Jeg er ikke egnet for mammarollen...

[Anonym bruker]

Har aldri følt meg så grusom som når jeg skriver dette, men saken er at jeg takler mammarollen svært dårlig. Jeg og samboer har en gutt på 14 mnd, og jeg syntes hverdagen bare er et eneste mas og jag. Jeg savner ro og fred, styre dagene etter hva som passer meg (utenom jobb), sove lenge i helger, være spontan, osv. Han er ekstremt aktiv og utålmodig, noe jeg takler svært dårlig. Reagerer ikke foran han, men inni meg føler jeg at jeg bare skriker, hele dagen.. Jeg elsker den lille gutten min, men, hadde jeg kunnet velge på nytt, ville jeg ikke fått barn. 

Jeg er antakeligvis verdens verste menneske, det føles hvertfall sånn. Jeg skulle ønske jeg var av de som sto opp om natten og nesten med glede kjempet for å få barnet til å sove igjen, som bare ler av barnet som raserer huset med rot, som griner og hyler når de ikke får viljen sin, ja, som ser på alt med glede fordi de er velsignet med et så flott lite barn. Jeg ser ikke slik på ting, men vil så gjerne forandre meg. Hvordan skal jeg komme dit at jeg bare gleder meg over mammarollen? 

Far er forresten  helt annerledes, han er slik jeg skulle ønske jeg kunne være. Gudsjelov for det. 

Anonymous poster hash: 19226...5ee

[Anonym bruker]

Som om jeg skulle skrevet det selv... Vet ikke om jeg har noe å komme med som kan være til hjelp, men håper det er en liten trøst at du ikke er alene i allefall.

 

Mitt barn er nå 3 år, og jeg synes det går bedre og bedre etterhvert som hun blir større, klarer mer selv og blir lettere å kommunisere med. Jeg oppdager at vi har flere og flere øyeblikk der vi virkelig oppriktig koser oss sammen, og ikke bare at jeg later som mens jeg egentlig venter på at tiden skal gå. Det er en herlig følelse!

 

Jeg har ikke gjort noe spesielt for å komme dit, men jeg tror nok at det for de aller fleste kommer av seg selv med tiden. Babytiden er ikke for alle...

 

Så fint at far takler det bedre, da kan jo du kanskje ta deg noen turer ut og få litt pause av og til, eller at han tar med barnet på ting uten deg? For meg hjelper det i allefall veldig med litt pauser innimellom der jeg kan være bare meg.

Anonymous poster hash: bf62e...305

[Anonym bruker]

 

Som om jeg skulle skrevet det selv... Vet ikke om jeg har noe å komme med som kan være til hjelp, men håper det er en liten trøst at du ikke er alene i allefall.

 

Mitt barn er nå 3 år, og jeg synes det går bedre og bedre etterhvert som hun blir større, klarer mer selv og blir lettere å kommunisere med. Jeg oppdager at vi har flere og flere øyeblikk der vi virkelig oppriktig koser oss sammen, og ikke bare at jeg later som mens jeg egentlig venter på at tiden skal gå. Det er en herlig følelse!

 

Jeg har ikke gjort noe spesielt for å komme dit, men jeg tror nok at det for de aller fleste kommer av seg selv med tiden. Babytiden er ikke for alle...

 

Så fint at far takler det bedre, da kan jo du kanskje ta deg noen turer ut og få litt pause av og til, eller at han tar med barnet på ting uten deg? For meg hjelper det i allefall veldig med litt pauser innimellom der jeg kan være bare meg.

 

Anonymous poster hash: bf62e...305

 

 

Åh, så herlig å se at det ikke bare er meg. Tusen takk for at du svarte meg. 

Det er ikke sånn at jeg BARE irriterer meg og er sur hele dagen, vi har jo selvsagt mange fine øyeblikk også, men for det meste syns jeg alt bare er stress og mas. og jeg kjenner meg igjen i det å late som om alt er fint, mens man venter på at tiden skal gå og å bli ferdig med det man driver med, som f.eks mating eller skift. 

Jeg håper dette går over, for innerst inne ønsker jeg et barn til, slik at han får et søsken, men tør ikke tenke tanken før disse følelsene er ute av kroppen.. men ja, kanskje det blir bedre når han blir litt eldre, kan kommunisere med hverandre bedre og han blir litt roligere. For min gutt har virkelig maur i rompa, gud hjelpe meg.. 

 

HI

 

 

Anonymous poster hash: 19226...5ee

[Anonym bruker]

Og ja, far er fantastisk, uten han vet jeg virkelig ikke hva jeg hadde gjort. Ofte tar jeg en gåtur på kveldene mens han tar seg av stell og legging, eller tar en lørdag formiddag med venninner, for å roe meg selv ned og få et avbrekk. 

Jeg har vurdert å gå å prate med noen om dette, men jeg er redd vedkommende skal tro jeg ikke er glad i barnet mitt, eller verre, er slem mot han på noen måter... For jeg kunne jo ikke vært foruten han nå, men som nevnt tidligere, hadde jeg kunnet gått tilbake i tid, hadde jeg ikke prøvd å bli gravid. 

HI

Anonymous poster hash: 19226...5ee

[Anonym bruker]

Kjære deg, det kan høres ut som om du har et snev av fødselsdepresjon. Den arter seg ofte slik.

 

Dessuten er ikke alle babymennesker, enkelte foretrekker store barn. Inkludert sine egne..

Anonymous poster hash: 0796d...ee7

[Anonym bruker]

Føler det samme. Tror det er mange av oss, men få som tørr å innrømme. Babyen min er 8 mnd og jeg hater babytiden. Ar en datter på 4, og det er mye mer glede i hverdagen med et barn på den alderen. Elsker babyen, men gleder meg til han blir større

 

Anonymous poster hash: 9510e...0bc

[Anonym bruker]

Uff, du er nok bare veldig veldig sliten vil jeg tro.
Kanskje mannen din skulle stå opp i helgene en periode sånn at du får sove? Eller at dere kan få et familiemedlem til å overnatte hos dere innimellom, og ta seg av barnet? Ville ikke sendt bort et barn på den alderen overnatting stadig i alle fall.

Anonymous poster hash: 5dd7f...df4

[Gjest UndrendeUllteppe]

Det er vel de færreste som synes småbarnstiden er bare kos? Det hender jeg ler når treåringen slår seg vrang, men det kommer nok mer av at jeg er utslitt enn at jeg finner det ustyrtelig morsomt, det blir bare mer sånn - liksom....

[Gjest UndrendeUllteppe]

Men tilbake til saken...kan du være litt deprimert? Det er veldig omveltende å få barn, livet snus på hodet og man kan ikke prioritere seg selv først og fremst lengre. Det er en stor overgang!

[Anonym bruker]

 

Uff, du er nok bare veldig veldig sliten vil jeg tro.

Kanskje mannen din skulle stå opp i helgene en periode sånn at du får sove? Eller at dere kan få et familiemedlem til å overnatte hos dere innimellom, og ta seg av barnet? Ville ikke sendt bort et barn på den alderen overnatting stadig i alle fall.

 

Anonymous poster hash: 5dd7f...df4

 

Vi sover lenge ( 09-10 ) annenhver helg, så det fungerer fint. Vi sender han aldri bort på overnatting alene, hvertfall ikke enda  

 

hi

 

Anonymous poster hash: 19226...5ee

[Anonym bruker]

Jeg er heller ikke egnet for mammarollen i såfall... Jeg hadde alltid sett for meg at jeg kom til å bli en "bedre forelder" enn min mann pga av mine erfaringer og utdanning. Men jeg er skikkelig dårlig på å håndtere ungen min på en dårlig dag...mannen min takler det med glans... Han er bedre enn meg på alle måter...litt vondt å innse.. Men jeg syns det går bedre og bedre etterhvert som ungen blir større...

Anonymous poster hash: 7ce7f...a8a

[Anonym bruker]

Men tilbake til saken...kan du være litt deprimert? Det er veldig omveltende å få barn, livet snus på hodet og man kan ikke prioritere seg selv først og fremst lengre. Det er en stor overgang!

 

Det er mulig. Vi var selvsagt veldig forberedt på alle måter til å få barn. Vi har reist masse, festet fra oss og var veldig klare for å slå oss til ro. Men, det eneste jeg tenker på nå er at jeg vil tilbake til det gamle livet vårt. Uff.. Jeg lengter etter å finne på ting med venninner, helt spontant, gjøre det jeg vil hjemme uten å måtte tilrettelegge alt for guttungen, osv.. Men, siden det er mange som føler på denne måten, hvordan vil det være å prate med en psykolog om dette? Som sagt er jeg redd for å bli oppfattet om lite omsorgsfull og at jeg ikke kan fordra barnet mitt, er redd barnevernet skal bli kontaktet osv.. Eller er jeg veldig dramatisk nå? 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 19226...5ee

[Anonym bruker]

Trodde alle følte det slik jeg...? Har en på 13 mnd og ei på 3 år. Blir bare bedre desto eldre de blir, synes jeg.

 

Nå har jeg utrolig stor glede av største, vi kan dra på kino, lengre turer og snakke sammen.

 

 

 

Anonymous poster hash: f5612...8f3

[Anonym bruker]

 

Men tilbake til saken...kan du være litt deprimert? Det er veldig omveltende å få barn, livet snus på hodet og man kan ikke prioritere seg selv først og fremst lengre. Det er en stor overgang!

 

Det er mulig. Vi var selvsagt veldig forberedt på alle måter til å få barn. Vi har reist masse, festet fra oss og var veldig klare for å slå oss til ro. Men, det eneste jeg tenker på nå er at jeg vil tilbake til det gamle livet vårt. Uff.. Jeg lengter etter å finne på ting med venninner, helt spontant, gjøre det jeg vil hjemme uten å måtte tilrettelegge alt for guttungen, osv.. Men, siden det er mange som føler på denne måten, hvordan vil det være å prate med en psykolog om dette? Som sagt er jeg redd for å bli oppfattet om lite omsorgsfull og at jeg ikke kan fordra barnet mitt, er redd barnevernet skal bli kontaktet osv.. Eller er jeg veldig dramatisk nå? 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 19226...5ee

 

 

Jeg mener oppriktig at for barnet ditt sin skyld bør du søke hjelp. Du skylder ungen din det. 

Det er ingen som ser ned på deg for det, det å slite med mammarollen, tilknytning, depresjon, det er helt vanlig, mye mer vanlig enn man tror. Det er så tabu.

 

Problemet blir når man lar det gå utover ungen på noen måte. Det er ikke sikkert du gjør det, eller at du tror du gjør det, men dine følelser omkring dette kan komme til å gå utover barnet etterhvert om du ikke ber om hjelp i tide. For du kan risikere at det eskalerer, at du kjører deg selv ned i kjelleren. 

 

Det er ikke noe galt i å be om hjelp, du skal ikke skamme deg for det. Tvert imot står det respekt av det, for det viser at du er interessert i å gjøre ting bedre, at du setter barnets beste fremfor din egen stolthet!

 

Snakk med helsesøster eller fastlegen du, de skal kunne hjelpe deg. Lykke til!

 

Anonymous poster hash: 0796d...ee7

[Turtelduen]

Første og fremst, hardt skrevet kanskje, men egoismen må bort...

En kan ikke være mamma og samtidig tenke mest på seg selv og sine behov...

 

Jeg følte meg som deg de første årene. Men en grusom hendelse fikk meg til endre synet mitt, og fokuset mitt.

Jeg håper du kan klare å endre din væremåte uten å oppleve noe grusomt. For det må helt klart en forandring til...

Kanskje løsningen akkurat no og kan være barnehage for barnet? 

Noen er rett og slett ikke noen barnekjære, men jeg håper for barnet ditt sin del at du kan bli den du ønsker...

[Gjest UndrendeUllteppe]

Ja nå er du litt dramatisk jeg tror dette er et helt vanlig tema hos psykologer dette er nok følelser vi alle har innimellom, og noen oftere enn andre! En tobarnsmor sa til meg en gang at når andre barnet kom var det så mye lettere, fordi da sammenlignet hun det med livet som ettbarnsmor, og det var ikke så stor forskjell. Når det første barnet kom sammenlignet hun det nye livet sitt med det å være fri og selvstendig uten barn. Og det var en mye større overgang og nå ser jeg at hun har helt rett. Det blir lettere etterhvert

[Anonym bruker]

Jeg tenkte som deg, og turte ikke be om hjelp eller fortelle noen hvordan jeg hadde det. Angrer litt på det nå, for jeg tror nok jeg hadde en fødselsdepresjon og at det kunne gått fortere over hvis jeg hadde fått hjelp. Og nå vet jeg jo at det er vanligere enn jeg trodde, og at det faktisk er hjelp å få for det.

 

Men nå går det jo rette veien likevel her da. Men be om hjelp hvis du føler du trenger det, det er ikke farlig.

 

#2

Anonymous poster hash: bf62e...305

[Anonym bruker]

Du høres helt normal ut, HI

 

Gutter er viltre skapninger med mye energi i kroppen!

 

Har ei jente på 5 mnd nå, og de gangene hun slår seg vrang; så tipper det nesten over for meg!

Det kan være slitsomt med barn, men heldigvis er dagene veldig varierte. Og vi greier å hente oss inn igjen.

Du får be gubben om å ta han for deg slik at du får slappet av litt:)

Send de vekk til svigers, på tur osv. Så er du hjemme!

 

Anonymous poster hash: a38d8...d5f

[studVest]

Jeg er ikke noe babytid-menneske, og jeg har to bleiebarn på henholdsvis 2 år og 6 måneder... Men det BLIR BEDRE, merker det allerede med toåringen! I dag koste vi oss et lite kvarter på kafé (før hun ble utålmodig og ville gjøre andre ting enn å sitte stille...)!

 

Forbanna Facebook og Instagram lurer oss til å tro at alle andre takler hverdagen så bra, og da føler man seg ekstra mislykket.

[Anonym bruker]

Du er ikke alene om å ha de følelsene. Jeg har tenkt mange ganger at jeg ikke egner meg fordi jeg automatisk ramler ned mange hakk på energinivået når jeg er med barna, og med ett de har lagt seg får jeg masse energi. Trives best med å ha barn når de sover eller leker rolig for seg selv.

Jeg syns barn er masete og støyete. Samtidig som jeg gjør alt jeg kan for åvæ virke glad og interessert rundt dem. Men det er ikke helt ekte. Jeg må tvinge det fram.

Uff får vondt nå jeg skriver det fordi jeg elsker barna mine. Jeg vil føle genuin glede over at de støyer og vil ha meg med på leken.

 

Jeg kunne aldri vært foruten dem da. Og det er jo noe som er moro også, men helst vil jeg ha ro og fred.

 

Kanskje vi egner oss bedre som mødre til større barn? nå er barna mine blitt større og jeg merker at jeg trives bedre med det. Å kunne prate med dem på en mer ordentlig måte. Jeg føler meg mer avslappet nå enn den alderen mellom 1 og 2 år. De er søte og sjarmerende i den alderen, men litt for aktive etter min smak. Men når de når 3-4 årsalderen syns jeg det ble bedre på mange måter.

 

 

men jeg blir fort mentalt sliten av barna. Og syns det er deilig når de er i b.hage eller hos besteforeldre.

 

 

Samtidig vet jeg at hvis jeg mistet barna mine så hadde jeg dødd innvendig. De betyr i bunn og grunn alt for meg, men noen ganger føler jeg meg kvalt av dem

 

Anonymous poster hash: a7fa0...3ba

[Anonym bruker]

Det at du går ut for deg selv er bare sunt! Synes ikke du skal ha dårlig samvittighet for det.

Alle trenger litt alenetid, å være seg selv, ikke bare mamma. Særlig vi mødre som tenker og bekymrer oss altfor mye om familieting.

 

Selv lar jeg ofte mannen være med barna mens jeg med glede tar oppvasken eller går på butikken. Bare for å få et pustrom fra en ellers intens hverdag, spesielt nå som jeg er i permisjon. Små time outs er en livsnødvendighet:)

 

Anonymous poster hash: 03401...716

[Lammelåret]

Høres ganske normalt ut, men samtidig er det et problem dersom du sliter mye med følelsene dine på dette. Kan være mange ulike årsaker til det. Snakker du med mannen din om det?

 

Noen ganger skal det lite til for å få det veldig mye bedre. 

[Anonym bruker]

Jeg synes det var litt godt å lese denne tråden. Selv om det er vondt å tenke på at jeg ikke klarer å glede meg over hvert eneste øyeblikk sammen med den personen jeg elsker mest i verden, så er det godt å se at jeg ikke er så unormal. Takk for at du skrev dette HI.

Anonymous poster hash: bf62e...305

[Anonym bruker]

Er faktisk overrasket over hvor lite hetsing det var her... ?? bra er jo det

 

Noen sier man må fjerne egoismen når man har blitt mor,,men ddt gjør jo HI. Hun gjør det hun kan for å skjule følelsene ovenfor barnet. Det er ganske energikrevende. Hun kan ikke noe for følelsene sine.

 

Dessuten er det viktig at mor ivaretar seg selv også for å bli en bedre mor for sitt barn..

 

Anonymous poster hash: a7fa0...3ba

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode råd og fine tilbakemeldinger. Jeg skal absolutt be om hjelp, det trenger jeg, for min del, mannen og ikke minst gutten vår sin del. Og jeg setter stor pris på å ikke bli hetset og dømt opp og ned. Stor takk  

 

HI

Anonymous poster hash: 19226...5ee