menn som gruer seg til fødselen

[Anonym bruker]

Når det gjelder mann som vil mens kvinnen ikke vil, så gjelder igjen mine prinsipper om tvang i forhold. Kvinnen kan ikke tvinges til å ha folk tilstede som hun ikke er komfortabel med!

 

Men det skal sies, at hvis man er i et godt forhold, så syns jeg det er ufint å frarøve mannen den opplevelsen. Men kvinnen har likevel siste ordet.

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

[Luksusdyret]

Når det gjelder mann som vil mens kvinnen ikke vil, så gjelder igjen mine prinsipper om tvang i forhold. Kvinnen kan ikke tvinges til å ha folk tilstede som hun ikke er komfortabel med!

 

Men det skal sies, at hvis man er i et godt forhold, så syns jeg det er ufint å frarøve mannen den opplevelsen. Men kvinnen har likevel siste ordet.

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

 

 

Jaa, så det er ufint å frarøve mannen en fødsel, mens det ikke er ufint å ikke ville være med fordi det er psykisk belastende for mannen. Igjen, du føler deg underlegen mannen i alle situasjoner slik jeg leser det. For selv om du skriver at kvinnen har det siste ordet, er det "ufint" av henne å nekte mannen å være med - altså noe slags press på henne her, mens mannen kan velge hva han vil og ikke vil. Man har langt igjen til respekt for begge kjønn når mannens ønske og interesse alltid skal tas hensyn til og trumfes gjennom.

[Luksusdyret]

Så du mener at den mentale belastningen ved å ha en potensielt dødelig sykdom, være innlagt på sykehus og motta smertefull og omfattende kreftbehandling er den samme/sammenlignbar med den belastningen en fødsel er?? Der er vi så til de grader veldig uenig, og jeg syns i grunn sammenligningen er litt respektløs ovenfor de som har kjemper mot kreft.

 

Det handler ikke om stakkars mannen og at han må få det som han vil. Det handler om at det ikke bare er den fødende kvinnen en fødsel er vanskelig for, og at man kommer langt med å respektere dette. En mann som ikke en gang gidder å prøve er feig og umoden, men en som prøver og innser at han ikke klarer mener jeg skal respekteres for sin svakhet og frykt, akkurat som jeg forventer respekt fra mannen min for mine frykter.

 

Under selve fødselen så skal alle kvinner tenke på seg selv og barnet, men det trenger ikke å bety at man mister forståelsen for at situasjonen kam være vanskelig for de rundt. Jeg tror man kommer best ut av de fleste situasjoner dersom man prøver å vise forståelse i stede for å angripe. Det var det jeg prøvde å få fram når jeg skrev at vi ser forskjellig på det og at det virker som du tenker kun på deg selv. Det handler ikke om at mannen skal få det lett i alle situasjoner, men at vi likeverdig kan gi hverandre muligheten til å kjenne på egne grenser i ulike situasjoner.

 

 

 

Når det gjel

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

 

 

Respektløst eller ikke, flere opplever dødsangst under fødsel - de som har mistet barn under fødsel før, de som har mistet flere liter blod, hatt traumatisk forløsning med tang osv. Man trenger ikke å være faktisk døende for å ha dødsangst. Har ei venninne som fikk innvilget keisersnitt etter at hun nesten mistet barnet under fødsel nr 1 og fikk ødelagt kroppen sin helt (tangforløsning, hun lekker enda 7 år etterpå). Hun hadde rett og slett dødsangst, og en mann som ikke var komfortabel med sykehus, det vil si at hun ville være nødt til å gå gjennom fødsel alene, livredd for å dø eller at ungen dør. Dødsangst eller sterk angst generelt er subjektivt og individuelt for alle.

[Mamma_til_2]

 

Når det gjelder mann som vil mens kvinnen ikke vil, så gjelder igjen mine prinsipper om tvang i forhold. Kvinnen kan ikke tvinges til å ha folk tilstede som hun ikke er komfortabel med!

 

Men det skal sies, at hvis man er i et godt forhold, så syns jeg det er ufint å frarøve mannen den opplevelsen. Men kvinnen har likevel siste ordet.

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

 

 

Jaa, så det er ufint å frarøve mannen en fødsel, mens det ikke er ufint å ikke ville være med fordi det er psykisk belastende for mannen. Igjen, du føler deg underlegen mannen i alle situasjoner slik jeg leser det. For selv om du skriver at kvinnen har det siste ordet, er det "ufint" av henne å nekte mannen å være med - altså noe slags press på henne her, mens mannen kan velge hva han vil og ikke vil. Man har langt igjen til respekt for begge kjønn når mannens ønske og interesse alltid skal tas hensyn til og trumfes gjennom.

 

Har vi en anti menn dag i dag?? Power to the women!!!

 

Ikke snakk om og føle seg underlagt menn, men helt ærlig har du lyst og føde med en mann tilstede som du vet aldeles ikke er komfortabel med det?? og jeg snakker ikke om menn som ikke GIDDER for det er en helt annen sak, men menn som ikke ønsker det av fysiske eller psykiske grunner!

[Anonym bruker]

Det er da vitterlig et press på mannen også. Min man var 100% klar over at jeg ønsket at han skulle være der, det var jeg helt klar på hele veien. Forskjellen er at han hadde trygghet med seg hele veien, at hvis dette ble for mye, så kunne han trekke seg litt bort. Dette gjorde at han slapp å gå hele graviditeten å grue seg like mye. Respekt for hverandres følelser.

 

At jeg er under mannen er en feiltolkning av dimensjoner. Vi er fullstendig likeverdige, og den respekten jeg viser mannen, får jeg like mye tilbake av. Jeg er den av oss to som tjener best, styrer all økonomi og husholdning og styrer det meste i familien. Om noen skulle vært under den andre, så ville det blitt ham, men slik er det altså ikke, vi respekterer hverandre som likeverdige mennesker og fokuserer i liten grad på kjønn ifht hvem som "slipper unna" med ting.

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

[Luksusdyret]

 

 

Når det gjelder mann som vil mens kvinnen ikke vil, så gjelder igjen mine prinsipper om tvang i forhold. Kvinnen kan ikke tvinges til å ha folk tilstede som hun ikke er komfortabel med!

 

Men det skal sies, at hvis man er i et godt forhold, så syns jeg det er ufint å frarøve mannen den opplevelsen. Men kvinnen har likevel siste ordet.

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

 

 

Jaa, så det er ufint å frarøve mannen en fødsel, mens det ikke er ufint å ikke ville være med fordi det er psykisk belastende for mannen. Igjen, du føler deg underlegen mannen i alle situasjoner slik jeg leser det. For selv om du skriver at kvinnen har det siste ordet, er det "ufint" av henne å nekte mannen å være med - altså noe slags press på henne her, mens mannen kan velge hva han vil og ikke vil. Man har langt igjen til respekt for begge kjønn når mannens ønske og interesse alltid skal tas hensyn til og trumfes gjennom.

 

Har vi en anti menn dag i dag?? Power to the women!!!

 

Ikke snakk om og føle seg underlagt menn, men helt ærlig har du lyst og føde med en mann tilstede som du vet aldeles ikke er komfortabel med det?? og jeg snakker ikke om menn som ikke GIDDER for det er en helt annen sak, men menn som ikke ønsker det av fysiske eller psykiske grunner!

 

 

 

Som sagt, sterk sykehusangst er en "gyldig" grunn for å slippe. Men jeg synes ikke det at de synes det er ubehagelig, blod og gørr (ekkelt) eller det at de tviler på hvor mye de kan være til hjelp er gyldig grunn, med mindre de har prøvd å få hjelp med sin frykt (som for eksempel samtaler med jordmor, være med på jordmortimen og bli forklart hva som skjer under fødsel, beroliget osv). Hvis de har prøvd alt og ingenting hjelper, så er det helt annen sak. Jeg lar da ikke være å komme med farrisvann til min mann når han har høy feber og kaster opp, uansett hvor ekkelt det lukter i rommet, eller skifte på sengene hvis det kommer oppkast på det og mannen ikke klarer å stå opp og vaske selv. Jeg var også samboer med en med prolaps før, som fikk nerven i klem av og til, i to år har jeg stått ved hans side hver gang han fikk anfall, selv om det var tøft for meg å være der og se ham ha så vondt. Jeg tok ikke bilen og dro for å skravle med en venninne i stedet og la ham ligge der alene og ha vondt. Jeg forstår derfor ikke hvorfor en mann ikke kan tøffe seg opp til å støtte sin fødende kone, selv om han synes det er ubehagelig å se henne ha vondt.

[Mamma_til_2]

 

 

 

Når det gjelder mann som vil mens kvinnen ikke vil, så gjelder igjen mine prinsipper om tvang i forhold. Kvinnen kan ikke tvinges til å ha folk tilstede som hun ikke er komfortabel med!

 

Men det skal sies, at hvis man er i et godt forhold, så syns jeg det er ufint å frarøve mannen den opplevelsen. Men kvinnen har likevel siste ordet.

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

 

 

Jaa, så det er ufint å frarøve mannen en fødsel, mens det ikke er ufint å ikke ville være med fordi det er psykisk belastende for mannen. Igjen, du føler deg underlegen mannen i alle situasjoner slik jeg leser det. For selv om du skriver at kvinnen har det siste ordet, er det "ufint" av henne å nekte mannen å være med - altså noe slags press på henne her, mens mannen kan velge hva han vil og ikke vil. Man har langt igjen til respekt for begge kjønn når mannens ønske og interesse alltid skal tas hensyn til og trumfes gjennom.

 

Har vi en anti menn dag i dag?? Power to the women!!!

 

Ikke snakk om og føle seg underlagt menn, men helt ærlig har du lyst og føde med en mann tilstede som du vet aldeles ikke er komfortabel med det?? og jeg snakker ikke om menn som ikke GIDDER for det er en helt annen sak, men menn som ikke ønsker det av fysiske eller psykiske grunner!

 

 

 

Som sagt, sterk sykehusangst er en "gyldig" grunn for å slippe. Men jeg synes ikke det at de synes det er ubehagelig, blod og gørr (ekkelt) eller det at de tviler på hvor mye de kan være til hjelp er gyldig grunn, med mindre de har prøvd å få hjelp med sin frykt (som for eksempel samtaler med jordmor, være med på jordmortimen og bli forklart hva som skjer under fødsel, beroliget osv). Hvis de har prøvd alt og ingenting hjelper, så er det helt annen sak. Jeg lar da ikke være å komme med farrisvann til min mann når han har høy feber og kaster opp, uansett hvor ekkelt det lukter i rommet, eller skifte på sengene hvis det kommer oppkast på det og mannen ikke klarer å stå opp og vaske selv. Jeg var også samboer med en med prolaps før, som fikk nerven i klem av og til, i to år har jeg stått ved hans side hver gang han fikk anfall, selv om det var tøft for meg å være der og se ham ha så vondt. Jeg tok ikke bilen og dro for å skravle med en venninne i stedet og la ham ligge der alene og ha vondt. Jeg forstår derfor ikke hvorfor en mann ikke kan tøffe seg opp til å støtte sin fødende kone, selv om han synes det er ubehagelig å se henne ha vondt.

 

Vi kvinner er satt sammen forskjellig fra menn, vi kan takle smerte gørr ol mye bedre enn menn, og jeg har hørt fra menn selv og fra eksperter at mange menn føler seg så hjelpeløs under en fødsel nettopp med tanke på at partneren har enormt vondt og at det skal komme ett vidunderlig liv til verden, de blir kjemperedd og vet ikke hva de skal gjøre.

 

Jeg hadde ikke tvunget min til og være med eller sagt til han om ikke du blir med så kommer ikke jeg med Farris til deg neste gang du spyr!

 

Det er stor forskjell på menn og kvinner, vi tenker automatisk på andre før oss selv, derfor drar ikke vi til venninner når mannen er syk ol!

 

Men denne diskusjonen har bare en konklusjon. Alle har forskjellig oppfattning av dette så " lets agree to disagree

[Anonym bruker]

Så fordi DU klarer noe, så kan du ikke vise noe som helst forståelse for at folk er forskjellig? De som ikke klarer det du klarer, de gidder ikke, er det sånn å forstå? Ingen evne til å se at verden består av ulike mennesker med ulike grenser?

 

Igjen syns jeg du framstår som litt selvsentrert. At alle som ikke er som deg er dårligere.

 

I tillegg fokuserer du voldsomt på kjønn. Akkurat i denne diskusjonen må nødvendigvis kvinnen være tilstede, mens mannen har et valg. Min mening hadde ikke endret seg om det var motsatt. Gjensidig respekt, uavhengig av kjønn.

 

 

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

[Anonym bruker]

Min mann fikk igrunn aldri valget. Han hater sykehus og blod og gørr.

 

Anonymous poster hash: 69163...6a5

[Gjest UndrendeUllteppe]

Her var mannen ganske usikker før førstemann, så jeg ba mamma være tilstede på sykehuset i fall det ble noe krøll. Jeg ville heller ikke hatt ham med hvis det ble for mye for ham, ville ikke ha flere å fokusere på enn meg selv og det som skjedde. Så blir det jo ikke alltid som man har planlagt, fødselen gikk kjempefort og det ble litt kaos på slutten. Så det endte med at de begge var tilstede. Men mannen ble så engasjert at han glemte all redsel og var en kjempestøtte!

 

På neste fødsel var det ikke noe å spekulere på engang

[Luksusdyret]

 

 

 

 

Når det gjelder mann som vil mens kvinnen ikke vil, så gjelder igjen mine prinsipper om tvang i forhold. Kvinnen kan ikke tvinges til å ha folk tilstede som hun ikke er komfortabel med!

 

Men det skal sies, at hvis man er i et godt forhold, så syns jeg det er ufint å frarøve mannen den opplevelsen. Men kvinnen har likevel siste ordet.

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

 

 

Jaa, så det er ufint å frarøve mannen en fødsel, mens det ikke er ufint å ikke ville være med fordi det er psykisk belastende for mannen. Igjen, du føler deg underlegen mannen i alle situasjoner slik jeg leser det. For selv om du skriver at kvinnen har det siste ordet, er det "ufint" av henne å nekte mannen å være med - altså noe slags press på henne her, mens mannen kan velge hva han vil og ikke vil. Man har langt igjen til respekt for begge kjønn når mannens ønske og interesse alltid skal tas hensyn til og trumfes gjennom.

 

Har vi en anti menn dag i dag?? Power to the women!!!

 

Ikke snakk om og føle seg underlagt menn, men helt ærlig har du lyst og føde med en mann tilstede som du vet aldeles ikke er komfortabel med det?? og jeg snakker ikke om menn som ikke GIDDER for det er en helt annen sak, men menn som ikke ønsker det av fysiske eller psykiske grunner!

 

 

 

Som sagt, sterk sykehusangst er en "gyldig" grunn for å slippe. Men jeg synes ikke det at de synes det er ubehagelig, blod og gørr (ekkelt) eller det at de tviler på hvor mye de kan være til hjelp er gyldig grunn, med mindre de har prøvd å få hjelp med sin frykt (som for eksempel samtaler med jordmor, være med på jordmortimen og bli forklart hva som skjer under fødsel, beroliget osv). Hvis de har prøvd alt og ingenting hjelper, så er det helt annen sak. Jeg lar da ikke være å komme med farrisvann til min mann når han har høy feber og kaster opp, uansett hvor ekkelt det lukter i rommet, eller skifte på sengene hvis det kommer oppkast på det og mannen ikke klarer å stå opp og vaske selv. Jeg var også samboer med en med prolaps før, som fikk nerven i klem av og til, i to år har jeg stått ved hans side hver gang han fikk anfall, selv om det var tøft for meg å være der og se ham ha så vondt. Jeg tok ikke bilen og dro for å skravle med en venninne i stedet og la ham ligge der alene og ha vondt. Jeg forstår derfor ikke hvorfor en mann ikke kan tøffe seg opp til å støtte sin fødende kone, selv om han synes det er ubehagelig å se henne ha vondt.

 

Vi kvinner er satt sammen forskjellig fra menn, vi kan takle smerte gørr ol mye bedre enn menn, og jeg har hørt fra menn selv og fra eksperter at mange menn føler seg så hjelpeløs under en fødsel nettopp med tanke på at partneren har enormt vondt og at det skal komme ett vidunderlig liv til verden, de blir kjemperedd og vet ikke hva de skal gjøre.

 

Jeg hadde ikke tvunget min til og være med eller sagt til han om ikke du blir med så kommer ikke jeg med Farris til deg neste gang du spyr!

 

Det er stor forskjell på menn og kvinner, vi tenker automatisk på andre før oss selv, derfor drar ikke vi til venninner når mannen er syk ol!

 

Men denne diskusjonen har bare en konklusjon. Alle har forskjellig oppfattning av dette så " lets agree to disagree

 

 

 

Mener du på samme måte at kvinner er mer skapt for husarbeid, våkenetter og barnepass, enn menn? Man støtter partneren sin, uansett hvordan man er "skapt". Veldig nedverdigende for menn å bli forklart at man er egoistisk fordi man er en mann og skapt selv.

Endret 21. august 2014 av MrsRiddick

[Anonym bruker]

Nå er det ikke meg du svarer, men delvis ja, jeg mener at kvinner og menn ET forskjellig og at det ligger mer for kvinner å ta seg av barn og hus. Det betyr dog ikke at kvinnen er den eneste som skal gjøre dette! Det betyr derimot at flere kvinner enn menn trives med å gå hjemne med barn, at kvinner ofte ser rot som ikke mannen ser pga forskjellige preferanser og at kvinner jevnt over prioriterer hus og familie mer enn mannen.

 

Er det meningen at kvinner og menn skal være like? Identiske?

Likeverdige, JA!! Men jeg verdsetter at kvinner og menn er forskjellige og mener at det ikke er noe vi skal motarbeide.

 

Og dette kommer fra en karrierekvinne i en svært mannsdominert bransje. Jeh har slått mang en mannlig kollega nedvi støvlene på både kunnskap og innsats, selv om jeg er takknemlig for at mann og kvinne er forskjellig. Jaggu tjener jeg bedre enn mange av de også ;-)

 

 

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

[Måbaresi...]

 

 

Hvis han er livredd, la han slippe hvis han virkelig ikke vil og gir uttrykk for det!

En fødsel begynner jo gjerne med svake rier.. Ta det litt som det kommer. Dersom han er uvel og rar allerede når du har LITT vondt, ikke tving han til å følge med deg hele veien, det vil også bare være en byrde for deg som faktisk skal føde. Se hvordan han takler det i starten, klarer han seg fint, er han med videre, men la han gå ut når han føler for det.

Takler han det ikke, så takler han det ikke.. Da er det best for begge parter at han sitter utenfor og venter.. Ingen menn skal tvinges til å bli med på en fødsel hvis de virkelig ikke klarer det. Du har et stort støtteapparat rundt deg selv om mannen din ikke er tilstede.

Vit uansett at han er like begeistret for dette barnet som det du er, selv om han ikke takler å se hele fødselen!!

 

Anonymous poster hash: 87d41...e9b

Jeg syns faktisk at det er mannens plikt å være med under fødsel for å støtte sitt kommende barns mor uansett hvor skummelt man syns det er!! Skulle faen meg bare mangle!!!

Bortsett fra den harske språkbruken er jeg enig med denne altså Men ettersom man blir kjærester og bedre kjent med hverandre (lenge før man får barn), danner man seg jo et bilde av hvordan mannen reagerer på blod og "traumer". Jeg for min del tror ikke jeg ville fått barn eller valgt å være sammen med en sånn pyseklatt til å begynne med... Hva med den dagen jeg blir alvorlig syk? Nei, jeg vil ha en mann som er der for meg uansett hva. Og jeg for han selvfølgelig

[Anonym bruker]

Nå er det ikke meg du svarer, men delvis ja, jeg mener at kvinner og menn ET forskjellig og at det ligger mer for kvinner å ta seg av barn og hus. Det betyr dog ikke at kvinnen er den eneste som skal gjøre dette! Det betyr derimot at flere kvinner enn menn trives med å gå hjemne med barn, at kvinner ofte ser rot som ikke mannen ser pga forskjellige preferanser og at kvinner jevnt over prioriterer hus og familie mer enn mannen.

 

Er det meningen at kvinner og menn skal være like? Identiske?

Likeverdige, JA!! Men jeg verdsetter at kvinner og menn er forskjellige og mener at det ikke er noe vi skal motarbeide.

 

Og dette kommer fra en karrierekvinne i en svært mannsdominert bransje. Jeh har slått mang en mannlig kollega nedvi støvlene på både kunnskap og innsats, selv om jeg er takknemlig for at mann og kvinne er forskjellig. Jaggu tjener jeg bedre enn mange av de også ;-)

 

 

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

 

 

Vel, du har nedverdigende syn på kvinner, nei, ikke alle eeelsker husarbeid eller har "gener" som gjør at de liker det bedre, er flinkere til det osv. Det er kun fordi menn i lang tid har sluppet unna det. Menn som bor alene, alenefedre og menn som har koner i Nordsjøen har som regel ikke mer rotete hus, enn kvinner i samme situasjon. Det er fordi de MÅ. Men selvfølgelig, bruker mange MENN argumentet om gener for å slippe unna det kjedelige husarbeidet (som både jeg og mange av mine medsøstre hater verre enn døden). At dette argumentet kommer fra en kvinne er rett og slett usolidarisk, uansett hvor mye utdanning du har og hvor høy stilling og lønn du har.

 

Anonymous poster hash: 5406b...954

[Anonym bruker]

Hvor skriver jeg at ALLE kvinner elsker husarbeid?

Jeg hater å vaske selv jeg, betaler til og med en for å vaske for oss.

 

Jeg skriver at flere kvinner enn menn trives med å ta seg av barn, ikke at alle gjør det. Menn og kvinner har forskjellige gener, det er bare sånn det er, men kvinner er jo også ulike, vi er jo ikke en homogen gruppe som tenker og handler likt. Heller ikke menn. Jeg skjønner ikke hvorfor dere, i denne debatten, henger dere sånn opp i kjønn. Jeg hadde ment nøyaktig det samme om det var mennene som fødte.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

[Anonym bruker]

Hvor skriver jeg at ALLE kvinner elsker husarbeid?

Jeg hater å vaske selv jeg, betaler til og med en for å vaske for oss.

 

Jeg skriver at flere kvinner enn menn trives med å ta seg av barn, ikke at alle gjør det. Menn og kvinner har forskjellige gener, det er bare sånn det er, men kvinner er jo også ulike, vi er jo ikke en homogen gruppe som tenker og handler likt. Heller ikke menn. Jeg skjønner ikke hvorfor dere, i denne debatten, henger dere sånn opp i kjønn. Jeg hadde ment nøyaktig det samme om det var mennene som fødte.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

 

 

Vel, forskere har ikke funnet noen "husmorgen" hos kvinner så vidt jeg vet. Vasking og rydding styres ikke av gener, men av situasjonen. Kvinner måtte i lang tid vaske og være hjemme, fordi de var underlegne mannen og mannen hadde utejobb, bestemte alt hjemme osv. Det har aldri vært forklart med at kvinner er genetisk programmert til å like husarbeid.

 

Hadde du virkelig sagt det samme hvis menn fødte, at kvinner (som er født mer omsorgsfulle og takler blod mye bedre enn menn ifølge deg) kunne slippe å være med hvis de ikke ville? Du biter jo deg selv i halen her ved først å påstå at kvinner er mer omsorgsmennesker enn menn for å argumentere hvorfor menn må slippe å være med, for så å påstå at du hadde sagt det samme hvis det var menn som fødte og kvinner som var ledsagere.

 

Anonymous poster hash: 5406b...954

[Anonym bruker]

Men dere leser jo ikke hva jeg skriver, og det burde vel kunne forventes?

 

Jeg skriver ikke at menn skal slippe å være med, jeg skriver at de skal få respekt for sine følelser i en vanskelig situasjon, og vite at det er lov å trekke seg litt unna hvis det blir for mye underveis. Har aldri sagt et ord om å slippe unna, som om mannen skal drikke øl mens kona føder.

 

At kvinner er mer barnekjær og huslig enn menn betyr heller ikke at det kun er kvinner som skal gjøre husarbeid. Det betyr heller ikke at menn IKKE er barnekjær og huslig, bare at tendensen er at kvinner er det i større grad enn menn.

 

Jeg er overhode ikke kvinnefiendtlig og gjør gjennom mitt arbeid det enklere for kvinner å nå opp og fram i næringslivet. En del av dere derimot, høres direkte mannevonde ut, om man kan si det sånn. Er det DIB-dag hos kvinnegruppa Ottar i dag eller?

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

[Anonym bruker]

Det var forresten ikke jeg som skrev at kvinner takler blod bedre enn menn. Vi er flere som diskuterer her.

 

Og ja, jeg hadde ment det samme om det var motsatt vei, og mannen min hadde gitt meg den respekten dersom det var vanskelig for meg å være tiø stede. Men han hadde naturligvis forventet at jeg prøvde, slik jeg ogsp forventet. Mer enn sitt beste kan ingen gjøre.

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

[Anonym bruker]

 

 

For meg virker det som at mange av dere der på dette som svart/hvitt.

 

Hva skjedde med å forsøke å gjøre situasjonen mest mulig levelig for alle parter. Mannen HAR faktisk et valg, kvinnen har ikke det. Sånn er det bare, det er et faktum naturen har bestemt, og det er ikke noe mannen kan klandres for.

 

Hva med å respektere mannens frykt, la ham vite at han kan gå ut dersom det blir for mye. La ham vite at det er greit å ta seg noen pauser. Si at du forventer at han prøver så godt han kan, og at du vil at han skal være tiøstede slik at han kan komme inn straks barnet er født dersom han ikke klarer å være med hele veien.

 

På denne måten kan kvinnen få selskap og støtte så lenge det går. Mest sannsynlig vil mannen holde lenger enn han frykter. Det gjorde min, som har gruet seg veldig til alle tre fødslene, men vært tilstede hele tiden på alle tre (riktignok tok den lengste 2,5 t på sykehuset).

 

For meg handler det om å gjøre fødselen til en fin opplevelse for alle parter. Hva vinner kvinnen på å tvinge mannen gjennom en fødsel som han husker som grusom og traumatisk. Igjen, kvinnen MÅ, men mannen trenger da ikke å lide for det?

 

Jeg ville hvertfall at mannen skulle se tilbake på barnas fødsler som noe fint og vakkert, og jeg får ingenting ut av å tvinge mannen så langt ut av komfortsonen bare for at det skal være "likt". Det syns jeg rett og slett rr ufint, barnslig og latterlig. Jeg vet at mannen hadde gjort det samme for meg også, så det handler ikke om at mannen slipper unna hele tiden.

 

 

Og du over som sammenligner med dødssyk/kreftsyk. Det er rett og slett en helt vanvittig sammenligning, som ikke fortjener motargumenter en gang. Er der mulig...

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

 

Fødsel er ikke fint eller vakkert, det er hard jobb med smerter, blod og kraftanstrengelser. Min jobb som fødende er ikke å lage underholdning for mannen under fødsel eller "sørge for at HAN får fin opplevelse". Min jobb er å samarbeide med min egen kropp for å forsøke å føde et friskt barn. Det som er barnslig er at menn ikke vil støtte sin kjære i et tungt øyeblikk fordi de ikke gidder. Og igjen, jeg snakker ikke om dem som har ekstrem sykehusskrekk, men om dem som er litt engstelige. Og jo, man kan sammenligne med kreft og smertefull behandling. Man har like mye vond og redsel og behov for støtte.

 

Anonymous poster hash: 5406b...954

Jeg slutter aldri å forundre meg over menneskers grenseløse egoisme. Dersom man ikke tar en partners reelle frykt på alvor er man er særdeles dårlig kjæreste/ektefelle.

 

Anonymous poster hash: c1c01...821

[Anonym bruker]

 

 

For meg virker det som at mange av dere der på dette som svart/hvitt.

 

Hva skjedde med å forsøke å gjøre situasjonen mest mulig levelig for alle parter. Mannen HAR faktisk et valg, kvinnen har ikke det. Sånn er det bare, det er et faktum naturen har bestemt, og det er ikke noe mannen kan klandres for.

 

Hva med å respektere mannens frykt, la ham vite at han kan gå ut dersom det blir for mye. La ham vite at det er greit å ta seg noen pauser. Si at du forventer at han prøver så godt han kan, og at du vil at han skal være tiøstede slik at han kan komme inn straks barnet er født dersom han ikke klarer å være med hele veien.

 

På denne måten kan kvinnen få selskap og støtte så lenge det går. Mest sannsynlig vil mannen holde lenger enn han frykter. Det gjorde min, som har gruet seg veldig til alle tre fødslene, men vært tilstede hele tiden på alle tre (riktignok tok den lengste 2,5 t på sykehuset).

 

For meg handler det om å gjøre fødselen til en fin opplevelse for alle parter. Hva vinner kvinnen på å tvinge mannen gjennom en fødsel som han husker som grusom og traumatisk. Igjen, kvinnen MÅ, men mannen trenger da ikke å lide for det?

 

Jeg ville hvertfall at mannen skulle se tilbake på barnas fødsler som noe fint og vakkert, og jeg får ingenting ut av å tvinge mannen så langt ut av komfortsonen bare for at det skal være "likt". Det syns jeg rett og slett rr ufint, barnslig og latterlig. Jeg vet at mannen hadde gjort det samme for meg også, så det handler ikke om at mannen slipper unna hele tiden.

 

 

Og du over som sammenligner med dødssyk/kreftsyk. Det er rett og slett en helt vanvittig sammenligning, som ikke fortjener motargumenter en gang. Er der mulig...

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

 

Fødsel er ikke fint eller vakkert, det er hard jobb med smerter, blod og kraftanstrengelser. Min jobb som fødende er ikke å lage underholdning for mannen under fødsel eller "sørge for at HAN får fin opplevelse". Min jobb er å samarbeide med min egen kropp for å forsøke å føde et friskt barn. Det som er barnslig er at menn ikke vil støtte sin kjære i et tungt øyeblikk fordi de ikke gidder. Og igjen, jeg snakker ikke om dem som har ekstrem sykehusskrekk, men om dem som er litt engstelige. Og jo, man kan sammenligne med kreft og smertefull behandling. Man har like mye vond og redsel og behov for støtte.

 

Anonymous poster hash: 5406b...954

Jeg slutter aldri å forundre meg over menneskers grenseløse egoisme. Dersom man ikke tar en partners reelle frykt på alvor er man er særdeles dårlig kjæreste/ektefelle.

 

Anonymous poster hash: c1c01...821

 

 

 

Hva er man hvis man svikter sin kjære og ikke er der og støtter når man har det vondt og vanskelig? God ektefelle? En mann som synes det er ubehagelig og gidder ikke være med på fødsel er vel like egoistisk som en kvinne som vil ha sin mann der for enhver pris? Eller er det kun kvinner som kan være egoistiske her i verden?

 

Anonymous poster hash: 5406b...954

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Nei, man kan IKKE sammenligne det å føde et barn, med å ligge kreftsyk på sykehus og vente på døden. Det er bare den villeste sammenligning.

 

Klart fødsel er hardt arbeid, ingen tvil om det, men jeg ser tilbake på alle mine tre fødsler (uten noen form for smertelindring) som både vakker og helt fantastisk. Jeg har nok aldri hatt så vondt og vært så sliten som da, mem likefullt er det en magisk opplevelse. Jeg er veldig glad for at mannen var med å delte den med meg, og det er nok han også, men det hadde stor betydning for ham at dette var noe han kunne kjenne på og bestemme seg for undervegs.

 

Vi ser nok bare dette veldig forskjellig, du er kun opptatt av deg selv, mens jeg ser det slik at det ikke bare er den som gjør den fysiske jobben som lider under en fødsel. Jeg tror mann kommer lengst ved å vise forståelse og respekt. Tvang bruker jeg sjeldent mot mannen, syns ikke det har nie i et godt forhold å gjøre.

 

Han ønsker å støtte meg, men er usikker på om han kommer til å klare å gjennomføre, det handler da overhode ikke om at de ikke gidder.

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

 

Jeg sammenlignet ikke med DØDSsykdom, men med smertefull behandling for eksempel i forbindelse med kreft. Du vet at en stor del av kreftpasienter blir friske? Men må som regel gjennom operasjon eller cellegift/stråling, som er smertefullt og svært ubehagelig.

 

Jeg er kun opptatt av meg selv? Nå har jeg hørt det og... Selvfølgelig skal den fødende kvinnen være opptatt av seg selv og det kommende barnet under fødsel! Og tvang? En mann vet sikkert om at dama hans skal gjennom en fødsel når de blir enige om å få barn, og har hele 9 måneder til å gå i samtaleterapi for sin frykt/forberede seg. Hvis man ikke prøver å gjøre noe med at man er engstelig for å være med og støtte sin partner, så gidder man ikke. Mange kvinner må gå i samtaleterapi for å klare en fødsel uten panikk, hvorfor kan ikke menn gjøre det samme? Vil tro at jordmødre på sykehuset som kjører samtaler med kvinner om fødselsangst kan gi gode råd til menn som sliter med det samme. At du synes kvinner som "tenker på seg selv" under fødsel er egoistiske er egentlig helt vilt. Du skjønner, man MÅ ikke sette oh store mannen foran seg selv til enhver tid selv om man er gift eller samboer.

 

Et annet spørsmål: du som mener at mannen må respekteres slik at han må slippe å være med hvis han ikke vil, hva hvis han VIL så gjerne, mens den fødende ikke vil? Skal hun vike for mannen sin da også? Eller er det den som ikke vil som har forranget? Bare nysgjerrig altså

Det hele er veldig enkelt.

 

- Ingen kan tvinges til å overvære en fødsel.

 

- Ingen fødende kvinne kan tvinges til å ha med vordende far, eller andre sivile tilskuere på fødselen.

 

Anonymous poster hash: c1c01...821

[Anonym bruker]

 

 

 

 

For meg virker det som at mange av dere der på dette som svart/hvitt.

 

Hva skjedde med å forsøke å gjøre situasjonen mest mulig levelig for alle parter. Mannen HAR faktisk et valg, kvinnen har ikke det. Sånn er det bare, det er et faktum naturen har bestemt, og det er ikke noe mannen kan klandres for.

 

Hva med å respektere mannens frykt, la ham vite at han kan gå ut dersom det blir for mye. La ham vite at det er greit å ta seg noen pauser. Si at du forventer at han prøver så godt han kan, og at du vil at han skal være tiøstede slik at han kan komme inn straks barnet er født dersom han ikke klarer å være med hele veien.

 

På denne måten kan kvinnen få selskap og støtte så lenge det går. Mest sannsynlig vil mannen holde lenger enn han frykter. Det gjorde min, som har gruet seg veldig til alle tre fødslene, men vært tilstede hele tiden på alle tre (riktignok tok den lengste 2,5 t på sykehuset).

 

For meg handler det om å gjøre fødselen til en fin opplevelse for alle parter. Hva vinner kvinnen på å tvinge mannen gjennom en fødsel som han husker som grusom og traumatisk. Igjen, kvinnen MÅ, men mannen trenger da ikke å lide for det?

 

Jeg ville hvertfall at mannen skulle se tilbake på barnas fødsler som noe fint og vakkert, og jeg får ingenting ut av å tvinge mannen så langt ut av komfortsonen bare for at det skal være "likt". Det syns jeg rett og slett rr ufint, barnslig og latterlig. Jeg vet at mannen hadde gjort det samme for meg også, så det handler ikke om at mannen slipper unna hele tiden.

 

 

Og du over som sammenligner med dødssyk/kreftsyk. Det er rett og slett en helt vanvittig sammenligning, som ikke fortjener motargumenter en gang. Er der mulig...

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

Fødsel er ikke fint eller vakkert, det er hard jobb med smerter, blod og kraftanstrengelser. Min jobb som fødende er ikke å lage underholdning for mannen under fødsel eller "sørge for at HAN får fin opplevelse". Min jobb er å samarbeide med min egen kropp for å forsøke å føde et friskt barn. Det som er barnslig er at menn ikke vil støtte sin kjære i et tungt øyeblikk fordi de ikke gidder. Og igjen, jeg snakker ikke om dem som har ekstrem sykehusskrekk, men om dem som er litt engstelige. Og jo, man kan sammenligne med kreft og smertefull behandling. Man har like mye vond og redsel og behov for støtte.

 

Anonymous poster hash: 5406b...954

Jeg slutter aldri å forundre meg over menneskers grenseløse egoisme. Dersom man ikke tar en partners reelle frykt på alvor er man er særdeles dårlig kjæreste/ektefelle.

 

Anonymous poster hash: c1c01...821

 

Hva er man hvis man svikter sin kjære og ikke er der og støtter når man har det vondt og vanskelig? God ektefelle? En mann som synes det er ubehagelig og gidder ikke være med på fødsel er vel like egoistisk som en kvinne som vil ha sin mann der for enhver pris? Eller er det kun kvinner som kan være egoistiske her i verden?

 

Anonymous poster hash: 5406b...954

Makter du ikke å forstå at reell frykt ikke er det samme som å ikke gidde?

 

 

Anonymous poster hash: c1c01...821

[Anonym bruker]

 

 

 

 

For meg virker det som at mange av dere der på dette som svart/hvitt.

 

Hva skjedde med å forsøke å gjøre situasjonen mest mulig levelig for alle parter. Mannen HAR faktisk et valg, kvinnen har ikke det. Sånn er det bare, det er et faktum naturen har bestemt, og det er ikke noe mannen kan klandres for.

 

Hva med å respektere mannens frykt, la ham vite at han kan gå ut dersom det blir for mye. La ham vite at det er greit å ta seg noen pauser. Si at du forventer at han prøver så godt han kan, og at du vil at han skal være tiøstede slik at han kan komme inn straks barnet er født dersom han ikke klarer å være med hele veien.

 

På denne måten kan kvinnen få selskap og støtte så lenge det går. Mest sannsynlig vil mannen holde lenger enn han frykter. Det gjorde min, som har gruet seg veldig til alle tre fødslene, men vært tilstede hele tiden på alle tre (riktignok tok den lengste 2,5 t på sykehuset).

 

For meg handler det om å gjøre fødselen til en fin opplevelse for alle parter. Hva vinner kvinnen på å tvinge mannen gjennom en fødsel som han husker som grusom og traumatisk. Igjen, kvinnen MÅ, men mannen trenger da ikke å lide for det?

 

Jeg ville hvertfall at mannen skulle se tilbake på barnas fødsler som noe fint og vakkert, og jeg får ingenting ut av å tvinge mannen så langt ut av komfortsonen bare for at det skal være "likt". Det syns jeg rett og slett rr ufint, barnslig og latterlig. Jeg vet at mannen hadde gjort det samme for meg også, så det handler ikke om at mannen slipper unna hele tiden.

 

 

Og du over som sammenligner med dødssyk/kreftsyk. Det er rett og slett en helt vanvittig sammenligning, som ikke fortjener motargumenter en gang. Er der mulig...

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

Fødsel er ikke fint eller vakkert, det er hard jobb med smerter, blod og kraftanstrengelser. Min jobb som fødende er ikke å lage underholdning for mannen under fødsel eller "sørge for at HAN får fin opplevelse". Min jobb er å samarbeide med min egen kropp for å forsøke å føde et friskt barn. Det som er barnslig er at menn ikke vil støtte sin kjære i et tungt øyeblikk fordi de ikke gidder. Og igjen, jeg snakker ikke om dem som har ekstrem sykehusskrekk, men om dem som er litt engstelige. Og jo, man kan sammenligne med kreft og smertefull behandling. Man har like mye vond og redsel og behov for støtte.

 

Anonymous poster hash: 5406b...954

Jeg slutter aldri å forundre meg over menneskers grenseløse egoisme. Dersom man ikke tar en partners reelle frykt på alvor er man er særdeles dårlig kjæreste/ektefelle.

 

Anonymous poster hash: c1c01...821

 

Hva er man hvis man svikter sin kjære og ikke er der og støtter når man har det vondt og vanskelig? God ektefelle? En mann som synes det er ubehagelig og gidder ikke være med på fødsel er vel like egoistisk som en kvinne som vil ha sin mann der for enhver pris? Eller er det kun kvinner som kan være egoistiske her i verden?

 

Anonymous poster hash: 5406b...954

Makter du ikke å forstå at reell frykt ikke er det samme som å ikke gidde?

 

 

Anonymous poster hash: c1c01...821

 

 

 

Ifølge undersøkelser er det svært få som har sterk frykt for sykehus og lignende. På samme måte som jeg ikke tror at veldig stor andel av kvinner har reell fødselsangst, altså som grunn til å få KS, så tror jeg ikke at svært stor andel menn har tilsvarende. Nei, hvis man har reell fødselsangst og har forsøkt å gjøre noe med det uten å lykkes, kan man slippe. De jeg sikter til er menn som synes det er ubehagelig, ekkelt eller at de ikke vet hvordan de kan hjelpe/er usikre. Da har man ikke reell fødselsangst. Enkelte menn er redde for å se det sprengte underlivet slik at de mister lysten på kona i ettertid. DET er i hvert fall svært barnslig og egoistisk grunn til å ikke være med på fødsel. På samme måte med menn som har vært fulle, spydd på seg osv i løpet av livet, men synes at væsker som kommer ut under fødselen er ekle og derfor ikke ønsker å være med.

 

Hvis man er usikker på sin rolle som hjelper så finnes det MYE litteratur om emnet som man kan bruke for å sette seg inn i hva konkret en fødende kvinne trenger, prate ordentlig med sin partner, jordmor osv. Nesten ingen av vordende fedre jeg har kjent har lest noen bøker om dette i forkant av fødselen - kun latskap etter min mening.

 

Anonymous poster hash: 5406b...954

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

For meg virker det som at mange av dere der på dette som svart/hvitt.

 

Hva skjedde med å forsøke å gjøre situasjonen mest mulig levelig for alle parter. Mannen HAR faktisk et valg, kvinnen har ikke det. Sånn er det bare, det er et faktum naturen har bestemt, og det er ikke noe mannen kan klandres for.

 

Hva med å respektere mannens frykt, la ham vite at han kan gå ut dersom det blir for mye. La ham vite at det er greit å ta seg noen pauser. Si at du forventer at han prøver så godt han kan, og at du vil at han skal være tiøstede slik at han kan komme inn straks barnet er født dersom han ikke klarer å være med hele veien.

 

På denne måten kan kvinnen få selskap og støtte så lenge det går. Mest sannsynlig vil mannen holde lenger enn han frykter. Det gjorde min, som har gruet seg veldig til alle tre fødslene, men vært tilstede hele tiden på alle tre (riktignok tok den lengste 2,5 t på sykehuset).

 

For meg handler det om å gjøre fødselen til en fin opplevelse for alle parter. Hva vinner kvinnen på å tvinge mannen gjennom en fødsel som han husker som grusom og traumatisk. Igjen, kvinnen MÅ, men mannen trenger da ikke å lide for det?

 

Jeg ville hvertfall at mannen skulle se tilbake på barnas fødsler som noe fint og vakkert, og jeg får ingenting ut av å tvinge mannen så langt ut av komfortsonen bare for at det skal være "likt". Det syns jeg rett og slett rr ufint, barnslig og latterlig. Jeg vet at mannen hadde gjort det samme for meg også, så det handler ikke om at mannen slipper unna hele tiden.

 

 

Og du over som sammenligner med dødssyk/kreftsyk. Det er rett og slett en helt vanvittig sammenligning, som ikke fortjener motargumenter en gang. Er der mulig...

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

Fødsel er ikke fint eller vakkert, det er hard jobb med smerter, blod og kraftanstrengelser. Min jobb som fødende er ikke å lage underholdning for mannen under fødsel eller "sørge for at HAN får fin opplevelse". Min jobb er å samarbeide med min egen kropp for å forsøke å føde et friskt barn. Det som er barnslig er at menn ikke vil støtte sin kjære i et tungt øyeblikk fordi de ikke gidder. Og igjen, jeg snakker ikke om dem som har ekstrem sykehusskrekk, men om dem som er litt engstelige. Og jo, man kan sammenligne med kreft og smertefull behandling. Man har like mye vond og redsel og behov for støtte.

 

Anonymous poster hash: 5406b...954

Jeg slutter aldri å forundre meg over menneskers grenseløse egoisme. Dersom man ikke tar en partners reelle frykt på alvor er man er særdeles dårlig kjæreste/ektefelle.

 

Anonymous poster hash: c1c01...821

Hva er man hvis man svikter sin kjære og ikke er der og støtter når man har det vondt og vanskelig? God ektefelle? En mann som synes det er ubehagelig og gidder ikke være med på fødsel er vel like egoistisk som en kvinne som vil ha sin mann der for enhver pris? Eller er det kun kvinner som kan være egoistiske her i verden?

 

Anonymous poster hash: 5406b...954

Makter du ikke å forstå at reell frykt ikke er det samme som å ikke gidde?

 

 

Anonymous poster hash: c1c01...821

 

Ifølge undersøkelser er det svært få som har sterk frykt for sykehus og lignende. På samme måte som jeg ikke tror at veldig stor andel av kvinner har reell fødselsangst, altså som grunn til å få KS, så tror jeg ikke at svært stor andel menn har tilsvarende. Nei, hvis man har reell fødselsangst og har forsøkt å gjøre noe med det uten å lykkes, kan man slippe. De jeg sikter til er menn som synes det er ubehagelig, ekkelt eller at de ikke vet hvordan de kan hjelpe/er usikre. Da har man ikke reell fødselsangst. Enkelte menn er redde for å se det sprengte underlivet slik at de mister lysten på kona i ettertid. DET er i hvert fall svært barnslig og egoistisk grunn til å ikke være med på fødsel. På samme måte med menn som har vært fulle, spydd på seg osv i løpet av livet, men synes at væsker som kommer ut under fødselen er ekle og derfor ikke ønsker å være med.

 

Hvis man er usikker på sin rolle som hjelper så finnes det MYE litteratur om emnet som man kan bruke for å sette seg inn i hva konkret en fødende kvinne trenger, prate ordentlig med sin partner, jordmor osv. Nesten ingen av vordende fedre jeg har kjent har lest noen bøker om dette i forkant av fødselen - kun latskap etter min mening.

 

Anonymous poster hash: 5406b...954

Og jeg var svært tydelig på hva mitt syn er. Menn med reell frykt skal selvsagt ikke tvinges. Like lite som kvinner skal tvinges til å ha mennesker de ikke ønsker der tilstede på fødestuen.

 

 

 

Anonymous poster hash: c1c01...821

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

For meg virker det som at mange av dere der på dette som svart/hvitt.

 

Hva skjedde med å forsøke å gjøre situasjonen mest mulig levelig for alle parter. Mannen HAR faktisk et valg, kvinnen har ikke det. Sånn er det bare, det er et faktum naturen har bestemt, og det er ikke noe mannen kan klandres for.

 

Hva med å respektere mannens frykt, la ham vite at han kan gå ut dersom det blir for mye. La ham vite at det er greit å ta seg noen pauser. Si at du forventer at han prøver så godt han kan, og at du vil at han skal være tiøstede slik at han kan komme inn straks barnet er født dersom han ikke klarer å være med hele veien.

 

På denne måten kan kvinnen få selskap og støtte så lenge det går. Mest sannsynlig vil mannen holde lenger enn han frykter. Det gjorde min, som har gruet seg veldig til alle tre fødslene, men vært tilstede hele tiden på alle tre (riktignok tok den lengste 2,5 t på sykehuset).

 

For meg handler det om å gjøre fødselen til en fin opplevelse for alle parter. Hva vinner kvinnen på å tvinge mannen gjennom en fødsel som han husker som grusom og traumatisk. Igjen, kvinnen MÅ, men mannen trenger da ikke å lide for det?

 

Jeg ville hvertfall at mannen skulle se tilbake på barnas fødsler som noe fint og vakkert, og jeg får ingenting ut av å tvinge mannen så langt ut av komfortsonen bare for at det skal være "likt". Det syns jeg rett og slett rr ufint, barnslig og latterlig. Jeg vet at mannen hadde gjort det samme for meg også, så det handler ikke om at mannen slipper unna hele tiden.

 

 

Og du over som sammenligner med dødssyk/kreftsyk. Det er rett og slett en helt vanvittig sammenligning, som ikke fortjener motargumenter en gang. Er der mulig...

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

Fødsel er ikke fint eller vakkert, det er hard jobb med smerter, blod og kraftanstrengelser. Min jobb som fødende er ikke å lage underholdning for mannen under fødsel eller "sørge for at HAN får fin opplevelse". Min jobb er å samarbeide med min egen kropp for å forsøke å føde et friskt barn. Det som er barnslig er at menn ikke vil støtte sin kjære i et tungt øyeblikk fordi de ikke gidder. Og igjen, jeg snakker ikke om dem som har ekstrem sykehusskrekk, men om dem som er litt engstelige. Og jo, man kan sammenligne med kreft og smertefull behandling. Man har like mye vond og redsel og behov for støtte.

 

Anonymous poster hash: 5406b...954

Jeg slutter aldri å forundre meg over menneskers grenseløse egoisme. Dersom man ikke tar en partners reelle frykt på alvor er man er særdeles dårlig kjæreste/ektefelle.

 

Anonymous poster hash: c1c01...821

Hva er man hvis man svikter sin kjære og ikke er der og støtter når man har det vondt og vanskelig? God ektefelle? En mann som synes det er ubehagelig og gidder ikke være med på fødsel er vel like egoistisk som en kvinne som vil ha sin mann der for enhver pris? Eller er det kun kvinner som kan være egoistiske her i verden?

 

Anonymous poster hash: 5406b...954

Makter du ikke å forstå at reell frykt ikke er det samme som å ikke gidde?

 

 

Anonymous poster hash: c1c01...821

 

Ifølge undersøkelser er det svært få som har sterk frykt for sykehus og lignende. På samme måte som jeg ikke tror at veldig stor andel av kvinner har reell fødselsangst, altså som grunn til å få KS, så tror jeg ikke at svært stor andel menn har tilsvarende. Nei, hvis man har reell fødselsangst og har forsøkt å gjøre noe med det uten å lykkes, kan man slippe. De jeg sikter til er menn som synes det er ubehagelig, ekkelt eller at de ikke vet hvordan de kan hjelpe/er usikre. Da har man ikke reell fødselsangst. Enkelte menn er redde for å se det sprengte underlivet slik at de mister lysten på kona i ettertid. DET er i hvert fall svært barnslig og egoistisk grunn til å ikke være med på fødsel. På samme måte med menn som har vært fulle, spydd på seg osv i løpet av livet, men synes at væsker som kommer ut under fødselen er ekle og derfor ikke ønsker å være med.

 

Hvis man er usikker på sin rolle som hjelper så finnes det MYE litteratur om emnet som man kan bruke for å sette seg inn i hva konkret en fødende kvinne trenger, prate ordentlig med sin partner, jordmor osv. Nesten ingen av vordende fedre jeg har kjent har lest noen bøker om dette i forkant av fødselen - kun latskap etter min mening.

 

Anonymous poster hash: 5406b...954

Og jeg var svært tydelig på hva mitt syn er. Menn med reell frykt skal selvsagt ikke tvinges. Like lite som kvinner skal tvinges til å ha mennesker de ikke ønsker der tilstede på fødestuen.

 

 

 

Anonymous poster hash: c1c01...821

 

 

 

Enig i det. Problemet mitt er de som mener at menn som synes fødsel er ubehagelig og litt skummelt skal slippe, altså ikke REELL angst for fødsel. Eller de som har angst og ikke prøver samtaleterapi og lignende før de kaster inn håndkleet. Man er to om å få barn, og er man redd bør man prøve å snu den redselen før man sier "jeg vil ikke være med". Har man prøvd og ikke lykkes, da skal man slippe mener jeg.

 

En annen ting - ikke alle kan ta med seg slekt eller venner i stedet for mannen. Slik at man blir liggende og føde alene, kanskje overkjørt totalt av helsevesenet og ikke tatt hensyn til fordi man ikke har noen der som taler din sak.

 

Anonymous poster hash: 5406b...954