Han 21 - jeg 41

[Heihånåerdetjuligjen]

Personlig ville jeg aldri ha gått for et sånt forhold. Han er jo veldig ung. Som andre her skriver, så har de selv barn på samme alder.

 

Du kan føle deg så ung som bare det - men du er det fortsatt ikke.

 

Hilsen en annen 40 åring

[Anonym bruker]

syntes det er litt for stor alders glipp jeg da. jeg var sammen med en mann på 40 når jeg bar 19, vi hadde det kjempe hyggelig sammen & var veldig like på mange måter & det var veldig gidd at han hadde mer penger enn meg & tok meg med på masse turer osv men etter en stund gikk jeg fra han & fant meg en som bare er 5 år eldre en meg, det funker mye bedre. vi har nådd nesten like langt i livet & ønsker de samme tingene i framtiden osv leilighet på akerbrygge er vell å bra men man må jo kunne leve sammen også. 

Anonymous poster hash: 0c862...c6b

[Havhesten]

 

Vi er ikke sammen altså !! Men, jeg skulle ønske han var litt eldre, eller jeg litt yngre... Pokker altså. Visste ikke det var så stor aldersforskjell i mellom oss... 

 

Eller hva mener dere? Finnes det noen som er sammen, med så stor aldersforskjell? Er det greit liksom?

 

 

 

Anonymous poster hash: f3621...c2d

 

Enjoy! Man lever bare en gang, hva er problemet?

[Anonym bruker]

 

 

Men, hva menes med "jeg klarer ikke å se hvilken interesse en voksen kvinne har av en så ung mann" ? Jeg forstår ikke. Interessen er for personen ikke for personens alder...

 

Anonymous poster hash: f3621...c2d

 

Det er en kjensgjerning at alder og modenhet henger sammen, med visse unntak. Så dermed klarer jeg ikke å se hvordan en moden voksen dame med masse livserfaring, klarer å finne interesse i en så ung mann. Denne unge mannen kan ha mye flotte personlige kvaliteter og være et interessant spennende menneske, men det tar ikke bort det faktum at du har levd en halv mannsalder lengre enn ham med alt det innebærer av livserfaring og modenhet.

 

Det er også en annen faktor du bør ta med i beregningen, og det er det sosiale stigmaet du utsetter deg selv for. Når jeg er sammen med min sønn, tar ingen ham for å være annet enn min sønn. Hadde jeg sagt at det var min kjæreste, måttet jeg tålt vantro og forakt fra mange.

Klarer du å tåle dette og klarer unggutten det, så får dere jo se hvordan det bærer hen.

 

 

 

Da har min omgangskrets bestått av kun unntak. Kjenner 3 stk som er 5 til 10 år yngre enn damene sine, alle de tre parene er gift, og damene har hhv 2 og 3 barn fra før. Det ene paret har vært sammen i 8 år. Samtidig som jeg da jeg var singel opplevde KUN "guttevalper" på 35-40 som bare var ute etter sex. Trekk ved samtlige av disse var at de har vært i forhold, fått barn, og nå skulle de pule rundt og "leve livet" og la være å forplikte seg.

 

Anonymous poster hash: 160a0...ad5

[Anonym bruker]

Jeg er den som lagde et innlegg om min sønn på 21 som er sammen med en dame på 42 - altså et år yngre enn meg.

 

Jeg lyger hvis jeg sier at jeg syns det er kjekt, men samtidig er han en voksen mann som har tatt et standpunkt og som står med hodet hevet når bygdedyret mesker seg med 'skandalen'. På en måte er jeg litt stolt over at han våger å gå egne veier og gjøre det hjertet forteller han. Det viktigaste for meg er at han er lykkelig og at han lever i et forhold som er bra for han.

 

Når det er sagt så må jeg jo si at jeg lurer litt på denne voksne damen som finner det tilfredsstillende å tilbringe så mye tid sammen med en som er på alder med hennes barn. Sønnen min sine kompiser har gått daglig i huset her (han har flyttet for seg selv nå da, for ca et år siden), og jeg kunne virkelig ikke tenkt meg å se på noen av de som en potensiell partner om jeg hadde vært singel. De snakker om filmer, musikk, fest, snowboard og jenter, spiser uante mengder mat og ler av jackass filmer og Simpson.

 

Sønnen min er heller ikke spesielt moden av seg og jeg skjønner jo at det ikke er for de dype samtaler hun er sammen med han, men livet består jo faktisk av en del mer enn seksuell kjemi.

 

Jeg prøver å slappe av, fakta er jo at forholdet har alle odds imot seg og i mitt stille sinn håper jeg at han finner en jente som er nærmere i alder og som med tid og stunder kan gi oss barnebarn.

 

Men enn så lenge er jeg så støttende jeg kan. Vi har vært helt åpne om at dette er en utfordring for oss og det har han full forståelse for. Han har heller ikke hatt henne med hjem for å hilse på ennå,og det ser jeg faktisk på som er bra tegn

 

Anonymous poster hash: 963a9...691

[Anonym bruker]

Når jeg er 41 år er sønnen min 21 år, så for meg badde det blitt fryktelig galt. har du barn? hvor gamle er de isåfall?

 

Anonymous poster hash: a6311...a79

[Anonym bruker]

Jeg er den som lagde et innlegg om min sønn på 21 som er sammen med en dame på 42 - altså et år yngre enn meg.

 

Jeg lyger hvis jeg sier at jeg syns det er kjekt, men samtidig er han en voksen mann som har tatt et standpunkt og som står med hodet hevet når bygdedyret mesker seg med 'skandalen'. På en måte er jeg litt stolt over at han våger å gå egne veier og gjøre det hjertet forteller han. Det viktigaste for meg er at han er lykkelig og at han lever i et forhold som er bra for han.

 

Når det er sagt så må jeg jo si at jeg lurer litt på denne voksne damen som finner det tilfredsstillende å tilbringe så mye tid sammen med en som er på alder med hennes barn. Sønnen min sine kompiser har gått daglig i huset her (han har flyttet for seg selv nå da, for ca et år siden), og jeg kunne virkelig ikke tenkt meg å se på noen av de som en potensiell partner om jeg hadde vært singel. De snakker om filmer, musikk, fest, snowboard og jenter, spiser uante mengder mat og ler av jackass filmer og Simpson.

 

Sønnen min er heller ikke spesielt moden av seg og jeg skjønner jo at det ikke er for de dype samtaler hun er sammen med han, men livet består jo faktisk av en del mer enn seksuell kjemi.

 

Jeg prøver å slappe av, fakta er jo at forholdet har alle odds imot seg og i mitt stille sinn håper jeg at han finner en jente som er nærmere i alder og som med tid og stunder kan gi oss barnebarn.

 

Men enn så lenge er jeg så støttende jeg kan. Vi har vært helt åpne om at dette er en utfordring for oss og det har han full forståelse for. Han har heller ikke hatt henne med hjem for å hilse på ennå,og det ser jeg faktisk på som er bra tegn

 

Anonymous poster hash: 963a9...691

 

Det er utrolig viktig du lar ham få stå på egne føtter, og føle støtte i ryggen uansett hva han gjør og hvordan dette går. Om de ikke er ment for hverandre er det noe de må finne ut av selv, og ikke bli fortalt av andre. Kanskje har de noe helt spesielt, kanskje er dette kjærlighet, eller kanskje er dette bare en lek eller kun begjær. Uansett er dette noe han selv ønsker, og en livserfaring han gjør - uansett hvordan det går. Det viktigste er at han er lykkelig...

 

Anonymous poster hash: f3621...c2d

[Anonym bruker]

Når jeg er 41 år er sønnen min 21 år, så for meg badde det blitt fryktelig galt. har du barn? hvor gamle er de isåfall?

 

Anonymous poster hash: a6311...a79

 

Jeg har mindreårige barn... altså ingen barn på hans alder, langt der i fra...

 

Anonymous poster hash: f3621...c2d

[Anonym bruker]

 

 

Vi er ikke sammen altså !! Men, jeg skulle ønske han var litt eldre, eller jeg litt yngre... Pokker altså. Visste ikke det var så stor aldersforskjell i mellom oss... 

 

Eller hva mener dere? Finnes det noen som er sammen, med så stor aldersforskjell? Er det greit liksom?

 

 

 

Anonymous poster hash: f3621...c2d

 

Enjoy! Man lever bare en gang, hva er problemet?

 

 

Godt svart og godt spurt :-)

Man lever bare en gang, og livet handler om å finne lykken.... Skal man la være å ta valg man tror vil føre til lykke, fordi valget er noe unormalt? Skal man neglisjere et ønske for å tilfresstille hvem?

 

Jeg teller på prestekragen.... kanskje, kanskje ikke, kanskje, kanskje ikke.... vil han ha meg?

Jeg venter...

 

 

Anonymous poster hash: f3621...c2d

[Fero]

Men hva om han vil ha barn? Ikke nå, ikke om fem år, men kanskje om ti år. Da er du over 50, mens han såvidt har bikket 30. Hva om dette ønsket blir så sterkt at han forlater deg fordi du ikke kan gi han dette?

 

Det er jo selvfølgelig to måter å se dette på: enten koser dere dere den tiden dere får sammen, vel vitende om at det kanskje ikke varer livet ut, ellers kan dere leke litt sammen uten at det blir noe seriøst ut av det.

 

En annen ting å tenke på er jo at om han går fra deg om en 10-15 år har han fremdeles store deler av livet foran seg, mens du plutselig nærmer deg pensjonsalder. Igjen, leve her og nå, eller bekymre seg for fremtiden? Det kan bare dere svare på.

 

Hva tenker han om dette? Eller er det bare du som er hodestups forelsket, mens han ikke engang vet om at det kjennes slik fo deg?

[Anonym bruker]

Men hva om han vil ha barn? Ikke nå, ikke om fem år, men kanskje om ti år. Da er du over 50, mens han såvidt har bikket 30. Hva om dette ønsket blir så sterkt at han forlater deg fordi du ikke kan gi han dette?

 

Det er jo selvfølgelig to måter å se dette på: enten koser dere dere den tiden dere får sammen, vel vitende om at det kanskje ikke varer livet ut, ellers kan dere leke litt sammen uten at det blir noe seriøst ut av det.

 

En annen ting å tenke på er jo at om han går fra deg om en 10-15 år har han fremdeles store deler av livet foran seg, mens du plutselig nærmer deg pensjonsalder. Igjen, leve her og nå, eller bekymre seg for fremtiden? Det kan bare dere svare på.

 

Hva tenker han om dette? Eller er det bare du som er hodestups forelsket, mens han ikke engang vet om at det kjennes slik fo deg?

 

Man må leve her og nå.... ingen kjenner fremtiden... Jeg har levd lenge nok, og erfart nok til å verdsette lykken man kan finne her og nå... Livet er her, NÅ. Mer enn 50% av alle forhold havner i grus uansett... Kanskje dette er et forhold som kunne ha vart? Ingen vet... Hva går galt med alle de andre, alle de andre forholdene der man mer er jevnbyrdige i alder?? Skulle ikke de ha vart? Det må være noe annet enn alder som bestemmer varigheten. Poenget må være å finne nøkkelen til noe man tror kan vare... det er den jeg kan se hos ham...

 

Men, vi er ikke sammen......

 

 

Anonymous poster hash: f3621...c2d

[Anonym bruker]

 

 

 

Men, hva menes med "jeg klarer ikke å se hvilken interesse en voksen kvinne har av en så ung mann" ? Jeg forstår ikke. Interessen er for personen ikke for personens alder...

 

Anonymous poster hash: f3621...c2d

 

Det er en kjensgjerning at alder og modenhet henger sammen, med visse unntak. Så dermed klarer jeg ikke å se hvordan en moden voksen dame med masse livserfaring, klarer å finne interesse i en så ung mann. Denne unge mannen kan ha mye flotte personlige kvaliteter og være et interessant spennende menneske, men det tar ikke bort det faktum at du har levd en halv mannsalder lengre enn ham med alt det innebærer av livserfaring og modenhet.

 

Det er også en annen faktor du bør ta med i beregningen, og det er det sosiale stigmaet du utsetter deg selv for. Når jeg er sammen med min sønn, tar ingen ham for å være annet enn min sønn. Hadde jeg sagt at det var min kjæreste, måttet jeg tålt vantro og forakt fra mange.

Klarer du å tåle dette og klarer unggutten det, så får dere jo se hvordan det bærer hen.

 

 

 

Da har min omgangskrets bestått av kun unntak. Kjenner 3 stk som er 5 til 10 år yngre enn damene sine, alle de tre parene er gift, og damene har hhv 2 og 3 barn fra før. Det ene paret har vært sammen i 8 år. Samtidig som jeg da jeg var singel opplevde KUN "guttevalper" på 35-40 som bare var ute etter sex. Trekk ved samtlige av disse var at de har vært i forhold, fått barn, og nå skulle de pule rundt og "leve livet" og la være å forplikte seg.

 

Anonymous poster hash: 160a0...ad5

 

 

Interessant det sistnevnte du skriver der... Hva er de andre alternativene liksom... Kanskje kan jeg ønske meg en meget klok mann, eldre enn meg... Men hvor finnes han? Og vil han gidde å etablere seg med en enslig mor med to mindreårige barn? En som kanskje føler seg (endelig) ferdig med den typen familieliv...? Hvorfor da ikke en yngre, klok, mann som kanskje mer har energi og lyst på en familietilværelse, enten det er hans egne eller mine barn?

 

Noen spør: hva om han ønsker barn? Egne barn? Det er ennå litt tid igjen. Om han virkelig vil ha egne barn, og med meg, så vet han jo at tiden et sted renner ut, men slik er det jo for alle. Spørsmålet barn/ikke barn, og når, er jo ofte en stor diskusjon i mange forhold og ender ofte opp i kompromissløsninger eller der den ene må gi seg i forhold til den andres ønsker. Man venter jo gjerne, fordi det ikke helt 'passer' (i forhold til jobb, studier, boforhold el), og så utsetter man det og finner ut at det jo egentlig aldri helt 'passer' helt perfekt... så hvorfor vente? Vel, poenget mitt her er vel egentlig det at spørsmålet rundt barn er jo et diskusjonstema i alle forhold, og vil egentlig ikke være noe annerledes i et forhold der han er 21 og hun 41... Om tiden er knapp i forhold til evnen til å få barn, eller tiden er knapp i forhold til karrieresatsning eller annet, utgjør jo egentlig ingen forskjell...

 

 

 

Anonymous poster hash: f3621...c2d

[Anonym bruker]

hvorfor annen aldersgrense for kvinner enn menn? Er det kvalmt om en 30 år gammel kvinne er sammen med en 50 år gammel mann?

Anonymous poster hash: f3621...c2d