reise bort 4 dager fra mine 2 små?

[Anonym bruker]

Er du helt kålhue (og dere andre som er like hysterisk), selvfølgelig kan du dra i 4 dager!!

 

Anonymous poster hash: 3bfea...201

[Iiiiik]

Da har i så fall jeg selektiv hukommelse også. For jeg har også sett flere barnepsykologer uttale seg om dette temaet, og advare mot å reise vekk fra små barn. Har vært flere oppslag om det i media uten at jeg gidder å lete det opp nå (har vært linket til det flere ganger her inne også).

 

 

Og ja, det finnes garantert fagpersoner som er uenige, og som mener at det går bra for hovedomsorgspersonen å forlate små babyer.

 

Det eneste vi vet med sikkerhet, er at det er uenighet også i fagmiljøet omkring dette temaet. Og JEG ville aldri tatt den risikoen, om den er aldri så liten. Det er veldig mye som det er liten risiko rundt, som jeg likevel velger vekk, uten at jeg blir kalt hysterisk av den grunn. Virker som om dette er et sårt tema for mange - jeg tipper det er fordi å ikke forlate de små barna våre faktisk krever en del ofring fra vår del. Det er jo deilig med litt fri. Samtidig slenger vi rundt oss med "dårlig mor-stempelet" så fort en annen mor gjør noe som også innebærer veldig liten risiko - men samtidig lite ofring for vår egen del.

 

Når vi oppnår fordeler av å ta en risiko (egentid), så er man hysterisk om man ikke tar risikoen.

Når vi ikke oppnår fordeler av å ta en risiko, så er man en dårlig mor om man tar sjansen.

 

Uansett... alle historiene om at "jeg dro fra barnet mitt og det gikk helt fint" er ikke relevante. Det teorien går på, er at barn som blir forlatt av hovedomsorgspersonen over lang tid risikerer å utvikle tilknytningsvansker. Dette oppdager man ikke før barnet er voksent. Derfor kan man faktisk ikke vite om det gikk bra eller ikke. Det sies faktisk at de barna som det tilsynelatende har gått mest bra for (gjensynsglede) er de som vil slite mest. De barna som blir innesluttede og skal "straffe" foreldrene blir ferdig med det der og da.

 

Anonymous poster hash: f0e10...c98

 

Jeg har sett dem jeg også. Jeg har også lagt merke til aldersspenn hos dem og jeg vet noe om deres faglige orientering i tillegg. Det er flinke folk altså, for all del, men i hovedsak er det snakk om godt voksne psykologer som heller er i besteforeldrealder enn foreldrealder selv. 

 

Er forsåvidt enig i resonnementet om at alle "det gikk bra med mine barn" ikke er bevis. Nå er det imidlertid sånn at psykologisk forskning på et slikt tema vil befinne seg langt vekke fra det som er fagetisk forsvarlig. Dermed har vi kun teori å lene oss på og den er ikke nødvendigvis god til å trekke sikre konklusjoner om hva som er forsvarlig og ikke. Det ville jo vært veldig nyttig hvis man klarte å opparbeide empiri rundt hvilke barn som er sårbare for reaktive tilknytningsforstyrrelser og gjerne også på hva som er de mest sårbare periodene. 

 

Jeg blir provosert av din (og andres) tilbøyelighet til å tenke at andres prioriteringer innebærer egoisme og manglende evne til å utsette egne behov. Synes det er en uting å slenge ut merkelappen dårlig mor til andre uansett. Hvor blir det forresten av dårlig far i disse anklagende tidene? Jeg møter i jobb utallige mødre med dårlig samvittighet, damer som strekker seg langt i alle retninger og som uansett opplever at det er en eller annen pekefinger et annet sted som sier at de har valgt feil. Det er nok langt mer skadelig for deres egen mammagjerning å hele tiden tvile på egne vurderinger og ferdigheter enn å gjøre en vurdering, ut fra eget barn, ut fra seg selv, ut fra egen familie- og livssituasjon og eget nettverk. 

Endret 4. september 2013 av Iiiiik

[Anonym bruker]

 

Da har i så fall jeg selektiv hukommelse også. For jeg har også sett flere barnepsykologer uttale seg om dette temaet, og advare mot å reise vekk fra små barn. Har vært flere oppslag om det i media uten at jeg gidder å lete det opp nå (har vært linket til det flere ganger her inne også).

 

 

Og ja, det finnes garantert fagpersoner som er uenige, og som mener at det går bra for hovedomsorgspersonen å forlate små babyer.

 

Det eneste vi vet med sikkerhet, er at det er uenighet også i fagmiljøet omkring dette temaet. Og JEG ville aldri tatt den risikoen, om den er aldri så liten. Det er veldig mye som det er liten risiko rundt, som jeg likevel velger vekk, uten at jeg blir kalt hysterisk av den grunn. Virker som om dette er et sårt tema for mange - jeg tipper det er fordi å ikke forlate de små barna våre faktisk krever en del ofring fra vår del. Det er jo deilig med litt fri. Samtidig slenger vi rundt oss med "dårlig mor-stempelet" så fort en annen mor gjør noe som også innebærer veldig liten risiko - men samtidig lite ofring for vår egen del.

 

Når vi oppnår fordeler av å ta en risiko (egentid), så er man hysterisk om man ikke tar risikoen.

Når vi ikke oppnår fordeler av å ta en risiko, så er man en dårlig mor om man tar sjansen.

 

Uansett... alle historiene om at "jeg dro fra barnet mitt og det gikk helt fint" er ikke relevante. Det teorien går på, er at barn som blir forlatt av hovedomsorgspersonen over lang tid risikerer å utvikle tilknytningsvansker. Dette oppdager man ikke før barnet er voksent. Derfor kan man faktisk ikke vite om det gikk bra eller ikke. Det sies faktisk at de barna som det tilsynelatende har gått mest bra for (gjensynsglede) er de som vil slite mest. De barna som blir innesluttede og skal "straffe" foreldrene blir ferdig med det der og da.

 

Anonymous poster hash: f0e10...c98

 

Jeg har sett dem jeg også. Jeg har også lagt merke til aldersspenn hos dem og jeg vet noe om deres faglige orientering i tillegg. Det er flinke folk altså, for all del, men i hovedsak er det snakk om godt voksne psykologer som heller er i besteforeldrealder enn foreldrealder selv. 

 

Er forsåvidt enig i resonnementet om at alle "det gikk bra med mine barn" ikke er bevis. Nå er det imidlertid sånn at psykologisk forskning på et slikt tema vil befinne seg langt vekke fra det som er fagetisk forsvarlig. Dermed har vi kun teori å lene oss på og den er ikke nødvendigvis god til å trekke sikre konklusjoner om hva som er forsvarlig og ikke. Det ville jo vært veldig nyttig hvis man klarte å opparbeide empiri rundt hvilke barn som er sårbare for reaktive tilknytningsforstyrrelser og gjerne også på hva som er de mest sårbare periodene. 

 

Jeg blir provosert av din (og andres) tilbøyelighet til å tenke at andres prioriteringer innebærer egoisme og manglende evne til å utsette egne behov. Synes det er en uting å slenge ut merkelappen dårlig mor til andre uansett. Hvor blir det forresten av dårlig far i disse anklagende tidene? Jeg møter i jobb utallige mødre med dårlig samvittighet, damer som strekker seg langt i alle retninger og som uansett opplever at det er en eller annen pekefinger et annet sted som sier at de har valgt feil. Det er nok langt mer skadelig for deres egen mammagjerning å hele tiden tvile på egne vurderinger og ferdigheter enn å gjøre en vurdering, ut fra eget barn, ut fra seg selv, ut fra egen familie- og livssituasjon og eget nettverk. 

 

Jeg har ikke faglig bakgrunn til å være bastant verken i den ene eller andre retningen.

 

Det eneste jeg kan gjøre i dette tilfellet er å følge min egen magefølelse og logikk. Og jeg synes det høres veldig logisk ut det disse barnepsykologene sier. At barn kan oppleve frykt og sorg når hovedomsorgspersonen blir borte - og at de kan gjøre en "mental avkobling" fra disse (for å beskytte seg selv mot fremtidig sorg) - noe som igjen kan føre til tilknytningsvansker senere. Hodet mitt sier at dette er logisk. Hjertet mitt sier at barnet mitt ikke har godt av at jeg reiser vekk fra det så lenge, så tidlig.

 

Er forresten enig med deg i at det er dårlig gjort å slenge rundt seg med begrepet "dårlig mor". Det gjelder når vi prater om dette temaet, men også andre temaer hvor dårlig mor-stempelet sitter løst.  Jeg synes også det er dårlig gjort å kalle folk hysteriske fordi de velger å ikke forlate småbarna sine over lang tid.

 

Det som i hvert fall er helt klart: man kan ikke si at "det går helt sikkert bra" til Hi i denne tråden her, like lite som man kan si "det går helt sikkert dårlig for barnet ditt".

 

Anonymous poster hash: f0e10...c98

[Anonym bruker]

 

 

http://www.dagbladet.no/2013/04/10/tema/klikk/helse/foreldre/26598999/

 

Bare for å vis eanonym over her at jeg ikke er alene om å være hysterisk :-)

Nei, du er ikke alene om å være hysterisk! Det gjør det ikke rett alikevell. Mange syn på den saken.

Jeg har trygge barn, de er store nå, og da de var rundt året kunne vi fint la de være hos besteforeldrene i noen dager. Min svigerinne har ei datter på fire som aldri har vært borte fra sin mor i mer enn noen timer, trenger vel nesten ikke si at de to er like hysteriske begge to. Man går det slik man legger opp til selv.

Mange mødre tror det er positivt at et barn kun vil være med mamma, de ser på det som en erklæring på at de har gjort en god jobb. Det de har gjort er å skape et bsrn som ikke stoler på andre.

 

Og om det er som du sier at så små barn ikke forstår tid så burde de ikke vært separert fra moderskipet i en time en gang da? Eller...... de vet jo ikke om det er en time eller ett døgn?

Gjør som du føler for og vil legge opp til selv HI, men med så mange eksempler som finnes så kommer man ikke bort ifra at utrygge mødre skaper utrygge barn!

 

 

Anonymous poster hash: cb93d...fc1

 

 

 

 

Kan noen fortelle meg nøyaktig hva som skjer med barnet om man skulle være så ekstrem å reise bort en helg?

 

Anonymous poster hash: 88546...53e

 

hehe..det lurer jeg også på. er det snakk om barnepsykolog og tilknytningvansker?? Det er rett og slett latterlig. Barnet er jo hos trygge omsorgs personer. Må være slitsomt å være så høne mødre og overbeskyttende som mange her inne er. 

 

Anonymous poster hash: 88a65...940

 

Håper noen kan gi meg et svar på det. Våre barn har hatt mange helger hos sine tanter og onkler (med barn), besteforeldre og oldeforeldre. De har nå virkelig aldri tatt skade av det. De storkoser seg jo! De har ikke tid å si hade og gi klem til oss engang, for da skal de løpe og leke. Slik har det vært fra jeg var ferdig å amme, ca 7 mnd. De får kos, trygghet, moro og elsker å bli litt bortskjemt av besteforeldre.

 

Jeg har også venninner som nettopp har sendt bort sine 4 åringer på overnatting hos besteforeldre. De har måttet hente de midt på natten, fordi 4 åringen er helt hysterisk og vil bare hjem til mamma.

 

Regner også med at de som sier det er skadelig å ha barnevakt for små barn, er hjemmeværende og ikke benytter seg av barnehagene. Siden små barn ikke forstår tid, tenker jeg på.. Når man leverer i barnehagen så vet jo ikke barnet om mamma eller pappa kommer om 6 timer, eller tre dager? Siden de ikke kan begrepet tid.

 

For min del så er det viktigste å få trygge barn. Barn som kan føle seg trygge hos andre omsorgspersoner. Om alt skal handle om mamma-barn og ikke la barnet få utforske gleden ved å ha besteforeldre, tanter onkler, så tar man fra ungene noe veldig viktig. Syns jeg.

 

Anonymous poster hash: 88546...53e

 

Bare ikke hør på disse hysteriske folka! Det er disse mødrene som får unger som hyler og griner da de skal begynne i barnehagen. Det er disse ungene som sutrer om noen andre enn mamma holder dem! Grunnen til at disse hysteriske mammaene er slik er at det øker egoet deres. De tenker at ungene ikke klarer seg uten de, noe oppegående unger fint klarer i ett døgn eller to dersom mor har latt de få kontakt med andre enn seg selv.

Du har vel sett disse mødrene i barnehagen? De som har ei lita prinsesse på armen som tviholder tundt halsen til mamma og hyler og griner og nekter å slippe? Vondt for mamma? Tja, egoet hennes vokser ihvertfall på det!

 

La ungene dine bli trygge på andre også. La andre du stoler på passe de om du skal noe, da ser barna at dette går helt fint og at du kommer tilbake. Virker på meg som du har gjort alt rett!

Har også ei venninne som har en datter på 4 år. Hun kan ikke ligge over hos bestemor ei natt en gang, enda de er naboer! Hyl og grin og bare tull fordi mor aldri tør å gi litt slipp.

 

Anonymous poster hash: cb93d...fc1

[Anonym bruker]

 

 

Da har i så fall jeg selektiv hukommelse også. For jeg har også sett flere barnepsykologer uttale seg om dette temaet, og advare mot å reise vekk fra små barn. Har vært flere oppslag om det i media uten at jeg gidder å lete det opp nå (har vært linket til det flere ganger her inne også).

 

 

Og ja, det finnes garantert fagpersoner som er uenige, og som mener at det går bra for hovedomsorgspersonen å forlate små babyer.

 

Det eneste vi vet med sikkerhet, er at det er uenighet også i fagmiljøet omkring dette temaet. Og JEG ville aldri tatt den risikoen, om den er aldri så liten. Det er veldig mye som det er liten risiko rundt, som jeg likevel velger vekk, uten at jeg blir kalt hysterisk av den grunn. Virker som om dette er et sårt tema for mange - jeg tipper det er fordi å ikke forlate de små barna våre faktisk krever en del ofring fra vår del. Det er jo deilig med litt fri. Samtidig slenger vi rundt oss med "dårlig mor-stempelet" så fort en annen mor gjør noe som også innebærer veldig liten risiko - men samtidig lite ofring for vår egen del.

 

Når vi oppnår fordeler av å ta en risiko (egentid), så er man hysterisk om man ikke tar risikoen.

Når vi ikke oppnår fordeler av å ta en risiko, så er man en dårlig mor om man tar sjansen.

 

Uansett... alle historiene om at "jeg dro fra barnet mitt og det gikk helt fint" er ikke relevante. Det teorien går på, er at barn som blir forlatt av hovedomsorgspersonen over lang tid risikerer å utvikle tilknytningsvansker. Dette oppdager man ikke før barnet er voksent. Derfor kan man faktisk ikke vite om det gikk bra eller ikke. Det sies faktisk at de barna som det tilsynelatende har gått mest bra for (gjensynsglede) er de som vil slite mest. De barna som blir innesluttede og skal "straffe" foreldrene blir ferdig med det der og da.

 

Anonymous poster hash: f0e10...c98

 

Jeg har sett dem jeg også. Jeg har også lagt merke til aldersspenn hos dem og jeg vet noe om deres faglige orientering i tillegg. Det er flinke folk altså, for all del, men i hovedsak er det snakk om godt voksne psykologer som heller er i besteforeldrealder enn foreldrealder selv. 

 

Er forsåvidt enig i resonnementet om at alle "det gikk bra med mine barn" ikke er bevis. Nå er det imidlertid sånn at psykologisk forskning på et slikt tema vil befinne seg langt vekke fra det som er fagetisk forsvarlig. Dermed har vi kun teori å lene oss på og den er ikke nødvendigvis god til å trekke sikre konklusjoner om hva som er forsvarlig og ikke. Det ville jo vært veldig nyttig hvis man klarte å opparbeide empiri rundt hvilke barn som er sårbare for reaktive tilknytningsforstyrrelser og gjerne også på hva som er de mest sårbare periodene. 

 

Jeg blir provosert av din (og andres) tilbøyelighet til å tenke at andres prioriteringer innebærer egoisme og manglende evne til å utsette egne behov. Synes det er en uting å slenge ut merkelappen dårlig mor til andre uansett. Hvor blir det forresten av dårlig far i disse anklagende tidene? Jeg møter i jobb utallige mødre med dårlig samvittighet, damer som strekker seg langt i alle retninger og som uansett opplever at det er en eller annen pekefinger et annet sted som sier at de har valgt feil. Det er nok langt mer skadelig for deres egen mammagjerning å hele tiden tvile på egne vurderinger og ferdigheter enn å gjøre en vurdering, ut fra eget barn, ut fra seg selv, ut fra egen familie- og livssituasjon og eget nettverk. 

 

Jeg har ikke faglig bakgrunn til å være bastant verken i den ene eller andre retningen.

 

Det eneste jeg kan gjøre i dette tilfellet er å følge min egen magefølelse og logikk. Og jeg synes det høres veldig logisk ut det disse barnepsykologene sier. At barn kan oppleve frykt og sorg når hovedomsorgspersonen blir borte - og at de kan gjøre en "mental avkobling" fra disse (for å beskytte seg selv mot fremtidig sorg) - noe som igjen kan føre til tilknytningsvansker senere. Hodet mitt sier at dette er logisk. Hjertet mitt sier at barnet mitt ikke har godt av at jeg reiser vekk fra det så lenge, så tidlig.

 

Er forresten enig med deg i at det er dårlig gjort å slenge rundt seg med begrepet "dårlig mor". Det gjelder når vi prater om dette temaet, men også andre temaer hvor dårlig mor-stempelet sitter løst.  Jeg synes også det er dårlig gjort å kalle folk hysteriske fordi de velger å ikke forlate småbarna sine over lang tid.

 

Det som i hvert fall er helt klart: man kan ikke si at "det går helt sikkert bra" til Hi i denne tråden her, like lite som man kan si "det går helt sikkert dårlig for barnet ditt".

 

Anonymous poster hash: f0e10...c98

 

Er litt synd at man i det heletatt klipper den navnlestrengen ikke sant? Tenk så deilig for DEG om den hadde vært der hele tida!

Herregud! Jeg tenker at du har utrolig dårlig selvtillit og at du har null tillit til at andre mennesker som f.eks besteforeldre! Du legger opp til at ungen din blir en usikker unge som kun stoler på at den er trygg med DEG! Flott for deg og egoet ditt, ikke så flott for ungen, men det er ikke det viktige her ikke sant? Det viktige er hvordan DU har det!

 

 

 

Anonymous poster hash: cb93d...fc1

[Anonym bruker]

 

 

Det handler ikke om at ungen er utrygg eller ikke, men deres evne til å forstå tid. Jeg mener dette utifra min helt personlige synsvinkel i tillegg til at alle barnepsykologer i Norge som noen gang har uttalt seg i media (ihvertfall som jeg har fått med meg) er enige med meg.

 

Barna dør ikke av at begge foreldrene plutselig blir borte, men JEG ville ikke utsatt den yngste for det sjokket hvis jeg ikke hadde måttet. Så viktig er et bryllup heller ikke.

Da er du nok selektiv i hva du leser og hva du husker. Jeg kjenner mange barnepsykologer som ville uttalt seg annerledes. Men å gi et generelt råd om at det sikkert går bra, er jo vanskeligere. Barnets tilknytningsmønster er etablert før barnet er 14 mnd og et barn med normal konstitusjon og fravær av andre risikofaktorer tåler en slik atskillelse helt fint. Til og med en stor andel adopterte barn blir jo voksne uten tilknytningsforstyrrelser, så at brudd i kontinuitet alltid er en risiko er et regnestykke som ikke går opp.

 

Egenerfaringen er at barna våre tåler slike atskillelser helt fint. Med besteforeldre her hjemme, er endringene i rutiner mindre og det går helt supert. Tror jeg ville prøvd en natt først, byttet hus med besteforeldre kanskje. Da vil du vite mer om hvordan barna reagerer og det vil være lettere å være mange timer unna.

 

Fullt mulig at jeg har selektiv hukommelse :-) Og hadde jeg skullet gjort noe med jobben som var viktig hadde jeg også vurdert å reise bort tre dager, men å skulle sette bort et så lite barn til besteforeldrene for å dra i bryllup ville jeg ikke ha gjort. 

 

SJOKK over at ungen på over ett år skal ligge over hos godt kjente besteforeldre, faktisk!!!

Du må ha noen veldig usikre og skremte barn, Yrild! Og det kommer antagelig av at de merker hvor hysterisk du er. Barn merker slikt på foreldrene veldig godt! 

 

Jeg mener at om barna dine får SJOKK av at du er borte da de er over året så burde du ta tak i det og oppsøke hjelp! 

 

Anonymous poster hash: cb93d...fc1

[Anonym bruker]

 

 

 

Da har i så fall jeg selektiv hukommelse også. For jeg har også sett flere barnepsykologer uttale seg om dette temaet, og advare mot å reise vekk fra små barn. Har vært flere oppslag om det i media uten at jeg gidder å lete det opp nå (har vært linket til det flere ganger her inne også).

 

 

Og ja, det finnes garantert fagpersoner som er uenige, og som mener at det går bra for hovedomsorgspersonen å forlate små babyer.

 

Det eneste vi vet med sikkerhet, er at det er uenighet også i fagmiljøet omkring dette temaet. Og JEG ville aldri tatt den risikoen, om den er aldri så liten. Det er veldig mye som det er liten risiko rundt, som jeg likevel velger vekk, uten at jeg blir kalt hysterisk av den grunn. Virker som om dette er et sårt tema for mange - jeg tipper det er fordi å ikke forlate de små barna våre faktisk krever en del ofring fra vår del. Det er jo deilig med litt fri. Samtidig slenger vi rundt oss med "dårlig mor-stempelet" så fort en annen mor gjør noe som også innebærer veldig liten risiko - men samtidig lite ofring for vår egen del.

 

Når vi oppnår fordeler av å ta en risiko (egentid), så er man hysterisk om man ikke tar risikoen.

Når vi ikke oppnår fordeler av å ta en risiko, så er man en dårlig mor om man tar sjansen.

 

Uansett... alle historiene om at "jeg dro fra barnet mitt og det gikk helt fint" er ikke relevante. Det teorien går på, er at barn som blir forlatt av hovedomsorgspersonen over lang tid risikerer å utvikle tilknytningsvansker. Dette oppdager man ikke før barnet er voksent. Derfor kan man faktisk ikke vite om det gikk bra eller ikke. Det sies faktisk at de barna som det tilsynelatende har gått mest bra for (gjensynsglede) er de som vil slite mest. De barna som blir innesluttede og skal "straffe" foreldrene blir ferdig med det der og da.

 

Anonymous poster hash: f0e10...c98

 

Jeg har sett dem jeg også. Jeg har også lagt merke til aldersspenn hos dem og jeg vet noe om deres faglige orientering i tillegg. Det er flinke folk altså, for all del, men i hovedsak er det snakk om godt voksne psykologer som heller er i besteforeldrealder enn foreldrealder selv. 

 

Er forsåvidt enig i resonnementet om at alle "det gikk bra med mine barn" ikke er bevis. Nå er det imidlertid sånn at psykologisk forskning på et slikt tema vil befinne seg langt vekke fra det som er fagetisk forsvarlig. Dermed har vi kun teori å lene oss på og den er ikke nødvendigvis god til å trekke sikre konklusjoner om hva som er forsvarlig og ikke. Det ville jo vært veldig nyttig hvis man klarte å opparbeide empiri rundt hvilke barn som er sårbare for reaktive tilknytningsforstyrrelser og gjerne også på hva som er de mest sårbare periodene. 

 

Jeg blir provosert av din (og andres) tilbøyelighet til å tenke at andres prioriteringer innebærer egoisme og manglende evne til å utsette egne behov. Synes det er en uting å slenge ut merkelappen dårlig mor til andre uansett. Hvor blir det forresten av dårlig far i disse anklagende tidene? Jeg møter i jobb utallige mødre med dårlig samvittighet, damer som strekker seg langt i alle retninger og som uansett opplever at det er en eller annen pekefinger et annet sted som sier at de har valgt feil. Det er nok langt mer skadelig for deres egen mammagjerning å hele tiden tvile på egne vurderinger og ferdigheter enn å gjøre en vurdering, ut fra eget barn, ut fra seg selv, ut fra egen familie- og livssituasjon og eget nettverk. 

 

Jeg har ikke faglig bakgrunn til å være bastant verken i den ene eller andre retningen.

 

Det eneste jeg kan gjøre i dette tilfellet er å følge min egen magefølelse og logikk. Og jeg synes det høres veldig logisk ut det disse barnepsykologene sier. At barn kan oppleve frykt og sorg når hovedomsorgspersonen blir borte - og at de kan gjøre en "mental avkobling" fra disse (for å beskytte seg selv mot fremtidig sorg) - noe som igjen kan føre til tilknytningsvansker senere. Hodet mitt sier at dette er logisk. Hjertet mitt sier at barnet mitt ikke har godt av at jeg reiser vekk fra det så lenge, så tidlig.

 

Er forresten enig med deg i at det er dårlig gjort å slenge rundt seg med begrepet "dårlig mor". Det gjelder når vi prater om dette temaet, men også andre temaer hvor dårlig mor-stempelet sitter løst.  Jeg synes også det er dårlig gjort å kalle folk hysteriske fordi de velger å ikke forlate småbarna sine over lang tid.

 

Det som i hvert fall er helt klart: man kan ikke si at "det går helt sikkert bra" til Hi i denne tråden her, like lite som man kan si "det går helt sikkert dårlig for barnet ditt".

 

Anonymous poster hash: f0e10...c98

 

Er litt synd at man i det heletatt klipper den navnlestrengen ikke sant? Tenk så deilig for DEG om den hadde vært der hele tida!

Herregud! Jeg tenker at du har utrolig dårlig selvtillit og at du har null tillit til at andre mennesker som f.eks besteforeldre! Du legger opp til at ungen din blir en usikker unge som kun stoler på at den er trygg med DEG! Flott for deg og egoet ditt, ikke så flott for ungen, men det er ikke det viktige her ikke sant? Det viktige er hvordan DU har det!

 

 

 

Anonymous poster hash: cb93d...fc1

 

Vet du hva, innlegget ditt er så dumt og fordomsfullt at jeg egentlig har lyst til å bare la være å svare.

 

Men en ting kan jeg jo fortelle deg: Jeg har trygge og robuste barn som aldri gråter ved levering i barnehagen, og som synes det er voldsomt stor stas å få sove over hos både tanter og besteforeldre. Jeg tror de er så trygge nettopp fordi vi har gitt dem en trygg og stabil base da de enda var veldig små. De har trygg og god tilknytning, og nå er de så store at de vet at mamma og pappa kommer hjem igjen.

 

Men sånn for å synke ned på ditt nivå; Jeg skjønner jo at grunnen til at du hisser deg så voldsomt opp over dette bunner i din egen dårlige samvittighet for at du til stadighet setter ditt eget behov for egentid fremfor dine barns behov. Når man prioriterer seg selv fremfor barna sine så er det helt naturlig  å skape seg sannheter inni hodene sine, som at barna overhode ikke har behov for nærhet og trygghet i deres første levetid. En vanlig og helt menneskelig måte å velge å forholde seg til verden på det. I stedet for å ofre seg litt for barna man velger å sette til verden, så er det jo langt viktigere at mamma og pappa har det bra, ikke sant? Og hvilken mor eller far kan vel ha det bra hvis det innebærer å være sammen med barna sine...?

 

Var ikke dette konstruktivt?

 

Anonymous poster hash: f0e10...c98

[NormaJean]

Har gjort det samme, var borte i 6 døgn.

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Da har i så fall jeg selektiv hukommelse også. For jeg har også sett flere barnepsykologer uttale seg om dette temaet, og advare mot å reise vekk fra små barn. Har vært flere oppslag om det i media uten at jeg gidder å lete det opp nå (har vært linket til det flere ganger her inne også).

 

 

Og ja, det finnes garantert fagpersoner som er uenige, og som mener at det går bra for hovedomsorgspersonen å forlate små babyer.

 

Det eneste vi vet med sikkerhet, er at det er uenighet også i fagmiljøet omkring dette temaet. Og JEG ville aldri tatt den risikoen, om den er aldri så liten. Det er veldig mye som det er liten risiko rundt, som jeg likevel velger vekk, uten at jeg blir kalt hysterisk av den grunn. Virker som om dette er et sårt tema for mange - jeg tipper det er fordi å ikke forlate de små barna våre faktisk krever en del ofring fra vår del. Det er jo deilig med litt fri. Samtidig slenger vi rundt oss med "dårlig mor-stempelet" så fort en annen mor gjør noe som også innebærer veldig liten risiko - men samtidig lite ofring for vår egen del.

 

Når vi oppnår fordeler av å ta en risiko (egentid), så er man hysterisk om man ikke tar risikoen.

Når vi ikke oppnår fordeler av å ta en risiko, så er man en dårlig mor om man tar sjansen.

 

Uansett... alle historiene om at "jeg dro fra barnet mitt og det gikk helt fint" er ikke relevante. Det teorien går på, er at barn som blir forlatt av hovedomsorgspersonen over lang tid risikerer å utvikle tilknytningsvansker. Dette oppdager man ikke før barnet er voksent. Derfor kan man faktisk ikke vite om det gikk bra eller ikke. Det sies faktisk at de barna som det tilsynelatende har gått mest bra for (gjensynsglede) er de som vil slite mest. De barna som blir innesluttede og skal "straffe" foreldrene blir ferdig med det der og da.

 

Anonymous poster hash: f0e10...c98

 

Jeg har sett dem jeg også. Jeg har også lagt merke til aldersspenn hos dem og jeg vet noe om deres faglige orientering i tillegg. Det er flinke folk altså, for all del, men i hovedsak er det snakk om godt voksne psykologer som heller er i besteforeldrealder enn foreldrealder selv. 

 

Er forsåvidt enig i resonnementet om at alle "det gikk bra med mine barn" ikke er bevis. Nå er det imidlertid sånn at psykologisk forskning på et slikt tema vil befinne seg langt vekke fra det som er fagetisk forsvarlig. Dermed har vi kun teori å lene oss på og den er ikke nødvendigvis god til å trekke sikre konklusjoner om hva som er forsvarlig og ikke. Det ville jo vært veldig nyttig hvis man klarte å opparbeide empiri rundt hvilke barn som er sårbare for reaktive tilknytningsforstyrrelser og gjerne også på hva som er de mest sårbare periodene. 

 

Jeg blir provosert av din (og andres) tilbøyelighet til å tenke at andres prioriteringer innebærer egoisme og manglende evne til å utsette egne behov. Synes det er en uting å slenge ut merkelappen dårlig mor til andre uansett. Hvor blir det forresten av dårlig far i disse anklagende tidene? Jeg møter i jobb utallige mødre med dårlig samvittighet, damer som strekker seg langt i alle retninger og som uansett opplever at det er en eller annen pekefinger et annet sted som sier at de har valgt feil. Det er nok langt mer skadelig for deres egen mammagjerning å hele tiden tvile på egne vurderinger og ferdigheter enn å gjøre en vurdering, ut fra eget barn, ut fra seg selv, ut fra egen familie- og livssituasjon og eget nettverk. 

 

Jeg har ikke faglig bakgrunn til å være bastant verken i den ene eller andre retningen.

 

Det eneste jeg kan gjøre i dette tilfellet er å følge min egen magefølelse og logikk. Og jeg synes det høres veldig logisk ut det disse barnepsykologene sier. At barn kan oppleve frykt og sorg når hovedomsorgspersonen blir borte - og at de kan gjøre en "mental avkobling" fra disse (for å beskytte seg selv mot fremtidig sorg) - noe som igjen kan føre til tilknytningsvansker senere. Hodet mitt sier at dette er logisk. Hjertet mitt sier at barnet mitt ikke har godt av at jeg reiser vekk fra det så lenge, så tidlig.

 

Er forresten enig med deg i at det er dårlig gjort å slenge rundt seg med begrepet "dårlig mor". Det gjelder når vi prater om dette temaet, men også andre temaer hvor dårlig mor-stempelet sitter løst.  Jeg synes også det er dårlig gjort å kalle folk hysteriske fordi de velger å ikke forlate småbarna sine over lang tid.

 

Det som i hvert fall er helt klart: man kan ikke si at "det går helt sikkert bra" til Hi i denne tråden her, like lite som man kan si "det går helt sikkert dårlig for barnet ditt".

 

Anonymous poster hash: f0e10...c98

 

Er litt synd at man i det heletatt klipper den navnlestrengen ikke sant? Tenk så deilig for DEG om den hadde vært der hele tida!

Herregud! Jeg tenker at du har utrolig dårlig selvtillit og at du har null tillit til at andre mennesker som f.eks besteforeldre! Du legger opp til at ungen din blir en usikker unge som kun stoler på at den er trygg med DEG! Flott for deg og egoet ditt, ikke så flott for ungen, men det er ikke det viktige her ikke sant? Det viktige er hvordan DU har det!

 

 

 

Anonymous poster hash: cb93d...fc1

 

Vet du hva, innlegget ditt er så dumt og fordomsfullt at jeg egentlig har lyst til å bare la være å svare.

 

Men en ting kan jeg jo fortelle deg: Jeg har trygge og robuste barn som aldri gråter ved levering i barnehagen, og som synes det er voldsomt stor stas å få sove over hos både tanter og besteforeldre. Jeg tror de er så trygge nettopp fordi vi har gitt dem en trygg og stabil base da de enda var veldig små. De har trygg og god tilknytning, og nå er de så store at de vet at mamma og pappa kommer hjem igjen.

 

Men sånn for å synke ned på ditt nivå; Jeg skjønner jo at grunnen til at du hisser deg så voldsomt opp over dette bunner i din egen dårlige samvittighet for at du til stadighet setter ditt eget behov for egentid fremfor dine barns behov. Når man prioriterer seg selv fremfor barna sine så er det helt naturlig  å skape seg sannheter inni hodene sine, som at barna overhode ikke har behov for nærhet og trygghet i deres første levetid. En vanlig og helt menneskelig måte å velge å forholde seg til verden på det. I stedet for å ofre seg litt for barna man velger å sette til verden, så er det jo langt viktigere at mamma og pappa har det bra, ikke sant? Og hvilken mor eller far kan vel ha det bra hvis det innebærer å være sammen med barna sine...?

 

Var ikke dette konstruktivt?

 

Anonymous poster hash: f0e10...c98

 

Konstruktivt? Det var bare bullshit!

Jeg har store barn, og har null dårlig samvittighet for noe som helst.

Du sier jeg setter mine behov foran mine barns ved at de får ligge over hos besteforeldrene? Ehhhh, nei! Mine barn har et godt forhold til sine besteforeldre og er like trygge på de som de er på både meg og min mann. Synd at så mange, inkludert deg, tror at barn KUN kan være trygge på en person: MOR!

 

Jeg er sjeleglad for at barna mine har det bra både med meg og min mann og sine onkler og tanter og besteforeldre. Synd du ikke ser at det faktisk går ann!

 

Anonymous poster hash: cb93d...fc1

[Anonym bruker]

Jeg hadde reist med god samvittighet Barna kommer til å ha det kjempefint sammen med besteforeldrene sine

Anonymous poster hash: daa94...f8e

[Anonym bruker]

 

 

 

 

 

Da har i så fall jeg selektiv hukommelse også. For jeg har også sett flere barnepsykologer uttale seg om dette temaet, og advare mot å reise vekk fra små barn. Har vært flere oppslag om det i media uten at jeg gidder å lete det opp nå (har vært linket til det flere ganger her inne også).

 

 

Og ja, det finnes garantert fagpersoner som er uenige, og som mener at det går bra for hovedomsorgspersonen å forlate små babyer.

 

Det eneste vi vet med sikkerhet, er at det er uenighet også i fagmiljøet omkring dette temaet. Og JEG ville aldri tatt den risikoen, om den er aldri så liten. Det er veldig mye som det er liten risiko rundt, som jeg likevel velger vekk, uten at jeg blir kalt hysterisk av den grunn. Virker som om dette er et sårt tema for mange - jeg tipper det er fordi å ikke forlate de små barna våre faktisk krever en del ofring fra vår del. Det er jo deilig med litt fri. Samtidig slenger vi rundt oss med "dårlig mor-stempelet" så fort en annen mor gjør noe som også innebærer veldig liten risiko - men samtidig lite ofring for vår egen del.

 

Når vi oppnår fordeler av å ta en risiko (egentid), så er man hysterisk om man ikke tar risikoen.

Når vi ikke oppnår fordeler av å ta en risiko, så er man en dårlig mor om man tar sjansen.

 

Uansett... alle historiene om at "jeg dro fra barnet mitt og det gikk helt fint" er ikke relevante. Det teorien går på, er at barn som blir forlatt av hovedomsorgspersonen over lang tid risikerer å utvikle tilknytningsvansker. Dette oppdager man ikke før barnet er voksent. Derfor kan man faktisk ikke vite om det gikk bra eller ikke. Det sies faktisk at de barna som det tilsynelatende har gått mest bra for (gjensynsglede) er de som vil slite mest. De barna som blir innesluttede og skal "straffe" foreldrene blir ferdig med det der og da.

 

Anonymous poster hash: f0e10...c98

 

Jeg har sett dem jeg også. Jeg har også lagt merke til aldersspenn hos dem og jeg vet noe om deres faglige orientering i tillegg. Det er flinke folk altså, for all del, men i hovedsak er det snakk om godt voksne psykologer som heller er i besteforeldrealder enn foreldrealder selv. 

 

Er forsåvidt enig i resonnementet om at alle "det gikk bra med mine barn" ikke er bevis. Nå er det imidlertid sånn at psykologisk forskning på et slikt tema vil befinne seg langt vekke fra det som er fagetisk forsvarlig. Dermed har vi kun teori å lene oss på og den er ikke nødvendigvis god til å trekke sikre konklusjoner om hva som er forsvarlig og ikke. Det ville jo vært veldig nyttig hvis man klarte å opparbeide empiri rundt hvilke barn som er sårbare for reaktive tilknytningsforstyrrelser og gjerne også på hva som er de mest sårbare periodene. 

 

Jeg blir provosert av din (og andres) tilbøyelighet til å tenke at andres prioriteringer innebærer egoisme og manglende evne til å utsette egne behov. Synes det er en uting å slenge ut merkelappen dårlig mor til andre uansett. Hvor blir det forresten av dårlig far i disse anklagende tidene? Jeg møter i jobb utallige mødre med dårlig samvittighet, damer som strekker seg langt i alle retninger og som uansett opplever at det er en eller annen pekefinger et annet sted som sier at de har valgt feil. Det er nok langt mer skadelig for deres egen mammagjerning å hele tiden tvile på egne vurderinger og ferdigheter enn å gjøre en vurdering, ut fra eget barn, ut fra seg selv, ut fra egen familie- og livssituasjon og eget nettverk. 

 

Jeg har ikke faglig bakgrunn til å være bastant verken i den ene eller andre retningen.

 

Det eneste jeg kan gjøre i dette tilfellet er å følge min egen magefølelse og logikk. Og jeg synes det høres veldig logisk ut det disse barnepsykologene sier. At barn kan oppleve frykt og sorg når hovedomsorgspersonen blir borte - og at de kan gjøre en "mental avkobling" fra disse (for å beskytte seg selv mot fremtidig sorg) - noe som igjen kan føre til tilknytningsvansker senere. Hodet mitt sier at dette er logisk. Hjertet mitt sier at barnet mitt ikke har godt av at jeg reiser vekk fra det så lenge, så tidlig.

 

Er forresten enig med deg i at det er dårlig gjort å slenge rundt seg med begrepet "dårlig mor". Det gjelder når vi prater om dette temaet, men også andre temaer hvor dårlig mor-stempelet sitter løst.  Jeg synes også det er dårlig gjort å kalle folk hysteriske fordi de velger å ikke forlate småbarna sine over lang tid.

 

Det som i hvert fall er helt klart: man kan ikke si at "det går helt sikkert bra" til Hi i denne tråden her, like lite som man kan si "det går helt sikkert dårlig for barnet ditt".

 

Anonymous poster hash: f0e10...c98

 

Er litt synd at man i det heletatt klipper den navnlestrengen ikke sant? Tenk så deilig for DEG om den hadde vært der hele tida!

Herregud! Jeg tenker at du har utrolig dårlig selvtillit og at du har null tillit til at andre mennesker som f.eks besteforeldre! Du legger opp til at ungen din blir en usikker unge som kun stoler på at den er trygg med DEG! Flott for deg og egoet ditt, ikke så flott for ungen, men det er ikke det viktige her ikke sant? Det viktige er hvordan DU har det!

 

 

 

Anonymous poster hash: cb93d...fc1

 

Vet du hva, innlegget ditt er så dumt og fordomsfullt at jeg egentlig har lyst til å bare la være å svare.

 

Men en ting kan jeg jo fortelle deg: Jeg har trygge og robuste barn som aldri gråter ved levering i barnehagen, og som synes det er voldsomt stor stas å få sove over hos både tanter og besteforeldre. Jeg tror de er så trygge nettopp fordi vi har gitt dem en trygg og stabil base da de enda var veldig små. De har trygg og god tilknytning, og nå er de så store at de vet at mamma og pappa kommer hjem igjen.

 

Men sånn for å synke ned på ditt nivå; Jeg skjønner jo at grunnen til at du hisser deg så voldsomt opp over dette bunner i din egen dårlige samvittighet for at du til stadighet setter ditt eget behov for egentid fremfor dine barns behov. Når man prioriterer seg selv fremfor barna sine så er det helt naturlig  å skape seg sannheter inni hodene sine, som at barna overhode ikke har behov for nærhet og trygghet i deres første levetid. En vanlig og helt menneskelig måte å velge å forholde seg til verden på det. I stedet for å ofre seg litt for barna man velger å sette til verden, så er det jo langt viktigere at mamma og pappa har det bra, ikke sant? Og hvilken mor eller far kan vel ha det bra hvis det innebærer å være sammen med barna sine...?

 

Var ikke dette konstruktivt?

 

Anonymous poster hash: f0e10...c98

 

Konstruktivt? Det var bare bullshit!

Jeg har store barn, og har null dårlig samvittighet for noe som helst.

Du sier jeg setter mine behov foran mine barns ved at de får ligge over hos besteforeldrene? Ehhhh, nei! Mine barn har et godt forhold til sine besteforeldre og er like trygge på de som de er på både meg og min mann. Synd at så mange, inkludert deg, tror at barn KUN kan være trygge på en person: MOR!

 

Jeg er sjeleglad for at barna mine har det bra både med meg og min mann og sine onkler og tanter og besteforeldre. Synd du ikke ser at det faktisk går ann!

 

Anonymous poster hash: cb93d...fc1

 

Du skjønte ikke at jeg svarte for å understreke hvor langt utpå viddene fjernt ditt svar til meg var? Du kommer med et helt drøss med påstander om hvordan jeg og mine barn er, og skaper deg sannheter rundt dette. Når jeg gjør det samme mot deg, så er selvsagt det jeg skriver IKKE sant. Altså; DU kan lage deg sannheter om MEG, jeg kan ikke gjøre det samme mot deg.

 

For øvrig har jeg aldri påstått at barn KUN kan bli trygge på en person (dog det er et ganske kjent fenomen i barnepsykologien at babyer faktisk kun kan knytte seg til en person). Det jeg sier er at små barn knytter seg tettest til den personen som tar seg mest av den (den som er i foreldrepermisjon), og at barn kan føle sorg og utrygghet når denne personen blir borte (SELV OM barnet er trygg hos andre).

 

Vet du hva, jeg har ikke dårlig samvittighet for noe som helst jeg heller. Hvorfor skulle jeg ha det? Jeg har sunne, friske og trygge barn, nettopp fordi jeg har gitt dem en trygg og solid base da de var små. Sosiale barn som er trygge både på meg, min mann, sine onker, tanter og besteforeldre.

 

Synd du ikke ser at det faktisk går an selv om man som hovedomsorgsperson velger å ikke reise bort lenge fra barna sine mens de er små!

 

 

Anonymous poster hash: f0e10...c98

[Anonym bruker]

Jeg gjør det veldig enkelt! Jeg gjør det som jeg føler er best for meg og mine barn!

 

Har vært borte i 18 dager, da mini var 10 mnd.

Anonymous poster hash: 88546...53e

[Anonym bruker]

Jeg gjør det veldig enkelt! Jeg gjør det som jeg føler er best for meg og mine barn!  Har vært borte i 18 dager, da mini var 10 mnd. Anonymous poster hash: 88546...53e

Det var det beste for ditt barn å være borte i over en halv mnd når babyen din var 10 mnd?

 

Anonymous poster hash: a0992...79f

[Anonym bruker]

 

Jeg gjør det veldig enkelt! Jeg gjør det som jeg føler er best for meg og mine barn!  Har vært borte i 18 dager, da mini var 10 mnd. Anonymous poster hash: 88546...53e

Det var det beste for ditt barn å være borte i over en halv mnd når babyen din var 10 mnd?

 

Anonymous poster hash: a0992...79f

 

Ja, jeg var borte fra barnet mitt i 18 dager.

 

Anonymous poster hash: 88546...53e

[Musemora]

Hva om mor blir syk og må på sykehus med feks alvorlige diagnoser? Sorry Mac: ungen din blir helt ødelagt!! Ærlig talt. Dere er hysteriske. Tror dere virkelig at ett barn på 14 mnd har best av å bli med i bryllup? Tror barnet får det kjempefint jeg. Det er viktig å være litt kjærester selv om man har fått barn. Dere som ikke innser det blir vel kanskje av de 50% som skilles... Kos deg på tur HI

[Gjest yrild]

 

 

 

http://www.dagbladet.no/2013/04/10/tema/klikk/helse/foreldre/26598999/Bare for å vis eanonym over her at jeg ikke er alene om å være hysterisk :-)

Nei, du er ikke alene om å være hysterisk! Det gjør det ikke rett alikevell. Mange syn på den saken.Jeg har trygge barn, de er store nå, og da de var rundt året kunne vi fint la de være hos besteforeldrene i noen dager. Min svigerinne har ei datter på fire som aldri har vært borte fra sin mor i mer enn noen timer, trenger vel nesten ikke si at de to er like hysteriske begge to. Man går det slik man legger opp til selv.Mange mødre tror det er positivt at et barn kun vil være med mamma, de ser på det som en erklæring på at de har gjort en god jobb. Det de har gjort er å skape et bsrn som ikke stoler på andre.Og om det er som du sier at så små barn ikke forstår tid så burde de ikke vært separert fra moderskipet i en time en gang da? Eller...... de vet jo ikke om det er en time eller ett døgn?Gjør som du føler for og vil legge opp til selv HI, men med så mange eksempler som finnes så kommer man ikke bort ifra at utrygge mødre skaper utrygge barn!Anonymous poster hash: cb93d...fc1

 

 

Kan noen fortelle meg nøyaktig hva som skjer med barnet om man skulle være så ekstrem å reise bort en helg?Anonymous poster hash: 88546...53e

 

hehe..det lurer jeg også på. er det snakk om barnepsykolog og tilknytningvansker?? Det er rett og slett latterlig. Barnet er jo hos trygge omsorgs personer. Må være slitsomt å være så høne mødre og overbeskyttende som mange her inne er. Anonymous poster hash: 88a65...940

Håper noen kan gi meg et svar på det. Våre barn har hatt mange helger hos sine tanter og onkler (med barn), besteforeldre og oldeforeldre. De har nå virkelig aldri tatt skade av det. De storkoser seg jo! De har ikke tid å si hade og gi klem til oss engang, for da skal de løpe og leke. Slik har det vært fra jeg var ferdig å amme, ca 7 mnd. De får kos, trygghet, moro og elsker å bli litt bortskjemt av besteforeldre. Jeg har også venninner som nettopp har sendt bort sine 4 åringer på overnatting hos besteforeldre. De har måttet hente de midt på natten, fordi 4 åringen er helt hysterisk og vil bare hjem til mamma. Regner også med at de som sier det er skadelig å ha barnevakt for små barn, er hjemmeværende og ikke benytter seg av barnehagene. Siden små barn ikke forstår tid, tenker jeg på.. Når man leverer i barnehagen så vet jo ikke barnet om mamma eller pappa kommer om 6 timer, eller tre dager? Siden de ikke kan begrepet tid. For min del så er det viktigste å få trygge barn. Barn som kan føle seg trygge hos andre omsorgspersoner. Om alt skal handle om mamma-barn og ikke la barnet få utforske gleden ved å ha besteforeldre, tanter onkler, så tar man fra ungene noe veldig viktig. Syns jeg.Anonymous poster hash: 88546...53e

Bare ikke hør på disse hysteriske folka! Det er disse mødrene som får unger som hyler og griner da de skal begynne i barnehagen. Det er disse ungene som sutrer om noen andre enn mamma holder dem! Grunnen til at disse hysteriske mammaene er slik er at det øker egoet deres. De tenker at ungene ikke klarer seg uten de, noe oppegående unger fint klarer i ett døgn eller to dersom mor har latt de få kontakt med andre enn seg selv.Du har vel sett disse mødrene i barnehagen? De som har ei lita prinsesse på armen som tviholder tundt halsen til mamma og hyler og griner og nekter å slippe? Vondt for mamma? Tja, egoet hennes vokser ihvertfall på det! La ungene dine bli trygge på andre også. La andre du stoler på passe de om du skal noe, da ser barna at dette går helt fint og at du kommer tilbake. Virker på meg som du har gjort alt rett!Har også ei venninne som har en datter på 4 år. Hun kan ikke ligge over hos bestemor ei natt en gang, enda de er naboer! Hyl og grin og bare tull fordi mor aldri tør å gi litt slipp. Anonymous poster hash: cb93d...fc1

Min lille jente har ikke grått en tåre siden hun begynte i barnehagen som 13 mnd liten plugg, hun er en sosial og trygg liten frøken. Det at jeg ikke reiser bort fra henne i flere døgn betyr ikke at jeg sitter oppå henne hele dagen :-p. Ingen av mine to barn klamrer seg til meg eller mannen og de kan fint sove borte en natt hos gudmor, men vi drar ikke begge to fra dem for en fire dagers ferie.... Du kan fint venne unger langsomt til adskillelsen fra foreldrene uten lange avskillelser i lav alder!

[Anonym bruker]

Hva om mor blir syk og må på sykehus med feks alvorlige diagnoser? Sorry Mac: ungen din blir helt ødelagt!! Ærlig talt. Dere er hysteriske. Tror dere virkelig at ett barn på 14 mnd har best av å bli med i bryllup? Tror barnet får det kjempefint jeg. Det er viktig å være litt kjærester selv om man har fått barn. Dere som ikke innser det blir vel kanskje av de 50% som skilles... Kos deg på tur HI

Det kan jo hende at vi som ikke er avhengige av å reise vekk fra babyene våre for å ha et godt parforhold er blandt de 50 prosentene som IKKE blir skilt og da...

 

Anonymous poster hash: f0e10...c98

[Anonym bruker]

 

Hva om mor blir syk og må på sykehus med feks alvorlige diagnoser? Sorry Mac: ungen din blir helt ødelagt!! Ærlig talt. Dere er hysteriske. Tror dere virkelig at ett barn på 14 mnd har best av å bli med i bryllup? Tror barnet får det kjempefint jeg. Det er viktig å være litt kjærester selv om man har fått barn. Dere som ikke innser det blir vel kanskje av de 50% som skilles... Kos deg på tur HI

Det kan jo hende at vi som ikke er avhengige av å reise vekk fra babyene våre for å ha et godt parforhold er blandt de 50 prosentene som IKKE blir skilt og da...

 

Anonymous poster hash: f0e10...c98

 

Avhengige av å reise bort? Hvor faen tar du ting fra? Ei helg med bare mannen, fest, morro og masse sex er som en vitamininnsprøytning for forholdet. At mannen DIN heller vil være sammen med ungene sine enn det sier litt om han og hans behov/ønsker. Hva har en baby i ett bryllup med kjempelang reisevei å gjøre? Det er jo bare tull! 

 

Anonymous poster hash: cb93d...fc1

[Myrsnipa-med1blå&2rosa]

 

 

Hva om mor blir syk og må på sykehus med feks alvorlige diagnoser? Sorry Mac: ungen din blir helt ødelagt!! Ærlig talt. Dere er hysteriske. Tror dere virkelig at ett barn på 14 mnd har best av å bli med i bryllup? Tror barnet får det kjempefint jeg. Det er viktig å være litt kjærester selv om man har fått barn. Dere som ikke innser det blir vel kanskje av de 50% som skilles... Kos deg på tur HI

Det kan jo hende at vi som ikke er avhengige av å reise vekk fra babyene våre for å ha et godt parforhold er blandt de 50 prosentene som IKKE blir skilt og da... Anonymous poster hash: f0e10...c98

Avhengige av å reise bort? Hvor faen tar du ting fra? Ei helg med bare mannen, fest, morro og masse sex er som en vitamininnsprøytning for forholdet. At mannen DIN heller vil være sammen med ungene sine enn det sier litt om han og hans behov/ønsker. Hva har en baby i ett bryllup med kjempelang reisevei å gjøre? Det er jo bare tull!  Anonymous poster hash: cb93d...fc1

Du er ganske usaklig og ufin i svarene dine... Hvorfor svare så stygt bare fordi du er uenig?

[Anonym bruker]

 

 

 

Hva om mor blir syk og må på sykehus med feks alvorlige diagnoser? Sorry Mac: ungen din blir helt ødelagt!! Ærlig talt. Dere er hysteriske. Tror dere virkelig at ett barn på 14 mnd har best av å bli med i bryllup? Tror barnet får det kjempefint jeg. Det er viktig å være litt kjærester selv om man har fått barn. Dere som ikke innser det blir vel kanskje av de 50% som skilles... Kos deg på tur HI

Det kan jo hende at vi som ikke er avhengige av å reise vekk fra babyene våre for å ha et godt parforhold er blandt de 50 prosentene som IKKE blir skilt og da... Anonymous poster hash: f0e10...c98

Avhengige av å reise bort? Hvor faen tar du ting fra? Ei helg med bare mannen, fest, morro og masse sex er som en vitamininnsprøytning for forholdet. At mannen DIN heller vil være sammen med ungene sine enn det sier litt om han og hans behov/ønsker. Hva har en baby i ett bryllup med kjempelang reisevei å gjøre? Det er jo bare tull!  Anonymous poster hash: cb93d...fc1

Du er ganske usaklig og ufin i svarene dine... Hvorfor svare så stygt bare fordi du er uenig?

 

Åh buuu huuu! Dette mennesket lyver jo! Personen hun svarer sier "hva om mor er syk" også kommer denne idioten med at hun dermed er "avhengig av å reise bort". Hva med å lese innleggene før du kommenterer Snipa?

Om noen er syke og må på sykehus så kan da ingen klandre dem og si at det er "frivillig" å bli lagt inn!

 

Anonymous poster hash: cb93d...fc1

[Anonym bruker]

Barna kommer til å være med nære og kjente omsorgspersoner i sitt eget hjem. De vil høyst sannsynlig kose seg, og den største faren er vel at de får nøyaktig det de vil ha til middag, være lenge oppe og få slakkere tøyler enn vanlig.

Reis, kos dere og få ny energi til hverdagen

 

Alvorlige tilknytningsforstyrrelser kommer ikke av en enkeltepisode men gjentakende hendelser. Og gjerne med nye/ ukjente barnevakter hver gang. Og i mange av tilfellene er det omsorgssvikt med i bildet.

 

Anonymous poster hash: e9768...4d7

[Anonym bruker]

 

 

 

Hva om mor blir syk og må på sykehus med feks alvorlige diagnoser? Sorry Mac: ungen din blir helt ødelagt!! Ærlig talt. Dere er hysteriske. Tror dere virkelig at ett barn på 14 mnd har best av å bli med i bryllup? Tror barnet får det kjempefint jeg. Det er viktig å være litt kjærester selv om man har fått barn. Dere som ikke innser det blir vel kanskje av de 50% som skilles... Kos deg på tur HI

Det kan jo hende at vi som ikke er avhengige av å reise vekk fra babyene våre for å ha et godt parforhold er blandt de 50 prosentene som IKKE blir skilt og da...

 

Anonymous poster hash: f0e10...c98

Avhengige av å reise bort? Hvor faen tar du ting fra? Ei helg med bare mannen, fest, morro og masse sex er som en vitamininnsprøytning for forholdet. At mannen DIN heller vil være sammen med ungene sine enn det sier litt om han og hans behov/ønsker. Hva har en baby i ett bryllup med kjempelang reisevei å gjøre? Det er jo bare tull!

 

Anonymous poster hash: cb93d...fc1

Vi har masse sex og moro i hverdagen vi, har ennå ikke vært borte fra småen mer enn en natt, men det har ikke stoppet oss..:-)

 

 

Anonymous poster hash: 13346...6ea

[Anonym bruker]

 

 

 

Hva om mor blir syk og må på sykehus med feks alvorlige diagnoser? Sorry Mac: ungen din blir helt ødelagt!! Ærlig talt. Dere er hysteriske. Tror dere virkelig at ett barn på 14 mnd har best av å bli med i bryllup? Tror barnet får det kjempefint jeg. Det er viktig å være litt kjærester selv om man har fått barn. Dere som ikke innser det blir vel kanskje av de 50% som skilles... Kos deg på tur HI

Det kan jo hende at vi som ikke er avhengige av å reise vekk fra babyene våre for å ha et godt parforhold er blandt de 50 prosentene som IKKE blir skilt og da...

 

Anonymous poster hash: f0e10...c98

Avhengige av å reise bort? Hvor faen tar du ting fra? Ei helg med bare mannen, fest, morro og masse sex er som en vitamininnsprøytning for forholdet. At mannen DIN heller vil være sammen med ungene sine enn det sier litt om han og hans behov/ønsker. Hva har en baby i ett bryllup med kjempelang reisevei å gjøre? Det er jo bare tull!

 

Anonymous poster hash: cb93d...fc1

Vi har masse sex og moro i hverdagen vi, har ennå ikke vært borte fra småen mer enn en natt, men det har ikke stoppet oss..:-)

 

 

Anonymous poster hash: 13346...6ea

 

Da har dere tydeligvis ikke slike helger som jeg og min mann har, for de egener seg ikke for barn.  Og gud, så lykkelig mannen er etter de helgene!

 

Anonymous poster hash: cb93d...fc1

[Anonym bruker]

 

Jeg gjør det veldig enkelt! Jeg gjør det som jeg føler er best for meg og mine barn!  Har vært borte i 18 dager, da mini var 10 mnd. Anonymous poster hash: 88546...53e

Det var det beste for ditt barn å være borte i over en halv mnd når babyen din var 10 mnd?

 

Anonymous poster hash: a0992...79f

 

Det var ikke akkurat fest å morro jeg drev på med. Var alvorlig syk i den perioden. Har kreft. Dermed er jeg mye ufrivillig borte fra barnet mitt. Hadde jeg skrevet det jeg skrev nettopp nå hadde du nok ikke svart på den måten du gjorde. Men uten å vite grunnen så ble det et problem med en gang å akseptere! Det er det jeg mener, mange er faktisk borte fra barna sine av slike grunner, og skal det si noe om vår egenskap som mor også? Folk må få lov å ha sine grunner. Være seg å fikse forholdet før en skillsmisse, eller hente seg inn fordi man er dø sliten.. Hvis vi alle bare passer våre egne saker, og gjør det som hjertet og magefølelsen sier så har man gjort det man kan. Man elsker ikke barna sine mindre av den grunn. Det er så synn det er blitt tabu å være sliten. Om barnet mitt får varige men som voksen for at jeg var borte i 18 dager, det vil tiden vise. Og jeg håper ikke det. Men det var alternativet for å ha en mamma i livet sitt i det hele tatt.. Liker jeg å være borte i lengre perioder? Selvfølgelig ikke! Jeg ser heller ikke problemet med å faktisk ta barnefri bare for å hygge seg litt. Så lenge barna er hos trygge omsorgspersoner, og man ikke fullammer..

 

Anonymous poster hash: 88546...53e

[Anonym bruker]

 

Hva om mor blir syk og må på sykehus med feks alvorlige diagnoser? Sorry Mac: ungen din blir helt ødelagt!! Ærlig talt. Dere er hysteriske. Tror dere virkelig at ett barn på 14 mnd har best av å bli med i bryllup? Tror barnet får det kjempefint jeg. Det er viktig å være litt kjærester selv om man har fått barn. Dere som ikke innser det blir vel kanskje av de 50% som skilles... Kos deg på tur HI

Det kan jo hende at vi som ikke er avhengige av å reise vekk fra babyene våre for å ha et godt parforhold er blandt de 50 prosentene som IKKE blir skilt og da...

 

Anonymous poster hash: f0e10...c98

 

Enig med deg! Virker som at mange av de som er her inne føler at de må dra vekk fra barna sine for å "redde forholdet". Da er vel heller de en større del av skilsmissestatistikken kanskje. 

 

Anonymous poster hash: 935c0...de7