Hvilken alder er verst å miste barnet sitt?

[Anonym bruker]

..tror du?

Det er ikke det samme å miste et barn på 2 timer, som et på 12 år. Hvilken alder ville vært den verste, for deg?

 

Hos meg selv, tror jeg at alderen 8- 12 er verst. Kjenner barnet godt, samtidig som det ikke har rukket å "leve" enda.. Hva tenker du?

 

Anonymous poster hash: 050e3...c27

[nimmelim]

Uansett alder. Men jeg ser på mine åå 3 og 6 og jeg hadde ikke overlevd uten. Så alder er totalt uviktig . De er mine barn.

[Mamsemums]

I himmelens navn for et spørsmål! Sorgen er like stor.

[Anonym bruker]

jeg tenker at dette er ett teit spørsmål...sorry .

Anonymous poster hash: 0f99d...b97

[PRobert]

For et spørsmål. Tror det er like jævlig for den som opplever det uansett.

[Anonym bruker]

Tror det er det samme ansett alder og at sorgen er like stor

Anonymous poster hash: c1cd4...b8e

[Gjest lykkeliggift]

Tenker at dette er et spørsmål man rett og slett ikke stiller, av hensyn til de som faktisk har mistet barna sine.

[<3 2G <3]

Sorgen er ikke mindre jo yngre barnet er!

Tenk å ikke rekke å bli kjent med det før det er borte for alltid.

 

Synes dette var er ganske så usmakelig spørsmål.

[Anonym bruker]

Helt bak mål spørsmål, men siden du spør så velger jeg å svare hvilken alder som er best å miste et barn..og for meg tror jeg det blir når jeg er senil 90 åring og barna rundt 70 år og har levd sine liv..

Anonymous poster hash: a213b...892

[Anonym bruker]

Sorgen er like stor, men er nok en alder som er verre enn en annen

 

Anonymous poster hash: 050e3...c27

[Anonym bruker]

Det er umenneskelig uansett. Man skal jo ikke miste barnet sitt uansett alder. Tviler på at en som mister sin nyfødte tenker "Flaks han ikke var et år". Grusomt spørsmål.

 

Anonymous poster hash: 1e339...a71

[Kaklehøna]

Det er jo forferdelig å miste et barn uansett alder, men jeg vil tro at for meg, personlig, så ville det vært verst i alderen 1-12 år.

 

Når det er sagt så mistet min bestemor datteren sin når hun var 14. Bestemor er i dag 92 og sørger hver eneste dag.

Endret 11. april 2014 av Kaklehøna

[Anonym bruker]

Min sorg over barnet mitt som ikke rakk å leve er enorm!

Det er også en stor sorg at jeg er den eneste i hele verden som fikk kjenne mitt barn.

De rundt meg glemmer barnet mitt fordi de traff det aldri, de forventer at jeg skal glemme barnet mitt siden han ikke fikk bli med hjem.

 

Det er vondt!

 

Å miste sitt barn er så ufattelig tungt. Det tyngste for meg inn de 15 årene som har gått er ensomheten rundt det, alle som tenker som deg - det er ikke så tungt å miste rett etter fødselen - hadde vært verre om noen år...

 

Anonymous poster hash: a7fb3...6f6

[Anonym bruker]

For et kvalmt spørsmål/påstand!

Det er like vondt UANSETT!

Skjønner ikke at noen kan få seg til å tenke å spørre om noe sånt engang....... Usmakelig.

 

Anonymous poster hash: 80419...c85

[Himmel og hav]

Sorg er ikke en enhet som kan måles eller veies. Den kan derfor heller ikke sammenlignes. Derfor blir et slikt spørsmål helt meningsløst. Jeg håper bare at jeg aldri trenger å oppleve det. 

[moota m storebror&lillebror]

Det er verst uansett hvilken alder barnet har tenker jeg! Det er barnet mitt eller til den som mister det uansett hvor gammelt eller ungt barnet er. Dessuten kan det ikke sammenlignes. Det er individuelt hvordan man takler sorg.

[Anonym bruker]

Min sorg over barnet mitt som ikke rakk å leve er enorm!

Det er også en stor sorg at jeg er den eneste i hele verden som fikk kjenne mitt barn.

De rundt meg glemmer barnet mitt fordi de traff det aldri, de forventer at jeg skal glemme barnet mitt siden han ikke fikk bli med hjem.

 

Det er vondt!

 

Å miste sitt barn er så ufattelig tungt. Det tyngste for meg inn de 15 årene som har gått er ensomheten rundt det, alle som tenker som deg - det er ikke så tungt å miste rett etter fødselen - hadde vært verre om noen år...

 

Anonymous poster hash: a7fb3...6f6

Har du mistet også en 15 åring for eksempel? Kan hende du ville syntes at det hadde vært tyngre..

 

Men, for all det, bagatelliserer ikke din sorg, tror at den er ubegripelig stor..

 

Anonymous poster hash: 050e3...c27

[Gjest MammaTilKidsa]

Ja, hva skal en si til slikt?

 

Som mor til en jente som døde brått dagen etter fødsel får jeg en dårlig smak i munnen av slike spørsmål. Slike spørsmål stilles gjerne av dem som ikke har opplevd liknende, men likevel våger å sette sette seg til doms over de sørgende. Sånne som egentlig ikke har så mye innsikt og empati. Den dag i dag skjønner jeg fremdeles ikke dette behovet for å sammenlikne to forskjellige situasjoner. Dere kan tro det er mange som er av den oppfatning av at det ikke er "så farlig" å miste et nyfødt barn, for man kan jo alltids få flere og man "ble jo ikke kjent med barnet". Men har dere noen gang tenkt på at det er barnet som ikke fikk leve opp det er synd på og som foreldrene sørger over? At den lille ikke fikk bli kjent med sine foreldre og søsken? At h*n ikke fikk oppleve å løpe barbent i gresset om sommeren og å få smake på sin første is? At mor, far og søsken ikke skal kunne få holde den gylne og lubne barnehånden i hånden på søndagstur? Det er et menneske vi snakker om, et lite barn som er frarøvet livet. Det er det dette handler om. Ikke om det er verre å miste eldre barn eller om foreldrene er i stand til å få flere barn. Så vis de døde barna respekt, og ikke undervurder betydningen av disse små som forlot oss så altfor tidlig.

[Anonym bruker]

 

Min sorg over barnet mitt som ikke rakk å leve er enorm!

Det er også en stor sorg at jeg er den eneste i hele verden som fikk kjenne mitt barn.

De rundt meg glemmer barnet mitt fordi de traff det aldri, de forventer at jeg skal glemme barnet mitt siden han ikke fikk bli med hjem.

 

Det er vondt!

 

Å miste sitt barn er så ufattelig tungt. Det tyngste for meg inn de 15 årene som har gått er ensomheten rundt det, alle som tenker som deg - det er ikke så tungt å miste rett etter fødselen - hadde vært verre om noen år...

 

Anonymous poster hash: a7fb3...6f6

Har du mistet også en 15 åring for eksempel? Kan hende du ville syntes at det hadde vært tyngre..

 

Men, for all det, bagatelliserer ikke din sorg, tror at den er ubegripelig stor..

 

Anonymous poster hash: 050e3...c27

 

 

Herregud!! Hva faen var det slags spørsmål å stille en mor som har mistet sitt barn??

 

FYSJ på deg!

 

Anonymous poster hash: c1cd4...b8e

[Gjest MammaTilKidsa]

 

Min sorg over barnet mitt som ikke rakk å leve er enorm!

Det er også en stor sorg at jeg er den eneste i hele verden som fikk kjenne mitt barn.

De rundt meg glemmer barnet mitt fordi de traff det aldri, de forventer at jeg skal glemme barnet mitt siden han ikke fikk bli med hjem.

Det er vondt!

Å miste sitt barn er så ufattelig tungt. Det tyngste for meg inn de 15 årene som har gått er ensomheten rundt det, alle som tenker som deg - det er ikke så tungt å miste rett etter fødselen - hadde vært verre om noen år...Anonymous poster hash: a7fb3...6f6

Har du mistet også en 15 åring for eksempel? Kan hende du ville syntes at det hadde vært tyngre..

Men, for all det, bagatelliserer ikke din sorg, tror at den er ubegripelig stor..Anonymous poster hash: 050e3...c27

Om du ikke bagatelliserer den så får jeg følelsen av at du rangerer den mot andre typer sorg, og det er bare så hinsides. Endret 11. april 2014 av Ejlis81

[IHHE]

Dette må være det mest uintelligente og støtende spørsmålet som noen gang har blitt stilt her inne. Selvfølgelig er sorgen like stor uansett om barnet går bort rett etter fødsel eller om det har levd et langt liv. Ærlig talt.. 

[Anonym bruker]

Jeg tror sorgen er stor uansett. Bestemor har mistet to barn. Ene var pappa da han var 45 og onkelen min da han var 60. Hun er ikke den samme personen lenger og det er åpenbart at sorgen har gjort henne gammel lenge før tiden. Som hun sier selv, så ser hun dem forsatt som små gutter..

 

Anonymous poster hash: b35f7...a6c

[SuperFries]

Tror sorgen er like stor uansett alder. Jeg vet jeg ville blitt knust uansett om ungen var 1 dag, 11 år, 21 år osv. Men mister faktisk den viktigste delen av seg selv, og ser tror jeg man føler sterkt uansett alder. Eldre mennesker som mister sine barn, sørger like mye som de yngre. Selv om den som døde hadde "levd mye liv". Ditt barn er ditt barn, okke som alder.

 

Så du som minimaliserer sorgen til de som mister barn rett etter fødsel, hold det for deg selv. Du bare sårer.

[Anonym bruker]

 

Min sorg over barnet mitt som ikke rakk å leve er enorm!

Det er også en stor sorg at jeg er den eneste i hele verden som fikk kjenne mitt barn.

De rundt meg glemmer barnet mitt fordi de traff det aldri, de forventer at jeg skal glemme barnet mitt siden han ikke fikk bli med hjem.

 

Det er vondt!

 

Å miste sitt barn er så ufattelig tungt. Det tyngste for meg inn de 15 årene som har gått er ensomheten rundt det, alle som tenker som deg - det er ikke så tungt å miste rett etter fødselen - hadde vært verre om noen år...

 

Anonymous poster hash: a7fb3...6f6

Har du mistet også en 15 åring for eksempel? Kan hende du ville syntes at det hadde vært tyngre..

 

Men, for all det, bagatelliserer ikke din sorg, tror at den er ubegripelig stor..

 

Anonymous poster hash: 050e3...c27

 

Er det mulig og være mer ufølsom??? Du bagateliserer jo hennes sorg med den første setningen du skriver.

 

Anonymous poster hash: 12494...79d

[Mrs. Kaizer]

For et spørsmål!!! Det er jo like vondt samme hvor gammelt barnet er!