I dag kom spørsmålet.. "Er han min?"

[Anonym bruker]

Du burde ikke lyve nå. Du fikk et direkte spørsmål, da burde du være ærlig nok å svare at han er faren. Sønnen din har så langt ingen tilknytning til faren, så samvær vil uansett være en lang prosess. Og det vil nok være lettere for deg å kontrollere hvor mye kontakt de skal ha. 

 

Jeg kan snakke for meg selv, jeg hadde blitt veldig bitter på moren min dersom hun hadde fratatt både meg og min far sjansen til å kjenne hverandre i barndommen min. Og ikke minst hele min fars familie. Hadde kun forstått det dersom det var snakk om en fæl mann som var voldelig fysisk eller psykisk, eller hadde andre alvorlige problemer som kunne være farlige. De trekkene du nevner er selvsagt noe man skulle vært foruten, men ikke god nok grunn til å holde far og sønn borte fra hverandre. Du sier han er snill, og det at han føler barnet kan være hans og vil vite det, taler til hans fordel. 

 

Det valget du tar nå vil få veldig store konsekvenser i fremtiden. Det kan få stor betydning for hvordan din sønn ser på deg. Du står foran et valg som potensielt vil frata han veldig mye. 

Anonymous poster hash: e3e08...540

[Anonym bruker]

Så hvis jeg forstår det riktig, han misbruker narkotika, han har sittet i fengsel OG han har allerede to barn som han ser lite??

 

 

Aldri i livet! Jeg hadde løyet!

Narkoman fengselsfugl?

Ikke noe for et barn!

 

 

 

Anonymous poster hash: 53d99...5eb

Skremmende!! Barnet kan ha kjærlige besteforeldre, tanter/onkler mm.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 499a4...5ae

[Anonym bruker]

Da har jeg snakket med advokat og familievernkontoret, og vi kom frem til det samme som mange her inne.

 

Jeg og advokaten vår (familiemedlem) satt oss ibilen og dro ut til leiligheten hans og ringte på døren. Der fortalte jeg det akkuratt som det er. Han er faren og jeg tok en avgjørelse da jeg ble gravid som var gal, men mulig å forstå seg på.

 

Han var rolig og fattet gjennom hele samtalen og var lei seg for at jeg følte det som jeg gjorde og egentlig fremdeles gjør. Jeg sa at jeg vil gjøre det beste for sønnen vår og jeg skal ikke kreve han for noe bidrag da han var meget stresset for ennå et barnebidrag.. Jeg har aldri motatt noe barnebidrag fra NAV da jeg ikke har trengt pengene, så det er heller ikke noe han må etterbetale..

 

Han ville ta en DNA test før de møtes. Samvær blir i starten en gang annenhver uke med meg tilstede, og om han noen gang vil ha sønnen vår alene og en fast avtale må han levere rene urinprøver etter hvert samvær. Vi begynner i allefall der.. Det er nå den viktigste samtalen må taes, fortelle sønnen min om pappan hans..

 

Takk for masse flotte svar og gode råd. Føler meg 100 kilo lettere allerede..

 

HI

 

Anonymous poster hash: e8bab...f8d

[mamma_bergen]

Da har jeg snakket med advokat og familievernkontoret, og vi kom frem til det samme som mange her inne.

 

Jeg og advokaten vår (familiemedlem) satt oss ibilen og dro ut til leiligheten hans og ringte på døren. Der fortalte jeg det akkuratt som det er. Han er faren og jeg tok en avgjørelse da jeg ble gravid som var gal, men mulig å forstå seg på.

 

Han var rolig og fattet gjennom hele samtalen og var lei seg for at jeg følte det som jeg gjorde og egentlig fremdeles gjør. Jeg sa at jeg vil gjøre det beste for sønnen vår og jeg skal ikke kreve han for noe bidrag da han var meget stresset for ennå et barnebidrag.. Jeg har aldri motatt noe barnebidrag fra NAV da jeg ikke har trengt pengene, så det er heller ikke noe han må etterbetale..

 

Han ville ta en DNA test før de møtes. Samvær blir i starten en gang annenhver uke med meg tilstede, og om han noen gang vil ha sønnen vår alene og en fast avtale må han levere rene urinprøver etter hvert samvær. Vi begynner i allefall der.. Det er nå den viktigste samtalen må taes, fortelle sønnen min om pappan hans..

 

Takk for masse flotte svar og gode råd. Føler meg 100 kilo lettere allerede..

 

HI

 

Anonymous poster hash: e8bab...f8d

Veldig bra!

[Anonym bruker]

Merker jeg gruer meg litt til å kanskje møte meget skuffende og snurte besteforeldre, tante, onkel og andre som har mistet 4 år med min herlige lille gutt..

 

HI

 

Anonymous poster hash: e8bab...f8d

[Anonym bruker]

Oi, forstår godt at dette er et skikkelig dilemma!

 

Jeg har en kamerat som i 18 årsalderen fikk vite av en veninne at det han trodde var hans biologiske far, ikke var det. Sannheten kommer som regel for en dag, selv om en tror at ingen vet det. Dette var ingen enkel beskjed å få, og forholdet hans til sine foreldre ble aldri helt det samme. Han er bitter. Selv om han vet at moren gjorde det for å skåne ham fra en syk og voldelig biologisk far som til slutt ble drept, så er det bittert. Han hadde ingen ønsker om å bli kjent med sin biologiske far, og traff han ikke før han døde. Men han føler seg sviktet allikevel.

 

Men så fortsår jeg moren også. Dette var virkelig en syk syk mann, og hadde ikke kunne tilføre et barn noe godt. Jeg priser meg lykkelig hver dag for at jeg ikke ble gravid med eksen min. Jeg hadde aldri klart å sende fra meg et barn til han og hans familie.

 

Vær HEEEEEEEEEEEEEELT sikker på at ingen vet hvem den biologiske faren er viss du velger å ikke fortelle. Det er et mega sjansespill, men jeg har også forståelse om det er dette du velger.

 

Lykke til med valget ditt!

Anonymous poster hash: 5baa8...b8d

[Anonym bruker]

Merker jeg gruer meg litt til å kanskje møte meget skuffende og snurte besteforeldre, tante, onkel og andre som har mistet 4 år med min herlige lille gutt..

 

HI

 

Anonymous poster hash: e8bab...f8d

Du får bare si at du gjorde det som føltes riktig for deg og barnet der og da. Selv om det var feil (ifølge dem) så ble det sånn, og det tjener ingen å være bitter for det som har vært.

 

 

Anonymous poster hash: 8f80b...d26

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke sagt noe... Ser noen skriver at hasj er ett lett stoff og at det er greit så lenge han ikke sitter med sprøyte i hånda.. Mye rare folk!! Blir sjokkert. Skjønner du vil være ærlig, men kan hende han vil hate deg og lage helvete for at du har skjult det i 4 år. I tillegg vil du kunne utsette sønnen din for usikkerhet. Han har allerede to barn og bruker rus enda, så tviler på han slutter med det omhan får vite om nr tre. Hold kjeft og beskytt sønnen din!

 

Anonymous poster hash: 611d6...a05

[Anonym bruker]

Så nå du hadde fortalt det lell. Tøft gjort av deg. Så lenge han ikke hevne seg pg skal ta fra deg omsorg pga løgn osv går det nok bra..

 

Anonymous poster hash: 611d6...a05

[Fertila]

Godt at du fortalte det Hi. Barn har rett til å vite sitt opphav. Det kan oppstå situasjoner hvor det er kjekt å vite hvor man stammer fra, f,eks ved sykdom og lignende.

Dessuten ville nok gutten din etterhvert kommet med maaaange spørsmål rundt dette med hvem som er far, på et senere tidspunkt. 

[Anonym bruker]

Merker jeg gruer meg litt til å kanskje møte meget skuffende og snurte besteforeldre, tante, onkel og andre som har mistet 4 år med min herlige lille gutt..

 

HI

 

Anonymous poster hash: e8bab...f8d

 

En venninne av meg oppdaget hvem som var faren til barnet sitt (jada, det var litt komplisert) ved en tilfeldighet da barnet var 4 år. Etter en god del frem og tilbake tok hun kontakt, og etter en del startproblemer fra hans side (pga. sjokket, han hadde ikke andre barn enda da) så har de fått et veldig, veldig godt forhold. Farens familie har tatt imot og inkludert barnet på en helt fantastisk måte, de har vært takknemlig for sjansen til å bli kjent, og har aldri dømt moren fordi hun ikke hadde forstått tidligere hvem barnefaren var. Barnet og faren har fått et kjempegodt forhold etter hvert, faren har fått ny samboer med barn og nytt søsken, og det har også gått veldig bra.

Det som fikk barnefaren til å slå seg til ro var faktisk alvoret i det å ha gått glipp av barnets første år. Det ble en prosess hvor min venninne måtte ha lange samtaler med ham, forteller om fødsel, første tenner, første ord, første skritt, vise bilder både en og flere ganger, lage fotoalbum til ham osv.

 

Men det har gått veldig bra og der er hele farens familie veldig inkluderende og elsker barnet høyt. Barnet har tatt det hele med knusende ro, har aldri spurt hvor pappa var før han plutselig dukket opp, bare aksepterte at det nå hadde fått egen pappa også som h*n måtte bli kjent med.

 

Så det kan gå langt bedre enn du frykter, HI

Min venninne slet med en del av de samme fryktene som det du sikkert har nå. Men etter det første året var unna, så har hun vært veldig glad for at hun involverte faren i barnets liv.

 

 

Selv har jeg et søsken som jeg ikke har kontakt med. Min far stilte barnets mor samme spørsmål som du fikk fra bf, HI, men fikk "nei". Den gang hadde fedre ingen mulighet for å kreve dna-test hvis mor nektet. Jeg ble fortalt dette da jeg var voksen fordi likheten er så stor mellom "barnet" (nå godt voksen) og vår far, at andre var redd jeg skulle høre rykter. Pussig nok har ryktene aldri nådd hverken "barnet" eller den som er registrert som far. Jeg får meg ikke til å fortelle "barnet" om at vi har felles far, for denne personen vil trolig få ødelagt hele forholdet til både sin mor og sin "far". I tillegg er ikke min far en person som ville taklet en ev. konflikt noe godt om dette kom opp nå, han har bare stengt helt av fordi dette var for vondt for ham. Så vår felles far vil heller ikke være noen god støtte for "barnet".

Jeg blir berøvet et søsken jeg så inderlig gjerne skulle hatt, vi blir begge berøvet for familie jeg tror vi begge kunne trengt.

 

Så jeg tror du har gjort det rette i dag, HI! Jeg er glad du valgte som du gjorde. Du har fremdeles muligheten til å kontrollere situasjonen fremover, gjøre ting riktig mtp. hvordan din sønn og hans far kan blir kjent, at det gjøres i et tempo som passer sønnen din, gjør ham trygg. Ta ting med ro, så tror jeg det kan bli bra. Kanskje blir ikke bf den perfekte pappa, men jeg tror det er viktig for din sønn å få muligheten til å bli kjent med ham.

 

Lykke til videre

 

 

 

Anonymous poster hash: f5af7...060

[Anonym bruker]

Jeg er i litt samme situasjon som sønnen din og jeg skulle ønske jeg aldri hadde fått vite hvem faren min er.. Er så skuffa. Hadde vært bedre ikke få vite det.

 

Det man ikke vet har man ikke vondt av, er ofte sant.

 

Tar man livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar man lykken fra ham med det samme. Det er ikke alt man MÅ vite, sannheten er ikke alltid så viktig å få fram i lyset.

 

Anonymous poster hash: 1b00d...26c

[Anonym bruker]

Så bra at du sa det! 👏 Høres ut som en bra avtale, det kommer sikkert til å gå fint

 

Anonymous poster hash: acb72...0b7

[Anonym bruker]

Men hvorfor ikke  noe bidrag?

Anonymous poster hash: c37bc...906

[Anonym bruker]

 

Men hvorfor ikke noe bidrag?

 

Anonymous poster hash: c37bc...906

Jeg har god nok råd til å forsørge megselv og sønnen min, samtidig som jeg betjener huslånet mitt. Ser ikke hvorfor jeg skal kreve han for bidrag de siste 4 årene da han ikke visste engang at han var trebarnsfar, ei heller nå når jeg tjener mange, mange ganger mer enn han. Ville fått 150 kr i mnd eller noe mtp hans betalingsmuligheter. Ser ikke vitsen.

 

 

Anonymous poster hash: e8bab...f8d

[Anonym bruker]

Jeg har en bekjent som har et barn der far er ukjent - på ordentlig. Jenta har nå blitt 9 år og hun synes det er svært sårt og ikke vite hvem faren er. Finner opp en fantasi pappa som ikke eksisterer. Tragisk egentlig, jeg tror i den saken at det hadde vært godt for henne å vite uansett hvem eller hva faren er. 

 

Å vite sitt opphav er utrolig viktig - uansett hvem eller hva biologien er.

Anonymous poster hash: 44a1e...6d7