Jeg er ikke egnet for mammarollen...

[Anonym bruker]

 

Hei! Jeg var også en veldig ambivalent mor, og følte at livet mitt var over og at jeg aldri mer skulle være lykkelig fra guttungen var 1,5 til han ble ca. 3 år gammel. Nå er han snart 5 år og jeg digger mammarollen, selv om jeg aldri blir en helt A-4 mor. Han er heller ikke en A-4 gutt, og mannen er også noe for seg selv, så vi trives godt alle sammen som den noe sære familien vi er. Bryr oss ikke om hva andre synes, for vi har det bra som vi er alle 3.

Men noen observasjoner har jeg gjort meg ila årene. Noen kvinner lever for å være mødre, de ånder det. For noen er det ikke så enkelt, og de må definere hva det vil si å være mor for dem og deretter komme seg i rollen. Jeg trives ikke med babyer, jeg trenger mye frihet for å trives, er egenrådig, sta og kontrollerende, jeg liker ikke for mye kroppskontakt, masse ting som gjør at jeg suger den første tiden der barnet trenger bunnløst omsorg. Jeg føler meg mer klaustrofobisk enn euforisk. Savnet ikke festing, for jeg fester ikke, savnet ikke venner, for jeg klarer meg utmerket alene; savnet bare meg selv. Så gjør man så godt man kan, selv om det føles mørkt og håpløst. Jeg er heldig, mannen er et naturlig omsorgsmenneske som digger å ha baby på magen, aldri blir oppgitt over irrasjonelle trassanfall og kan sitte i timevis på gulvet og pludre. Han ga meg masse rom for å finne meg selv, alenetid, mulighet til å reise på egenhånd så jeg kunne puste ut og komme tilbake med energi og godt humør. Også er jeg enda heldigere fordi gutten er som han er, egenrådig og sta, med stort frihetsbehov og mega kontrollerende. Jepp, fikk som fortjent en liten mini-me.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å utsette meg selv og mine nærmeste til et barn nr 2, men HI, jeg kan forsikre deg at det barnet jeg har ville jeg hatt igjen, selv om det betydde at jeg måtte gjennom et helvete dobbelt så ille som den 1,5 år lange perioden jeg gikk gjennom med han. Det tok 2 år å få en brukbar tilknytning til han, men nå får jeg igjen med renter i form av et dypt og rikt forhold til et fantastisk menneske som jeg hjelper på vei til å bli voksen så godt jeg kan.

I gå sa jeg til han litt på tull at han var blitt så stor, snart skulle han bli voksen og ikke trenge mamma lenger, og han svarte at uansett ville vi alltid være der for hverandre. Og jammen har han rett i det.

HI, om du trenger hjelp, gå og finn den. Støtt deg på de du har rundt deg av familie og venner i de vanskelige periodene. Og ikke minst, gi deg tid til å bli mor og definere hva som ligger i det for deg, noen av oss bruker litt lenger tid enn andre til å vokse i rollen, men det betyr ikke at du blir en dårlig mor for det.Anonymous poster hash: e8c99...618

Tusen, tusen takk for at du skrev dette.

HIAnonymous poster hash: 19226...5ee

Bare hyggelig. Blir litt lei meg når jeg leser om alle de perfekte A-4 mødrene og alt som forventes av oss som jeg ikke gjør. Men så ser jeg at vi faktisk har det kjempe bra sammen nå, og at han får oppleve andre ting som han ikke ville opplevd med den perfekte moren i nabohuset (eller hvor hen det er hun bor). Jeg ser på familien som et puslespill, vi er alle forskjellige brikker, men vi passer godt sammen, på en helt annen måte enn en annen familien, for de har andre former på sine brikker.

 

Også har jeg sterke meninger om hvordan det blir om vi få flere barn, har tenkt å gjøre det på MIN måte og ikke la meg stresse av samfunnets forventninger. Hjelper veldig å være i utlandet nå, man ser at det er flere måter å være mor enn den "godkjente" norske måten, og at ute i verden er man gjerne mindre opptatt av konformisme enn i Norge.

 

I morgen skal jeg ta poden på ski etter skolen. Bare han og meg. Hadde du fortalt meg det for 3 år siden, når jeg var sykemeldt for utbrenthet som i stor grad skyldtes hjemmesituasjonen (jobben fikset jeg fint), ville jeg aldri trodd på deg. Heller ikke at jeg ville reist til Marrakech alene med han i 9 dager, for så vidt. (Men så drar jeg også på ski helt alene, og nøler ikke med å dra på tur uten han og mannen i ny og ne)

 

Anonymous poster hash: e8c99...618

[Anonym bruker]

Tusen takk for fantastisk støtte alle sammen. Guttungen våknet i natt, potte tett og skyhøy feber. Etter å ha skrevet her, lest svar og svart tilbake, fikk jeg virkelig noe å tenkte på. I natt har vært den fineste natten og den beste tiden jeg og lille har hatt på så lenge jeg kan huske. Jeg fikk en helt ny holdning til han, og den dårlige samvittigheten slo skikkelig til i natt. Han lå i armene mine hele natten med feber og tett nese, jeg strøk han, koste han, stelte han, målte temp, ga febernedsettende osv. Han viste meg kjærlighet og takknemlighet med blikk, språk og kroppspråk, og mens jeg satt der i natt og tok meg av han tenkte jeg at jeg håpet morgenen aldri kommer, vi hadde det så fint, til tross for at han var syk. 

Idag har vi benket oss i stuen med det som hører sykdom til, og vi bare koser oss. 

Jeg er så glad jeg skrev dette i går kveld, og hva dere har skrevet til meg tilbake har virkelig fått meg til å våkne, og tenke annerledes. 

Så igjen, tusen, tusen takk  

 

HI

Anonymous poster hash: 19226...5ee

[Anonym bruker]

Men er ikke det og innse sine svakheter er bra tegn i forhold til og være en god forelder? Det og tenke på og bekymre seg for at man ikke gjør ting bra nok. ikke elsker barnet nok, eller ikke VISER at man elsker det nok?

 

Problemet er vel når man ikke skjønner selv at man ikke er "perfekt" som forelder,- og forsvarer alle sine tanker, meninger og handlinger med påstand om at man vil og man GJØR det beste for barnet.. Mens vi "Normalt oppegående" foreldre støtt og stadig tenker på om vi gjør nok, er til stede nok og er til stede bra nok når vi er til stede. Om du skjønner hva jeg mener,

Anonymous poster hash: f57a9...f3d

[Jallow B]

TS: Kjempefint å lese.

 

Håper det fortsetter sånn. Ta det hele dag for dag, og prøv å se de små øyeblikkene oppi faenskapen

[Anonym bruker]

 

Men er ikke det og innse sine svakheter er bra tegn i forhold til og være en god forelder? Det og tenke på og bekymre seg for at man ikke gjør ting bra nok. ikke elsker barnet nok, eller ikke VISER at man elsker det nok?

 

Problemet er vel når man ikke skjønner selv at man ikke er "perfekt" som forelder,- og forsvarer alle sine tanker, meninger og handlinger med påstand om at man vil og man GJØR det beste for barnet.. Mens vi "Normalt oppegående" foreldre støtt og stadig tenker på om vi gjør nok, er til stede nok og er til stede bra nok når vi er til stede. Om du skjønner hva jeg mener,

 

Anonymous poster hash: f57a9...f3d

Du har nok et poeng.

 

Jeg tenker at det er som en hvilken som helst annen jobb. Når man er ny er den første tiden full av nye inntrykk og nye ting å sette seg inn i. Man kan føle seg sliten og utladet etter en slik periode. Men med baby får man gjerne mindre søvn og jobben varer24/7. ikke rart man blir sliten.

 

Det å få et stort ansvar på jobb er ikke for alle, ikke med engang ihvertfall. Man er redd for å ikke være god nok, særlig hvis ikke de gode tilbakemeldingene ikke kommer med en gang. Å ikke føle seg god nok er å føle seg utilstrekkelig. Men så er man sikkert bedre enn man tror.

 

 

Se hvem barnet vender seg til når det er redd eller lei seg. Jo, det er jo stort sett mamma. At barnet roer seg med deg er et tegn på at du har gjort nie riktig. Barnet føler seg trygg på deg.

Resultatet kommer vel ikke før barnet blir nærmest voksen og skal klare seg selv. Og imellomtiden vil man vel få en del opp og nedturer. Det er positivt at man reflekterer på om man gjør en god nok jobb som forelder. Det vil kanskje gjøre deg enda bedre, sålenge man ikke bryter seg selv fulkstendig ned.

 

Anonymous poster hash: a7fa0...3ba