Forklare barna at de ikke kommer til å treffe bestemoren mer...

[Anonym bruker]

Om det er demens er det rett og slett dårlig gjort å kutte henne ut! Ved demens kommer vedkommende til å ha behov for hjelp etterhvert, de trenger familien sin..

Hvis du leser litt høyere opp, så skriver jeg at det er gjensidig kutt av kontakten. Hun tror jo at jeg vil drepe henne og vil ikke ha noe med oss å gjøre. Kan verken tvinge henne til å oppsøke legen, eller treffe oss, npe hun absolutt ikke vil..

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 0579e...bb3

[Anonym bruker]

Det er vel tydelig at det dreier seg om mer enn demens allerede i hovedinnlegget. Alle her som tror at psykisk sykdom kan kureres ved at alle rundt den syke bare smiler og er snille kan jo ta en tur til Aldriland og hilse på Peter Pan også, du får det til bare du tenker på noe fint og sikter på stjernen til høyre, vøtt.

 

HI - der hjelper verken barna, dere selv eller den syke ved å selv bli nedkjørte og syke. Psykiske lidelser er "smittsomme" i den forstand at de pårørende noen ganger blir utsatt for påkjenninger de ikke skal eller bør måtte holde ut. Hvis dette er slik det må være, så er det slik det blir. Si til ungene et minimum, nok til at de kan leve med det, men ikke så lite at de trenger å spekulere. Si at dere holder ikke ut mer av det som skjedde 1.juledag, og at farmor ikke klarer å slutte med å gjøre/si sånne ting, fordi sykdommen hindrer henne i å forandre seg.

Takk!! Endelig noen som svarer på spørsmålet mitt!!

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 0579e...bb3

[Gjest Antarctica]

Paranoia. Ikke bra...

[Anonym bruker]

 

Så hvis dere blir syke når dere blir eldre så håper dere at barna kutter kontakt med dere? Selv om dere ikke kan noe for det? Psykisk sykdom er slitsomt, men det er det jo også med pleietrengende, demente osv (aggresjon kan også være et tidlig tegn på demens). Hva med å oppdra barna til å være den bedre part? "Bestemor sliter, og noen ganger blir hun sinna, kan si ting som ikke er greit. Allikevel er hun familie, og familie bryr seg om hverandre". Sånn oppdrar jeg nine barn, og jeg håper det gjør dem rustet til å ha et åpent si n til mennesker rundt seg, og ikke bare sette pris på besteforeldrene med penger og ressurser. Min far stilte aldri opp for meg, men han har allikevel fått være morfar for barna mine, selv om jeg sikkert kunne "straffet" ham med å ikke la ham treffe dem... Da hadde JEG tatt fra dem muligheten til å bli kjent... Be the change you want to see...

 

Anonymous poster hash: 60c67...030

Vi mistenker at hun har demens, og at hun snakker dårlig om oss til barna også, så det er ikke aktuelt å la dem være alene med henne heller.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 0579e...bb3

Hvis dere mistenker demens - se om det finnes et tilbud med veiledning av pårørende i kommunen. Ikke avskriv henne!

 

Hvis hun ikke er diagnostisert kan hun få diagnose og medisiner som kan ta brodden av symptomene.

 

Dette er ikke svigermoren din, det er sykdommen.

 

Med de riktige medisinske og miljømessige tiltakene kan dere gå mange gode år sammen

 

Anonymous poster hash: 37402...76d

[Anonym bruker]

 

Så hvis dere blir syke når dere blir eldre så håper dere at barna kutter kontakt med dere? Selv om dere ikke kan noe for det? Psykisk sykdom er slitsomt, men det er det jo også med pleietrengende, demente osv (aggresjon kan også være et tidlig tegn på demens). Hva med å oppdra barna til å være den bedre part? "Bestemor sliter, og noen ganger blir hun sinna, kan si ting som ikke er greit. Allikevel er hun familie, og familie bryr seg om hverandre". Sånn oppdrar jeg nine barn, og jeg håper det gjør dem rustet til å ha et åpent si n til mennesker rundt seg, og ikke bare sette pris på besteforeldrene med penger og ressurser. Min far stilte aldri opp for meg, men han har allikevel fått være morfar for barna mine, selv om jeg sikkert kunne "straffet" ham med å ikke la ham treffe dem... Da hadde JEG tatt fra dem muligheten til å bli kjent... Be the change you want to see...

 

Anonymous poster hash: 60c67...030

Vi mistenker at hun har demens, og at hun snakker dårlig om oss til barna også, så det er ikke aktuelt å la dem være alene med henne heller.

 

Hi

 

 

Anonymous poster hash: 0579e...bb3

Hvis dere mistenker demens - se om det finnes et tilbud med veiledning av pårørende i kommunen. Ikke avskriv henne!

 

Hvis hun ikke er diagnostisert kan hun få diagnose og medisiner som kan ta brodden av symptomene.

 

Dette er ikke svigermoren din, det er sykdommen.

 

Med de riktige medisinske og miljømessige tiltakene kan dere gå mange gode år sammen

 

Anonymous poster hash: 37402...76d

[Anonym bruker]

 

 

 

Så hvis dere blir syke når dere blir eldre så håper dere at barna kutter kontakt med dere? Selv om dere ikke kan noe for det? Psykisk sykdom er slitsomt, men det er det jo også med pleietrengende, demente osv (aggresjon kan også være et tidlig tegn på demens). Hva med å oppdra barna til å være den bedre part? "Bestemor sliter, og noen ganger blir hun sinna, kan si ting som ikke er greit. Allikevel er hun familie, og familie bryr seg om hverandre". Sånn oppdrar jeg nine barn, og jeg håper det gjør dem rustet til å ha et åpent si n til mennesker rundt seg, og ikke bare sette pris på besteforeldrene med penger og ressurser. Min far stilte aldri opp for meg, men han har allikevel fått være morfar for barna mine, selv om jeg sikkert kunne "straffet" ham med å ikke la ham treffe dem... Da hadde JEG tatt fra dem muligheten til å bli kjent... Be the change you want to see...Anonymous poster hash: 60c67...030

 

Vi mistenker at hun har demens, og at hun snakker dårlig om oss til barna også, så det er ikke aktuelt å la dem være alene med henne heller.

HiAnonymous poster hash: 0579e...bb3

Dere mistenker at hun har demens, og dere slår  hånden av henne

Hvordan var hun før? Var hun en god mamma, farmor og svigermor, Stilte hun opp for dere, og var glad i dere? Hvor gammel er hun?

 

Hvis hun har begynnende demens så kan hun ikke noe for det hun sier og gjør. Det å nekte å innse at hun er syk og nekte å gå til legen er ofte en del av sykdomsbildet. Sannsynligvis så er hun redd, redd fordi hun merker at noe er annerledes, noe holder på å skje med henne som hun ikke har kontroll over. Mange som blir demente forandrer personlighet, og noen bli aggresive og paranoide. Noen går i barndommen og vil hjem til mamma. Men dette er ikke noe de gjør med vilje eller for å være slemme.

 

Er hun syk, så kan dere ikke slå hånden av henne, dere må ikke gi opp. Ikke gjør noe dere vil angre på senere.

Anonymous poster hash: 66100...444

 

 

Så du lar barn med diagnose mobbe, slå og skade barna dine og forklarer dem at disse barna ikke kan noe for det, og at man må bare akseptere det? Barna bør skjermes fra folk som oppfører seg skummelt, truende osv. Dere drikker vel ikke foran barna, dere har ikke sex foran barna, dere krangler ikke foran barna slik at de blir skremt... Hvorfor er det plutselig greit hvis besteforeldre oppfører seg slik at barna blir skremt?

Hvis det er mine barn som mobber vil jeg forsøke med alle midler å få dem til å endre adferd, men jeg slår ikke hånden av dem.

 

Anonymous poster hash: dda49...b89

[Anonym bruker]

Som oldebarn, barnebarn og trolig etterhvert barn av noen med Alzheimers kjenner jeg at jeg er veldig delt ift innlegget ditt, HI. Jeg har ingen problem med ideen om å kutte kontakten med "giftige" familiemedlemmer, men jeg sliter veldig med tanken om å fryse ut noen som er psykisk syk, uansett hvor ille de skulle oppført seg.

 

Jeg så min farfar svinne hen og forsvinne i en egen verden ingen av oss kunne være del av. En skummel verden der han følte seg forfulgt og truet av diverse spioner og fiender (gudene vet hvor det kom fra). Allikevel nektet min farmor og min tante å legge han inn helt til han ble for farlig for seg selv og andre til at det var forsvarlig. Han brukte de siste mndr av sitt liv innesperret og dopet ned, en levende døde. Min far besøkte han hver dag selv om han ikke kjente noen igjen; det var desto mer forferdelig for min far at han er veldig klar over at han er disponert for demens selv. Noiaen var ille og gjorde det veldig vanskelig å skaffe farfar behandling før det ble så synlig at vi kunne få han tvangsinnlagt.

 

Jeg unner ingen å bli dement, selv min verste fiende. Og uansett hvor ille en dement person kan oppføre seg, blir det aldri like ille for oss utenfor som det er for dem selv.

 

Anonymous poster hash: cff87...6e0

[Anonym bruker]

 

Visse ting kan man og skal man IKKE tilgi, familie eller ei!

I såfall lærer man barna sine at de kan si og gjøre hva som helst uten at det gjør noe.

 

Anonymous poster hash: 7970b...47b

Og du lærer dem at gjør de noe feil kommer du til å slå hånda av dem og aldri ha kontakt med dem igjen, og at å tilgi/forstå eller prøve å finne løsninger er for pingler? Tøffinger brenner alle broer dersom noen sier noe stygt til dem? Jeg snakker selvsagt ikke om overgrep og vold som et tema her, men feks psykisk sykdom og demens... Besøk demensavdelingen på sykehjemmet og bli overrasket over hvor stygge de kan være i munnen, men vet du hva, det er likefult våre gamle, og familie stiller opp for hverandre. Betyr ikke at man trenger å stråle som en sol og spise middag sammen hver dag heller...

 

Anonymous poster hash: 60c67...030

Dette høres fint og flott ut i teorien. Jeg er i samme situasjon som HI og tror hun tar det rette valget. Er personen bevisst på at de er syke er det noe helt annet, men man må skåne barn fra syke mennesker som ikke vil innse at de trenger hjelp. De som mener noe annet har nok ikke vært i denne situasjonen selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

[mamma_bergen]

 

 

Visse ting kan man og skal man IKKE tilgi, familie eller ei!

I såfall lærer man barna sine at de kan si og gjøre hva som helst uten at det gjør noe.

 

Anonymous poster hash: 7970b...47b

Og du lærer dem at gjør de noe feil kommer du til å slå hånda av dem og aldri ha kontakt med dem igjen, og at å tilgi/forstå eller prøve å finne løsninger er for pingler? Tøffinger brenner alle broer dersom noen sier noe stygt til dem? Jeg snakker selvsagt ikke om overgrep og vold som et tema her, men feks psykisk sykdom og demens... Besøk demensavdelingen på sykehjemmet og bli overrasket over hvor stygge de kan være i munnen, men vet du hva, det er likefult våre gamle, og familie stiller opp for hverandre. Betyr ikke at man trenger å stråle som en sol og spise middag sammen hver dag heller...

 

Anonymous poster hash: 60c67...030

Dette høres fint og flott ut i teorien. Jeg er i samme situasjon som HI og tror hun tar det rette valget. Er personen bevisst på at de er syke er det noe helt annet, men man må skåne barn fra syke mennesker som ikke vil innse at de trenger hjelp. De som mener noe annet har nok ikke vært i denne situasjonen selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

 

Nå aner jo ikke vi hva som feiler denne personen, men jeg kan trygt uttale meg når det gjelder demens. Jeg har jobbet med det i 12 år, og skal nå skrive bachelor om demens og pårørende. 

 

Ja, man bør skåne små barn til en viss grad, men de trenger info og kunnskap for å forstå, og enda mer trenger barn og andre pårørende kunnskap om demens. En person med demens har ofte ikke innsikt i egen sykdom, og det er bare stygt å slå hånden av dem da! De trenger familien sin og de trenger hjelp. Har den syke vært en dårlig person før diagnosen kan jeg forstå at barna syns det er vanskelig å være der, men har personen og pårørende hatt et noenlunde normalt forhold tidligere, er det bare råtten gjort å la de seile sin egen sjø.

 

Nå svarer jeg ut i fra at man snakker om at denne personen det er snakk om her har en demensdiagnose.

[Gjest Antarctica]

 

 

 

Visse ting kan man og skal man IKKE tilgi, familie eller ei!

I såfall lærer man barna sine at de kan si og gjøre hva som helst uten at det gjør noe.Anonymous poster hash: 7970b...47b

 

Og du lærer dem at gjør de noe feil kommer du til å slå hånda av dem og aldri ha kontakt med dem igjen, og at å tilgi/forstå eller prøve å finne løsninger er for pingler? Tøffinger brenner alle broer dersom noen sier noe stygt til dem? Jeg snakker selvsagt ikke om overgrep og vold som et tema her, men feks psykisk sykdom og demens... Besøk demensavdelingen på sykehjemmet og bli overrasket over hvor stygge de kan være i munnen, men vet du hva, det er likefult våre gamle, og familie stiller opp for hverandre. Betyr ikke at man trenger å stråle som en sol og spise middag sammen hver dag heller...Anonymous poster hash: 60c67...030

Dette høres fint og flott ut i teorien. Jeg er i samme situasjon som HI og tror hun tar det rette valget. Er personen bevisst på at de er syke er det noe helt annet, men man må skåne barn fra syke mennesker som ikke vil innse at de trenger hjelp. De som mener noe annet har nok ikke vært i denne situasjonen selv.Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

Nå aner jo ikke vi hva som feiler denne personen, men jeg kan trygt uttale meg når det gjelder demens. Jeg har jobbet med det i 12 år, og skal nå skrive bachelor om demens og pårørende. 

 

Ja, man bør skåne små barn til en viss grad, men de trenger info og kunnskap for å forstå, og enda mer trenger barn og andre pårørende kunnskap om demens. En person med demens har ofte ikke innsikt i egen sykdom, og det er bare stygt å slå hånden av dem da! De trenger familien sin og de trenger hjelp. Har den syke vært en dårlig person før diagnosen kan jeg forstå at barna syns det er vanskelig å være der, men har personen og pårørende hatt et noenlunde normalt forhold tidligere, er det bare råtten gjort å la de seile sin egen sjø.

 

Nå svarer jeg ut i fra at man snakker om at denne personen det er snakk om her har en demensdiagnose.

Samme hvilken diagnose vedkommende har er det ikke ålreit å være barn i en hverdag der psykisk sykdom styrer folks atferd. Man kan synes så synd på dem som man vil. Men barna skal leve med disse minnene et helt liv, selv om den demente har glemt historien neste dag.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Visse ting kan man og skal man IKKE tilgi, familie eller ei!

I såfall lærer man barna sine at de kan si og gjøre hva som helst uten at det gjør noe.

 

Anonymous poster hash: 7970b...47b

Og du lærer dem at gjør de noe feil kommer du til å slå hånda av dem og aldri ha kontakt med dem igjen, og at å tilgi/forstå eller prøve å finne løsninger er for pingler? Tøffinger brenner alle broer dersom noen sier noe stygt til dem? Jeg snakker selvsagt ikke om overgrep og vold som et tema her, men feks psykisk sykdom og demens... Besøk demensavdelingen på sykehjemmet og bli overrasket over hvor stygge de kan være i munnen, men vet du hva, det er likefult våre gamle, og familie stiller opp for hverandre. Betyr ikke at man trenger å stråle som en sol og spise middag sammen hver dag heller...

 

Anonymous poster hash: 60c67...030

Dette høres fint og flott ut i teorien. Jeg er i samme situasjon som HI og tror hun tar det rette valget. Er personen bevisst på at de er syke er det noe helt annet, men man må skåne barn fra syke mennesker som ikke vil innse at de trenger hjelp. De som mener noe annet har nok ikke vært i denne situasjonen selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

Nå aner jo ikke vi hva som feiler denne personen, men jeg kan trygt uttale meg når det gjelder demens. Jeg har jobbet med det i 12 år, og skal nå skrive bachelor om demens og pårørende.

 

Ja, man bør skåne små barn til en viss grad, men de trenger info og kunnskap for å forstå, og enda mer trenger barn og andre pårørende kunnskap om demens. En person med demens har ofte ikke innsikt i egen sykdom, og det er bare stygt å slå hånden av dem da! De trenger familien sin og de trenger hjelp. Har den syke vært en dårlig person før diagnosen kan jeg forstå at barna syns det er vanskelig å være der, men har personen og pårørende hatt et noenlunde normalt forhold tidligere, er det bare råtten gjort å la de seile sin egen sjø.

 

Nå svarer jeg ut i fra at man snakker om at denne personen det er snakk om her har en demensdiagnose.

Det verste er at jeg er enig med deg i teorien og jeg ville opprettholdt kontakt selv om det var demens det dreide seg om. Men jeg kan ikke lenger se på at svigermor bruker seg på oss forran barna og slett ikke på barna forran oss. Jeg vet ikke om det er demens min har. Hva er tegn på demens, bortsett fra at man rører og kan være ufin? Hører skjelving på hendene med? Hvor lenge kan de gå med diagnosen og skjule det?

 

 

 

Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

[mamma_bergen]

 

 

 

 

Visse ting kan man og skal man IKKE tilgi, familie eller ei!

I såfall lærer man barna sine at de kan si og gjøre hva som helst uten at det gjør noe.Anonymous poster hash: 7970b...47b

Og du lærer dem at gjør de noe feil kommer du til å slå hånda av dem og aldri ha kontakt med dem igjen, og at å tilgi/forstå eller prøve å finne løsninger er for pingler? Tøffinger brenner alle broer dersom noen sier noe stygt til dem? Jeg snakker selvsagt ikke om overgrep og vold som et tema her, men feks psykisk sykdom og demens... Besøk demensavdelingen på sykehjemmet og bli overrasket over hvor stygge de kan være i munnen, men vet du hva, det er likefult våre gamle, og familie stiller opp for hverandre. Betyr ikke at man trenger å stråle som en sol og spise middag sammen hver dag heller...Anonymous poster hash: 60c67...030

Dette høres fint og flott ut i teorien. Jeg er i samme situasjon som HI og tror hun tar det rette valget. Er personen bevisst på at de er syke er det noe helt annet, men man må skåne barn fra syke mennesker som ikke vil innse at de trenger hjelp. De som mener noe annet har nok ikke vært i denne situasjonen selv.Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

Nå aner jo ikke vi hva som feiler denne personen, men jeg kan trygt uttale meg når det gjelder demens. Jeg har jobbet med det i 12 år, og skal nå skrive bachelor om demens og pårørende. 

 

Ja, man bør skåne små barn til en viss grad, men de trenger info og kunnskap for å forstå, og enda mer trenger barn og andre pårørende kunnskap om demens. En person med demens har ofte ikke innsikt i egen sykdom, og det er bare stygt å slå hånden av dem da! De trenger familien sin og de trenger hjelp. Har den syke vært en dårlig person før diagnosen kan jeg forstå at barna syns det er vanskelig å være der, men har personen og pårørende hatt et noenlunde normalt forhold tidligere, er det bare råtten gjort å la de seile sin egen sjø.

 

Nå svarer jeg ut i fra at man snakker om at denne personen det er snakk om her har en demensdiagnose.

Samme hvilken diagnose vedkommende har er det ikke ålreit å være barn i en hverdag der psykisk sykdom styrer folks atferd. Man kan synes så synd på dem som man vil. Men barna skal leve med disse minnene et helt liv, selv om den demente har glemt historien neste dag.

 

Man skjermer selvsagt små barn, og forklarer større barn. Det er ikke snakk om å synes synd i dem, men det handler om å ta vare på familien sin, også når noen blir syk.

 

 

 

 

 

Visse ting kan man og skal man IKKE tilgi, familie eller ei!

I såfall lærer man barna sine at de kan si og gjøre hva som helst uten at det gjør noe.

 

Anonymous poster hash: 7970b...47b

Og du lærer dem at gjør de noe feil kommer du til å slå hånda av dem og aldri ha kontakt med dem igjen, og at å tilgi/forstå eller prøve å finne løsninger er for pingler? Tøffinger brenner alle broer dersom noen sier noe stygt til dem? Jeg snakker selvsagt ikke om overgrep og vold som et tema her, men feks psykisk sykdom og demens... Besøk demensavdelingen på sykehjemmet og bli overrasket over hvor stygge de kan være i munnen, men vet du hva, det er likefult våre gamle, og familie stiller opp for hverandre. Betyr ikke at man trenger å stråle som en sol og spise middag sammen hver dag heller...

 

Anonymous poster hash: 60c67...030

Dette høres fint og flott ut i teorien. Jeg er i samme situasjon som HI og tror hun tar det rette valget. Er personen bevisst på at de er syke er det noe helt annet, men man må skåne barn fra syke mennesker som ikke vil innse at de trenger hjelp. De som mener noe annet har nok ikke vært i denne situasjonen selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

Nå aner jo ikke vi hva som feiler denne personen, men jeg kan trygt uttale meg når det gjelder demens. Jeg har jobbet med det i 12 år, og skal nå skrive bachelor om demens og pårørende.

 

Ja, man bør skåne små barn til en viss grad, men de trenger info og kunnskap for å forstå, og enda mer trenger barn og andre pårørende kunnskap om demens. En person med demens har ofte ikke innsikt i egen sykdom, og det er bare stygt å slå hånden av dem da! De trenger familien sin og de trenger hjelp. Har den syke vært en dårlig person før diagnosen kan jeg forstå at barna syns det er vanskelig å være der, men har personen og pårørende hatt et noenlunde normalt forhold tidligere, er det bare råtten gjort å la de seile sin egen sjø.

 

Nå svarer jeg ut i fra at man snakker om at denne personen det er snakk om her har en demensdiagnose.

Det verste er at jeg er enig med deg i teorien og jeg ville opprettholdt kontakt selv om det var demens det dreide seg om. Men jeg kan ikke lenger se på at svigermor bruker seg på oss forran barna og slett ikke på barna forran oss. Jeg vet ikke om det er demens min har. Hva er tegn på demens, bortsett fra at man rører og kan være ufin? Hører skjelving på hendene med? Hvor lenge kan de gå med diagnosen og skjule det?

 

 

 

Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

 

Skjelving er ikke et vanlig tegn på demens. Vanligvis merker familien det på at den demente spør om de samme tingene om og om igjen, de glemmer at de har ringt og kan ringe kort tid etter forrige telefon. De glemmer beskjeder og den slags da det er kortidsminne som blir rammet. De går gjerne i butikken og kjøper det samme flere ganger på kort tid, da de glemmer at de har vært i butikken. De har endel reflekssvar, dvs at de har noen fraser de svarer på flere ting. 

 

Ved frontallappdemens rammes de ved at personligheten forandres, de blir ukritisk og frekk..Jeg lurer på om det kanskje var da man kan få parkinsonisme, altså skjelvinger og rykkvis gange( Men dette siste er jeg litt usikker på, er en stund siden jeg leste om det)

 

De er ofte flink til å skjule det, gjerne i flere år. Og enkelte blir rammet helt ned i 40-årene, men det er sjelden.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Visse ting kan man og skal man IKKE tilgi, familie eller ei!

I såfall lærer man barna sine at de kan si og gjøre hva som helst uten at det gjør noe.Anonymous poster hash: 7970b...47b

Og du lærer dem at gjør de noe feil kommer du til å slå hånda av dem og aldri ha kontakt med dem igjen, og at å tilgi/forstå eller prøve å finne løsninger er for pingler? Tøffinger brenner alle broer dersom noen sier noe stygt til dem? Jeg snakker selvsagt ikke om overgrep og vold som et tema her, men feks psykisk sykdom og demens... Besøk demensavdelingen på sykehjemmet og bli overrasket over hvor stygge de kan være i munnen, men vet du hva, det er likefult våre gamle, og familie stiller opp for hverandre. Betyr ikke at man trenger å stråle som en sol og spise middag sammen hver dag heller...Anonymous poster hash: 60c67...030

Dette høres fint og flott ut i teorien. Jeg er i samme situasjon som HI og tror hun tar det rette valget. Er personen bevisst på at de er syke er det noe helt annet, men man må skåne barn fra syke mennesker som ikke vil innse at de trenger hjelp. De som mener noe annet har nok ikke vært i denne situasjonen selv.Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

Nå aner jo ikke vi hva som feiler denne personen, men jeg kan trygt uttale meg når det gjelder demens. Jeg har jobbet med det i 12 år, og skal nå skrive bachelor om demens og pårørende.

 

Ja, man bør skåne små barn til en viss grad, men de trenger info og kunnskap for å forstå, og enda mer trenger barn og andre pårørende kunnskap om demens. En person med demens har ofte ikke innsikt i egen sykdom, og det er bare stygt å slå hånden av dem da! De trenger familien sin og de trenger hjelp. Har den syke vært en dårlig person før diagnosen kan jeg forstå at barna syns det er vanskelig å være der, men har personen og pårørende hatt et noenlunde normalt forhold tidligere, er det bare råtten gjort å la de seile sin egen sjø.

 

Nå svarer jeg ut i fra at man snakker om at denne personen det er snakk om her har en demensdiagnose.

Samme hvilken diagnose vedkommende har er det ikke ålreit å være barn i en hverdag der psykisk sykdom styrer folks atferd. Man kan synes så synd på dem som man vil. Men barna skal leve med disse minnene et helt liv, selv om den demente har glemt historien neste dag.

Man skjermer selvsagt små barn, og forklarer større barn. Det er ikke snakk om å synes synd i dem, men det handler om å ta vare på familien sin, også når noen blir syk.

 

 

 

 

Visse ting kan man og skal man IKKE tilgi, familie eller ei!

I såfall lærer man barna sine at de kan si og gjøre hva som helst uten at det gjør noe.

 

Anonymous poster hash: 7970b...47b

Og du lærer dem at gjør de noe feil kommer du til å slå hånda av dem og aldri ha kontakt med dem igjen, og at å tilgi/forstå eller prøve å finne løsninger er for pingler? Tøffinger brenner alle broer dersom noen sier noe stygt til dem? Jeg snakker selvsagt ikke om overgrep og vold som et tema her, men feks psykisk sykdom og demens... Besøk demensavdelingen på sykehjemmet og bli overrasket over hvor stygge de kan være i munnen, men vet du hva, det er likefult våre gamle, og familie stiller opp for hverandre. Betyr ikke at man trenger å stråle som en sol og spise middag sammen hver dag heller...

 

Anonymous poster hash: 60c67...030

Dette høres fint og flott ut i teorien. Jeg er i samme situasjon som HI og tror hun tar det rette valget. Er personen bevisst på at de er syke er det noe helt annet, men man må skåne barn fra syke mennesker som ikke vil innse at de trenger hjelp. De som mener noe annet har nok ikke vært i denne situasjonen selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

Nå aner jo ikke vi hva som feiler denne personen, men jeg kan trygt uttale meg når det gjelder demens. Jeg har jobbet med det i 12 år, og skal nå skrive bachelor om demens og pårørende.

 

Ja, man bør skåne små barn til en viss grad, men de trenger info og kunnskap for å forstå, og enda mer trenger barn og andre pårørende kunnskap om demens. En person med demens har ofte ikke innsikt i egen sykdom, og det er bare stygt å slå hånden av dem da! De trenger familien sin og de trenger hjelp. Har den syke vært en dårlig person før diagnosen kan jeg forstå at barna syns det er vanskelig å være der, men har personen og pårørende hatt et noenlunde normalt forhold tidligere, er det bare råtten gjort å la de seile sin egen sjø.

 

Nå svarer jeg ut i fra at man snakker om at denne personen det er snakk om her har en demensdiagnose.

Det verste er at jeg er enig med deg i teorien og jeg ville opprettholdt kontakt selv om det var demens det dreide seg om. Men jeg kan ikke lenger se på at svigermor bruker seg på oss forran barna og slett ikke på barna forran oss. Jeg vet ikke om det er demens min har. Hva er tegn på demens, bortsett fra at man rører og kan være ufin? Hører skjelving på hendene med? Hvor lenge kan de gå med diagnosen og skjule det?

 

 

 

Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

Skjelving er ikke et vanlig tegn på demens. Vanligvis merker familien det på at den demente spør om de samme tingene om og om igjen, de glemmer at de har ringt og kan ringe kort tid etter forrige telefon. De glemmer beskjeder og den slags da det er kortidsminne som blir rammet. De går gjerne i butikken og kjøper det samme flere ganger på kort tid, da de glemmer at de har vært i butikken. De har endel reflekssvar, dvs at de har noen fraser de svarer på flere ting.

 

Ved frontallappdemens rammes de ved at personligheten forandres, de blir ukritisk og frekk..Jeg lurer på om det kanskje var da man kan få parkinsonisme, altså skjelvinger og rykkvis gange( Men dette siste er jeg litt usikker på, er en stund siden jeg leste om det)

 

De er ofte flink til å skjule det, gjerne i flere år. Og enkelte blir rammet helt ned i 40-årene, men det er sjelden.

 

Takk for forklaring. Det du beskriver høres mer alvorlig ut. Kanskje jeg bare leter etter en forklaring på hvorfor svigermor har begynt å skjelve på hendene og si de mest grusomme ting til oss. Skal Google opp parkinson. Igjen takk :-)

 

 

Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

[Anonym bruker]

Nå aner jo ikke vi hva som feiler denne personen, men jeg kan trygt uttale meg når det gjelder demens. Jeg har jobbet med det i 12 år, og skal nå skrive bachelor om demens og pårørende. 

 

Ja, man bør skåne små barn til en viss grad, men de trenger info og kunnskap for å forstå, og enda mer trenger barn og andre pårørende kunnskap om demens. En person med demens har ofte ikke innsikt i egen sykdom, og det er bare stygt å slå hånden av dem da! De trenger familien sin og de trenger hjelp. Har den syke vært en dårlig person før diagnosen kan jeg forstå at barna syns det er vanskelig å være der, men har personen og pårørende hatt et noenlunde normalt forhold tidligere, er det bare råtten gjort å la de seile sin egen sjø.

 

Nå svarer jeg ut i fra at man snakker om at denne personen det er snakk om her har en demensdiagnose.

 

 

 

Om det er psykiatri eller demens her, det vet vi jo ikke.

 

Men det å være pårørende til en dement person som nekter å innse at den er så syk, det er grusomt. Ikke bare mister man personen man er glad i, man må også kjempe mot kommune og helsevesen som ikke vil ta tak i det fordi personens egen vilje skal tas mer hensyn til - selv om personen helt klart ikke lenger er i stand til å vurdere egen helse og tilstand.

 

Vi "stod løpet ut" med den som var dement i vår familie, men når vi omsider fikk hjelp så ble det fastslått at personen ikke hadde vært i stand til å ta vare på seg selv på mange, mange år, sykehus nektet å skrive ut personen og kommunen fikk bøter fordi den nektet å gi vedkommende sykehjemsplass. Personen lå i mange måneder unødvendig på sykehuset fordi kommunen nektet at personen hadde behov for sykehjemsplass.

Vi var "heldige" siden det ikke var så paranoid utagering som det HI beskriver hos sin svigermor. Likevel var det en daglig kamp.

Ja, de trenger hjelp, men hva gjør man når man stiller opp og sliter seg ut og tildels ødelegger mange år av eget liv fordi personen som ikke forstår egen situasjon nekter å søke hjelp - og helsevesen og kommune ikke vil gjøre noe fordi "personen er myndig".... og fordi personen nekter å bli vurdert så får man heller ikke umyndiggjort personen slik at man kunne skaffet denne hjelp? Dette er et stort og undervurdert i dagens samfunn hvor stadig flere blir demente!

Av og til har man faktisk ikke noe å stille opp med hvis personen selv nekter å oppsøke eller ta imot hjelp - er det da riktig at man skal ødelegge livet for så mange andre i flere år? Enig i at det ikke er fint å gi opp en syk person, likevel kan det av og til være nødvendig. Hadde det vært bedre system med å fange opp slike tilfeller i helsevesen og kommuner så hadde pårørende sluppet å komme i slike situasjoner hvor de føler de ikke har annet å gjøre enn å ta slike hjerteskjærende valg. Det er ikke snakk om å være "råtten", det er ofte snakk om å overleve selv...

 

Vi fulgte som sagt opp den demente i vår familie. Men jeg har vært nødt til å kutte kontakt med andre familiemedlemmer pga. psykisk sykdom. Det er ikke noe man gjør med lett hjerte, og det er ikke noe man gjør fordi man er "råtten"! Det er noe man gjør når man står igjen med valget om å overleve selv eller la den/de andre få ødelegge livet ditt og familien din sitt liv.

 

Jeg håper inderlig at du som har jobbet med demente i så mange år og som nå også skal skrive bachelor om temaet vil sette fokus mot hvordan helsevesen og kommune tar imot demente og pårørende før de er så dårlige at de kommer på sykehjem osv. Når de er kommet så langt fungerer systemet som regel bra. Det er det som skjer i årene før dette som i så altfor mange tilfeller svikter så totalt og dermed setter pårørende og de demente i slike forferdelige situasjoner! At kommunene gjemmer seg bak det at personen ikke vil ha hjelp, så følger de ikke opp lovverket. Men de sparer mye penger på det...

 

Jeg er for at rettighetene til demente må styrkes. Og en av måtene å gjøre det på kan være en form for "tvang" mtp utredning. Jeg er mot tvang normalt sett, men i disse tilfellene så er det langt større forsømmelse å ikke gjøre en utredning - for det gjør som regel at personen blir tvunget til å leve i en fortvilende og skremmende verden hvor de ikke lenger kjenner igjen seg selv, ikke lenger har noen kontroll over eget liv. Livet til den demente blir ofte angstpreget, og de får ikke noe som helst hjelp for det.

Det er ofte (men ikke alltid) enklere der det er en ektefelle inne i bildet, men der den demente er enslig blir det meste ekstra vanskelig og fortvilende.

 

Så ikke kall fortvilte pårørende for "råtne" selv om de kanskje ender med å måtte ta et hjerteskjærende valg for å ikke la sine egne liv bli ødelagt! Kall heller kommuner og helsevesen og politikere for råtne som ikke har baller nok til å sørge for at lovverket blir gjennomført til de dementes fordel, at det ikke får noen følger om de unnlater å sørge for det helsetilbudet den demente trenger. Sett fokuset der det bør være! Lovverket slik det er i dag åpner for mulighetene til å ta tak, faktisk plikter en kommune og lege å ta tak i det når pårørende varsler (de bør i hvert fall gjøre det når det for 100. gang får samme beskjed om samme person..), problemet er at praksis ikke er der, og derfor mener jeg lovverket bør spesifiseres.

 

 

 

Anonymous poster hash: 4c13f...c6c

[mamma_bergen]

 

Nå aner jo ikke vi hva som feiler denne personen, men jeg kan trygt uttale meg når det gjelder demens. Jeg har jobbet med det i 12 år, og skal nå skrive bachelor om demens og pårørende. 

 

Ja, man bør skåne små barn til en viss grad, men de trenger info og kunnskap for å forstå, og enda mer trenger barn og andre pårørende kunnskap om demens. En person med demens har ofte ikke innsikt i egen sykdom, og det er bare stygt å slå hånden av dem da! De trenger familien sin og de trenger hjelp. Har den syke vært en dårlig person før diagnosen kan jeg forstå at barna syns det er vanskelig å være der, men har personen og pårørende hatt et noenlunde normalt forhold tidligere, er det bare råtten gjort å la de seile sin egen sjø.

 

Nå svarer jeg ut i fra at man snakker om at denne personen det er snakk om her har en demensdiagnose.

 

 

 

Om det er psykiatri eller demens her, det vet vi jo ikke.

 

Men det å være pårørende til en dement person som nekter å innse at den er så syk, det er grusomt. Ikke bare mister man personen man er glad i, man må også kjempe mot kommune og helsevesen som ikke vil ta tak i det fordi personens egen vilje skal tas mer hensyn til - selv om personen helt klart ikke lenger er i stand til å vurdere egen helse og tilstand.

 

Vi "stod løpet ut" med den som var dement i vår familie, men når vi omsider fikk hjelp så ble det fastslått at personen ikke hadde vært i stand til å ta vare på seg selv på mange, mange år, sykehus nektet å skrive ut personen og kommunen fikk bøter fordi den nektet å gi vedkommende sykehjemsplass. Personen lå i mange måneder unødvendig på sykehuset fordi kommunen nektet at personen hadde behov for sykehjemsplass.

Vi var "heldige" siden det ikke var så paranoid utagering som det HI beskriver hos sin svigermor. Likevel var det en daglig kamp.

Ja, de trenger hjelp, men hva gjør man når man stiller opp og sliter seg ut og tildels ødelegger mange år av eget liv fordi personen som ikke forstår egen situasjon nekter å søke hjelp - og helsevesen og kommune ikke vil gjøre noe fordi "personen er myndig".... og fordi personen nekter å bli vurdert så får man heller ikke umyndiggjort personen slik at man kunne skaffet denne hjelp? Dette er et stort og undervurdert i dagens samfunn hvor stadig flere blir demente!

Av og til har man faktisk ikke noe å stille opp med hvis personen selv nekter å oppsøke eller ta imot hjelp - er det da riktig at man skal ødelegge livet for så mange andre i flere år? Enig i at det ikke er fint å gi opp en syk person, likevel kan det av og til være nødvendig. Hadde det vært bedre system med å fange opp slike tilfeller i helsevesen og kommuner så hadde pårørende sluppet å komme i slike situasjoner hvor de føler de ikke har annet å gjøre enn å ta slike hjerteskjærende valg. Det er ikke snakk om å være "råtten", det er ofte snakk om å overleve selv...

 

Vi fulgte som sagt opp den demente i vår familie. Men jeg har vært nødt til å kutte kontakt med andre familiemedlemmer pga. psykisk sykdom. Det er ikke noe man gjør med lett hjerte, og det er ikke noe man gjør fordi man er "råtten"! Det er noe man gjør når man står igjen med valget om å overleve selv eller la den/de andre få ødelegge livet ditt og familien din sitt liv.

 

Jeg håper inderlig at du som har jobbet med demente i så mange år og som nå også skal skrive bachelor om temaet vil sette fokus mot hvordan helsevesen og kommune tar imot demente og pårørende før de er så dårlige at de kommer på sykehjem osv. Når de er kommet så langt fungerer systemet som regel bra. Det er det som skjer i årene før dette som i så altfor mange tilfeller svikter så totalt og dermed setter pårørende og de demente i slike forferdelige situasjoner! At kommunene gjemmer seg bak det at personen ikke vil ha hjelp, så følger de ikke opp lovverket. Men de sparer mye penger på det...

 

Jeg er for at rettighetene til demente må styrkes. Og en av måtene å gjøre det på kan være en form for "tvang" mtp utredning. Jeg er mot tvang normalt sett, men i disse tilfellene så er det langt større forsømmelse å ikke gjøre en utredning - for det gjør som regel at personen blir tvunget til å leve i en fortvilende og skremmende verden hvor de ikke lenger kjenner igjen seg selv, ikke lenger har noen kontroll over eget liv. Livet til den demente blir ofte angstpreget, og de får ikke noe som helst hjelp for det.

Det er ofte (men ikke alltid) enklere der det er en ektefelle inne i bildet, men der den demente er enslig blir det meste ekstra vanskelig og fortvilende.

 

Så ikke kall fortvilte pårørende for "råtne" selv om de kanskje ender med å måtte ta et hjerteskjærende valg for å ikke la sine egne liv bli ødelagt! Kall heller kommuner og helsevesen og politikere for råtne som ikke har baller nok til å sørge for at lovverket blir gjennomført til de dementes fordel, at det ikke får noen følger om de unnlater å sørge for det helsetilbudet den demente trenger. Sett fokuset der det bør være! Lovverket slik det er i dag åpner for mulighetene til å ta tak, faktisk plikter en kommune og lege å ta tak i det når pårørende varsler (de bør i hvert fall gjøre det når det for 100. gang får samme beskjed om samme person..), problemet er at praksis ikke er der, og derfor mener jeg lovverket bør spesifiseres.

 

 

 

Anonymous poster hash: 4c13f...c6c

 

Du har helt rett, de syke trenger et mye bedre vern,. Og de trenger mer forståelse i hverdagen. Det er mange-mange pårørende som sliter seg ut, de får ikke nok støtte eller informasjon og veldig mange føler seg alene og ensom i sin "jobb" som pårørende til en med demens. Å ivareta pårørende bør være en like viktig jobb som å ivareta den demente.

 

De har heldigvis begynt å få mer fokus på dette, bla med pårørendeskoler og den slags, men det er langt igjen ennå. 

 

Å leve med demens, og å være pårørende er fryktelig tungt! Regelverket er kronglete, og det kan være vanskelig å få de rette instansene til å ta det ansvaret de skal. 

[Anonym bruker]

 

 

Visse ting kan man og skal man IKKE tilgi, familie eller ei!

I såfall lærer man barna sine at de kan si og gjøre hva som helst uten at det gjør noe.

 

Anonymous poster hash: 7970b...47b

Og du lærer dem at gjør de noe feil kommer du til å slå hånda av dem og aldri ha kontakt med dem igjen, og at å tilgi/forstå eller prøve å finne løsninger er for pingler? Tøffinger brenner alle broer dersom noen sier noe stygt til dem? Jeg snakker selvsagt ikke om overgrep og vold som et tema her, men feks psykisk sykdom og demens... Besøk demensavdelingen på sykehjemmet og bli overrasket over hvor stygge de kan være i munnen, men vet du hva, det er likefult våre gamle, og familie stiller opp for hverandre. Betyr ikke at man trenger å stråle som en sol og spise middag sammen hver dag heller...

 

Anonymous poster hash: 60c67...030

Dette høres fint og flott ut i teorien. Jeg er i samme situasjon som HI og tror hun tar det rette valget. Er personen bevisst på at de er syke er det noe helt annet, men man må skåne barn fra syke mennesker som ikke vil innse at de trenger hjelp. De som mener noe annet har nok ikke vært i denne situasjonen selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

En person med demens behøver hjelp til å komme til erkjennelse av egen sykdomssituasjon. Da har de en mulighet til å leve godt med sykdommen så lenge som mulig.

 

Anonymous poster hash: 37402...76d

[Anonym bruker]

 

 

 

Visse ting kan man og skal man IKKE tilgi, familie eller ei!

I såfall lærer man barna sine at de kan si og gjøre hva som helst uten at det gjør noe.Anonymous poster hash: 7970b...47b

Og du lærer dem at gjør de noe feil kommer du til å slå hånda av dem og aldri ha kontakt med dem igjen, og at å tilgi/forstå eller prøve å finne løsninger er for pingler? Tøffinger brenner alle broer dersom noen sier noe stygt til dem? Jeg snakker selvsagt ikke om overgrep og vold som et tema her, men feks psykisk sykdom og demens... Besøk demensavdelingen på sykehjemmet og bli overrasket over hvor stygge de kan være i munnen, men vet du hva, det er likefult våre gamle, og familie stiller opp for hverandre. Betyr ikke at man trenger å stråle som en sol og spise middag sammen hver dag heller...Anonymous poster hash: 60c67...030

Dette høres fint og flott ut i teorien. Jeg er i samme situasjon som HI og tror hun tar det rette valget. Er personen bevisst på at de er syke er det noe helt annet, men man må skåne barn fra syke mennesker som ikke vil innse at de trenger hjelp. De som mener noe annet har nok ikke vært i denne situasjonen selv. Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

En person med demens behøver hjelp til å komme til erkjennelse av egen sykdomssituasjon. Da har de en mulighet til å leve godt med sykdommen så lenge som mulig. Anonymous poster hash: 37402...76d

Ofte er det nok liten vits i at familien skal realitetsorientere pasienten. Enkelte ting trenger man fagfolk til.

 

Anonymous poster hash: 13555...378

[Anonym bruker]

Hun har noen tegn som kan indikere demens, men det er ikke sikkert det er det. Hun har vært en vanskelig person i mange år, og paranoisk også, men dette med at jeg vil drepe henne kom veldig overraskende på oss. Nå er jeg redd hun kommer til å skade barna eller noe, bare for å straffe meg (hun sa til mannen min at han kommer til å angre at han giftet seg med meg, og masse mere, selv om hun frem til julaften har hele tiden sagt hvor glad hun er/var i meg. Så nå ser jeg henne som den største hykleren jeg har møtt)

 

Hi

 

Anonymous poster hash: 0579e...bb3

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Visse ting kan man og skal man IKKE tilgi, familie eller ei!

I såfall lærer man barna sine at de kan si og gjøre hva som helst uten at det gjør noe.

 

Anonymous poster hash: 7970b...47b

Og du lærer dem at gjør de noe feil kommer du til å slå hånda av dem og aldri ha kontakt med dem igjen, og at å tilgi/forstå eller prøve å finne løsninger er for pingler? Tøffinger brenner alle broer dersom noen sier noe stygt til dem? Jeg snakker selvsagt ikke om overgrep og vold som et tema her, men feks psykisk sykdom og demens... Besøk demensavdelingen på sykehjemmet og bli overrasket over hvor stygge de kan være i munnen, men vet du hva, det er likefult våre gamle, og familie stiller opp for hverandre. Betyr ikke at man trenger å stråle som en sol og spise middag sammen hver dag heller...

 

Anonymous poster hash: 60c67...030

Dette høres fint og flott ut i teorien. Jeg er i samme situasjon som HI og tror hun tar det rette valget. Er personen bevisst på at de er syke er det noe helt annet, men man må skåne barn fra syke mennesker som ikke vil innse at de trenger hjelp. De som mener noe annet har nok ikke vært i denne situasjonen selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

Nå aner jo ikke vi hva som feiler denne personen, men jeg kan trygt uttale meg når det gjelder demens. Jeg har jobbet med det i 12 år, og skal nå skrive bachelor om demens og pårørende.

 

Ja, man bør skåne små barn til en viss grad, men de trenger info og kunnskap for å forstå, og enda mer trenger barn og andre pårørende kunnskap om demens. En person med demens har ofte ikke innsikt i egen sykdom, og det er bare stygt å slå hånden av dem da! De trenger familien sin og de trenger hjelp. Har den syke vært en dårlig person før diagnosen kan jeg forstå at barna syns det er vanskelig å være der, men har personen og pårørende hatt et noenlunde normalt forhold tidligere, er det bare råtten gjort å la de seile sin egen sjø.

 

Nå svarer jeg ut i fra at man snakker om at denne personen det er snakk om her har en demensdiagnose.

En ting jeg brenner for er behovet personen med femens selv har for kunnskap om og forståelse av egen situasjon. Det er ofte veiledning kun av pårørende og ikke personen med demens.

 

Slik jeg forsto HI så er dette en kvinne som ikke har en diagnose, men de pårørende mistenker demens. Desto viktigere er det at hun blir utredet. De sier at hun ikke vil, men tar man kontakt med noen som jobber innen feltet kan de ha mange gode løsninger til hvordan man kan få med den syke på å utrede.

 

 

 

Anonymous poster hash: 37402...76d

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Visse ting kan man og skal man IKKE tilgi, familie eller ei!

I såfall lærer man barna sine at de kan si og gjøre hva som helst uten at det gjør noe.Anonymous poster hash: 7970b...47b

Og du lærer dem at gjør de noe feil kommer du til å slå hånda av dem og aldri ha kontakt med dem igjen, og at å tilgi/forstå eller prøve å finne løsninger er for pingler? Tøffinger brenner alle broer dersom noen sier noe stygt til dem? Jeg snakker selvsagt ikke om overgrep og vold som et tema her, men feks psykisk sykdom og demens... Besøk demensavdelingen på sykehjemmet og bli overrasket over hvor stygge de kan være i munnen, men vet du hva, det er likefult våre gamle, og familie stiller opp for hverandre. Betyr ikke at man trenger å stråle som en sol og spise middag sammen hver dag heller...Anonymous poster hash: 60c67...030

Dette høres fint og flott ut i teorien. Jeg er i samme situasjon som HI og tror hun tar det rette valget. Er personen bevisst på at de er syke er det noe helt annet, men man må skåne barn fra syke mennesker som ikke vil innse at de trenger hjelp. De som mener noe annet har nok ikke vært i denne situasjonen selv.Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

Nå aner jo ikke vi hva som feiler denne personen, men jeg kan trygt uttale meg når det gjelder demens. Jeg har jobbet med det i 12 år, og skal nå skrive bachelor om demens og pårørende.

 

Ja, man bør skåne små barn til en viss grad, men de trenger info og kunnskap for å forstå, og enda mer trenger barn og andre pårørende kunnskap om demens. En person med demens har ofte ikke innsikt i egen sykdom, og det er bare stygt å slå hånden av dem da! De trenger familien sin og de trenger hjelp. Har den syke vært en dårlig person før diagnosen kan jeg forstå at barna syns det er vanskelig å være der, men har personen og pårørende hatt et noenlunde normalt forhold tidligere, er det bare råtten gjort å la de seile sin egen sjø.

 

Nå svarer jeg ut i fra at man snakker om at denne personen det er snakk om her har en demensdiagnose.

Samme hvilken diagnose vedkommende har er det ikke ålreit å være barn i en hverdag der psykisk sykdom styrer folks atferd. Man kan synes så synd på dem som man vil. Men barna skal leve med disse minnene et helt liv, selv om den demente har glemt historien neste dag.

Man skjermer selvsagt små barn, og forklarer større barn. Det er ikke snakk om å synes synd i dem, men det handler om å ta vare på familien sin, også når noen blir syk.

 

 

 

 

Visse ting kan man og skal man IKKE tilgi, familie eller ei!

I såfall lærer man barna sine at de kan si og gjøre hva som helst uten at det gjør noe.

 

Anonymous poster hash: 7970b...47b

Og du lærer dem at gjør de noe feil kommer du til å slå hånda av dem og aldri ha kontakt med dem igjen, og at å tilgi/forstå eller prøve å finne løsninger er for pingler? Tøffinger brenner alle broer dersom noen sier noe stygt til dem? Jeg snakker selvsagt ikke om overgrep og vold som et tema her, men feks psykisk sykdom og demens... Besøk demensavdelingen på sykehjemmet og bli overrasket over hvor stygge de kan være i munnen, men vet du hva, det er likefult våre gamle, og familie stiller opp for hverandre. Betyr ikke at man trenger å stråle som en sol og spise middag sammen hver dag heller...

 

Anonymous poster hash: 60c67...030

Dette høres fint og flott ut i teorien. Jeg er i samme situasjon som HI og tror hun tar det rette valget. Er personen bevisst på at de er syke er det noe helt annet, men man må skåne barn fra syke mennesker som ikke vil innse at de trenger hjelp. De som mener noe annet har nok ikke vært i denne situasjonen selv.

 

 

 

Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

Nå aner jo ikke vi hva som feiler denne personen, men jeg kan trygt uttale meg når det gjelder demens. Jeg har jobbet med det i 12 år, og skal nå skrive bachelor om demens og pårørende.

 

Ja, man bør skåne små barn til en viss grad, men de trenger info og kunnskap for å forstå, og enda mer trenger barn og andre pårørende kunnskap om demens. En person med demens har ofte ikke innsikt i egen sykdom, og det er bare stygt å slå hånden av dem da! De trenger familien sin og de trenger hjelp. Har den syke vært en dårlig person før diagnosen kan jeg forstå at barna syns det er vanskelig å være der, men har personen og pårørende hatt et noenlunde normalt forhold tidligere, er det bare råtten gjort å la de seile sin egen sjø.

 

Nå svarer jeg ut i fra at man snakker om at denne personen det er snakk om her har en demensdiagnose.

Det verste er at jeg er enig med deg i teorien og jeg ville opprettholdt kontakt selv om det var demens det dreide seg om. Men jeg kan ikke lenger se på at svigermor bruker seg på oss forran barna og slett ikke på barna forran oss. Jeg vet ikke om det er demens min har. Hva er tegn på demens, bortsett fra at man rører og kan være ufin? Hører skjelving på hendene med? Hvor lenge kan de gå med diagnosen og skjule det?

 

 

 

Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

Skjelving er ikke et vanlig tegn på demens. Vanligvis merker familien det på at den demente spør om de samme tingene om og om igjen, de glemmer at de har ringt og kan ringe kort tid etter forrige telefon. De glemmer beskjeder og den slags da det er kortidsminne som blir rammet. De går gjerne i butikken og kjøper det samme flere ganger på kort tid, da de glemmer at de har vært i butikken. De har endel reflekssvar, dvs at de har noen fraser de svarer på flere ting.

 

Ved frontallappdemens rammes de ved at personligheten forandres, de blir ukritisk og frekk..Jeg lurer på om det kanskje var da man kan få parkinsonisme, altså skjelvinger og rykkvis gange( Men dette siste er jeg litt usikker på, er en stund siden jeg leste om det)

 

De er ofte flink til å skjule det, gjerne i flere år. Og enkelte blir rammet helt ned i 40-årene, men det er sjelden.

Parkisonisme kan gi demens.

 

Lewy Body demens gir parkisonistiske symptomer og også visuelle hallusinasjoner som igjen sikkert kan føre til vrangforestillinger om for eksempel familiens hensikter

 

http://no.m.wikipedia.org/wiki/Demens_med_Lewy-legemer

 

Anonymous poster hash: 37402...76d

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Visse ting kan man og skal man IKKE tilgi, familie eller ei!

I såfall lærer man barna sine at de kan si og gjøre hva som helst uten at det gjør noe.Anonymous poster hash: 7970b...47b

Og du lærer dem at gjør de noe feil kommer du til å slå hånda av dem og aldri ha kontakt med dem igjen, og at å tilgi/forstå eller prøve å finne løsninger er for pingler? Tøffinger brenner alle broer dersom noen sier noe stygt til dem? Jeg snakker selvsagt ikke om overgrep og vold som et tema her, men feks psykisk sykdom og demens... Besøk demensavdelingen på sykehjemmet og bli overrasket over hvor stygge de kan være i munnen, men vet du hva, det er likefult våre gamle, og familie stiller opp for hverandre. Betyr ikke at man trenger å stråle som en sol og spise middag sammen hver dag heller...Anonymous poster hash: 60c67...030

Dette høres fint og flott ut i teorien. Jeg er i samme situasjon som HI og tror hun tar det rette valget. Er personen bevisst på at de er syke er det noe helt annet, men man må skåne barn fra syke mennesker som ikke vil innse at de trenger hjelp. De som mener noe annet har nok ikke vært i denne situasjonen selv. Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

En person med demens behøver hjelp til å komme til erkjennelse av egen sykdomssituasjon. Da har de en mulighet til å leve godt med sykdommen så lenge som mulig. Anonymous poster hash: 37402...76d

Ofte er det nok liten vits i at familien skal realitetsorientere pasienten. Enkelte ting trenger man fagfolk til.

 

Anonymous poster hash: 13555...378

Absolutt. Men det er lite sannsynlig at den syke tar kontakt med hjelpeapparatet selv. Der er det nødvendig st pårørende får veien sammen med dem, selv om veien er tung å gå..

 

Anonymous poster hash: 37402...76d

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Visse ting kan man og skal man IKKE tilgi, familie eller ei!

I såfall lærer man barna sine at de kan si og gjøre hva som helst uten at det gjør noe.Anonymous poster hash: 7970b...47b

Og du lærer dem at gjør de noe feil kommer du til å slå hånda av dem og aldri ha kontakt med dem igjen, og at å tilgi/forstå eller prøve å finne løsninger er for pingler? Tøffinger brenner alle broer dersom noen sier noe stygt til dem? Jeg snakker selvsagt ikke om overgrep og vold som et tema her, men feks psykisk sykdom og demens... Besøk demensavdelingen på sykehjemmet og bli overrasket over hvor stygge de kan være i munnen, men vet du hva, det er likefult våre gamle, og familie stiller opp for hverandre. Betyr ikke at man trenger å stråle som en sol og spise middag sammen hver dag heller...Anonymous poster hash: 60c67...030

Dette høres fint og flott ut i teorien. Jeg er i samme situasjon som HI og tror hun tar det rette valget. Er personen bevisst på at de er syke er det noe helt annet, men man må skåne barn fra syke mennesker som ikke vil innse at de trenger hjelp. De som mener noe annet har nok ikke vært i denne situasjonen selv. Anonymous poster hash: ab0e0...5fc

En person med demens behøver hjelp til å komme til erkjennelse av egen sykdomssituasjon. Da har de en mulighet til å leve godt med sykdommen så lenge som mulig. Anonymous poster hash: 37402...76d

Ofte er det nok liten vits i at familien skal realitetsorientere pasienten. Enkelte ting trenger man fagfolk til.

 

Anonymous poster hash: 13555...378

Absolutt. Men det er lite sannsynlig at den syke tar kontakt med hjelpeapparatet selv. Der er det nødvendig st pårørende får veien sammen med dem, selv om veien er tung å gå..

 

Anonymous poster hash: 37402...76d

[Anonym bruker]

 

 

Nå aner jo ikke vi hva som feiler denne personen, men jeg kan trygt uttale meg når det gjelder demens. Jeg har jobbet med det i 12 år, og skal nå skrive bachelor om demens og pårørende. 

 

Ja, man bør skåne små barn til en viss grad, men de trenger info og kunnskap for å forstå, og enda mer trenger barn og andre pårørende kunnskap om demens. En person med demens har ofte ikke innsikt i egen sykdom, og det er bare stygt å slå hånden av dem da! De trenger familien sin og de trenger hjelp. Har den syke vært en dårlig person før diagnosen kan jeg forstå at barna syns det er vanskelig å være der, men har personen og pårørende hatt et noenlunde normalt forhold tidligere, er det bare råtten gjort å la de seile sin egen sjø.

 

Nå svarer jeg ut i fra at man snakker om at denne personen det er snakk om her har en demensdiagnose.

 

 

 

Om det er psykiatri eller demens her, det vet vi jo ikke.

 

Men det å være pårørende til en dement person som nekter å innse at den er så syk, det er grusomt. Ikke bare mister man personen man er glad i, man må også kjempe mot kommune og helsevesen som ikke vil ta tak i det fordi personens egen vilje skal tas mer hensyn til - selv om personen helt klart ikke lenger er i stand til å vurdere egen helse og tilstand.

 

Vi "stod løpet ut" med den som var dement i vår familie, men når vi omsider fikk hjelp så ble det fastslått at personen ikke hadde vært i stand til å ta vare på seg selv på mange, mange år, sykehus nektet å skrive ut personen og kommunen fikk bøter fordi den nektet å gi vedkommende sykehjemsplass. Personen lå i mange måneder unødvendig på sykehuset fordi kommunen nektet at personen hadde behov for sykehjemsplass.

Vi var "heldige" siden det ikke var så paranoid utagering som det HI beskriver hos sin svigermor. Likevel var det en daglig kamp.

Ja, de trenger hjelp, men hva gjør man når man stiller opp og sliter seg ut og tildels ødelegger mange år av eget liv fordi personen som ikke forstår egen situasjon nekter å søke hjelp - og helsevesen og kommune ikke vil gjøre noe fordi "personen er myndig".... og fordi personen nekter å bli vurdert så får man heller ikke umyndiggjort personen slik at man kunne skaffet denne hjelp? Dette er et stort og undervurdert i dagens samfunn hvor stadig flere blir demente!

Av og til har man faktisk ikke noe å stille opp med hvis personen selv nekter å oppsøke eller ta imot hjelp - er det da riktig at man skal ødelegge livet for så mange andre i flere år? Enig i at det ikke er fint å gi opp en syk person, likevel kan det av og til være nødvendig. Hadde det vært bedre system med å fange opp slike tilfeller i helsevesen og kommuner så hadde pårørende sluppet å komme i slike situasjoner hvor de føler de ikke har annet å gjøre enn å ta slike hjerteskjærende valg. Det er ikke snakk om å være "råtten", det er ofte snakk om å overleve selv...

 

Vi fulgte som sagt opp den demente i vår familie. Men jeg har vært nødt til å kutte kontakt med andre familiemedlemmer pga. psykisk sykdom. Det er ikke noe man gjør med lett hjerte, og det er ikke noe man gjør fordi man er "råtten"! Det er noe man gjør når man står igjen med valget om å overleve selv eller la den/de andre få ødelegge livet ditt og familien din sitt liv.

 

Jeg håper inderlig at du som har jobbet med demente i så mange år og som nå også skal skrive bachelor om temaet vil sette fokus mot hvordan helsevesen og kommune tar imot demente og pårørende før de er så dårlige at de kommer på sykehjem osv. Når de er kommet så langt fungerer systemet som regel bra. Det er det som skjer i årene før dette som i så altfor mange tilfeller svikter så totalt og dermed setter pårørende og de demente i slike forferdelige situasjoner! At kommunene gjemmer seg bak det at personen ikke vil ha hjelp, så følger de ikke opp lovverket. Men de sparer mye penger på det...

 

Jeg er for at rettighetene til demente må styrkes. Og en av måtene å gjøre det på kan være en form for "tvang" mtp utredning. Jeg er mot tvang normalt sett, men i disse tilfellene så er det langt større forsømmelse å ikke gjøre en utredning - for det gjør som regel at personen blir tvunget til å leve i en fortvilende og skremmende verden hvor de ikke lenger kjenner igjen seg selv, ikke lenger har noen kontroll over eget liv. Livet til den demente blir ofte angstpreget, og de får ikke noe som helst hjelp for det.

Det er ofte (men ikke alltid) enklere der det er en ektefelle inne i bildet, men der den demente er enslig blir det meste ekstra vanskelig og fortvilende.

 

Så ikke kall fortvilte pårørende for "råtne" selv om de kanskje ender med å måtte ta et hjerteskjærende valg for å ikke la sine egne liv bli ødelagt! Kall heller kommuner og helsevesen og politikere for råtne som ikke har baller nok til å sørge for at lovverket blir gjennomført til de dementes fordel, at det ikke får noen følger om de unnlater å sørge for det helsetilbudet den demente trenger. Sett fokuset der det bør være! Lovverket slik det er i dag åpner for mulighetene til å ta tak, faktisk plikter en kommune og lege å ta tak i det når pårørende varsler (de bør i hvert fall gjøre det når det for 100. gang får samme beskjed om samme person..), problemet er at praksis ikke er der, og derfor mener jeg lovverket bør spesifiseres.

 

 

 

Anonymous poster hash: 4c13f...c6c

 

Du har helt rett, de syke trenger et mye bedre vern,. Og de trenger mer forståelse i hverdagen. Det er mange-mange pårørende som sliter seg ut, de får ikke nok støtte eller informasjon og veldig mange føler seg alene og ensom i sin "jobb" som pårørende til en med demens. Å ivareta pårørende bør være en like viktig jobb som å ivareta den demente.

 

De har heldigvis begynt å få mer fokus på dette, bla med pårørendeskoler og den slags, men det er langt igjen ennå. 

 

Å leve med demens, og å være pårørende er fryktelig tungt! Regelverket er kronglete, og det kan være vanskelig å få de rette instansene til å ta det ansvaret de skal. 

 

 

Enig i at også pårørende kan trenge støtte. Men poenget mitt var mest det at veien til utredning av en mistenkt dement bør være langt lettere enn den er nå. Hvis pårørende hevder at situasjonen er uholdbar, at personen trenger hjelp og informasjon, da bør det være nok til at helsevesenet kan foreta en utredning. Så lenge en dement person nekter å gå til legen så kommer pårørende sjeldent noen vei i dag. Og dermed medfører det store lidelser for den demente som stadig vil kjempe mer og mer mot, og for de pårørende som lever med en sorg og samtidig må kjempe mot den man er glad i for å prøve å hjelpe - og samtidig kjempe mot helsevesen og kommune som ikke vil ta tak i situasjonen. Det at så utrolig mange demente i dag ikke får hjelp (eller først får hjelp mange, mange år etter at de kunne trengt det), det er det som er det største problemet!

 

Anonymous poster hash: 4c13f...c6c

[Hjertefru]

I endel kommuner finnes et lavterskeltilbud som kan bistå med råd/veiledning og utredning av demens. De kan også støtte pårørende. Har personlig god erfaring med å koble inn "demensteamet". Sjekk om dette finnes i den kommune. Trengte ikke henvisning fra lege her.

[Anonym bruker]

I endel kommuner finnes et lavterskeltilbud som kan bistå med råd/veiledning og utredning av demens. De kan også støtte pårørende. Har personlig god erfaring med å koble inn "demensteamet". Sjekk om dette finnes i den kommune. Trengte ikke henvisning fra lege her.

Slik er det i vår kommune også. Det er et veldig godt apparat for oppfølging av familier rammet av demens. Så hvis HI tilfeldigvis bor i min kommune eller en Anne med tilsvarende tilbud håper jeg at hun søker hjelp.

 

Jeg skjønner godt at man trekker seg tilbake. Dette er skremmende saker særlig når det rammer noen man er tett på, og man mangler kunnskap. Men det kan bli så mye bedre med informasjon og veiledning, og heg er sikker på at det i etterkant vil føles godt for pårørende å ha gått denne veien sammen..

 

Anonymous poster hash: 37402...76d