Dere som er supersmarte, MERKER dere dette i hverdagen?

[Anonym bruker]

Jeg bare lurer. Hvordan er det å være et "geni" sånn til hverdags? Merker dere i blant at dere er smartere enn andre folk? Blir man lei av å stadig måtte forklare, av dumme argumenter og folk som ikke tenker lenger enn nesa rekker? Hender det at dere føler dere utenfor? Den eneste i gjengen som ser at den artige ideen ikke kommer til å fungere, liksom?

 

Jeg har oppdaget at jeg er litt over snittet i IQ selv, men langt fra noe Mensa-medlem. Og likevel har merket det mange ganger, at jeg liksom er på en annen planet enn personen jeg prater med. Jeg synes vi prater om normale, selvfølgelige ting, men samtalepartneren min ser bare tomt på meg og skjønner ingenting...

 

Og da lurer jeg på hvordan det er å være "Mensa-smart" i øvre sjikt av IQ-skalen. Føles alle andre like treige da?

 

Anonymous poster hash: a8018...552

[Tabitha]

Hvis det gjelder en bekjent du møter tilfeldig på gata, er det mulig å tilpasse emnene til den dummeste personens yteevne.

For de intelligente som helst vil diskutere fysikk og sånt, har de forhåpentligvis en jobb der de får utløp for det, eller et par nære venner som de kan snakke om slike temaer med

[Anonym bruker]

Har veldig vanskligheter med å få venner og jeg får ofte høre at folk synes jeg snakker om sære ting som ingen vet noe om eller synes er interessant. Har hindret meg i det sosiale livet, men ift jobb har det bare vært positivt Har tilnærmet fotografisk hukommelse, ikke noe særlig i det hele tatt. Det blir som en kran som ikke kan skrus av. Ligger over det norske mensa har som øvre sjikt.

Anonymous poster hash: 031e6...419

[Anonym bruker]

Mennesker som har lav iq (visse grenser), blir gjerne betegnet som psykisk utviklingshemmet. De menneskene som ligger helt i andre enden av skalaen er ikke helt "normale" de heller, men har selvfølgelig ingen diagnose, i hvert fall ikke de fleste. Men disse menneskene du referere til som supersmarte sliter ofte med det sosiale samspillet. De har ofte et skjevt fokus med andre interesser og filtrer annerledes enn "vanlige" mennesker. Nesten litt som autisme.

 

Anonymous poster hash: af943...6c8

[Anonym bruker]

 

Jeg bare lurer. Hvordan er det å være et "geni" sånn til hverdags? Merker dere i blant at dere er smartere enn andre folk? Blir man lei av å stadig måtte forklare, av dumme argumenter og folk som ikke tenker lenger enn nesa rekker? Hender det at dere føler dere utenfor? Den eneste i gjengen som ser at den artige ideen ikke kommer til å fungere, liksom?

 

Jeg har oppdaget at jeg er litt over snittet i IQ selv, men langt fra noe Mensa-medlem. Og likevel har merket det mange ganger, at jeg liksom er på en annen planet enn personen jeg prater med. Jeg synes vi prater om normale, selvfølgelige ting, men samtalepartneren min ser bare tomt på meg og skjønner ingenting...

 

Og da lurer jeg på hvordan det er å være "Mensa-smart" i øvre sjikt av IQ-skalen. Føles alle andre like treige da?

 

 

Anonymous poster hash: a8018...552

 

 

Jeg er ikke noe geni selv, men ligger vel rundt 125. Merker det vel mest på at jeg sjelden har trengt å lese særlig mye på skolen, at jeg forstår ting og løser problemer raskt, kan kjede meg raskt, og ofte lurer på om det er noe jeg har glemt eller misforstått siden oppgaven sikkert ikke er så enkel som den ser ut til ved første øyekast (men den viser seg gjerne å være nettopp det).

 

Opplever det samme som du sier: At jeg synes vi snakker normalt, men kan se reaksjoner hos andre på fremmedord eller begreper som jeg bruker i dagligtale... Jeg tar vanligvis poeng raskt og klarer å skille vesentlig fra uvesentlig, men det skal også sies at det virkelig hender at jeg ikke gjør det og er den "treige" . 

 

Selv kan jeg irritere meg dersom jeg snakker med noen som ikke klarer å holde seg til poenget, ikke har logiske resonnementer, eller ikke skjønner at ting noen ganger er mer faktabasert og andre ganger mer subjektiv. (Det er ikke min personlige mening at jorden er flat....)

 

Irriterer meg også over å bli under-/ nedvurdert, dette skjer mest av dem som ikke kjenner meg så godt og da mest vektlegger min vennlige og iblant litt usikre fremtoning.

 

Anonymous poster hash: 9feb2...794

[Anonym bruker]

Mennesker som har lav iq (visse grenser), blir gjerne betegnet som psykisk utviklingshemmet. De menneskene som ligger helt i andre enden av skalaen er ikke helt "normale" de heller, men har selvfølgelig ingen diagnose, i hvert fall ikke de fleste. Men disse menneskene du referere til som supersmarte sliter ofte med det sosiale samspillet. De har ofte et skjevt fokus med andre interesser og filtrer annerledes enn "vanlige" mennesker. Nesten litt som autisme.

 

Anonymous poster hash: af943...6c8

 

Dette er fullstendig feil, og en myte de mindre intelligente liker å tro på. Forskning viser derimot at det er god korrelasjon mellom sosiale evner og IQ høyt over snittet. Komikere og journalister skårer statistisk sett svært bra på IQ- tester.

 

Anonymous poster hash: 9feb2...794

[Anonym bruker]

IQ har overraskende nok vist seg å være den enkeltprediktoren som med størst sannsynlighet kan forutsi gode resultater i de fleste stillinger (bedre enn personlighetstester og intervju), siden de med høy IQ gjerne har evner til å lære det meste raskt og korrekt.

 

Anonymous poster hash: 9feb2...794

[Anonym bruker]

 

 

Mennesker som har lav iq (visse grenser), blir gjerne betegnet som psykisk utviklingshemmet. De menneskene som ligger helt i andre enden av skalaen er ikke helt "normale" de heller, men har selvfølgelig ingen diagnose, i hvert fall ikke de fleste. Men disse menneskene du referere til som supersmarte sliter ofte med det sosiale samspillet. De har ofte et skjevt fokus med andre interesser og filtrer annerledes enn "vanlige" mennesker. Nesten litt som autisme.

 

Anonymous poster hash: af943...6c8

Dette er fullstendig feil, og en myte de mindre intelligente liker å tro på. Forskning viser derimot at det er god korrelasjon mellom sosiale evner og IQ høyt over snittet. Komikere og journalister skårer statistisk sett svært bra på IQ- tester.

 

Anonymous poster hash: 9feb2...794

Hmm, ja ok. Hvilken forskning viser du til? Selv er jeg en av de du refererer til med lavere iq, som tror på dette. Står en del om dette i lærebøkene mine. Scoret 6 poeng mindre enn deg. Har tatt den testen på nettet. Til neste år skal vi bruke wisc/wais på skolen, blir spennende å se hva jeg scorer da.

 

Anonymous poster hash: af943...6c8

[Anonym bruker]

 

IQ har overraskende nok vist seg å være den enkeltprediktoren som med størst sannsynlighet kan forutsi gode resultater i de fleste stillinger (bedre enn personlighetstester og intervju), siden de med høy IQ gjerne har evner til å lære det meste raskt og korrekt.

 

 

Anonymous poster hash: 9feb2...794

 

 

Hvorfor er det overraskende? Men dessverre består arbeidsplassen ofte av mennesker som er ute av stand til å verdsette høy IQ. De velger derfor å ansette personer pga sjarme, og kjennskap og vennskap. Dette er jo grunnen til at mennesker med psykopatiske trekk ikke har vansker med å få seg jobb (at noen av dem skifter jobb ganske ofte, er en annen sak).

 

Anonymous poster hash: 4629b...6a7

[Himmel og hav]

Tja, jeg har en IQ på 131, sånn ca., og har flere i slekta med høy og svært høy IQ. Det eneste jeg merker det på i hverdagen er at jeg ofte er raskere til å se løsninger på ting, enten det er praktisk eller teoretisk, og at jeg lærer fortere enn en del andre. Jeg, og de andre "smartingene" i familien, har ingen problemer ellers, i og med at vi alle har et bredt interessespekter, kan litt om mye, og alltid finner noe å snakken med noen om. De færreste av oss har veldig sære interesser eller føler at andre er dummere (dette har en del av oss faktisk snakket om), og vi er helt alminnelige, sosiale mennesker. Det er forøvrig en del av vår hemmelige plan...å blande oss, ubemerket, inn blant menneskerasen og så skal vi ta over jorden!!!! MOAHAHAhahahahahaha!

[Anonym bruker]

Jeg er testet til 135 og synes ikke jeg merker så godt i hverdagen at jeg er smartere enn andre. Jeg synes det er en uting å bruke fremmeord i dagligtale og unngår det så langt det er mulig. Fagordene holder seg på kontoret. Jeg merker at jeg leser mer og raskere enn mange andre, jeg merker at jeg i jobbsammenheng er kjapp. 

 

Ellers har jeg også lært at intelligens og gode sosiale ferdigheter henger sammen. Ikke så rart kanskje, siden det å fungere godt sosialt til en viss grad handler om å skaffe seg oversikt over hva som skjer, ha evne til å forstå den andre, å huske hva som har skjedd tidligere osv. Det er høy korrelasjon mellom intelligens og sosiale ferdigheter med andre ord. Prøvde å google for å finne god dokumentasjon, men fant det ikke. Det er kanskje det jeg husker aller best fra forelesningene det året vi hadde om intelligens og personlighet - at intelligente mennesker som gruppe er penere, har bedre sosiale ferdigheter og er bedre i sport enn gjennomsnittet. Ingen rettferdig fordeling med andre ord. 

Anonymous poster hash: 36a42...bc1

[skjotta]

Hehehe. Når jeg hører noen (som ikke er professor og holder forelesning innenfor sitt felt) slenge rundt seg med fremmedord tenker jeg (jada jada, du er glup du, vi tar poenget)

 

Selv har jeg blitt oppdratt til at fremmedord ikke har noe i dagligtale da man ofte fører dagligtale med folk som, uavhengig av intelligens, ikke har forutsetninger for å forstå fagordene i våre respektive felt ;-)

 

F eks har jeg en kollega som er utrolig fornøyd med sin iq score og har veldig lyst til at alle skal være enige med henne i det, så hun fyller foreldresamtalene med fremmedord og begreper slik at foreldrene går ut døra mer forvirret enn når de gikk inn... hvor intelligent er det egentlig?

[Anonym bruker]

Jeg merker det mest på at jeg sliter med å forstå hvordan folk tenker, når de f.eks. ikke evner å ta med alle relevante faktorer når de skal gjøre seg opp en mening om noe. Jeg klarer ikke å forstå hvordan folk klarer å ikke forstå.

 

Man kan vel si jeg er supersmart på ett område, men ganske dum på sånt som å forstå andre... men jeg prøver...

Anonymous poster hash: 40d4d...a02

[Anne-B.]

 

Jeg bare lurer. Hvordan er det å være et "geni" sånn til hverdags? Merker dere i blant at dere er smartere enn andre folk? Blir man lei av å stadig måtte forklare, av dumme argumenter og folk som ikke tenker lenger enn nesa rekker? Hender det at dere føler dere utenfor? Den eneste i gjengen som ser at den artige ideen ikke kommer til å fungere, liksom?

 

Jeg har oppdaget at jeg er litt over snittet i IQ selv, men langt fra noe Mensa-medlem. Og likevel har merket det mange ganger, at jeg liksom er på en annen planet enn personen jeg prater med. Jeg synes vi prater om normale, selvfølgelige ting, men samtalepartneren min ser bare tomt på meg og skjønner ingenting...

 

Og da lurer jeg på hvordan det er å være "Mensa-smart" i øvre sjikt av IQ-skalen. Føles alle andre like treige da?

 

 

Anonymous poster hash: a8018...552

 

Jeg er mest sannsynlig ikke mensasmart, men jeg syns det er vanskelig å forholde seg til personer som ikke tenker i lignende baner som meg, over tid. LIkevel syns jeg ikke de er dumme eller treige, jeg forsøker alltid å forstå hva slags utgangspunkt de har, de kan jo like gjerne tenke at jeg er dum og treig som ikke klarer å relatere til det de snakker om.

[Anne-B.]

 

Mennesker som har lav iq (visse grenser), blir gjerne betegnet som psykisk utviklingshemmet. De menneskene som ligger helt i andre enden av skalaen er ikke helt "normale" de heller, men har selvfølgelig ingen diagnose, i hvert fall ikke de fleste. Men disse menneskene du referere til som supersmarte sliter ofte med det sosiale samspillet. De har ofte et skjevt fokus med andre interesser og filtrer annerledes enn "vanlige" mennesker. Nesten litt som autisme.

 

Anonymous poster hash: af943...6c8

 

Dette er fullstendig feil, og en myte de mindre intelligente liker å tro på. Forskning viser derimot at det er god korrelasjon mellom sosiale evner og IQ høyt over snittet. Komikere og journalister skårer statistisk sett svært bra på IQ- tester.

 

Anonymous poster hash: 9feb2...794

 

En del personer med høy IQ blir sosialt keitete fordi de som barn ikke har fått realisert sitt potensiale, med andre ord; de har ikke blitt sett, intelligensen deres ikke tatt på alvor, og erfaringsmessig sitter de derfor igjen med en følelse av å være dumme og mindre intelligente. Det fører som regel til usikkerhet og lav selvtillit, og som gjør at man går inn i sosiale situasjoer med negative forventninger. Jeg kjenner mange slike.

[Anne-B.]

Og så finnes det mange former for intelligens. Det vestlige intelligensbegrepet har en tendens til å bekrive IQ som noe statisk, men det er den ikke, den kommer i mange forskjellige varianter. 

[Anonym bruker]

Jeg har begynt å reflektere over den i det siste faktisk. Jeg har aldri slitt så veldig med problemer, fordi jeg er god til å lese mennesker og situasjoner og dermed finner gode løsninger kjapt. Nå står jeg med begge bena plantet i noe som er veldig vanskelig for meg, og jeg finner ikke ut hva jeg skal gjøre. dte vart over flere år. Når jeg forsøker å snakke med andre om det, er det umulig å få de til å se alle hensyn i saken. De henger seg opp i ting som for meg er helt irrelevant. Først har jeg trodd at jeg er for detaljfokusert, men med tiden har jeg skjønt at jeg nok er flinkere enn mange til å se helheter og konsekvenser av ting. Dermed forutser jeg ting som andre ikke gidder å forholde seg til en gang. SÅ, nå sliter jeg med problemstillingen min alene

Anonymous poster hash: f3889...1d8

[Anonym bruker]

Min kjære er veldig intelligent. Sånn type bare toppkarakterer, til og med fra NTNU, KUN 1,0 på prøver\eksamner.

Jeg er ikke i nærheten av ham, men ligger høyt jeg også.

 

Som min kjære sier, "nerde"tingene snakker han med de andre forskerne om, vi snakker om alt annet.

 

Men, vi merker det begge to ifht samtaler med andre.

Anonymous poster hash: ab34b...cda

[Anonym bruker]

Nå har jeg mange venner på samme nivå, og merker jo at samtalene blir noe annet enn med enkelte andre. Og er jo heller ikke vanskelig å tilpasse ordbruk til den du snakker med. Eller samtaleemne for den saks skyld.

 

Anonymous poster hash: 05dff...600

[Anonym bruker]

 

Har veldig vanskligheter med å få venner og jeg får ofte høre at folk synes jeg snakker om sære ting som ingen vet noe om eller synes er interessant. Har hindret meg i det sosiale livet, men ift jobb har det bare vært positivt Har tilnærmet fotografisk hukommelse, ikke noe særlig i det hele tatt. Det blir som en kran som ikke kan skrus av. Ligger over det norske mensa har som øvre sjikt.

 

Anonymous poster hash: 031e6...419

 

 

Litt morsomt at en person som er så veldig intellingent ikke greier å skrive korrekt norsk...

 

Anonymous poster hash: 3ad2e...d7e

[Anonym bruker]

HI her.

 

Godt å se at andre har hatt det omtrent som meg.

Jeg bruker ikke fremmedord, og har et veldig normalt ordforråd. Er fra en familie og en omgangskrets der lang utdannelse ikke har vært vanlig. Tilhører i hvert fall ikke overklassen som du kanskje finner i velstående bystrøk. Nettopp derfor har jeg mange ganger følt meg så fælt UTENFOR! Jeg var nesten desperat etter kunnskap de siste årene på folkeskolen. Jeg leste alt jeg kom over og faktisk alle bøkene i skolens bittelille skolebibliotek. Men hva hjalp det? Det var jo ingen å prate om disse sakene med? De andre i klassen min syntes bare jeg var veldig sær!

 

Og jeg sliter med å forstå at folk ikke forstår... Akkurat som dere sier. Nyhetssaker for eksempel. Jeg skjønner ikke at folk ikke har hart hørt om saken, eller at saken har flere sider. Den er jo nevnt i media alle steder, jeg ser og hører om det overalt, og da er det umulig for meg å ikke ta det inn og HUSKE det. Selv om det bare er snakk om nabokollegaen som har på radioen sin på kontoret. Jeg hører det i bakgrunnen, og det sitter. Selv om jeg jobber med noe annet. Jeg leser veldig raskt, og kan lese og huske ei avisside på noen sekunder. Skjønner godt hun som sa at det ikke går an å skru av hukommelsen sin. Jeg føler i blant at jeg tar inn alt for mye info hele tida, skulle ønske jeg kunne slappe av mer.

 

Men. Jeg kan være temmelig dum på de få områdene som virkelig ikke interesserer meg jeg også.  Og når jeg blir for stressa så blir jeg glemsk og rotete jeg også. Og heldigvis har jeg noen få kolleger jeg kan prate om de særeste interessene mine med.

Anonymous poster hash: a8018...552

[Anne-B.]

 

 

Har veldig vanskligheter med å få venner og jeg får ofte høre at folk synes jeg snakker om sære ting som ingen vet noe om eller synes er interessant. Har hindret meg i det sosiale livet, men ift jobb har det bare vært positivt Har tilnærmet fotografisk hukommelse, ikke noe særlig i det hele tatt. Det blir som en kran som ikke kan skrus av. Ligger over det norske mensa har som øvre sjikt.

 

Anonymous poster hash: 031e6...419

 

 

Litt morsomt at en person som er så veldig intellingent ikke greier å skrive korrekt norsk...

 

Anonymous poster hash: 3ad2e...d7e

 

Man kan være ganske så smart, men ikke ha en så god fotografisk hukommelse. Den spiller en stor rolle i hvorvidt man skriver korrekt eller ikke.

[Anne-B.]

 

HI her.

 

Godt å se at andre har hatt det omtrent som meg.

Jeg bruker ikke fremmedord, og har et veldig normalt ordforråd. Er fra en familie og en omgangskrets der lang utdannelse ikke har vært vanlig. Tilhører i hvert fall ikke overklassen som du kanskje finner i velstående bystrøk. Nettopp derfor har jeg mange ganger følt meg så fælt UTENFOR! Jeg var nesten desperat etter kunnskap de siste årene på folkeskolen. Jeg leste alt jeg kom over og faktisk alle bøkene i skolens bittelille skolebibliotek. Men hva hjalp det? Det var jo ingen å prate om disse sakene med? De andre i klassen min syntes bare jeg var veldig sær!

 

Og jeg sliter med å forstå at folk ikke forstår... Akkurat som dere sier. Nyhetssaker for eksempel. Jeg skjønner ikke at folk ikke har hart hørt om saken, eller at saken har flere sider. Den er jo nevnt i media alle steder, jeg ser og hører om det overalt, og da er det umulig for meg å ikke ta det inn og HUSKE det. Selv om det bare er snakk om nabokollegaen som har på radioen sin på kontoret. Jeg hører det i bakgrunnen, og det sitter. Selv om jeg jobber med noe annet. Jeg leser veldig raskt, og kan lese og huske ei avisside på noen sekunder. Skjønner godt hun som sa at det ikke går an å skru av hukommelsen sin. Jeg føler i blant at jeg tar inn alt for mye info hele tida, skulle ønske jeg kunne slappe av mer.

 

Men. Jeg kan være temmelig dum på de få områdene som virkelig ikke interesserer meg jeg også.  Og når jeg blir for stressa så blir jeg glemsk og rotete jeg også. Og heldigvis har jeg noen få kolleger jeg kan prate om de særeste interessene mine med.

 

Anonymous poster hash: a8018...552

 

Jeg er ikke flink på det som har med økonomi og planlegging å gjøre. Går feks inn i butikken og handler det jeg skal ha,uten å se på pris. Jeg er ikke i stand til å se om tingen er dyr eller ikke. Mannen min, derimot, har god oversikt over dette. På andre områder vet og kan jeg mer enn han, og jeg får med meg ting som skjer rundt meg på samme måte som du, det ligger bare liksom der i bakgrunnen, og når jeg leser og memorerer, ser jeg for meg teksten og hva jeg noterte i margen. Andre ting går meg hus forbi for jeg ikke er interessert.

[Anonym bruker]

 

 

Har veldig vanskligheter med å få venner og jeg får ofte høre at folk synes jeg snakker om sære ting som ingen vet noe om eller synes er interessant. Har hindret meg i det sosiale livet, men ift jobb har det bare vært positivt Har tilnærmet fotografisk hukommelse, ikke noe særlig i det hele tatt. Det blir som en kran som ikke kan skrus av. Ligger over det norske mensa har som øvre sjikt.

 

Anonymous poster hash: 031e6...419

 

 

Litt morsomt at en person som er så veldig intellingent ikke greier å skrive korrekt norsk...

 

Anonymous poster hash: 3ad2e...d7e

 

Og det tror du har noen sammenheng?

Det er forskjell på hva slags språk man bruker i hvilke sammenhenger. Personen over har skrevet i en kort, stikkordpreget, muntlig stil. Det synes jeg er helt greit på et anonymt forum.

 

Jeg kan se bare en skrivefeil: "vanskligheter" mangler en e, kan være en fingerglipp på tastaturet. og så ville jeg hatt med en "som" til i siste setningen. "...det som Norske Mensa har som snitt...."

 

Ellers: helt grei norsk i denne settingen. Liker du å pirke i språkbruken bare for å prøve å dra ned ei som våger å påstå at hun er smart?

 

Anonymous poster hash: a8018...552

[skjotta]

 

 

 

 

 

Har veldig vanskligheter med å få venner og jeg får ofte høre at folk synes jeg snakker om sære ting som ingen vet noe om eller synes er interessant. Har hindret meg i det sosiale livet, men ift jobb har det bare vært positivt Har tilnærmet fotografisk hukommelse, ikke noe særlig i det hele tatt. Det blir som en kran som ikke kan skrus av. Ligger over det norske mensa har som øvre sjikt.

 

Anonymous poster hash: 031e6...419

 

Litt morsomt at en person som er så veldig intellingent ikke greier å skrive korrekt norsk...

 

Anonymous poster hash: 3ad2e...d7e

Man kan være ganske så smart, men ikke ha en så god fotografisk hukommelse. Den spiller en stor rolle i hvorvidt man skriver korrekt eller ikke.

Hva har fotografisk hukommelse med rettskriving å gjøre?