Er det dårlig gjort...

[skjotta]

Oi. Skal si folk er engasjert 😉

 

Den det gjelder er min søster, så at hun ikke spiser sopp har Vært alment kjent siden vi var små.

 

Stuffing er et lite tilbehør, og vi har mye tilbehør til kalkunen, så hun får nok å spise.

[Englenemine]

Sier som Pashla . Voksne folk sier vel ikke sånn.. Legges vel diskre igjen på tallerken.

[Mamma`n til Will& Ailo]

 

 

 

 

 

 

 

 

Du om det. Voksne folk burde vite at deres "liker ikke ditt, liker ikke datt" er uinteressant for andre, og at det er ingen grunn til at vertskapet overhodet skal ha fått nyss om det.

Så i en generell samtale om mat, matlaging, råvarer o.l. så er det heilt uintressant for andre om nokon bemerkar at "Nei, sopp - det er eg ikkje så begeistra for."? Då får eg berre svare som deg: "Du om det.".

I møte med andres mangel på dannelse, er det ikke dannet å kommentere den. Så fra meg ville du ikke ha hørt noe svar der, gitt.

Her trur eg ikkje du oppfatta kva eg prøvde å kommunisere. Eg meinte: Dette (=at det er heilt uintressant for andre kva folk liker) må vere eit synspunkt du får ha for deg sjølv.

Jeg veit ikke hvordan du vokste opp, men sånn som jeg er oppdratt SIER MAN IKKE høyt at man ikke liker en matvare. Det er noe som er forbeholdt barn i barnehagealder. Så hvis folk forteller meg at de ikke liker sopp, eller øl, eller beverhale, har jeg ikke noe svar til det. Verken i en generell samtale om mat eller i en annen sammenheng. Jeg forlanger kvalitet når jeg f eks spiser ute, og kan legge igjen noe som ikke var godt tillaget. Men jeg kommenterer det ikke med at "retten inneholder rødbeter, og det liker ikke jeg, derfor spiser jeg den ikke." Håndverket skal være bra.

Hvis folk generelt sier at de ikke liker sopp i en sammenheng der vi ikke har mat foran oss, ville jeg spørre "Men har du smakt mine smørstekte kantareller? Dem lover jeg du vil like, for de er knallgode!" Om de da fastholder at nei, sopp går ikke ned, da er vi jo tilbake på barnehagenivå (unger som nekter å smake, men likevel "ikke liker".) Og der - vel, der detter jeg av lasset, hvis vi begge er voksne.

Jeg spiser ikke sopp eller fisk.

Jeg ble tvunget på sopptur som liten og når vi kom hjem ble jeg tvunget til å spise all soppen jeg hadde plukket. Og fisk ble tvunget ned i halsen på meg! Derfor takler jeg ikkevå spise hverken sopp eller fisk i dag. Jeg klarer ikke å svelge det og brekker meg og kaster opp om jeg prøver.

Så om jeg kom hjem til deg så ville du heller at jeg skulle sitte å brekke meg enn å si nei takk, det kan jeg ikke spise?

Om man ikke spiser det, tar man så lite som det går an, og kommenterer det IKKE. Å anta at det er et tema verten vil høre om er dessverre forbeholdt barnehagebarn.

Når det er sagt: hvorfor lar du disse episodene styre hvordan du lever som voksen? Det går fint an å venne seg til noe man en gang har fått aversjon mot, man trenger ikke dyrke aversjonene. Fisk er et veldig vanlig næringsmiddel ...

Tro meg jeg har prøvd å spise fisk mange ganger som voksen men brekker og kaster opp hver gang.

For meg er det det samme å spise fisk som om du skulle spist avføring! Hadde du klart å spise det uten å brekke deg?

Og med det ordvalget bekrefter du jo at du dyrker aversjonene dine ... Ser du det ikke selv?

Hva mener du jeg skal gjøre da?tvinge det i meg til jeg slutter å kaste opp?

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Du om det. Voksne folk burde vite at deres "liker ikke ditt, liker ikke datt" er uinteressant for andre, og at det er ingen grunn til at vertskapet overhodet skal ha fått nyss om det.

Så i en generell samtale om mat, matlaging, råvarer o.l. så er det heilt uintressant for andre om nokon bemerkar at "Nei, sopp - det er eg ikkje så begeistra for."? Då får eg berre svare som deg: "Du om det.".

I møte med andres mangel på dannelse, er det ikke dannet å kommentere den. Så fra meg ville du ikke ha hørt noe svar der, gitt.

Her trur eg ikkje du oppfatta kva eg prøvde å kommunisere. Eg meinte: Dette (=at det er heilt uintressant for andre kva folk liker) må vere eit synspunkt du får ha for deg sjølv.

Jeg veit ikke hvordan du vokste opp, men sånn som jeg er oppdratt SIER MAN IKKE høyt at man ikke liker en matvare. Det er noe som er forbeholdt barn i barnehagealder. Så hvis folk forteller meg at de ikke liker sopp, eller øl, eller beverhale, har jeg ikke noe svar til det. Verken i en generell samtale om mat eller i en annen sammenheng. Jeg forlanger kvalitet når jeg f eks spiser ute, og kan legge igjen noe som ikke var godt tillaget. Men jeg kommenterer det ikke med at "retten inneholder rødbeter, og det liker ikke jeg, derfor spiser jeg den ikke." Håndverket skal være bra.

Hvis folk generelt sier at de ikke liker sopp i en sammenheng der vi ikke har mat foran oss, ville jeg spørre "Men har du smakt mine smørstekte kantareller? Dem lover jeg du vil like, for de er knallgode!" Om de da fastholder at nei, sopp går ikke ned, da er vi jo tilbake på barnehagenivå (unger som nekter å smake, men likevel "ikke liker".) Og der - vel, der detter jeg av lasset, hvis vi begge er voksne.

Jeg spiser ikke sopp eller fisk.

Jeg ble tvunget på sopptur som liten og når vi kom hjem ble jeg tvunget til å spise all soppen jeg hadde plukket. Og fisk ble tvunget ned i halsen på meg! Derfor takler jeg ikkevå spise hverken sopp eller fisk i dag. Jeg klarer ikke å svelge det og brekker meg og kaster opp om jeg prøver.

Så om jeg kom hjem til deg så ville du heller at jeg skulle sitte å brekke meg enn å si nei takk, det kan jeg ikke spise?

Om man ikke spiser det, tar man så lite som det går an, og kommenterer det IKKE. Å anta at det er et tema verten vil høre om er dessverre forbeholdt barnehagebarn.

Når det er sagt: hvorfor lar du disse episodene styre hvordan du lever som voksen? Det går fint an å venne seg til noe man en gang har fått aversjon mot, man trenger ikke dyrke aversjonene. Fisk er et veldig vanlig næringsmiddel ...

Tro meg jeg har prøvd å spise fisk mange ganger som voksen men brekker og kaster opp hver gang.

For meg er det det samme å spise fisk som om du skulle spist avføring! Hadde du klart å spise det uten å brekke deg?

Og med det ordvalget bekrefter du jo at du dyrker aversjonene dine ... Ser du det ikke selv?

Hva mener du jeg skal gjøre da?tvinge det i meg til jeg slutter å kaste opp?

Jeg syns vel foreldrene dine kunne ha latt være å tvinge deg - de er jo ikke akkurat eksponenter for matglede på den måten... Men når så galt har skjedd (som var dårlig gjort av dem!) så tenker jeg at det viktigste er å endre "mind set" og å ikke se på det som "like ekkelt som avføring." Det er jo ikke maten som i seg selv er ekkel, det er jo tvangssituasjonen og minnene om det som er ekle, vel? Hvis det hadde vært sylteagurk og ikke fisk de gjorde det med, så hadde du sikkert spist fisk i dag? Og da tenker jeg at det er mulig å starte en langsom øvelse i å venne seg til det man har imot. Starte med å venne seg til lukten, prøve å rense fisk, eller lage til uten selv å spise, begynne med å smake på fiskemat som reker og fiskekaker? (Nå vet jeg ikke om du unngår all slags fisk, da.) Kjernen er jo motivasjon. Hvis du har den, da.

 

Jeg er overbevist om at ikke alle behøver å spise alt, men det eksisterer sosiale konvensjoner rundt mat, og det er også mye emosjonell ballast rundt mat. Ditt tilfelle er jo et kræsjpunkt mellom disse to. Dine sterke følelser rundt det, som kommer på kant med omverdenens konvensjoner. Og siden du føler så sterkt rundt det, mener du at verden bør endre sine forventninger. Men det er vel ikke realistisk?

[overlord]

Det er oftere konsistens enn smak som gjør at noen ikke liker enkelte ting. Jeg har f.eks problemer med aspik. Men om jeg var i et selskap der det var cabaret og bare det som ble servert, ja så hadde jeg tatt en liten porsjon og spist det. Jeg er voksen og trenger ikke alltid ha det optimalt hverken når det gjelder mat, temperatur eller andre ting. Jeg tilpasser meg.

[Mamma`n til Will& Ailo]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Du om det. Voksne folk burde vite at deres "liker ikke ditt, liker ikke datt" er uinteressant for andre, og at det er ingen grunn til at vertskapet overhodet skal ha fått nyss om det.

Så i en generell samtale om mat, matlaging, råvarer o.l. så er det heilt uintressant for andre om nokon bemerkar at "Nei, sopp - det er eg ikkje så begeistra for."? Då får eg berre svare som deg: "Du om det.".

I møte med andres mangel på dannelse, er det ikke dannet å kommentere den. Så fra meg ville du ikke ha hørt noe svar der, gitt.

Her trur eg ikkje du oppfatta kva eg prøvde å kommunisere. Eg meinte: Dette (=at det er heilt uintressant for andre kva folk liker) må vere eit synspunkt du får ha for deg sjølv.

Jeg veit ikke hvordan du vokste opp, men sånn som jeg er oppdratt SIER MAN IKKE høyt at man ikke liker en matvare. Det er noe som er forbeholdt barn i barnehagealder. Så hvis folk forteller meg at de ikke liker sopp, eller øl, eller beverhale, har jeg ikke noe svar til det. Verken i en generell samtale om mat eller i en annen sammenheng. Jeg forlanger kvalitet når jeg f eks spiser ute, og kan legge igjen noe som ikke var godt tillaget. Men jeg kommenterer det ikke med at "retten inneholder rødbeter, og det liker ikke jeg, derfor spiser jeg den ikke." Håndverket skal være bra.

Hvis folk generelt sier at de ikke liker sopp i en sammenheng der vi ikke har mat foran oss, ville jeg spørre "Men har du smakt mine smørstekte kantareller? Dem lover jeg du vil like, for de er knallgode!" Om de da fastholder at nei, sopp går ikke ned, da er vi jo tilbake på barnehagenivå (unger som nekter å smake, men likevel "ikke liker".) Og der - vel, der detter jeg av lasset, hvis vi begge er voksne.

Jeg spiser ikke sopp eller fisk.

Jeg ble tvunget på sopptur som liten og når vi kom hjem ble jeg tvunget til å spise all soppen jeg hadde plukket. Og fisk ble tvunget ned i halsen på meg! Derfor takler jeg ikkevå spise hverken sopp eller fisk i dag. Jeg klarer ikke å svelge det og brekker meg og kaster opp om jeg prøver.

Så om jeg kom hjem til deg så ville du heller at jeg skulle sitte å brekke meg enn å si nei takk, det kan jeg ikke spise?

Om man ikke spiser det, tar man så lite som det går an, og kommenterer det IKKE. Å anta at det er et tema verten vil høre om er dessverre forbeholdt barnehagebarn.

Når det er sagt: hvorfor lar du disse episodene styre hvordan du lever som voksen? Det går fint an å venne seg til noe man en gang har fått aversjon mot, man trenger ikke dyrke aversjonene. Fisk er et veldig vanlig næringsmiddel ...

Tro meg jeg har prøvd å spise fisk mange ganger som voksen men brekker og kaster opp hver gang.

For meg er det det samme å spise fisk som om du skulle spist avføring! Hadde du klart å spise det uten å brekke deg?

Og med det ordvalget bekrefter du jo at du dyrker aversjonene dine ... Ser du det ikke selv?

Hva mener du jeg skal gjøre da?tvinge det i meg til jeg slutter å kaste opp?

Jeg syns vel foreldrene dine kunne ha latt være å tvinge deg - de er jo ikke akkurat eksponenter for matglede på den måten... Men når så galt har skjedd (som var dårlig gjort av dem!) så tenker jeg at det viktigste er å endre "mind set" og å ikke se på det som "like ekkelt som avføring." Det er jo ikke maten som i seg selv er ekkel, det er jo tvangssituasjonen og minnene om det som er ekle, vel? Hvis det hadde vært sylteagurk og ikke fisk de gjorde det med, så hadde du sikkert spist fisk i dag? Og da tenker jeg at det er mulig å starte en langsom øvelse i å venne seg til det man har imot. Starte med å venne seg til lukten, prøve å rense fisk, eller lage til uten selv å spise, begynne med å smake på fiskemat som reker og fiskekaker? (Nå vet jeg ikke om du unngår all slags fisk, da.) Kjernen er jo motivasjon. Hvis du har den, da.

 

Jeg er overbevist om at ikke alle behøver å spise alt, men det eksisterer sosiale konvensjoner rundt mat, og det er også mye emosjonell ballast rundt mat. Ditt tilfelle er jo et kræsjpunkt mellom disse to. Dine sterke følelser rundt det, som kommer på kant med omverdenens konvensjoner. Og siden du føler så sterkt rundt det, mener du at verden bør endre sine forventninger. Men det er vel ikke realistisk?

Det var min stemor som gjorde dette mot meg.

 

Jeg prøver som sagt å smake på fisk. Og jeg lager fiske middager til mann og barn og sist gang jeg lagde det til dem smakte jeg også på det. 3 biter , men den 3 klarte jeg ikke å svelge og mannen min ba meg spytte den ut for han så jeg brakk meg.

Mine søstere og min mor er veldig imponert over at jeg i det hele tatt klarer å lage fiskemiddager for de vet hvor mye jeg har slitt med dette..

 

Men jeg ser ikke helt grunnen til at jeg skal tvinge i meg mat jeg blir fysisk syk av!? Jeg syns det heller er verten som er uhøflig som serverer meg noe de vet jeg ikke spiser.For meg blir det litt som å insistere på at en med nøttealergi skal spise nøtter for det blir sett på som uhøflig å la vær...

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Du om det. Voksne folk burde vite at deres "liker ikke ditt, liker ikke datt" er uinteressant for andre, og at det er ingen grunn til at vertskapet overhodet skal ha fått nyss om det.

Så i en generell samtale om mat, matlaging, råvarer o.l. så er det heilt uintressant for andre om nokon bemerkar at "Nei, sopp - det er eg ikkje så begeistra for."? Då får eg berre svare som deg: "Du om det.".

I møte med andres mangel på dannelse, er det ikke dannet å kommentere den. Så fra meg ville du ikke ha hørt noe svar der, gitt.

Her trur eg ikkje du oppfatta kva eg prøvde å kommunisere. Eg meinte: Dette (=at det er heilt uintressant for andre kva folk liker) må vere eit synspunkt du får ha for deg sjølv.

Jeg veit ikke hvordan du vokste opp, men sånn som jeg er oppdratt SIER MAN IKKE høyt at man ikke liker en matvare. Det er noe som er forbeholdt barn i barnehagealder. Så hvis folk forteller meg at de ikke liker sopp, eller øl, eller beverhale, har jeg ikke noe svar til det. Verken i en generell samtale om mat eller i en annen sammenheng. Jeg forlanger kvalitet når jeg f eks spiser ute, og kan legge igjen noe som ikke var godt tillaget. Men jeg kommenterer det ikke med at "retten inneholder rødbeter, og det liker ikke jeg, derfor spiser jeg den ikke." Håndverket skal være bra.

Hvis folk generelt sier at de ikke liker sopp i en sammenheng der vi ikke har mat foran oss, ville jeg spørre "Men har du smakt mine smørstekte kantareller? Dem lover jeg du vil like, for de er knallgode!" Om de da fastholder at nei, sopp går ikke ned, da er vi jo tilbake på barnehagenivå (unger som nekter å smake, men likevel "ikke liker".) Og der - vel, der detter jeg av lasset, hvis vi begge er voksne.

Jeg spiser ikke sopp eller fisk.

Jeg ble tvunget på sopptur som liten og når vi kom hjem ble jeg tvunget til å spise all soppen jeg hadde plukket. Og fisk ble tvunget ned i halsen på meg! Derfor takler jeg ikkevå spise hverken sopp eller fisk i dag. Jeg klarer ikke å svelge det og brekker meg og kaster opp om jeg prøver.

Så om jeg kom hjem til deg så ville du heller at jeg skulle sitte å brekke meg enn å si nei takk, det kan jeg ikke spise?

Om man ikke spiser det, tar man så lite som det går an, og kommenterer det IKKE. Å anta at det er et tema verten vil høre om er dessverre forbeholdt barnehagebarn.

Når det er sagt: hvorfor lar du disse episodene styre hvordan du lever som voksen? Det går fint an å venne seg til noe man en gang har fått aversjon mot, man trenger ikke dyrke aversjonene. Fisk er et veldig vanlig næringsmiddel ...

Tro meg jeg har prøvd å spise fisk mange ganger som voksen men brekker og kaster opp hver gang.

For meg er det det samme å spise fisk som om du skulle spist avføring! Hadde du klart å spise det uten å brekke deg?

Og med det ordvalget bekrefter du jo at du dyrker aversjonene dine ... Ser du det ikke selv?

Hva mener du jeg skal gjøre da?tvinge det i meg til jeg slutter å kaste opp?

Jeg syns vel foreldrene dine kunne ha latt være å tvinge deg - de er jo ikke akkurat eksponenter for matglede på den måten... Men når så galt har skjedd (som var dårlig gjort av dem!) så tenker jeg at det viktigste er å endre "mind set" og å ikke se på det som "like ekkelt som avføring." Det er jo ikke maten som i seg selv er ekkel, det er jo tvangssituasjonen og minnene om det som er ekle, vel? Hvis det hadde vært sylteagurk og ikke fisk de gjorde det med, så hadde du sikkert spist fisk i dag? Og da tenker jeg at det er mulig å starte en langsom øvelse i å venne seg til det man har imot. Starte med å venne seg til lukten, prøve å rense fisk, eller lage til uten selv å spise, begynne med å smake på fiskemat som reker og fiskekaker? (Nå vet jeg ikke om du unngår all slags fisk, da.) Kjernen er jo motivasjon. Hvis du har den, da.

Jeg er overbevist om at ikke alle behøver å spise alt, men det eksisterer sosiale konvensjoner rundt mat, og det er også mye emosjonell ballast rundt mat. Ditt tilfelle er jo et kræsjpunkt mellom disse to. Dine sterke følelser rundt det, som kommer på kant med omverdenens konvensjoner. Og siden du føler så sterkt rundt det, mener du at verden bør endre sine forventninger. Men det er vel ikke realistisk?

Det var min stemor som gjorde dette mot meg.

Jeg prøver som sagt å smake på fisk. Og jeg lager fiske middager til mann og barn og sist gang jeg lagde det til dem smakte jeg også på det. 3 biter , men den 3 klarte jeg ikke å svelge og mannen min ba meg spytte den ut for han så jeg brakk meg.

Mine søstere og min mor er veldig imponert over at jeg i det hele tatt klarer å lage fiskemiddager for de vet hvor mye jeg har slitt med dette..

Men jeg ser ikke helt grunnen til at jeg skal tvinge i meg mat jeg blir fysisk syk av!? Jeg syns det heller er verten som er uhøflig som serverer meg noe de vet jeg ikke spiser.For meg blir det litt som å insistere på at en med nøttealergi skal spise nøtter for det blir sett på som uhøflig å la vær...

For et beist av ei kjerring?? "Skulle skydes med lunken lort" som min mann sier! Da brukte hun det jo som maktmiddel over deg, og det med så stor suksess at hun fortsatt plager deg den dag i dag :(

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Du om det. Voksne folk burde vite at deres "liker ikke ditt, liker ikke datt" er uinteressant for andre, og at det er ingen grunn til at vertskapet overhodet skal ha fått nyss om det.

Så i en generell samtale om mat, matlaging, råvarer o.l. så er det heilt uintressant for andre om nokon bemerkar at "Nei, sopp - det er eg ikkje så begeistra for."? Då får eg berre svare som deg: "Du om det.".

I møte med andres mangel på dannelse, er det ikke dannet å kommentere den. Så fra meg ville du ikke ha hørt noe svar der, gitt.

Her trur eg ikkje du oppfatta kva eg prøvde å kommunisere. Eg meinte: Dette (=at det er heilt uintressant for andre kva folk liker) må vere eit synspunkt du får ha for deg sjølv.

Jeg veit ikke hvordan du vokste opp, men sånn som jeg er oppdratt SIER MAN IKKE høyt at man ikke liker en matvare. Det er noe som er forbeholdt barn i barnehagealder. Så hvis folk forteller meg at de ikke liker sopp, eller øl, eller beverhale, har jeg ikke noe svar til det. Verken i en generell samtale om mat eller i en annen sammenheng. Jeg forlanger kvalitet når jeg f eks spiser ute, og kan legge igjen noe som ikke var godt tillaget. Men jeg kommenterer det ikke med at "retten inneholder rødbeter, og det liker ikke jeg, derfor spiser jeg den ikke." Håndverket skal være bra.

Hvis folk generelt sier at de ikke liker sopp i en sammenheng der vi ikke har mat foran oss, ville jeg spørre "Men har du smakt mine smørstekte kantareller? Dem lover jeg du vil like, for de er knallgode!" Om de da fastholder at nei, sopp går ikke ned, da er vi jo tilbake på barnehagenivå (unger som nekter å smake, men likevel "ikke liker".) Og der - vel, der detter jeg av lasset, hvis vi begge er voksne.

Jeg spiser ikke sopp eller fisk.

Jeg ble tvunget på sopptur som liten og når vi kom hjem ble jeg tvunget til å spise all soppen jeg hadde plukket. Og fisk ble tvunget ned i halsen på meg! Derfor takler jeg ikkevå spise hverken sopp eller fisk i dag. Jeg klarer ikke å svelge det og brekker meg og kaster opp om jeg prøver.

Så om jeg kom hjem til deg så ville du heller at jeg skulle sitte å brekke meg enn å si nei takk, det kan jeg ikke spise?

Om man ikke spiser det, tar man så lite som det går an, og kommenterer det IKKE. Å anta at det er et tema verten vil høre om er dessverre forbeholdt barnehagebarn.

Når det er sagt: hvorfor lar du disse episodene styre hvordan du lever som voksen? Det går fint an å venne seg til noe man en gang har fått aversjon mot, man trenger ikke dyrke aversjonene. Fisk er et veldig vanlig næringsmiddel ...

Tro meg jeg har prøvd å spise fisk mange ganger som voksen men brekker og kaster opp hver gang.

For meg er det det samme å spise fisk som om du skulle spist avføring! Hadde du klart å spise det uten å brekke deg?

Og med det ordvalget bekrefter du jo at du dyrker aversjonene dine ... Ser du det ikke selv?

Hva mener du jeg skal gjøre da?tvinge det i meg til jeg slutter å kaste opp?

Jeg syns vel foreldrene dine kunne ha latt være å tvinge deg - de er jo ikke akkurat eksponenter for matglede på den måten... Men når så galt har skjedd (som var dårlig gjort av dem!) så tenker jeg at det viktigste er å endre "mind set" og å ikke se på det som "like ekkelt som avføring." Det er jo ikke maten som i seg selv er ekkel, det er jo tvangssituasjonen og minnene om det som er ekle, vel? Hvis det hadde vært sylteagurk og ikke fisk de gjorde det med, så hadde du sikkert spist fisk i dag? Og da tenker jeg at det er mulig å starte en langsom øvelse i å venne seg til det man har imot. Starte med å venne seg til lukten, prøve å rense fisk, eller lage til uten selv å spise, begynne med å smake på fiskemat som reker og fiskekaker? (Nå vet jeg ikke om du unngår all slags fisk, da.) Kjernen er jo motivasjon. Hvis du har den, da.

Jeg er overbevist om at ikke alle behøver å spise alt, men det eksisterer sosiale konvensjoner rundt mat, og det er også mye emosjonell ballast rundt mat. Ditt tilfelle er jo et kræsjpunkt mellom disse to. Dine sterke følelser rundt det, som kommer på kant med omverdenens konvensjoner. Og siden du føler så sterkt rundt det, mener du at verden bør endre sine forventninger. Men det er vel ikke realistisk?

Det var min stemor som gjorde dette mot meg.

Jeg prøver som sagt å smake på fisk. Og jeg lager fiske middager til mann og barn og sist gang jeg lagde det til dem smakte jeg også på det. 3 biter , men den 3 klarte jeg ikke å svelge og mannen min ba meg spytte den ut for han så jeg brakk meg.

Mine søstere og min mor er veldig imponert over at jeg i det hele tatt klarer å lage fiskemiddager for de vet hvor mye jeg har slitt med dette..

Men jeg ser ikke helt grunnen til at jeg skal tvinge i meg mat jeg blir fysisk syk av!? Jeg syns det heller er verten som er uhøflig som serverer meg noe de vet jeg ikke spiser.For meg blir det litt som å insistere på at en med nøttealergi skal spise nøtter for det blir sett på som uhøflig å la vær...

For et beist av ei kjerring?? "Skulle skydes med lunken lort" som min mann sier! Da brukte hun det jo som maktmiddel over deg, og det med så stor suksess at hun fortsatt plager deg den dag i dag :(

 

Jeg har samme forhold til fisk som henne, jeg sulter heller en å spise fisk. Jeg klarer det ikke, jeg brekker meg og spyr. Jeg tåler ikke lukten og konsistensen. Jeg ble også tvangsforet (med de beste intensjoner) med fisk i lange perioder. Det var grusomt og jeg har traumer den dag i dag. 

 

Jeg må få legge til at det er flaut å være kresen. Det å måtte si ved bordet at man ikke klarer å spise maten noen har strevd med å lage er ikke gøy. Hadde bare folk latt være å kommentere det så kunne jeg bare spist tilbehør osv. Men det er ALLTID noen som kommenterer det. Og da må jeg jo svare. Jeg spiser det jeg liker som står på bordet og lar resten være. 

 

Anonymous poster hash: 250e8...f91

[Anonym bruker]

Kan ikkje alltid ta omsyn til dei særaste ved bordet.

Er man virkelig sær om det er en ting man ikke liker? Syns det er mer sært å kalle folk det. Ufint faktisk. Spiser du alt? Rakfisk? Smalahove?

 

 

Anonymous poster hash: 2bf27...58b

[☆☆☆]

 

Kan ikkje alltid ta omsyn til dei særaste ved bordet.

Er man virkelig sær om det er en ting man ikke liker? Syns det er mer sært å kalle folk det. Ufint faktisk. Spiser du alt? Rakfisk? Smalahove?

 

 

Anonymous poster hash: 2bf27...58b

Smalahove både et og likar eg. Rakfisk hadde eg aldri valgt å ete, men hadde forsynt meg litt om det er menyen. Men no var det uansett snakk om eit tilbehør som enkelt let seg velge vekk i dette tilfellet.

 

Synes ikkje det er ufint å kalle nokon sær i kosten. Det er jo eit faktum at enkelte er ekstremt selektive med kva dei et.