Flere intelligente foreldre med mindre intelligente barn?

[Anonym bruker]

...og som er villige til å innse det?

Her er faren mensamedlem, og jeg pleier selv å score rundt 130 på IQ tester. Vi var begge skoleflinke.

Her sliter ungen på skolen. Jobber sent, og det kan ta tid å forstå ulike poeng. Noe som ble lært en dag, er glemt den neste.

Føler oss av og til alene i vår krets med å ha et barn som ikke brillierer.

Kunne likevel ikke være mer fornøyd med vårt gode, empatiske, omsorgsfulle, morsomme, kreative, kunstneriske og sosiale barn

 

Anonymous poster hash: 884ca...0e4

[Anonym bruker]

Barn lærer i ulik takt. Regner med at poden er relativt ung siden du henger her? Kanskje ender han/hun opp som nobelprisvinner i fysikk (eller kanskje ikke), og kanskje ender de såkalte brilliante barna opp i kassa på Rimi. Poenget er at det er ingen som vet og det kan være litt uklokt å putte ungen i "uintelligent-men-veldig-snill-grei-og-morsom" kategorien tidlig. Det er mye makt i ord og før du vet ordet av det så ender dere opp der dere sa uten å ha gitt andre muligheter en ordentilig tanke.

 

Bare mitt innspill, sikker på at ungen er herlig - uintelligent eller ikke ;-) 

Anonymous poster hash: 95c56...466

[Anonym bruker]

 

Barn lærer i ulik takt. Regner med at poden er relativt ung siden du henger her? Kanskje ender han/hun opp som nobelprisvinner i fysikk (eller kanskje ikke), og kanskje ender de såkalte brilliante barna opp i kassa på Rimi. Poenget er at det er ingen som vet og det kan være litt uklokt å putte ungen i "uintelligent-men-veldig-snill-grei-og-morsom" kategorien tidlig. Det er mye makt i ord og før du vet ordet av det så ender dere opp der dere sa uten å ha gitt andre muligheter en ordentilig tanke.

 

 

Bare mitt innspill, sikker på at ungen er herlig - uintelligent eller ikke ;-)

 

Anonymous poster hash: 95c56...466

Tusen takk for et godt svar

 

Du har rett i at det kan gå troll i ord, og at man skal være forsiktig med å klassifisere.

Ungen går i femte klasse. Jeg håper at det er snakk om en sen modningsprosess. Samtidig må jeg jobbe med meg selv for å ikke tenke begrensende for ungen. Det kan være vanskelig å vite hvilke krav man skal stille med tanke på skoleresultater. Man vil jo at de skal føle at de kan nå langt, samtidig som jeg tenker at det er viktig at de vet at det er greit om man ikke klarer å få de beste karakterene på skolen også. Jeg vil ikke at det skal definere ungen som menneske, eller ødelegge selvfølelsen. En vanskelig balansegang.

 

Men takk for at du minnet meg på å ikke "forhåndsdømme", om enn bare i eget sinn.

 

 

Anonymous poster hash: 884ca...0e4

[Anonym bruker]

Faren til barnet er ganske smart mens barnet vårt sliter med mye.

Anonymous poster hash: 622d7...828

[Anonym bruker]

Men har inntrykk av at intelligens stort sett er arvelig, og føler det er litt vanskelig når inntrykket av barnets intelligens spriker slik fra vår egen.

 

Anonymous poster hash: 884ca...0e4

[Anonym bruker]

Ingen er god til alt, og alle er god til noe.

 

Anonymous poster hash: 48529...337

[Anonym bruker]

Vi har det motsatt. Har en 7. klassing som brilierer i alt. Har alltid alt rett på målprøvene osv. Vi foreldre har aldri vært noe mer en middels. Heldigvis har vi internett og bibliotek til å hjelpe oss.

Anonymous poster hash: 755d9...5c0

[Anonym bruker]

Jeg kjenner flere tilfeller av lite skoleflinke barn, i hver fall etter normen, som har blitt strålende doktorer, professorer, multikunstnere og ellers flotte mennesker på alle vis. Senk skuldrene.

Anonymous poster hash: c5482...7ed

[Mamma_til_2]

Jeg syns at det og kalle ett barn mindre intelligent blir helt feil bare for at han ikke lærer så fort som du ønsker, ett barn får mye info på skolen og alt skal lagres i hukommelsen det tar litt tid, dette burde jo du som har så høy IQ vite.

[Anonym bruker]

Her er far svært intelligent, kunne fint vært mensa medlem. Jeg får rundt 130. Har 2 barn, første barnet trodde vi skulle bli veldig smart, lærte seg hele alfabetet og skrev litt da hun var 2,5 år. Men er i dag 13 år, og gjør det ikke så bra på skolen. Men tror fortsatt hun er smart. Det går heller på at hun ikke gidder, vil heller være med venner, hun har alltid vært et ekstremt sosialt barn og. Så var mesteparten av barneskolen lett for henne. Hun trengte ikke å gjøre noe, for å gjøre det bra. Og nå må hun jo plutselig jobbe for å gjøre det bra.

Minste er bare 7 år, og det er ikke så lett å si noe ennå. Han er flink i matte, og middels i norsk. Så har han veldig god hukommelse, utrolig hva han husker.

 

Så er begge barna veldig omsorgsfulle, og bryr seg om alle rundt seg. Ene vil utdanne seg til å bli vernepleier, og den andre til lærer. Og det viktigste for meg er at de er lykkelige. Nå har bare jeg og faren hver vår bachelor grad, for vi fikk barn tidlig. Han i økonomi, og jeg i helse.

Anonymous poster hash: 51e97...6b2

[Anonym bruker]

Jeg forstår situasjonen din, HI, og må innrømme at det er et mulig scenario jeg gruer meg til. Mannen og jeg scorer rundt 140 på iq-tester, alltid hatt lett for det på skolen og gått ut fra ntnu med a og b i snitt.

 

Gutten her er bare ett år, men forstår som sagt. Det er vanskelig å sette seg inn i hva ungen deres eventuelt går igjennom dersom han har det vanskelig faglig sett, særlig siden dere ikke har hatt slike vanskeligheter selv. Jeg har ingen gode råd dessverre, men kanskje det kan hjelpe å få veiledning fra noen? Fagbok i pedagogikk? Kan det være noe "enkelt" som dysleksi eller dyskalkuli? Lykke til ♥

 

Anonymous poster hash: a9698...c7a

[Anonym bruker]

Jeg syns at det og kalle ett barn mindre intelligent blir helt feil bare for at han ikke lærer så fort som du ønsker, ett barn får mye info på skolen og alt skal lagres i hukommelsen det tar litt tid, dette burde jo du som har så høy IQ vite.

Å så morsomt å kverulere. Jeg er sikker på at du skjønte hva HI mente.

 

Anonymous poster hash: 420ac...52f

[Sint naken biltyv]

Jeg syns det er helt sinnsykt å kalle et barn mindre intelligent. Tror nok HI, at i er den mindre intelligente av sønnen din og deg.

[Anonym bruker]

Ja. Her er det slik med eldste barnet, som sliter både med prestasjoner og sosialt.. synes det er vanskelig, og prøver å jobbe med meg selv for å akseptere det. Det er blitt lettere nå. Og mitt eneste ønske her I verden er at hun skal vokse opp til en lykkelig voksen.

 

Anonymous poster hash: 00485...4ca

[Anonym bruker]

Her har vi begge to høy IQ, og en gutt på 6 år som skiller seg ut med total mangel på interesse for læring og anstrengelse. Dvs. han er interessert i de store tingene, men basiskunnskap er sååååååå kjedelig og uinteressant. Vi var hos barnepsykolog når han var 3 år i forbindelse med noe helt annet, og hun mente at han trolig har høy IQ selv. Spør du meg, så skjuler han det veldig godt.

 

Men vi har lest litt om high potential kids, og det er langt fra alle som utmerker seg som skolelys. I hovedsak vil HP barn utmerke seg med en annerledes måte å lære og bruke intelligensen sin på enn andre barn, noe som kan slå i så å si alle retningene. Man kan mao ha høy IQ uten å ha lært å lese som 3-åring (som min mann) eller være først i alle fag (som meg). Men det er klart at høy IQ er mye lettere å identifisere hos barn som er faglig foran alle andre. Forøvrig er det flere gutter enn jenter med høy IQ som sliter på skolen, det kan forklares med at jenter flest er flinkere til å opptre konform og føye seg til skolens læringsstil.

 

Vi ser glimt av vår sønns intelligensen i vår lange diskusjoner om filosofisk temaer, i spørsmålene han stiller rundt abstrakte/kompliserte saker, i hans interesse for ting som barn på hans alder ikke interesserer seg for, i hans fantastisk retningssans, når han spiller strategispill eller i denne måten han har klart å lære flere språk som om det var verdens naturligste ting. Men i vanlig skolefag og til hverdag fremstår han som, ja, jeg skal si det rett ut, litt treg. Og meget distré.

 

Som noen sier over, det kan være et spørsmål om modning, det kan også være et tilfelle av at din sønn ikke har funnet den arenaen han kan utmerke seg på og blomstre som individ.

 

Anonymous poster hash: 51f1a...34d

[Anonym bruker]

Oss superflinke foreldre med høy iq, testa ungen vår med wisc. Det gikk ikke så bra, tiltross for at både skole og barnehage er av oppfatning av at ungen er en gluping, noe vi også er.

 

Iq er svært arvelig, det kan jo tenkes at det har skjedd noe med oksigentilførsel til hjernen før eller under fødsel, og at deres barn har fått en skade, men ser det som usannsynlig at det ikke hadde blitt plukket opp om det var en risiko for noe sånt.

Det kan også være at dere ikke greier å stimulere på rett vis, det kan det også med skolen, de er ikke flinke nok til å se det enkelte barn.

 

Det er mange andre ting som kan påvirke utviklingen, sannsynlighetene for at ditt barn har et stort potensiale er absolut til stede, det trenger bare hjelp til å komme frem. Det er forøvrig den samme hjernen som begriper empati, sosiale spilleregler, humor etc. Kunstnerisk intelligens er jo et av de tradisjonelle begavede områdene.

 

Ikke vær skuffet over ditt barn, elsk det og møt det på barnets premisser, ikke sammenlign med deg selv, så tror jeg du får se en rivende utvikling.

 

 

Anonymous poster hash: 2f272...824

[Anonym bruker]

Ser det er mange intiligente mennesker her inne, merkelig jeg aldri ser dem i de andre trådene

Anonymous poster hash: 755d9...5c0

[Anonym bruker]

...og som er villige til å innse det?

Her er faren mensamedlem, og jeg pleier selv å score rundt 130 på IQ tester. Vi var begge skoleflinke.

Her sliter ungen på skolen. Jobber sent, og det kan ta tid å forstå ulike poeng. Noe som ble lært en dag, er glemt den neste.

Føler oss av og til alene i vår krets med å ha et barn som ikke brillierer.

Kunne likevel ikke være mer fornøyd med vårt gode, empatiske, omsorgsfulle, morsomme, kreative, kunstneriske og sosiale barn

 

Anonymous poster hash: 884ca...0e4

 

Lærevansker behøver ikke indikere lav IQ.

 

Anonymous poster hash: 840f1...9d8

[Anonym bruker]

 

Jeg kjenner flere tilfeller av lite skoleflinke barn, i hver fall etter normen, som har blitt strålende doktorer, professorer, multikunstnere og ellers flotte mennesker på alle vis. Senk skuldrene.

 

Anonymous poster hash: c5482...7ed

 

Hvorfor "oppmuntre" foreldre med at barna kan nå til tops i akademiske yrker uansett? Bør det være et hovedmål? De fleste barn er ganske gjennomsnittlige, noen er over gjennomsnittet smarte og like mange er dummere enn snittet, likevell har samfunnet bruk for de fleste av dem. Samfunnet vil ikke fungere med bare doktorer, professorer og kunstnere. Vi trenger mennesker til å utføre mange typer oppgaver. Hvorfor presse alle ungene inn på et akademisk spor selv om foreldrene gikk den veien?

 

Anonymous poster hash: 4a8a7...b8d

[Anonym bruker]

Hei HI.

Jeg tror barnet ditt har et godt potensiale på tross av at det i dag kanskje sliter litt på skolen.

Dette kan ha med modenhet å gjøre, kanskje skolen ikke helt fanger interessen til din sønn, eller han blomstrer senere når han finner sin arena.

Min mann slet veldig på skolen (hadde dysleksi) Han lærte ikke å lese før han var 10! Fra skolens hold ville de sende ham på spesialskole, men foreldrene fikk avverget det.

I dag har han en doktorgrad og jobber som forsker. Han var intelligent hele tiden, men slet i småskolealder.

Anonymous poster hash: 51eed...1c2

[Anonym bruker]

Omvendt her. Jeg har alltid slitt med skolearbeid og kan generelt lite allmennkunnskap. Slet meg gjennom utdanning hvor jeg brukte lengre tid enn normert.

 

Begge barna mine er faglig sterke i alle fag. Og er kunnskapsrike generelt.

 

Anonymous poster hash: 3e57b...e0c

[Anonym bruker]

Jeg er nok ikke supersmart, men var alltid veldig flink på skolen.  Jeg hadde stor glede av lesing, både som underholdning og kilde til læring.  

Ungene mine har ikke like lett for det på skolen.  Jeg synes det er trist.  Både fordi jeg ønsker dem alt godt og fordi jeg synes det er vanskelig å hjelpe dem med noe som jeg aldri har hatt problemer med.  For meg var lesing alltid en stor glede, for dem er det kilde til frustrasjon og problemer.  

Likevel, jeg gir ikke opp, jeg har satt meg inn i digitale hjelpemidler, lydbøker, lettlestbøker osv.  Jeg har innsett at de kanskje aldri vil oppleve bøkenes magi på samme måte som meg, men de kan likevel bli flinke (nok) på skolen.  

Anonymous poster hash: 1f594...d62

[Anonym bruker]

Ser det er mange intiligente mennesker her inne, merkelig jeg aldri ser dem i de andre trådene Anonymous poster hash: 755d9...5c0

Jeg får ofte passet mitt påskrevet her inne, og oppfattet som mindre intelligent. Når jeg signerer med min utdanning blir det gjevnt over trukket i tvil. Dette tiltross for iq testet av nevropsykolog med 134 og toppen av kullet mitt på uni.

 

Vel jeg har papirer på både min iq og mine kvalifikasjoner, så tenker vel egentlig ikke at det er meg som ikke duger, uten at det er papirene som er avgjørende for meg, jeg føler meg også temmelig kapabel til det meste.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2f272...824

[Anonym bruker]

 

Ser det er mange intiligente mennesker her inne, merkelig jeg aldri ser dem i de andre trådene Anonymous poster hash: 755d9...5c0

Jeg får ofte passet mitt påskrevet her inne, og oppfattet som mindre intelligent. Når jeg signerer med min utdanning blir det gjevnt over trukket i tvil. Dette tiltross for iq testet av nevropsykolog med 134 og toppen av kullet mitt på uni.

 

Vel jeg har papirer på både min iq og mine kvalifikasjoner, så tenker vel egentlig ikke at det er meg som ikke duger, uten at det er papirene som er avgjørende for meg, jeg føler meg også temmelig kapabel til det meste.

 

 

 

Anonymous poster hash: 2f272...824

Teoretisk intelligens og sosial intelligens er to forskjellige ting. Iq måler bare den teoretiske.....

 

Anonymous poster hash: 6bd71...394

[Anonym bruker]

Vet ikke om det er til noe trøst, men mine "evner" kom virkelig sent. Jeg hadde null interesse for skolearbeid før jeg begynte på vgs nivå. Jeg surfet meg igjennom både barneskole og ungdomsskole uten nesten å gjøre en eneste hjemmelekse, endte opp med dårlige resultater.

 

På universitetet begynte jeg til mange sin overraskelse å studere realfag, og jeg har mestret flere tunge matte- og kjemifag med gode karakterer. Jeg har fullført mastergraden min og håper nå på å få spesialisere meg videre Jeg har faktisk aldri tatt andre iq tester enn de man finner på nett, og jeg tviler på de er særlig reprasentative. Selv mensa sine nettester skal være simplere enn den virkelige. Jeg vil tro at jeg har noe i topplokket for å ha fullført utdannelsen min, uten at jeg vil påpeke meg selv som noe geni.

 

Begge barna mine er fortsatt små, og de skiller seg på ingen måte ut i verken den ene eller andre retningen mtp. intelligens. Det bekymrer meg fint lite! Mannen min har nok en ganske gjennomsnittelig intelligens, kanskje til og med litt under? Han jobber innen håndverk, og han er svært fornøyd med yrkesvalg og livet sitt. Han er den av oss som er mest lykkelig, uten at jeg påpeker at han er lykkeligere enn meg fordi han er mindre intelligent. Men jeg merker meg at han har mindre press på seg, forventningene til hans prestasjoner er ikke den samme som hva folk forventer av meg. Og av og til kjenner jeg meg litt misunnelig på akkurat det. I tillegg er han svært flink sosialt, i motsetning til meg.

Mitt største ønske for barna mine er at de skal bli tilfredse med livet sitt og seg selv, jeg ønsker at de skal få dyrke sine evner og interesser ut fra hva de selv ønsker og liker.

 

 

Anonymous poster hash: 58ee1...40a