Hvorfor er det gitt at jeg er heldig?!

[Anonym bruker]

Jeg har et barn som av de fleste blir ansett som enkel å ha med å gjøre. Kan godt være tilfeldig, men jeg tror neppe det bare er flaks. Jeg har lest om og engasjert meg i barn og oppdragelse i mange år. Jobbet målrettet med søvn, motorikk, språk og oppdragelse bestandig. Når noe ikke har fungert har jeg lett etter løsninger til det fungerer. Pappaen har også hengt seg på. Jeg er stolt av jobben vi har gjort, og føler at mye kommer av målrettet jobbing. Skjønner jo selvfølgelig at det kunne vært anerledes med er annet barn, og at det fint kan dukke opp situasjoner med ham etterhvert som jeg ikke greier å løse, men er det virkelig bare flaks? Venninner av meg kommenterer stadig at jeg ikke vet hvordan det er å ha barn, at jeg bare kan vente til jeg blir tobarnsmor etc. Samtidig ser jeg jo at de på ingen måte oppdrar sine barn, og ser det som en selvfølge at forskjellen ligger der.

 

For meg er det utenkelig å påpeke feil ved andres barn eller oppdragelse, så jeg blir sittende igjen like svar skyldig hver gang..

 

Hva tror dere? Har jeg bare hatt er unormalt snilt barn, eller blir det sånn at når jeg tar tak i småting tidlig blir det enklere å ta større ting etterhvert?

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

[☆☆☆]

Eg har eit unormalt snilt barn utan å ha lest hyllemeter på hyllemeter med litteratur om barneoppdragelse. No er ho litt trassete og vi ser ho har sterk vilje, men likevel ser eg at ho er enklare enn dei fleste.

 

Trur det handlar om barnets lynne. Foreldre kan forsterke og dempe enkelte trekk med oppdragelsen, men mest trur eg det handlar om kven barnet er.

[Berta_78]

Hvor gammelt er barnet?

[Anonym bruker]

Jeg har to barn. Første er ei rampete, nysgjerrig, munnrapp og intelligent jente. Hun finner på mye sprell, og det jeg sier går inn det ene øret og ut det andre. Nr 2 er motsatt. Han er rolig, kreativ, blid og snill. Han hører hva jeg sier, og adlyder. Vi har ikke forskjellsbehandlet de på noen måte, så jeg tror at det meste ligger i personlighetene deres.

 

Anonymous poster hash: 311bc...14d

[Anonym bruker]

Barn er forskjellige. Noen barn er greie å oppdra, andre mer krevende. Du er nok heldig.

 

Anonymous poster hash: 540d9...11b

[Anonym bruker]

Jeg oppdrar barnet mitt, men det hindrer ham ikke i å ta helt av på butikken f.eks og oppføre seg som en dritt. Forskjellen på meg og de som ikke oppdrar ungene sine er at jeg tar tak i ham og ber ham skjerpe seg, eller løfter ham opp og bærer ham ut i bilen hvis han slår seg vrang. De som ikke bryr seg later som de ikke ser hva ungen driver med.

 

Bare et eksempel. Noen folk er så late, og ikke minst redde for hva andre skal tenke om de må korrigere ungen i offentlighet.

 

Har heller ikke lest hylle på hylle med pedagogisk oppdragelseslitteratur forresten.

Anonymous poster hash: 5cc17...933

[Anonym bruker]

Jeh tror rett og slett det er snakk om personlighet. Ikke det at oppdragelse ikke hat noe å si, men som ei over her sier så tror jeg at oppdragelse kan være med på å dempe det negative og forsterke det positive. Jeg har 2 barn

1 mann er rolig, snill og bedagelig anlagt. Nr 2 ble jente, og ho er stikk motsatt..like dnill og god,men ho trenger mer oppdragelse enn 1 mann.

En annen ting er at man har en tendens til å "gjøre alt etter boka" med første mann ..

 

 

 

Anonymous poster hash: 27cde...1b9

[Anonym bruker]

Jeg har tre, to enkle og en 'vanskelig'. Tror absolutt du er heldig!

 

Anonymous poster hash: 1aaa9...1bf

[Anonym bruker]

Hvor gammelt er barnet?

12

 

Absolutt ikke noe enkelt lynne på barnet. Masse følelser, alltid. Men vet gidt hvor grensen går, og er ikke frekk og uoppdaget mot andre.

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

[Anonym bruker]

Så dere mener virkelig at hvis jeg aldri hadde gjort noe hadde utfallet vært det samme?? Og at det er tilfeldig sy de som har oppdragen barn er de som aldri løfter en finger??

 

Er jo ikke snakk om hyllemeter, men en interesse for barn og dermed fanger jeg også opp mye av det som skrives.

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

[Anonym bruker]

Så dere mener virkelig at hvis jeg aldri hadde gjort noe hadde utfallet vært det samme?? Og at det er tilfeldig sy de som har oppdragen barn er de som aldri løfter en finger??

 

Er jo ikke snakk om hyllemeter, men en interesse for barn og dermed fanger jeg også opp mye av det som skrives.

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

Beklager skrivefeil, blir faktisk litt oppgitt og engasjert.

 

Men, kan stille spørsmålet anerledes. Hvorfor oppdra barna? Alle mener jo tydeligvis at det ikke har noe å si... Jeg forstår det virkelig ikke..

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

[Anonym bruker]

Barn er forskjellige, men om man har et vanskelig barn er oppdragelsen enda viktigere. Jeg kjenner også folk som bare ler det bort når barna deres ikke oppfører seg og skylder på at han er litt vanskelig el. Oppdragelse har uten tvil mye å si.

Anonymous poster hash: 9e447...3da

[sug lut]

Så dere mener virkelig at hvis jeg aldri hadde gjort noe hadde utfallet vært det samme?? Og at det er tilfeldig sy de som har oppdragen barn er de som aldri løfter en finger??

 

 

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

Du evner å se at det finnes nyanser mellom alt og ingenting, eller?

[Anonym bruker]

 

 

Så dere mener virkelig at hvis jeg aldri hadde gjort noe hadde utfallet vært det samme?? Og at det er tilfeldig sy de som har oppdragen barn er de som aldri løfter en finger??

 

 

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

Du evner å se at det finnes nyanser mellom alt og ingenting, eller?

Ja, det er nettopp det jeg gjør! Det er derfor jeg undrer meg over ingen mener min innsats har betydning. Jeg skriver jo i HI at jeg skjønner at det både er mulig det hadde vært anerledes med et annet barn og at vi ikke er ferdige ennå og at ting kan endre seg. Men alle svarene tyder jo på at det utelukkende er personlighet som gjør at barnet mitt tar et nei for et nei. Jeg finner det merkelig.

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

[Anonym bruker]

Jeg har også et superenkelt barn.

Slik har hun vært fra starten og jeg hsr ikke lest noen ting

 

Anonymous poster hash: dbee8...1d3

[☆☆☆]

Så dere mener virkelig at hvis jeg aldri hadde gjort noe hadde utfallet vært det samme?? Og at det er tilfeldig sy de som har oppdragen barn er de som aldri løfter en finger??

 

Er jo ikke snakk om hyllemeter, men en interesse for barn og dermed fanger jeg også opp mye av det som skrives.

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

På ingen måte. Meinar berre at utgangspunktet er viktigast. Det finst sikkert dei som er umulige å ødelegge (løvetannbarn er ein utdatert betegnelse på barn som har klart seg bra sjølv om foreldra heller var stein til byrda enn til hjelp i barndommen) og dei det er umulig å gjere folk av. Men dei fleste har gode og dårlige sider, og fireldre kan heilt klart forterke positive trekk og dempe negative med ein god oppdragelse. Eller omvendt med ein dårlig oppdragelse.

 

Toåringen her treng klare grenser for å ikkje bli utrygg og utagerande. Men ho responderar godt på den tryggheten som ligg i forutsigbare grenser. Difor vil eg meine ho er "enkel" å oppdra. Eg veit om barn som ikkje like enkelt roar seg med samme grensene.

[☆☆☆]

 

 

 

Så dere mener virkelig at hvis jeg aldri hadde gjort noe hadde utfallet vært det samme?? Og at det er tilfeldig sy de som har oppdragen barn er de som aldri løfter en finger??

 

 

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

Du evner å se at det finnes nyanser mellom alt og ingenting, eller?

Ja, det er nettopp det jeg gjør! Det er derfor jeg undrer meg over ingen mener min innsats har betydning. Jeg skriver jo i HI at jeg skjønner at det både er mulig det hadde vært anerledes med et annet barn og at vi ikke er ferdige ennå og at ting kan endre seg. Men alle svarene tyder jo på at det utelukkende er personlighet som gjør at barnet mitt tar et nei for et nei. Jeg finner det merkelig.

 

Anonymous poster hash: 9751e...ffa

Eg undrar meg om du ikkje kan ha eit problem med å forstå det du les. At folk meinar lynne er viktigast gjer ikkje automatisk at dei synes oppdragelse ikkje er med å forme barnet..

[Anonym bruker]

Jeg er mest stolt av den jobben vi har gjort med han som krever mest. De to andre har vi korrigert og irettesatt og benyttet "vanlige" oppdragelsesmetoder. Disse blir også ansett som veloppdragne barn. Vi har , som sagt, en mer utfordrende gutt, og han har vi jobbet ekstra med, alltid. Han klarer seg likevel nogenlunde greit, men blir nok ansett som uoppdragen, frekk, og tidvis ute av kontroll. Vi beveger oss likevel i riktig retning og jeg vet at utgangspunktet hans hadde vært mye verre dersom vi ikke hadde lagt masse arbeid i hans oppvekst. Det gjelder alt fra vanlig folkeskikk til skolearbeid, selde og sosiale forhold. For min del tenker jeg at det er jo enkelt nok når barna er rimelig A4, men når utfordringene er tilstede er det desto viktigere med en fast styring.

 

Anonymous poster hash: 03124...d7b

[*Smiley*]

Vi har to barn som er i farta, høyt og lavt som ikke alltid hører på hva vi sier. Så har vi ei som er rolig og hører stort sett alltid. Så lynne har mye å si, og de barna som er rolige er kanskje lettere å oppdra? Barn er ofte forskjellige og hvis du får fler så blir det kanskje anderledes .

Endret 11. juli 2014 av *Smiley*

[Anonym bruker]

Jeg personlig tror at det er begge deler, at både personlighet og oppdragelse har mye å si på barnets oppførsel, men selvsagt varierer det fra unger til unger. Er ingen ekspert der, men snakker om fra egne erfaringer med mine egne unger samt fosterunger som bor hos foreldrene mine. 
Begge mine unger har forskjellige personligheter, han eldste er utagerende mens lillesøster er av den rolige type. Vi har alltid gitt dem begge samme oppdragelse, og vi merker at storebror har vanskeligheter med å høre på oss i begynnelse, men vi satt alltid en grenser, og tok han tilsides når ting går over stokk og stein og forklarer han hvorfor vi gjør det vi gjør. Vi gjorde det så mange ganger at det tilslutt gikk det innpå han. Så nå er han mye enklere med å gjøre.
Og når det gjelder fosterungene til foreldrene mine, så tok dem i mot de ungene da de var 6 og 8 år (mine søsken og jeg bodde ikke hjemme lenger da), og dem hadde verken folkeskikk eller var noe hjelpsom, men mamma terpet og terpet på dem, og nå er dem blitt noen enkle unger med å gjøre. Forrige uke tok jeg dem med på hyttetur (leide det) og tilbrakt langhelg med dem. De storkoste seg i lag med mine unger, og jeg var alene med 4 unger, ingen problem det  

Anonymous poster hash: aecd7...2f0

[Chl85]

Personlig tror jeg at det er litt begge deler Klart har din oppdragelse mye å si på oppførselen til barnet ditt, men det kommer også ann på lynnet/personlighet hvorvidt barnet tar denne rettleding lettere enn andre barn osv. Du har jo ett barn så du kan jo ikke akkurat fått testet ut teorien din.

 

De fleste jeg kjenner som har flere barn-inkludert pedagoger kan fortelle at det er stor forskjell på barna og at noen er mer "vanskelige" enn de andre søsknene osv... Dette til tross for like konsekvent oppdragelse osv.

 

Late foreldre finner du overalt Men det er ikke til å skyve under en stol at noen barn er faktisk mer krevende enn andre.

 

Så du har kanskje vært heldig? Det vet du jo ikke før du får flere barn

[Edelweis]

Jeg har det som deg HI og mener ikke vi er heldige. Jeg jobber for en god oppdragelse og for at barna skal lære seg folkeskikk og respekt. De skal fortjene goder. Vennienne mine sier som dine, at jeg bare har hatt flaks. Jeg har 4 barn. Aldri vært noe problem med legging f.eks. mens ene venninna mi syter om at toåringen er vanskelig sur og tværr..vel, han styrer skuta for å si det slik. Oppe til 24 for å se fotball vm men må opp tidlig for å dra i bhg mens mor drar seg på morran med baby som sover lenge.. å fortsatt skjønner man ikke at toåringen er sur? Jeg er hard på rutiner og system, men det er fordi det blir bedre for oss. Ungene er fornøyde, hører etter og respekterer reglene våre. Vi får tiltrengt alenetid og er fornøyde og opplagt. Barna kan ha dårlige dager her også, men det styrer ikke hele familien.

[Gjest thricane]

Barn er veldig forskjellige, har to som man ikke skulle tro var søsken. Med eldste må jeg gjenta og pugge hver minste detalj, yngste har lært det etter første gang. Det er frustrerende med folk som tror at det er bare å gjøre sånn og sånn, for det fungerte på deres barn. Folk som ikke har sett alle de timene vi øver og frustrasjonen til sønnen min når han ikke får det til, igjen...

 

Jeg er ganske sikker på at det ikke er tilfeldig hvordan oppfølging påvirker et barn. Mye ligger i personligheten, men mye kan vi voksne gjøre også. Selvfølgelig vet du hvordan det er å ha et barn, vi møter alle utfordringer som foreldre og mye ligger i hvordan vi takler det også. Venninnene dine er like irriterende som de som jeg irriterer meg over, de som har fasit på alt for det funket jo på deres barn.

[Anonym bruker]

Vi har tre veldig tette barn med vedig ulik personlighet; en gutt som er ganske enkel, men som lett lat seg påvirke av omgivelsene og vennegjengen, ei jenten ved sterkt lynne som er meget kreativ, meget bestemt og som har en meget sterk vilje og ei jente som er svert rolig, so, så og si aldri opponerer men som allikevel har sin egen vilje.

 

Nr 2 er klart mest "krevende" å oppdra. Hun er den som trenger mest "tilsnakk" og hvor ting går lettest inn det ene øret og ut det andre. Samtidig er hun også den som er mest oppservang for vårt humør og humørsvingninger, den som gjerne kommer kjem med blomster og tegninger, den som ikke gir seg men øver til hun får til det hun har satt seg som mål osv. Hun var den som lærte å sykle først av sitt kull, den som først skal hoppe fra det øverste stupebrwttet, den som først greide salto på trampoline (fordi hun øvde lenge etter at de andre var gått lei), den som ført tok heisen alene i slalombakken osv.

 

Jeg vil si at vi har hatt samme form for barneoppdragelse ovenfor alle barna. De har de samme grensene og får tilsnakk og reaksjon på de samme tingene. Minstemann er den som aldri bryter noen grenser, eldste bryter ikke grenser hjemme men blir litt lett "revet med" av kompiser osv. Hos jente nr. 2 kan ting fint gå inn den ene øret og ut den andre. Hun er den vår har måttet bære ut av butikken fordi hun ikke har kunnet oppføre seg, eller forlate kinosalen for en periode (da hun var mindre) fordi hun ikke stoppet å hyle.

 

Anonymous poster hash: f62cf...170

[Anonym bruker]

Når du har fire barn og den yngste av dem har nådd puberteten kan vi ta denne samtalen igjen

 

Jeg mener på ingen måte at det arbeidet du legger ned i barneoppdragelse er uviktig, det er bare sånn at noen barn er lettere å oppdra enn andre.

 

Jeg har fire barn selv og her er det ingen som sier at vi har vært heldige, her får vi foreldre skryt av jobben vi har gjort med barna våre, at de er veloppdragne, veltilpasset og fine unger. 

 

Barna våre er veldig forskjellig, mens en nærmest er hypersenstitiv og trenger lange pauser fra lyd og stimuli er en annen hypersosial, høyt og lavt og får aldri nok av aktiviteter og lyd. Mens en har trasset mer enn de tre andre til sammen, har en annen nesten ikke trasset i det hele tatt. Mens en er kvikk i replikken, morsom og intelligent er en annen sjenert og stille, og trenger litt lenger tid på å tilegne seg ny kunnskap.

 

Det jeg vil frem til er at barn trenger forskjellig barneoppdragelse, og lettest er det å oppdra de barna som responderer på akkurat din logikk og den oppdragerformen som faller deg og din personlighet lettest, men så får du barn som du ikke forstår og som ikke forstår deg fordi dere er så forskjellige, da blir oppdragelse plutselig en litt større utfordring.

 

Jeg er 100% sikker på at mine barn er et produkt av god oppdragelse, men ikke bare av det. Jeg er minst like sikker på at jeg har vært "heldig" som du sier, som har fått barn uten store utfordringer, som har personligheter som passer sammen (veldig lite krangling her i huset). Selvfølgelig skal jeg og mannen ha æren for å ha skapt en familie med gode forutsetninger for barna våre, her er de trygge, de har aldri opplevd dramatiske eller traumatiske ting som kunne formet de negativt (tenker da på alt fra psykisk til fysisk vold, krangel og spetakkel til skilsmisse og slike ting som kan gjøre barn utrygge). De har faste rammer og regler å forholde seg til og de oppfører seg bra. Selvfølgelig skal vi ha æren av det.

 

Noen barn får en regel og aksepterer den tvert, andre barn protesterer 10 ganger før de aksepterer den og atter andre barn protesterer i to år før de aksepterer den. Jeg har opplevd litt av begge deler

Men så lenge man er konsekvent som forelder så er barnet til slutt nødt til å gi etter, det er faktisk vi foreldre som setter reglene og det må de leve med til de selv blir voksne. 

 

Noen barn er lettere å oppdra enn andre, men jeg er helt enig med HI i at alle (friske) barn er fullt mulig å oppdra. Men jeg er uenig med HI i at alle barn er like lett å oppdra, for det er de ikke, noen barn krever mye større jobb enn andre og jeg kan godt innrømme at jeg har vært ganske heldig med mine barn, selv om noen av dem har krevd mer enn andre...

Anonymous poster hash: 71f08...8fe