Hvilken alder er verst å miste barnet sitt?

[Altiboks]

Fy, for et grusomt spørsmål:( Tenk å måle sorgen til de som har mistet barn slik:( Måtte Gud forby at jeg aldri opplever det, uansett alder. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å reist meg og leve videre.

[Cat.68]

Dette må være det mest uintelligente og støtende spørsmålet som noen gang har blitt stilt her inne. Selvfølgelig er sorgen like stor uansett om barnet går bort rett etter fødsel eller om det har levd et langt liv. Ærlig talt..

Jeg er så enig med deg, men vil legge til at den er like stor om man mister før fødsel også. Det er ikke mulig å sammenligne situasjonene når man mister fordi dem er rorskjellig rett og slett. Men SORGEN er like stor for den det gjelder.Man sørger tapt liv. Det går ikke å rangere.

[Cat.68]

 

Kjenner jeg fikk vondt i magen av spørsmålet ditt!området

Det er helt sikkert like umenneskelig vondt om man mister den i magen eller om barnet er femten år. Eller femti for den saks skyld!

Å miste barnet i magen kan nok for de fleste ikke sammenliknes med å miste et barn du har født, tatt deg av og blitt kjent med i flere år.

Jeg har selv mistet to i magen. Den første etter bare 10 uker. Det var selvfølgelig ikke gøy, men noen stor gjennomgripende sorg var det ikke. Fokuset gikk over på å prøve på nytt etter bare noen dager.

Den andre jeg mistet bar jeg til uke 23. Det var litt verre. Da var det veldig tydelig et barn, men det var ikke et barn jeg kjente. Det var mer en mulighet som gikk tapt. Tanken på å skulle miste noen av de barna jeg har nå og som jeg kjenner godt er mye mer skremmende enn det å skulle måtte gå gjennom en abort til.

 

Anonymous poster hash: b6472...076

Men det er du, Du kan ikke bruke deg selv og dine følelser som mal av riktig og galt. Jeg mistet en gutt i uke 24, jeg sørget noe vanvittig. Og føler enda på tapet nesten 10 år etterpå. Hvis jeg hadde mistet noen av de barna jeg har nå så ville jo sorgen og tapet være like stort ( ihvertfall for meg), men situasjonen og sorgens ansikt ville være annerledes.

[Anonym bruker]

 

 

Kjenner jeg fikk vondt i magen av spørsmålet ditt!området

Det er helt sikkert like umenneskelig vondt om man mister den i magen eller om barnet er femten år. Eller femti for den saks skyld!

Å miste barnet i magen kan nok for de fleste ikke sammenliknes med å miste et barn du har født, tatt deg av og blitt kjent med i flere år.

Jeg har selv mistet to i magen. Den første etter bare 10 uker. Det var selvfølgelig ikke gøy, men noen stor gjennomgripende sorg var det ikke. Fokuset gikk over på å prøve på nytt etter bare noen dager.

Den andre jeg mistet bar jeg til uke 23. Det var litt verre. Da var det veldig tydelig et barn, men det var ikke et barn jeg kjente. Det var mer en mulighet som gikk tapt. Tanken på å skulle miste noen av de barna jeg har nå og som jeg kjenner godt er mye mer skremmende enn det å skulle måtte gå gjennom en abort til.

 

Anonymous poster hash: b6472...076

Men det er du, Du kan ikke bruke deg selv og dine følelser som mal av riktig og galt. Jeg mistet en gutt i uke 24, jeg sørget noe vanvittig. Og føler enda på tapet nesten 10 år etterpå. Hvis jeg hadde mistet noen av de barna jeg har nå så ville jo sorgen og tapet være like stort ( ihvertfall for meg), men situasjonen og sorgens ansikt ville være annerledes.

Beklager, men da er vi to veldig forskjell. Kan ikke fatte og begripe at det er like ille å miste i uke 24, som å miste fireårigen!!! Men, det er derfor dette spørsmålet fascinerer meg, for så forskjell er vi mennesker!!

 

Anonymous poster hash: 050e3...c27

 

Men jeg kan heller ikke fatte å begripe at noen som selv opplevd dette harcså lite forståelse for at sorgen ikke kan sannenlignes eller settes opp mot hverandre. Når man mister ved forskjellige aldre så er det forskjellige ting ved det man sørger. Hvorfor skal det at du ikke følte noe spesielt ved ditt tap gjøre at min sorg er mindre verd en andres.?? Hva vet du om ved hvilke omstendigheter dette skjedde, Ingens sorg er mer verdt en andres. Uff så trist det er å se at noen skal rangere verdien av sorg og tap.

[Cat.68]

 

 

 

Kjenner jeg fikk vondt i magen av spørsmålet ditt!området

Det er helt sikkert like umenneskelig vondt om man mister den i magen eller om barnet er femten år. Eller femti for den saks skyld!

Å miste barnet i magen kan nok for de fleste ikke sammenliknes med å miste et barn du har født, tatt deg av og blitt kjent med i flere år.

Jeg har selv mistet to i magen. Den første etter bare 10 uker. Det var selvfølgelig ikke gøy, men noen stor gjennomgripende sorg var det ikke. Fokuset gikk over på å prøve på nytt etter bare noen dager.

Den andre jeg mistet bar jeg til uke 23. Det var litt verre. Da var det veldig tydelig et barn, men det var ikke et barn jeg kjente. Det var mer en mulighet som gikk tapt. Tanken på å skulle miste noen av de barna jeg har nå og som jeg kjenner godt er mye mer skremmende enn det å skulle måtte gå gjennom en abort til.

 

Anonymous poster hash: b6472...076

Men det er du, Du kan ikke bruke deg selv og dine følelser som mal av riktig og galt. Jeg mistet en gutt i uke 24, jeg sørget noe vanvittig. Og føler enda på tapet nesten 10 år etterpå. Hvis jeg hadde mistet noen av de barna jeg har nå så ville jo sorgen og tapet være like stort ( ihvertfall for meg), men situasjonen og sorgens ansikt ville være annerledes.

Beklager, men da er vi to veldig forskjell. Kan ikke fatte og begripe at det er like ille å miste i uke 24, som å miste fireårigen!!! Men, det er derfor dette spørsmålet fascinerer meg, for så forskjell er vi mennesker!!

 

Anonymous poster hash: 050e3...c27

 

Men jeg kan heller ikke fatte å begripe at noen som selv opplevd dette harcså lite forståelse for at sorgen ikke kan sannenlignes eller settes opp mot hverandre. Når man mister ved forskjellige aldre så er det forskjellige ting ved det man sørger. Hvorfor skal det at du ikke følte noe spesielt ved ditt tap gjøre at min sorg er mindre verd en andres.?? Hva vet du om ved hvilke omstendigheter dette skjedde, Ingens sorg er mer verdt en andres. Uff så trist det er å se at noen skal rangere verdien av sorg og tap.

Her ble det noe rart. Det er jeg som svarte over her. Antagligvis kom jeg inn på redigerings mulighetene når jeg svarte.

[Anonym bruker]

Det er jo forferdelig å miste et barn uansett alder, men jeg vil tro at for meg, personlig, så ville det vært verst i alderen 1-12 år.

 

Når det er sagt så mistet min bestemor datteren sin når hun var 14. Bestemor er i dag 92 og sørger hver eneste dag.

Min mor også, mistet 17-åringfor 25 år siden, og sørger hardt fortsatt😪

 

Anonymous poster hash: 37b28...f05

[*Miss Marple*]

Det er jo forferdelig å miste et barn uansett alder, men jeg vil tro at for meg, personlig, så ville det vært verst i alderen 1-12 år.

 

Når det er sagt så mistet min bestemor datteren sin når hun var 14. Bestemor er i dag 92 og sørger hver eneste dag.

Jeg kjenner at jeg blir litt nysgjerrig på hvorfor du setter akkurat det aldersspennet?

 

Hva tenker du er verre med å miste en 10 åring ifht en på 15?

[frk Nilsen]

Å fortelle min farmor at pappa var død like før 50 var noe av det vondeste jeg har vært med på. Jeg var full av sorg selv, men å se min farmor få beskjeden at lillegutten hennes var død var hjerteskjærende.  

 

Å måle alder er helt usmakelig, blir helt matt

[Anonym bruker]

Å herregud. Jeg fikk frysninger av dette spørsmålet. Er det mulig.

 

Anonymous poster hash: 5cab8...ed4

[Anonym bruker]

..tror du?

Det er ikke det samme å miste et barn på 2 timer, som et på 12 år. Hvilken alder ville vært den verste, for deg?

 

Hos meg selv, tror jeg at alderen 8- 12 er verst. Kjenner barnet godt, samtidig som det ikke har rukket å "leve" enda.. Hva tenker du?

 

Anonymous poster hash: 050e3...c27

 

Har en datter på 5 dager og en datter på 5 år, elsker de like høyt begge to. Så spm ditt er helt merkelig, hvorfor tror du det er verre å miste en på 8 år fremfor en som er yngre? Herregud. Sært spm, virkelig! 

 

Anonymous poster hash: fc7db...f75

[IHHE]

 

Dette må være det mest uintelligente og støtende spørsmålet som noen gang har blitt stilt her inne. Selvfølgelig er sorgen like stor uansett om barnet går bort rett etter fødsel eller om det har levd et langt liv. Ærlig talt..

Jeg er så enig med deg, men vil legge til at den er like stor om man mister før fødsel også. Det er ikke mulig å sammenligne situasjonene når man mister fordi dem er rorskjellig rett og slett. Men SORGEN er like stor for den det gjelder.Man sørger tapt liv. Det går ikke å rangere.

 

Ja, naturligvis også før fødsel. Å miste et barn før det er født eller man har vært med de i mange år, må være helt ubeskrivelig grusomt, som ingen burde oppleve </3

[Anonym bruker]

Jeg mistet mitt barn rett etter fødsel. Det snudde livet mitt opp ned og jeg er nå veldig sorgtung. Livet er ødelagt og blir aldri det samme igjen. Sånn føles det for meg å miste mitt lille barn. Å høre at andre rangerer sorgen min mot andres er bare ufattelig trist og ikke minst oppleves det som ufattelig respektløst.

 

Jeg tror mye av denne fornektelsen for andres sorg, særlig for de som har mistet i svangerskapet eller etter fødsel, baseres på en stor livsløgn ( av typen "ikke kom her å snakk om døde barn fordi det er ubehagelig for meg" eller de som ønsker en lykkelig slutt: "dere har jo to barn til og kan få flere").

 

Men jeg lar ikke være å nevne mitt døde barns navn for at de andre skal ha det komfortabelt.

 

Anonymous poster hash: 59fc0...c56

[Anonym bruker]

Synes egentlig at spørsmålet er ganske forkastelig, men..... Jeg mistet mitt barn noen dager etter fødsel, H.n var syk. Å miste ett av mine større barn i dag ville for MEG vært værre. Samtidig så har jeg følt på ensomheten av å miste et nesten "usynlig" barn og det er en ensom sorg. Sorg kan ikke sammenlignes og jeg bagatelliserer ikke min egen men allikevel, som jeg føler det nå så ville det vært mye mer dyptgripende å miste ett av mine større barn. Mitt "usynlige" barn er alltid med meg, men ikke på en vond måte, mer som en skatt.

 

Anonymous poster hash: 5a6a2...ee0

[Hun med alle ungene]

Foreldrene mine har mistet to barn. En lita jente i krybbedød (5 mnd) og en liten jente i kreft som ble 3 år <3 Vi sørger like mye over begge to, alder har INGENTING å si. Det var jo småjentene våres begge to og vi var like glad i dem begge. Foreldrene mine er fortsatt knust over jentene de ikke fikk se vokse opp.

 

Idiotisk spørsmål. Faktisk det dummeste jeg noen gang har lest, tror jeg.

[Anonym bruker]

Den følelsen som tok meg mest rett etter fødslene jeg har vært igjennom, er følelsen av at batna alltid har vært her, selv om de bare var ett par minutter gamle. Idet ee ble født husket jeg nesten ikke hvordan det var å leve uten de. De hadde liksom alltid vært der.

 

Å miste ett varn uansett alder må være helt jævlig. Jeg kjenner selv det presser når jeg tenker tanken at noe kan skje og jeg må leve uten ett eller begge barna mine.

 

Men (nå synser jeg, håper jeg ikke tråkker noen på tærne) jeg tror nok at man kan oppl å sørge på forskjellige grunnlag etter alder. Ett spedbarn vil man sørge over livet de aldri fikk oppleve. Hos større barn vil man sørge over alle minnene, personligheten og barnets drømmer om framtiden. Men uansett så gjør det nok like vondt, noe annet kan jeg ikke forestille meg.

 

Sykt å i det hele tatt tenke tanken, og enda sykere er det å i det hele tatt stille andre ett slikt spørsmål.

 

Anonymous poster hash: e0c90...4a0

[Anonym bruker]

Har mistet eit barn på 3 år og sette ordet kva er verst alder.

 

At det går AND og sette eit slik spørsmål.

 

Hadde dokke opplevd det så kan vi snakkes.

 

Blir såra og å lese detta spørsmålet.

 

 

Du sårer meg veldig HI

 

Anonymous poster hash: 9ff75...675