Jeg er ikke egnet for mammarollen...

[Anonym bruker]

Fake it until you make it

 

Anonymous poster hash: c50f0...de4

[Lammelåret]

I mye mer alvorlig grad: Jeg vil ikke være mamma

[MammantilNurket]

Dette høres veldig strevsomt ut!

Som mor er man på "jobb" hele tiden og det er superviktig med pauser: reis bort alene, ta et bad, bestill massasje ... når var du hos frisøren sist? Gå ut med venninner, gå på date med kjæresten din.

Gutten din er stor og du kan fint la ham være hjemme med far en natt (eller en helg) eller sende ham til besteforeldre på overnatting

Du må prøve å lade opp batteriene dine.

Lykke til!

Endret 27. januar 2014 av MammantilNurket

[Anonym bruker]

Vet ikke hva jeg skal si til deg HI, men jeg føler jeg er skikkelig hønemor og det kan være fryktelig utmattende. Jeg føler jeg elsker barnet mitt mye mer enn noen andre elsker barna sine og er der 100 %. Min er 20 mnd og det har gått så langt at jeg ikke klarer å kose meg uten han. Samvittigheten gnager rett og slett. Jeg tenker først på han nå som vi skal få en til. Han har blitt passet kun 2 ganger i 2 timer i hele sitt liv midt på dagen fordi jeg måtte til legen. Nå vil jeg ikke at samboer skal være med på fødselen av neste fordi jeg ikke vil at gutten min skal bli passet av noen andre i mens. Gruer meg mer til dette enn selve fødselen. Jeg klarer ikke la noen passe han fordi at jeg skal ta meg en tur ut med venninner. Jeg har blitt for vant til å være der for han hele tiden og syns synd på han om jeg ikke er der. Har dårlig samvittighet for alt når det gjelder han! DET er også slitsomt:(

Anonymous poster hash: f6da5...e32

[Anonym bruker]

 

Vet ikke hva jeg skal si til deg HI, men jeg føler jeg er skikkelig hønemor og det kan være fryktelig utmattende. Jeg føler jeg elsker barnet mitt mye mer enn noen andre elsker barna sine og er der 100 %. Min er 20 mnd og det har gått så langt at jeg ikke klarer å kose meg uten han. Samvittigheten gnager rett og slett. Jeg tenker først på han nå som vi skal få en til. Han har blitt passet kun 2 ganger i 2 timer i hele sitt liv midt på dagen fordi jeg måtte til legen. Nå vil jeg ikke at samboer skal være med på fødselen av neste fordi jeg ikke vil at gutten min skal bli passet av noen andre i mens. Gruer meg mer til dette enn selve fødselen. Jeg klarer ikke la noen passe han fordi at jeg skal ta meg en tur ut med venninner. Jeg har blitt for vant til å være der for han hele tiden og syns synd på han om jeg ikke er der. Har dårlig samvittighet for alt når det gjelder han! DET er også slitsomt:(

 

Anonymous poster hash: f6da5...e32

 

 

Ja dette blir jo det stikk motsatte av min situasjon, men jeg kan tenkte meg at dette også er fryktelig slitsomt. Er det sånn at du lengter etter å være med deg selv, men bare ikke klarer å reise fra han? 

Jeg var faktisk sånn de første 6-7 mnd av livet til sønnen min. Når han var baby var jeg fullstendig oppslukt i han, jeg klarte ikke reise fra han og han var med meg 24 timer i døgnet. Problemet startet når han ble mobil, kom seg rundt på egenhånd og gjorde veldig mye mer ut av seg. Den tiden han bare lå i vuggen, på teppet eller satt i vippestolen, taklet jeg helt fint. Da kunne jeg styre rundt som jeg ville, og amming og stell var bare kos, siden han aldri protesterte. Han var en eksepsjonell liten baby, hvis jeg kan kalle det det. 

Kanskje det er derfor jeg føler slik jeg gjør nå? At han gikk fra å være rolig og blid baby, til å bli en liten villmann? Jeg lengter tilbake til babytiden, når alt bare var kos, da kunne jeg med glede skifte bleier og slikt, fordi det bare var kos og dulling. Nå er det jo en kamp. Det er krig på badet hver gang han skal skifte bleie.. Herremin.. 

 

HI 

 

Anonymous poster hash: 19226...5ee

[Anonym bruker]

I mye mer alvorlig grad: Jeg vil ikke være mamma

Kjenner meg veldig godt igjen i denne artikkelen. Føler det mye sånn selv. Men vet at jeg er glad i barna mine da. Ville ikke vært foruten dem.

 

Det er tungt at man ikke kan snakke om det negative uten å bli dømt. Tenk hvor befriende det hadde vært om alle hadde vært åpen om det negative og vi kunne le av det. Brukt galgenhumor.Da hadde de vonde følelsene vært lettere å takle.

 

Nå er de fleste livredde for å vise at de feiler eller ikke har det perfekt hjemme.

 

Når noen interørbloggere eller instagrammere legger ut rotebilder er det som regel noen duploklosser liggende i et hjørnet på et skinnende rent gulv. Wow, grattis for at de tør å legge ut noe så forferdelig rotete.

 

Er det rart jeg elsker bloggen til casakaos. Hun tør det ingen andre gjør. Hun er super !! med henne føler jeg meg hakket mer normal.

 

Anonymous poster hash: a7fa0...3ba

[Anonym bruker]

 

 

 

Vet ikke hva jeg skal si til deg HI, men jeg føler jeg er skikkelig hønemor og det kan være fryktelig utmattende. Jeg føler jeg elsker barnet mitt mye mer enn noen andre elsker barna sine og er der 100 %. Min er 20 mnd og det har gått så langt at jeg ikke klarer å kose meg uten han. Samvittigheten gnager rett og slett. Jeg tenker først på han nå som vi skal få en til. Han har blitt passet kun 2 ganger i 2 timer i hele sitt liv midt på dagen fordi jeg måtte til legen. Nå vil jeg ikke at samboer skal være med på fødselen av neste fordi jeg ikke vil at gutten min skal bli passet av noen andre i mens. Gruer meg mer til dette enn selve fødselen. Jeg klarer ikke la noen passe han fordi at jeg skal ta meg en tur ut med venninner. Jeg har blitt for vant til å være der for han hele tiden og syns synd på han om jeg ikke er der. Har dårlig samvittighet for alt når det gjelder han! DET er også slitsomt:(

 

Anonymous poster hash: f6da5...e32

 

Ja dette blir jo det stikk motsatte av min situasjon, men jeg kan tenkte meg at dette også er fryktelig slitsomt. Er det sånn at du lengter etter å være med deg selv, men bare ikke klarer å reise fra han?

Jeg var faktisk sånn de første 6-7 mnd av livet til sønnen min. Når han var baby var jeg fullstendig oppslukt i han, jeg klarte ikke reise fra han og han var med meg 24 timer i døgnet. Problemet startet når han ble mobil, kom seg rundt på egenhånd og gjorde veldig mye mer ut av seg. Den tiden han bare lå i vuggen, på teppet eller satt i vippestolen, taklet jeg helt fint. Da kunne jeg styre rundt som jeg ville, og amming og stell var bare kos, siden han aldri protesterte. Han var en eksepsjonell liten baby, hvis jeg kan kalle det det.

Kanskje det er derfor jeg føler slik jeg gjør nå? At han gikk fra å være rolig og blid baby, til å bli en liten villmann? Jeg lengter tilbake til babytiden, når alt bare var kos, da kunne jeg med glede skifte bleier og slikt, fordi det bare var kos og dulling. Nå er det jo en kamp. Det er krig på badet hver gang han skal skifte bleie.. Herremin..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 19226...5ee

Da kommer det nok til å bedre for deg når ungen blir større og mer selvstendig. Har blitt det for meg sagt. Det er ikke alle perioder som er like koselige.

 

Min mor taklet småbarnstiden fint. Hun taklet ikke tenåringsfasen med oss. Der opplevde jeg andres mødre som bedre å snakke med.

 

Anonymous poster hash: a7fa0...3ba

[Lammelåret]

 

I mye mer alvorlig grad: Jeg vil ikke være mamma

Kjenner meg veldig godt igjen i denne artikkelen. Føler det mye sånn selv. Men vet at jeg er glad i barna mine da. Ville ikke vært foruten dem.

 

Det er tungt at man ikke kan snakke om det negative uten å bli dømt. Tenk hvor befriende det hadde vært om alle hadde vært åpen om det negative og vi kunne le av det. Brukt galgenhumor.Da hadde de vonde følelsene vært lettere å takle.

 

Nå er de fleste livredde for å vise at de feiler eller ikke har det perfekt hjemme.

 

Når noen interørbloggere eller instagrammere legger ut rotebilder er det som regel noen duploklosser liggende i et hjørnet på et skinnende rent gulv. Wow, grattis for at de tør å legge ut noe så forferdelig rotete.

 

Er det rart jeg elsker bloggen til casakaos. Hun tør det ingen andre gjør. Hun er super !! med henne føler jeg meg hakket mer normal.

 

Anonymous poster hash: a7fa0...3ba

 

Det må du fortelle henne, da blir hun så glad!

[Anonym bruker]

 

 

 

Vet ikke hva jeg skal si til deg HI, men jeg føler jeg er skikkelig hønemor og det kan være fryktelig utmattende. Jeg føler jeg elsker barnet mitt mye mer enn noen andre elsker barna sine og er der 100 %. Min er 20 mnd og det har gått så langt at jeg ikke klarer å kose meg uten han. Samvittigheten gnager rett og slett. Jeg tenker først på han nå som vi skal få en til. Han har blitt passet kun 2 ganger i 2 timer i hele sitt liv midt på dagen fordi jeg måtte til legen. Nå vil jeg ikke at samboer skal være med på fødselen av neste fordi jeg ikke vil at gutten min skal bli passet av noen andre i mens. Gruer meg mer til dette enn selve fødselen. Jeg klarer ikke la noen passe han fordi at jeg skal ta meg en tur ut med venninner. Jeg har blitt for vant til å være der for han hele tiden og syns synd på han om jeg ikke er der. Har dårlig samvittighet for alt når det gjelder han! DET er også slitsomt:(

 

Anonymous poster hash: f6da5...e32

 

Ja dette blir jo det stikk motsatte av min situasjon, men jeg kan tenkte meg at dette også er fryktelig slitsomt. Er det sånn at du lengter etter å være med deg selv, men bare ikke klarer å reise fra han?

Jeg var faktisk sånn de første 6-7 mnd av livet til sønnen min. Når han var baby var jeg fullstendig oppslukt i han, jeg klarte ikke reise fra han og han var med meg 24 timer i døgnet. Problemet startet når han ble mobil, kom seg rundt på egenhånd og gjorde veldig mye mer ut av seg. Den tiden han bare lå i vuggen, på teppet eller satt i vippestolen, taklet jeg helt fint. Da kunne jeg styre rundt som jeg ville, og amming og stell var bare kos, siden han aldri protesterte. Han var en eksepsjonell liten baby, hvis jeg kan kalle det det.

Kanskje det er derfor jeg føler slik jeg gjør nå? At han gikk fra å være rolig og blid baby, til å bli en liten villmann? Jeg lengter tilbake til babytiden, når alt bare var kos, da kunne jeg med glede skifte bleier og slikt, fordi det bare var kos og dulling. Nå er det jo en kamp. Det er krig på badet hver gang han skal skifte bleie.. Herremin..

 

HI

 

Anonymous poster hash: 19226...5ee

Haha jeg tror du er helt normal :-) Jeg fikk nesten panikk med eldstejenta vår, overgangen fra å være fri og frank til å ha barn er ENORM!

Jeg var som deg, men jammen meg venter jeg ikke nr 4 nå, så det går over ;-)

 

Anonymous poster hash: 93018...64e

[Gjest ronja røverdatter]

For en nydelig tråd dette er!  Herlig å høre at det faktisk er helt normalt å ikke være super-mamma og ikke synes at det er det supreste i verden å være mamma heller - selv om man ikke ville unngått det for alt i verden når man først har blitt det.

 

Du er ikke alene HI.  Kanskje er du litt deprimert, kanskje trenger du hjelp, men det er like stor sjans for at du egentlig er temmelig normal, så ikke vær så hard mot deg selv.  Ikke ha dårlig samvittighet, det er klart man kan lengte tilbake til et godt og fritt liv med mye kjekke ting og uavhengighet.  Det er nesten mer skremmende om man aldri gjør det.  Vi er forskjellige.  Noen bare elsker babyer, noen er spesialister på toåringer, noen savner småbarnstiden når barna blir større, andre synes at det er helt herlig å være ferdig med den.  (Men så kommer tenåringstrassen, hormoner og alle slik ting, og jammen meg savner man kanskje den trygge småbarnstiden likevel)

[Anonym bruker]

Jeg har tre barn (tre gutter!) og lurer ofte på hva i alle dager vi tenkte på :-)

 

Barn på 14-18 mnd er veldig aktive. De er utrolig søte, men ofte helt ute av kontroll. De har akkurat lært seg å gå og løpe og klatre og hele verden ligger for deres føtter. Men de må passes på hele tiden, for fornuft er det lite av foreløpig og de ødelegger både seg selv og ting rundt seg. Min eldste var et slikt urolig barn, som aldri hadde tid til å bla i en bok eller pusle et puslespill. Da han var 15 mnd var vi i barnedåp og den seansen står fortsatt som mitt verste mareritt når det gjelder småbarn. Han var overalt i kirken og på festen etterpå. Helt i hundre, sang og hoiet. Jeg var så flau og sliten. Folk måtte jo tro at vi ikke hadde kontroll i det hele tatt. Da gutten ble eldre ble det mye bedre. Moro når de blir så store at man kan ha samtaler med dem og de forteller ting de har opplevd. Min sønn er nå 9 år og verdens roligste og mest avbalanserte person.

 

De to andre var helt annerledes som babyer. Mer slik jeg hadde forventet at babyer skulle være. Vi leste bøker og tegnet fra de var ganske små. Men alle har vært aktive i den alderen din er i nå.

 

Men det er ikke bare alderen. Jeg skjønner godt hva du mener, for jeg hater selv bråkete unger som raser rundt og brøler. Mine to yngste slåss og krangler mye. De plager hverandre hele tiden. Jeg takler ikke grining! Det gjør meg helt sprø. Hos oss hjelper det å holde de i aktivitet og sørge for variasjon i løpet av en dag. De må F.eks ut og løpe fra seg. Samtidig er det på en måte enklere at de er flere, da holder de hverandre med selskap og jeg får mer fred.

 

Jeg har ofte tenkt og følt at jeg ikke egner meg som mor, mest med første. Men nå har vi levd dette livet i så mange år at vi nesten ikke husker hvordan det var før. Eller, egentlig kommer deler av det gamle livet nå mer tilbake etterhvert som de blir større. Vi har F.eks vært på ferie bare meg og mannen. Jeg trenger fortsatt tid for meg selv, men mest av alt er det nå gøy å være sammen som familie. Yngste er tre å og vi kan nå gjøre ting sammen som er moro for alle.

 

Ikke alle er skapt for babytid. Ta deg en prat med noen. Helt normalt å føle det som du gjør.

 

Anonymous poster hash: 6b1d6...2ae

[studVest]

Jeg bruker forresten masse galgenhumor med søsteren min, type "godt du er her, eller så er det ikke sikkert han hadde vært helt seg selv når pappaen kommer i morgen" (ville bare hive gutten i veggen). Med én gang jeg har sagt det høyt ler vi oss skakke og så kjenner jeg VELDIG at jeg ikke mener det

 

Det hjelper!

[Jallow B]

Har du noen ting du gjør helt alene, som egentid?

Jeg har gådd ut på byen en kveld alene ca hver andre-tredje uke, for å være med venniner, og stå og danse i ett hjørne i noen timer. DET er min fullstendige egen-tid, hvor jeg bare er meg; ikke mamma og ikke kone og ikke husmor osv. Bare meg.

 

Når ungen sover, har jeg prøvd å gjøre noe som får tankene på annet. Rydd i ti minutt, gjør så noe for deg. Om det er internettsurfing, eller en hobby, har ingenting å si. Ta vare på deg selv.

 

Jeg hadde det også sånn..fra ca 13mnd til hun ble rett over to og begynte å prate mer og mer. Nå er hun rett over tre, vi har samtaler, ler og tuller, og hun forstår mer og mer for hver dag. Hun kommer med små spøker for å få meg til å le, og jeg ser henne mer og mer som en liten person, fremfor en baby som hyler fordi hun ikke har ord til å si hva som er galt, eller hva hun vil.

 

Nettopp pga dette er både jeg og mannen heftig i tenkeboksen på om vi vil ha ett til barn..vi vet ikke om vi har lyst å gå gjennom den babytida igjen, iallefall ikke ennå.

 

Prøv å få deg egentid, og fokuser på ditt vesen, ikke andres. Om det ikke hjelper, ville jeg vurdert p søke hjelp.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Det er så fantastisk å lese alle svarene deres. Jeg føler meg 10.000 ganger bedre, og har fått et helt nytt ¨syn¨ på følelsene mine og hvordan jeg skal takle dem. Dere er fantastiske!!!!! 

 

HI 

Anonymous poster hash: 19226...5ee

[1+1=4 <3]

Har det på akkurat samme måte som deg nå hi. Alt er en kamp, vil ikke pusse tenner, skifte bleie, spise, kle av/på, høre etter osv osv . Føler ikke at jeg mestrer mammarollen akkurat nå. Han har vært villmann hele livet og jeg håper han roer seg etterhvert.. Begynt å få en del ord nå så blir det kanskje lettere når vi kan kommunisere bedre. Hold ut

[StavangerJuniBaby]

Synes dette diktet er bra og ser på det de gangene jeg er på sliten stadiet, de er faktisk ikke små lenge i det store og hele

Det hender du blir lei deg Fordi jeg er så liten Jeg setter merker overalt Og gjør deg ganske sliten Men hver dag blir jeg større Ja, en dag blir jeg stor Og alle mine avtrykk Blir bare svake spor Her er mitt vesle avtrykk Så du kan huske å forstå Hvor søte mine hender var Den gangen de var små

[Anonym bruker]

Jeg hatet baby tiden med mine barn. følte at jeg ikke klarte den rollen så bra.

men nå når barna er større syns jeg at jeg takler den rollen mye bedre.

Ta tiden til hjelp. og pust ut. prat med noen rundt deg om det noen som kanskje kan hjelpe deg litt i hverdagen.

 

Anonymous poster hash: 9cc6f...4a1

[Anonym bruker]

Hei! Jeg var også en veldig ambivalent mor, og følte at livet mitt var over og at jeg aldri mer skulle være lykkelig fra guttungen var 1,5 til han ble ca. 3 år gammel. Nå er han snart 5 år og jeg digger mammarollen, selv om jeg aldri blir en helt A-4 mor. Han er heller ikke en A-4 gutt, og mannen er også noe for seg selv, så vi trives godt alle sammen som den noe sære familien vi er. Bryr oss ikke om hva andre synes, for vi har det bra som vi er alle 3.

 

Men noen observasjoner har jeg gjort meg ila årene. Noen kvinner lever for å være mødre, de ånder det. For noen er det ikke så enkelt, og de må definere hva det vil si å være mor for dem og deretter komme seg i rollen. Jeg trives ikke med babyer, jeg trenger mye frihet for å trives, er egenrådig, sta og kontrollerende, jeg liker ikke for mye kroppskontakt, masse ting som gjør at jeg suger den første tiden der barnet trenger bunnløst omsorg. Jeg føler meg mer klaustrofobisk enn euforisk. Savnet ikke festing, for jeg fester ikke, savnet ikke venner, for jeg klarer meg utmerket alene; savnet bare meg selv. Så gjør man så godt man kan, selv om det føles mørkt og håpløst. Jeg er heldig, mannen er et naturlig omsorgsmenneske som digger å ha baby på magen, aldri blir oppgitt over irrasjonelle trassanfall og kan sitte i timevis på gulvet og pludre. Han ga meg masse rom for å finne meg selv, alenetid, mulighet til å reise på egenhånd så jeg kunne puste ut og komme tilbake med energi og godt humør. Også er jeg enda heldigere fordi gutten er som han er, egenrådig og sta, med stort frihetsbehov og mega kontrollerende. Jepp, fikk som fortjent en liten mini-me.

 

Jeg vet ikke om jeg kommer til å utsette meg selv og mine nærmeste til et barn nr 2, men HI, jeg kan forsikre deg at det barnet jeg har ville jeg hatt igjen, selv om det betydde at jeg måtte gjennom et helvete dobbelt så ille som den 1,5 år lange perioden jeg gikk gjennom med han. Det tok 2 år å få en brukbar tilknytning til han, men nå får jeg igjen med renter i form av et dypt og rikt forhold til et fantastisk menneske som jeg hjelper på vei til å bli voksen så godt jeg kan.

 

I gå sa jeg til han litt på tull at han var blitt så stor, snart skulle han bli voksen og ikke trenge mamma lenger, og han svarte at uansett ville vi alltid være der for hverandre. Og jammen har han rett i det.

 

HI, om du trenger hjelp, gå og finn den. Støtt deg på de du har rundt deg av familie og venner i de vanskelige periodene. Og ikke minst, gi deg tid til å bli mor og definere hva som ligger i det for deg, noen av oss bruker litt lenger tid enn andre til å vokse i rollen, men det betyr ikke at du blir en dårlig mor for det.

 

Anonymous poster hash: e8c99...618

[Vicky Pollard]

Tror ikke det du føler er så unormalt. Selv har jeg to gutter, en på 3.5 og en på 22 mnd. I perioden fram til for et par mnd var han helt turbo. Er det forsåvidt ennå. Titt og ofte finner jeg han på kjøkkenbenken, i vinduskarmen, i badebaljen med klærne på, og ved noen anledninger med hånda godt trykt nedi doskåla.

 

Jeg ser på det som en jobb å ha unger. En jobb som er krevende og utfordrende. Den er travel og jeg blir ofte drit lei. Samtidig gir den mye glede. Målet med jobben er å elske ungene betingelsesløst uansett. Slik at de kan vokse opp og bli trygge selvstendige individer.

 

Titt og ofte gleder jeg meg til de skal legge seg.Ja faktisk hver kveld. Jeg gleder meg til de skal i barnehagen. Samtidig gleder jeg meg til hver morgen jeg får se de og hver ettermiddag når vi kommer hjem. Så det er jo mye å glede seg til og se frem mot i hverdagen uansett hvordan man ser på det

 

Hva med å lure deg noen triks for å Gjøre hverdagen lettere? Selv er jeg alene med de store deler av tiden da mannen arbeider borte. Umulig å skifte bleie på badet? Gjør det foran tren. Stress om morgenen? Skift til rent ull- undertøy og legg ungen i dette i stedet for pysj. Lag trygge soner i hjemmet som barnet kan leke i. Flytt vekk ting du er redd for eller ting de kan skade seg på. Er ungen sur og sint? Avlede. Sett på favorittfilmen eller sangen. Ikke Vær så nøye på ting, slapp av. Gjør ting kun for deg selv og få avlastning om du kan.

 

Og husk at det blir bedre. Den alderen ungen din er i nå er den travleste. Snart får barnet språk og Kan fortelle hva det ønsker. Da blir barnet mindre frustrert. Det blir mer selvstendig og det blir lettere å Gjøre noe sammen.

 

Det er travelt. Men husk å skap rom for både å være mamma og å være deg. Da blir både du og familien din lykkeligere.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner alltid jeg blir varm om hjertet og superrørt og at jeg elsker barna mine når jeg hører visa til Louis Jakoby ...nå husker jeg ikke hva den het,,men begynner sånn: når en mårragretten unge, slår seg vrang og rekker tunge... osv. Jeg må finne ut hva den het.

 

 

Lett å føle seg utilstrekkelig som mir når alle rundt bare idylliserer morsrollen gjennom blogger, facebookstatuser og bilder. Det er ikke så idyllisk. Selv for de som føler sterk mirskjærlighet.

 

Anonymous poster hash: a7fa0...3ba

[Anonym bruker]

Hverdag med Louis Jacoby. Hør den. Den vekker en del følelser hos harde meg. Jeg kan begynne å strigråte av den sangen.

 

Anonymous poster hash: a7fa0...3ba

[Anonym bruker]

Dette var det godt å lese Vi er nok mange som ikke er supermammaer, men som likevel elsker barna våre. Jeg synes det er veldig slitsomt å være mamma, men det gir jo mye også.

Min yngste er nå 6 år, men han er så aktiv og viljesterk at det fortsatt føles som en kamp. Jeg takler ikke stress og uro så godt, og mister meg selv litt i samvær med energiske barn. Det betyr ikke at jeg ikke digger den lille energibunten, bare at jeg må innse at jeg har noen begrensninger som mor.

Jeg løser det ved å ta i mot hjelp, har gått å lært PMTO metoden, og skal også prøve å få hjelp i forhold til følelsesregulering.

Tror det er mange som føler litt lettelse av å lese denne tråden

Anonymous poster hash: 4957c...e0b

[Anonym bruker]

Hverdag med Louis Jacoby. Hør den. Den vekker en del følelser hos harde meg. Jeg kan begynne å strigråte av den sangen.

 

Anonymous poster hash: a7fa0...3ba

 

Vet mange liker den, men jeg får bare enda mer dårlig samvittighet av den.

 

Anonymous poster hash: bf62e...305

[Anonym bruker]

Ja, men samvittighet ovenfor barnet er jo et tegn på at man bryr seg og er glad i barnet. Gir en vekker på at man faktisk er glad i ungene selv om man noengang ikke føler det sånn.

 

Anonymous poster hash: a7fa0...3ba

[Anonym bruker]

Hei! Jeg var også en veldig ambivalent mor, og følte at livet mitt var over og at jeg aldri mer skulle være lykkelig fra guttungen var 1,5 til han ble ca. 3 år gammel. Nå er han snart 5 år og jeg digger mammarollen, selv om jeg aldri blir en helt A-4 mor. Han er heller ikke en A-4 gutt, og mannen er også noe for seg selv, så vi trives godt alle sammen som den noe sære familien vi er. Bryr oss ikke om hva andre synes, for vi har det bra som vi er alle 3.

 

Men noen observasjoner har jeg gjort meg ila årene. Noen kvinner lever for å være mødre, de ånder det. For noen er det ikke så enkelt, og de må definere hva det vil si å være mor for dem og deretter komme seg i rollen. Jeg trives ikke med babyer, jeg trenger mye frihet for å trives, er egenrådig, sta og kontrollerende, jeg liker ikke for mye kroppskontakt, masse ting som gjør at jeg suger den første tiden der barnet trenger bunnløst omsorg. Jeg føler meg mer klaustrofobisk enn euforisk. Savnet ikke festing, for jeg fester ikke, savnet ikke venner, for jeg klarer meg utmerket alene; savnet bare meg selv. Så gjør man så godt man kan, selv om det føles mørkt og håpløst. Jeg er heldig, mannen er et naturlig omsorgsmenneske som digger å ha baby på magen, aldri blir oppgitt over irrasjonelle trassanfall og kan sitte i timevis på gulvet og pludre. Han ga meg masse rom for å finne meg selv, alenetid, mulighet til å reise på egenhånd så jeg kunne puste ut og komme tilbake med energi og godt humør. Også er jeg enda heldigere fordi gutten er som han er, egenrådig og sta, med stort frihetsbehov og mega kontrollerende. Jepp, fikk som fortjent en liten mini-me.

 

Jeg vet ikke om jeg kommer til å utsette meg selv og mine nærmeste til et barn nr 2, men HI, jeg kan forsikre deg at det barnet jeg har ville jeg hatt igjen, selv om det betydde at jeg måtte gjennom et helvete dobbelt så ille som den 1,5 år lange perioden jeg gikk gjennom med han. Det tok 2 år å få en brukbar tilknytning til han, men nå får jeg igjen med renter i form av et dypt og rikt forhold til et fantastisk menneske som jeg hjelper på vei til å bli voksen så godt jeg kan.

 

I gå sa jeg til han litt på tull at han var blitt så stor, snart skulle han bli voksen og ikke trenge mamma lenger, og han svarte at uansett ville vi alltid være der for hverandre. Og jammen har han rett i det.

 

HI, om du trenger hjelp, gå og finn den. Støtt deg på de du har rundt deg av familie og venner i de vanskelige periodene. Og ikke minst, gi deg tid til å bli mor og definere hva som ligger i det for deg, noen av oss bruker litt lenger tid enn andre til å vokse i rollen, men det betyr ikke at du blir en dårlig mor for det.

 

Anonymous poster hash: e8c99...618

Tusen, tusen takk for at du skrev dette.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 19226...5ee