Anonym bruker Skrevet 3. desember 2014 #51 Skrevet 3. desember 2014 Blir litt overrasket over dere som er uføre og er triste for at dere ikke har et sosialt liv. Har dere noen gang vært i full jobb, med 2-3 barn? Jeg er langt fra ufør men "klarer ikke" ikke være sosial så mye mer enn 4-5 ganger i året jeg heller. Drar på jobb halv 8, hjemme halv 5 ca. Middag, lekser, leke med barn, være tilgjengelig for barna-ikke minst, mobil og pc legges vekk, aktiviteter. Etterpå husarbeid, kanskje trene litt, diverse verv. Jeg har aldri barnevakt på ettermiddagstid med mindre det er noe viktig, syns barna mine fortjener å føle at jeg er mamma siden de tilbringer mye tid i barnehagen siden jeg JOBBER mye. Hvorfor tror dere friske folk med små barn har et aktivt sosialt liv med masse venner? Jeg møter venner, men da er barna med. Har hverken tid eller overskudd til å være sosial etter leggetid selv om jeg ikke er ufør. De fleste voksne, fulltidsarbeidende mennesker renner ikke rundt på besøk for å skravle flere timer på kveldstid mange ganger i uken. Kanskje jeg skal bli delvis ufør fordi jobben gjør slik at jeg ikke kan være sosial? Er det bare jeg som har en slik hverdag her inne? Anonymous poster hash: db3a1...9fe Tror du missfårstår kraftig!!! Du er på jobb, altså du har NOE fårnuftig og ta deg til, å regner med du ikke sitter alene hele dagen uten å se noe andre mennesker som du snakker med(altså er sosial i løpe av dagen). Jeg som er på aap, og nermest ikke har snakket med andre folk en samboeren min, syns det er veldig fælt å ikke kunne være med andre mennesker så mye! Jeg skulle gjærne jobbet en helt dag og møtt andre å få samhandle med andre en bare min samboer vær dag. Jeg har bare vært hjemme litt over et halvtår uten noe jobb, å kjenner veldig på det og ikke ha en jobb hvor jeg har et sosialt nettverk. Når man treffer folk på jobb, er det som regel nåkk sosialt får mange til og ikke være mer sosial en det du selv påstår du er. Det er stygt at du sier du "vurderer" å uføre deg får og kunne være mere sosial! Folk som deg som kommer med sånne utalelser håper jeg faktisk(ja helt fryktelig sakt å ment) får kjenne på hvor fælt det er og bli syk å ikke kunne strekke til nok i verdag verken for deg selv eller familien!!!!!!:@ Tenk åver hva du uttaler deg om. Hilsen en som er dritt lei folk som komme med sånne uttalelser! Anonymous poster hash: 8e1df...64c
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2014 #52 Skrevet 3. desember 2014 Aap; har bekterews/spondylartitt å er 24år. Men jeg prøver og komme meg tilbake i jobb, om ikke 100%, så værtfall noen % med det første. Anonymous poster hash: 8e1df...64c
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2014 #53 Skrevet 3. desember 2014 AAP.... Har en alvorlig spisefortstyrrelse (Bulimi) går i behandling. Har hatt en vanskelig oppvekst med alkoholisme hos foreldre og seksuelt misbruk. I perioder er jeg suicidal. Jeg har null sosialt liv. Klarer å følge opp barna, men det er alt jeg klarer. Skulle så gjerne vært frisk og jobbet. Jeg savner det! Anonymous poster hash: 5ce9a...155
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2014 #54 Skrevet 3. desember 2014 Bipolar lidelse og insomnia, har null overskudd til sosiale ting, fokuserer det jeg kan på barn og hus. Anonymous poster hash: a81f4...4cd
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2014 #55 Skrevet 3. desember 2014 Overfallsvoldtekt for 11 år siden. Går på AAP nå. Har vært i jobb innimellom i noen år, før senskadene tok overhånd. går nå til behandling 3 ggr i mnd for å komme meg i arbeid igjen. Har masse venner og er ganske sosial av meg, men går aldri ut om jeg ikke har en avtale. Er ikke jobb en avtale da? Anonymous poster hash: 062cc...cd2
Gjest MiffaBlir3Barnsmor Skrevet 3. desember 2014 #56 Skrevet 3. desember 2014 Overfallsvoldtekt for 11 år siden. Går på AAP nå. Har vært i jobb innimellom i noen år, før senskadene tok overhånd. går nå til behandling 3 ggr i mnd for å komme meg i arbeid igjen. Har masse venner og er ganske sosial av meg, men går aldri ut om jeg ikke har en avtale. Er ikke jobb en avtale da? Anonymous poster hash: 062cc...cd2 Er du fullstendig borti natta du ? Her deler folk noe av det vondeste i livet sitt og du svarer nedlatende ???
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2014 #57 Skrevet 3. desember 2014 Er ikke jobb en avtale da? Anonymous poster hash: 062cc...cd2 Er du virkelig så dum, eller er du bare blottet for alt av menneskelig empati? Anonymous poster hash: 2e9b4...0c0
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2014 #58 Skrevet 3. desember 2014 Til deg som ikke skjønner hvorfor uføre savner sosial liv. Jeg er hverken ufør eller i jobb for tiden (permisjon) og jeg blir helt uvel av å være hjemme så mye. Jeg savner jobb, det er en kjempefin måte å sosialiseres på. Anonymous poster hash: edc74...54b
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2014 #59 Skrevet 3. desember 2014 Blir litt overrasket over dere som er uføre og er triste for at dere ikke har et sosialt liv. Har dere noen gang vært i full jobb, med 2-3 barn? Jeg er langt fra ufør men "klarer ikke" ikke være sosial så mye mer enn 4-5 ganger i året jeg heller. Drar på jobb halv 8, hjemme halv 5 ca. Middag, lekser, leke med barn, være tilgjengelig for barna-ikke minst, mobil og pc legges vekk, aktiviteter. Etterpå husarbeid, kanskje trene litt, diverse verv. Jeg har aldri barnevakt på ettermiddagstid med mindre det er noe viktig, syns barna mine fortjener å føle at jeg er mamma siden de tilbringer mye tid i barnehagen siden jeg JOBBER mye. Hvorfor tror dere friske folk med små barn har et aktivt sosialt liv med masse venner? Jeg møter venner, men da er barna med. Har hverken tid eller overskudd til å være sosial etter leggetid selv om jeg ikke er ufør. De fleste voksne, fulltidsarbeidende mennesker renner ikke rundt på besøk for å skravle flere timer på kveldstid mange ganger i uken. Kanskje jeg skal bli delvis ufør fordi jobben gjør slik at jeg ikke kan være sosial? Er det bare jeg som har en slik hverdag her inne? Anonymous poster hash: db3a1...9fe Du har et sosialt liv du! På jobben! Jeg er ikke en av de som klager over det. Jeg har noen få gode venninner som jeg ringer eller de ringer meg og vi får oss en god prat. Møter "sosialt" noen få ganger i året (da med familien). Det er ganske ensomt å være syk. Man blir nødt til å trives i eget selskap. Det er greit nok i noen timer av og til, men når man kjenner alle sine symptomer, er for sliten til å gjøre noe, men føler at man burde gjort noe osv osv og så føler man seg av og til ganske ubrukelig. Det å bare kunne sitte å snakke med noen om helt vanlige ting er luksus! (OG det kan du jo faktisk gjøre i lunsjen hver eneste dag!) Anonymous poster hash: 9fe3c...c71
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2014 #60 Skrevet 3. desember 2014 Har hatt en vanskelig oppvekst med alkoholisme hos foreldre og seksuelt misbruk. I perioder er jeg suicidal. Jeg har null sosialt liv. Klarer å følge opp barna, men det er alt jeg klarer. Men i all verden, hvordan kan du velge å sette barn til verden når du har så plenty nok med deg selv og dine problemer?! Jeg synes det er direkte uansvarlig, og kjenner at jeg blir opprørt! Anonymous poster hash: f095b...47d
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2014 #61 Skrevet 3. desember 2014 Har hatt en vanskelig oppvekst med alkoholisme hos foreldre og seksuelt misbruk. I perioder er jeg suicidal. Jeg har null sosialt liv. Klarer å følge opp barna, men det er alt jeg klarer. Men i all verden, hvordan kan du velge å sette barn til verden når du har så plenty nok med deg selv og dine problemer?! Jeg synes det er direkte uansvarlig, og kjenner at jeg blir opprørt! Anonymous poster hash: f095b...47d Men i all verden, hvordan kan du sitte å tro du vet noe som helst ut fra to setninger?? Anonymous poster hash: d0ea3...7c0
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2014 #62 Skrevet 3. desember 2014 Har hatt en vanskelig oppvekst med alkoholisme hos foreldre og seksuelt misbruk. I perioder er jeg suicidal. Jeg har null sosialt liv. Klarer å følge opp barna, men det er alt jeg klarer. Men i all verden, hvordan kan du velge å sette barn til verden når du har så plenty nok med deg selv og dine problemer?! Jeg synes det er direkte uansvarlig, og kjenner at jeg blir opprørt! Anonymous poster hash: f095b...47d Og jeg blir opprørt over at folk som deg - som tydeligvis ikke evner å tenke særlig langt og sammenhengende - får barn! Når man ser verden så svart-hvitt som det du tyder å gjøre så evner man trolig ikke å gi barna sine evnen til utvidet logisk tenkning. Du har i hvert fall ingen kunnskaper når det gjelder sykdom og traumer - og du vet ikke noe mer om annie over her enn det lille hun skriver. Det viktigste hun skriver er at hun greier å følge opp barna sine! For alt vi vet kan de plagene hun har ligget i dvale i mange år for så å dukke opp igjen, det er ikke uvanlig når det gjelder barndomstraumer. Hos noen trigges det til og med av å få barn selv - men det finner man jo ikke ut før etter at man har fått de barna. Og noen får det langt senere. Annie over her trenger ikke forklare eller forsvare noe som helst. Hun greier å følge opp barna sine tross at hun kjemper med svært vanskelige ting. DET er bra gjort! Så lenge hun greier å følge opp barna på en god måte så skal du eller andre holde dere for gode til å "bli opprørt" over noe som helst, spesielt når det bare baserer seg på "fakta" du ikke vet noe om! Foruten det jeg skrev i første avsnitt her så er det - for å bruke dine egne ord - direkte uansvarlig å angripe noen som allerede har det vanskelig - for ikke å snakke om hvor lite symptaisk og korttenkt du fremstiller deg selv. Gå heller og fei litt hos deg selv, du... Anonymous poster hash: 2e9b4...0c0
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2014 #63 Skrevet 3. desember 2014 Helt ufør pga høysensitiv personlighet. Har 3 barn og stort hus, klarer ikke mye mer enn det. Møter venner ca 1 g uka. Skulle ønske jeg klarte mer.. Anonymous poster hash: 3ba8a...92d Det tror jeg faktisk ikke noe på. Høysensitivitet er et personlighetstrekk! Anonymous poster hash: 264f4...b00
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2014 #64 Skrevet 3. desember 2014 Har hatt en vanskelig oppvekst med alkoholisme hos foreldre og seksuelt misbruk. I perioder er jeg suicidal. Jeg har null sosialt liv. Klarer å følge opp barna, men det er alt jeg klarer. Men i all verden, hvordan kan du velge å sette barn til verden når du har så plenty nok med deg selv og dine problemer?! Jeg synes det er direkte uansvarlig, og kjenner at jeg blir opprørt! Anonymous poster hash: f095b...47d Jeg klarer virkelig ikke å ta dette nedrige svaret ditt seriøst! Du er tydeligvis en meget enkel person som har svekkede evner! Ja jeg er syk! Ja jeg har opplevd mye vondt! Og ja jeg er ikke i stand til å være i arbeid for tiden! Jeg er et ressurssterkt menneske med god utdannelse og jeg er en god mor! Hadde jeg hatt kreft ville du skrevet noe sånt da??? Nei, sikkert ikke! Jeg er ansvarlig, jeg går i behandling for min sykdom og jeg jobber hardt for å bli frisk. I periodene jeg har suicidale tanker får jeg medisiner av legen min som demper den. Jeg vet virkelig ikke hva du tror? At jeg sitter med barberbladene og har repet klart i stua?? Mine demoner får ikke definere meg som menneske og person, hadde du møtt meg ville det aldri falt deg inn at jeg var syk engang. Anonymous poster hash: 5ce9a...155
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2014 #65 Skrevet 3. desember 2014 Personlighetsforstyrrelse,angst og depresjon pga vold og forelder med alkoholisme samt mobbing i barndommen, overfallsvoldtekt som tenåring og vært i psykose to ganger. Vært i psykiatriens klør siden jeg var 9år,og ble ufør for 12 år siden. Klatret meg opp ved god hjelp og mye terapi, slik at jeg fungerer som mamma. Har en venn som jeg møter når jeg orker, ellers er sosiallivet mitt handling på rema og levering/henting i barnehagen. Stoler ikke på noen, og alltid redd for å bli såret, så jeg vil ikke ha flere vennskap. Men gjør mitt beste for å fremstå blid og hyggelig ift de andre foreldrene i barnehagen slik at barna mine skal kunne ha venner, og er med på arrangementer som angår barna mine. Det tar "alt" fra meg, så etter et arrangement er jeg sengeliggende i en ukes tid fordi hjernen kverner så jeg ikke får sove. Anonymous poster hash: 1af14...82e
Mother Gothel Skrevet 3. desember 2014 #66 Skrevet 3. desember 2014 Har hatt en vanskelig oppvekst med alkoholisme hos foreldre og seksuelt misbruk. I perioder er jeg suicidal. Jeg har null sosialt liv. Klarer å følge opp barna, men det er alt jeg klarer. Men i all verden, hvordan kan du velge å sette barn til verden når du har så plenty nok med deg selv og dine problemer?! Jeg synes det er direkte uansvarlig, og kjenner at jeg blir opprørt! Anonymous poster hash: f095b...47d Jeg klarer virkelig ikke å ta dette nedrige svaret ditt seriøst! Du er tydeligvis en meget enkel person som har svekkede evner! Ja jeg er syk! Ja jeg har opplevd mye vondt! Og ja jeg er ikke i stand til å være i arbeid for tiden! Jeg er et ressurssterkt menneske med god utdannelse og jeg er en god mor! Hadde jeg hatt kreft ville du skrevet noe sånt da??? Nei, sikkert ikke! Jeg er ansvarlig, jeg går i behandling for min sykdom og jeg jobber hardt for å bli frisk. I periodene jeg har suicidale tanker får jeg medisiner av legen min som demper den. Jeg vet virkelig ikke hva du tror? At jeg sitter med barberbladene og har repet klart i stua?? Mine demoner får ikke definere meg som menneske og person, hadde du møtt meg ville det aldri falt deg inn at jeg var syk engang. Anonymous poster hash: 5ce9a...155 Vil bare gi deg en klem
Isola&Lille+julegave Skrevet 3. desember 2014 #67 Skrevet 3. desember 2014 Blir litt overrasket over dere som er uføre og er triste for at dere ikke har et sosialt liv. Har dere noen gang vært i full jobb, med 2-3 barn? Jeg er langt fra ufør men "klarer ikke" ikke være sosial så mye mer enn 4-5 ganger i året jeg heller. Drar på jobb halv 8, hjemme halv 5 ca. Middag, lekser, leke med barn, være tilgjengelig for barna-ikke minst, mobil og pc legges vekk, aktiviteter. Etterpå husarbeid, kanskje trene litt, diverse verv. Jeg har aldri barnevakt på ettermiddagstid med mindre det er noe viktig, syns barna mine fortjener å føle at jeg er mamma siden de tilbringer mye tid i barnehagen siden jeg JOBBER mye. Hvorfor tror dere friske folk med små barn har et aktivt sosialt liv med masse venner? Jeg møter venner, men da er barna med. Har hverken tid eller overskudd til å være sosial etter leggetid selv om jeg ikke er ufør. De fleste voksne, fulltidsarbeidende mennesker renner ikke rundt på besøk for å skravle flere timer på kveldstid mange ganger i uken. Kanskje jeg skal bli delvis ufør fordi jobben gjør slik at jeg ikke kan være sosial? Er det bare jeg som har en slik hverdag her inne? Anonymous poster hash: db3a1...9fe Skjerp deg! Jeg inviterer venner med barn hjem på middag i uka. Lager en gryterett eller no dagen før, så det meste er klart. Så det går fint an å ha et sosialt liv i 100% jobb!!
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2014 #68 Skrevet 3. desember 2014 Har hatt en vanskelig oppvekst med alkoholisme hos foreldre og seksuelt misbruk. I perioder er jeg suicidal. Jeg har null sosialt liv. Klarer å følge opp barna, men det er alt jeg klarer. Men i all verden, hvordan kan du velge å sette barn til verden når du har så plenty nok med deg selv og dine problemer?! Jeg synes det er direkte uansvarlig, og kjenner at jeg blir opprørt! Anonymous poster hash: f095b...47d Jeg klarer virkelig ikke å ta dette nedrige svaret ditt seriøst! Du er tydeligvis en meget enkel person som har svekkede evner! Ja jeg er syk! Ja jeg har opplevd mye vondt! Og ja jeg er ikke i stand til å være i arbeid for tiden! Jeg er et ressurssterkt menneske med god utdannelse og jeg er en god mor! Hadde jeg hatt kreft ville du skrevet noe sånt da??? Nei, sikkert ikke!Jeg er ansvarlig, jeg går i behandling for min sykdom og jeg jobber hardt for å bli frisk. I periodene jeg har suicidale tanker får jeg medisiner av legen min som demper den. Jeg vet virkelig ikke hva du tror? At jeg sitter med barberbladene og har repet klart i stua?? Mine demoner får ikke definere meg som menneske og person, hadde du møtt meg ville det aldri falt deg inn at jeg var syk engang. Anonymous poster hash: 5ce9a...155 Vil bare gi deg en klem Takk Jeg er ikke i stand til å være i jobb for tiden, heller ikke pleie vennskap. Jeg gir det jeg har til mine barn, og kan legge meg hver kveld med god samvittighet. Barna betyr ALT for meg og jeg gjør alt jeg kan for at de skal føle seg trygge og elsket. Min oppvekst og sykdom påvirker mye av mitt liv, men ikke mammarollen. Anonymous poster hash: 5ce9a...155
Mother Gothel Skrevet 3. desember 2014 #69 Skrevet 3. desember 2014 Har hatt en vanskelig oppvekst med alkoholisme hos foreldre og seksuelt misbruk. I perioder er jeg suicidal. Jeg har null sosialt liv. Klarer å følge opp barna, men det er alt jeg klarer. Men i all verden, hvordan kan du velge å sette barn til verden når du har så plenty nok med deg selv og dine problemer?! Jeg synes det er direkte uansvarlig, og kjenner at jeg blir opprørt! Anonymous poster hash: f095b...47d Jeg klarer virkelig ikke å ta dette nedrige svaret ditt seriøst! Du er tydeligvis en meget enkel person som har svekkede evner! Ja jeg er syk! Ja jeg har opplevd mye vondt! Og ja jeg er ikke i stand til å være i arbeid for tiden! Jeg er et ressurssterkt menneske med god utdannelse og jeg er en god mor! Hadde jeg hatt kreft ville du skrevet noe sånt da??? Nei, sikkert ikke!Jeg er ansvarlig, jeg går i behandling for min sykdom og jeg jobber hardt for å bli frisk. I periodene jeg har suicidale tanker får jeg medisiner av legen min som demper den. Jeg vet virkelig ikke hva du tror? At jeg sitter med barberbladene og har repet klart i stua?? Mine demoner får ikke definere meg som menneske og person, hadde du møtt meg ville det aldri falt deg inn at jeg var syk engang. Anonymous poster hash: 5ce9a...155 Vil bare gi deg en klem Takk Jeg er ikke i stand til å være i jobb for tiden, heller ikke pleie vennskap. Jeg gir det jeg har til mine barn, og kan legge meg hver kveld med god samvittighet. Barna betyr ALT for meg og jeg gjør alt jeg kan for at de skal føle seg trygge og elsket. Min oppvekst og sykdom påvirker mye av mitt liv, men ikke mammarollen. Anonymous poster hash: 5ce9a...155 Vet dessverre hvordan du har det. Håper du får en fin kveld
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2014 #70 Skrevet 3. desember 2014 Blir litt overrasket over dere som er uføre og er triste for at dere ikke har et sosialt liv. Har dere noen gang vært i full jobb, med 2-3 barn? Jeg er langt fra ufør men "klarer ikke" ikke være sosial så mye mer enn 4-5 ganger i året jeg heller. Drar på jobb halv 8, hjemme halv 5 ca. Middag, lekser, leke med barn, være tilgjengelig for barna-ikke minst, mobil og pc legges vekk, aktiviteter. Etterpå husarbeid, kanskje trene litt, diverse verv. Jeg har aldri barnevakt på ettermiddagstid med mindre det er noe viktig, syns barna mine fortjener å føle at jeg er mamma siden de tilbringer mye tid i barnehagen siden jeg JOBBER mye. Hvorfor tror dere friske folk med små barn har et aktivt sosialt liv med masse venner? Jeg møter venner, men da er barna med. Har hverken tid eller overskudd til å være sosial etter leggetid selv om jeg ikke er ufør. De fleste voksne, fulltidsarbeidende mennesker renner ikke rundt på besøk for å skravle flere timer på kveldstid mange ganger i uken. Kanskje jeg skal bli delvis ufør fordi jobben gjør slik at jeg ikke kan være sosial? Er det bare jeg som har en slik hverdag her inne? Anonymous poster hash: db3a1...9fe Du kunne vært sosial ofte om du hadde prioritert det. De som er syke kan ikke prioritere det, fordi de ikke har helse til det. Du skriver om aktiviteter, at du trener, at du møter andre mens barna er med. Du er i tillegg sosial på jobben. Dette er ting du tar for gitt og som syke ikke klarer. Har du noen gang vært sykemeldt med omgangssyke, lungebetennelse ol? Forestill deg så at du er det de neste 5 årene eller resten av livet ditt. Du mister jobben, inntekt, sosial status, sosial omgang, du får ikke trent, barna må sluttf med sine aktiviteter fordi du ikke orker å følge dem, du ligger på sofaen og svarer dem når de gjør lekser, du orker ikke at de får besøk av andre barn, du orker ikke reise på ferie osv. Ville du byttet? Jeg ber deg bare være forsiktig med hva du ønsker deg. Anonymous poster hash: 44f10...6a5
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2014 #71 Skrevet 3. desember 2014 er på AAP og prøver å unngå uføretrygd, forhåpentligvis kommer jeg meg tilbake i jobb nært opp mot 100% om jeg er heldig. Hos meg var det bilulykke-kreft-sammenbrudd-bipolar diagnose-senskader av medisinsk behandling og etter bilulykke. Nå er det snart 5 år siden jeg gikk ut av arbeidslivet, har prøvd på tilbakeføring to ganger iløpet av den tiden med dårlig resultat. Nå skal jeg i gang med forsøk nr 3 for å avklare om jeg kan klare å omskolere meg til en roligere jobb. Jeg har troa denne gangen Anonymous poster hash: e8155...2b8
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2014 #72 Skrevet 3. desember 2014 er på AAP og prøver å unngå uføretrygd, forhåpentligvis kommer jeg meg tilbake i jobb nært opp mot 100% om jeg er heldig. Hos meg var det bilulykke-kreft-sammenbrudd-bipolar diagnose-senskader av medisinsk behandling og etter bilulykke. Nå er det snart 5 år siden jeg gikk ut av arbeidslivet, har prøvd på tilbakeføring to ganger iløpet av den tiden med dårlig resultat. Nå skal jeg i gang med forsøk nr 3 for å avklare om jeg kan klare å omskolere meg til en roligere jobb. Jeg har troa denne gangen Anonymous poster hash: e8155...2b8 Så flott at du skal omskoleres :-). Kan jeg spørre hva slags skole/roligere jobb du skal få? Anonymous poster hash: 44f10...6a5
Anonym bruker Skrevet 3. desember 2014 #73 Skrevet 3. desember 2014 er på AAP og prøver å unngå uføretrygd, forhåpentligvis kommer jeg meg tilbake i jobb nært opp mot 100% om jeg er heldig. Hos meg var det bilulykke-kreft-sammenbrudd-bipolar diagnose-senskader av medisinsk behandling og etter bilulykke. Nå er det snart 5 år siden jeg gikk ut av arbeidslivet, har prøvd på tilbakeføring to ganger iløpet av den tiden med dårlig resultat. Nå skal jeg i gang med forsøk nr 3 for å avklare om jeg kan klare å omskolere meg til en roligere jobb. Jeg har troa denne gangen Anonymous poster hash: e8155...2b8 Så flott at du skal omskoleres :-). Kan jeg spørre hva slags skole/roligere jobb du skal få? Anonymous poster hash: 44f10...6a5 Jeg er litt usikker enda, men det viktigste er at det blir mer forutsigbar arbeidstid og jeg vil bygge på det yrket jeg allerede har så jeg skal forhåpentligvis utdanne meg til lærer i yrkesfag. Det er mye opp til NAV, de må være enige i at det er nok jobber å søke på når jeg evt. er ferdig utdannet (noe som er litt vanskelig å forutsi) og at jeg naturlig nok er frisk nok til at de skal orke å satse på meg i stedet for å bare uføretrygde meg. Men jeg har vel bevist ganske godt så langt at jeg har mye ressurser om jeg bare får litt tid på meg så tror det skal gå riktig vei. Om de vil uføretrygde meg så får jeg se hvilke andre løsninger det finnes, for jeg er for frisk til å bare gå hjemme iallefall. Er en lang vei å gå det der, men tror nok jeg skal klare minst 60-80% jobb i løpet av noen få år om ting fortsetter like bra som nå Anonymous poster hash: e8155...2b8
Anonym bruker Skrevet 23. desember 2014 #74 Skrevet 23. desember 2014 Blir litt overrasket over dere som er uføre og er triste for at dere ikke har et sosialt liv. Har dere noen gang vært i full jobb, med 2-3 barn? Jeg er langt fra ufør men "klarer ikke" ikke være sosial så mye mer enn 4-5 ganger i året jeg heller. Drar på jobb halv 8, hjemme halv 5 ca. Middag, lekser, leke med barn, være tilgjengelig for barna-ikke minst, mobil og pc legges vekk, aktiviteter. Etterpå husarbeid, kanskje trene litt, diverse verv. Jeg har aldri barnevakt på ettermiddagstid med mindre det er noe viktig, syns barna mine fortjener å føle at jeg er mamma siden de tilbringer mye tid i barnehagen siden jeg JOBBER mye. Hvorfor tror dere friske folk med små barn har et aktivt sosialt liv med masse venner? Jeg møter venner, men da er barna med. Har hverken tid eller overskudd til å være sosial etter leggetid selv om jeg ikke er ufør. De fleste voksne, fulltidsarbeidende mennesker renner ikke rundt på besøk for å skravle flere timer på kveldstid mange ganger i uken. Kanskje jeg skal bli delvis ufør fordi jobben gjør slik at jeg ikke kan være sosial? Er det bare jeg som har en slik hverdag her inne? Anonymous poster hash: db3a1...9fe Du tenker ikke på det at du er sosial hele dagen på jobb, mens vi som er hjemme 24/7, ikke har det en gang? Jeg var i full jobb lenge, og jeg elsket det. Det var super sosialt, hadde kjempe mange venner og var nesten aldri alene på jobb. Når jeg kom hjem var jeg for sliten til å være sosial, men trong det ikke fordi min sosiale kvote var dekket for dagen/uken. Nå som jeg er ufør, har jeg ikke noe liv. Jeg er til behandling minst to timer i uken, og etter det orker jeg ikke noe mer. Sover gjerne til seks på ettermiddagen, spiser middag med familien, orker ikke gjøre noe annet enn å sitte i sofaen når jeg er våken, og legger gjerne klokken ni igjen. Så mens andre er på jobb, er sosiale og har en kjekke lunch med venner og kollegaer, ligger vi andre enten og sove, eller vrir oss i smerter... Så er ikke bare fryd å være hjemme. Den dagen jeg får mulighet til å jobbe igjen, hopper jeg på det, om bare for en halv dag i uken... Anonymous poster hash: b8da5...6b3
Anonym bruker Skrevet 23. desember 2014 #75 Skrevet 23. desember 2014 Invalidiserende migrene. Holder det til å være ufør i dine øyne? Anonymous poster hash: 77b72...503 Herregud, det var bare et spørsmål. Skjønner du ikke at når du automatisk går i forsvarsposisjon så antar folk at det er fordi du har noe å skjule? Anonymous poster hash: 9c9dc...c82
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå