alvorlig sexavhengig mann.... misbruk?

[Anonym bruker]

Syns det er skummelt å lese svarene deres. Jeg tenkte når jeg skrev innlegget at det nok ikke var så mange som svarte, for det er jo ikke så ille. Skjønner jo nå at jeg ikke er helt på nett selv..

Og nei,han har aldri slått meg eller voldtatt meg med makt. Hadde han gjort det hadde jeg dratt på dagen.

 

Men nå skal jeg virkelig sette en stopper for det. Men skjønner bare ikke helt hvordan jeg skal få det til uten at livet blir et mareritt.

 

 

Anonymous poster hash: eff29...751

 

 

Har han truet deg med å slå deg, skade deg eller barna eller voldta deg, slik at det var grunnen til at du ikke torde å forlate ham? Hvis ikke, gå på dagen og forklar hvorfor. Du kan ikke leve slik.

 

Anonymous poster hash: 67cd5...9fc

[klg,2 boys now:)]

Avtal time med en sexolog også sier du til han at det er for og kryddre sexlivet også får du en fagperson til og fortelle han at dette er ikke bra for noen.

Kjenner jeg ble fysisk uvel av at du har det sånn og faktisk godtar det

[Anonym bruker]

Kjære HI

 

Jeg har opplevd noe av det samme som du beskriver. Ikke nøyaktig det samme, men noe som likner veldig. Dette kan du ikke fortsette å leve med. Det kommer til å ødelegge følelsene dine for ham, men enda verre, selvfølelsen din og seksualiteten din. Jeg tror ikke du har Stockholmsyndromet, som noen skriver, det er bare utrolig hva man kan venne seg til å leve med. Man har mange hensyn å ta, og så aksepterer man litt mer, og litt mer, og enda litt mer, selv om man vet at det er feil. 

 

Dersom du innerst inne ønsker å bli hos denne mannen, er det helt avgjørende at dere får hjelp. Han trenger å bli klar over at oppførselen hans er ren utnytting av deg (for det forstår han nok ikke - overgripere i forhold gjør gjerne ikke det), at det er veldig unormalt og at du ikke kan finne deg i det lenger. Antakelig vil dette kreve at han får behandling hos psykolog over tid, men jeg vil anbefale deg å begynne med en time hos familievernkontoret. Om han nekter, så prøv å få en time til deg selv. Snakk om dette, og få råd om hvordan du skal gå frem videre. Men ikke tro at dette kan ordne seg uten hjelp, for det er veldig usannsynlig. Mannen din sitter fast i noen forestillinger som det ikke er lett å komme ut av.

 

Jeg skal ikke late som om det er lett, men for min mann fungerte det faktisk. Nå, to år senere, sier han at han skammer seg dypt over oppførselen sin den gangen, og at han ikke begriper hvordan han kunne forsvare det for seg selv og klare å tro at det var greit. For hans del var det psykoterapi som måtte til. Tøft og vondt, men det fikk frem den voksne mannen i ham, fremfor den umodne guttungen som han på noen områder var.

 

Stor klem til deg, HI, og lykke til!!!

Anonymous poster hash: 65d01...ba7

[Anonym bruker]

Syns det er skummelt å lese svarene deres. Jeg tenkte når jeg skrev innlegget at det nok ikke var så mange som svarte, for det er jo ikke så ille. Skjønner jo nå at jeg ikke er helt på nett selv..

Og nei,han har aldri slått meg eller voldtatt meg med makt. Hadde han gjort det hadde jeg dratt på dagen.

 

Men nå skal jeg virkelig sette en stopper for det. Men skjønner bare ikke helt hvordan jeg skal få det til uten at livet blir et mareritt.

 

 

Anonymous poster hash: eff29...751

 

Livet ditt er et mareritt! Ser du det ikke selv? Du blir misbrukt hver eneste dag også tør du ikke gå fordi det blir et mareritt? 

 

Du er nødt til å komme deg vekk fra dette altså, sånn som dette kan du ikke leve resten av ditt liv. Det blir selvfølgelig tunge uker og måneder akkurat i prosessen med å gå, men tenk så deilig det blir når det roer seg etterpå, du kan legge deg om kvelden og få ro, du kan slappe av i sofaen om kvelden i bare morgenkåpen uten at noen klår på deg, du kan besøke venner og familie uten å spørre om lov og måtte betale med sex for å få lov til å gå (det er sykt altså, veldig veldig sykt!).

 

Anonymous poster hash: 2515d...104

[Ladybird2014]

Han der hører hjemme i fengsel. Møkkamann! Kom deg bort!

[Anonym bruker]

Vis han denne tråden!

Hva skjer hvis du ikke gir han sex da? Da får han bare bli hjemme mens dere er på skogtur da!

 

Anonymous poster hash: 4bb44...2c0

[Anonym bruker]

Kjære HI Jeg har opplevd noe av det samme som du beskriver. Ikke nøyaktig det samme, men noe som likner veldig. Dette kan du ikke fortsette å leve med. Det kommer til å ødelegge følelsene dine for ham, men enda verre, selvfølelsen din og seksualiteten din. Jeg tror ikke du har Stockholmsyndromet, som noen skriver, det er bare utrolig hva man kan venne seg til å leve med. Man har mange hensyn å ta, og så aksepterer man litt mer, og litt mer, og enda litt mer, selv om man vet at det er feil.  Dersom du innerst inne ønsker å bli hos denne mannen, er det helt avgjørende at dere får hjelp. Han trenger å bli klar over at oppførselen hans er ren utnytting av deg (for det forstår han nok ikke - overgripere i forhold gjør gjerne ikke det), at det er veldig unormalt og at du ikke kan finne deg i det lenger. Antakelig vil dette kreve at han får behandling hos psykolog over tid, men jeg vil anbefale deg å begynne med en time hos familievernkontoret. Om han nekter, så prøv å få en time til deg selv. Snakk om dette, og få råd om hvordan du skal gå frem videre. Men ikke tro at dette kan ordne seg uten hjelp, for det er veldig usannsynlig. Mannen din sitter fast i noen forestillinger som det ikke er lett å komme ut av. Jeg skal ikke late som om det er lett, men for min mann fungerte det faktisk. Nå, to år senere, sier han at han skammer seg dypt over oppførselen sin den gangen, og at han ikke begriper hvordan han kunne forsvare det for seg selv og klare å tro at det var greit. For hans del var det psykoterapi som måtte til. Tøft og vondt, men det fikk frem den voksne mannen i ham, fremfor den umodne guttungen som han på noen områder var. Stor klem til deg, HI, og lykke til!!! Anonymous poster hash: 65d01...ba7

Tusen takk for gode råd. Nei jeg kan ikke heller se at jeg har stockhom syndromet. Jeg har jo selv valgt denne mannen helt fra starten av.

Men hvordan fikk du han til å forstå at han trenger hjelp? Og hvordan klarte du å få han til å faktisk dra til psykolog? Jeg kan ikke se for meg at mannen min noen gang kunne sagt til en lege eller psykolog hva han sliter med. For det er jo en ganske privat sak... Jeg tror ikke han hadde hatt vansker med å fortelle om synet han har på et forhold, for det tror han faktisk er normalt.

Jeg har jo sagt at han trenger hjelp, men det ler han jo bare av.

 

Så godt å lese at det gikk bra med dere! For da er det jo mulig! Men ingen lett sak å løse... jeg vil så veldig gjerne at det skal ordne seg, for han er en flott pappa for barna våre, og han viser meg utvilsomt mye kjærlighet hver dag i form av ord og kjærtegn. Men nå tåler jeg nesten ikke det lenger heller. Hvis man ser bort ifra det syke han driver med, så er han mannen i mitt liv. Man velger jo ikke hvem man elsker. Kunne jeg valgt så hadde jeg jo sluttet med det for lenge siden...

 

Anonymous poster hash: eff29...751

[Anonym bruker]

Får helt vondt i hjertet av å lese innlegget ditt. Slik skal det ikke være!

Anonymous poster hash: baba2...529

[Anonym bruker]

Du blir misbrukt !

Jeg blir kvalm av det du skriver . Dette må du få gjort noe med . Still ultimatum . Du kan ikke leve sånn resten av livet ditt . Du kommer til å hate han tilslutt . Be han oppsøke hjelp , enten går dere sammen eller han alene . Eller så forlater du han .

Jeg tenkte skrive det samme!

Skjokkert over hvordan han behandler deg.

 

Anonymous poster hash: ebff7...67c

[Anonym bruker]

Kjære Hi, dette er misbruk på høyt nivå. Jeg går så langt som å kalle det voldtekt. Han trenger hjelp, du trenger hjelp, dere trenger også hjelp SAMMEN! Du sier du elsker ham, men da må dere gjøre noe her. Han kommer til å ødelegge deg fullstendig til slutt (om det ikke allerede er skjedd). 

Ikke finn deg i dette. Sett foten ned, skru av ørene. La ham kjefte så mye han vil, du trenger ikke høre på ham. Du fortjener bedre. Ikke ha sex om du ikke ønsker det. Du skal aldri være tvunget til noe slikt. Din mann er ikke normal, og hans besettelse ødelegger deg for livet. Det er ulovlig å tvinge noen til sex. Det er overgrep, HI, det må du forstå. 

Hadde dette vært min mann, ville jeg dratt. Hadde jeg blitt, slik som du, ville jeg truet med anmeldelse hver gang han ville ha sitt og jeg ikke ønsket, og han prøvde å tvinge meg. Det ville IKKE vært tomme trusler. 

Anonymous poster hash: 8602c...eff

[Anonym bruker]

Jeg tror hverken du eller han ser helt klart her...Han tråkker på deg med oppførselen sin! Hvis du absolutt vil bli hos denne "mannen" er flere turer på familievernkontoret absolutt nødvendig!

 

Anonymous poster hash: 18e6d...f60

[Anonym bruker]

 

Kjære HI Jeg har opplevd noe av det samme som du beskriver. Ikke nøyaktig det samme, men noe som likner veldig. Dette kan du ikke fortsette å leve med. Det kommer til å ødelegge følelsene dine for ham, men enda verre, selvfølelsen din og seksualiteten din. Jeg tror ikke du har Stockholmsyndromet, som noen skriver, det er bare utrolig hva man kan venne seg til å leve med. Man har mange hensyn å ta, og så aksepterer man litt mer, og litt mer, og enda litt mer, selv om man vet at det er feil.  Dersom du innerst inne ønsker å bli hos denne mannen, er det helt avgjørende at dere får hjelp. Han trenger å bli klar over at oppførselen hans er ren utnytting av deg (for det forstår han nok ikke - overgripere i forhold gjør gjerne ikke det), at det er veldig unormalt og at du ikke kan finne deg i det lenger. Antakelig vil dette kreve at han får behandling hos psykolog over tid, men jeg vil anbefale deg å begynne med en time hos familievernkontoret. Om han nekter, så prøv å få en time til deg selv. Snakk om dette, og få råd om hvordan du skal gå frem videre. Men ikke tro at dette kan ordne seg uten hjelp, for det er veldig usannsynlig. Mannen din sitter fast i noen forestillinger som det ikke er lett å komme ut av. Jeg skal ikke late som om det er lett, men for min mann fungerte det faktisk. Nå, to år senere, sier han at han skammer seg dypt over oppførselen sin den gangen, og at han ikke begriper hvordan han kunne forsvare det for seg selv og klare å tro at det var greit. For hans del var det psykoterapi som måtte til. Tøft og vondt, men det fikk frem den voksne mannen i ham, fremfor den umodne guttungen som han på noen områder var. Stor klem til deg, HI, og lykke til!!! Anonymous poster hash: 65d01...ba7

Tusen takk for gode råd. Nei jeg kan ikke heller se at jeg har stockhom syndromet. Jeg har jo selv valgt denne mannen helt fra starten av.

Men hvordan fikk du han til å forstå at han trenger hjelp? Og hvordan klarte du å få han til å faktisk dra til psykolog? Jeg kan ikke se for meg at mannen min noen gang kunne sagt til en lege eller psykolog hva han sliter med. For det er jo en ganske privat sak... Jeg tror ikke han hadde hatt vansker med å fortelle om synet han har på et forhold, for det tror han faktisk er normalt.

Jeg har jo sagt at han trenger hjelp, men det ler han jo bare av.

 

Så godt å lese at det gikk bra med dere! For da er det jo mulig! Men ingen lett sak å løse... jeg vil så veldig gjerne at det skal ordne seg, for han er en flott pappa for barna våre, og han viser meg utvilsomt mye kjærlighet hver dag i form av ord og kjærtegn. Men nå tåler jeg nesten ikke det lenger heller. Hvis man ser bort ifra det syke han driver med, så er han mannen i mitt liv. Man velger jo ikke hvem man elsker. Kunne jeg valgt så hadde jeg jo sluttet med det for lenge siden...

 

Anonymous poster hash: eff29...751

 

 

Det som førte til det store omslaget for vår del var en hendelse som fikk det til å renne over for meg. Jeg ble rasende, helt ukontrollert, på en måte han aldri før hadde sett meg. Det gikk nok opp for ham der og da at valget sto mellom å ta det jeg sa på alvor eller miste meg. 

 

Min mann hadde også store problemer med å snakke om problemene i begynnelsen. Vi løste det ved at jeg først hadde en time alene på familievernkontoret, der jeg fortalte om hvordan vi hadde det til terapeuten. Da vi siden gikk dit alene, behøvde ikke mannen min å fortelle noe. Terapeuten var veldig flink, og nærmet seg forsiktig problemene. Til slutt slappet mannen min så mye av at han begynte å snakke selv. Jeg tror egentlig den store bøygen er å klare å sette ord på det, for det er forbundet med så mye skam. Innerst inne vet kanskje disse mennene at de ikke oppfører seg normalt, men fornektelse er faktisk en veldig sterk mekanisme, og den er helt reell! Da vi hadde hatt noen timer på familievernkontoret var det mannen min selv som fant ut at han trengte psykologhjelp. Det var tøffe tak, og han slet veldig meg å akseptere det bildet av seg selv som han etter hvert ble tvunget til å se. Lenge hadde han veldig lav selvtillit og foraktet seg selv, men nå ser han jo at han har klart å endre mønsterne.

 

For min manns del var det opplevelser med en voksen i barndommen (ikke direkte misbruk, men et veldig feil fokus) som gjorde at han ble uvanlig sexfiksert, i følge psykologen. Han fikk rett og slett et veldig forvrengt bilde av hva det vil si å være mann. Det høres ikke usannsynlig ut når man hører hele historien. Det er ikke en unnskyldning, men det er en forklaring. 

 

Uansett hva mannen din sier, så må du skaffe deg en time for deg selv. Snakk med terapeuten/psykologen, og få hjelp til hvordan dette kan takles videre. Selv om mannen din ikke vil være med første gang, kan det være at tanken modner slik at han blir med andre eller femte gang. Antakelig er det også mest effekt om du virkelig setter foten ned og nekter å levere sextjenester i denne perioden, men jeg vet at det er vanskelig. På den annen side kan det være at det blir lettere å gjøre det når du har snakket med en profesjonell. 

 

Anonymous poster hash: 65d01...ba7

[Anonym bruker]

 

 

Kjære HI Jeg har opplevd noe av det samme som du beskriver. Ikke nøyaktig det samme, men noe som likner veldig. Dette kan du ikke fortsette å leve med. Det kommer til å ødelegge følelsene dine for ham, men enda verre, selvfølelsen din og seksualiteten din. Jeg tror ikke du har Stockholmsyndromet, som noen skriver, det er bare utrolig hva man kan venne seg til å leve med. Man har mange hensyn å ta, og så aksepterer man litt mer, og litt mer, og enda litt mer, selv om man vet at det er feil.  Dersom du innerst inne ønsker å bli hos denne mannen, er det helt avgjørende at dere får hjelp. Han trenger å bli klar over at oppførselen hans er ren utnytting av deg (for det forstår han nok ikke - overgripere i forhold gjør gjerne ikke det), at det er veldig unormalt og at du ikke kan finne deg i det lenger. Antakelig vil dette kreve at han får behandling hos psykolog over tid, men jeg vil anbefale deg å begynne med en time hos familievernkontoret. Om han nekter, så prøv å få en time til deg selv. Snakk om dette, og få råd om hvordan du skal gå frem videre. Men ikke tro at dette kan ordne seg uten hjelp, for det er veldig usannsynlig. Mannen din sitter fast i noen forestillinger som det ikke er lett å komme ut av. Jeg skal ikke late som om det er lett, men for min mann fungerte det faktisk. Nå, to år senere, sier han at han skammer seg dypt over oppførselen sin den gangen, og at han ikke begriper hvordan han kunne forsvare det for seg selv og klare å tro at det var greit. For hans del var det psykoterapi som måtte til. Tøft og vondt, men det fikk frem den voksne mannen i ham, fremfor den umodne guttungen som han på noen områder var. Stor klem til deg, HI, og lykke til!!! Anonymous poster hash: 65d01...ba7

Tusen takk for gode råd. Nei jeg kan ikke heller se at jeg har stockhom syndromet. Jeg har jo selv valgt denne mannen helt fra starten av.

Men hvordan fikk du han til å forstå at han trenger hjelp? Og hvordan klarte du å få han til å faktisk dra til psykolog? Jeg kan ikke se for meg at mannen min noen gang kunne sagt til en lege eller psykolog hva han sliter med. For det er jo en ganske privat sak... Jeg tror ikke han hadde hatt vansker med å fortelle om synet han har på et forhold, for det tror han faktisk er normalt.

Jeg har jo sagt at han trenger hjelp, men det ler han jo bare av.

 

Så godt å lese at det gikk bra med dere! For da er det jo mulig! Men ingen lett sak å løse... jeg vil så veldig gjerne at det skal ordne seg, for han er en flott pappa for barna våre, og han viser meg utvilsomt mye kjærlighet hver dag i form av ord og kjærtegn. Men nå tåler jeg nesten ikke det lenger heller. Hvis man ser bort ifra det syke han driver med, så er han mannen i mitt liv. Man velger jo ikke hvem man elsker. Kunne jeg valgt så hadde jeg jo sluttet med det for lenge siden...

 

Anonymous poster hash: eff29...751

 

 

Det som førte til det store omslaget for vår del var en hendelse som fikk det til å renne over for meg. Jeg ble rasende, helt ukontrollert, på en måte han aldri før hadde sett meg. Det gikk nok opp for ham der og da at valget sto mellom å ta det jeg sa på alvor eller miste meg. 

 

Min mann hadde også store problemer med å snakke om problemene i begynnelsen. Vi løste det ved at jeg først hadde en time alene på familievernkontoret, der jeg fortalte om hvordan vi hadde det til terapeuten. Da vi siden gikk dit alene, behøvde ikke mannen min å fortelle noe. Terapeuten var veldig flink, og nærmet seg forsiktig problemene. Til slutt slappet mannen min så mye av at han begynte å snakke selv. Jeg tror egentlig den store bøygen er å klare å sette ord på det, for det er forbundet med så mye skam. Innerst inne vet kanskje disse mennene at de ikke oppfører seg normalt, men fornektelse er faktisk en veldig sterk mekanisme, og den er helt reell! Da vi hadde hatt noen timer på familievernkontoret var det mannen min selv som fant ut at han trengte psykologhjelp. Det var tøffe tak, og han slet veldig meg å akseptere det bildet av seg selv som han etter hvert ble tvunget til å se. Lenge hadde han veldig lav selvtillit og foraktet seg selv, men nå ser han jo at han har klart å endre mønsterne.

 

For min manns del var det opplevelser med en voksen i barndommen (ikke direkte misbruk, men et veldig feil fokus) som gjorde at han ble uvanlig sexfiksert, i følge psykologen. Han fikk rett og slett et veldig forvrengt bilde av hva det vil si å være mann. Det høres ikke usannsynlig ut når man hører hele historien. Det er ikke en unnskyldning, men det er en forklaring. 

 

Uansett hva mannen din sier, så må du skaffe deg en time for deg selv. Snakk med terapeuten/psykologen, og få hjelp til hvordan dette kan takles videre. Selv om mannen din ikke vil være med første gang, kan det være at tanken modner slik at han blir med andre eller femte gang. Antakelig er det også mest effekt om du virkelig setter foten ned og nekter å levere sextjenester i denne perioden, men jeg vet at det er vanskelig. På den annen side kan det være at det blir lettere å gjøre det når du har snakket med en profesjonell. 

 

Anonymous poster hash: 65d01...ba7

 

 

Mente "Da vi siden gikk dit sammen".

 

Anonymous poster hash: 65d01...ba7

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at du elsker mannen , men dessverre er det tydelig at han hverken elsker eller respekterer deg.

Du trenger hjelp, både du alene for å bygge deg selv opp igjen for du trenger helt klart noen som kan hjelpe deg finne din egen styrke.

Han trenger hjelp for han har helt klar et problem som ikke bare tydelig må ha sex så mange ganger om dagen men også fordi han tydelig mangler empati.

Og dere som et par om dere skal ha noen mulighet for å få et fungerende forhold.

 

Det han driver med er misbruk ja, psykisk misbruk i lange baner.

Om han ikke gir seg når du sier nei eller stopp, så er det også seksuelt misbruk.

Anonymous poster hash: 0c987...7ef

[Chl85]

Faktisk helt utrolig at du har orket dette her så lange som du har gjort! Altså han kan ikke kreve en dritt av deg og din kropp. Og nei det er ikke slik at man skal være til seksuell disposisjon til alle døgnets tider. Han er veldig syk. Ultmatum- Skaff hjelp eller dra. 

 

Lykke til

[Iiiiik]

Det er vel akkurat fordi du overbeviser deg selv om at du elsker ham, at dette får fortsette. Ved at du lar det fortsette, formidler du både til deg selv og ham at det er akseptabelt. Omtrent som damer som blir slått, for hver gang de glatter over, blir det vanskeligere å bryte. At du har gått fra ham en gang før og latt deg overtale, skaper også et lim og gjør forpliktelsen større. Alt dette til sammen gjør at det er vanskelig for meg å tro at dere to kan få et normalt forhold med gjensidig respekt og vanlige grenser. Han har tråkket så fullstendig over dine, du har tillatt at han har definert at det er rimelig å "stille opp", at det å etablere helt andre grenser og opprettholde dem, kan bli svært vanskelig for dere begge.

 

Han fremstår som fullstendig egosentrisk. Dette handler jo ikke om sex. Han bruker sin makt og din maktesløshet når det gjelder seksualitet til å styre deg på alle andre områder. Du er fullstendig frarøvet kontroll over egne livsbetingelser og han har gjort deg uselvstendig nok og usikker nok til at du har godtatt det i mange år. Aldersforskjellen mellom dere er sikkert ideell for ham, han hadde ved den et overtak helt fra begynnelsen av og fikk muligheten til å definere regler og mangel på slike. En grunnleggende endring av forholdet deres vil forutsette en sterk motivasjon hos ham og en vedvarende villighet til å minne om grenser fra deg. Beklager å være pessimistisk, men jeg lurer jo på om han vil klare å elske deg hvis du ikke lenger stiller opp på det han forventer.

[Anonym bruker]

Det er vel akkurat fordi du overbeviser deg selv om at du elsker ham, at dette får fortsette. Ved at du lar det fortsette, formidler du både til deg selv og ham at det er akseptabelt. Omtrent som damer som blir slått, for hver gang de glatter over, blir det vanskeligere å bryte. At du har gått fra ham en gang før og latt deg overtale, skaper også et lim og gjør forpliktelsen større. Alt dette til sammen gjør at det er vanskelig for meg å tro at dere to kan få et normalt forhold med gjensidig respekt og vanlige grenser. Han har tråkket så fullstendig over dine, du har tillatt at han har definert at det er rimelig å "stille opp", at det å etablere helt andre grenser og opprettholde dem, kan bli svært vanskelig for dere begge.

 

Han fremstår som fullstendig egosentrisk. Dette handler jo ikke om sex. Han bruker sin makt og din maktesløshet når det gjelder seksualitet til å styre deg på alle andre områder. Du er fullstendig frarøvet kontroll over egne livsbetingelser og han har gjort deg uselvstendig nok og usikker nok til at du har godtatt det i mange år. Aldersforskjellen mellom dere er sikkert ideell for ham, han hadde ved den et overtak helt fra begynnelsen av og fikk muligheten til å definere regler og mangel på slike. En grunnleggende endring av forholdet deres vil forutsette en sterk motivasjon hos ham og en vedvarende villighet til å minne om grenser fra deg. Beklager å være pessimistisk, men jeg lurer jo på om han vil klare å elske deg hvis du ikke lenger stiller opp på det han forventer.

Ja du har jo helt sikkert rett i alt du skriver. Og jeg skjønner at du er pessimistisk, og det er jo jeg også.

Jeg lurer jo fælt på hva han faktisk gjør dersom jeg ikke gir han det han vil ha. Og det er jo nettopp det jeg skal finne ut av nå.

Jeg er faktisk overbevist om at han elsker meg. Men om han vil fortsette å gjøre det om jeg plutselig velger å ta kontroll over meg selv, det vet jeg ikke. Men da finner jeg jo ut hvor dypt det faktisk ligger..

 

Anonymous poster hash: eff29...751

[Anonym bruker]

Jeg ville satt meg ned med han i kveld og sagt at du er nødt til å ha en pause fra det du føler som sex-press. Sånn som det er nå har du ingen glede av sex, fordi du føler det er en plikt, og du må ha en pause fra det.

 

Si at du skjønner at han har et stort sexbehov, men at han nå en periode må klare seg selv. Alle klarer å tilfredstille seg selv en periode, vi opplever alle som er i et livslangt forhold perioder hvor partneren er syk, sliten, bortreist eller hva det måtte være og vi klarer oss selv.

 

Nå trenger du en sex-pause fordi du er sliten og føler du har mistet deg selv helt. Du trenger å sette litt grenser for deg selv og kjenne på hva du føler og hva du har lyst på, du ønsker å igjen kjenne sexlyst, og ikke bare plikt når det kommer til sex. Du trenger også å føle at han elsker deg selv om han ikke får sex hele tiden, at forholdet deres er bygget på mer enn sex.

 

Om du sier det på denne måten anklager du han ikke så mye at han føler han må gå rett i selvforsvar, men reaksjonen hans sier likevel mye om hvordan han ser på deg. Si i første omgang at du ønsker en hel uke uten noe sex, ingen hinting, ingen klenging, ingen masing. Du ønsker en uke hvor kjærligheten mellom dere vises på andre måter enn ved sex. Hvordan den uken blir forteller deg nok hva du skal gjøre neste uke (håper jeg).

Anonymous poster hash: 2515d...104

[Anonym bruker]

Du vet at dette er misbruk. Du bare unnskylder deg med at han er jo glad i deg. SÅKLART han er glad for å ha deg, det er veldig, veldig få han kunne hatt dette forholdet med! Han var 30 år når du møtte han? Han har nok vært i noen forhold før det med kvinner som har sett at dette ikke funker (kun mine antakelser)

Psykopater vet å holde på den personen som går i fella.

Jeg vet jo ikke sikkert om han er en psykopat, det kan jo være han ikke aner hva han driver med.

Men å slamre med dører og bli forbanna når han ikke får sex, omhan så har hatt sex tidligere på dagen, natta, osv? Det sier så mye om ham. En empatisk, god person ville aldri gjort dette mot en de var glad i.

 

Hva om du hadde fått vite at din far gjorde dettemed din mor?

 

Anonymous poster hash: 4f015...6e1

[Anonym bruker]

Åh fy faen!!

Sett ned foten, si nei og krev respekt!!

 

Denne fyren fortjener deg ikke. Dette er misbruk!

Jeg viste innlegget ditt til mannen min og han ble så dårlig at han måtte sette seg ned. Og jeg siterer ham: "Dette er faen meg ikke en mann! Det er et monster."

 

 

Du skal ikke tolerere dette en eneste dag til. Hører du??

Ekte menn gjør ikke sånn!

Enten blir han med til psykolog/sexolog eller så er det over!

 

Han har ingen rett til å gjøre dette mot deg! Tenk om det var DIN datter som ble behandlet sånn?? Og hvis du har en sønn, er det dette rollemodellen han skal ha? Skal din fremtidige svigerdatter leve i samme helvete??

 

 

Anonymous poster hash: 6861e...012

[Anonym bruker]

For å si det sånn.. man blir aseksuell av mindre! 

 

Jeg hadde fått kvalme til alt som har med sex å gjøre hvis dette hadde vært meg.

Har selv hatt perioder med hat til sex, pga at det er forventet - ikke ønsket fra min side.

Ikke misforstå, jeg har det alltid godt, men jeg trenger det ikke såå ofte. Sex er ikke hovedprioriteten i mitt liv. I forelskelsesrusen ja, men etterpå roer det seg jo.

 

Han har brukt deg fordi du ikke nekter plent. Du er for snill. Han er avhengig.

Anonymous poster hash: 3d66a...375

[Anonym bruker]

Det hadde vært interessant å se hvordan han hadde reagert hadde han fått "abstinenser"? Om han faktisk ikke hadde fått sex.

Det verste er at da er jeg nesten nervøs for hva han vil gjøre med deg/dere, hi... Han har det sikkert greit i den bobla si hvor han kan få det han vil ha hele tiden. Men om han ikke får det, hva skjer da?

 

Og helt seriøs, har du hatt sex 3-4 ganger i døgnet i 8 år??? Og så mange ganger mot din vilje - jeg hadde følt meg så herjet og ødelagt at jeg hadde ikke holdt ut.

 

Anonymous poster hash: 4f015...6e1

[Anonym bruker]

Bruk fastlegen din. Vær helt åpen og be om råd. Kanskje du kan få til at han blir med deg dit etter at du har vært der alene. Legen kan informere om hvor sykt dette er.

 

Anonymous poster hash: 4df00...602

[LykkeligMamma89]

Bruk fastlegen din. Vær helt åpen og be om råd. Kanskje du kan få til at han blir med deg dit etter at du har vært der alene. Legen kan informere om hvor sykt dette er.Anonymous poster hash: 4df00...602

Jeg har tenkt på det. Men jeg kjenner jeg er redd for hva som blir sagt. Jeg er litt redd for å virkelig åpne øynene å se hvor ille det er. Jeg har 1 venninne jeg har fortelt litt til, men ikke de verste bitene. Og det er fordi jeg vet at ho da kommer til å ha problemer med å forholde seg til denne mannen.

Og jeg syns jo også det er flaut å snakke om. Både fordi det handler om sex, og det at jeg har latt meg kontrollere så til de grader. Er det så vanskelig å bare si nei og stå på det liksom? Det er jo ikke så enkelt. Og det er vanskelig å få andre til å se det slik... det er jo ikke synd på meg, jeg er jo tydeligvis svak (har alltid sett på meg selv som sterk).

[Anonym bruker]

 

Bruk fastlegen din. Vær helt åpen og be om råd. Kanskje du kan få til at han blir med deg dit etter at du har vært der alene. Legen kan informere om hvor sykt dette er.Anonymous poster hash: 4df00...602

Jeg har tenkt på det. Men jeg kjenner jeg er redd for hva som blir sagt. Jeg er litt redd for å virkelig åpne øynene å se hvor ille det er. Jeg har 1 venninne jeg har fortelt litt til, men ikke de verste bitene. Og det er fordi jeg vet at ho da kommer til å ha problemer med å forholde seg til denne mannen.

Og jeg syns jo også det er flaut å snakke om. Både fordi det handler om sex, og det at jeg har latt meg kontrollere så til de grader. Er det så vanskelig å bare si nei og stå på det liksom? Det er jo ikke så enkelt. Og det er vanskelig å få andre til å se det slik... det er jo ikke synd på meg, jeg er jo tydeligvis svak (har alltid sett på meg selv som sterk).

For de fleste er det aldri vanskelig å si nei når grensene tøyes... Samtlige her ville mest sannsynlig aldri funnet seg i det med sin mann. De ville tillatt seg å skjelle ham totalt ut.

Men for folk som er tvunnet rundt lillefingeren på en kontrollerende, manipulativ person, så er det fryktelig vanskelig å si nei.

Du er ikke svak hvis du tar ett steg i riktig retning nå, og kommer deg ut av dette. De sterkeste personene jeg vet om, det er de som har kommet seg unna klørne på slike mennesker - etter flere år i et mareritt.

 

Anonymous poster hash: 4f015...6e1