Hvorfor er det gitt at jeg er heldig?!

[Anonym bruker]

Du kan trene, lære, bruke enorme mengder på ditt og datt når det gjelder oppdragelse, MEN det meste skyldes personlighet og lynte, og barn kan ha medfødte diagnoser.!!!

Anonymous poster hash: 1cf5d...fac

[Gjest MiffaBlir3Barnsmor]

Jeg oppdrar også barnet mitt å jobber hardt med det. Han er likevel ganske krevende å ha med å gjøre, veldig sterk personlighet. Hadde blitt lei meg om noen trodde at jeg rett å slett ikke oppdrar han siden han er så viljesterk.

[Anonym bruker]

Det er klart det er irriterende når dine venninner ikke anerkjenner den innsatsen du har lagt ned i oppdragelsen som viktig. Å ha barn er uansett aldri lett! Og det er klart at det er irriterende når de påstår at du ikke vet hvordan det er å ha barn. Må si at dine venninner høres rimelig lite reflektert ut. Men på måten du fremstiller det så kan det også ha helt motsatt effekt. Mener du at et vanskelig barn betyr er synonymt med at foreldrene ikke oppdrar barna sine og legger ned masse arbeid og innsats i det? Jeg har bare ett barn jeg også, som har vært svært krevende fra første stund. Jeg har helt sikkert gjort masse galt, men jeg har også lest masse om oppdragelse, prøvd mange ulike teknikker osv. Det kan på meg virke som om han har uendelig stor innsatsvilje, og vil nesten alltid velge noe annet enn å høre etter eller følge regler, noe som er svært krevende. Slik di da fremstiller det så er det da min skyld at barnet er vanskelig. Dropper jeg en kamp i ditt nærvær så er det kanskje, uten at jeg har fortalt deg det, en grunn til det... Når dagene består av kamper, så må man velge de viktigste, og la noen ting fare. Kanskje er det ikke så farlig at treåringen hopper i sofaen og ikke sitter pent ved bordet, så lenge man i en periode fokuserer på å ikke slå andre og ikke ødelegge ting med vilje.

 

Det hele lar seg ganske greit forklare psykologisk uansett... Man har en tendens til å tolke andres positive handlinger som ytre omgivelsers fortjeneste, mens negative handlinger begrunnes i personlige egenskaper. Motsatt sammenheng når det gjelder en selv- altså det positive som skjer oss forklarer vi med at vi har gjort noe rett selv, mens skjer det oss noe negativt så forklarer vi det med noe vi ikke selv har kontroll over. Google den fundamentale attribusjonsfeilen og andre attribusjonsfeil hvis du er interessert. Pga dette er det eneste vi kan stole på forskning... Og det ser ut til at både personlighet (det medfødte) og miljø (oppdragelse) er sv betydning. Men medfødt personlighet står sterkest. Miljø vil i stor grad påvirke hva slags sider som kommer frem, altså demping av negative sider og oppmuntring til de positive.

 

 

 

Anonymous poster hash: 717b1...c8d

[Anonym bruker]

Det er klart det er irriterende når dine venninner ikke anerkjenner den innsatsen du har lagt ned i oppdragelsen som viktig. Å ha barn er uansett aldri lett! Og det er klart at det er irriterende når de påstår at du ikke vet hvordan det er å ha barn. Må si at dine venninner høres rimelig lite reflektert ut. Men på måten du fremstiller det så kan det også ha helt motsatt effekt. Mener du at et vanskelig barn betyr er synonymt med at foreldrene ikke oppdrar barna sine og legger ned masse arbeid og innsats i det? Jeg har bare ett barn jeg også, som har vært svært krevende fra første stund. Jeg har helt sikkert gjort masse galt, men jeg har også lest masse om oppdragelse, prøvd mange ulike teknikker osv. Det kan på meg virke som om han har uendelig stor innsatsvilje, og vil nesten alltid velge noe annet enn å høre etter eller følge regler, noe som er svært krevende. Slik di da fremstiller det så er det da min skyld at barnet er vanskelig. Dropper jeg en kamp i ditt nærvær så er det kanskje, uten at jeg har fortalt deg det, en grunn til det... Når dagene består av kamper, så må man velge de viktigste, og la noen ting fare. Kanskje er det ikke så farlig at treåringen hopper i sofaen og ikke sitter pent ved bordet, så lenge man i en periode fokuserer på å ikke slå andre og ikke ødelegge ting med vilje.

 

Det hele lar seg ganske greit forklare psykologisk uansett... Man har en tendens til å tolke andres positive handlinger som ytre omgivelsers fortjeneste, mens negative handlinger begrunnes i personlige egenskaper. Motsatt sammenheng når det gjelder en selv- altså det positive som skjer oss forklarer vi med at vi har gjort noe rett selv, mens skjer det oss noe negativt så forklarer vi det med noe vi ikke selv har kontroll over. Google den fundamentale attribusjonsfeilen og andre attribusjonsfeil hvis du er interessert. Pga dette er det eneste vi kan stole på forskning... Og det ser ut til at både personlighet (det medfødte) og miljø (oppdragelse) er sv betydning. Men medfødt personlighet står sterkest. Miljø vil i stor grad påvirke hva slags sider som kommer frem, altså demping av negative sider og oppmuntring til de positive.

 

 

 

Anonymous poster hash: 717b1...c8d

Jeg er så utrolig enig med deg! Vi som har barn som er vanskelige å oppdra, barn som tester de samme grensene ikke ti ganger, men tusenvis av ganger, og som bare må gjøre det de har bestemt seg for, selv om de ikke får lov, vi kan ikke ta alle kampene hver gang, selv om du, HI, tilfeldigvis ser på. Vi som har slike barn, må prioritere. En periode konsentrerer vi oss om ikke å slå eller ødelegge noe, og når det en gang kommer på plass, kan vi lære barna "mindre viktige" ferdigheter, som bordskikk. Dersom alt barnet gjør møtes med "nei" og barnet alltid får høre at det det gjør er galt, vil for det første "nei" miste sin effekt, og for det andre vil barnet helt miste selvtilliten. Jeg har mange ganger ønsket at jeg hadde et enkelt barn, som responderte godt på oppdragelse, for å lære mitt barn normal høftlighet er en ekstrem prøvelse. Dessverre virker det som om andre ikke tror at jeg har prøvd eller prøver å oppdra mitt barn når de ser at han tester grensene eller oppfører seg uakseptabelt.

 

Det er ikke slik at jeg ikke oppdrar barnet mitt, selv om han ofte oppfører seg uoppdragent. Når jeg ikke alaltid korrigerer han mens du ser på, er det fordi jeg allerede har korrigert ti andre ting, og jeg kan ikke korrigere alt. Skulle ønske at alle kunne forstå dette.

 

Anonymous poster hash: b3152...fc5

[Anonym bruker]

Barn er ulike, sånn er det. Min eldste og yngste er veldig greie å ha med å gjøre, de får en beskjed og så gjør de det jeg sier ( stort sett). Snille og veloppdragne ute, høflige. Så har vi mellomste som av og til virker som kommer rett fra dypeste jungelen. Hvem er det vi jobber og har jobbet mest med? Jo mellomste.

 

Anonymous poster hash: 7d8fa...fce

[Mammatassar]

Å tenke oppdragelse hele tiden gir meg en dårlig følelse av å bedrive barn som prosjekt, hvor man har en bestemt oppfatning av målet man skal nå. Da kan man også bli misfornøyd med resultatet. Å være en person som ikke når opp til standarden i huset må føles vondt. Jeg var veldig opptatt av "oppdragelse" de første årene av min første datters liv, nettopp fordi hun er en egen spesiell, egenrådig, men flott figur. Takk for at jeg oppdaget at hun hadde blitt et formingsprosjekt for meg. Jeg er fortsatt veldig var på rammene hennes og hva hverdagen hennes består av. Men jeg håper og tror at jeg nå har funnet en tilnærming til henne som likeverdig, men ikke likestilt - for å sitere Jesper Juul. Det kan finnes mye krenkelse i god oppdragelse.

 

Om man trenger andres anerkjennelse for ens suksess som oppdrager så kan det tyde på at man har selvtillitsissues i forhold til foreldrerollen. Da tenker jeg i alle fall at man bør reflektere over hvorfor - og i den øvelsen finne et annet svar enn at det er barnet det står på.

[Mammatassar]

Å tenke oppdragelse hele tiden gir meg en dårlig følelse av å bedrive barn som prosjekt, hvor man har en bestemt oppfatning av målet man skal nå. Da kan man også bli misfornøyd med resultatet. Å være en person som ikke når opp til standarden i huset må føles vondt. Jeg var veldig opptatt av "oppdragelse" de første årene av min første datters liv, nettopp fordi hun er en egen spesiell, egenrådig, men flott figur. Takk for at jeg oppdaget at hun hadde blitt et formingsprosjekt for meg. Jeg er fortsatt veldig var på rammene hennes og hva hverdagen hennes består av. Men jeg håper og tror at jeg nå har funnet en tilnærming til henne som likeverdig, men ikke likestilt - for å sitere Jesper Juul. Det kan finnes mye krenkelse i god oppdragelse.

 

Om man trenger andres anerkjennelse for ens suksess som oppdrager så kan det tyde på at man har selvtillitsissues i forhold til foreldrerollen. Da tenker jeg i alle fall at man bør reflektere over hvorfor - og i den øvelsen finne et annet svar enn at det er barnet det står på.

[Hjertefru]

Jeg tenker at du er 'heldig' som har et barn som responderer godt på oppdragelse.

Det er også stor forskjell på oppdragelse og overkjøring. Med barn som er 'medgjørlige' er det viktig å være obs på at man ikke dreper alle forsøk på stå opp for seg selv.

Jeg har en ganske avslappet form for oppdragelse. Jeg har liten tålmodighet med sutring og klaging, null aksept for å være slem mot andre, men stort rom for egen tenking og syns det er viktig at barna får prøve og feile - innenfor trygge rammer selvsagt.

Jeg nekter ikke for at jeg har vært heldig med barna mine. De er forskjellige mennesketyper og har gitt oss forskjellige utfordringer som foreldre, men til nå har de vist seg å bli sympatiske, empatiske og glade unge voksne. Jeg har lest lite litteratur om emnet og har levd etter mottoet at man tar ting etterhvert som de kommer.

Jeg syns det høres slitsomt ut og tenke oppdragelse hele tiden. Jeg har tro på at når man lever som en harmonisk familie så plukker barna opp hvilke normer og regler som er akseptert.

Enig med du. Oppdragelse er for at barna skal vokse opp og oppføre seg som folk samt bli selvstendige individer. Det er ikke en ny "gren" vi skal ha foreldrekonkurranse om hvem som er flinkest i. Kan ikke fri meg fra å lese litt den holdningen ut fra innlegget til hi.

[Anonym bruker]

 

Jeg har selv jobbet med barn i flere år, før jeg fikk egne barn.

 

Og det er vel en kombinasjon av barneoppdragelse og barnet. For barn er virkelig forskjellige, noen krever jo ekstremt mye, andre igjen krever nesten ingenting.

Første barnet mitt var ekstremt krevende, trassig, hyperaktiv, og det var tøft i flere år, men barnet oppførte seg hele veien veldig bra i barnehage og hos andre. Hun er i dag 13 år, og er en flott jente, det ikke er mye tull med.

Kan legge til at jeg hadde 2 venninner med barn som var identiske til min datter i oppførsel, men de orket ikke å oppdra barnet sitt. Begge de barna har ADHD diagnose i dag. Og det er jeg ganske sikker på at min datter ville hatt og.

Så det andre barnet mitt, har vært det enkleste på denne jord, han har aldri gjort noe galt, bare snill og rolig. Som baby åpnet han aldri en eneste skuff for å dra ut ting, han lekte bare med sine leker. Det barnet har jo faktisk ikke krevd en oppdragelse.

Så barn er virkelig forskjellige.

 

Anonymous poster hash: 1b65d...e1e

 

Mener du at du har oppdratt barnet ditt slik det ikke fikk ADHD?  Tør jeg spør hva, du som jobber med barn, har til utdannelse?

 

Anonymous poster hash: ff081...f2e

[Anonym bruker]

Jeg tror på begge deler. At både oppdragelse og barnets personlighet avgjør atferd. Du har nok gjort en god jobb, da du tydeligvis har sett barnet ditt på den rette måten og oppdratt ham deretter. Mange gjør ikke det og lar ting utvikle seg, tilslutt sitter de igjen med bortskjemte og krevende barn. Det er jo en grunn til at norske barn sees på som noe viltre og "uoppdragne" i andre land.

 

Anonymous poster hash: b2a54...ac5

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Så dere mener virkelig at hvis jeg aldri hadde gjort noe hadde utfallet vært det samme?? Og at det er tilfeldig sy de som har oppdragen barn er de som aldri løfter en finger??Anonymous poster hash: 9751e...ffa

Du evner å se at det finnes nyanser mellom alt og ingenting, eller?

Ja, det er nettopp det jeg gjør! Det er derfor jeg undrer meg over ingen mener min innsats har betydning. Jeg skriver jo i HI at jeg skjønner at det både er mulig det hadde vært anerledes med et annet barn og at vi ikke er ferdige ennå og at ting kan endre seg. Men alle svarene tyder jo på at det utelukkende er personlighet som gjør at barnet mitt tar et nei for et nei. Jeg finner det merkelig. Anonymous poster hash: 9751e...ffa

Eg undrar meg om du ikkje kan ha eit problem med å forstå det du les. At folk meinar lynne er viktigast gjer ikkje automatisk at dei synes oppdragelse ikkje er med å forme barnet..

Jeg spør jo ikke om hva som er viktigst heller. Det er jo opplagt. Jeg spør om det virkelig er slik at dere mener at det kun er flaks at jeg har et barn andre synes er veloppdratt.

Jeg mener selv at mitt barn kunne vært en skikkelig prøvelse om ikke vi hadde hatt grenser fra starten, for noe rolig engel er det langt i fra. Men nei er nei, og det synes mange er umulig at er min/vår fortjeneste.

Jeg mener videre at årsaken til sånne kommentarer ofte ligger i usikkerhet på egne resultater, og at det er enklere å skylde på at vi har flaks enn at vi faktisk oppnår noe de ikke for til, eller orker å prøve på selv. Om man faktisk mente det var flaks, hvorfor bringe det på banen i det hele tatt... Hadde jeg selv skrytt veldig hadde det skjønt det, men det gjør jeg vel aldri. Anonymous poster hash: 9751e...ffa

Å oppdra barnet sitt er sjølvsagt for dei fleste av oss. Dei av oss som har barn som responderar godt på oppdragelse er heldige. Det er mi meining om saka.

Men hva er oppdragelse da? En pott av felles riktige handlinger og konsekvenser? Eller kan det være at foreldre bør møte sine barn avhengig av hvilken type personlighet barnet har fremfor å utøve samme oppdragelse på alle barna i en barneflokk? Det skal ikke kalles for heldig om man har barn som lar seg oppdra. Jeg tenker heller at barnets foreldre har vært konsekvent og møtt barnet på rett måte avhengig av personlighetstrekk, gode og dårlige egenskaper.

 

Anonymous poster hash: b2a54...ac5

[Anonym bruker]

 

Jeg har selv jobbet med barn i flere år, før jeg fikk egne barn. Og det er vel en kombinasjon av barneoppdragelse og barnet. For barn er virkelig forskjellige, noen krever jo ekstremt mye, andre igjen krever nesten ingenting.Første barnet mitt var ekstremt krevende, trassig, hyperaktiv, og det var tøft i flere år, men barnet oppførte seg hele veien veldig bra i barnehage og hos andre. Hun er i dag 13 år, og er en flott jente, det ikke er mye tull med.Kan legge til at jeg hadde 2 venninner med barn som var identiske til min datter i oppførsel, men de orket ikke å oppdra barnet sitt. Begge de barna har ADHD diagnose i dag. Og det er jeg ganske sikker på at min datter ville hatt og.Så det andre barnet mitt, har vært det enkleste på denne jord, han har aldri gjort noe galt, bare snill og rolig. Som baby åpnet han aldri en eneste skuff for å dra ut ting, han lekte bare med sine leker. Det barnet har jo faktisk ikke krevd en oppdragelse.Så barn er virkelig forskjellige.Anonymous poster hash: 1b65d...e1e

 

Mener du at du har oppdratt barnet ditt slik det ikke fikk ADHD?  Tør jeg spør hva, du som jobber med barn, har til utdannelse? Anonymous poster hash: ff081...f2e

Snakk om å virkelig misforstå innlegget. Hjelpes!

 

Anonymous poster hash: b2a54...ac5

[Anonym bruker]

 

 

Jeg har selv jobbet med barn i flere år, før jeg fikk egne barn. Og det er vel en kombinasjon av barneoppdragelse og barnet. For barn er virkelig forskjellige, noen krever jo ekstremt mye, andre igjen krever nesten ingenting.Første barnet mitt var ekstremt krevende, trassig, hyperaktiv, og det var tøft i flere år, men barnet oppførte seg hele veien veldig bra i barnehage og hos andre. Hun er i dag 13 år, og er en flott jente, det ikke er mye tull med.Kan legge til at jeg hadde 2 venninner med barn som var identiske til min datter i oppførsel, men de orket ikke å oppdra barnet sitt. Begge de barna har ADHD diagnose i dag. Og det er jeg ganske sikker på at min datter ville hatt og.Så det andre barnet mitt, har vært det enkleste på denne jord, han har aldri gjort noe galt, bare snill og rolig. Som baby åpnet han aldri en eneste skuff for å dra ut ting, han lekte bare med sine leker. Det barnet har jo faktisk ikke krevd en oppdragelse.Så barn er virkelig forskjellige.Anonymous poster hash: 1b65d...e1e

Mener du at du har oppdratt barnet ditt slik det ikke fikk ADHD?  Tør jeg spør hva, du som jobber med barn, har til utdannelse? Anonymous poster hash: ff081...f2e

Snakk om å virkelig misforstå innlegget. Hjelpes!

 

Anonymous poster hash: b2a54...ac5

 

".. Og det er jeg ganske sikker på at min datter ville hatt og.." vet ikke hvor mye en kan misforstå. Tro meg, barn får ikke en ADHD- diagnose på grunn av dårlig oppdragelse. Man vokser seg ikke ut av en slik diagnose i barneårene, og om datteren din hadde hatt ADHD har du i tilfelle gjort henne tidenes bjørnetjeneste med å omgå en utredning. Det er ikke lett å gå gjennom grunnskolen umedisinert, og å kanskje ikke få de karakterene en trenger for å komme inn på den videregående skolen en ønsker. ADHD handler ikke bare om oppførsel.

 

Anonymous poster hash: ff081...f2e

[Gjest Antarctica]

 

Grenseløse barn blir grenseløse ungdommer. Å skylde på at "ditt barn er lett, mens mitt er vanskelig" betyr jo bare at den som har et såkalt vanskelig barn må forplikte seg til å jobbe dobbelt så mye. Sånn er livet!

 

Syns noen av svarene her blir litt på linje med "jeg har anlegg for fedme, men du er jo naturlig slank". - selv har jeg nemlig lett for å legge på meg, men nettopp derfor må jeg jo være mer på vakt!

 

Eller: "Vi har svake tenner i min familie; det er jo lett for deg som har sterke tenner!" (og deretter drite i fluor og pusseteknikk).

 

Det HI sier er at hennes venninner gjør veldig lite for å justere barnas atferd, og bortforklarer alt HI gjør for sitt barn ved å si at "hun/han er jo så lett, da er der ingen sak!"

 

Ser ikke andre at det er fornærmende? Jeg syns i alle fall det er frekt når folk sier "du er så heldig med at barna dine liker all mat, jeg får aldri kjøtt/brød/grøt/grønnsaker i mine!" Det er ikke flaks, når jeg har brukt mye tid på å øve på sosialt akseptabel bord-atferd, og sendt dem fra bordet uten middag helt til de lærte at det du får er det du får.

 

Samme sak er det jo med å takke, håndhilse, svare høflig, konversere, vise omtanke, stille seg i kø, tilby hjelp, vurdere risiko og alt annet man skal lære seg fra barn til voksen. Dersom ungen har mer vondt for det enn gjennomsnittet, nytter det jo ihvertfall ikke at foreldrene lener seg tilbake og sier "huff, det går jo ikke likevel." Tanta mi sleit alltid med rutiner og tider, alt fløt rundt sønnen hennes. Ho skyldte på at han hadde ADD, helt til barnepsykologen sa at for ADD-barn er rutiner dobbelt viktige!

 

Jeg har 3 barn der nr 1 var en utfordring, nr 2 nesten litt for snill og nr 3 mer 50/50 (ikke generelt vrang, men har sine øyeblikk.) De oppfører seg alle fint nå, men det har jo vært en jobb. Jeg gidder ikke få den underkjent av folk som er for late til å gjøre jobben sin.

Men hvorfor har du et behov for anerkjennelse? Holder det ikke at du vet at du har gjort det du kan? Hvorfor trenger andre å vite hvor 'flink' du har vært?

 

Og å tvinge barn til å spise mat de ikke liker er en oppdragelsemetode jeg aldri har bedrevet. De kunne ikke falt meg inn å gi voksne mat de ikke liker, hvorfor skal det være annerledes for barn? Gitt at de oppriktig ikke liker, selvsagt, og ikke at det er ukens påfunn.

 

Anonymous poster hash: 18db4...029

JEG har ikke behov for anerkjennelse. Det er HI i denne trådte som får høre hvor heldig hun er som har et veloppdragent barn. Min sammenligning (med maten) kom fordi de fleste jeg kjenner vet om at oppdragelse er mye jobb, og sier aldri at det er flaks.

 

Men enkelte tror fortsatt at matglede og matinteresse er noe medfødt som heldige foreldre plutselig og intetanende oppdager hos sitt barn. At mine ikke får lov å følge "ukens påfunn" har gjort at de er nysgjerrige, verdensvante og smakeglade. Det sier jeg høyt hver gang jeg får høre hvor "heldig" jeg er, fordi jeg godt syns folk kan få vite at barn ikke er sarte skapninger som kun tåler smaken av MacDonalds barnemeny...

 

(At voksne drister seg til å uttale ordene "jeg liker ikke..." om mat er så hinsides dannelse at det kommenterer jeg ikke en gang.)

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

Jeg har selv jobbet med barn i flere år, før jeg fikk egne barn. Og det er vel en kombinasjon av barneoppdragelse og barnet. For barn er virkelig forskjellige, noen krever jo ekstremt mye, andre igjen krever nesten ingenting.Første barnet mitt var ekstremt krevende, trassig, hyperaktiv, og det var tøft i flere år, men barnet oppførte seg hele veien veldig bra i barnehage og hos andre. Hun er i dag 13 år, og er en flott jente, det ikke er mye tull med.Kan legge til at jeg hadde 2 venninner med barn som var identiske til min datter i oppførsel, men de orket ikke å oppdra barnet sitt. Begge de barna har ADHD diagnose i dag. Og det er jeg ganske sikker på at min datter ville hatt og.Så det andre barnet mitt, har vært det enkleste på denne jord, han har aldri gjort noe galt, bare snill og rolig. Som baby åpnet han aldri en eneste skuff for å dra ut ting, han lekte bare med sine leker. Det barnet har jo faktisk ikke krevd en oppdragelse.Så barn er virkelig forskjellige.Anonymous poster hash: 1b65d...e1e

Mener du at du har oppdratt barnet ditt slik det ikke fikk ADHD? Tør jeg spør hva, du som jobber med barn, har til utdannelse? Anonymous poster hash: ff081...f2e

Snakk om å virkelig misforstå innlegget. Hjelpes!

 

Anonymous poster hash: b2a54...ac5

".. Og det er jeg ganske sikker på at min datter ville hatt og.." vet ikke hvor mye en kan misforstå. Tro meg, barn får ikke en ADHD- diagnose på grunn av dårlig oppdragelse. Man vokser seg ikke ut av en slik diagnose i barneårene, og om datteren din hadde hatt ADHD har du i tilfelle gjort henne tidenes bjørnetjeneste med å omgå en utredning. Det er ikke lett å gå gjennom grunnskolen umedisinert, og å kanskje ikke få de karakterene en trenger for å komme inn på den videregående skolen en ønsker. ADHD handler ikke bare om oppførsel.

 

Anonymous poster hash: ff081...f2e

Men det er faktisk en del "inflasjon" i disse diagnosene. Mye over- og feildiagnostisering. Noe av det kommer av svak grensesetting fra voksne i barnets liv.

 

Noen ganger presser skolen på for at barnet skal få diagnose, for å slippe å gjøre noe med sin egen internkultur. Det har jeg sett på nært hold.

 

Jeg leser denne innleggeren som at hun kjempet hardt for å klare å oppdra barnet, og lyktes, mens en del andre aktive og krevende unger ble feilaktig diagnostisert fordi foreldrene lot det skure.

[Anonym bruker]

Barn er veldig forskjellige. Det kan jeg si etter å ha jobbet i skole og barnehage i flere år. Har også to barn selv.

 

Jobben du har gjort frem til nå er ikke forgjeves, tvertimot.

Men det er enklere og mindre krevende å oppdra "enkle" barn.

 

Jeg har en av hver. Ett enkelt og ett som er mye mer krevende.

Det "krevende" barnet er snart 3år og de kan ikke oppdraes på samme måte. Det yngste på snart 3 leker mye selv, styrer med sitt, meget bestemt, høflig men svarer så busta fyker om noe ikke går hennes vei. Det er ikke mulig å sette seg rolig ned og forklare for hun bare hyler, jeg må ta henne bort fra situasjonen å fullføre.

Den enkle var det meget effektivt å sette seg rolig ned å forklare.

 

Du har bare ett barn, eller?

 

Anonymous poster hash: 2e91d...1ff

[Anonym bruker]

Nå har jeg ikke lest alle svarene her. Men det er nok ikke bare oppdragelsen, men også barnets personlighet. Du har gjort en god jobb og vært heldig, vil jeg si.

 

På en annen side så er det alltids noen som syns du er heldig. "Du er heldig som har en lang utdannelse". Kall meg gjerne heldig, men tror du det kom servert på sølvfat? For det gjorde faktisk ikke det!

 

Anonymous poster hash: 18382...5e6

[*SommerFrisk*]

 

Så dere mener virkelig at hvis jeg aldri hadde gjort noe hadde utfallet vært det samme?? Og at det er tilfeldig sy de som har oppdragen barn er de som aldri løfter en finger??

 

Er jo ikke snakk om hyllemeter, men en interesse for barn og dermed fanger jeg også opp mye av det som skrives.

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

Beklager skrivefeil, blir faktisk litt oppgitt og engasjert.

 

Men, kan stille spørsmålet anerledes. Hvorfor oppdra barna? Alle mener jo tydeligvis at det ikke har noe å si... Jeg forstår det virkelig ikke..

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

 

Det blir jo for dumt og enkelt av deg (som har lest deg opp) og si at "hvorfor oppdra barna da om utfallet er tilfeldig?"-fritt tolket.

 

Det du må forstå at de aller aller fleste oppdrar barna sine, selv om de gjør det annerledes enn deg.

 

Så ja, jeg tror nok at barn som blir oppdratt annerledes enn ditt, også kan være yndige, søte, snille og oppdragne høflige barn. Av foreldre med en annen fremgangsmåte, som ikke du nødvendigvis er enig i.