menn som gruer seg til fødselen

[Anonym bruker]

Har dere noen tips til meg som jeg kan gi han?

Hvis din mann var av dette kaliber,hvordan gikk det?

Pleier det å gå bedre enn forventet?

Han er redd for å ikke kunne hjelpe/besvime osv.

greit for meg bare han er der.. og det er også greit for meg at han går ut på gangen.. gir mer kalde kluter,masserer meg osv.

 

 

 

Anonymous poster hash: 25618...1d3

[LME1001]

Han klarer mer enn han tror! Uansett utfall er det jo ok for deg, så si det til han for å betrygge han.

[Anonym bruker]

Hvis han er livredd, la han slippe hvis han virkelig ikke vil og gir uttrykk for det!
En fødsel begynner jo gjerne med svake rier.. Ta det litt som det kommer. Dersom han er uvel og rar allerede når du har LITT vondt, ikke tving han til å følge med deg hele veien, det vil også bare være en byrde for deg som faktisk skal føde. Se hvordan han takler det i starten, klarer han seg fint, er han med videre, men la han gå ut når han føler for det. 
Takler han det ikke, så takler han det ikke.. Da er det best for begge parter at han sitter utenfor og venter.. Ingen menn skal tvinges til å bli med på en fødsel hvis de virkelig ikke klarer det. Du har et stort støtteapparat rundt deg selv om mannen din ikke er tilstede.
Vit uansett at han er like begeistret for dette barnet som det du er, selv om han ikke takler å se hele fødselen!!

Anonymous poster hash: 87d41...e9b

[Anonym bruker]

Min satt i stolen sin gjennom hele greia. Ville ikke ha noe hjelp og han var ikke i stand til noe som helst, så vi var begge fornøyde med den ordningen, haha! 

 

Og jeg mener at mannen skal tvinges til å være med. Vi damer slipper jo ikke unna, og det er ikke de som gjør jobben. Vi er to om å få barn! Og minuttene etterpå er magiske.

Anonymous poster hash: 90091...a72

[Anonym bruker]

Har heldigvis en mann som ikke er redd for blod osv. og som alltid holder hodet kaldt og hjelper folk i akuttsituasjoner. Det er jeg av oss to som er pysete og blir svimmel av sånt

 

Anonymous poster hash: b7633...7ef

[Anonym bruker]

Jeg har en mann som gruer seg til fødsel. Han gruet seg til første også så jeg valgte å ta med en person til og sa til han at han kunne gå ut dersom han følte han måtte det. han ble værende gjennom hele, men pga hvordan forrige fødsel og tiden etterpå ble med den første så gruer han seg enda mer denne gangen å trygler om at jeg skal be om keisersnitt. Jeg gruer meg fryktelig selv også pga forrige fødsel å skal be om samtale med jordmor på sykehuset om ikke lenge. Denne samtalen vil mannen min gjerne være med på. Jeg har også sagt på nytt at han ikke MÅ bli med om han ikke vil.

Ingen av oss tjener på at han er livredd å bekymret. Det kan gjøre meg enda mer bekymret, stresset og det er overhodet ikke sikkert jeg får den støtten jeg trenger av han.

 

Anonymous poster hash: d6f88...4f2

[Måbaresi...]

Har dere noen tips til meg som jeg kan gi han?

Hvis din mann var av dette kaliber,hvordan gikk det?

Pleier det å gå bedre enn forventet?

Han er redd for å ikke kunne hjelpe/besvime osv.

greit for meg bare han er der.. og det er også greit for meg at han går ut på gangen.. gir mer kalde kluter,masserer meg osv.

 

 

 

Anonymous poster hash: 25618...1d3

Han kan lese "Ina May's guide to childbirth" av Ina May Gaskin. Utrolig bra bok hvor hun forteller om hvordan de får så bra resultater på fødestedet hun jobber. Den er delt i to deler, så pass særlig på å lese del to. Anbefaler den til deg også det er en fantastisk bok.

[Isola&Lille+julegave]

 

Hvis han er livredd, la han slippe hvis han virkelig ikke vil og gir uttrykk for det!

En fødsel begynner jo gjerne med svake rier.. Ta det litt som det kommer. Dersom han er uvel og rar allerede når du har LITT vondt, ikke tving han til å følge med deg hele veien, det vil også bare være en byrde for deg som faktisk skal føde. Se hvordan han takler det i starten, klarer han seg fint, er han med videre, men la han gå ut når han føler for det.

Takler han det ikke, så takler han det ikke.. Da er det best for begge parter at han sitter utenfor og venter.. Ingen menn skal tvinges til å bli med på en fødsel hvis de virkelig ikke klarer det. Du har et stort støtteapparat rundt deg selv om mannen din ikke er tilstede.

Vit uansett at han er like begeistret for dette barnet som det du er, selv om han ikke takler å se hele fødselen!!

 

Anonymous poster hash: 87d41...e9b

Jeg syns faktisk at det er mannens plikt å være med under fødsel for å støtte sitt kommende barns mor uansett hvor skummelt man syns det er!! Skulle faen meg bare mangle!!!

[Anonym bruker]

 

Hvis han er livredd, la han slippe hvis han virkelig ikke vil og gir uttrykk for det!

En fødsel begynner jo gjerne med svake rier.. Ta det litt som det kommer. Dersom han er uvel og rar allerede når du har LITT vondt, ikke tving han til å følge med deg hele veien, det vil også bare være en byrde for deg som faktisk skal føde. Se hvordan han takler det i starten, klarer han seg fint, er han med videre, men la han gå ut når han føler for det.

Takler han det ikke, så takler han det ikke.. Da er det best for begge parter at han sitter utenfor og venter.. Ingen menn skal tvinges til å bli med på en fødsel hvis de virkelig ikke klarer det. Du har et stort støtteapparat rundt deg selv om mannen din ikke er tilstede.

Vit uansett at han er like begeistret for dette barnet som det du er, selv om han ikke takler å se hele fødselen!!

 

Anonymous poster hash: 87d41...e9b

Jeg syns faktisk at det er mannens plikt å være med under fødsel for å støtte sitt kommende barns mor uansett hvor skummelt man syns det er!! Skulle faen meg bare mangle!!!

 

huff nei.. Stakkars menn som har så grusomme damer, at de tvinger dem til å bli med mot sin vilje

 

Anonymous poster hash: 87d41...e9b

[Anonym bruker]

Mannen min fikk slippe.Stor machho mann, men han svimer nesten av bare av å se ketchup på grillpølsa.For han var det helt uaktuelt å bli med på et planlagt ks.

 

 

Anonymous poster hash: 5b080...b6f

[Anonym bruker]

For min del måtte ikke mannen være med, men han ønsket selv om han gruet seg veldig. Redd han skulle angre.

 

Han forsvant på badet noen ganger og gikk litt i gangene, like før han kastet inn honklet. Han fikk med seg fødselen.

Jeg er glad han var ærlig med det og fortalt det slik det var. Da var jeg innstilt på at han kanskje ikke var der. At han forsvant noen ganger var helt greit, bedre det enn om han hadde svimt av. Og jeg hadde laget meg en backup løsning, min far hadde steppet inn om han ikke hadde klart. Pappa var løsningen om min man ikke rakk frem heller, midt på vinteren og jobbet langt unna trengte jeg en som var lett tilgjengelig om noe skulle skje. Men lite gikk som planlagt, for når fødselen startet var min mann langt unna, og skikkelig snøvær ute. Min far var opptatt i ett møte, så det var mamma som ble med på sykehuset. Men mannen rakk frem i god tid før fødselen, så han fikk det med seg.

 

Anonymous poster hash: 5c8df...304

[Anonym bruker]

 

Hvis han er livredd, la han slippe hvis han virkelig ikke vil og gir uttrykk for det!

En fødsel begynner jo gjerne med svake rier.. Ta det litt som det kommer. Dersom han er uvel og rar allerede når du har LITT vondt, ikke tving han til å følge med deg hele veien, det vil også bare være en byrde for deg som faktisk skal føde. Se hvordan han takler det i starten, klarer han seg fint, er han med videre, men la han gå ut når han føler for det.

Takler han det ikke, så takler han det ikke.. Da er det best for begge parter at han sitter utenfor og venter.. Ingen menn skal tvinges til å bli med på en fødsel hvis de virkelig ikke klarer det. Du har et stort støtteapparat rundt deg selv om mannen din ikke er tilstede.

Vit uansett at han er like begeistret for dette barnet som det du er, selv om han ikke takler å se hele fødselen!!Anonymous poster hash: 87d41...e9b

Jeg syns faktisk at det er mannens plikt å være med under fødsel for å støtte sitt kommende barns mor uansett hvor skummelt man syns det er!! Skulle faen meg bare mangle!!!

Ah, så enig!

 

Anonymous poster hash: b1471...a52

[Anonym bruker]

Hva med å respektere mannens frykt? Jeg mener ikke at du ikke gjør det, HI, men noen av svarene. Jeg ga mannen et valg, hva godt gjør det å ha en mann som ligger flat eller er traumatisert?

Mannen min ble med,men av eget ønske. Han tålte det mye bedre enn forventet, men sa selv at det hjalp å vite at han ikke måtte, og at han visste at det var helt greit om han gikk ut.

 

Som regel går det vel bedre enn forventet, og de overlever. Men tvang er liksom ikke veien å gå.

 

Anonymous poster hash: a446e...7f3

[Anonym bruker]

 

 

Hvis han er livredd, la han slippe hvis han virkelig ikke vil og gir uttrykk for det!

En fødsel begynner jo gjerne med svake rier.. Ta det litt som det kommer. Dersom han er uvel og rar allerede når du har LITT vondt, ikke tving han til å følge med deg hele veien, det vil også bare være en byrde for deg som faktisk skal føde. Se hvordan han takler det i starten, klarer han seg fint, er han med videre, men la han gå ut når han føler for det.

Takler han det ikke, så takler han det ikke.. Da er det best for begge parter at han sitter utenfor og venter.. Ingen menn skal tvinges til å bli med på en fødsel hvis de virkelig ikke klarer det. Du har et stort støtteapparat rundt deg selv om mannen din ikke er tilstede.

Vit uansett at han er like begeistret for dette barnet som det du er, selv om han ikke takler å se hele fødselen!!

 

Anonymous poster hash: 87d41...e9b

Jeg syns faktisk at det er mannens plikt å være med under fødsel for å støtte sitt kommende barns mor uansett hvor skummelt man syns det er!! Skulle faen meg bare mangle!!!

 

huff nei.. Stakkars menn som har så grusomme damer, at de tvinger dem til å bli med mot sin vilje

 

Anonymous poster hash: 87d41...e9b

 

 

Ja huff, daaaakar mannen! Hva om den fødende også er livredd da, skal ikke det også respekteres? Jeg mener det å være med på fødsel er en del av de forpliktelser som følger med når man skal starte og drifte en familie sammen - man kan ikke bare velge bort det man ikke liker hvis ikke den andre parten syns det er greit.

 

Mannen min var litt usikker på om han ville være med, og fordi jeg hadde en venninne som var villig til å stille opp, så lot jeg ham velge selv. Hadde jeg ikke hatt noen andre, så måtte han vært med uansett, for jeg var MINST like redd for å føde med bare fremmede til stede som han var for å være der! Men det har kanskje ikke noe å si hvordan den fødende har det?

 

Anonymous poster hash: 501d4...2c7

[Anonym bruker]

 

 

Hvis han er livredd, la han slippe hvis han virkelig ikke vil og gir uttrykk for det!

En fødsel begynner jo gjerne med svake rier.. Ta det litt som det kommer. Dersom han er uvel og rar allerede når du har LITT vondt, ikke tving han til å følge med deg hele veien, det vil også bare være en byrde for deg som faktisk skal føde. Se hvordan han takler det i starten, klarer han seg fint, er han med videre, men la han gå ut når han føler for det.

Takler han det ikke, så takler han det ikke.. Da er det best for begge parter at han sitter utenfor og venter.. Ingen menn skal tvinges til å bli med på en fødsel hvis de virkelig ikke klarer det. Du har et stort støtteapparat rundt deg selv om mannen din ikke er tilstede.

Vit uansett at han er like begeistret for dette barnet som det du er, selv om han ikke takler å se hele fødselen!!

 

Anonymous poster hash: 87d41...e9b

Jeg syns faktisk at det er mannens plikt å være med under fødsel for å støtte sitt kommende barns mor uansett hvor skummelt man syns det er!! Skulle faen meg bare mangle!!!

 

huff nei.. Stakkars menn som har så grusomme damer, at de tvinger dem til å bli med mot sin vilje

 

Anonymous poster hash: 87d41...e9b

 

 

 

Da kan de ikke si at "VI er gravide" og "VI har født" for da var de ikke tilstede ved fødselen.

 

Anonymous poster hash: 5406b...954

[Anonym bruker]

 

 

 

Hvis han er livredd, la han slippe hvis han virkelig ikke vil og gir uttrykk for det!

En fødsel begynner jo gjerne med svake rier.. Ta det litt som det kommer. Dersom han er uvel og rar allerede når du har LITT vondt, ikke tving han til å følge med deg hele veien, det vil også bare være en byrde for deg som faktisk skal føde. Se hvordan han takler det i starten, klarer han seg fint, er han med videre, men la han gå ut når han føler for det.

Takler han det ikke, så takler han det ikke.. Da er det best for begge parter at han sitter utenfor og venter.. Ingen menn skal tvinges til å bli med på en fødsel hvis de virkelig ikke klarer det. Du har et stort støtteapparat rundt deg selv om mannen din ikke er tilstede.

Vit uansett at han er like begeistret for dette barnet som det du er, selv om han ikke takler å se hele fødselen!!

 

Anonymous poster hash: 87d41...e9b

Jeg syns faktisk at det er mannens plikt å være med under fødsel for å støtte sitt kommende barns mor uansett hvor skummelt man syns det er!! Skulle faen meg bare mangle!!!

 

huff nei.. Stakkars menn som har så grusomme damer, at de tvinger dem til å bli med mot sin vilje

 

Anonymous poster hash: 87d41...e9b

 

 

Ja huff, daaaakar mannen! Hva om den fødende også er livredd da, skal ikke det også respekteres? Jeg mener det å være med på fødsel er en del av de forpliktelser som følger med når man skal starte og drifte en familie sammen - man kan ikke bare velge bort det man ikke liker hvis ikke den andre parten syns det er greit.

 

Mannen min var litt usikker på om han ville være med, og fordi jeg hadde en venninne som var villig til å stille opp, så lot jeg ham velge selv. Hadde jeg ikke hatt noen andre, så måtte han vært med uansett, for jeg var MINST like redd for å føde med bare fremmede til stede som han var for å være der! Men det har kanskje ikke noe å si hvordan den fødende har det?

 

Anonymous poster hash: 501d4...2c7

 

 

 

Hvis en dame hadde nektet å være på sykehuset og støtte sin mann som skulle gjennom smertefull behandling mot kreft eller lignende og var livredd, så hadde hun fått kjeft her for å være egoistisk, ufølsom osv. Men fødsel med grusomme smerter, mulige skader, og enkelte damer som er livredd og panisk og vil ha sin kjære der - neida, de må kvinnen vær så god og klare selv, helst uten noe form for smertelindring og helst holde kjeft og ikke lage noe lyd uansett hvor vondt det er.

 

Anonymous poster hash: 5406b...954

[Luksusdyret]

Hva med å respektere mannens frykt? Jeg mener ikke at du ikke gjør det, HI, men noen av svarene. Jeg ga mannen et valg, hva godt gjør det å ha en mann som ligger flat eller er traumatisert?

Mannen min ble med,men av eget ønske. Han tålte det mye bedre enn forventet, men sa selv at det hjalp å vite at han ikke måtte, og at han visste at det var helt greit om han gikk ut.

 

Som regel går det vel bedre enn forventet, og de overlever. Men tvang er liksom ikke veien å gå.

 

Anonymous poster hash: a446e...7f3

 

 

Det jeg er overrasket over, at det er bestandig MANNENS ønske som skal trumfes over dama sitt, selv om det er hun som går gravid, føder og blir ødelagt i kroppen. Her på DiB er det oppfatning om at hvis mannen VIL være med på fødsel, så er den fødende forpliktet til å ha ham med, selv om hun ikke vil. Ellers er hun en bitch som ikke fortjener en mann. Hvis mannen derimot IKKE vil, skal han få lov å slippe. Det vil si at dere som skriver det mener at det er MANNEN (som ikke føder) som i det store og det hele skal bestemme hvordan en fødsel skal foregå? Den fødende har altså ingenting å si? Likestilling my ass...

[Luksusdyret]

 

Hva med å respektere mannens frykt? Jeg mener ikke at du ikke gjør det, HI, men noen av svarene. Jeg ga mannen et valg, hva godt gjør det å ha en mann som ligger flat eller er traumatisert?

Mannen min ble med,men av eget ønske. Han tålte det mye bedre enn forventet, men sa selv at det hjalp å vite at han ikke måtte, og at han visste at det var helt greit om han gikk ut.

 

Som regel går det vel bedre enn forventet, og de overlever. Men tvang er liksom ikke veien å gå.

 

Anonymous poster hash: a446e...7f3

 

 

Det jeg er overrasket over, at det er bestandig MANNENS ønske som skal trumfes over dama sitt, selv om det er hun som går gravid, føder og blir ødelagt i kroppen. Her på DiB er det oppfatning om at hvis mannen VIL være med på fødsel, så er den fødende forpliktet til å ha ham med, selv om hun ikke vil. Ellers er hun en bitch som ikke fortjener en mann. Hvis mannen derimot IKKE vil, skal han få lov å slippe. Det vil si at dere som skriver det mener at det er MANNEN (som ikke føder) som i det store og det hele skal bestemme hvordan en fødsel skal foregå? Den fødende har altså ingenting å si? Likestilling my ass...

 

 

 

En annen ting - det er mye verre for den fødende å ikke få den støtten hun ønsker når hun har fødselsangst, kanskje fikk hun totalruptur under forrige fødsel eller dramatisk fødselsforløp slik at hun ønsker mannen sin der. Nei, man har ikke jordmor hos seg hele tiden, særlig på sommerstid - da blir man som regel overlatt til seg selv store deler av fødselen. Skal kvinnen ligge der livredd og alene bare for at mannen ikke er tøff nok til å kunne støtte sin kjære i et av hennes vanskeligste øyeblikk i livet? Det ER mye verre for den fødende å ligge alene og forlatt, enn for en mann som kvier seg til sykehus/se sin kjære ha vondt å ta seg sammen. Og nei, nå snakker jeg ikke om menn med ekstrem sykehusangst, det er sykdomstilstand som skal respekteres.

[Mamma_til_2]

Hadde min mann sagt at han var redd helst vill slippe og være med så hadde han sluppet det, hadde tatt med en venninne eller dratt alene.

[Anonym bruker]

For meg virker det som at mange av dere der på dette som svart/hvitt.

 

Hva skjedde med å forsøke å gjøre situasjonen mest mulig levelig for alle parter. Mannen HAR faktisk et valg, kvinnen har ikke det. Sånn er det bare, det er et faktum naturen har bestemt, og det er ikke noe mannen kan klandres for.

 

Hva med å respektere mannens frykt, la ham vite at han kan gå ut dersom det blir for mye. La ham vite at det er greit å ta seg noen pauser. Si at du forventer at han prøver så godt han kan, og at du vil at han skal være tiøstede slik at han kan komme inn straks barnet er født dersom han ikke klarer å være med hele veien.

 

På denne måten kan kvinnen få selskap og støtte så lenge det går. Mest sannsynlig vil mannen holde lenger enn han frykter. Det gjorde min, som har gruet seg veldig til alle tre fødslene, men vært tilstede hele tiden på alle tre (riktignok tok den lengste 2,5 t på sykehuset).

 

For meg handler det om å gjøre fødselen til en fin opplevelse for alle parter. Hva vinner kvinnen på å tvinge mannen gjennom en fødsel som han husker som grusom og traumatisk. Igjen, kvinnen MÅ, men mannen trenger da ikke å lide for det?

 

Jeg ville hvertfall at mannen skulle se tilbake på barnas fødsler som noe fint og vakkert, og jeg får ingenting ut av å tvinge mannen så langt ut av komfortsonen bare for at det skal være "likt". Det syns jeg rett og slett rr ufint, barnslig og latterlig. Jeg vet at mannen hadde gjort det samme for meg også, så det handler ikke om at mannen slipper unna hele tiden.

 

 

Og du over som sammenligner med dødssyk/kreftsyk. Det er rett og slett en helt vanvittig sammenligning, som ikke fortjener motargumenter en gang. Er der mulig...

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

[Anonym bruker]

For meg virker det som at mange av dere der på dette som svart/hvitt.

 

Hva skjedde med å forsøke å gjøre situasjonen mest mulig levelig for alle parter. Mannen HAR faktisk et valg, kvinnen har ikke det. Sånn er det bare, det er et faktum naturen har bestemt, og det er ikke noe mannen kan klandres for.

 

Hva med å respektere mannens frykt, la ham vite at han kan gå ut dersom det blir for mye. La ham vite at det er greit å ta seg noen pauser. Si at du forventer at han prøver så godt han kan, og at du vil at han skal være tiøstede slik at han kan komme inn straks barnet er født dersom han ikke klarer å være med hele veien.

 

På denne måten kan kvinnen få selskap og støtte så lenge det går. Mest sannsynlig vil mannen holde lenger enn han frykter. Det gjorde min, som har gruet seg veldig til alle tre fødslene, men vært tilstede hele tiden på alle tre (riktignok tok den lengste 2,5 t på sykehuset).

 

For meg handler det om å gjøre fødselen til en fin opplevelse for alle parter. Hva vinner kvinnen på å tvinge mannen gjennom en fødsel som han husker som grusom og traumatisk. Igjen, kvinnen MÅ, men mannen trenger da ikke å lide for det?

 

Jeg ville hvertfall at mannen skulle se tilbake på barnas fødsler som noe fint og vakkert, og jeg får ingenting ut av å tvinge mannen så langt ut av komfortsonen bare for at det skal være "likt". Det syns jeg rett og slett rr ufint, barnslig og latterlig. Jeg vet at mannen hadde gjort det samme for meg også, så det handler ikke om at mannen slipper unna hele tiden.

 

 

Og du over som sammenligner med dødssyk/kreftsyk. Det er rett og slett en helt vanvittig sammenligning, som ikke fortjener motargumenter en gang. Er der mulig...

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

 

 

Fødsel er ikke fint eller vakkert, det er hard jobb med smerter, blod og kraftanstrengelser. Min jobb som fødende er ikke å lage underholdning for mannen under fødsel eller "sørge for at HAN får fin opplevelse". Min jobb er å samarbeide med min egen kropp for å forsøke å føde et friskt barn. Det som er barnslig er at menn ikke vil støtte sin kjære i et tungt øyeblikk fordi de ikke gidder. Og igjen, jeg snakker ikke om dem som har ekstrem sykehusskrekk, men om dem som er litt engstelige. Og jo, man kan sammenligne med kreft og smertefull behandling. Man har like mye vond og redsel og behov for støtte.

 

Anonymous poster hash: 5406b...954

[Anonym bruker]

Nei, man kan IKKE sammenligne det å føde et barn, med å ligge kreftsyk på sykehus og vente på døden. Det er bare den villeste sammenligning.

 

Klart fødsel er hardt arbeid, ingen tvil om det, men jeg ser tilbake på alle mine tre fødsler (uten noen form for smertelindring) som både vakker og helt fantastisk. Jeg har nok aldri hatt så vondt og vært så sliten som da, mem likefullt er det en magisk opplevelse. Jeg er veldig glad for at mannen var med å delte den med meg, og det er nok han også, men det hadde stor betydning for ham at dette var noe han kunne kjenne på og bestemme seg for undervegs.

 

Vi ser nok bare dette veldig forskjellig, du er kun opptatt av deg selv, mens jeg ser det slik at det ikke bare er den som gjør den fysiske jobben som lider under en fødsel. Jeg tror mann kommer lengst ved å vise forståelse og respekt. Tvang bruker jeg sjeldent mot mannen, syns ikke det har nie i et godt forhold å gjøre.

 

Han ønsker å støtte meg, men er usikker på om han kommer til å klare å gjennomføre, det handler da overhode ikke om at de ikke gidder.

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

[Luksusdyret]

Nei, man kan IKKE sammenligne det å føde et barn, med å ligge kreftsyk på sykehus og vente på døden. Det er bare den villeste sammenligning.

 

Klart fødsel er hardt arbeid, ingen tvil om det, men jeg ser tilbake på alle mine tre fødsler (uten noen form for smertelindring) som både vakker og helt fantastisk. Jeg har nok aldri hatt så vondt og vært så sliten som da, mem likefullt er det en magisk opplevelse. Jeg er veldig glad for at mannen var med å delte den med meg, og det er nok han også, men det hadde stor betydning for ham at dette var noe han kunne kjenne på og bestemme seg for undervegs.

 

Vi ser nok bare dette veldig forskjellig, du er kun opptatt av deg selv, mens jeg ser det slik at det ikke bare er den som gjør den fysiske jobben som lider under en fødsel. Jeg tror mann kommer lengst ved å vise forståelse og respekt. Tvang bruker jeg sjeldent mot mannen, syns ikke det har nie i et godt forhold å gjøre.

 

Han ønsker å støtte meg, men er usikker på om han kommer til å klare å gjennomføre, det handler da overhode ikke om at de ikke gidder.

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

 

 

Jeg sammenlignet ikke med DØDSsykdom, men med smertefull behandling for eksempel i forbindelse med kreft. Du vet at en stor del av kreftpasienter blir friske? Men må som regel gjennom operasjon eller cellegift/stråling, som er smertefullt og svært ubehagelig.

 

Jeg er kun opptatt av meg selv? Nå har jeg hørt det og... Selvfølgelig skal den fødende kvinnen være opptatt av seg selv og det kommende barnet under fødsel! Og tvang? En mann vet sikkert om at dama hans skal gjennom en fødsel når de blir enige om å få barn, og har hele 9 måneder til å gå i samtaleterapi for sin frykt/forberede seg. Hvis man ikke prøver å gjøre noe med at man er engstelig for å være med og støtte sin partner, så gidder man ikke. Mange kvinner må gå i samtaleterapi for å klare en fødsel uten panikk, hvorfor kan ikke menn gjøre det samme? Vil tro at jordmødre på sykehuset som kjører samtaler med kvinner om fødselsangst kan gi gode råd til menn som sliter med det samme. At du synes kvinner som "tenker på seg selv" under fødsel er egoistiske er egentlig helt vilt. Du skjønner, man MÅ ikke sette oh store mannen foran seg selv til enhver tid selv om man er gift eller samboer.

[Luksusdyret]

 

Nei, man kan IKKE sammenligne det å føde et barn, med å ligge kreftsyk på sykehus og vente på døden. Det er bare den villeste sammenligning.

 

Klart fødsel er hardt arbeid, ingen tvil om det, men jeg ser tilbake på alle mine tre fødsler (uten noen form for smertelindring) som både vakker og helt fantastisk. Jeg har nok aldri hatt så vondt og vært så sliten som da, mem likefullt er det en magisk opplevelse. Jeg er veldig glad for at mannen var med å delte den med meg, og det er nok han også, men det hadde stor betydning for ham at dette var noe han kunne kjenne på og bestemme seg for undervegs.

 

Vi ser nok bare dette veldig forskjellig, du er kun opptatt av deg selv, mens jeg ser det slik at det ikke bare er den som gjør den fysiske jobben som lider under en fødsel. Jeg tror mann kommer lengst ved å vise forståelse og respekt. Tvang bruker jeg sjeldent mot mannen, syns ikke det har nie i et godt forhold å gjøre.

 

Han ønsker å støtte meg, men er usikker på om han kommer til å klare å gjennomføre, det handler da overhode ikke om at de ikke gidder.

 

Anonymous poster hash: e2900...24d

 

 

Jeg sammenlignet ikke med DØDSsykdom, men med smertefull behandling for eksempel i forbindelse med kreft. Du vet at en stor del av kreftpasienter blir friske? Men må som regel gjennom operasjon eller cellegift/stråling, som er smertefullt og svært ubehagelig.

 

Jeg er kun opptatt av meg selv? Nå har jeg hørt det og... Selvfølgelig skal den fødende kvinnen være opptatt av seg selv og det kommende barnet under fødsel! Og tvang? En mann vet sikkert om at dama hans skal gjennom en fødsel når de blir enige om å få barn, og har hele 9 måneder til å gå i samtaleterapi for sin frykt/forberede seg. Hvis man ikke prøver å gjøre noe med at man er engstelig for å være med og støtte sin partner, så gidder man ikke. Mange kvinner må gå i samtaleterapi for å klare en fødsel uten panikk, hvorfor kan ikke menn gjøre det samme? Vil tro at jordmødre på sykehuset som kjører samtaler med kvinner om fødselsangst kan gi gode råd til menn som sliter med det samme. At du synes kvinner som "tenker på seg selv" under fødsel er egoistiske er egentlig helt vilt. Du skjønner, man MÅ ikke sette oh store mannen foran seg selv til enhver tid selv om man er gift eller samboer.

 

 

 

Et annet spørsmål: du som mener at mannen må respekteres slik at han må slippe å være med hvis han ikke vil, hva hvis han VIL så gjerne, mens den fødende ikke vil? Skal hun vike for mannen sin da også? Eller er det den som ikke vil som har forranget? Bare nysgjerrig altså

[Anonym bruker]

Så du mener at den mentale belastningen ved å ha en potensielt dødelig sykdom, være innlagt på sykehus og motta smertefull og omfattende kreftbehandling er den samme/sammenlignbar med den belastningen en fødsel er?? Der er vi så til de grader veldig uenig, og jeg syns i grunn sammenligningen er litt respektløs ovenfor de som har kjemper mot kreft.

 

Det handler ikke om stakkars mannen og at han må få det som han vil. Det handler om at det ikke bare er den fødende kvinnen en fødsel er vanskelig for, og at man kommer langt med å respektere dette. En mann som ikke en gang gidder å prøve er feig og umoden, men en som prøver og innser at han ikke klarer mener jeg skal respekteres for sin svakhet og frykt, akkurat som jeg forventer respekt fra mannen min for mine frykter.

 

Under selve fødselen så skal alle kvinner tenke på seg selv og barnet, men det trenger ikke å bety at man mister forståelsen for at situasjonen kam være vanskelig for de rundt. Jeg tror man kommer best ut av de fleste situasjoner dersom man prøver å vise forståelse i stede for å angripe. Det var det jeg prøvde å få fram når jeg skrev at vi ser forskjellig på det og at det virker som du tenker kun på deg selv. Det handler ikke om at mannen skal få det lett i alle situasjoner, men at vi likeverdig kan gi hverandre muligheten til å kjenne på egne grenser i ulike situasjoner.

 

 

 

Når det gjel

 

Anonymous poster hash: e2900...24d