Ang. å være borte fra barnet

[Anonym bruker]

Dessverre mistenker jeg at de som reiser bort på fest, venneturer eller parferier i utgangspunktet ikke scorer så høyt på omsorg og omtanke for småbarnet sitt som de optimalt sett burde. Dermed blir det så "enkelt" å reise fra barna + å kalle "oss andre" hysteriske og kontrollerende etc. etc. De vil aldri skjønne det eller endre seg.

 

Anonymous poster hash: 6e3cd...253

Og jeg syntes synd på slike som deg som ikke har et liv utenom dine barn. Slike som tror de gjør det beste for barna, men som egentlig bare syr puter under armene deres, hemmer utviklingen deres og ødelegger for barnets mulighet til å få like god kontakt og relasjon til sin far som til sin mor....

De jeg kjenner som har hysteriske mødre er enten pinglete, livredde og innadvente eller går i fullstendig opposisjon da de blir litt større.

Jeg syntes også synd på deres menn som ikke får slippe til, og som ikke får muligheten til å få et like sterkt bånd til barna sine som de kunne fått om bare den gale moren hadde sluppet de til.

 

Anonymous poster hash: e94b5...71b

[Anonym bruker]

 

 

 

 

Det er noe helt essensielt du og flere med deg ikke forstår Hi. Dette handler overhode ikke om udugelige fedre og ego-mødre som tror de er bedre enn far på noe som helst måte. Små barn forholder seg ikke til likestillings-problematikk.

 

Dette handler om barns biologi, psyke og utvikling. Det er nå engang sånn at barn kun klarer å forholde seg til en "hovedomsorgsgiver". Dette er den personen som har vært mest til stede de første månedene av babyens liv. Som regler er jo dette mor, men om far er den som er hjemme i perm den første tiden, så blir det han. Far kan være verdens beste far, men når det er mor som er til stede, så er det HUN babyen knytter seg mest til. (Hvis du skal klandre noen for dette politisk ukorrekte faktum, så skyld på biologien). 

 

Når mor da blir borte, så kan det være uheldig for barnet.

 

"Gerhardsen mener at spedbarnets psyke er laget lenge før vi fikk frysebokser til å ha morsmelk i. I hundretusener av år har det at mor ble borte nærmest vært ensbetydende med sult og død. - Spedbarn er derfor pre-programmert til å ville være i nærheten av mor."

 

"Vi ser at spedbarn som veldig tidlig opplever at mor er mye borte får problemer med å gå inn i varige relasjoner som større barn og voksne. De klarer på en måte ikke å stole helt på at en relasjon vil vare."

 

"Studier tyder på at så mye som 20 % av alle ettåringer ikke har det vi kaller trygg tilknytning, noe som kan tyde på at det ikke bare er i ekstreme tilfeller at barn blir utrygge av fravær"

 

http://mammanett.no/baby/foreldres_fravaer

 

Jeg har lest artikler fra flere barnepsykologer som sier seg enig med barnepsykolog Gerhardsen. Og jeg har lest artikler fra andre som sier seg uenig med henne, og som mener det er uproblematisk at mor reiser bort. Så her er det altså faglig uenighet, og det blir opp til hver enkelt å avgjøre for seg selv.

 

Problemene oppstår slik jeg ser det når premissene for diskusjonen blir helt på tryne.

 

Man blir altså av enkelte redusert til en egoistisk drittmamma som har valgt en udugelig far til barna sine fordi man velger å høre på de fagfolkene som mener at mor ikke bør reise for lenge fra barna sine for tidlig. Det er ikke selvforherligelse eller mistillit til far det handler om. Det handler om at man ikke vil ta den risikoen, uansett hvor liten den er. Jeg tror ikke det er uten grunn at mange mødre føler seg "presset" til å dra vekk av omgivelsene. I mange tilfeller sier nok magefølelsen at dette ikke er til det beste for barnet. Og andre ganger ikke så klart.

 

I det hele tatt mangler jeg gode motargumenter fra "den andre siden" i denne debatten. Mange lirer av seg "dette tror jeg ikke noe på , herregud bare reis ikke vær så hysterisk", uten å komme med et eneste motargument til det kvalifiserte fagfolk uttaler om temaet. Og det synes jeg er rart. Her inne er terskelen utrolig lav for å kritisere folk for å ta sjanser, for ikke å gjøre de valgene som er til det beste for barna sine. Folk som gjør egoistiske valg, uansett hvor lite praktisk eller følelsesmessig betydning dette har for barna, blir nærmest halshugget. Men når det gjelder dette med å reise vekk fra barn, så er man snarere en idiot og drittkjerring hvis man faktisk tar til seg disse rådene til flere fagfolk.

 

Jeg tror det er fordi vi kun er uegositiske inntil et visst punkt. Vi kan strekke oss langt, men å unnvære en helgetur med venninner...? Nei, DET blir litt for mye å ofre.

 

Det eneste vi vet med sikkerhet i denne debatten, er at barnet i hvert fall ikke løper noen risiko for å få tilknytningsskader senere i livet om både mor og far er til stede de første par leveårene... resten blir bare antakelser.

 

For øvrig mener jeg denne damen har mye vettugt å si om temaet: http://lykkeligbarndom.no/2012/07/10/du-fortjener-tid-for-deg-selv/

 

Anonymous poster hash: 08d40...4de

 

Dette var snakk om en unge på 1 1/2 år, også begynner du å dra inn studier der mor er borte i lengre tid i SPEDBARNSALDER, og du refererer til kun EN psykolog. MANGE andre psykologer mener det der er bare tull.

Det du kommer med er jo bare vås! Et barn på 1 1/2 år tar ingen varig skade av å være sammen med kun pappa i 3 netter! Nå må dere hysteriske kvinnemennesker ta dere sammen og bruke hodet litt! Hadde det dere messer om stemt så hadde verden stort sett bestått av meget traumatiserte mennesker. Stol heller litt mer på mannen deres og prøv å slapp av litt! Dere er jo rett og slett gale!

Anonymous poster hash: e94b5...71b

"Med et 12 måneder gammelt barn kan du ha barnevakt en halv helg, men vent med helgeturer til barnet nærmer seg halvannet, og helst ikke en langhelg borte før barnet er to år. Det er kanskje strengt, men tenk på det som en helgardering for at barnet ditt skal utvikle en sterk psyke, sier barnepsykologen Elisabeth Gerhardsen."

 

Dette var det som sto i artikkelen hvis du gadd å lese hele, så det hun sier er absolutt relevant for nettopp denne debatten hvor det var snakk om et barn på 1,4 år hvor mor skulle være borte i 3 (4?) netter.

 

Du sier jeg kommer med vås og kaller meg hysterisk, faktisk til og med gal... for å falle ned på ditt nivå har jeg lyst til å si at du er en egoistisk mor som ikke setter barnet ditt først. Kan du ikke i det minste PRØVE å debattere litt redelig her? Du kommer med en masse påstander, men ikke ETT ENESTE argument. Kan du ikke ta for deg argumentene i artikkelen, og heller tilbakevise dem med noe annet enn "dette er bare vås, dere er hysteriske"?

 

"Hadde det dere messer om stemt så hadde verden stort sett bestått av meget traumatiserte mennesker.". Haha... og det gjør den ikke mener du? Vet du hvor utbredt tilknytningsvansker er? Google det du, så ser du noen ganske skremmende tall. Jeg sier ikke at enhver person med tilknytningsvansker har det fordi mor dro på helgetur, men denne diagnosen er virkelig ikke noe å bagatellisere verken når det gjelder omfang eller alvorlighetsgrad.

 

Og det er ingen her i denne tråden som har påstått denne tilknytningsteorien som en 100 % sannhet, eller påstått at det ikke er uenighet om den. Det er ganske åpenbart at det er faglig uenighet rundt dette. Men for noen av oss virker denne teorien fornuftig, i alle fall fornuftig nok til at vi ikke vil sjanse på den, uansett om risikoen/sannssynligheten ligger på 1 %. Og det må da være greit? Ikke noe å bli så sint over det vel? Som sagt tidligere: vi kan med ganske stor sikkerhet påstå at barnet ikke tar noen skade av at mor IKKE reiser bort på helgetur. Hvorfor er det da så krise for deg om noen velger å ikke gjøre det?

 

 

 

Anonymous poster hash: 08d40...4de

 

Vet du hva? Jeg driter i din svadapsykologi! At denne psykologen mener at mor ikke kan la far ha barnet alene i 3 netter for å helgardere seg for at barnet skal få en sterk psyke er BULLSHIT! Leter du så finner du nok psykologer som mener at barna IKKE får sterk psyke av å bli avhengig av mor og kun mor også!

Har du litt peiling så vet du at det finnes utrolig mye rart blandt psykologer. Se litt på hva psykologer har kommet med av "teorier" i tidligere år!

 

Hva med å tenke LITT selv? Prøv det til en forandring! 

 

Det er snakk om en unge på 1 1/2 år, og at du faktisk tror den kan få livslang skade av å være sammen med sin egen pappa i 3 netter! Det er jo bare fullstendig tullete! 

 

Anonymous poster hash: e94b5...71b

 

Jeg tenker jo selv. Du leser ikke det jeg skriver, til det er du for opptatt med å prate svada om de som ikke er enige med deg.

 

For øvrig orker jeg ikke å diskutere mer med deg, du kommer ikke med ett eneste argument, utelukkende synsing og følerier, i tillegg til at du tillegger de som ikke mener det samme som deg en god del negative egenskaper og motiver, for ikke  snakke om diagnoser.

 

For å si det sånn; den dagen jeg tror mer på deg enn flere psykologer, så skal jeg frivillig gi fra meg barna mine til barnevernet.

 

God natt, prøv å få deg litt søvn selv om det åpenbart gjør deg opprørt og sint at noen mødre velger å ikke reise vekk fra babyene sine.

 

Anonymous poster hash: 08d40...4de

[Anonym bruker]

 

Dessverre mistenker jeg at de som reiser bort på fest, venneturer eller parferier i utgangspunktet ikke scorer så høyt på omsorg og omtanke for småbarnet sitt som de optimalt sett burde. Dermed blir det så "enkelt" å reise fra barna + å kalle "oss andre" hysteriske og kontrollerende etc. etc. De vil aldri skjønne det eller endre seg.

 

Anonymous poster hash: 6e3cd...253

Tja, jeg har tilnærmet aldri fri fra barna. Stort sett sammen med de 24/7. Men føler ikke at de som har behov for å reise bort er dårlige omsorgspersoner. Tror faktisk de trenger det. Lade opp litt. Komme hjem uthvilt og klar for ny giv.

Alt i meg stritter i mot fravær fra barna annet enn på dagtid. Jeg er ikke perfekt, men jeg har et vannvittig sterkt ønske om å være der for de hver dag til de blir ganske mange år gamle. Synes det er så rart og trist at mange ikke har det slik i det hele tatt.

 

 

Anonymous poster hash: 6e3cd...253

[Gjest Ingen skal få!]

 

 

Dessverre mistenker jeg at de som reiser bort på fest, venneturer eller parferier i utgangspunktet ikke scorer så høyt på omsorg og omtanke for småbarnet sitt som de optimalt sett burde. Dermed blir det så "enkelt" å reise fra barna + å kalle "oss andre" hysteriske og kontrollerende etc. etc. De vil aldri skjønne det eller endre seg.

 

Anonymous poster hash: 6e3cd...253

Tja, jeg har tilnærmet aldri fri fra barna. Stort sett sammen med de 24/7. Men føler ikke at de som har behov for å reise bort er dårlige omsorgspersoner. Tror faktisk de trenger det. Lade opp litt. Komme hjem uthvilt og klar for ny giv.

Alt i meg stritter i mot fravær fra barna annet enn på dagtid. Jeg er ikke perfekt, men jeg har et vannvittig sterkt ønske om å være der for de hver dag til de blir ganske mange år gamle. Synes det er så rart og trist at mange ikke har det slik i det hele tatt.

 

 

Anonymous poster hash: 6e3cd...253

Sett i perspektiv er ikke tre dager her og der så lenge iløpet av et helt liv. Jeg tror noen foreldre trenger dette

[skjotta]

Jeg tror det kommer ann på det individuelle barnet og på hvem barnet blir "forlatt" sammen med.

 

Jeg har en baby syk familie. En storesøster som er ufrivillig barnløs og en mamma som har ventet leeeenge på å bli mormor.

 

Jeg bodde i utlandet når vi fikk vårt første barn. De første 6 månedene var jeg hovedsakelig alene med barnet fordi pappan jobbet masse så det er trygt å si at jeg er denne "hovedomsorgspersonen" som det snakkes så mye om.

 

Uansett, når barnet var 6 måneder tilbrakte vi 2 måneder her i norge og mun søster og mor klødde i fingrene etter å få alene tid med barnet fordi at når jeg var tilstede så VAR faktisk mamma best...

 

Men når jeg gikk ut døra, var jeg "glemt" den tiden jeg var borte. Gjensynsgleden var stor hver gang.

 

Hun har ikke vist noen tilknytningsskader i ettertid ;-)

 

Jeg tror nok noen overtolker Gerhardsen sin forskning. Hva legger vi for eksempel i "....at mor er mye borte"? Er 4 dager i året "mye"?

 

Jeg klarer ikke å linke på telefonen, men synes barns hukommelse og "aytention span" (leser mye engelsk. Hva er ett godt norsk ord for attention span?) Dersom den som passer barnet er flink til å gi omsorg og til å underholde/distrahere, tror jeg tiden går fort for ett lite barn som sover en del og har fokuset (beste jeg kan komme på for attention span) til en gullfisk...

 

Alle kan mene som de vil og gjøre som de vil, men jeg synes det er unødvendig å hinte til at mødre som velger å tilbringe noen dager borte fra barnet ikke er gode mødre som vil det beste for barna sine eller at de erbuopplyste og dumme...

 

Jeg vil det beste for barnet mitt og etter å ha lest mye pedagogikk og atferdsforskning har jeg valgt å legge vekt på, ikke bare relasjonen til hovedomsorgspersonen, men også relasjonen til sekundære omsorgspersoner og senere til og med perifiære omsorgspersoner. .. dette er en gjennomtenkt og opplyst avgjørelse tatt av en voksen, utdannet dame som har jobbet med, blandt annet, barn med relasjonsskader.

[Saft suse!]

Jeg har selv holdt meg til tommelfingerregelen om å ikke være borte fra ungen flere døgn i strekk enn antall år ungen er. Dette fordi jeg er hovedomsorgspersonen, uten at det sier noe om fars egenskaper. Jeg tror dette er bra for barnets tilknytning og psyke. Når det er sagt tror jeg det er mange andre faktorer man må ta hensyn til her, også dette med at folk er forskjellige. Blir mor et lykkeligere menneske og en bedre forelder resten av året om hun får reist litt bort? Hvordan er mors omsorgsevner ellers? Og ikke minst, hvor hyppige er disse "feriene"? For noen familier er totalsummen at det er best/greit at mor (hovedomsorgspersonen stort sett) drar bort en stund. Mens generelt føler jeg det beste er at dersom mor ikke lider psykisk under det, ikke er vekke lenger fra barnet enn det er antall år gammelt.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke norsk og blir alltid like overrasket over hvor polariserte slike debatter blir. Det finnes visst bare ytterpunkter, og allt annet enn "Fasiten" er feil.

 

MIN mening, basert på EGEN erfaring og verdier:

- jeg er noe annet enn bare mor, akkurat som faren er noe annet enn bare far. Vi trenger også å leve et liv som kvinne/mann, ektefeller, individer med faglige/intellektuelle utfordringer, i tillegg til å være foreldre; det heter balanse.

- har vi ikke et balansert liv, vil vi være dårligere foreldre, dårlige forbilder, og til syvende og sist ulykkelige.

- et barn er et familiemedlem som alle andre, ikke midtpunktet i familien. Barnet er et individ, ikke et selvrealiseringsprosjekt for mor og far.

- tilknytning til mor er viktig, men tilknytning til far er vel så viktig. Jeg oppdrar ikke et barn som skal forbli mitt hele livet, jeg oppdrar et fremtidig voksent individ, og fra dag 1 etter fødselen begynner en løsrivelsesprosess og selvstendighetsprosess mot voksenlivet.

- det betyr ikke at man skal reise vekk fra et spedbarn uten videre, men at fra starten av har vi jobbet med å gjøre gutten trygg på andre enn meg, og nå som han ikke er baby lenger støtter vi hans behov for selvstendighet i stede for å undertrykke det.

- man skal tilpasse seg barnet sitt, men uten å miste seg selv. Noen barn trenger mer omsorg enn andre, men man må passe på seg selv, for man er mor/far i det lange løpet, ikke bare noen år. På morsmålet mitt sier man at "den som skal reise langt passer på hesten sin". Det er helt normalt å trenge et pusterom i hverdagen.

 

Hvis det som føles riktig for en mor er å være hjemme med barn og ikke forlate dem på 4 år, helt greit. Men for en annen vil det å kunne ta en pause innimellom sikre at hun blir en mye bedre mor enn ellers. Man må finne det som passer sin familie best, og våge å være en "god nok" mor, fremfor å være en "perfekt" mor.

 

Sorry for langt innlegg, måtte bare få det ut.

 

Anonymous poster hash: 4b613...d2b

 

Bla bla blaaa

 

Anonymous poster hash: 609ca...04e

[Tauriel]

Dessverre mistenker jeg at de som reiser bort på fest, venneturer eller parferier i utgangspunktet ikke scorer så høyt på omsorg og omtanke for småbarnet sitt som de optimalt sett burde. Dermed blir det så "enkelt" å reise fra barna + å kalle "oss andre" hysteriske og kontrollerende etc. etc. De vil aldri skjønne det eller endre seg.

 

Anonymous poster hash: 6e3cd...253

Så for oss som er 100% alene med et barn skal ha null sjanse til å reise bort for å lade opp?

 

Jeg sender jentungen på overnatting hos min mor for å kunne dra på fest ol. Har også vært på 5 dagers ferie i England. Dette er ikke for at jeg er dårlig mor, men for jeg trenger og få slappe av og senke skuldrene og rett og slett slippe å bekymre meg. Jeg går i høygir på vakt 24/7 når ungen er hjemme, og skulle jeg ikke ha hatt disse "fridagene" så hadde jeg kolapset. Ikke bare av lite energi men jeg hadde klikket i nervene. Er det bedre, eller er det bedre at jeg har "fri" slik at jeg får ladet opp?

[Gjest Antarctica]

 

 

Dessverre mistenker jeg at de som reiser bort på fest, venneturer eller parferier i utgangspunktet ikke scorer så høyt på omsorg og omtanke for småbarnet sitt som de optimalt sett burde. Dermed blir det så "enkelt" å reise fra barna + å kalle "oss andre" hysteriske og kontrollerende etc. etc. De vil aldri skjønne det eller endre seg. Anonymous poster hash: 6e3cd...253

Tja, jeg har tilnærmet aldri fri fra barna. Stort sett sammen med de 24/7. Men føler ikke at de som har behov for å reise bort er dårlige omsorgspersoner. Tror faktisk de trenger det. Lade opp litt. Komme hjem uthvilt og klar for ny giv.

Alt i meg stritter i mot fravær fra barna annet enn på dagtid. Jeg er ikke perfekt, men jeg har et vannvittig sterkt ønske om å være der for de hver dag til de blir ganske mange år gamle. Synes det er så rart og trist at mange ikke har det slik i det hele tatt. Anonymous poster hash: 6e3cd...253

Bisarrt nok - for det er jo på dagtid de er våkne og kan savne deg....?

Da mine unger var halvannet år hadde de begynt i barnehagen. Regner med at hvis de savnet meg, og trengte en og samme tilknytningsperson, så ville mandag til fredag ha gjort større skader og kvestelser på dem enn natt til søndag?

 

Men forøvrig så faller alle disse argumentene på sin kvasivitenskapelige urimelighet. Tilknytningen foregår hos spedbarn fra null til seks-åtte måneder, og unger på 18 måneder er i ferd med å utvikle både språk og hukommelse som tilsier at de husker mor og stoler på henne selv om hun tiltror far en tredagers.

[Gjest Antarctica]

Jeg er ikke norsk og blir alltid like overrasket over hvor polariserte slike debatter blir. Det finnes visst bare ytterpunkter, og allt annet enn "Fasiten" er feil.

MIN mening, basert på EGEN erfaring og verdier:

- jeg er noe annet enn bare mor, akkurat som faren er noe annet enn bare far. Vi trenger også å leve et liv som kvinne/mann, ektefeller, individer med faglige/intellektuelle utfordringer, i tillegg til å være foreldre; det heter balanse.

- har vi ikke et balansert liv, vil vi være dårligere foreldre, dårlige forbilder, og til syvende og sist ulykkelige.

- et barn er et familiemedlem som alle andre, ikke midtpunktet i familien. Barnet er et individ, ikke et selvrealiseringsprosjekt for mor og far.

- tilknytning til mor er viktig, men tilknytning til far er vel så viktig. Jeg oppdrar ikke et barn som skal forbli mitt hele livet, jeg oppdrar et fremtidig voksent individ, og fra dag 1 etter fødselen begynner en løsrivelsesprosess og selvstendighetsprosess mot voksenlivet.

- det betyr ikke at man skal reise vekk fra et spedbarn uten videre, men at fra starten av har vi jobbet med å gjøre gutten trygg på andre enn meg, og nå som han ikke er baby lenger støtter vi hans behov for selvstendighet i stede for å undertrykke det.

- man skal tilpasse seg barnet sitt, men uten å miste seg selv. Noen barn trenger mer omsorg enn andre, men man må passe på seg selv, for man er mor/far i det lange løpet, ikke bare noen år. På morsmålet mitt sier man at "den som skal reise langt passer på hesten sin". Det er helt normalt å trenge et pusterom i hverdagen.

Hvis det som føles riktig for en mor er å være hjemme med barn og ikke forlate dem på 4 år, helt greit. Men for en annen vil det å kunne ta en pause innimellom sikre at hun blir en mye bedre mor enn ellers. Man må finne det som passer sin familie best, og våge å være en "god nok" mor, fremfor å være en "perfekt" mor.

Sorry for langt innlegg, måtte bare få det ut. Anonymous poster hash: 4b613...d2b

Hør, hør!

Jeg kjenner en elleveåring som nylig har fått sitt eget rom. For første gang kan hun lukke døra mellom seg selv og mor.... Hun har ALDRI vært i farens eller noen annens omsorg uten mor til stede. Sikkert i beste mening, men hun sitter også på fanget til mora hver dag. For et par år siden var det til og med under måltidene. Navlestrengen skal ikke kuttes der i gården, den skal slites ut, ser det ut til.

 

Tror man må akseptere å ikke være uerstattelig. Barnet er ikke et byggesett man skal pusle ihop eksakt etter oppskriften, det er et individ som skal lære seg å stå på egne bein.

[Anonym bruker]

 

 

 

Dessverre mistenker jeg at de som reiser bort på fest, venneturer eller parferier i utgangspunktet ikke scorer så høyt på omsorg og omtanke for småbarnet sitt som de optimalt sett burde. Dermed blir det så "enkelt" å reise fra barna + å kalle "oss andre" hysteriske og kontrollerende etc. etc. De vil aldri skjønne det eller endre seg. Anonymous poster hash: 6e3cd...253

Tja, jeg har tilnærmet aldri fri fra barna. Stort sett sammen med de 24/7. Men føler ikke at de som har behov for å reise bort er dårlige omsorgspersoner. Tror faktisk de trenger det. Lade opp litt. Komme hjem uthvilt og klar for ny giv.

Alt i meg stritter i mot fravær fra barna annet enn på dagtid. Jeg er ikke perfekt, men jeg har et vannvittig sterkt ønske om å være der for de hver dag til de blir ganske mange år gamle. Synes det er så rart og trist at mange ikke har det slik i det hele tatt. Anonymous poster hash: 6e3cd...253

Bisarrt nok - for det er jo på dagtid de er våkne og kan savne deg....?

Da mine unger var halvannet år hadde de begynt i barnehagen. Regner med at hvis de savnet meg, og trengte en og samme tilknytningsperson, så ville mandag til fredag ha gjort større skader og kvestelser på dem enn natt til søndag?

 

Men forøvrig så faller alle disse argumentene på sin kvasivitenskapelige urimelighet. Tilknytningen foregår hos spedbarn fra null til seks-åtte måneder, og unger på 18 måneder er i ferd med å utvikle både språk og hukommelse som tilsier at de husker mor og stoler på henne selv om hun tiltror far en tredagers.

Mine også begynte i bhg 15 mnd gamle. Og det "må" de fleste - derfor skrev jeg noe upresist om dagtid. Det er stressende og sikkert "traumatisk" for flere småbarn, og da mener jeg at det er viktig at hovedomsorgspersonen(e) er stabilt og rutinemessig til stede ellers i døgnet i en lang periode. Derfor reiser jeg ikke bort før de er store nok til å forstå bortreisingen. Jeg skiftet faktisk jobb fordi dette føltes feil. Jeg er klar over at mange ikke kan gjøre det - sykepleiere og andre som jobber skift etc. - mye medfølelse til dere! Og jeg vet det er vanskelig nok som det er, men null nattevakter til hovedomsorgspersoner med barn under to år hadde ikke vært dumt om man ikke ønsket det. (Mine barn sov ikke/sjelden natten gjennom før de var to år).

 

Anonymous poster hash: 6e3cd...253

[Gjest Antarctica]

 

 

 

 

Dessverre mistenker jeg at de som reiser bort på fest, venneturer eller parferier i utgangspunktet ikke scorer så høyt på omsorg og omtanke for småbarnet sitt som de optimalt sett burde. Dermed blir det så "enkelt" å reise fra barna + å kalle "oss andre" hysteriske og kontrollerende etc. etc. De vil aldri skjønne det eller endre seg. Anonymous poster hash: 6e3cd...253

Tja, jeg har tilnærmet aldri fri fra barna. Stort sett sammen med de 24/7. Men føler ikke at de som har behov for å reise bort er dårlige omsorgspersoner. Tror faktisk de trenger det. Lade opp litt. Komme hjem uthvilt og klar for ny giv.

Alt i meg stritter i mot fravær fra barna annet enn på dagtid. Jeg er ikke perfekt, men jeg har et vannvittig sterkt ønske om å være der for de hver dag til de blir ganske mange år gamle. Synes det er så rart og trist at mange ikke har det slik i det hele tatt. Anonymous poster hash: 6e3cd...253

Bisarrt nok - for det er jo på dagtid de er våkne og kan savne deg....?

Da mine unger var halvannet år hadde de begynt i barnehagen. Regner med at hvis de savnet meg, og trengte en og samme tilknytningsperson, så ville mandag til fredag ha gjort større skader og kvestelser på dem enn natt til søndag?

Men forøvrig så faller alle disse argumentene på sin kvasivitenskapelige urimelighet. Tilknytningen foregår hos spedbarn fra null til seks-åtte måneder, og unger på 18 måneder er i ferd med å utvikle både språk og hukommelse som tilsier at de husker mor og stoler på henne selv om hun tiltror far en tredagers.

Mine også begynte i bhg 15 mnd gamle. Og det "må" de fleste - derfor skrev jeg noe upresist om dagtid. Det er stressende og sikkert "traumatisk" for flere småbarn, og da mener jeg at det er viktig at hovedomsorgspersonen(e) er stabilt og rutinemessig til stede ellers i døgnet i en lang periode. Derfor reiser jeg ikke bort før de er store nok til å forstå bortreisingen. Jeg skiftet faktisk jobb fordi dette føltes feil. Jeg er klar over at mange ikke kan gjøre det - sykepleiere og andre som jobber skift etc. - mye medfølelse til dere! Og jeg vet det er vanskelig nok som det er, men null nattevakter til hovedomsorgspersoner med barn under to år hadde ikke vært dumt om man ikke ønsket det. (Mine barn sov ikke/sjelden natten gjennom før de var to år).Anonymous poster hash: 6e3cd...253

Helt fint, men alt maset om "hovedomsorgsgiver" og tilknytningspersoner er jo ikke relevant her. Barnet er 1,5 år og kjenner sin far godt. De begrepene refererer til spedbarn. Barnet her vil sikkert bli veldig glad for å se mor igjen, men det er ikke det samme som at det har tatt varig skade av hennes fravær.

[*Smiley*]

Her er vi begge hovedomsorgspersoner. Vi har vært like mye oppe om natten og gitt flaske, kos og kjærlighet.Han har nå vært borte i 4 netter med alle barna hos familie. De har hatt det topp.De har et like nært forhold til hos begge.

Når jeg tenker på hvor mange barn som har det dårlig hjemme og vokser opp i ustabile hjem og virkelig sliter da kan man snakke om ettervirkninger, men hvis baby har vært sammen med sin pappa i 3 netter!!!?Ærlig talt..