Nav og nye uføre-regler.

[Anonym bruker]

Nei, selvfølgelig vil de ikke ansette deg med den holdingen du har.

 

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

Jeg har jobb, takk. Selv med den holdningen jeg har.

Men takk for rådene og omtanken!

 

I tillegg har jeg så pass mye som snurrer rundt oppi knollen at jeg skjønner at det å være ufør (da har man en lidelse fysisk eller psykisk eller begge deler, som man ikke blir frisk fra, ikke i år, ikke om 30 år, man blir ikke frisk - holde i deg nå for jeg vet dette blir komplisert for deg: der av U-FØR) ikke er lett.

 

Å sende en ufør ut til å søke etter jobb når vedkommende ikke kan jobbe fast, når vedkommende kan bli syk, kanskje flere uker i strekk, kanskje plutselig har en eller to dager som er gode og så må være hjemme, kanskje må gå midt i arbeidsdagen, kanskje kan komme først ut på ettermiddagen, det er meningsløst. For det er ingen arbeidsgiver som er interessert i en arbeidstaker som ikke er stabil. Så pass skjønner du også.

 

Å være ufør er ikke en innstilling. Alt det er utredet hos de som er uføre. De har vært gjennom en god del rekke tiltak gjennom NAV. Å være (100%) ufør er å ikke ha arbeidsevne.

 

Jeg sa du måtte gjøre reasearch før vi tok en videre debatt. Det gadd du ikke. Vet du hvorfor? Fordi du er lat. Kom tilbake når du har gjort det, din latsabb! Så kan vi snakke om hvor lett det er for uføre å få seg jobb.

 

Anonymous poster hash: 3daa8...d64

[Frøken Ubesluttsom]

 

Du sier du ikke har fremtidsutsikter. Alle har det i en viss grad, man må bare omdefinere fremtiden. Du er tydligvis ung, og at du har bestemt deg for at du ikke har noen fremtidsutsikter sier meg at det trolig går mest på vilja. 

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

Ring rundt til 100 bedrifter. Fortell dem du er ung ufør-pensjonert og på jakt etter jobb. Fortell dem du på grunn av din lidelse ikke fungerer alle dager, noen ganger kan du jobbe en hel uke uten problemer, noen ganger må du bli hjemme en og annen dag fordi du er syk, noen ganger må du gå i løpet av dagen, noen ganger kan du bli bedre i løpet av dagen og komme ut på ettermiddagen.

 

Fortell oss etterpå hvor mange av de 100 bedriftene som ringte deg tilbake og sa at de hadde jobb til deg.

 

Så kan vi diskutere "uføre burde legge om sin livsstil".

 

Gidder du ikke gjøre den lille researchen er du rett og slett lat!

 

Anonymous poster hash: 3daa8...d64

 

Hadde det nå ennå vært så enkelt. Det er faktisk ikke sånn arbeidsmarkedet fungerer her i landet. Jeg blir oppgitt over hvor sneversynte og naive enkelte er. Det er en grunn til at man er ufør, og arbeidsmarkedet krever bare mer og mer av en. Alt skal effektiviseres. Alt er ikke så enkelt som dere som er i jobb tror det er.

[Anonym bruker]

Det er ikke jeg som er lat jenta mi, det er det du som er. Det er jo strengt tatt jeg som betaler for deg, er det ikke? Det er jo tross alt du som begynte med å kalle meg latsabb, så da bare svarer jeg på utsagnet ditt med samme mynt. Og man skal ikke slå hånda av den som mater deg vettu.

 

Det er ikke du som sitter på fasiten. Du klarer ikke ta en debatt med de som ikke er enig med deg.

Jo, jeg mener faktisk at det har en del med innstilling å gjøre. Men det er du så bombastisk på at det ikke er. Grunnen til at jeg mener det har med innstilling er at det er noen som faktisk klarer å stå i jobb mens andre higer etter å stå utenfor, - og det med samme utgangspunkt.

 

Jeg mener at det går an å skaffe seg jobb som uføre. På min arbeidsplass er det flere plasser som er "holdt av" til uføre der de jobber med egne vilkår. Så utsagnet ditt "For det er ingen arbeidsgiver som er interessert i en arbeidstaker som ikke er stabil. Så pass skjønner du også." faller allerede der.
Men skjønner jo at du tror det ikke er det, for dette utsagnet vitner om at du ikke har forsøkt deg på det heller. Hvem var det som ikke hadde gjort research sa du?

 

Når det er sagt, er det er klart at det burde legges bedre til rette, og at kommunene bør stå frem som et godt eksempel der. Man bør kunne f,eks hjelpe de som ikke klarer å vaske huset selv (eldre), gjøre parkarbeid for de som kan det, hjelpe til med å handle for de som ikke kan det alene osv osv. Jeg sier ikke at det er slik det fungerer i dag, men det er den retningen man må gå. Man må bidra og ikke bare sitte i den ene enden. Utspillet med aktivitetskrav synes jeg er utrolig bra, og bør gjennomføres på flere typer stønader. Dagens system er ikke bærekraftig på sikt.

 

Men vet du hva? Hvis vi treffes om 30 år vil du være nederst på samfunnsstigen, - noe ikke jeg vil være. Og det er det som jeg trøster meg med.

 

 

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

[valkyrien]

 

Nei, selvfølgelig vil de ikke ansette deg med den holdingen du har. Det er mer og mer innlysende at det er viljen det står på og ikke kapasiteten. Jeg trenger ikke gjøre noe research i det hele tatt, for det er du som er så bombastisk på at du ikke skal tilbake på jobb igjen. (les utsagnet at du har ingen fremtidsutsikter) Og det er ikke jeg som er lat, det er det faktisk du som er som ikke ser at du har arbeidsevne eller fremtidsutsikter siden du tydeligvis kan klare å jobbe inn i mellom. La oss si at du er 25 år nå (bare en ren gjetning siden du er ung ufør). Det du sier er altså at du ikke kan jobbe pga lidelsen (ikke sykdom, men lidelse faktisk.) om 30 år heller?

Men dette er en annen diskusjon egentlig.

 

Kommentaren min var på at det er alt for lite forskjell på å stå i arbeid og motta trygd. Det må alltid lønne seg mer å stå i arbeid, og jeg synes faktisk det er alt for lite forskjell. Jeg mener det skal smelle mye hardere når man står utenfor. Ja, kanskje urettferdig, men da får man ha forsikringer som dekker opp mellomlegget. Jeg mener trygd betalt av fellesskapet skal kun være minimumsstatser, så har man selv et ansvar for å dekke mellomlegget. Selv har jeg tegnet private forsikringer og jobben dekker også dette for meg.

 

Og til deg som mener jeg er misunnelig (ja, slik det skrives. kanskje ikke jeg som var sloppy på skolen, eller?). Selvfølgelig er jeg ikke det. Jeg har ikke en veldig godt betalt jobb, men har ca 20K utbetalt i mnd, og bidrar med min skatt (og vær så snill ikke kom med argument at uføre betaler skatt. Det gjør de ikke, da det er trydg de mottar. Altså ingen inntjening til fellesskapet, de er kun utgifter) Jeg mener at det skal altså være større forskjell. Om 20 år kommer heldigvis forskjellen på meg og HI til å være større. Det er klart at unge uføre i dag har satt seg i en uholdbar situasjon da dette er et gode som er nødt for å reduseres etterhvert. Slik kommer klasseskillene til å komme mer tilbake i Norge. De som ikke ser det er etter min mening naive.

Og det er også det jeg trøster meg med, siden jeg mener det er for liten forskjell allerede i dag. Trist men sant.

 

 

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

 

Har satt seg i en uholdbar situasjon? Tror du alle unge uføre har VALGT det? At de har valgt å bli født med utfordringer som setter de utenfor arbeidslivet? Eller at de har valgt å bli så ødelagte av en håpløs barndom at de ikke kan fungere i det normale arbeidslivet?

[Anonym bruker]

Ja, jeg mener at det er i mange tilfeller et valg, bevisst eller ubevisst.

Man kan ikke bare skylde på barndommen i hele voksenlivet. Man må ta ansvar for egen tilværelse, og jobbe ut i fra det. Det settes ikke nok krav i dag, og det er min mening.

Synd, trist, leit at noen begynner livet med større utfordringer enn andre. Men livet er ikke rettferdig, og man må spille med de kortene man får utdelt.

Det er flere som har jobbet innom hos oss som er født med store utfordringer. De er helt supre ressurser og har en stå-på-vilje jeg beunderer de. De har tatt en aktivt valg om at deres utfordring ikke skal få definere de.Dette er hva jeg mener med at det også er et valg.

 

Det er min opplevelse at det er mange som bruker veldig mye energi på å skaffe seg uføre i en alt for ung alder. Norge ligger på toppen i trygdeytelser, og som nevnt mange ganger er ikke dette en bærekraftig utvikling. Når man ønsker å få uføre i så ung alder setter man seg i en vanskelig situasjon med tanke på fremtiden.

 

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

[Anonym bruker]

 

 

Du sier du ikke har fremtidsutsikter. Alle har det i en viss grad, man må bare omdefinere fremtiden. Du er tydligvis ung, og at du har bestemt deg for at du ikke har noen fremtidsutsikter sier meg at det trolig går mest på vilja.

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

Ring rundt til 100 bedrifter. Fortell dem du er ung ufør-pensjonert og på jakt etter jobb. Fortell dem du på grunn av din lidelse ikke fungerer alle dager, noen ganger kan du jobbe en hel uke uten problemer, noen ganger må du bli hjemme en og annen dag fordi du er syk, noen ganger må du gå i løpet av dagen, noen ganger kan du bli bedre i løpet av dagen og komme ut på ettermiddagen.

 

Fortell oss etterpå hvor mange av de 100 bedriftene som ringte deg tilbake og sa at de hadde jobb til deg.

 

Så kan vi diskutere "uføre burde legge om sin livsstil".

 

Gidder du ikke gjøre den lille researchen er du rett og slett lat!

 

Anonymous poster hash: 3daa8...d64

Det er derfor kommunene bør opprette "arbeidssentre" for uføre. De fleste uføre kan jobbe litt. Man må kartlegge sånn cirka hvor mye en ufør kan jobbe, og fordele den ut på ulike jobber hvor det ikke er STRENGT nødvendig at de er, men hvor de kan være en ekstra ressurs (f.eks i skolene, bidra til at eldre på eldresenter har noen å prate med/lufte seg med, vanne blomster og rydde i parker ol. osv). Her kan kommunene kanskje spare penger, men aller viktigst så kan kvaliteten på tjenestene øke.

 

Anonymous poster hash: ff97a...464

[Anonym bruker]

Enkelte begynner å bli ganske forkasta og ufin her, men det er riktig at det finnes mange arbeidsplasser der uføre kan få jobb. På min arbeidsplass (stor statlig institusjon) oppfordres personer med nedsatt arbeidsevne til å,søke, og kalles alltid inn på intervju dersom de er kvalifiserte. Kan hende du må flytte, men sånn er det.

 

Anonymous poster hash: c3280...ad8

[Optatium]

Jeg vet ikke hva slags vennekrets anonym over her har som mener at unge uføre har satt seg i denne situasjonen. Åpenbart vanker hun og jeg i helt ulike kretser.

Jeg kjenner et par unge uføre, ingen er det frivillig, ingen er stolt av det, ingen er det uten svært gode grunner.

Hun ene er svært alvorlig psykisk syk som de jobber med å få inder kontroll. Behandlere og NAV er alle enige om at å jobbe pr nå vil gjøre vondt verre, og at det er viktigere P få henne frisk slik at hun kan jobbe senere.

Den andre je kjenner har MS, og er i såpass krevende behandling (er med i et forskningsprosjekt) som gjør set vanskelig å jobbe akkurat nå.

Syns du over her skal passe deg, så empatiløs som du åpenbart må være skal du se karma kommer en dag. At det går an å være så ufin som et voksent menneske, og att på til som mor.

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva slags vennekrets anonym over her har som mener at unge uføre har satt seg i denne situasjonen. Åpenbart vanker hun og jeg i helt ulike kretser.

Jeg kjenner et par unge uføre, ingen er det frivillig, ingen er stolt av det, ingen er det uten svært gode grunner.

Hun ene er svært alvorlig psykisk syk som de jobber med å få inder kontroll. Behandlere og NAV er alle enige om at å jobbe pr nå vil gjøre vondt verre, og at det er viktigere P få henne frisk slik at hun kan jobbe senere.

Den andre je kjenner har MS, og er i såpass krevende behandling (er med i et forskningsprosjekt) som gjør set vanskelig å jobbe akkurat nå.

Syns du over her skal passe deg, så empatiløs som du åpenbart må være skal du se karma kommer en dag. At det går an å være så ufin som et voksent menneske, og att på til som mor.

 

Kan du vær så snill og forklare meg hvordan jeg er empatiløs og ufin?

 

 

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

[Optatium]

Ano: det har jeg forklart. Du sier at msn mer eller mindre velger å være ufør. Og det er etter min mening empatiløst og ufint å si.

[Anonym bruker]

Ano: det har jeg forklart. Du sier at msn mer eller mindre velger å være ufør. Og det er etter min mening empatiløst og ufint å si.

 

Nei, det har du ikke forklart. Jeg har forklart at det kan være et valg, bevvist eller ubevisst. Les #30, der dette var et svar på dette som svar på uførhet pga hendelser i barndommen. 

 

Jeg har svart på #21, #25, #28, #30, #34. Vennligst forklar ditt utsagn nærmere. Du kaller meg empatiløs, og skriver "At det går an å være så ufin som et voksent menneske, og att på til som mor". Jeg vil si "att på til som mor" hentyder på at jeg er en dårlig mor. Hvis dette ikke er korrekt, vil jeg gjerne at du forklarer hva du mente med dette.

 

Hvem er det som er ufin sa du?

 

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

[Anonym bruker]

 

Nå har det vært mange angrep her. La meg gi en oppsummering av hva jeg mener. Mange mener tydeligvis at jeg er empatiløs, ufin, lat, latsabb, sloppy på skolen, misunnelig og "att på til som mor", osv fordi jeg ikke har de samme meningene som resten her.

 

Jeg skal forsøke å holde meg saklig:

 

• Jeg mener det er for lite forskjell på å stå i arbeid og motta trygd i dette landet. Det må alltid, alltid, alltid lønne seg å stå i arbeid. Inntjening til staten må være større enn utgiftene. Jeg mener denne forskjellen er alt for liten i dag når en ung ufør får det samme som en som jobber fulltid, ref #16. Hva er motivasjonen til å slite seg ut på jobb? Man må ha en viss rettferdighetsfølelse når man betaler inn mye av sin egen lønn.
• Trygdeutgiftene i dag er ikke bærekraftig på sikt, derfor vil det være store endringer/kutt som må til de neste årene. Det kan da vokse seg frem et nytt klasseskille; de som står utenfor arbeid vil bli nederst på samfunnsstigen.
•  Det kan være holdingsproblem og valg som gjør at vi har mange unge uføre, og at det er for enkelt å bli passiv. Jeg har her fått slengt i trynet av flere at bedrifter ikke ansetter uføre som er ustabil arbeidskraft, og at det ikke ser det gjør at jeg er lat som ikke gjør research. Ikke skjønner jeg meg på arbeidsmarkedet heller.  Vel, min arbeidsplass gjør dette. Det samme gjør tydeligvis en annen her også, ref #32. Da har man vel egentlig ikke sjekket ut alle muligheter som er, har man vel? Jeg har ingen tro på at det kun er to bedrifter som gjør dette.
  Videre er et eksempel på at en ung ufør har allerede gitt opp og sagt at hun ikke har fremtidsutsikter, ref #20. Da mener jeg at man har tatt valg om å bli passiv, og ikke evner å omdefinere sin egen fremtid.
• Jeg bifaller aktivitetskrav i mye større grad enn i dag. Kommunene bør gå frem som et godt eksempel.
• Jeg mener at hver enkelt må ta ansvar for seg selv i større grad. Veldig mange ganger får man slengt «barndommen» frem som et argument, Jeg mener faktisk at man ikke kan skylde på barndommen hele voksenlivet. Man må spille kortene som er gitt, og gjøre det beste ut av det. Som nevnt, har det vært flere på min arbeidsplass som har hatt det svært tøft. Jeg har aldri møtt noen andre med mer pågangsmot enn de.
• Hvordan løse utgiftene ved trygd: Jeg mener at fellesskapet skal kun betale ut et helt minimum livsopphold. Staten har ansvar for å holde deg i livet, altså betale ut kun det nødvendigste. Resten er faktisk opp til den enkelte å ordne. Dette kan man ordne igjennom private forsikringer. Jeg har det på meg selv og mine barn. Et forslag kan være en pålagt forsikring igjennom arbeidsgiver der man sparer opp poeng som pensjonsordning. Etter hvert som man har stått i arbeid og bidratt lenger, kan man betale mindre privat. For de som aldri kommer seg i arbeidslivet må man ordne seg privat. For de som er født med handicap har man egne ordninger.

Staten vil spare store beløp som kan brukes på fellesgoder som bedre skole, eldresenter, veier osv. Altså, dette er bare tanker jeg har. Jeg har ikke fasiten. Men noe må og bør gjøres.

 

Jeg har svart på #21, #25, #28, #30, #34. Der ser dere en utdyping av hva jeg mener.

 

Og jeg venter fortsatt på svaret ditt Optatium, ref #36. Når du kaller andre dette får du enten stå for det, forklare nærmere eller beklage.

 

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

[Anonym bruker]

 

 

 

Nå har det vært mange angrep her. La meg gi en oppsummering av hva jeg mener. Mange mener tydeligvis at jeg er empatiløs, ufin, lat, latsabb, sloppy på skolen, misunnelig og "att på til som mor", osv fordi jeg ikke har de samme meningene som resten her.

 

Jeg skal forsøke å holde meg saklig:

 

• Jeg mener det er for lite forskjell på å stå i arbeid og motta trygd i dette landet. Det må alltid, alltid, alltid lønne seg å stå i arbeid. Inntjening til staten må være større enn utgiftene. Jeg mener denne forskjellen er alt for liten i dag når en ung ufør får det samme som en som jobber fulltid, ref #16. Hva er motivasjonen til å slite seg ut på jobb? Man må ha en viss rettferdighetsfølelse når man betaler inn mye av sin egen lønn.
• Trygdeutgiftene i dag er ikke bærekraftig på sikt, derfor vil det være store endringer/kutt som må til de neste årene. Det kan da vokse seg frem et nytt klasseskille; de som står utenfor arbeid vil bli nederst på samfunnsstigen.
•  Det kan være holdingsproblem og valg som gjør at vi har mange unge uføre, og at det er for enkelt å bli passiv. Jeg har her fått slengt i trynet av flere at bedrifter ikke ansetter uføre som er ustabil arbeidskraft, og at det ikke ser det gjør at jeg er lat som ikke gjør research. Ikke skjønner jeg meg på arbeidsmarkedet heller.  Vel, min arbeidsplass gjør dette. Det samme gjør tydeligvis en annen her også, ref #32. Da har man vel egentlig ikke sjekket ut alle muligheter som er, har man vel? Jeg har ingen tro på at det kun er to bedrifter som gjør dette.

  Videre er et eksempel på at en ung ufør har allerede gitt opp og sagt at hun ikke har fremtidsutsikter, ref #20. Da mener jeg at man har tatt valg om å bli passiv, og ikke evner å omdefinere sin egen fremtid.

• Jeg bifaller aktivitetskrav i mye større grad enn i dag. Kommunene bør gå frem som et godt eksempel.
• Jeg mener at hver enkelt må ta ansvar for seg selv i større grad. Veldig mange ganger får man slengt «barndommen» frem som et argument, Jeg mener faktisk at man ikke kan skylde på barndommen hele voksenlivet. Man må spille kortene som er gitt, og gjøre det beste ut av det. Som nevnt, har det vært flere på min arbeidsplass som har hatt det svært tøft. Jeg har aldri møtt noen andre med mer pågangsmot enn de.
• Hvordan løse utgiftene ved trygd: Jeg mener at fellesskapet skal kun betale ut et helt minimum livsopphold. Staten har ansvar for å holde deg i livet, altså betale ut kun det nødvendigste. Resten er faktisk opp til den enkelte å ordne. Dette kan man ordne igjennom private forsikringer. Jeg har det på meg selv og mine barn. Et forslag kan være en pålagt forsikring igjennom arbeidsgiver der man sparer opp poeng som pensjonsordning. Etter hvert som man har stått i arbeid og bidratt lenger, kan man betale mindre privat. For de som aldri kommer seg i arbeidslivet må man ordne seg privat. For de som er født med handicap har man egne ordninger.

Staten vil spare store beløp som kan brukes på fellesgoder som bedre skole, eldresenter, veier osv. Altså, dette er bare tanker jeg har. Jeg har ikke fasiten. Men noe må og bør gjøres.

 

Jeg har svart på #21, #25, #28, #30, #34. Der ser dere en utdyping av hva jeg mener.

 

Og jeg venter fortsatt på svaret ditt Optatium, ref #36. Når du kaller andre dette får du enten stå for det, forklare nærmere eller beklage.

 

 

 

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

Her var det mye tøv. Blant annet det at du hevder du betaler min lønn. Nei, jeg jobber selv og tjener min egen lønn. Faktisk betaler jeg en del av sjefen min sin lønn også, gjennom de verdier jeg skaper. Men det er en annen sak. Dog, når vi prater om folk som skal være takknemlige for at arbeiderne skaper verdier...

 

Jeg sa at du må ringe 100 bedrifter først, fortelle dem at du er uførepensjonert og at du ikke kan jobbe 100% men trenger fri noen ganger innimellom pga din sykdom/lidelse. Det har du fortsatt ikke gjort, fordi du er lat. Hadde du ikke vært lat ville du ha gjort det alt.

 

Så lenge du ikke ringer rundt så har vi heller ingenting å diskutere.

 

Anonymous poster hash: 3daa8...d64

[Himmel og hav]

 

Ja,  Det er klart at unge uføre i dag har satt seg i en uholdbar situasjon da dette er et gode som er nødt for å reduseres etterhvert. 

 

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

 

Jeg sier det til sønnen min rett som det er, faktisk, at han satte seg i en veldig uholdbar situasjon da han bestemte seg for å bli født psykisk utviklingshemmet...

 

Fjott!

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Nå har det vært mange angrep her. La meg gi en oppsummering av hva jeg mener. Mange mener tydeligvis at jeg er empatiløs, ufin, lat, latsabb, sloppy på skolen, misunnelig og "att på til som mor", osv fordi jeg ikke har de samme meningene som resten her.

 

Jeg skal forsøke å holde meg saklig:

 

• Jeg mener det er for lite forskjell på å stå i arbeid og motta trygd i dette landet. Det må alltid, alltid, alltid lønne seg å stå i arbeid. Inntjening til staten må være større enn utgiftene. Jeg mener denne forskjellen er alt for liten i dag når en ung ufør får det samme som en som jobber fulltid, ref #16. Hva er motivasjonen til å slite seg ut på jobb? Man må ha en viss rettferdighetsfølelse når man betaler inn mye av sin egen lønn.
• Trygdeutgiftene i dag er ikke bærekraftig på sikt, derfor vil det være store endringer/kutt som må til de neste årene. Det kan da vokse seg frem et nytt klasseskille; de som står utenfor arbeid vil bli nederst på samfunnsstigen.
•  Det kan være holdingsproblem og valg som gjør at vi har mange unge uføre, og at det er for enkelt å bli passiv. Jeg har her fått slengt i trynet av flere at bedrifter ikke ansetter uføre som er ustabil arbeidskraft, og at det ikke ser det gjør at jeg er lat som ikke gjør research. Ikke skjønner jeg meg på arbeidsmarkedet heller.  Vel, min arbeidsplass gjør dette. Det samme gjør tydeligvis en annen her også, ref #32. Da har man vel egentlig ikke sjekket ut alle muligheter som er, har man vel? Jeg har ingen tro på at det kun er to bedrifter som gjør dette.

  Videre er et eksempel på at en ung ufør har allerede gitt opp og sagt at hun ikke har fremtidsutsikter, ref #20. Da mener jeg at man har tatt valg om å bli passiv, og ikke evner å omdefinere sin egen fremtid.

• Jeg bifaller aktivitetskrav i mye større grad enn i dag. Kommunene bør gå frem som et godt eksempel.
• Jeg mener at hver enkelt må ta ansvar for seg selv i større grad. Veldig mange ganger får man slengt «barndommen» frem som et argument, Jeg mener faktisk at man ikke kan skylde på barndommen hele voksenlivet. Man må spille kortene som er gitt, og gjøre det beste ut av det. Som nevnt, har det vært flere på min arbeidsplass som har hatt det svært tøft. Jeg har aldri møtt noen andre med mer pågangsmot enn de.
• Hvordan løse utgiftene ved trygd: Jeg mener at fellesskapet skal kun betale ut et helt minimum livsopphold. Staten har ansvar for å holde deg i livet, altså betale ut kun det nødvendigste. Resten er faktisk opp til den enkelte å ordne. Dette kan man ordne igjennom private forsikringer. Jeg har det på meg selv og mine barn. Et forslag kan være en pålagt forsikring igjennom arbeidsgiver der man sparer opp poeng som pensjonsordning. Etter hvert som man har stått i arbeid og bidratt lenger, kan man betale mindre privat. For de som aldri kommer seg i arbeidslivet må man ordne seg privat. For de som er født med handicap har man egne ordninger.

Staten vil spare store beløp som kan brukes på fellesgoder som bedre skole, eldresenter, veier osv. Altså, dette er bare tanker jeg har. Jeg har ikke fasiten. Men noe må og bør gjøres.

 

Jeg har svart på #21, #25, #28, #30, #34. Der ser dere en utdyping av hva jeg mener.

 

Og jeg venter fortsatt på svaret ditt Optatium, ref #36. Når du kaller andre dette får du enten stå for det, forklare nærmere eller beklage.

 

 

 

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

Her var det mye tøv. Blant annet det at du hevder du betaler min lønn. Nei, jeg jobber selv og tjener min egen lønn. Faktisk betaler jeg en del av sjefen min sin lønn også, gjennom de verdier jeg skaper. Men det er en annen sak. Dog, når vi prater om folk som skal være takknemlige for at arbeiderne skaper verdier...

 

Jeg sa at du må ringe 100 bedrifter først, fortelle dem at du er uførepensjonert og at du ikke kan jobbe 100% men trenger fri noen ganger innimellom pga din sykdom/lidelse. Det har du fortsatt ikke gjort, fordi du er lat. Hadde du ikke vært lat ville du ha gjort det alt.

 

Så lenge du ikke ringer rundt så har vi heller ingenting å diskutere.

 

Anonymous poster hash: 3daa8...d64

 

 

Jeg forsøkte å være saklig, det er tydeligvis ikke du. Det er altså du som ikke har evnen til å diskutere, og det er du som beynner med kallenavn. Det kan jeg skjønne siden du allerede har blitt arrestert på at det er helt umulig å få seg jobb som uføre, og ikke bare meg som har gitt eksempler på det motsatte. At du ber meg ringe bedrifter før du i det hele tatt gidder å diskutere videre, og at på til kaller meg lat for jeg ikke gjør det, er jo bare totalt usakelig.

 

Jeg oppfattet at det var du som var ung ufør som kom med innlegget. Siden du har jobb, frafaller selvsagt argumentet at vi andre betaler lønnen din siden du ikke har trygd Men med tanke på argumentasjonen din og navnekallingen har jeg mine tvil om at du er i arbeidslivet i det hele tatt. Denne teknikken vitner om noe helt annet nemlig.

 

Så lenge du holder deg på dette nivået, har vi ingenting å diskutere lengre nei.

 

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

[Anonym bruker]

 

Nå har det vært mange angrep her. La meg gi en oppsummering av hva jeg mener. Mange mener tydeligvis at jeg er empatiløs, ufin, lat, latsabb, sloppy på skolen, misunnelig og "att på til som mor", osv fordi jeg ikke har de samme meningene som resten her. Jeg skal forsøke å holde meg saklig: 

• Jeg mener det er for lite forskjell på å stå i arbeid og motta trygd i dette landet. Det må alltid, alltid, alltid lønne seg å stå i arbeid. Inntjening til staten må være større enn utgiftene. Jeg mener denne forskjellen er alt for liten i dag når en ung ufør får det samme som en som jobber fulltid, ref #16. Hva er motivasjonen til å slite seg ut på jobb? Man må ha en viss rettferdighetsfølelse når man betaler inn mye av sin egen lønn.
• Trygdeutgiftene i dag er ikke bærekraftig på sikt, derfor vil det være store endringer/kutt som må til de neste årene. Det kan da vokse seg frem et nytt klasseskille; de som står utenfor arbeid vil bli nederst på samfunnsstigen.
•  Det kan være holdingsproblem og valg som gjør at vi har mange unge uføre, og at det er for enkelt å bli passiv. Jeg har her fått slengt i trynet av flere at bedrifter ikke ansetter uføre som er ustabil arbeidskraft, og at det ikke ser det gjør at jeg er lat som ikke gjør research. Ikke skjønner jeg meg på arbeidsmarkedet heller.  Vel, min arbeidsplass gjør dette. Det samme gjør tydeligvis en annen her også, ref #32. Da har man vel egentlig ikke sjekket ut alle muligheter som er, har man vel? Jeg har ingen tro på at det kun er to bedrifter som gjør dette.Videre er et eksempel på at en ung ufør har allerede gitt opp og sagt at hun ikke har fremtidsutsikter, ref #20. Da mener jeg at man har tatt valg om å bli passiv, og ikke evner å omdefinere sin egen fremtid.
• Jeg bifaller aktivitetskrav i mye større grad enn i dag. Kommunene bør gå frem som et godt eksempel.
• Jeg mener at hver enkelt må ta ansvar for seg selv i større grad. Veldig mange ganger får man slengt «barndommen» frem som et argument, Jeg mener faktisk at man ikke kan skylde på barndommen hele voksenlivet. Man må spille kortene som er gitt, og gjøre det beste ut av det. Som nevnt, har det vært flere på min arbeidsplass som har hatt det svært tøft. Jeg har aldri møtt noen andre med mer pågangsmot enn de.
• Hvordan løse utgiftene ved trygd: Jeg mener at fellesskapet skal kun betale ut et helt minimum livsopphold. Staten har ansvar for å holde deg i livet, altså betale ut kun det nødvendigste. Resten er faktisk opp til den enkelte å ordne. Dette kan man ordne igjennom private forsikringer. Jeg har det på meg selv og mine barn. Et forslag kan være en pålagt forsikring igjennom arbeidsgiver der man sparer opp poeng som pensjonsordning. Etter hvert som man har stått i arbeid og bidratt lenger, kan man betale mindre privat. For de som aldri kommer seg i arbeidslivet må man ordne seg privat. For de som er født med handicap har man egne ordninger.

Staten vil spare store beløp som kan brukes på fellesgoder som bedre skole, eldresenter, veier osv. Altså, dette er bare tanker jeg har. Jeg har ikke fasiten. Men noe må og bør gjøres. Jeg har svart på #21, #25, #28, #30, #34. Der ser dere en utdyping av hva jeg mener. Og jeg venter fortsatt på svaret ditt Optatium, ref #36. Når du kaller andre dette får du enten stå for det, forklare nærmere eller beklage.  Anonymous poster hash: 623b4...ad1

Her var det mye tøv. Blant annet det at du hevder du betaler min lønn. Nei, jeg jobber selv og tjener min egen lønn. Faktisk betaler jeg en del av sjefen min sin lønn også, gjennom de verdier jeg skaper. Men det er en annen sak. Dog, når vi prater om folk som skal være takknemlige for at arbeiderne skaper verdier... Jeg sa at du må ringe 100 bedrifter først, fortelle dem at du er uførepensjonert og at du ikke kan jobbe 100% men trenger fri noen ganger innimellom pga din sykdom/lidelse. Det har du fortsatt ikke gjort, fordi du er lat. Hadde du ikke vært lat ville du ha gjort det alt. Så lenge du ikke ringer rundt så har vi heller ingenting å diskutere. Anonymous poster hash: 3daa8...d64

Samme hvor i landet man ringer? Skal vi liste opp alle bedrifter?

Ser ikke helt hva poenget i det vil være?

Er det andre sin oppgave og skaffe de uføre jobb? Og bare så det er sagt du er ikke garanter jobb selv om du er 100% arbeidsdyktig , mulig du må ringe rundt til 100 bedrifter og spør etter jobb, ingen garanti for at en blir ansatt da heller!!

 

Anonymous poster hash: d2bab...898

[Anonym bruker]

Men vet du hva? Hvis vi treffes om 30 år vil du være nederst på samfunnsstigen, - noe ikke jeg vil være. Og det er det som jeg trøster meg med.

 

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

Men med tanke på argumentasjonen din og navnekallingen har jeg mine tvil om at du er i arbeidslivet i det hele tatt. Denne teknikken vitner om noe helt annet nemlig.

 

Så lenge du holder deg på dette nivået, har vi ingenting å diskutere lengre nei.

 

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

På seg selv kjenner man andre.

 

Ikke nok med at du erkjenner at du er lat, nå erkjenner du at du er arbeidsløs også. Det forklarer jo din frustrasjon, dine dårlige forsøk på å hevde deg og at du har så mye tid til å sitte her hele dagen for å kverulere.

 

Da forstår jeg også at du blir sur for at du ikke kan ringe til 100 bedrifter og spørre, du har vel bare kontantkort? Da blir det dyrt for deg.

 

Men vet du hva? Det er ikke pengene dine som gjør deg verdifull,det er hvem du er som gjør deg verdifull.

 

Du vil aldri oppnå noe positivt ved å oppføre deg på den måten. Jeg skjønner at du søker etter bekreftelse, etter noen som vil stå opp for deg og dine rettigheter som ufør, ved å drive "omvendt psykologi". Men selv om du vil bli møtt med en rekke argumenter og motstand mot de holdningene du (så falsk) sprer så vil du aldri få noen glede ut av de som kjemper mot all denne idiotien.

 

(Og nei, du trenger ikke ringe 100 bedrifter lenger. Du har jo avslørt deg selv, så da er det heller meningsløst.)

 

Anonymous poster hash: 3daa8...d64

[Anonym bruker]

Samme hvor i landet man ringer? Skal vi liste opp alle bedrifter?

Ser ikke helt hva poenget i det vil være?

 

Anonymous poster hash: d2bab...898

Noen ganger er det reisen, ikke målet i seg, som er målet. Ved å ringe en rekke bedrifter og fortelle at du ikke kan jobbe 100%, at du ikke vet hvilke dager du kan jobbe, ikke en gang vet hvor mye du kan jobbe, ikke en gang vet før kanskje ut på dagen om du kan jobbe, så får du også erfare hvordan det er å søke jobb som ufør.

 

Når en person som er 100% frisk (ja, jeg vet, ingen er 100% frisk, alle "feiler" noe) har vanskelig for å få jobb så er det så mange ganger vanskeligere for en person som ikke er 100% frisk, en som ikke alltid kan være på arbeid til faste tider, til faste dager.

 

Påstanden til flere her er at "det er bare til å ta seg sammen, få en bedre innstilling og få seg en jobb, det er jo ikke vanskelig", blir da til erfaring om at det er rett og slett ikke så enkelt.

 

Med andre ord, reisen er målet, ikke målet i seg.

 

Anonymous poster hash: 3daa8...d64

[Anonym bruker]

 

Synes det er helt hårreisende at man får utbetalt så mye for å ikke gjøre noe som helst når man er ung.

Det skal alltid lønne seg å jobbe, noe det faktisk omtrent ikke er i dette landet.

 

Heldigvis er dette nødt for å endre seg. Dagens regjering er veldig på at arbeid skal lønne seg, - noe jeg er helt tilhenger av. Men uansett regjering vil det komme mange kutt de neste 10-20åra, da AS Norge ikke har råd til å utbetale folk for å ikke bidra noen ting. Det er min trøst når jeg ser hva man bare får servert her i landet mens vi andre sliter oss ut på jobben for ikke så veldig mye mer utbetalt.

 

Du sier at helsenorge er skyld i din uførhet. Vel hadde du hatt et snev av ressurser i deg hadde du selvsagt forfulgt dette juridisk og fått erstatning.

Du sier du ikke har fremtidsutsikter. Alle har det i en viss grad, man må bare omdefinere fremtiden. Du er tydligvis ung, og at du har bestemt deg for at du ikke har noen fremtidsutsikter sier meg at det trolig går mest på vilja. 

 

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

 

 

Jeg har vært igjennom to rettsaker. Som du kanskje vet så er det svært vanskelig å vinne når det gjelder pasientskadeerstatningssaker.

 

Jeg har ingen fremtidsutsikter. Jeg kommer til å dø ung. Så du kan ta det helt med ro, du kommer ikke til å måtte betale på meg så veldig lenge.

Ja, jeg er ung. Altfor ung til det livet jeg har fått.

Jeg har måtte gått igjennom mye for å kunne bli ufør. Utallige leger, spesialister og diverse jobbøvelser som bare gjorde meg sykere. Og jeg VIL jobbe. Jeg VIL leve. Jeg hadde så mange planer for fremtiden som jeg bare har måtte gi opp. Jeg er ikke bitter. Men jeg blir utrolig lei meg over holdninger som dine.

Eller; Jeg ble lei meg. Som ufør i Norge så lærer man seg raskt til å bli tykkhudet.

 

Jeg tror ikke du vet så veldig mye om akkurat dette. Du ser deg blind på at DU betaler for mennesker som ikke "gidder" å jobbe, når det i realiteten går på noe helt annet.

 

Anonymous poster hash: 5a4b3...7fd

[indianærn]

 

 

Nå har det vært mange angrep her. La meg gi en oppsummering av hva jeg mener. Mange mener tydeligvis at jeg er empatiløs, ufin, lat, latsabb, sloppy på skolen, misunnelig og "att på til som mor", osv fordi jeg ikke har de samme meningene som resten her. Jeg skal forsøke å holde meg saklig:

• Jeg mener det er for lite forskjell på å stå i arbeid og motta trygd i dette landet. Det må alltid, alltid, alltid lønne seg å stå i arbeid. Inntjening til staten må være større enn utgiftene. Jeg mener denne forskjellen er alt for liten i dag når en ung ufør får det samme som en som jobber fulltid, ref #16. Hva er motivasjonen til å slite seg ut på jobb? Man må ha en viss rettferdighetsfølelse når man betaler inn mye av sin egen lønn.
• Trygdeutgiftene i dag er ikke bærekraftig på sikt, derfor vil det være store endringer/kutt som må til de neste årene. Det kan da vokse seg frem et nytt klasseskille; de som står utenfor arbeid vil bli nederst på samfunnsstigen.
•  Det kan være holdingsproblem og valg som gjør at vi har mange unge uføre, og at det er for enkelt å bli passiv. Jeg har her fått slengt i trynet av flere at bedrifter ikke ansetter uføre som er ustabil arbeidskraft, og at det ikke ser det gjør at jeg er lat som ikke gjør research. Ikke skjønner jeg meg på arbeidsmarkedet heller.  Vel, min arbeidsplass gjør dette. Det samme gjør tydeligvis en annen her også, ref #32. Da har man vel egentlig ikke sjekket ut alle muligheter som er, har man vel? Jeg har ingen tro på at det kun er to bedrifter som gjør dette.Videre er et eksempel på at en ung ufør har allerede gitt opp og sagt at hun ikke har fremtidsutsikter, ref #20. Da mener jeg at man har tatt valg om å bli passiv, og ikke evner å omdefinere sin egen fremtid.
• Jeg bifaller aktivitetskrav i mye større grad enn i dag. Kommunene bør gå frem som et godt eksempel.
• Jeg mener at hver enkelt må ta ansvar for seg selv i større grad. Veldig mange ganger får man slengt «barndommen» frem som et argument, Jeg mener faktisk at man ikke kan skylde på barndommen hele voksenlivet. Man må spille kortene som er gitt, og gjøre det beste ut av det. Som nevnt, har det vært flere på min arbeidsplass som har hatt det svært tøft. Jeg har aldri møtt noen andre med mer pågangsmot enn de.
• Hvordan løse utgiftene ved trygd: Jeg mener at fellesskapet skal kun betale ut et helt minimum livsopphold. Staten har ansvar for å holde deg i livet, altså betale ut kun det nødvendigste. Resten er faktisk opp til den enkelte å ordne. Dette kan man ordne igjennom private forsikringer. Jeg har det på meg selv og mine barn. Et forslag kan være en pålagt forsikring igjennom arbeidsgiver der man sparer opp poeng som pensjonsordning. Etter hvert som man har stått i arbeid og bidratt lenger, kan man betale mindre privat. For de som aldri kommer seg i arbeidslivet må man ordne seg privat. For de som er født med handicap har man egne ordninger.

Staten vil spare store beløp som kan brukes på fellesgoder som bedre skole, eldresenter, veier osv. Altså, dette er bare tanker jeg har. Jeg har ikke fasiten. Men noe må og bør gjøres. Jeg har svart på #21, #25, #28, #30, #34. Der ser dere en utdyping av hva jeg mener. Og jeg venter fortsatt på svaret ditt Optatium, ref #36. Når du kaller andre dette får du enten stå for det, forklare nærmere eller beklage.  Anonymous poster hash: 623b4...ad1

Her var det mye tøv. Blant annet det at du hevder du betaler min lønn. Nei, jeg jobber selv og tjener min egen lønn. Faktisk betaler jeg en del av sjefen min sin lønn også, gjennom de verdier jeg skaper. Men det er en annen sak. Dog, når vi prater om folk som skal være takknemlige for at arbeiderne skaper verdier... Jeg sa at du må ringe 100 bedrifter først, fortelle dem at du er uførepensjonert og at du ikke kan jobbe 100% men trenger fri noen ganger innimellom pga din sykdom/lidelse. Det har du fortsatt ikke gjort, fordi du er lat. Hadde du ikke vært lat ville du ha gjort det alt. Så lenge du ikke ringer rundt så har vi heller ingenting å diskutere. Anonymous poster hash: 3daa8...d64

Samme hvor i landet man ringer? Skal vi liste opp alle bedrifter?

Ser ikke helt hva poenget i det vil være?

Er det andre sin oppgave og skaffe de uføre jobb? Og bare så det er sagt du er ikke garanter jobb selv om du er 100% arbeidsdyktig , mulig du må ringe rundt til 100 bedrifter og spør etter jobb, ingen garanti for at en blir ansatt da heller!!

 

Anonymous poster hash: d2bab...

det vil alltid lønne seg å være arbeidstaker istedenfor trygdet, lønnsøkningen r år for arbeidstakere er såpass mye større, og de kan jo bytte jobb om de ønsker. Så det klasseskillet er allerede der. Vel prøv som uføretrygdet og få jobb på noe annet enn vernede bedrifter, det er nemlig det du stort sett blir tilbudt. Og for en med noenlunde intelligens som f.eks. endel med autismediagnoser, så er det totalt dødfødt å gjøre slike oppgaver som å pakke skruer el. Det hadde rett og slett ikke fungert. Men pågangsmot har de så de holder, om de får gjøre noe som gir dem en mening. De arbeidskravene kommunen hadde gitt ville ført til akkurat det samme. Du ønsker at vi har private forsikringer, ja prøv å få det med en medfødt diagnose, om ofte er tilfelle ved ung ufør. Sålenge du har økt sjanse for å få uføretrygd så ønsker ikke forsikringsselskapene å gi deg noe uføreforsikring. Staten vil spare penger, vel usikker på det. Det er vel ikke de med ung ufør som er der de vil spare mest. Staten ville heller spare mye mer penger å å f.eks forebygge psykiske lidelser.

[Anonym bruker]

 

Men vet du hva? Hvis vi treffes om 30 år vil du være nederst på samfunnsstigen, - noe ikke jeg vil være. Og det er det som jeg trøster meg med.

 

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

Men med tanke på argumentasjonen din og navnekallingen har jeg mine tvil om at du er i arbeidslivet i det hele tatt. Denne teknikken vitner om noe helt annet nemlig.

 

Så lenge du holder deg på dette nivået, har vi ingenting å diskutere lengre nei.

 

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

På seg selv kjenner man andre.

 

Ikke nok med at du erkjenner at du er lat, nå erkjenner du at du er arbeidsløs også. Det forklarer jo din frustrasjon, dine dårlige forsøk på å hevde deg og at du har så mye tid til å sitte her hele dagen for å kverulere.

 

Da forstår jeg også at du blir sur for at du ikke kan ringe til 100 bedrifter og spørre, du har vel bare kontantkort? Da blir det dyrt for deg.

 

Men vet du hva? Det er ikke pengene dine som gjør deg verdifull,det er hvem du er som gjør deg verdifull.

 

Du vil aldri oppnå noe positivt ved å oppføre deg på den måten. Jeg skjønner at du søker etter bekreftelse, etter noen som vil stå opp for deg og dine rettigheter som ufør, ved å drive "omvendt psykologi". Men selv om du vil bli møtt med en rekke argumenter og motstand mot de holdningene du (så falsk) sprer så vil du aldri få noen glede ut av de som kjemper mot all denne idiotien.

 

(Og nei, du trenger ikke ringe 100 bedrifter lenger. Du har jo avslørt deg selv, så da er det heller meningsløst.)

 

Anonymous poster hash: 3daa8...d64

 

 

Det her blir så dumt at jeg bare begynner å le.

Du kommer bare med usakligheter, så jeg nedverdiger meg ikke til å svare deg noe mer. Som jeg skrev, så lenge du viser så lavt nivå har vi ikke noe mer å diskuere.

 

Dette svaret vil du få hver gang du svarer på denne tråden fra meg.

 

 

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

[Anonym bruker]

 

Samme hvor i landet man ringer? Skal vi liste opp alle bedrifter?

Ser ikke helt hva poenget i det vil være?

 

Anonymous poster hash: d2bab...898

Noen ganger er det reisen, ikke målet i seg, som er målet. Ved å ringe en rekke bedrifter og fortelle at du ikke kan jobbe 100%, at du ikke vet hvilke dager du kan jobbe, ikke en gang vet hvor mye du kan jobbe, ikke en gang vet før kanskje ut på dagen om du kan jobbe, så får du også erfare hvordan det er å søke jobb som ufør.

 

Når en person som er 100% frisk (ja, jeg vet, ingen er 100% frisk, alle "feiler" noe) har vanskelig for å få jobb så er det så mange ganger vanskeligere for en person som ikke er 100% frisk, en som ikke alltid kan være på arbeid til faste tider, til faste dager.

 

Påstanden til flere her er at "det er bare til å ta seg sammen, få en bedre innstilling og få seg en jobb, det er jo ikke vanskelig", blir da til erfaring om at det er rett og slett ikke så enkelt.

 

Med andre ord, reisen er målet, ikke målet i seg.

 

Anonymous poster hash: 3daa8...d64

 

 

Ja, men det er der jeg mener at man ofte kan se begeret halvtomt istedet for halvfullt da. Men den innstillingen og oppramsingen av dårlige egenskaper vil jo ingen få jobb, selvom man er 110% frisk.

 

Når man er ung ufør har man jo livet foran seg. Å da si at man har ikke noe fremtid eller fremtidsutsikter har man jo på en måte gitt opp. Det er det jeg mener med at man har et valg og blir passiv.

 

Som jeg tidligere nevnte trenger vi selvsagt flere arbeidsplasser som er holdt av uføre. Kommunen og staten bør gå foran som et godt eksempel. Jeg mener at det bør være aktivitetskrav og at man må kunne bidra ut i fra evne. Og ja, noen ganger må man "ta seg sammen" for å løfte blikket. Å bli passiv hjemme er ihvertfall ikke god helse.

 

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

[Anonym bruker]

 

 

Synes det er helt hårreisende at man får utbetalt så mye for å ikke gjøre noe som helst når man er ung.

Det skal alltid lønne seg å jobbe, noe det faktisk omtrent ikke er i dette landet.

 

Heldigvis er dette nødt for å endre seg. Dagens regjering er veldig på at arbeid skal lønne seg, - noe jeg er helt tilhenger av. Men uansett regjering vil det komme mange kutt de neste 10-20åra, da AS Norge ikke har råd til å utbetale folk for å ikke bidra noen ting. Det er min trøst når jeg ser hva man bare får servert her i landet mens vi andre sliter oss ut på jobben for ikke så veldig mye mer utbetalt.

 

Du sier at helsenorge er skyld i din uførhet. Vel hadde du hatt et snev av ressurser i deg hadde du selvsagt forfulgt dette juridisk og fått erstatning.

Du sier du ikke har fremtidsutsikter. Alle har det i en viss grad, man må bare omdefinere fremtiden. Du er tydligvis ung, og at du har bestemt deg for at du ikke har noen fremtidsutsikter sier meg at det trolig går mest på vilja. 

 

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

 

 

Jeg har vært igjennom to rettsaker. Som du kanskje vet så er det svært vanskelig å vinne når det gjelder pasientskadeerstatningssaker.

 

Jeg har ingen fremtidsutsikter. Jeg kommer til å dø ung. Så du kan ta det helt med ro, du kommer ikke til å måtte betale på meg så veldig lenge.

Ja, jeg er ung. Altfor ung til det livet jeg har fått.

Jeg har måtte gått igjennom mye for å kunne bli ufør. Utallige leger, spesialister og diverse jobbøvelser som bare gjorde meg sykere. Og jeg VIL jobbe. Jeg VIL leve. Jeg hadde så mange planer for fremtiden som jeg bare har måtte gi opp. Jeg er ikke bitter. Men jeg blir utrolig lei meg over holdninger som dine.

Eller; Jeg ble lei meg. Som ufør i Norge så lærer man seg raskt til å bli tykkhudet.

 

Jeg tror ikke du vet så veldig mye om akkurat dette. Du ser deg blind på at DU betaler for mennesker som ikke "gidder" å jobbe, når det i realiteten går på noe helt annet.

 

Anonymous poster hash: 5a4b3...7fd

 

 

Man kan ikke diskutere enkeltsaker. Man er seg selv nærmest, og det blir umulig å diskutere når du bare kan pøse på masse detaljer etterhvert som diskusjonen skrider frem.

Skal jeg være helt ærlig, tror jeg at dersom alt dette stemte hadde disse detaljene kommet mye lengre oppe i tråden for å støtte synet ditt. Men for all del, dette er bare min spekulasjon.

 

Dette startet med at en barnehageansatt sa at hun ble overrasket at hun hadde like mye utbetalt som deg, og hun jobbet fullt. Du jobber som forstått ikke. Du skrev så at du ikke hadde noen fremtidsutsikter og spurte om det var rettferdig. Der startet diskusjonen, og ut i fra det mener jeg faktisk at det ikke er statens oppgave å underholde deg mer enn det livsnødvendige og at det ofte er en passiv holding for å få en bedre hverdag. Nettopp fordi det ikke stilles nok krav. Ut i fra punktene over ser du hva jeg mener. Du kan jo være uenig, - det oppfatter jeg at du er, men dette bunner nok ut i ulikt syn på hva som er statens oppgave og indivitets.

 

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

[Anonym bruker]

 

 

 

Nå har det vært mange angrep her. La meg gi en oppsummering av hva jeg mener. Mange mener tydeligvis at jeg er empatiløs, ufin, lat, latsabb, sloppy på skolen, misunnelig og "att på til som mor", osv fordi jeg ikke har de samme meningene som resten her. Jeg skal forsøke å holde meg saklig:

• Jeg mener det er for lite forskjell på å stå i arbeid og motta trygd i dette landet. Det må alltid, alltid, alltid lønne seg å stå i arbeid. Inntjening til staten må være større enn utgiftene. Jeg mener denne forskjellen er alt for liten i dag når en ung ufør får det samme som en som jobber fulltid, ref #16. Hva er motivasjonen til å slite seg ut på jobb? Man må ha en viss rettferdighetsfølelse når man betaler inn mye av sin egen lønn.
• Trygdeutgiftene i dag er ikke bærekraftig på sikt, derfor vil det være store endringer/kutt som må til de neste årene. Det kan da vokse seg frem et nytt klasseskille; de som står utenfor arbeid vil bli nederst på samfunnsstigen.
•  Det kan være holdingsproblem og valg som gjør at vi har mange unge uføre, og at det er for enkelt å bli passiv. Jeg har her fått slengt i trynet av flere at bedrifter ikke ansetter uføre som er ustabil arbeidskraft, og at det ikke ser det gjør at jeg er lat som ikke gjør research. Ikke skjønner jeg meg på arbeidsmarkedet heller.  Vel, min arbeidsplass gjør dette. Det samme gjør tydeligvis en annen her også, ref #32. Da har man vel egentlig ikke sjekket ut alle muligheter som er, har man vel? Jeg har ingen tro på at det kun er to bedrifter som gjør dette.Videre er et eksempel på at en ung ufør har allerede gitt opp og sagt at hun ikke har fremtidsutsikter, ref #20. Da mener jeg at man har tatt valg om å bli passiv, og ikke evner å omdefinere sin egen fremtid.
• Jeg bifaller aktivitetskrav i mye større grad enn i dag. Kommunene bør gå frem som et godt eksempel.
• Jeg mener at hver enkelt må ta ansvar for seg selv i større grad. Veldig mange ganger får man slengt «barndommen» frem som et argument, Jeg mener faktisk at man ikke kan skylde på barndommen hele voksenlivet. Man må spille kortene som er gitt, og gjøre det beste ut av det. Som nevnt, har det vært flere på min arbeidsplass som har hatt det svært tøft. Jeg har aldri møtt noen andre med mer pågangsmot enn de.
• Hvordan løse utgiftene ved trygd: Jeg mener at fellesskapet skal kun betale ut et helt minimum livsopphold. Staten har ansvar for å holde deg i livet, altså betale ut kun det nødvendigste. Resten er faktisk opp til den enkelte å ordne. Dette kan man ordne igjennom private forsikringer. Jeg har det på meg selv og mine barn. Et forslag kan være en pålagt forsikring igjennom arbeidsgiver der man sparer opp poeng som pensjonsordning. Etter hvert som man har stått i arbeid og bidratt lenger, kan man betale mindre privat. For de som aldri kommer seg i arbeidslivet må man ordne seg privat. For de som er født med handicap har man egne ordninger.

Staten vil spare store beløp som kan brukes på fellesgoder som bedre skole, eldresenter, veier osv. Altså, dette er bare tanker jeg har. Jeg har ikke fasiten. Men noe må og bør gjøres. Jeg har svart på #21, #25, #28, #30, #34. Der ser dere en utdyping av hva jeg mener. Og jeg venter fortsatt på svaret ditt Optatium, ref #36. Når du kaller andre dette får du enten stå for det, forklare nærmere eller beklage.  Anonymous poster hash: 623b4...ad1

Her var det mye tøv. Blant annet det at du hevder du betaler min lønn. Nei, jeg jobber selv og tjener min egen lønn. Faktisk betaler jeg en del av sjefen min sin lønn også, gjennom de verdier jeg skaper. Men det er en annen sak. Dog, når vi prater om folk som skal være takknemlige for at arbeiderne skaper verdier... Jeg sa at du må ringe 100 bedrifter først, fortelle dem at du er uførepensjonert og at du ikke kan jobbe 100% men trenger fri noen ganger innimellom pga din sykdom/lidelse. Det har du fortsatt ikke gjort, fordi du er lat. Hadde du ikke vært lat ville du ha gjort det alt. Så lenge du ikke ringer rundt så har vi heller ingenting å diskutere. Anonymous poster hash: 3daa8...d64

Samme hvor i landet man ringer? Skal vi liste opp alle bedrifter?

Ser ikke helt hva poenget i det vil være?

Er det andre sin oppgave og skaffe de uføre jobb? Og bare så det er sagt du er ikke garanter jobb selv om du er 100% arbeidsdyktig , mulig du må ringe rundt til 100 bedrifter og spør etter jobb, ingen garanti for at en blir ansatt da heller!!

 

Anonymous poster hash: d2bab...

det vil alltid lønne seg å være arbeidstaker istedenfor trygdet, lønnsøkningen r år for arbeidstakere er såpass mye større, og de kan jo bytte jobb om de ønsker. Så det klasseskillet er allerede der. Vel prøv som uføretrygdet og få jobb på noe annet enn vernede bedrifter, det er nemlig det du stort sett blir tilbudt. Og for en med noenlunde intelligens som f.eks. endel med autismediagnoser, så er det totalt dødfødt å gjøre slike oppgaver som å pakke skruer el. Det hadde rett og slett ikke fungert. Men pågangsmot har de så de holder, om de får gjøre noe som gir dem en mening. De arbeidskravene kommunen hadde gitt ville ført til akkurat det samme. Du ønsker at vi har private forsikringer, ja prøv å få det med en medfødt diagnose, om ofte er tilfelle ved ung ufør. Sålenge du har økt sjanse for å få uføretrygd så ønsker ikke forsikringsselskapene å gi deg noe uføreforsikring. Staten vil spare penger, vel usikker på det. Det er vel ikke de med ung ufør som er der de vil spare mest. Staten ville heller spare mye mer penger å å f.eks forebygge psykiske lidelser.

 

 

Jeg mener at det er for lite forskjell, - selvom lønnsøkningen er større. Det er noe med rettferdighetsfølelsen når man får utbetalt det samme ved full jobb som ved ung ufør. Jeg har ikke noe høy lønn. Jeg har utbetalt ca 20K. Jeg synes faktisk helt ærlig at det skal være større forskjell på meg og en som en ung ufør som får 16K utbetalt av staten. Eller hun barnehageansatte som omtrent tjener likt. Jeg mener statens oppgave begrenser seg til å kun dette nødvendig livsopphold. Resten får man ordne selv.

 

Det er helt klart at man må ha fokus på å holde av plasser til uføre. Det har jeg skrevet flere ganger. Men min bedrift er ikke vernet, og det virket heller ikke som den andre som var her inne heller da hun omtalte det som en stor statlig bedrift. Alle sier det ikke finnes, men det gjør jo det. Det er noe med innstillingen som jeg reagerer på, for det første man ofte hører er med en gang "det finnes ikke".

 

Det med forsikringer er jeg ikke helt enig i. Forsikring opprettes den dagen barnet er født. Altså se for deg at man har et system der legen på sykehuset som gjør sjekk før man drar fra barsel fyller ut et skjema til forsikringsselskap. Enten er man frisk og har full rett på forsikring, eller så har man en sykdom. Har man det har selvfølgelig staten ansvar for å gi skikkelig utbetaling. Påvises det sykdommer under oppveksten har man da forsikringsdekning. Eventuelt kan staten betale denne forsikringspremien frem til barnet er 18år, og deretter har man ansvar selv. Jeg tviler på at det er mange uføre i dag som har en sykdom som hadde vært oppdaget som nyfødt og dermed ikke fått forsikring. Men dette har jeg ingen tall på.

Det er jo mange land som har forsikringsordning, så der kan man ta lærdom. Jeg har ingen fasiter her, men jeg mener at dette bør utredes.

 

Vi er jo grunnleggende uenig i hva som er statens oppgave her tror jeg. Jeg mener at statens oppgave ikke er å underholde meg, men gi meg til kun livsopphold. Resten er faktisk mitt eget ansvar. Dette gjelder alle type stønader. Dette er selvsagt ikke pensjon, da dette er opparbeidet og således ikke en stønad. Derfor vil det bli betydelige innsparelser med denne modellen.

Uansett hva man mener må noe gjøres med ytelsene på sikt. Det blir vel neppe "så ekstremt" som dette, men det kommer til å bli en stor omveltning. I dag er jeg 30år. Tror ting ser veldig forskjellig ut når jeg er f.eks 60år.

 

Jeg mener faktisk ikke at jeg har et dårligere menneskesyn, lite empati etc bare fordi jeg har et annet syn på samfunnets oppgaver, goder og plikter. Denne siste her er ikke til deg, men som en generell kommentar til innleggene her.

 

 

Anonymous poster hash: 623b4...ad1

[Anonym bruker]

 

Samme hvor i landet man ringer? Skal vi liste opp alle bedrifter?Ser ikke helt hva poenget i det vil være?Anonymous poster hash: d2bab...898

Noen ganger er det reisen, ikke målet i seg, som er målet. Ved å ringe en rekke bedrifter og fortelle at du ikke kan jobbe 100%, at du ikke vet hvilke dager du kan jobbe, ikke en gang vet hvor mye du kan jobbe, ikke en gang vet før kanskje ut på dagen om du kan jobbe, så får du også erfare hvordan det er å søke jobb som ufør. Når en person som er 100% frisk (ja, jeg vet, ingen er 100% frisk, alle "feiler" noe) har vanskelig for å få jobb så er det så mange ganger vanskeligere for en person som ikke er 100% frisk, en som ikke alltid kan være på arbeid til faste tider, til faste dager. Påstanden til flere her er at "det er bare til å ta seg sammen, få en bedre innstilling og få seg en jobb, det er jo ikke vanskelig", blir da til erfaring om at det er rett og slett ikke så enkelt. Med andre ord, reisen er målet, ikke målet i seg. Anonymous poster hash: 3daa8...d64

Men hvorfor må de uføre alltid fokusere på det de IKKE kan? Som småbarnsmor med flere barn så har du faktisk en like uforutsigbar uke;) men en starter ikke intervjuet med og fortelle om hvor ofte barna er syke, hvor ofte en kommer til og bli borte, hvor det beste hadde vært om en kunne gått litt tidligere osv.

Som anonyme over her, det er litt med innstilling, ikke sikker de uføre er slik ii virkeligheten, men de uføre her inne gir stadig utrykk over hva de ikke kan! Hva de ikke klarer, gir utrykk for at de ikke vil jobbe, men skriver de gjerne skulle jobbet...?

 

 

Anonymous poster hash: d2bab...898