Hvilken alder er verst å miste barnet sitt?

[Anonym bruker]

Jeg tror for min del at alt etter ca et år ville vært omtrent like ille. Å miste dem før de ble et år, muligens to, ville vært ille, men der ville vært enda være når de kom over den alderen.

Om det vil bli lettere igjen når de blir eldre vet jeg ikke, men jeg kan ikke tenke meg at sorgen skulle bli mindre før de var minst 25 og det ikke var jeg som hadde ansvaret og omsorgen for dem lengre.

 

Anonymous poster hash: b6472...076

[LillaGorilla♥♥]

Det er ikke ofte jeg blir sjokkert av ting her inne, men her blir jeg faktisk det. 

Fy faen, for et ufyselig og ufølsomt spørsmål, og noe så grusomt og empatiløst å bagatellisere og rangere menneskers sorg på denne måten!

 

Det å miste barna sine er og må være noe av det jævligste som finnes, fullstendig uavhengig av alder! 

 

Jeg kjenner jeg blir kvalm av hele denne tråden. Be til alt du evt tror på av høyere makter om at du aldri noensinne behøver å forholde deg til noe slikt, HI.

[Anonym bruker]

Jeg tror for min del at alt etter ca et år ville vært omtrent like ille. Å miste dem før de ble et år, muligens to, ville vært ille, men der ville vært enda være når de kom over den alderen.

Om det vil bli lettere igjen når de blir eldre vet jeg ikke, men jeg kan ikke tenke meg at sorgen skulle bli mindre før de var minst 25 og det ikke var jeg som hadde ansvaret og omsorgen for dem lengre.

 

Anonymous poster hash: b6472...076

Enig i mye av det du skriver her.

 

Opplevde i vennegjengen at to mistet sine søstre, begge pga kreft. Hun ene var 14-15 år, mens hun andre var i 30- årene. "Alle" syntes det var verst og mest trist med hun unge... (Disse to var ikke i slekt)

 

Anonymous poster hash: 050e3...c27

[Anonym bruker]

Sorgen er like stor uansett alder.

 

Min bestemor mistet sin 50 år gamle sønn og hun var nesten utrøstelig. Et *barn* skal ikke dø før sin gamle mor sa hun.

Anonymous poster hash: 92893...cf2

[Gjest Mor til tre hjerter]

Kjenner jeg fikk vondt i magen av spørsmålet ditt!

Det er helt sikkert like umenneskelig vondt om man mister det i magen eller om barnet er femten år. Eller femti for den saks skyld!

[Line-mamma til to herlige]

Grusomt er det uansett. Har mistet et barn som kun levde et par timer før det lille hjertet ikke ville mer. Verden min raste, 18 år gammel. Så heldig å få to friske barn etterpå. Men kjenner enda sorget og savnet. Det er vondt uansett, handler om mors kjærlighet til barnet sitt.

 

Syns dette bare var kvalmt spmål, blir uvel av sånne tanker.

Hadde noen sagt når jeg mistet datteren min at 'jaja .. Du kjente henne jo ikke , tenk om hun hadde dødd om et år. Hadde jo vært mye værre'

 

Ærlig? Jeg hadde kutta deg ut for alltid.

[me_87]

Gutten min er bare 2.5 år men hadde han død så hadde følt at jeg ikke hadde noe å leve for lenger.

[Anonym bruker]

Kjenner jeg fikk vondt i magen av spørsmålet ditt!

Det er helt sikkert like umenneskelig vondt om man mister det i magen eller om barnet er femten år. Eller femti for den saks skyld!

Å miste barnet i magen kan nok for de fleste ikke sammenliknes med å miste et barn du har født, tatt deg av og blitt kjent med i flere år.

Jeg har selv mistet to i magen. Den første etter bare 10 uker. Det var selvfølgelig ikke gøy, men noen stor gjennomgripende sorg var det ikke. Fokuset gikk over på å prøve på nytt etter bare noen dager.

Den andre jeg mistet bar jeg til uke 23. Det var litt verre. Da var det veldig tydelig et barn, men det var ikke et barn jeg kjente. Det var mer en mulighet som gikk tapt. Tanken på å skulle miste noen av de barna jeg har nå og som jeg kjenner godt er mye mer skremmende enn det å skulle måtte gå gjennom en abort til.

 

Anonymous poster hash: b6472...076

[Honningmelon]

Det hadde vært like vondt å miste både 3-åringen, 7-åringen og 10-åringen. Akkurat der spiller alder liten rolle for meg.

[Gjest Mor til tre hjerter]

 

Kjenner jeg fikk vondt i magen av spørsmålet ditt!

Det er helt sikkert like umenneskelig vondt om man mister det i magen eller om barnet er femten år. Eller femti for den saks skyld!

Å miste barnet i magen kan nok for de fleste ikke sammenliknes med å miste et barn du har født, tatt deg av og blitt kjent med i flere år.

Jeg har selv mistet to i magen. Den første etter bare 10 uker. Det var selvfølgelig ikke gøy, men noen stor gjennomgripende sorg var det ikke. Fokuset gikk over på å prøve på nytt etter bare noen dager.

Den andre jeg mistet bar jeg til uke 23. Det var litt verre. Da var det veldig tydelig et barn, men det var ikke et barn jeg kjente. Det var mer en mulighet som gikk tapt. Tanken på å skulle miste noen av de barna jeg har nå og som jeg kjenner godt er mye mer skremmende enn det å skulle måtte gå gjennom en abort til.Anonymous poster hash: b6472...076

jeg mente nærme, eller over termin.

[Anonym bruker]

 

Kjenner jeg fikk vondt i magen av spørsmålet ditt!

Det er helt sikkert like umenneskelig vondt om man mister det i magen eller om barnet er femten år. Eller femti for den saks skyld!

Å miste barnet i magen kan nok for de fleste ikke sammenliknes med å miste et barn du har født, tatt deg av og blitt kjent med i flere år.

Jeg har selv mistet to i magen. Den første etter bare 10 uker. Det var selvfølgelig ikke gøy, men noen stor gjennomgripende sorg var det ikke. Fokuset gikk over på å prøve på nytt etter bare noen dager.

Den andre jeg mistet bar jeg til uke 23. Det var litt verre. Da var det veldig tydelig et barn, men det var ikke et barn jeg kjente. Det var mer en mulighet som gikk tapt. Tanken på å skulle miste noen av de barna jeg har nå og som jeg kjenner godt er mye mer skremmende enn det å skulle måtte gå gjennom en abort til.Anonymous poster hash: b6472...076

Overraskende at du som har opplevd å miste mener dette. Du av alle burde vel ha kjent på kroppen at det ikke er så lett og med du sier her så utdefinerer du andres sorg. Det finnes en del mødre som mister barnet i fødsel eller like før/like etter, og for dem oppleves dette som en så stor krise at livet aldri blir det samme. Hva er greien med at alt må kunne sammenliknes? Hvorfor kan ikke folk få anerkjennelse for sin sorg uansett når og hvordan den måtte ramme? Folk er forskjellige, rammene rundt dødsfallene er ulike og deretter reaksjonen.

Igjen, det overrasker meg at du kan si noe slikt.

 

Anonymous poster hash: 59fc0...c56

[Anonym bruker]

 

 

Kjenner jeg fikk vondt i magen av spørsmålet ditt!

Det er helt sikkert like umenneskelig vondt om man mister det i magen eller om barnet er femten år. Eller femti for den saks skyld!

Å miste barnet i magen kan nok for de fleste ikke sammenliknes med å miste et barn du har født, tatt deg av og blitt kjent med i flere år.

Jeg har selv mistet to i magen. Den første etter bare 10 uker. Det var selvfølgelig ikke gøy, men noen stor gjennomgripende sorg var det ikke. Fokuset gikk over på å prøve på nytt etter bare noen dager.

Den andre jeg mistet bar jeg til uke 23. Det var litt verre. Da var det veldig tydelig et barn, men det var ikke et barn jeg kjente. Det var mer en mulighet som gikk tapt. Tanken på å skulle miste noen av de barna jeg har nå og som jeg kjenner godt er mye mer skremmende enn det å skulle måtte gå gjennom en abort til.Anonymous poster hash: b6472...076

jeg mente nærme, eller over termin.

Trist er det uansett, men klarer ikke å tro at sorgen er like stor ved å miste på termin, som sin 3- åring. Er jeg gravid, og har en 3- åring, og måtte "valgt", så hadde JEG valgt 3- åringgn

 

Anonymous poster hash: 050e3...c27

[Gjest meg&mini]

Min sorg over barnet mitt som ikke rakk å leve er enorm!

Det er også en stor sorg at jeg er den eneste i hele verden som fikk kjenne mitt barn.

De rundt meg glemmer barnet mitt fordi de traff det aldri, de forventer at jeg skal glemme barnet mitt siden han ikke fikk bli med hjem.

 

Det er vondt!

 

Å miste sitt barn er så ufattelig tungt. Det tyngste for meg inn de 15 årene som har gått er ensomheten rundt det, alle som tenker som deg - det er ikke så tungt å miste rett etter fødselen - hadde vært verre om noen år...

 

Anonymous poster hash: a7fb3...6f6

Sender deg en stor klem ❤️

[Gjest meg&mini]

Jeg ble også kvalm av spørsmålet ditt.

En sorg kan ikke måles.

[Anonym bruker]

Jeg har har en nyfødt, og en treåring.

Det spiller ingen rolle på alder.

Klart har jeg mange flere minner med det eldste barnet, enn det jeg akkurat fikk i armene. Men jeg hadde blitt KNUST om en av de døde. Kjenner jeg blir kvaml og overbeskyttende av å tenke på det. Jeg er så HELDIG som har fått disse to i livet mitt.

Og noen her snakket om å velge. Det er ikke mulig, og ikke noe en skal sitte å tenke på.

 

Anonymous poster hash: 8232d...d23

[Anonym bruker]

 

 

 

Kjenner jeg fikk vondt i magen av spørsmålet ditt!

Det er helt sikkert like umenneskelig vondt om man mister det i magen eller om barnet er femten år. Eller femti for den saks skyld!

Å miste barnet i magen kan nok for de fleste ikke sammenliknes med å miste et barn du har født, tatt deg av og blitt kjent med i flere år.

Jeg har selv mistet to i magen. Den første etter bare 10 uker. Det var selvfølgelig ikke gøy, men noen stor gjennomgripende sorg var det ikke. Fokuset gikk over på å prøve på nytt etter bare noen dager.

Den andre jeg mistet bar jeg til uke 23. Det var litt verre. Da var det veldig tydelig et barn, men det var ikke et barn jeg kjente. Det var mer en mulighet som gikk tapt. Tanken på å skulle miste noen av de barna jeg har nå og som jeg kjenner godt er mye mer skremmende enn det å skulle måtte gå gjennom en abort til.Anonymous poster hash: b6472...076

jeg mente nærme, eller over termin.

Trist er det uansett, men klarer ikke å tro at sorgen er like stor ved å miste på termin, som sin 3- åring. Er jeg gravid, og har en 3- åring, og måtte "valgt", så hadde JEG valgt 3- åringgn

 

Anonymous poster hash: 050e3...c27

 

Hvorfor skal man måle sorg?

 

Hvordan kan man si at din sorg er mindre enn min, for ditt barn døde i magen og mitt når det var tre år.

Hele denne tråden er uspiselig og viser hvor mange rare folk det finnes her inne.

 

 

 

Anonymous poster hash: 12494...79d

[Iiiiik]

Av alle rare ting man skal mene noe om, følelser man skal måle, livskvalitet man skal bedømmme... 

 

En venninne mistet barnet sitt under fødsel. Jeg har aldri vært vitne til sterkere sorg enn hennes. Tenk å skulle reise hjem fra barsel uten barnet, å skulle rydde unna klær og nyoppredd babyseng, å ta stilling til hva man skal gjøre med vogna. Hun var så langt nede at jeg var redd for livet hennes. Full av selvbebreidelser også, for tenk om det var hennes skyld at gutten døde? 

 

En bekjent mistet datteren sin i en trafikkulykke. Tror aldri den moren ble helt seg selv igjen. De to gjenværende søsknene blir passet så godt på at de nesten ikke får være med på noe. 

 

Selv har jeg heldigvis aldri opplevd denne sorgen, håper for all del at jeg ikke får det heller. Håper også at jeg ikke har noen tett innpå meg som mener seg berettiget til å mene noe om hvor lei meg jeg bør være, hvor trist jeg kan være og hvor tungt det skal veie sammenlignet med andres sorg. 

[*Miss Marple*]

Ja, hva skal en si til slikt?

 

Som mor til en jente som døde brått dagen etter fødsel får jeg en dårlig smak i munnen av slike spørsmål. Slike spørsmål stilles gjerne av dem som ikke har opplevd liknende, men likevel våger å sette sette seg til doms over de sørgende. Sånne som egentlig ikke har så mye innsikt og empati. Den dag i dag skjønner jeg fremdeles ikke dette behovet for å sammenlikne to forskjellige situasjoner. Dere kan tro det er mange som er av den oppfatning av at det ikke er "så farlig" å miste et nyfødt barn, for man kan jo alltids få flere og man "ble jo ikke kjent med barnet". Men har dere noen gang tenkt på at det er barnet som ikke fikk leve opp det er synd på og som foreldrene sørger over? At den lille ikke fikk bli kjent med sine foreldre og søsken? At h*n ikke fikk oppleve å løpe barbent i gresset om sommeren og å få smake på sin første is? At mor, far og søsken ikke skal kunne få holde den gylne og lubne barnehånden i hånden på søndagstur? Det er et menneske vi snakker om, et lite barn som er frarøvet livet. Det er det dette handler om. Ikke om det er verre å miste eldre barn eller om foreldrene er i stand til å få flere barn. Så vis de døde barna respekt, og ikke undervurder betydningen av disse små som forlot oss så altfor tidlig.

Akkurat sånn som du beskriver det er sorgen over å miste et nyfødt barn. Akkurat sånn.

 

Og det er det verste for meg. Å miste min lille engel før hn rakk å starte på livet. Sorgen er overveldende og bunnløs. Hver dag!

 

Og for min venninne som mistet sitt barn som tenåring er det det verste for henne.

 

Sorg kan ikke rangeres. Uansett er det verst for den mamma'n og den pappa'n som mister sitt barn. Det hjelper ingenting å tenke at andre har det verre.

[Anonym bruker]

Sykt spørsmål!

For 20 år siden døde broren min, han ble 19 år.... Faren min er ødelagt den dag i dag...:/

 

 

 

Anonymous poster hash: c127d...067

[Anonym bruker]

Hadde i hvertfall ikke vært store sorgen å mistet deg som mor. Makan til uempatisk spørsmål.! Broren min mistet et barn i krybbedød, jeg mistet min ved fødsel.. ALDRI har vi målt sorgene våre opp i mot hverandre! Et barn er et barn og du elsker barna dine uansett alder, og har du mistet et barn vil du alltid ha et for lite <3

 

Anonymous poster hash: 8f8c3...8c5

[Anonym bruker]

Det er det VERST uansett...

 

Anonymous poster hash: d730b...bdc

[Anonym bruker]

 

 

 

Kjenner jeg fikk vondt i magen av spørsmålet ditt!

Det er helt sikkert like umenneskelig vondt om man mister det i magen eller om barnet er femten år. Eller femti for den saks skyld!

Å miste barnet i magen kan nok for de fleste ikke sammenliknes med å miste et barn du har født, tatt deg av og blitt kjent med i flere år.

Jeg har selv mistet to i magen. Den første etter bare 10 uker. Det var selvfølgelig ikke gøy, men noen stor gjennomgripende sorg var det ikke. Fokuset gikk over på å prøve på nytt etter bare noen dager.

Den andre jeg mistet bar jeg til uke 23. Det var litt verre. Da var det veldig tydelig et barn, men det var ikke et barn jeg kjente. Det var mer en mulighet som gikk tapt. Tanken på å skulle miste noen av de barna jeg har nå og som jeg kjenner godt er mye mer skremmende enn det å skulle måtte gå gjennom en abort til.Anonymous poster hash: b6472...076

jeg mente nærme, eller over termin.

Trist er det uansett, men klarer ikke å tro at sorgen er like stor ved å miste på termin, som sin 3- åring. Er jeg gravid, og har en 3- åring, og måtte "valgt", så hadde JEG valgt 3- åringgnAnonymous poster hash: 050e3...c27

Jeg hadde ikke klart å velge mellom barnet i magen (ca 4 uker til termin) og mine to andre barn. Bare tanken på dette får meg på gråten. Jeg har tre barn, de er like umistelige!

Jeg jobber i helsevesenet og traff for ikke lenge siden en kvinne som mistet datteren sin på dramatisk måte. Datteren var godt voksen, men morens sorg var bunnløs likevel. Mor er mor og far er far. Det er umennesklig å gravlegge egne barn, uansett alder! Kvantifisering og sammenlikning av sorg er en uting.

 

Anonymous poster hash: 59853...fe2

[Anonym bruker]

Mamma og pappa mistet sin 5 måneder gamle datter i krybbedød i jula for 44 år siden

 

De er fortsatt preget og som mamma sier har hun aldri etter dette vært glad i julen fordi det bringer frem så mange følelser og minner.

 

Anonymous poster hash: 77077...455

[Nullstress;)]

For de som desverre har opplevd å miste barnet, var nok deres barna alene den værste.

Jeg har ei venninne som mistet under svangerskapet. For henne var det helt grusomt!

Hun sørger over dette og besøker gjevnlig graven hans.

 

Jeg kjenner også noen som listet sin datter da hun var tre. Og for de det værste som kunne skje.

 

Og jeg kjenner noen som mistet sin sønn da han var 30.

Igjen, det værste som kunne skje de.

 

Sorg er sorg, uansett alder.

Du mister noen du elsker, og da har det ingenting å si hvor gammelt deres barn var.

Ufødt eller 30+...

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke man skal si at det er ett kvalmt spørsmål osv, tror det er noe som er "ok" å fundere over. Min ex spurte meg faktisk også om dette engang, og da ble jeg sjokkert over spørsmålet, men  ettertid synes jeg ikke det er noe "galt" å fundere over dette. 

 

Vi var på ultralyd i uke 12, fordi vi hadde mistanker om at noe var galt med barnet i magen, og den frykten jeg satt med da, er helt uvirkelig. Da gikk det opp for meg hvor grusomt det hadde vært å miste barnet i magen. Men, nå som jeg har en 1 åring, så tror jeg sorgen også hadde vært om mulig ENDA større, fordi jeg elsker han mer hver eneste dag! Men, sorgen er ENORM uansett, det er jeg helt sikker på! Håper jeg slipper å noen gang oppleve det verste man kan oppleve!! 

Anonymous poster hash: 9ea7a...d40