Hvorfor er det gitt at jeg er heldig?!

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Så dere mener virkelig at hvis jeg aldri hadde gjort noe hadde utfallet vært det samme?? Og at det er tilfeldig sy de som har oppdragen barn er de som aldri løfter en finger??

 

 

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

Du evner å se at det finnes nyanser mellom alt og ingenting, eller?

Ja, det er nettopp det jeg gjør! Det er derfor jeg undrer meg over ingen mener min innsats har betydning. Jeg skriver jo i HI at jeg skjønner at det både er mulig det hadde vært anerledes med et annet barn og at vi ikke er ferdige ennå og at ting kan endre seg. Men alle svarene tyder jo på at det utelukkende er personlighet som gjør at barnet mitt tar et nei for et nei. Jeg finner det merkelig.

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

Eg undrar meg om du ikkje kan ha eit problem med å forstå det du les. At folk meinar lynne er viktigast gjer ikkje automatisk at dei synes oppdragelse ikkje er med å forme barnet..

Jeg spør jo ikke om hva som er viktigst heller. Det er jo opplagt. Jeg spør om det virkelig er slik at dere mener at det kun er flaks at jeg har et barn andre synes er veloppdratt.

 

Jeg mener selv at mitt barn kunne vært en skikkelig prøvelse om ikke vi hadde hatt grenser fra starten, for noe rolig engel er det langt i fra. Men nei er nei, og det synes mange er umulig at er min/vår fortjeneste.

 

Jeg mener videre at årsaken til sånne kommentarer ofte ligger i usikkerhet på egne resultater, og at det er enklere å skylde på at vi har flaks enn at vi faktisk oppnår noe de ikke for til, eller orker å prøve på selv. Om man faktisk mente det var flaks, hvorfor bringe det på banen i det hele tatt... Hadde jeg selv skrytt veldig hadde det skjønt det, men det gjør jeg vel aldri.

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

[Anonym bruker]

 

Når du har fire barn og den yngste av dem har nådd puberteten kan vi ta denne samtalen igjen

 

Jeg mener på ingen måte at det arbeidet du legger ned i barneoppdragelse er uviktig, det er bare sånn at noen barn er lettere å oppdra enn andre.

 

Jeg har fire barn selv og her er det ingen som sier at vi har vært heldige, her får vi foreldre skryt av jobben vi har gjort med barna våre, at de er veloppdragne, veltilpasset og fine unger.

 

Barna våre er veldig forskjellig, mens en nærmest er hypersenstitiv og trenger lange pauser fra lyd og stimuli er en annen hypersosial, høyt og lavt og får aldri nok av aktiviteter og lyd. Mens en har trasset mer enn de tre andre til sammen, har en annen nesten ikke trasset i det hele tatt. Mens en er kvikk i replikken, morsom og intelligent er en annen sjenert og stille, og trenger litt lenger tid på å tilegne seg ny kunnskap.

 

Det jeg vil frem til er at barn trenger forskjellig barneoppdragelse, og lettest er det å oppdra de barna som responderer på akkurat din logikk og den oppdragerformen som faller deg og din personlighet lettest, men så får du barn som du ikke forstår og som ikke forstår deg fordi dere er så forskjellige, da blir oppdragelse plutselig en litt større utfordring.

 

Jeg er 100% sikker på at mine barn er et produkt av god oppdragelse, men ikke bare av det. Jeg er minst like sikker på at jeg har vært "heldig" som du sier, som har fått barn uten store utfordringer, som har personligheter som passer sammen (veldig lite krangling her i huset). Selvfølgelig skal jeg og mannen ha æren for å ha skapt en familie med gode forutsetninger for barna våre, her er de trygge, de har aldri opplevd dramatiske eller traumatiske ting som kunne formet de negativt (tenker da på alt fra psykisk til fysisk vold, krangel og spetakkel til skilsmisse og slike ting som kan gjøre barn utrygge). De har faste rammer og regler å forholde seg til og de oppfører seg bra. Selvfølgelig skal vi ha æren av det.

 

Noen barn får en regel og aksepterer den tvert, andre barn protesterer 10 ganger før de aksepterer den og atter andre barn protesterer i to år før de aksepterer den. Jeg har opplevd litt av begge deler

Men så lenge man er konsekvent som forelder så er barnet til slutt nødt til å gi etter, det er faktisk vi foreldre som setter reglene og det må de leve med til de selv blir voksne.

 

Noen barn er lettere å oppdra enn andre, men jeg er helt enig med HI i at alle (friske) barn er fullt mulig å oppdra. Men jeg er uenig med HI i at alle barn er like lett å oppdra, for det er de ikke, noen barn krever mye større jobb enn andre og jeg kan godt innrømme at jeg har vært ganske heldig med mine barn, selv om noen av dem har krevd mer enn andre...

 

Anonymous poster hash: 71f08...8fe

Hvis jeg har skrevet noe som kan tolkes til at jeg mener alle barn er like enkle å oppdra har jeg formulert meg feil. Mitt barn var ikke enkel, men ble det etterhvert. De første årene ble vi utfordret på alt alltid. Nå i det siste er det ikke sånn. Går litt i daler. Men, vi slutter ikke av den grunn. Og hadde jeg hatt et ekstremt vanskelig barn, er min personlige mening at man må stå på enda hardere og lete etter flere løsninger. Man kan alltid gjøre noe, tror jeg. Å bruke at barnet er avskyelig som en grunn til å fritas fra oppdragelsen synes jeg er hårreisende.

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

[Anonym bruker]

Så dere mener virkelig at hvis jeg aldri hadde gjort noe hadde utfallet vært det samme?? Og at det er tilfeldig sy de som har oppdragen barn er de som aldri løfter en finger??

Er jo ikke snakk om hyllemeter, men en interesse for barn og dermed fanger jeg også opp mye av det som skrives.Anonymous poster hash: 9751e...ffa

Jeg tror ikke det. Men det er sant at noen barn er enklere å oppdra enn andre, og resultatet av ens innsats er slettes ikke altid proporsjonelt med innsatsen, hvis du skjønner hva jeg mener. Noen barn forblir vanskelige selv med stort engasjement fra foreldrenes side, men andre foreldre får masse ros og beundring for at de har oppdratt barn som nærmest kan oppdra seg selv. Livet er urettferdig.

 

Vi har en gutt (5 år) som faller blant den vanskeligere kategorien. Han er sta, egenrådig, vil bestemme alt selv og ignorerer oss glatt når det passer han. Han føler rett og slett ikke at han har noe å lære av voksne, og har ikke den naturlige hangen til å gjøre som andre. Han har vært slik fra han var baby. Det krever MYE, vi må være dønn konsekvente hele tiden, følge opp om han ikke hører etter, lære han at han må respektere visse regler og normer, osv... Samtidig gir vi han så mye frihet som mulig for å respektere hans enormt behov for selvstendighet.

 

Belønningen jeg får er at alle synes han er så vel oppdratt, han oppfører seg alltid pent utenfor huset og er flink til å ta vare på seg selv. Men det er ingen som vet hvor mye stress, bekymringer, tårer (mest mine), og arbeid som ligger bak, eller at vi lenge lurte på om han var autist, senere om han hadde ADHD, og at vi alltid har våre foreldre "antenner" på. Sikker mange som tror at vi har en enkel unge, for han trasser jo aldri blant folk, er høflig og behersket. De skulle bare visst...

 

 

 

Anonymous poster hash: 015e3...710

[☆☆☆]

 

 

 

 

 

Så dere mener virkelig at hvis jeg aldri hadde gjort noe hadde utfallet vært det samme?? Og at det er tilfeldig sy de som har oppdragen barn er de som aldri løfter en finger??

 

 

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

Du evner å se at det finnes nyanser mellom alt og ingenting, eller?

Ja, det er nettopp det jeg gjør! Det er derfor jeg undrer meg over ingen mener min innsats har betydning. Jeg skriver jo i HI at jeg skjønner at det både er mulig det hadde vært anerledes med et annet barn og at vi ikke er ferdige ennå og at ting kan endre seg. Men alle svarene tyder jo på at det utelukkende er personlighet som gjør at barnet mitt tar et nei for et nei. Jeg finner det merkelig.

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

Eg undrar meg om du ikkje kan ha eit problem med å forstå det du les. At folk meinar lynne er viktigast gjer ikkje automatisk at dei synes oppdragelse ikkje er med å forme barnet..

Jeg spør jo ikke om hva som er viktigst heller. Det er jo opplagt. Jeg spør om det virkelig er slik at dere mener at det kun er flaks at jeg har et barn andre synes er veloppdratt.

 

Jeg mener selv at mitt barn kunne vært en skikkelig prøvelse om ikke vi hadde hatt grenser fra starten, for noe rolig engel er det langt i fra. Men nei er nei, og det synes mange er umulig at er min/vår fortjeneste.

 

Jeg mener videre at årsaken til sånne kommentarer ofte ligger i usikkerhet på egne resultater, og at det er enklere å skylde på at vi har flaks enn at vi faktisk oppnår noe de ikke for til, eller orker å prøve på selv. Om man faktisk mente det var flaks, hvorfor bringe det på banen i det hele tatt... Hadde jeg selv skrytt veldig hadde det skjønt det, men det gjør jeg vel aldri.

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

Å oppdra barnet sitt er sjølvsagt for dei fleste av oss. Dei av oss som har barn som responderar godt på oppdragelse er heldige. Det er mi meining om saka.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

 

Så dere mener virkelig at hvis jeg aldri hadde gjort noe hadde utfallet vært det samme?? Og at det er tilfeldig sy de som har oppdragen barn er de som aldri løfter en finger??

 

 

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

Du evner å se at det finnes nyanser mellom alt og ingenting, eller?

Ja, det er nettopp det jeg gjør! Det er derfor jeg undrer meg over ingen mener min innsats har betydning. Jeg skriver jo i HI at jeg skjønner at det både er mulig det hadde vært anerledes med et annet barn og at vi ikke er ferdige ennå og at ting kan endre seg. Men alle svarene tyder jo på at det utelukkende er personlighet som gjør at barnet mitt tar et nei for et nei. Jeg finner det merkelig.

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

Eg undrar meg om du ikkje kan ha eit problem med å forstå det du les. At folk meinar lynne er viktigast gjer ikkje automatisk at dei synes oppdragelse ikkje er med å forme barnet..

Jeg spør jo ikke om hva som er viktigst heller. Det er jo opplagt. Jeg spør om det virkelig er slik at dere mener at det kun er flaks at jeg har et barn andre synes er veloppdratt.

 

Jeg mener selv at mitt barn kunne vært en skikkelig prøvelse om ikke vi hadde hatt grenser fra starten, for noe rolig engel er det langt i fra. Men nei er nei, og det synes mange er umulig at er min/vår fortjeneste.

 

Jeg mener videre at årsaken til sånne kommentarer ofte ligger i usikkerhet på egne resultater, og at det er enklere å skylde på at vi har flaks enn at vi faktisk oppnår noe de ikke for til, eller orker å prøve på selv. Om man faktisk mente det var flaks, hvorfor bringe det på banen i det hele tatt... Hadde jeg selv skrytt veldig hadde det skjønt det, men det gjør jeg vel aldri.

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

Å oppdra barnet sitt er sjølvsagt for dei fleste av oss. Dei av oss som har barn som responderar godt på oppdragelse er heldige. Det er mi meining om saka.

Det kan nok stemme. Men når man velger å ikke gi noen rammer og så er super overrasket over at barnet ikke aksepterer at det ikke får dra på fest en dag og bare drar ut døra, vel da får en se på seg selv... Man kan ikke plutselig komme med regler til en 13-åring fordi konsekvensene nå plutselig er store. Kan allikevel hende 13-åringen ville gjort det samme med grenser hele livet, men sannsynligheten er betydelig mindre erter min mening.

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

[Anonym bruker]

 

Så dere mener virkelig at hvis jeg aldri hadde gjort noe hadde utfallet vært det samme?? Og at det er tilfeldig sy de som har oppdragen barn er de som aldri løfter en finger??

Er jo ikke snakk om hyllemeter, men en interesse for barn og dermed fanger jeg også opp mye av det som skrives.Anonymous poster hash: 9751e...ffa

Jeg tror ikke det. Men det er sant at noen barn er enklere å oppdra enn andre, og resultatet av ens innsats er slettes ikke altid proporsjonelt med innsatsen, hvis du skjønner hva jeg mener. Noen barn forblir vanskelige selv med stort engasjement fra foreldrenes side, men andre foreldre får masse ros og beundring for at de har oppdratt barn som nærmest kan oppdra seg selv. Livet er urettferdig.

 

Vi har en gutt (5 år) som faller blant den vanskeligere kategorien. Han er sta, egenrådig, vil bestemme alt selv og ignorerer oss glatt når det passer han. Han føler rett og slett ikke at han har noe å lære av voksne, og har ikke den naturlige hangen til å gjøre som andre. Han har vært slik fra han var baby. Det krever MYE, vi må være dønn konsekvente hele tiden, følge opp om han ikke hører etter, lære han at han må respektere visse regler og normer, osv... Samtidig gir vi han så mye frihet som mulig for å respektere hans enormt behov for selvstendighet.

 

Belønningen jeg får er at alle synes han er så vel oppdratt, han oppfører seg alltid pent utenfor huset og er flink til å ta vare på seg selv. Men det er ingen som vet hvor mye stress, bekymringer, tårer (mest mine), og arbeid som ligger bak, eller at vi lenge lurte på om han var autist, senere om han hadde ADHD, og at vi alltid har våre foreldre "antenner" på. Sikker mange som tror at vi har en enkel unge, for han trasser jo aldri blant folk, er høflig og behersket. De skulle bare visst...

 

 

 

Anonymous poster hash: 015e3...710

NETTOPP!! Jeg hviler aldri fra oppdragelsen og det har jammen vært tøft til tider. Har aldri trodd barnet har vært sykt riktignok, men vi har hatt våre runder. At utfallet er et enkelt barn har ikke mye meg personlighet å gjøre i vårt tilfelle altså. Er det som er så utrolig frustrerende.

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

[magica fra tryll]

Jeg har 6 barn og alle er forskjellige. Vårt første var veldig enkel og vi var helt sikre på at vi var supergode på oppdragelse;) Til vi fikk de 3 neste...hehe. Det er selvfølgelig en kombinasjon av oppdragelse og barnets utgangspunkt:) 

[Anonym bruker]

Eldstemann var utrolig snill og grei og lett å ha med å gjøre. Nr 2 er det litt mer styr med.

 

Har ikke lest og styrt en masse, høres litt slitsomt ut.

 

Du har bare ett barn. Hvor gammelt er det?

 

Anonymous poster hash: 023b0...1c0

[Anonym bruker]

Jeg har selv jobbet med barn i flere år, før jeg fikk egne barn.

 

Og det er vel en kombinasjon av barneoppdragelse og barnet. For barn er virkelig forskjellige, noen krever jo ekstremt mye, andre igjen krever nesten ingenting.

Første barnet mitt var ekstremt krevende, trassig, hyperaktiv, og det var tøft i flere år, men barnet oppførte seg hele veien veldig bra i barnehage og hos andre. Hun er i dag 13 år, og er en flott jente, det ikke er mye tull med.

Kan legge til at jeg hadde 2 venninner med barn som var identiske til min datter i oppførsel, men de orket ikke å oppdra barnet sitt. Begge de barna har ADHD diagnose i dag. Og det er jeg ganske sikker på at min datter ville hatt og.

Så det andre barnet mitt, har vært det enkleste på denne jord, han har aldri gjort noe galt, bare snill og rolig. Som baby åpnet han aldri en eneste skuff for å dra ut ting, han lekte bare med sine leker. Det barnet har jo faktisk ikke krevd en oppdragelse.

Så barn er virkelig forskjellige.

Anonymous poster hash: 1b65d...e1e

[*Miss Marple*]

Jeg tenker at du er 'heldig' som har et barn som responderer godt på oppdragelse.

 

Det er også stor forskjell på oppdragelse og overkjøring. Med barn som er 'medgjørlige' er det viktig å være obs på at man ikke dreper alle forsøk på stå opp for seg selv.

 

Jeg har en ganske avslappet form for oppdragelse. Jeg har liten tålmodighet med sutring og klaging, null aksept for å være slem mot andre, men stort rom for egen tenking og syns det er viktig at barna får prøve og feile - innenfor trygge rammer selvsagt.

 

Jeg nekter ikke for at jeg har vært heldig med barna mine. De er forskjellige mennesketyper og har gitt oss forskjellige utfordringer som foreldre, men til nå har de vist seg å bli sympatiske, empatiske og glade unge voksne. Jeg har lest lite litteratur om emnet og har levd etter mottoet at man tar ting etterhvert som de kommer.

 

Jeg syns det høres slitsomt ut og tenke oppdragelse hele tiden. Jeg har tro på at når man lever som en harmonisk familie så plukker barna opp hvilke normer og regler som er akseptert.

[Anonym bruker]

Du kan bruke det samme argumentet ift god helse.

 

Anonymous poster hash: 1aaa9...1bf

[Anonym bruker]

Virker som du er veldig opptatt av anerkjennelse? Skjønner ikke hvorfor man skal være "stolt" over innsatsen sin som oppdrager. Det er ens plikt, og man bør heller bare skamme seg om man ikke gjør en god jobb.

 

Anonymous poster hash: 7bf63...a18

[Anonym bruker]

Eneste anerkjennelse man har er uansett den man får når barna et store om de har klart seg bra. Og selv da vet man aldri hvor mye slm kommer fra egen innsats.

 

Men av egen erfaring tror jeg at du som forelder kan gjør en stor forskjell på sikt. Jeg var et vanskelig barn og mine foreldre var ganske strenge med meg og krevde at jeg utviklet nok selvkontroll og disiplin. Npr jeg ble tenåring derimot, kunne de gi meg veldig mye frihet, for jeg hadde nok selvkontroll til å ikke finne på noe tull . Da tror jeg faktisk at de var ganske fornøyde med at de brukt såpass mye energi på det når jeg var liten.

 

Jeg tenker en del på det i hverdagen med min egenrådig stabeis, at det er nå jeg må få han til å akseptere rammer og godta frustrasjon, ikke når han er 15 år og høyere enn meg.

 

Legger til at å ha et vennepar som praktiserer fri oppdragelse på en gutt som er omtrent like vanskelig som vår er en glimrende motivasjon til å ikke slappe av i oppdragelsesinnsatsen. Han blir sikkert en fin ungdom han også, men inntil han "finner sine egne grenser" er han en plage og tidsvis en fare for seg selv og andre.

 

Anonymous poster hash: 015e3...710

[Anonym bruker]

Jeg har hørt det samme som deg, "vent til du får nr 2", " vent til du får nr 3". Vi har nå tre barn, og nå er de jammen tomme for argument, siden ingen av de har fire barn ;-)

(Vi har en rolig og to aktive "apekatter", bare for å ha nevnt det)

 

Jeg er enig med de andre om at det er en kombinasjon av oppdragelse og lynne, men de som bedriver "fri oppdragelse" trenger noe å skylde på for å forsvare sin egen latskap, og da er det så enkelt å gi barnet skylda.

 

Hvis man hele tiden tøyer eller endrer reglene så kan man ikke forvente at barna hører etter den ene dagen du bestemmer deg for at du er konsekvent. Her feiler noen av mine venner hvertfall (-og noen av de innrømmer det også).

 

 

Anonymous poster hash: 377f4...9b3

[prekæs]

Ikke nødvendigvis heldig. Å gjøre ting rett er vel alltid en fordel. Likevel så kan du kanskje gå på en smell etter å ha fått flere barn. Min eldste og mellomste er totalt forskjellige på nesten alt og det som virket med første virket ikke med andre. Var faktisk en veldig overgang å tro jeg satt med malen, når jeg oppdaget at de måtte oppdras forskjellig. Men det er klart. Sånn grunnleggende oppdragelse har de vel fått med seg begge to.

[Gjest Antarctica]

Grenseløse barn blir grenseløse ungdommer. Å skylde på at "ditt barn er lett, mens mitt er vanskelig" betyr jo bare at den som har et såkalt vanskelig barn må forplikte seg til å jobbe dobbelt så mye. Sånn er livet!

 

Syns noen av svarene her blir litt på linje med "jeg har anlegg for fedme, men du er jo naturlig slank". - selv har jeg nemlig lett for å legge på meg, men nettopp derfor må jeg jo være mer på vakt!

 

Eller: "Vi har svake tenner i min familie; det er jo lett for deg som har sterke tenner!" (og deretter drite i fluor og pusseteknikk).

 

Det HI sier er at hennes venninner gjør veldig lite for å justere barnas atferd, og bortforklarer alt HI gjør for sitt barn ved å si at "hun/han er jo så lett, da er der ingen sak!"

 

Ser ikke andre at det er fornærmende? Jeg syns i alle fall det er frekt når folk sier "du er så heldig med at barna dine liker all mat, jeg får aldri kjøtt/brød/grøt/grønnsaker i mine!" Det er ikke flaks, når jeg har brukt mye tid på å øve på sosialt akseptabel bord-atferd, og sendt dem fra bordet uten middag helt til de lærte at det du får er det du får.

 

Samme sak er det jo med å takke, håndhilse, svare høflig, konversere, vise omtanke, stille seg i kø, tilby hjelp, vurdere risiko og alt annet man skal lære seg fra barn til voksen. Dersom ungen har mer vondt for det enn gjennomsnittet, nytter det jo ihvertfall ikke at foreldrene lener seg tilbake og sier "huff, det går jo ikke likevel." Tanta mi sleit alltid med rutiner og tider, alt fløt rundt sønnen hennes. Ho skyldte på at han hadde ADD, helt til barnepsykologen sa at for ADD-barn er rutiner dobbelt viktige!

 

Jeg har 3 barn der nr 1 var en utfordring, nr 2 nesten litt for snill og nr 3 mer 50/50 (ikke generelt vrang, men har sine øyeblikk.) De oppfører seg alle fint nå, men det har jo vært en jobb. Jeg gidder ikke få den underkjent av folk som er for late til å gjøre jobben sin.

[Anonym bruker]

Jeg har tre vidt forskjellige barn og kan skrive under på at det som virker på en ikke nødvendigvis fungerer på alle. Eldste her er på mange måter en drøm, og hadde aldri kommet på å gjøre noe galt engang. Han hører etter og gjør som han får beskjed om. Det er selvsagt mange utfordringer for det, men han er et lett barn å oppdra.

 

Nr to er helt umulig. I opposisjon til alt og alle og NEKTER å høre etter. Han har en ekstrem motvilje i seg mot å gjøre som andre vil. Han vil bestemme alt selv og blir ikke ting som han har tenkt så klikker det for han. Alltid. Det sier seg selv at han er vanskeligere å oppdra. Men han er smart og lærevillig, har masse venner og tilbakemeldingene vi får fra folk er at han er høflig og grei. Yeah right. Det har vi aldri sett noe av hjemme, men det at han oppfører seg ute betyr heldigvis at vi gjør noe rett. Denne uken var jeg hjemme med han helt alene hele dagen. Det skjer aldri, det er alltid andre søsken eller venner her. Å være sammen bare oss to var veldig interessant og jeg tenkte at han er det perfekte enebarn. Han trengte ikke å vente på tur for å prate, ingen småsøsken kom og ødela for han, ingen storesøsken stengte døren for han. Jeg hørte stort sett etter på maset hans (han tyter hele tiden), han fikk male, tregne, hoppe tau og høre på musikk i fred. No dramas. Det slo meg at å oppdra ett barn må være det enkleste i verden. Hadde jeg bare hatt han skulle han jammen blitt bra! Men nå har jeg to andre å dele oppmerksomheten på, og han har to andre å slåss om oppmerksomheten med.

 

Du gjør helt sikkert en god jobb HI og jeg tviler ikke på at det er din fortjeneste at barnet ditt har blitt så bra. Det eneste jeg reagerer på er at det virker som om du forventer applaus? Det er jobben din å oppdra barnet ditt. Og du, du har ett barn, som etter det jeg forstår til slutt responderer på oppdragelse om du er konsekvent lenge nok. Det er ikke såååå imponerende... Du har hatt det ganske greit ja.

 

Anonymous poster hash: 12853...1ab

[Gjest Antarctica]

Hun sier vel det eksakt motsatte: at hun har jobba mye uten å forvente applaus, men at de andre som jobber mye mindre, er kjapt ute med å avfeie hennes innsats som flaks.

 

Syns det blir som å si "sånn flaks at du kan spille piano." Det handler 10% om flaks (talent) og 90% om øving. Tro det eller ei.

[Iiiiik]

Men det er vel utgangspunktet, tonen i hovedinnlegget ditt, som gjør at du får de svarene du får? Du fremstår som arrogant og bedrevitende og det lager ikke til at du forstår at andre kanskje tar kamper du ikke ser. Jeg tviler sterkt på at venninnene dine ikke oppdrar barna sine i det hele tatt selv om de lar noen kamper fare ute blant folk.

 

Jeg tror utgangspunktet er viktigst. Noen barn er mer opptatt av de voksne signalene, mer opptatt av anerkjennelsen og nærheten til de voksne. De gir seg dermed fortere. Dette former den voksne som blir tryggere i sin foreldregjerning og dermed gir barnet de nødvendige korreksjonene med tilstrekkelig intensitet.

 

Samtidig er det selvfølgelig også riktig at enkelte gir seg for ofte, at de først sier nei og deretter gir seg når barnet skaper seg eller at de gir uklare signaler ved innimellom å overse ting de tidligere har forbudt.

 

Jeg har to enkle og en mer krevende å grensesette og er glad jeg ikke var like selvsikker etter den første som du later til å være.

[Anonym bruker]

Eg har eit unormalt snilt barn utan å ha lest hyllemeter på hyllemeter med litteratur om barneoppdragelse. No er ho litt trassete og vi ser ho har sterk vilje, men likevel ser eg at ho er enklare enn dei fleste.

 

Trur det handlar om barnets lynne. Foreldre kan forsterke og dempe enkelte trekk med oppdragelsen, men mest trur eg det handlar om kven barnet er.

Du har en baby ikke sant?

 

Anonymous poster hash: f1f9e...979

[ærlig talt]

Jeg synes det blir helt feil å si at man er heldig om man har veloppdragne barn som hører etter. Selvfølgelig handler endel om personligheten til barna, men mye dreier seg om oppdragelsesmetode. Og man kan ikke oppdra søsken likt, de er forskjellige og må dermed oppdras forskjellig. Jeg har to vidt forskjellige barn, og må "jobbe" med forskjellige ting med dem. Jeg får ofte kommentarer på hvor veloppdragne unger jeg har (jaja, jeg skryter litt), men jeg har aldri hørt at jeg er heldig. Folk flest vet at oppdragelse krever mye innsats fra foreldre!

Og selv om barn er høyt og lavt betyr ikke det har de har dårlig oppdragelse. Det betyr bare at de trenger mer aktivitet. Om de henger i gardiner og lamper når de er på besøk hos naboer, kan vi snakke om hvorvidt oppdragelsesmetoden er på plass

[☆☆☆]

 

Eg har eit unormalt snilt barn utan å ha lest hyllemeter på hyllemeter med litteratur om barneoppdragelse. No er ho litt trassete og vi ser ho har sterk vilje, men likevel ser eg at ho er enklare enn dei fleste.

 

Trur det handlar om barnets lynne. Foreldre kan forsterke og dempe enkelte trekk med oppdragelsen, men mest trur eg det handlar om kven barnet er.

Du har en baby ikke sant?

 

Anonymous poster hash: f1f9e...979

Baby også ja. Alt for tidlig å konkludere med korleis ho vil bli. Ikkje ein så enkel baby som eldste i alle fall, men det treng ikkje å bety stort..

[Anonym bruker]

Grenseløse barn blir grenseløse ungdommer. Å skylde på at "ditt barn er lett, mens mitt er vanskelig" betyr jo bare at den som har et såkalt vanskelig barn må forplikte seg til å jobbe dobbelt så mye. Sånn er livet!

 

Syns noen av svarene her blir litt på linje med "jeg har anlegg for fedme, men du er jo naturlig slank". - selv har jeg nemlig lett for å legge på meg, men nettopp derfor må jeg jo være mer på vakt!

 

Eller: "Vi har svake tenner i min familie; det er jo lett for deg som har sterke tenner!" (og deretter drite i fluor og pusseteknikk).

 

Det HI sier er at hennes venninner gjør veldig lite for å justere barnas atferd, og bortforklarer alt HI gjør for sitt barn ved å si at "hun/han er jo så lett, da er der ingen sak!"

 

Ser ikke andre at det er fornærmende? Jeg syns i alle fall det er frekt når folk sier "du er så heldig med at barna dine liker all mat, jeg får aldri kjøtt/brød/grøt/grønnsaker i mine!" Det er ikke flaks, når jeg har brukt mye tid på å øve på sosialt akseptabel bord-atferd, og sendt dem fra bordet uten middag helt til de lærte at det du får er det du får.

 

Samme sak er det jo med å takke, håndhilse, svare høflig, konversere, vise omtanke, stille seg i kø, tilby hjelp, vurdere risiko og alt annet man skal lære seg fra barn til voksen. Dersom ungen har mer vondt for det enn gjennomsnittet, nytter det jo ihvertfall ikke at foreldrene lener seg tilbake og sier "huff, det går jo ikke likevel." Tanta mi sleit alltid med rutiner og tider, alt fløt rundt sønnen hennes. Ho skyldte på at han hadde ADD, helt til barnepsykologen sa at for ADD-barn er rutiner dobbelt viktige!

 

Jeg har 3 barn der nr 1 var en utfordring, nr 2 nesten litt for snill og nr 3 mer 50/50 (ikke generelt vrang, men har sine øyeblikk.) De oppfører seg alle fint nå, men det har jo vært en jobb. Jeg gidder ikke få den underkjent av folk som er for late til å gjøre jobben sin.

Men hvorfor har du et behov for anerkjennelse? Holder det ikke at du vet at du har gjort det du kan? Hvorfor trenger andre å vite hvor 'flink' du har vært?

 

Og å tvinge barn til å spise mat de ikke liker er en oppdragelsemetode jeg aldri har bedrevet. De kunne ikke falt meg inn å gi voksne mat de ikke liker, hvorfor skal det være annerledes for barn? Gitt at de oppriktig ikke liker, selvsagt, og ikke at det er ukens påfunn.

 

Anonymous poster hash: 18db4...029

[Elsker livet]

Jeg tror både oppdragelsen og barnets personlighet spiller store roller. Hvor mye er nok varierende i hvert tilfelle. Jeg tenker vi har vært heldige, har barn som i det store og hele oppfører seg pent. Vi er nok ikke særlig pedagogiske alltid, men vi stiller krav til barna. Jeg vil si vi gjør en god jobb selv om den ikke alltid er etter boka. Samtidig er nok barna av det relativt enkle slaget. Både jeg og mannen har vært enkle barn. Men han var/er utrolig sta, mens jeg hadde/har kort lunte. Dette ser vi i mer eller mindre grad igjen i barna, men det går fint å holde sånn noenlunde innenfor normalen så lenge vi tar tak i det underveis. Jeg konkluderer nok litt som HI. Oppførselen dere hadde nok vært til det verre om vi ikke hele tiden jobbet bevisst med det. Vi prøver og feiler hver eneste dag.

[Anonym bruker]

Jeg er mest stolt av den jobben vi har gjort med han som krever mest. De to andre har vi korrigert og irettesatt og benyttet "vanlige" oppdragelsesmetoder. Disse blir også ansett som veloppdragne barn. Vi har , som sagt, en mer utfordrende gutt, og han har vi jobbet ekstra med, alltid. Han klarer seg likevel nogenlunde greit, men blir nok ansett som uoppdragen, frekk, og tidvis ute av kontroll. Vi beveger oss likevel i riktig retning og jeg vet at utgangspunktet hans hadde vært mye verre dersom vi ikke hadde lagt masse arbeid i hans oppvekst. Det gjelder alt fra vanlig folkeskikk til skolearbeid, selde og sosiale forhold. For min del tenker jeg at det er jo enkelt nok når barna er rimelig A4, men når utfordringene er tilstede er det desto viktigere med en fast styring.

 

Anonymous poster hash: 03124...d7b

Akkurat sånn er det her også. Har en gutt vi jobber knallhardt med. Har også lest "hylle opp og ned" og hadde aldri trodd vi skulle slite sånn. Men gutten er født med ett lynne og visse personlighetstrekk som krever masse innsats. Som vi gir. Og som jeg håper vil gi oss en veltilpasset gutt til slutt. Inntil da må vi slite med slike fordommer som HI presenterer.

 

Anonymous poster hash: 89853...122