sinneanfall....

[Anonym bruker]

Jøss, her var masse rare meninger, men heldigvis noen som forstår forskjellen også.

 

For å svare på spørsmålet ditt: Ja, jeg har et barn med ADHD (og Tourette), og ja, han kan få enorme raserianfall innimellom.

 

For de i tråden som tror at dette er et forsøk på å få viljen sin, eller at det i det hele tatt minner om vanlige trassanfall: Dere har ikke peiling! Jeg har to barn uten diagnoser som har hatt sine trassanfall, men det er noe helt, helt, HELT annet! Nå er gutten min blitt så stor, og vi har jobbet så mye med dette, at han i stor grad klarer å roe seg ned og ta kontroll, men da han var 7 år gikk han helt i svart. Vi fikk ikke kontakt med ham. Det er litt vanskelig å forklare for de som ikke har opplevd det, men tenk deg at du ser inn i øynene til barnet ditt, og så "er" det ikke der om du skjønner? De er så borte vekk i sitt eget sinne og druknet i sine egne overveldende følelser at de er som på en helt annen plass. Du kan ikke snakke med dem, fordi de rett og slett ikke "er tilstede", og anfallene kan vare i opp til flere timer i verste fall (her er rekorden nesten 3 timer!).

 

Det er utslitende og sårt at det skal være slik. Å ikke få kontakt med barnet sitt, og å oppleve at det er så utafor seg selv er faktisk litt uhyggelig, og det spiser litt av sjelen ens hver gang. Et barn som bare trasser og er rasende er noe annet. Dem kan man tross alt nå inn til selv om man kanskje ikke får gjennomslag for det en sier til dem. Det er likevel tusen ganger enklere å håndtere et skikkelig trassanfall enn et "gå-i-svart-anfall" hos en med ADHD/Tourette. Man blir som forelder fortvilet fordi man ikke kan gjøre noe, ikke som ved nettopp trass. Og ikke minst er det utmattende for det stakkers barnet som gjerne er helt utslitt etterpå og kanskje til og med flau og får lavere selvfølelse av å ikke kunne kontrollere seg selv.

 

Så ja, HI, jeg vet hvordan du har det! God klem

Anonymous poster hash: 83c74...dbf

[mamma til adhd gutt<3]

Godt å lese om forståelse og godt med en god klem:-)

[Mandala]

Veldig beskrivende skrevet #51. Min sønn får heldigvis ikke disse utbruddene lengre, men han fikk det ofte tidligere. Han ble virkelig helt borte, det var akkurat som at barnet mitt ikke var der lenger. Når utbruddet var ferdig, "våknet han", og var som normal igjen. Han var sitt gamle jeg igjen, og vi satt tilbake fullstendig utslitt og pumpa, ute av stand til å egentlig forstå hva som nettopp hadde skjedd og hva vi nettopp hadde gjennomgått. Det var ganske surrealistisk og skremmende. 

[Gjest thricane]

Jeg forsøkte å svare tidligere i dag, men da hang telefonen seg opp. Har et barn med add og autisme. Vi opplevde at han ble verre med medisiner. Mer rigid, innesluttet, nedstemt og flere utbrudd. Ikke uvanlig at de mister litt tøysekoppen i seg og blir mer bevisst på omverden og hvordan andre oppfatter dem. Derfor blir de også mer såre og det skal noen ganger ikke så mye til før verden raser. Disse utbruddene ser man stor forskjell fra normal trass, de som tror det er det samme vet bare ikke bedre. Lykke til. Ville snakket med legen om utbruddene forverrer seg etter medisinstart.

Endret 20. mars 2014 av thricane

[Anonym bruker]

Her får både 6 og 7 åringen beskjed om å gå på sine egne rom og komme tilbake når de klarer oppføre seg som folk. Ganske sjeldent vi trenger si noe slikt og de sitter aldri lenge. Hva er greia med å gi oppmerksomhet på slikt anfall?

 

Anonymous poster hash: 2ee75...df3

[mamma til adhd gutt<3]

Her får både 6 og 7 åringen beskjed om å gå på sine egne rom og komme tilbake når de klarer oppføre seg som folk. Ganske sjeldent vi trenger si noe slikt og de sitter aldri lenge. Hva er greia med å gi oppmerksomhet på slikt anfall?Anonymous poster hash: 2ee75...df3

 

Du vet virkelig ikke hva du kommenterer på du?

[Anonym bruker]

Når på dagen fikk han sinneanfallet? Sånn ca når medisinen er på vei ut av kroppen? Det merker jeg iallefall på min 10-åring...Han blir sur, irritabel og sint når medisinen er på vei ut av kroppen. Det som fungerer best med ham er at han får beskjed om å gå og roe seg ned aleine og bare overse humøret hans. Det er ikke hver dag han blir sånn. Etterhvert har jeg merket at ting blir enklere for ham å roe seg ned, og han kommer og sier unnskyld for at ble sur og gir også ofte bort en kos.

Anonymous poster hash: 8ecc1...a80

[Anonym bruker]

Jeg har mye erfaring med det du beskriver. Har levd med det i 10 år. Har en gutt med adhd.

Når det skjer et anfall som du beskriver pleier jeg å være hos gutten. Jeg viser forståelse for at han opplever situasjonen som vanskelig. Jeg spør noen spørsmål, f.eks hva skjedde nå? Kartlegger hva det dreier seg om. Han får forståelse for at det gikk ikke helt som han hadde tenkt. Jeg forteller mulige veier ut av det som er vanskelig. I ditt tilfelle ville jeg forklart at jeg visste ikke at det ville bli så vanskelig for gutten, det var dumt av meg å bare ta med en på tur. Klart vi kan gå på tur alle sammen. Husk at forståelsen til en med adhd ligger en god del under alderen. En gutt på 7 kan ha forståelse som en 5 åring. Du kan ikke forvente at han skal reagere som en 7 åring. De modnes med tid og stunder, men henger etter jevnaldrende. Jeg har aldri hatt din problemstilling. Jeg forstår godt at han reagerer på å ikke få være med. Jeg har to tette, og vi har gjort stort sett vært sammen på tur o.l. Jeg har ikke opplevd dette enorme behov for et så lite barn å ha egentid med oss. Jeg har arrangert det litt annerledes. Brukt situasjoner på en naturlig måte. Det virker litt vel konstruert din alenetid med barna. Når et barn har vært på besøk, så har det andre barnet fått alenetid. Et barn hos besteforeldre og koser seg der, alenetid med det andre barnet. ingen som blir sint og lei seg. Har hendt at det andre barnet i ettertid har fått vite at vi har vært på kafé og spist is. Og da vil naturligvis det barnet også, og syns det er urettferdig. Da sier jeg at det blir din tur neste gang. Og husk at du har gjort xxx hos bestemor. Det fikk ikke bror/søster.

I skolealder er det for mange bursdager jevnlig. Benytt da tiden med egentid med det andre barnet.

 

 

Anonymous poster hash: 62dca...174

[Anonym bruker]

Man skal passe seg for at ikke barnet med adhd blir kongen på haugen og kan få det som han vil hele tiden. Vi har fått god hjelp av pmto. Der vi lærer å sette ting i system og barnet får en god oversikt over hverdagen. Det har tatt bort mesteparten av raserianfall. Anbefaler det på det sterkeste.##58

 

Anonymous poster hash: 62dca...174

[mamma til adhd gutt<3]

Her har heldigvis anfallene avtatt veldig siden oppstart av medisiner...

Og ingen av barna får det slik de vil hele tiden:-)

 

Alenetid med hvert barn er og alfa omega