Dere som er supersmarte, MERKER dere dette i hverdagen?

[Anonym bruker]

Merker ikke så mye i hverdagen nei.

 

Men har nok en ganske begrenset vennekrets der nesten alle har høyere utdanning. Og så jobber jeg et sted der det er krav om minimum master for å bli ansatt.

 

Eneste jeg kan komme på er at jeg flere ganger på jobb med kunder har fått beskjed om å ikke gå for fort fram. Jeg tar poenger veldig fort og glemmer at mange andre bruker lenger tid.

 

Synes det er så mange som har fordommer eller kommer med negative utsagn om de med høy intelligens og lurer på hvorfor?

 

Anonymous poster hash: 5cb52...dda

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Har veldig vanskligheter med å få venner og jeg får ofte høre at folk synes jeg snakker om sære ting som ingen vet noe om eller synes er interessant. Har hindret meg i det sosiale livet, men ift jobb har det bare vært positivt Har tilnærmet fotografisk hukommelse, ikke noe særlig i det hele tatt. Det blir som en kran som ikke kan skrus av. Ligger over det norske mensa har som øvre sjikt.

 

Anonymous poster hash: 031e6...419

Litt morsomt at en person som er så veldig intellingent ikke greier å skrive korrekt norsk...

 

Anonymous poster hash: 3ad2e...d7e

Man kan være ganske så smart, men ikke ha en så god fotografisk hukommelse. Den spiller en stor rolle i hvorvidt man skriver korrekt eller ikke.

Hva har fotografisk hukommelse med rettskriving å gjøre?

 

Jeg har bare høy iq. Aldri påstatt at jeg er smart. Skjønner lite av det sosiale og det er jo en del av det å være smart? Skriver bare raskt her. Skal tenke over at det kan fornærme enkelte med mye skrivefeil.

 

Anonymous poster hash: 031e6...419

[Anonym bruker]

Hehehe. Når jeg hører noen (som ikke er professor og holder forelesning innenfor sitt felt) slenge rundt seg med fremmedord tenker jeg (jada jada, du er glup du, vi tar poenget)

 

Selv har jeg blitt oppdratt til at fremmedord ikke har noe i dagligtale da man ofte fører dagligtale med folk som, uavhengig av intelligens, ikke har forutsetninger for å forstå fagordene i våre respektive felt ;-)

 

F eks har jeg en kollega som er utrolig fornøyd med sin iq score og har veldig lyst til at alle skal være enige med henne i det, så hun fyller foreldresamtalene med fremmedord og begreper slik at foreldrene går ut døra mer forvirret enn når de gikk inn... hvor intelligent er det egentlig?

 

Poenget er vel at en del fremmedord og begreper som man har fra tidlige skoleår for mange intelligente er en helt normal del av dagligtalen. Det er noe helt annet å slenge inn fremmedord for å høres smart ut, hører man etter da så ser man gjerne at de ikke har forstått begrepet- kan blant annet henvise til tråden om "båser" her inne... Ingen ser ut til å ha forstått hva en bås er.

 

Har selv opplevd å skravle normalt og le med en venninne på skolen, og en klassekamerat sa plutselig: "Hæ, dere bruker så mange rare ord at jeg ikke skjønner hva dere sier. Snakk vanlig da!". Og da så vi bare forundret på hverandre.

 

Anonymous poster hash: 9feb2...794

[Fero]

Jeg får stadig vekk høre at jeg er så smart, men jeg kan ikke akkurat si at jeg føler meg som et geni. Har aldri tatt en standardisert IQ-test, men på nett har jeg vel hatt en score fra 120-130. Flere år siden sist jeg har tatt en test, det interesserer meg i grunn ikke så mye.

 

Jeg merker ingen forskjell i samtale med foreldre og søsken, men disse er alle sammen rimelig oppegående mennesker som har mye å fare med. Enkelte venner kan jeg derimot ha problemer med når det kommer til visse samtaleemner. Jeg går ikke rundt og kjenner så mye på om folk er "dumme" eller ikke, men jeg må helt ærlig innrømme at jeg enkelte ganger har tenkt i mitt stille sinn at "her er det en forskjell i intelligens". Jeg bruker ikke ukritisk fremmedord, men jeg har en tendens til å bruke mange synonymer og ordtak. Ordtak suges bare ubevisst inn, og plutselig kan jeg ikke leve uten dem. Dette har jeg fått endel rare blikk for, men det har også ført til at folk tror jeg er så himla smart. Og SÅ smart er jeg tross alt ikke.

 

For meg er det uansett et tveegget sverd. Det er flott å være "smart" og å være i stand til å få toppkarakterer på universitetet. Men det er veldig, veldig slitsomt når det (for meg i alle fall) skaper en veldig ubalanse mellom det jeg interesserer meg for (A) og det jeg skyr som pesten (i verste fall F). For meg føles det ut som det er en enorm forskjell på hva jeg klarer å hente ut energi til å mestre og ikke. Også skaper det for meg endel pinlige situasjoner i sosial sammenheng. Jeg ler ikke når jeg burde le, jeg ler når jeg ikke burde le. Jeg forstår ikke "logikken" til folk og faller ut av samtalen og inn i egne tanker, eller setter (ufrivillig) samtalepartnere "ute av spill" med kjedelig fakta.

 

Og det dummeste jeg gjorde var å prøve meg på lærerstudiet. Å skulle undervise unger ble helt håpløst for min del. Jeg fattet liksom ikke at de ikke fattet, selv om jeg jo forsto hvorfor: de var 8-9 år

[Anne-B.]

 

 

 

Har veldig vanskligheter med å få venner og jeg får ofte høre at folk synes jeg snakker om sære ting som ingen vet noe om eller synes er interessant. Har hindret meg i det sosiale livet, men ift jobb har det bare vært positivt Har tilnærmet fotografisk hukommelse, ikke noe særlig i det hele tatt. Det blir som en kran som ikke kan skrus av. Ligger over det norske mensa har som øvre sjikt.

 

Anonymous poster hash: 031e6...419

Litt morsomt at en person som er så veldig intellingent ikke greier å skrive korrekt norsk...

 

Anonymous poster hash: 3ad2e...d7e

Man kan være ganske så smart, men ikke ha en så god fotografisk hukommelse. Den spiller en stor rolle i hvorvidt man skriver korrekt eller ikke.

Hva har fotografisk hukommelse med rettskriving å gjøre?

 

Når man lærer seg å lese, prosesserer man en og en bokstav. Etter noe trening slutter man å se hver bokstav, men leser ordet i sin helhet. Man husker at ordet ser slik ut i bokstavform, og jo mer man leser, jo bedre blir man, fordi man husker ordet bedre for hver gang man ser det. Det fører også til at man blir flinkere til å skrive. Å ha dysleksi er derfor ikke ensbetydende med å være stokk dum, slik de trodde før i tida.

Endret 26. september 2013 av Anne-B.

[Anne-B.]

Jeg får stadig vekk høre at jeg er så smart, men jeg kan ikke akkurat si at jeg føler meg som et geni. Har aldri tatt en standardisert IQ-test, men på nett har jeg vel hatt en score fra 120-130. Flere år siden sist jeg har tatt en test, det interesserer meg i grunn ikke så mye.

 

Jeg merker ingen forskjell i samtale med foreldre og søsken, men disse er alle sammen rimelig oppegående mennesker som har mye å fare med. Enkelte venner kan jeg derimot ha problemer med når det kommer til visse samtaleemner. Jeg går ikke rundt og kjenner så mye på om folk er "dumme" eller ikke, men jeg må helt ærlig innrømme at jeg enkelte ganger har tenkt i mitt stille sinn at "her er det en forskjell i intelligens". Jeg bruker ikke ukritisk fremmedord, men jeg har en tendens til å bruke mange synonymer og ordtak. Ordtak suges bare ubevisst inn, og plutselig kan jeg ikke leve uten dem. Dette har jeg fått endel rare blikk for, men det har også ført til at folk tror jeg er så himla smart. Og SÅ smart er jeg tross alt ikke.

 

For meg er det uansett et tveegget sverd. Det er flott å være "smart" og å være i stand til å få toppkarakterer på universitetet. Men det er veldig, veldig slitsomt når det (for meg i alle fall) skaper en veldig ubalanse mellom det jeg interesserer meg for (A) og det jeg skyr som pesten (i verste fall F). For meg føles det ut som det er en enorm forskjell på hva jeg klarer å hente ut energi til å mestre og ikke. Også skaper det for meg endel pinlige situasjoner i sosial sammenheng. Jeg ler ikke når jeg burde le, jeg ler når jeg ikke burde le. Jeg forstår ikke "logikken" til folk og faller ut av samtalen og inn i egne tanker, eller setter (ufrivillig) samtalepartnere "ute av spill" med kjedelig fakta.

 

Og det dummeste jeg gjorde var å prøve meg på lærerstudiet. Å skulle undervise unger ble helt håpløst for min del. Jeg fattet liksom ikke at de ikke fattet, selv om jeg jo forsto hvorfor: de var 8-9 år

Det har jo veldig mye med hvem man er sammen med og hva slags sjargong man bruker. I min familie har vi tydeligvis for vane å bruke fremmedord. Jeg kan jo ikke noe for at det er de som beskriver det jeg vil formidle, best, og da er det jo bare for andre å spørre om man ikke forstår hva et ord betyr. Det gjør i alle fall jeg. 

[Anonym bruker]

Huff. For et sted dette har blitt. Noen er jo bare kjærringer bak tastaturet! At kvinner er ekle med andre kvinner bør vi alle holde oss for gode til. Det er nok av menn der ute som behandler kvinner stygt.

Anonymous poster hash: 031e6...419

[Anonym bruker]

 

Huff. For et sted dette har blitt. Noen er jo bare kjærringer bak tastaturet! At kvinner er ekle med andre kvinner bør vi alle holde oss for gode til. Det er nok av menn der ute som behandler kvinner stygt.

 

Anonymous poster hash: 031e6...419

 

Kan du være litt mer konkret på hva du reagerer på?

 

Anonymous poster hash: dd0b4...c54

[Anne-B.]

 

 

 

 

Har veldig vanskligheter med å få venner og jeg får ofte høre at folk synes jeg snakker om sære ting som ingen vet noe om eller synes er interessant. Har hindret meg i det sosiale livet, men ift jobb har det bare vært positivt Har tilnærmet fotografisk hukommelse, ikke noe særlig i det hele tatt. Det blir som en kran som ikke kan skrus av. Ligger over det norske mensa har som øvre sjikt.

 

Anonymous poster hash: 031e6...419

Litt morsomt at en person som er så veldig intellingent ikke greier å skrive korrekt norsk...

 

Anonymous poster hash: 3ad2e...d7e

Man kan være ganske så smart, men ikke ha en så god fotografisk hukommelse. Den spiller en stor rolle i hvorvidt man skriver korrekt eller ikke.

Hva har fotografisk hukommelse med rettskriving å gjøre?

 

Jeg har bare høy iq. Aldri påstatt at jeg er smart. Skjønner lite av det sosiale og det er jo en del av det å være smart? Skriver bare raskt her. Skal tenke over at det kan fornærme enkelte med mye skrivefeil.

 

Anonymous poster hash: 031e6...419

 

Å være sosialt smart er jo bare én av mange måter å være smart på. Du kan være sosialt smart, men ikke smart på andre ting. I Norge ser man jo helst at man er både teoretisk smart og sosialt smart, da har man scoret full pott. Nåde den som ikke er sosialt smart, da er ikke karakterene fra skolen mye å samle på, liksom.

 

Så lenge du ikke har sosiopatiske tendender og klarer å skape et godt liv for deg selv og de rundt deg, så hadde jeg ikke vært så bekymret, men det er jo lett for meg å si. Det kommer også an på de du er sosiale med, noen ganger er man bare uheldig og kommer ut for feil folk. 

[Anonym bruker]

 

 

Huff. For et sted dette har blitt. Noen er jo bare kjærringer bak tastaturet! At kvinner er ekle med andre kvinner bør vi alle holde oss for gode til. Det er nok av menn der ute som behandler kvinner stygt.

 

Anonymous poster hash: 031e6...419

 

Kan du være litt mer konkret på hva du reagerer på?

 

Anonymous poster hash: dd0b4...c54

 

Absolutt. Her blir mennesker som skriver åpent og ærlig om vanskelige opplevelser i forhold til å møte det sosiale liv hengt ut for å være useriøse. Det de skriver blir dratt i tvil, og enda værre til så presterer noen å latterliggjøre dem for tre skrivefeil i teksten sin. Snakk om verdighet.

 

Anonymous poster hash: 031e6...419

[Anonym bruker]

Tja, nå har jeg en IQ på 140, det er vel noe mer enn gjennomsnittet. Men føler jeg kan føre en meningsfylt samtale med de fleste rundt meg. Jeg lærer raskere enn de fleste, ser kansje lettere sammenhenger, har logisk sans og reflekterer vel litt mer enn folk flest.

Jeg får påfyll ved å lese mye, diskutere på nettsteder. Holder meg oppdatert i nyhetsbildet, har interesse for alt mulig fra politikk til håndarbeid. Det er alltid et tema man kan snakke om, enkelte kan jeg diskutere pastaoppskrifter med, andre kan jeg snakke med om andre ting.

 

Kan tenkes jeg er så intelligent at jeg ikke føler at jeg må belære andre til enhver tid. Jeg dytter ikke mine kunnskaper på andre så frem til at de ikke ber meg til råds eller om hjelp. Jeg kjenner svært få mennesker jeg vil kalle "dumme", jeg kjenner til mennesker jeg anser som hensynsløse, egoistiske og slemme. Det er mye verre enn om man kansje ikke er flink til å tenke logisk eller er veldig smart.

Jeg vil påstå at hvis jeg måtte velge mellom en " enkel" snill person eller en øynene intelligent men hensynsløs venn så hadde jeg valgt den "enkle" som selskap.

Jeg er mer stolt over at jeg er et snilt, rettferdig og ærlig menneske enn min høye IQ.

 

 

 

 

Anonymous poster hash: 03c16...3a4

[Anonym bruker]

 

Har veldig vanskligheter med å få venner og jeg får ofte høre at folk synes jeg snakker om sære ting som ingen vet noe om eller synes er interessant. Har hindret meg i det sosiale livet, men ift jobb har det bare vært positivt Har tilnærmet fotografisk hukommelse, ikke noe særlig i det hele tatt. Det blir som en kran som ikke kan skrus av. Ligger over det norske mensa har som øvre sjikt.

 

Anonymous poster hash: 031e6...419

 

Du skriver at du "ligger over det norske mensa har som øvre sjikt". Jeg kan skjønne at du kan ligge i øvre sjiktet for et mensamedlem, men over øvre sjiktet? Nå ble jeg veldig spent på hva du har fått målt iq'en til, eller var den så høy at de ikke klarte å måle den nøyaktig? 

 

Anonymous poster hash: dd0b4...c54

[MammantilNurket]

Jeg er KJEMPESMART, men det er faktisk mer utfordrende i hverdagen å være så spektakulært pen som jeg er *sukk*

I all beskjedenhet kan jeg jo si at jeg bærer min byrde uten å klage - riktig modig er jeg, faktisk.

Bill.mrk. TQoFE

[Anonym bruker]

 

 

 

Huff. For et sted dette har blitt. Noen er jo bare kjærringer bak tastaturet! At kvinner er ekle med andre kvinner bør vi alle holde oss for gode til. Det er nok av menn der ute som behandler kvinner stygt.

 

Anonymous poster hash: 031e6...419

 

Kan du være litt mer konkret på hva du reagerer på?

 

Anonymous poster hash: dd0b4...c54

 

Absolutt. Her blir mennesker som skriver åpent og ærlig om vanskelige opplevelser i forhold til å møte det sosiale liv hengt ut for å være useriøse. Det de skriver blir dratt i tvil, og enda værre til så presterer noen å latterliggjøre dem for tre skrivefeil i teksten sin. Snakk om verdighet.

 

Anonymous poster hash: 031e6...419

 

Oki, da er jeg enig

 

Anonymous poster hash: dd0b4...c54

[Anonym bruker]

 

 

 

Har veldig vanskligheter med å få venner og jeg får ofte høre at folk synes jeg snakker om sære ting som ingen vet noe om eller synes er interessant. Har hindret meg i det sosiale livet, men ift jobb har det bare vært positivt Har tilnærmet fotografisk hukommelse, ikke noe særlig i det hele tatt. Det blir som en kran som ikke kan skrus av. Ligger over det norske mensa har som øvre sjikt.

 

Anonymous poster hash: 031e6...419

 

Du skriver at du "ligger over det norske mensa har som øvre sjikt". Jeg kan skjønne at du kan ligge i øvre sjiktet for et mensamedlem, men over øvre sjiktet? Nå ble jeg veldig spent på hva du har fått målt iq'en til, eller var den så høy at de ikke klarte å måle den nøyaktig?

 

Anonymous poster hash: dd0b4...c54

Det var nok bare høyden som ble målt.

 

Anonymous poster hash: af943...6c8

[Anonym bruker]

Lyst til å bli kjent med andre glupinger? Bli medlem av Mensa da vel! Her er en oversikt over kommende tester: http://www.mensa.no/cms/kommende-tester.html 

Anonymous poster hash: 8d960...618

[MammantilNurket]

 

Lyst til å bli kjent med andre glupinger? Bli medlem av Mensa da vel! Her er en oversikt over kommende tester: http://www.mensa.no/cms/kommende-tester.html

 

Anonymous poster hash: 8d960...618

Advarsel: LAV bobbliss - og glamourfaktor *gjesp*

[Anonym bruker]

 

 

Jeg bare lurer. Hvordan er det å være et "geni" sånn til hverdags? Merker dere i blant at dere er smartere enn andre folk? Blir man lei av å stadig måtte forklare, av dumme argumenter og folk som ikke tenker lenger enn nesa rekker? Hender det at dere føler dere utenfor? Den eneste i gjengen som ser at den artige ideen ikke kommer til å fungere, liksom?

 

Jeg har oppdaget at jeg er litt over snittet i IQ selv, men langt fra noe Mensa-medlem. Og likevel har merket det mange ganger, at jeg liksom er på en annen planet enn personen jeg prater med. Jeg synes vi prater om normale, selvfølgelige ting, men samtalepartneren min ser bare tomt på meg og skjønner ingenting...

 

Og da lurer jeg på hvordan det er å være "Mensa-smart" i øvre sjikt av IQ-skalen. Føles alle andre like treige da?

 

 

Anonymous poster hash: a8018...552

 

 

Jeg er ikke noe geni selv, men ligger vel rundt 125. Merker det vel mest på at jeg sjelden har trengt å lese særlig mye på skolen, at jeg forstår ting og løser problemer raskt, kan kjede meg raskt, og ofte lurer på om det er noe jeg har glemt eller misforstått siden oppgaven sikkert ikke er så enkel som den ser ut til ved første øyekast (men den viser seg gjerne å være nettopp det).

 

Opplever det samme som du sier: At jeg synes vi snakker normalt, men kan se reaksjoner hos andre på fremmedord eller begreper som jeg bruker i dagligtale... Jeg tar vanligvis poeng raskt og klarer å skille vesentlig fra uvesentlig, men det skal også sies at det virkelig hender at jeg ikke gjør det og er den "treige" . 

 

Selv kan jeg irritere meg dersom jeg snakker med noen som ikke klarer å holde seg til poenget, ikke har logiske resonnementer, eller ikke skjønner at ting noen ganger er mer faktabasert og andre ganger mer subjektiv. (Det er ikke min personlige mening at jorden er flat....)

 

Irriterer meg også over å bli under-/ nedvurdert, dette skjer mest av dem som ikke kjenner meg så godt og da mest vektlegger min vennlige og iblant litt usikre fremtoning.

 

Anonymous poster hash: 9feb2...794

 

Dette var akkurat som å lese om meg selv..! Kjenner meg 100 % igjen, også scoren 125 i et par tester (ikke Mensa).

 

Anonymous poster hash: ee2fa...fca

[Anonym bruker]

Så lenge man fortsatt er innehaver av evnen empati, så går det helt greit å ligge på mensanivå

 

Jeg vet nemlig at normalen er 100. Det er snittet. Er man det man kaller psykisk utviklingshemmet, så har man under 75. Så dette er alt sammen helt normalt i samfunnet. Sånn er det bare. Og skal jeg fungere i dette samfunnet, så må jeg forstå og vite dette, og samtidig bruke den kunnskapen i hverdagen. Og det gjør jeg uten å jobbe så hardt for det. Og jeg tror aldri jeg er bedre enn andre, for vi er alle ulike. Jeg er bare tilfeldigvis velsignet med mine evner.

 

Så jeg sliter ikke med det å være "smartere" enn mange. Jeg er bare en del av mangfoldet.

Anonymous poster hash: de267...24c

[Anonym bruker]

Jeg har aldri tatt noen test, men har alltid vært skoleflink. Jeg har aldri tenkt på meg selv som voldsomt smart egentlig, men jeg har den siste tiden blitt litt satt ut av hvor trege enkelte mennesker er.. Jeg lærer fort, og er flink til selvlæring. Dermed blir jeg fort utålmodig over mennesker som spør om det samme 5- 10 ganger..

 

 

 

Anonymous poster hash: 2e3e5...6f6

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Jeg bare lurer. Hvordan er det å være et "geni" sånn til hverdags? Merker dere i blant at dere er smartere enn andre folk? Blir man lei av å stadig måtte forklare, av dumme argumenter og folk som ikke tenker lenger enn nesa rekker? Hender det at dere føler dere utenfor? Den eneste i gjengen som ser at den artige ideen ikke kommer til å fungere, liksom?

 

Jeg har oppdaget at jeg er litt over snittet i IQ selv, men langt fra noe Mensa-medlem. Og likevel har merket det mange ganger, at jeg liksom er på en annen planet enn personen jeg prater med. Jeg synes vi prater om normale, selvfølgelige ting, men samtalepartneren min ser bare tomt på meg og skjønner ingenting...

 

Og da lurer jeg på hvordan det er å være "Mensa-smart" i øvre sjikt av IQ-skalen. Føles alle andre like treige da?

 

 

Anonymous poster hash: a8018...552

 

Jeg er ikke noe geni selv, men ligger vel rundt 125. Merker det vel mest på at jeg sjelden har trengt å lese særlig mye på skolen, at jeg forstår ting og løser problemer raskt, kan kjede meg raskt, og ofte lurer på om det er noe jeg har glemt eller misforstått siden oppgaven sikkert ikke er så enkel som den ser ut til ved første øyekast (men den viser seg gjerne å være nettopp det).

 

Opplever det samme som du sier: At jeg synes vi snakker normalt, men kan se reaksjoner hos andre på fremmedord eller begreper som jeg bruker i dagligtale... Jeg tar vanligvis poeng raskt og klarer å skille vesentlig fra uvesentlig, men det skal også sies at det virkelig hender at jeg ikke gjør det og er den "treige" .

 

Selv kan jeg irritere meg dersom jeg snakker med noen som ikke klarer å holde seg til poenget, ikke har logiske resonnementer, eller ikke skjønner at ting noen ganger er mer faktabasert og andre ganger mer subjektiv. (Det er ikke min personlige mening at jorden er flat....)

 

Irriterer meg også over å bli under-/ nedvurdert, dette skjer mest av dem som ikke kjenner meg så godt og da mest vektlegger min vennlige og iblant litt usikre fremtoning.

 

Anonymous poster hash: 9feb2...794

Dette var akkurat som å lese om meg selv..! Kjenner meg 100 % igjen, også scoren 125 i et par tester (ikke Mensa).

 

Anonymous poster hash: ee2fa...fca

Jeg kjenner meg også godt igjen. Og så irriterer det meg at jeg i oppveksten gjorde meg litt dummere enn jeg var fordi jeg ikke ville ha oppmerksomhet eller bli stemplet som "smartingen" eller gullungen til læreren. Gir mer blaffen nå.

 

Anonymous poster hash: 52d16...87f

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva slagt smart jeg er Jeg føler meg oppegående nok, men har en enkel, rutinepreget jobb som vel ikke akkurat kan kalles utfordrende for intelligensen. Jeg har aldri fullført en utdannelse fordi jeg får helt sperre når jeg må skrive en oppgave som ikke er gitt på forhånd (typ "definer en problemstilling og skriv en prosjekoppgave"). Gi meg en konkret problemstilling og jeg kan skrive 20 sider på et par timer.

 

Jeg leste haugevis av bøker da jeg var yngre, nå har jeg ikke tid, og hvis jeg først leser er det gjerne krim ( som vel ikke regnes som særlig høykulturelt). Det jeg har merket meg er at jeg sjelden har problemer med å snakke med mennesker jeg oppfatter som mye smartere enn meg, selv om de prater fag eller om tema jeg vanligvis ikke har med å gjøre, det kjennes bare som om jeg må gire hjernen opp ett par hakk (noe som er deilig ). Spørsmålet er vel om det er jeg som er smartere enn jeg tror, eller de som "dummer seg ned"... Jeg gjør det alltid dårlig i alle tester det man skal finne mønstre/ se logikken. Jeg tror jeg er en typisk dilletant, kan litt om mye men ikke mye om noe. Fint når man er med på quiz, kan ellers brukes til svært lite. Gjetter på at jeg er "booksmart" (hva er et godt, Norsk ord?) heller enn intelligent.

 

Anonymous poster hash: bcbab...8ac

[Anonym bruker]

Mitt problem er litt sært... Jeg har lett for å se sammenhenger. Men jeg har blitt mobbet mye på skolen (og hjemme!), rakket ned på, blitt sett på som dum (fordi jeg ikke har samme interesser som de andre på min alder hadde).

 

Det gjør at når jeg, som har lært meg at jeg er dum, skjønner noe og andre ikke gjør det oppfatter jeg dem litt vagt inni meg som virkelig dumme. Jeg er ikke arrogant eller ser ned på noen. Men jeg får en oppgitthetfølelse og en følelse av "hvorfor skjønner ikke du det når jeg skjønner det? du må virkelig være dum". Det er bare noe som er innprentet i meg, jeg er dum så den som ikke skjønner det jeg skjønner må virkelig være dum.

 

Intelligens betyr for øvrig ikke at man er interessert i sære emner. Mennesket er enkelt (hehe), vi prøver å forstå alt rundt oss. Vi prøver å se sammenhenger. Jo mer intelligent man er jo lenger "ser" man, jo flere sammenhenger klarer man å koble sammen. Litt som en sjakkspiller som klarer å tenke flere trekk i hodet jo flinkere de er.

 

Å være klok er ikke det samme som å være intelligent. Jeg har litt vanskelig for å forklare forskjellen der... Men jeg har møtt personer som jeg fort fått inntrykk av ikke er så veldig intelligente, men likevel veldig kloke. Men det er litt som en sjakkspiller som ser hvorfor motstanderen flytter en viss brikke og skjønner hvilke trekk som kommer til å komme videre, hva det er motstanderen tenker, heller enn bare se en haug med muligheter, heller enn bare tenke på alle bevegelser som er mulige for så å prøve å velge den som er tryggest.

 

Men de som er kloke har en sak til felles, er min erfaring. De er nysgjerrige på verden rundt seg.

Anonymous poster hash: 018ee...95b

[Anonym bruker]

Både jeg og min mann har generelt høy IQ. Heldigvis har vi også en del venner som har høy IQ, men kjenner jo at en ofte føler seg ubekvem i sosiale situasjoner. Dersom de en snakker med ikke er over gjennomsnittet. Dette fordi vi ofte blir nødt til å snakke om ting som i vårt tilfelle virker banalt enkelt, gjør at en blir litt tilbakeholden. Vi merker også at de vennene våre som ikke er over gjennomsnittet ikke kan følge med på samtaler oss imellom, og dermed kan de ikke komme inn i samtalen. Kvantefysikk er selvsagt et spennende tema oss i mellom, samt andre kjekke og litt krevende emner

Anonymous poster hash: 71ead...b40

[Anne-B.]

 

Mitt problem er litt sært... Jeg har lett for å se sammenhenger. Men jeg har blitt mobbet mye på skolen (og hjemme!), rakket ned på, blitt sett på som dum (fordi jeg ikke har samme interesser som de andre på min alder hadde).

 

Det gjør at når jeg, som har lært meg at jeg er dum, skjønner noe og andre ikke gjør det oppfatter jeg dem litt vagt inni meg som virkelig dumme. Jeg er ikke arrogant eller ser ned på noen. Men jeg får en oppgitthetfølelse og en følelse av "hvorfor skjønner ikke du det når jeg skjønner det? du må virkelig være dum". Det er bare noe som er innprentet i meg, jeg er dum så den som ikke skjønner det jeg skjønner må virkelig være dum.

 

Intelligens betyr for øvrig ikke at man er interessert i sære emner. Mennesket er enkelt (hehe), vi prøver å forstå alt rundt oss. Vi prøver å se sammenhenger. Jo mer intelligent man er jo lenger "ser" man, jo flere sammenhenger klarer man å koble sammen. Litt som en sjakkspiller som klarer å tenke flere trekk i hodet jo flinkere de er.

 

Å være klok er ikke det samme som å være intelligent. Jeg har litt vanskelig for å forklare forskjellen der... Men jeg har møtt personer som jeg fort fått inntrykk av ikke er så veldig intelligente, men likevel veldig kloke. Men det er litt som en sjakkspiller som ser hvorfor motstanderen flytter en viss brikke og skjønner hvilke trekk som kommer til å komme videre, hva det er motstanderen tenker, heller enn bare se en haug med muligheter, heller enn bare tenke på alle bevegelser som er mulige for så å prøve å velge den som er tryggest.

 

Men de som er kloke har en sak til felles, er min erfaring. De er nysgjerrige på verden rundt seg.

 

Anonymous poster hash: 018ee...95b

 

Det syns jeg var en fin måte å beskrive det på.