Har dere noen fobier?

[Anonym bruker]

isåfall hvilke?

jeg har selv:

 

Akrofobi - høydeskrekk

Araknofobi - angst for edderkopper

Hematofobi - angst for blod

Achluofobi - mørkredd

Aichmofobi - sprøytefobi

 

lurer på om det snart er igjen noe jeg ikke er redd

Anonymous poster hash: e73b2...63e

[Anonym bruker]

Livredd for bakterier og oppkast.

Anonymous poster hash: 98f7c...bb5

[PrinsesseHengepupp]

Har vel forholdsvis milde former av de to første du nevner opp, selv om de ikke føles spesielt milde når jeg står midt i det.

[moa_tobias]

Edderkopper.. Får grøssning av å bare si ordet!! Blir svimmel og begynner nesten å gråte hvis jeg ser en. Pulsen stiger og jeg klarer ikke tenke klart hva jeg skal gjøre.

[*Miss Marple*]

Har ikke noe fancy navn på det, men jeg får panikk av flaggermus.

[Anonym bruker]

Liker ikke høyder og småkryp. Knær og tær grøsser jeg nesten av. Sprøyteskrekk har jeg også, tanken på at en spiss nål skal inn under huden på får meg til å grøsse, bli kvalm og hvit i ansiktet.

Anonymous poster hash: 962c3...adc

[skinnfilla]

Jepp, jeg blir krakilsk og fullstendig panisk av edderkopper. Uansett størrelse .

Andre insekter plager meg over hodet ikke, men disse med 8bein er det verste.

 

Jeg svimte av på jobb engang, fordi det var en på gulvet , jeg var innerst i en korridor og måtte gå forbi den for å komme ut. Det klarte jeg altså ikke! Ble funnet kjapt av en kollega som bar både meg og faenskapet ut i det fri

 

De lammer meg av skrekk, jeg blir totalt hjelpeløs , og jeg hater det.

 

Men jeg vil ikke på noe kurs, nettopp fordi man må konfronteres med de.

Jeg takler ikke engang film eller bilde...skulle tatt seg ut om jeg skulle ta på en liksom.

 

Prøvde å se en kompis mate tarantellen sin, rett før jeg kastet opp, ble kvalm og måtte gå ut.

 

Nei, så jeg holder meg langt unna, og heldigvis er det ikke noe særlig av de inne her.

[Anonym bruker]

Ja!

Når jeg må ha bybanen/bussen midt i rushtrafikken å alle står så tett at jeg får skikkelig angst!

Jeg føler at jeg ikke får puste,å må virkelig jobbe hardt med meg selv så jeg ikke hopper av på neste stopp som jeg føler for.

 

Anonymous poster hash: fa731...be0

[MammantilNurket]

Klovner (coulorofobi).

[Anonym bruker]

Orm. Er så redd at jeg kan komme alvorlig til skade når jeg ser en. Kan fint klare å løpe utfor et stup i panikk.

En gang så tisset jeg litt på meg når jeg nesten tråkket på en. Det er så jævelig at jeg alt nå har begynt å grue meg til sommeren. Selv jukseorm får meg helt ut av fatning og jeg klarer ikke ta på en engang.

Har vurdert å prøve hypnose for å bli kvitt angsten. Den er faktisk livsbegrensende.

 

Anonymous poster hash: fd21c...697

[Anonym bruker]

Høydeskrekk

Mørkeredd

Trange rom og heiser

 

Dette har resultert i at jeg har vanvittig flyskrekk. Sitter å tror vi skal dø når som helst og svetten siler på hender og føtter og kaster nesten opp.

Er så redd at jeg ikke engang klarer å tisse.

Samboer nekter å fly med meg igjen med mindre jeg får noe beroligende for han frykter jeg setter meg på bakbeina å nekter å fly hjem igjen haha

Ikke pokker om jeg flyr igjen heller med mindre jeg er dopa....Var ett svare helvette sist gang.

 

Anonymous poster hash: b2675...c33

[Anonym bruker]

Ja. Små hunder. alle hunder som er mindre enn knærne mine. Livredd dem. Udyr. 

Anonymous poster hash: 7e81c...e7a

[Anonym bruker]

Nei, vil ikke kalle det fobier.

 

Men jeg jeg er temmelig redd tannlegen, ikke pga smerten men pga den klaustrofobiske følelsen det er å sitte der å gape med kjeften full at verktøy.

Anonymous poster hash: 7ab01...6c5

[Anonym bruker]

Gidder ikke å finne navnene på dem, og tar kun med det som er et problem i hverdagen/når jeg blir utsatt for det jeg har fobi mot. 

- Edderkopper
- Veps
- Oppkast
- Sosial fobi
- Fobi for å snakke høyt foran mennesker
- Åpne plasser (sletter, parkeringsplasser osv)
- Konflikter/kjefting

Disse gjør vondt både fysisk og psykisk i visse settinger, men de fire siste der er jeg i behandling for. 

Jeg trives derimot i trange rom og biler f.eks, og koser meg i mørket  

Anonymous poster hash: 45007...31a

[Anonym bruker]

Jeg sliter med den ekstreme varianten av emetofobi. altså angst mot oppkast.

Har gått til behandling for dette, men til min store skuffelse fikk jeg raskt beskjed om at dette ikke er noe som kan kureres da jeg har en slags hypersensitivitet mot oppkast. Angsten vil altså bli verre og verre for hver eksponering og siden jeg har nådd det punktet der jeg flipper ut totalt bare ved å høre at noen føler seg litt dårlige (Har blitt hentet av ambulanse 2 ganger på grunn av hyperventilering som har ført til besvimelse) er det best og bare la det være. Har faktisk fått tilrettelagt jobb (jobber i helsevesenet) Og merkelig nok har jeg begynt å utvikle angst mot personer som har kastet opp i mitt nerver (Sliter spesielt på fester) jeg rett og slett dømmer folk utifra terskelen deres til å kaste opp. Har ved flere anledninger måtte forlate fester, da det er spesielt en person som alltid blir dritings og kaster opp. Jeg greier rett og slett ikke å sitte på pinebenken, med hjertebank, kvalme, svimmelhet og nervene på høygir i flere timer for å så oppleve at denne personen kaster opp. Det er helt ufattelig slitsomt! Har faktisk måttet gi min samboers bror forbud mot å komme inn hos oss etter en uheldig runde med oppkast der jeg ga beskjed minst 10 ganger om at han måtte roe ned på drikkingen. Og siden han da ikke hørte på meg og det endte med at han spøy over hele badet har jeg mistet fullstendig tillit til han. Jeg ser rett og slett på han som en vandrende spymaskin, og blir helt skjelven bare av å ha han i nærheten av meg. Veldig synd men sant.

Det kjipe midt oppi dette er jo at andre ikke forstår. Gir meg beskjed om å skjerpe meg og at jeg overdriver. De skulle bare visst hvordan redsel jeg sitter med!

 

Om andre også sliter med dette vil jeg gjerne høre fra dere, Hvordan dere opplever dette, og ikke minst, hvordan dere takler det

Anonymous poster hash: d27d5...50d

[Anonym bruker]

 

Jeg sliter med den ekstreme varianten av emetofobi. altså angst mot oppkast.

Har gått til behandling for dette, men til min store skuffelse fikk jeg raskt beskjed om at dette ikke er noe som kan kureres da jeg har en slags hypersensitivitet mot oppkast. Angsten vil altså bli verre og verre for hver eksponering og siden jeg har nådd det punktet der jeg flipper ut totalt bare ved å høre at noen føler seg litt dårlige (Har blitt hentet av ambulanse 2 ganger på grunn av hyperventilering som har ført til besvimelse) er det best og bare la det være. Har faktisk fått tilrettelagt jobb (jobber i helsevesenet) Og merkelig nok har jeg begynt å utvikle angst mot personer som har kastet opp i mitt nerver (Sliter spesielt på fester) jeg rett og slett dømmer folk utifra terskelen deres til å kaste opp. Har ved flere anledninger måtte forlate fester, da det er spesielt en person som alltid blir dritings og kaster opp. Jeg greier rett og slett ikke å sitte på pinebenken, med hjertebank, kvalme, svimmelhet og nervene på høygir i flere timer for å så oppleve at denne personen kaster opp. Det er helt ufattelig slitsomt! Har faktisk måttet gi min samboers bror forbud mot å komme inn hos oss etter en uheldig runde med oppkast der jeg ga beskjed minst 10 ganger om at han måtte roe ned på drikkingen. Og siden han da ikke hørte på meg og det endte med at han spøy over hele badet har jeg mistet fullstendig tillit til han. Jeg ser rett og slett på han som en vandrende spymaskin, og blir helt skjelven bare av å ha han i nærheten av meg. Veldig synd men sant.

Det kjipe midt oppi dette er jo at andre ikke forstår. Gir meg beskjed om å skjerpe meg og at jeg overdriver. De skulle bare visst hvordan redsel jeg sitter med!

 

Om andre også sliter med dette vil jeg gjerne høre fra dere, Hvordan dere opplever dette, og ikke minst, hvordan dere takler det

 

Anonymous poster hash: d27d5...50d

 

Glemte forresten å nevne at jeg klatret ut på taket i ren panikk da min samboers bror kastetopp på badet. satt der livredd og hylgrein for meg selv mens samboer prøvde febrilsk å lokke meg inn igjen, (vi bor i andre etasje så klatret ut soveroms vinduet og over på tilbygget til de som bor under oss) ser humoren i det nå i ettertid, men det var lite kult der og da

 

Anonymous poster hash: d27d5...50d

[Anonym bruker]

Har ikke noe fancy navn på det, men jeg får panikk av flaggermus.

 

Flaggermus som bare er sååå søte?!?!?

 

Vet du, vingene dere er så myke som den fineste silke og pelsen på ryggen er myk og blank. Og så har de søte, fine øyne

 

Jeg tok vare på en da jeg var lita, hadde skadet seg. Gikk tur med den på skulderen min, var på bytur og alt. Da den var frisk igjen dro den.

 

De er fascinerende dyr

 

Anonymous poster hash: 131d4...287

[skjotta]

Jeg er brutalt og ekstremt redd for tannlege. Vet det er irrasjonelt, men bare tanken på å gå til tannlegen gjør at jeg får panikk og begynner gjerne å gråte.

[Anonym bruker]

Ja!

 

Tannlegeskrekk

Sprøyteskrekk

Edderkoppfobi

Høydeskrekk

 

 

Anonymous poster hash: daf85...de7

[Anonym bruker]

Jeg har ekstremt flyskrekk!

Hver gang jeg flyr så er jeg helt sikker på at vi kommer til dø.

Å det ble ikke verre når vi skulle fra Spania til Norge,å en utlending begynner å be lavt.

I United filmene så er det akkurat det de gjør før de kaprer flyet og krasjer det :S

jeg var så redd at jeg gråt hysterisk å ba om å få bytte setet.

Anonymous poster hash: fa731...be0

[Anonym bruker]

 

 

Jeg sliter med den ekstreme varianten av emetofobi. altså angst mot oppkast.

Har gått til behandling for dette, men til min store skuffelse fikk jeg raskt beskjed om at dette ikke er noe som kan kureres da jeg har en slags hypersensitivitet mot oppkast. Angsten vil altså bli verre og verre for hver eksponering og siden jeg har nådd det punktet der jeg flipper ut totalt bare ved å høre at noen føler seg litt dårlige (Har blitt hentet av ambulanse 2 ganger på grunn av hyperventilering som har ført til besvimelse) er det best og bare la det være. Har faktisk fått tilrettelagt jobb (jobber i helsevesenet) Og merkelig nok har jeg begynt å utvikle angst mot personer som har kastet opp i mitt nerver (Sliter spesielt på fester) jeg rett og slett dømmer folk utifra terskelen deres til å kaste opp. Har ved flere anledninger måtte forlate fester, da det er spesielt en person som alltid blir dritings og kaster opp. Jeg greier rett og slett ikke å sitte på pinebenken, med hjertebank, kvalme, svimmelhet og nervene på høygir i flere timer for å så oppleve at denne personen kaster opp. Det er helt ufattelig slitsomt! Har faktisk måttet gi min samboers bror forbud mot å komme inn hos oss etter en uheldig runde med oppkast der jeg ga beskjed minst 10 ganger om at han måtte roe ned på drikkingen. Og siden han da ikke hørte på meg og det endte med at han spøy over hele badet har jeg mistet fullstendig tillit til han. Jeg ser rett og slett på han som en vandrende spymaskin, og blir helt skjelven bare av å ha han i nærheten av meg. Veldig synd men sant.

Det kjipe midt oppi dette er jo at andre ikke forstår. Gir meg beskjed om å skjerpe meg og at jeg overdriver. De skulle bare visst hvordan redsel jeg sitter med!

 

Om andre også sliter med dette vil jeg gjerne høre fra dere, Hvordan dere opplever dette, og ikke minst, hvordan dere takler det

 

Anonymous poster hash: d27d5...50d

 

Glemte forresten å nevne at jeg klatret ut på taket i ren panikk da min samboers bror kastetopp på badet. satt der livredd og hylgrein for meg selv mens samboer prøvde febrilsk å lokke meg inn igjen, (vi bor i andre etasje så klatret ut soveroms vinduet og over på tilbygget til de som bor under oss) ser humoren i det nå i ettertid, men det var lite kult der og da

 

Anonymous poster hash: d27d5...50d

 

Jøss, hva skjer om en av ungene spyr i hele senga, ser du på de som en vandrende spymaskin etterpå også? Har friskt i minne hva som møtte meg da fireåringen ropte på meg klokken halv ti på kvelden forrige torsdag nemlig, det var ikke littegranne spy, det var spy overalt...

 

Skjønner godt at det er slitsomt for deg, at folk rundt deg blir smittet av omgangssyke innimellom er jo ikke til å unngå. Du har min medfølelse ihvertfall, om jeg ikke akkurat kan forstå det.

 

Anonymous poster hash: 7ab01...6c5

[2005&2010]

Slanger, orm og mark. Alt som ikke har ben.

Klarer ikke å se de på tv eller bilde. Blir kvalm og begynner nesten å gråte.

Pga dette så kan ikke jeg og barna gå skogsturer, plukke bær, dra på fisketurer og teltturer. Alt som har med skog og gjøre :-(

[IreneUtålmodig]

Spindelvev

Universet

Bli rana / frarøvet personlige ting

Speil/vinduer om nattan

døden (men det går vel kanskje ikke under fobi)

[Anonym bruker]

Høydeskrekk

Klaustrofobi

 

+ at jeg får helt hetta av å bli kilt

Anonymous poster hash: 3b5e5...e8c

[Anonym bruker]

 

 

 

Jeg sliter med den ekstreme varianten av emetofobi. altså angst mot oppkast.

Har gått til behandling for dette, men til min store skuffelse fikk jeg raskt beskjed om at dette ikke er noe som kan kureres da jeg har en slags hypersensitivitet mot oppkast. Angsten vil altså bli verre og verre for hver eksponering og siden jeg har nådd det punktet der jeg flipper ut totalt bare ved å høre at noen føler seg litt dårlige (Har blitt hentet av ambulanse 2 ganger på grunn av hyperventilering som har ført til besvimelse) er det best og bare la det være. Har faktisk fått tilrettelagt jobb (jobber i helsevesenet) Og merkelig nok har jeg begynt å utvikle angst mot personer som har kastet opp i mitt nerver (Sliter spesielt på fester) jeg rett og slett dømmer folk utifra terskelen deres til å kaste opp. Har ved flere anledninger måtte forlate fester, da det er spesielt en person som alltid blir dritings og kaster opp. Jeg greier rett og slett ikke å sitte på pinebenken, med hjertebank, kvalme, svimmelhet og nervene på høygir i flere timer for å så oppleve at denne personen kaster opp. Det er helt ufattelig slitsomt! Har faktisk måttet gi min samboers bror forbud mot å komme inn hos oss etter en uheldig runde med oppkast der jeg ga beskjed minst 10 ganger om at han måtte roe ned på drikkingen. Og siden han da ikke hørte på meg og det endte med at han spøy over hele badet har jeg mistet fullstendig tillit til han. Jeg ser rett og slett på han som en vandrende spymaskin, og blir helt skjelven bare av å ha han i nærheten av meg. Veldig synd men sant.

Det kjipe midt oppi dette er jo at andre ikke forstår. Gir meg beskjed om å skjerpe meg og at jeg overdriver. De skulle bare visst hvordan redsel jeg sitter med!

 

Om andre også sliter med dette vil jeg gjerne høre fra dere, Hvordan dere opplever dette, og ikke minst, hvordan dere takler det

 

Anonymous poster hash: d27d5...50d

 

Glemte forresten å nevne at jeg klatret ut på taket i ren panikk da min samboers bror kastetopp på badet. satt der livredd og hylgrein for meg selv mens samboer prøvde febrilsk å lokke meg inn igjen, (vi bor i andre etasje så klatret ut soveroms vinduet og over på tilbygget til de som bor under oss) ser humoren i det nå i ettertid, men det var lite kult der og da

 

Anonymous poster hash: d27d5...50d

 

Jøss, hva skjer om en av ungene spyr i hele senga, ser du på de som en vandrende spymaskin etterpå også? Har friskt i minne hva som møtte meg da fireåringen ropte på meg klokken halv ti på kvelden forrige torsdag nemlig, det var ikke littegranne spy, det var spy overalt...

 

Skjønner godt at det er slitsomt for deg, at folk rundt deg blir smittet av omgangssyke innimellom er jo ikke til å unngå. Du har min medfølelse ihvertfall, om jeg ikke akkurat kan forstå det.

 

Anonymous poster hash: 7ab01...6c5

 

Det er en grunn til at jeg har gått til behandling og lurer på om noen andre har tips til å takle det.

Jeg var nemlig veldig redd for akkurat dette, følte jeg hadde mislyktes som mor allerede før sønnen min ble født.. Heldigvis har jeg en veldig forståelsesfull samboer og sammen synes jeg vi har løst dette utrolig bra. Han tar alt av oppkast runder, og jeg tar feberrundene. 

Heldigvis er det kun oppkast jeg reagerer på og ikke gulp. så det er kun disse rundene med omgangssyke.

Jeg forstår at andre ikke forstår meg, det gjør jeg egentlig ikke selv heller    men litt respekt synes jeg man skal ha, man skal ikke tvinge noen om man uttrykker redsel. Mange har nemlig den oppfatning at de kan hjelpe meg ved å eksponere meg. Noe som dessverre ikke stemmer.

 

Anonymous poster hash: d27d5...50d