Ang. å være borte fra barnet

[Rivjernet]

 

 

Hvorformå en mann være udugelig bare fordi en mor er engstelig for å gå fra barne sitt?

Han må jo være udugelig da en mor er redd for at barnet skal få skader etter 3 netter med far!

Her snakker de om traumer og tilknytningsproblemer etter 3 netter med KUN pappa.

 

Hvorfor skulle en mor være engstelig for en 1 1/2 åring da? Jeg har to større barn, eldste er 18, og jeg har aldri vært redd for å la de være alene med pappa i 3 netter. Hadde jeg ikke stolt på at han klarte å ta godt vare på barna hadde jeg heller ikke valgt ham som far til mine barn.

 

Anonymous poster hash: e94b5...71b

Problemet er nok fraværet av mor,ikke nærværet av far.

[Gjest Ingen skal få!]

Digger argumentet om 'med mindre det et nødvendig syns jeg ikke det er greit'. Barna vet jo ikke forskjell. Litt som å si at 'abort er drap med mindre det er som følge av voldtekt'. Slike meningsløse selvmotsigende argumenter vitner om en svært usikker meningsyter, som ikke ønsker å stå for sine meninger

[Gjest ♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Digger argumentet om 'med mindre det et nødvendig syns jeg ikke det er greit'. Barna vet jo ikke forskjell. Litt som å si at 'abort er drap med mindre det er som følge av voldtekt'. Slike meningsløse selvmotsigende argumenter vitner om en svært usikker meningsyter, som ikke ønsker å stå for sine meninger

Jeg er av dem som mener at man ikke bør ga sjansen på å utsette små barn for at hovedomsorgspersonen er borte over lenger tid.

 

Men om det er NØDVENDIG, så har man jo ikke noe valg, eller? Da må man bare håpe det går bra, siden det ikke er noe annet alternativ.

 

Det blir det samme som om barnet skader seg alvorlig og eneste mulighet for å få hjelp er å kjøre med det usikret i en bil til sykehuset. Det er ikke bra, men det er nødvendig, derfor tar man sjansen. See?

[Anonym bruker]

Å herregud, ikke begynn å dra inn drap og abort og voldtekt og alvorlig skadde barn da damer!!!

Snakk om å overdrive a !'

Det er snakk om å dra noen få netter bort.

Ikke at hovedomsorgspersonen er borte over lenger tid du over her.

Anonymous poster hash: 0e216...df4

[carma78]

Ungen min på 11 mnd var med pappaen på ferie i fem dager i sommer mens jeg jobbet...de hadde det toppers!! Dette blir for hysterisk...

[Rivjernet]

Digger argumentet om 'med mindre det et nødvendig syns jeg ikke det er greit'. Barna vet jo ikke forskjell. Litt som å si at 'abort er drap med mindre det er som følge av voldtekt'. Slike meningsløse selvmotsigende argumenter vitner om en svært usikker meningsyter, som ikke ønsker å stå for sine meninger

Det handler jo om at enkelte ting til nød kan aksepteres hvis det ligger en veldig god grunn bak.

Det er jo forskjell på om mor er på sykehuset en uke eller på jentetur i karibien.

Når jeg og min x gikk fra hverandre fikk vi beskjed om at minstemann skulle ha så få netter som mulig borte fra meg som mulig til han ble 3 år. Dette var fordi jeg ble vurdert som hovedomsorgsperson i hans liv, siden far hadde jobbet mye hele veien og jeg hadde tatt mesteparten av oppfølgingen av barna... Dette var råd vi fikk av familievernskontoret, helsestasjonen og psykolog.

Grunnen til at vi søkte råd og veiledning fra disse var at far ville ha så mye samvær som mulig for å slippe unna bidrag.

[Cat_Woman]

Er enig i at det ikke virker som noen god ide å overlate små barn til "fremmede" over lengre tid. Jeg hadde ikke levert babyen min til barnevakt/besteforeldre f eks. Pappaen til barnet bør ikke være en fremmed... Sønnen min har heldigvis to hovedomsorgspersoner, dermed har både jeg og mannen mulighet til å ta ham med på tur alene. Da jeg lå 3 dager på sykehuset var han 5 mnd gammel, og jeg var ikke bekymret for ham ett sekund - selv om jeg savnet ham!

[Anonym bruker]

Det er noe helt essensielt du og flere med deg ikke forstår Hi. Dette handler overhode ikke om udugelige fedre og ego-mødre som tror de er bedre enn far på noe som helst måte. Små barn forholder seg ikke til likestillings-problematikk.

 

Dette handler om barns biologi, psyke og utvikling. Det er nå engang sånn at barn kun klarer å forholde seg til en "hovedomsorgsgiver". Dette er den personen som har vært mest til stede de første månedene av babyens liv. Som regler er jo dette mor, men om far er den som er hjemme i perm den første tiden, så blir det han. Far kan være verdens beste far, men når det er mor som er til stede, så er det HUN babyen knytter seg mest til. (Hvis du skal klandre noen for dette politisk ukorrekte faktum, så skyld på biologien). 

 

Når mor da blir borte, så kan det være uheldig for barnet.

 

"Gerhardsen mener at spedbarnets psyke er laget lenge før vi fikk frysebokser til å ha morsmelk i. I hundretusener av år har det at mor ble borte nærmest vært ensbetydende med sult og død. - Spedbarn er derfor pre-programmert til å ville være i nærheten av mor."

 

"Vi ser at spedbarn som veldig tidlig opplever at mor er mye borte får problemer med å gå inn i varige relasjoner som større barn og voksne. De klarer på en måte ikke å stole helt på at en relasjon vil vare."

 

"Studier tyder på at så mye som 20 % av alle ettåringer ikke har det vi kaller trygg tilknytning, noe som kan tyde på at det ikke bare er i ekstreme tilfeller at barn blir utrygge av fravær"

 

http://mammanett.no/baby/foreldres_fravaer

 

Jeg har lest artikler fra flere barnepsykologer som sier seg enig med barnepsykolog Gerhardsen. Og jeg har lest artikler fra andre som sier seg uenig med henne, og som mener det er uproblematisk at mor reiser bort. Så her er det altså faglig uenighet, og det blir opp til hver enkelt å avgjøre for seg selv.

 

Problemene oppstår slik jeg ser det når premissene for diskusjonen blir helt på tryne.

 

Man blir altså av enkelte redusert til en egoistisk drittmamma som har valgt en udugelig far til barna sine fordi man velger å høre på de fagfolkene som mener at mor ikke bør reise for lenge fra barna sine for tidlig. Det er ikke selvforherligelse eller mistillit til far det handler om. Det handler om at man ikke vil ta den risikoen, uansett hvor liten den er. Jeg tror ikke det er uten grunn at mange mødre føler seg "presset" til å dra vekk av omgivelsene. I mange tilfeller sier nok magefølelsen at dette ikke er til det beste for barnet. Og andre ganger ikke så klart.

 

I det hele tatt mangler jeg gode motargumenter fra "den andre siden" i denne debatten. Mange lirer av seg "dette tror jeg ikke noe på , herregud bare reis ikke vær så hysterisk", uten å komme med et eneste motargument til det kvalifiserte fagfolk uttaler om temaet. Og det synes jeg er rart. Her inne er terskelen utrolig lav for å kritisere folk for å ta sjanser, for ikke å gjøre de valgene som er til det beste for barna sine. Folk som gjør egoistiske valg, uansett hvor lite praktisk eller følelsesmessig betydning dette har for barna, blir nærmest halshugget. Men når det gjelder dette med å reise vekk fra barn, så er man snarere en idiot og drittkjerring hvis man faktisk tar til seg disse rådene til flere fagfolk.

 

Jeg tror det er fordi vi kun er uegositiske inntil et visst punkt. Vi kan strekke oss langt, men å unnvære en helgetur med venninner...? Nei, DET blir litt for mye å ofre.

 

Det eneste vi vet med sikkerhet i denne debatten, er at barnet i hvert fall ikke løper noen risiko for å få tilknytningsskader senere i livet om både mor og far er til stede de første par leveårene... resten blir bare antakelser.

 

For øvrig mener jeg denne damen har mye vettugt å si om temaet: http://lykkeligbarndom.no/2012/07/10/du-fortjener-tid-for-deg-selv/

Anonymous poster hash: 08d40...4de

[Anonym bruker]

 

Det er noe helt essensielt du og flere med deg ikke forstår Hi. Dette handler overhode ikke om udugelige fedre og ego-mødre som tror de er bedre enn far på noe som helst måte. Små barn forholder seg ikke til likestillings-problematikk.

 

Dette handler om barns biologi, psyke og utvikling. Det er nå engang sånn at barn kun klarer å forholde seg til en "hovedomsorgsgiver". Dette er den personen som har vært mest til stede de første månedene av babyens liv. Som regler er jo dette mor, men om far er den som er hjemme i perm den første tiden, så blir det han. Far kan være verdens beste far, men når det er mor som er til stede, så er det HUN babyen knytter seg mest til. (Hvis du skal klandre noen for dette politisk ukorrekte faktum, så skyld på biologien).

 

Når mor da blir borte, så kan det være uheldig for barnet.

 

"Gerhardsen mener at spedbarnets psyke er laget lenge før vi fikk frysebokser til å ha morsmelk i. I hundretusener av år har det at mor ble borte nærmest vært ensbetydende med sult og død. - Spedbarn er derfor pre-programmert til å ville være i nærheten av mor."

 

"Vi ser at spedbarn som veldig tidlig opplever at mor er mye borte får problemer med å gå inn i varige relasjoner som større barn og voksne. De klarer på en måte ikke å stole helt på at en relasjon vil vare."

 

"Studier tyder på at så mye som 20 % av alle ettåringer ikke har det vi kaller trygg tilknytning, noe som kan tyde på at det ikke bare er i ekstreme tilfeller at barn blir utrygge av fravær"

 

http://mammanett.no/baby/foreldres_fravaer

 

Jeg har lest artikler fra flere barnepsykologer som sier seg enig med barnepsykolog Gerhardsen. Og jeg har lest artikler fra andre som sier seg uenig med henne, og som mener det er uproblematisk at mor reiser bort. Så her er det altså faglig uenighet, og det blir opp til hver enkelt å avgjøre for seg selv.

 

Problemene oppstår slik jeg ser det når premissene for diskusjonen blir helt på tryne.

 

Man blir altså av enkelte redusert til en egoistisk drittmamma som har valgt en udugelig far til barna sine fordi man velger å høre på de fagfolkene som mener at mor ikke bør reise for lenge fra barna sine for tidlig. Det er ikke selvforherligelse eller mistillit til far det handler om. Det handler om at man ikke vil ta den risikoen, uansett hvor liten den er. Jeg tror ikke det er uten grunn at mange mødre føler seg "presset" til å dra vekk av omgivelsene. I mange tilfeller sier nok magefølelsen at dette ikke er til det beste for barnet. Og andre ganger ikke så klart.

 

I det hele tatt mangler jeg gode motargumenter fra "den andre siden" i denne debatten. Mange lirer av seg "dette tror jeg ikke noe på , herregud bare reis ikke vær så hysterisk", uten å komme med et eneste motargument til det kvalifiserte fagfolk uttaler om temaet. Og det synes jeg er rart. Her inne er terskelen utrolig lav for å kritisere folk for å ta sjanser, for ikke å gjøre de valgene som er til det beste for barna sine. Folk som gjør egoistiske valg, uansett hvor lite praktisk eller følelsesmessig betydning dette har for barna, blir nærmest halshugget. Men når det gjelder dette med å reise vekk fra barn, så er man snarere en idiot og drittkjerring hvis man faktisk tar til seg disse rådene til flere fagfolk.

 

Jeg tror det er fordi vi kun er uegositiske inntil et visst punkt. Vi kan strekke oss langt, men å unnvære en helgetur med venninner...? Nei, DET blir litt for mye å ofre.

 

Det eneste vi vet med sikkerhet i denne debatten, er at barnet i hvert fall ikke løper noen risiko for å få tilknytningsskader senere i livet om både mor og far er til stede de første par leveårene... resten blir bare antakelser.

 

For øvrig mener jeg denne damen har mye vettugt å si om temaet: http://lykkeligbarndom.no/2012/07/10/du-fortjener-tid-for-deg-selv/

 

Anonymous poster hash: 08d40...4de

Enig, enig, enig! Du burde skrive innlegg på lykkeligbarndom.no selv!

 

Anonymous poster hash: 6e3cd...253

[Anonym bruker]

Eller problemet ligger i at nå til dags skal mødre reise så tidlig avsted selv om det kanskje ikke er best for det lille barnet ( forskere sier litt om antall netter borte i forhold til barnets alder)man er unormal om man ikke har dratt fra toåringen sin 3 netter i 2013! Helt fjernt det skal være sånn. Folk får leve utifra sine egne ønsker , men jeg som er en som ikke drar fra små barn over natta mer enn en natt. Man " må" veldig sjelden det. Oftest er det ferie / fest og ikke jobb eller fødsel som gjør at mødre drar. Jeg skjønner faktisk ikke hvordan dere kan " mobbe " oss. Synes dere burde lese forsking på dette istedet for kun tenke på deres egne behov. Hvorfor får så mange barn om det er vanskelig endre livet sitt bittelitt droppe alt av partyer/ turer en stund. Er helt fjernt hvor raskt man må presses tilbake til " livet". Ser det ofte ang alkohol , åh huff vært gravid 9 mmd ikke festa og drikki , amma 3? Mnd. Nå måååå jeg ut på byen altså .... Klart meg sååå lenge uten alkohol og uteliv. Dere som vil kaste forskning på båten ( dere ignorerer helt sikkert forskning på ettåringer i barnehager også) forkaster dere all forskning og utvikling? Kreft, aids, it- utviklingen , krybbedød osv. Eller ignorerer dere kun den forskningen som passer dårlig til deres egen levemåte? Det som er rett for en baby/ toddler er trygghet og om det er mor de føler den tryggheten mest med / ønsker ja så gi dem det. Det er fremdeles forskjeller på en mor og far og bilogi og tilknytning og dette ligger naturlig i småbarn, spiller ingen rolle hva dere ønsker fortelle dere selv. Dere er kvinner og mødre , vær det mer enn ett år pls. Jepp jeg provoserer ...Anonymous poster hash: 43f96...a3a

Tror du virkelig det er entydig forskning på området (kanskje du er litt enkel eller kanskje du ikke kan mye om vitenskaplig metode....)? Niks, mye ulik forskning som viser forskjellig. Du referer det som støtter ditt syn, de som mener noe annet kan fiske frem forskning som støtter sitt syn. Bare så du vet det, forskning på hiv/aids/kreft/kardiovaskulære sykdommer/diabetes osv osv er heller ikke entydig. You can pick and choose.

 

Jeg er mor hver dag, hele dagen også når jeg ikke er sammen med ungene. Hvis jeg ikke kan være der sørger jeg for at noen som kan ta godt vare på dem passer på dem.

 

Anonymous poster hash: f3f07...d52

[Lillababy]

_{FAntastisk flott innlegg om tilknytning. Eg trur at problemet et stykke på vei er at ikkje alle har kompetanse på dette med tilknytning, og då vil det være naturleg å tru at dette handler om lite tillit til far. Dette med tilknytning/utviklingspsykologi hos småbarn,  burde vera mykje meir kjend, slik at alle visste om det, og ikkje berre oss som har utdanninga.}

[Rivjernet]

 

Det er noe helt essensielt du og flere med deg ikke forstår Hi. Dette handler overhode ikke om udugelige fedre og ego-mødre som tror de er bedre enn far på noe som helst måte. Små barn forholder seg ikke til likestillings-problematikk.

 

Dette handler om barns biologi, psyke og utvikling. Det er nå engang sånn at barn kun klarer å forholde seg til en "hovedomsorgsgiver". Dette er den personen som har vært mest til stede de første månedene av babyens liv. Som regler er jo dette mor, men om far er den som er hjemme i perm den første tiden, så blir det han. Far kan være verdens beste far, men når det er mor som er til stede, så er det HUN babyen knytter seg mest til. (Hvis du skal klandre noen for dette politisk ukorrekte faktum, så skyld på biologien).

 

Når mor da blir borte, så kan det være uheldig for barnet.

 

"Gerhardsen mener at spedbarnets psyke er laget lenge før vi fikk frysebokser til å ha morsmelk i. I hundretusener av år har det at mor ble borte nærmest vært ensbetydende med sult og død. - Spedbarn er derfor pre-programmert til å ville være i nærheten av mor."

 

"Vi ser at spedbarn som veldig tidlig opplever at mor er mye borte får problemer med å gå inn i varige relasjoner som større barn og voksne. De klarer på en måte ikke å stole helt på at en relasjon vil vare."

 

"Studier tyder på at så mye som 20 % av alle ettåringer ikke har det vi kaller trygg tilknytning, noe som kan tyde på at det ikke bare er i ekstreme tilfeller at barn blir utrygge av fravær"

 

http://mammanett.no/baby/foreldres_fravaer

 

Jeg har lest artikler fra flere barnepsykologer som sier seg enig med barnepsykolog Gerhardsen. Og jeg har lest artikler fra andre som sier seg uenig med henne, og som mener det er uproblematisk at mor reiser bort. Så her er det altså faglig uenighet, og det blir opp til hver enkelt å avgjøre for seg selv.

 

Problemene oppstår slik jeg ser det når premissene for diskusjonen blir helt på tryne.

 

Man blir altså av enkelte redusert til en egoistisk drittmamma som har valgt en udugelig far til barna sine fordi man velger å høre på de fagfolkene som mener at mor ikke bør reise for lenge fra barna sine for tidlig. Det er ikke selvforherligelse eller mistillit til far det handler om. Det handler om at man ikke vil ta den risikoen, uansett hvor liten den er. Jeg tror ikke det er uten grunn at mange mødre føler seg "presset" til å dra vekk av omgivelsene. I mange tilfeller sier nok magefølelsen at dette ikke er til det beste for barnet. Og andre ganger ikke så klart.

 

I det hele tatt mangler jeg gode motargumenter fra "den andre siden" i denne debatten. Mange lirer av seg "dette tror jeg ikke noe på , herregud bare reis ikke vær så hysterisk", uten å komme med et eneste motargument til det kvalifiserte fagfolk uttaler om temaet. Og det synes jeg er rart. Her inne er terskelen utrolig lav for å kritisere folk for å ta sjanser, for ikke å gjøre de valgene som er til det beste for barna sine. Folk som gjør egoistiske valg, uansett hvor lite praktisk eller følelsesmessig betydning dette har for barna, blir nærmest halshugget. Men når det gjelder dette med å reise vekk fra barn, så er man snarere en idiot og drittkjerring hvis man faktisk tar til seg disse rådene til flere fagfolk.

 

Jeg tror det er fordi vi kun er uegositiske inntil et visst punkt. Vi kan strekke oss langt, men å unnvære en helgetur med venninner...? Nei, DET blir litt for mye å ofre.

 

Det eneste vi vet med sikkerhet i denne debatten, er at barnet i hvert fall ikke løper noen risiko for å få tilknytningsskader senere i livet om både mor og far er til stede de første par leveårene... resten blir bare antakelser.

 

For øvrig mener jeg denne damen har mye vettugt å si om temaet: http://lykkeligbarndom.no/2012/07/10/du-fortjener-tid-for-deg-selv/

 

Anonymous poster hash: 08d40...4de

Amen!!

[Anonym bruker]

 

Det er noe helt essensielt du og flere med deg ikke forstår Hi. Dette handler overhode ikke om udugelige fedre og ego-mødre som tror de er bedre enn far på noe som helst måte. Små barn forholder seg ikke til likestillings-problematikk.

 

Dette handler om barns biologi, psyke og utvikling. Det er nå engang sånn at barn kun klarer å forholde seg til en "hovedomsorgsgiver". Dette er den personen som har vært mest til stede de første månedene av babyens liv. Som regler er jo dette mor, men om far er den som er hjemme i perm den første tiden, så blir det han. Far kan være verdens beste far, men når det er mor som er til stede, så er det HUN babyen knytter seg mest til. (Hvis du skal klandre noen for dette politisk ukorrekte faktum, så skyld på biologien). 

 

Når mor da blir borte, så kan det være uheldig for barnet.

 

"Gerhardsen mener at spedbarnets psyke er laget lenge før vi fikk frysebokser til å ha morsmelk i. I hundretusener av år har det at mor ble borte nærmest vært ensbetydende med sult og død. - Spedbarn er derfor pre-programmert til å ville være i nærheten av mor."

 

"Vi ser at spedbarn som veldig tidlig opplever at mor er mye borte får problemer med å gå inn i varige relasjoner som større barn og voksne. De klarer på en måte ikke å stole helt på at en relasjon vil vare."

 

"Studier tyder på at så mye som 20 % av alle ettåringer ikke har det vi kaller trygg tilknytning, noe som kan tyde på at det ikke bare er i ekstreme tilfeller at barn blir utrygge av fravær"

 

http://mammanett.no/baby/foreldres_fravaer

 

Jeg har lest artikler fra flere barnepsykologer som sier seg enig med barnepsykolog Gerhardsen. Og jeg har lest artikler fra andre som sier seg uenig med henne, og som mener det er uproblematisk at mor reiser bort. Så her er det altså faglig uenighet, og det blir opp til hver enkelt å avgjøre for seg selv.

 

Problemene oppstår slik jeg ser det når premissene for diskusjonen blir helt på tryne.

 

Man blir altså av enkelte redusert til en egoistisk drittmamma som har valgt en udugelig far til barna sine fordi man velger å høre på de fagfolkene som mener at mor ikke bør reise for lenge fra barna sine for tidlig. Det er ikke selvforherligelse eller mistillit til far det handler om. Det handler om at man ikke vil ta den risikoen, uansett hvor liten den er. Jeg tror ikke det er uten grunn at mange mødre føler seg "presset" til å dra vekk av omgivelsene. I mange tilfeller sier nok magefølelsen at dette ikke er til det beste for barnet. Og andre ganger ikke så klart.

 

I det hele tatt mangler jeg gode motargumenter fra "den andre siden" i denne debatten. Mange lirer av seg "dette tror jeg ikke noe på , herregud bare reis ikke vær så hysterisk", uten å komme med et eneste motargument til det kvalifiserte fagfolk uttaler om temaet. Og det synes jeg er rart. Her inne er terskelen utrolig lav for å kritisere folk for å ta sjanser, for ikke å gjøre de valgene som er til det beste for barna sine. Folk som gjør egoistiske valg, uansett hvor lite praktisk eller følelsesmessig betydning dette har for barna, blir nærmest halshugget. Men når det gjelder dette med å reise vekk fra barn, så er man snarere en idiot og drittkjerring hvis man faktisk tar til seg disse rådene til flere fagfolk.

 

Jeg tror det er fordi vi kun er uegositiske inntil et visst punkt. Vi kan strekke oss langt, men å unnvære en helgetur med venninner...? Nei, DET blir litt for mye å ofre.

 

Det eneste vi vet med sikkerhet i denne debatten, er at barnet i hvert fall ikke løper noen risiko for å få tilknytningsskader senere i livet om både mor og far er til stede de første par leveårene... resten blir bare antakelser.

 

For øvrig mener jeg denne damen har mye vettugt å si om temaet: http://lykkeligbarndom.no/2012/07/10/du-fortjener-tid-for-deg-selv/

 

Anonymous poster hash: 08d40...4de

 

Dette var snakk om en unge på 1 1/2 år, også begynner du å dra inn studier der mor er borte i lengre tid i SPEDBARNSALDER, og du refererer til kun EN psykolog. MANGE andre psykologer mener det der er bare tull.

Det du kommer med er jo bare vås! Et barn på 1 1/2 år tar ingen varig skade av å være sammen med kun pappa i 3 netter! Nå må dere hysteriske kvinnemennesker ta dere sammen og bruke hodet litt! Hadde det dere messer om stemt så hadde verden stort sett bestått av meget traumatiserte mennesker. Stol heller litt mer på mannen deres og prøv å slapp av litt! Dere er jo rett og slett gale!

 

Anonymous poster hash: e94b5...71b

[Anonym bruker]

 

Eller problemet ligger i at nå til dags skal mødre reise så tidlig avsted selv om det kanskje ikke er best for det lille barnet ( forskere sier litt om antall netter borte i forhold til barnets alder)man er unormal om man ikke har dratt fra toåringen sin 3 netter i 2013! Helt fjernt det skal være sånn. Folk får leve utifra sine egne ønsker , men jeg som er en som ikke drar fra små barn over natta mer enn en natt. Man " må" veldig sjelden det. Oftest er det ferie / fest og ikke jobb eller fødsel som gjør at mødre drar. Jeg skjønner faktisk ikke hvordan dere kan " mobbe " oss. Synes dere burde lese forsking på dette istedet for kun tenke på deres egne behov. Hvorfor får så mange barn om det er vanskelig endre livet sitt bittelitt droppe alt av partyer/ turer en stund. Er helt fjernt hvor raskt man må presses tilbake til " livet". Ser det ofte ang alkohol , åh huff vært gravid 9 mmd ikke festa og drikki , amma 3? Mnd. Nå måååå jeg ut på byen altså .... Klart meg sååå lenge uten alkohol og uteliv. Dere som vil kaste forskning på båten ( dere ignorerer helt sikkert forskning på ettåringer i barnehager også) forkaster dere all forskning og utvikling? Kreft, aids, it- utviklingen , krybbedød osv. Eller ignorerer dere kun den forskningen som passer dårlig til deres egen levemåte? Det som er rett for en baby/ toddler er trygghet og om det er mor de føler den tryggheten mest med / ønsker ja så gi dem det. Det er fremdeles forskjeller på en mor og far og bilogi og tilknytning og dette ligger naturlig i småbarn, spiller ingen rolle hva dere ønsker fortelle dere selv. Dere er kvinner og mødre , vær det mer enn ett år pls. Jepp jeg provoserer ...Anonymous poster hash: 43f96...a3a

Tror du virkelig det er entydig forskning på området (kanskje du er litt enkel eller kanskje du ikke kan mye om vitenskaplig metode....)? Niks, mye ulik forskning som viser forskjellig. Du referer det som støtter ditt syn, de som mener noe annet kan fiske frem forskning som støtter sitt syn. Bare så du vet det, forskning på hiv/aids/kreft/kardiovaskulære sykdommer/diabetes osv osv er heller ikke entydig. You can pick and choose.

 

Jeg er mor hver dag, hele dagen også når jeg ikke er sammen med ungene. Hvis jeg ikke kan være der sørger jeg for at noen som kan ta godt vare på dem passer på dem.

 

Anonymous poster hash: f3f07...d52

Nå er ikke jeg hun som svarer deg, men likevel: Det var da voldsomt så hissig du var da!?! Måten du argumenterer og debatterer på vitner vel ikke akkurat om et usedvanlig velfungerende sinn det heller....

 

Du har riktignok et poeng: det finnes lite entydig forskning - generelt sett egentlig. Man klarer sikkert å lete opp artikler som sier at røyking og drikking i svangerskapet er helt ok, at barn som skriker seg i søvn hver natt får veldig høy IQ og ekstremt høy selvtillit, og at barn som drikker MME jevnt over utvikler dyskelsi og får få venner senere i livet.

 

Likevel er det de færreste av oss som mener det er ok å drikke/røyke i svangerskapet, og få av oss tror MME fører til skader av noe slag. Hvorfor det? Jo, fordi vi foretar en helhetsvurdering. Vi ser på forskningen som foreligger, metoder og argumenter, hvor mye av de ulike forskningsprosjektene som konkluderer noen lunde i samme retning, HVEM som har foretatt forskningen, og sist, men overhode IKKE minst; vår egen fornuft. Trolig også magefølelse.

 

Dette gjør vi alle. Også du. Alle de valgene du tar, tar du på bakgrunn av noe. Du kommer garantert i situasjoner du også, der du blir usikker på hva som er "riktig". Du vurderer og kommer frem til hva DU mener er best, basert på en helhetsvurdering. 100 % sikre kan verken du eller vi andre være. På noe som helst egentlig.

 

Og det er det jeg synes blir så rart i denne situasjonen: Selv om vi gjør NØYAKTIG det samme som deg, gjør et valg utifra en helhetsvurdering, så tillegger du oss tilnærmet onde motiver fordi vi kommer til en annen slutning enn deg. Og det er egentlig ganske rart, for vi som velger å ikke reise vekk flere døgn fra barna våre mens de er små utsetter ikke barna våre for NOEN SOM HELST risiko på grunn av valgene våre. Barna våre lider overhode ikke fordi vi blir hjemme med dem. Så hvorfor så utrolig provosert over valget vi tar? Jeg misliker sterkt å spørre om det her da jeg mener det er dårlig debattskikk, men klarer ikke å la være: blir du så fordømt provosert fordi du innerst inne har et snev av dårlig samvittighet? Er det en slags forsvarsmekanisme.

 

At barn kan ta skade (i form av tilknytningsvansker i voksen alder, et ganske utbredt problem faktisk) av at nærmeste omsorgspersonen forlater det når det er lite, er en ganske utbredt teori i fagmiljøet. Teorien er liksom ikke på linje med "marsboerne er ikke grønne, der er blå- og hvitstripete" eller "røyking i svangerskapet gir barn med mer harføre lunger". Så hvis en mor da foretar en vurdering à la denne: "ok, jeg ser at det er personer med inngående kompetanse på barns psyke og utvikling som advarer mot å reise vekk fra barna mens de enda er små. I mitt hode høres teoriene og argumentene deres ganske fornuftige ut. Helt sikker kan jeg selvsagt ikke være, men dette er viktig for meg, så akkurat her velger jeg å ikke ta noen sjanser. For meg er det et lite offer å sørge for å ikke forlate barnet mitt for lenge mens det enda er lite - om ikke annet så for å være på den sikre siden. Barnet tar i det minste ikke skade av det" - hvorfor provoserer det deg så mye at du til og med på tillegge disse personene nesten onde hensikter?

 

Og på tampen: hvis du leser linkene over her i mitt forrige innlegg: kan du fortelle meg HVORFOR du mener "teorien" er feil? Kan du ta for deg noen av argumentene som barnepsykolog Gerhardsen kommer med, og fortelle HVOR og HVORFOR du mener hun tar feil? Da blir plutselig debatten mye mer interessant.

 

 

Anonymous poster hash: 08d40...4de

[Gjest Ingen skal få!]

For barnet er det ingen forskjell om mor er på fest eller sykehus. Hvorfor skjønner dere ikke det? Tar barnet mer skade av førstnevnte? Neppe. Tar utifra deres beregninger like mye skade åkke som.

Bestem dere nå

[Gjest Ingen skal få!]

 

Digger argumentet om 'med mindre det et nødvendig syns jeg ikke det er greit'. Barna vet jo ikke forskjell. Litt som å si at 'abort er drap med mindre det er som følge av voldtekt'. Slike meningsløse selvmotsigende argumenter vitner om en svært usikker meningsyter, som ikke ønsker å stå for sine meninger

Det handler jo om at enkelte ting til nød kan aksepteres hvis det ligger en veldig god grunn bak.

Det er jo forskjell på om mor er på sykehuset en uke eller på jentetur i karibien.

Når jeg og min x gikk fra hverandre fikk vi beskjed om at minstemann skulle ha så få netter som mulig borte fra meg som mulig til han ble 3 år. Dette var fordi jeg ble vurdert som hovedomsorgsperson i hans liv, siden far hadde jobbet mye hele veien og jeg hadde tatt mesteparten av oppfølgingen av barna... Dette var råd vi fikk av familievernskontoret, helsestasjonen og psykolog.

Grunnen til at vi søkte råd og veiledning fra disse var at far ville ha så mye samvær som mulig for å slippe unna bidrag.

Du skjønner at det er forskjell på samvær - en fast ordning - og på en langweekend eller?

[Anonym bruker]

 

 

Det er noe helt essensielt du og flere med deg ikke forstår Hi. Dette handler overhode ikke om udugelige fedre og ego-mødre som tror de er bedre enn far på noe som helst måte. Små barn forholder seg ikke til likestillings-problematikk.

 

Dette handler om barns biologi, psyke og utvikling. Det er nå engang sånn at barn kun klarer å forholde seg til en "hovedomsorgsgiver". Dette er den personen som har vært mest til stede de første månedene av babyens liv. Som regler er jo dette mor, men om far er den som er hjemme i perm den første tiden, så blir det han. Far kan være verdens beste far, men når det er mor som er til stede, så er det HUN babyen knytter seg mest til. (Hvis du skal klandre noen for dette politisk ukorrekte faktum, så skyld på biologien). 

 

Når mor da blir borte, så kan det være uheldig for barnet.

 

"Gerhardsen mener at spedbarnets psyke er laget lenge før vi fikk frysebokser til å ha morsmelk i. I hundretusener av år har det at mor ble borte nærmest vært ensbetydende med sult og død. - Spedbarn er derfor pre-programmert til å ville være i nærheten av mor."

 

"Vi ser at spedbarn som veldig tidlig opplever at mor er mye borte får problemer med å gå inn i varige relasjoner som større barn og voksne. De klarer på en måte ikke å stole helt på at en relasjon vil vare."

 

"Studier tyder på at så mye som 20 % av alle ettåringer ikke har det vi kaller trygg tilknytning, noe som kan tyde på at det ikke bare er i ekstreme tilfeller at barn blir utrygge av fravær"

 

http://mammanett.no/baby/foreldres_fravaer

 

Jeg har lest artikler fra flere barnepsykologer som sier seg enig med barnepsykolog Gerhardsen. Og jeg har lest artikler fra andre som sier seg uenig med henne, og som mener det er uproblematisk at mor reiser bort. Så her er det altså faglig uenighet, og det blir opp til hver enkelt å avgjøre for seg selv.

 

Problemene oppstår slik jeg ser det når premissene for diskusjonen blir helt på tryne.

 

Man blir altså av enkelte redusert til en egoistisk drittmamma som har valgt en udugelig far til barna sine fordi man velger å høre på de fagfolkene som mener at mor ikke bør reise for lenge fra barna sine for tidlig. Det er ikke selvforherligelse eller mistillit til far det handler om. Det handler om at man ikke vil ta den risikoen, uansett hvor liten den er. Jeg tror ikke det er uten grunn at mange mødre føler seg "presset" til å dra vekk av omgivelsene. I mange tilfeller sier nok magefølelsen at dette ikke er til det beste for barnet. Og andre ganger ikke så klart.

 

I det hele tatt mangler jeg gode motargumenter fra "den andre siden" i denne debatten. Mange lirer av seg "dette tror jeg ikke noe på , herregud bare reis ikke vær så hysterisk", uten å komme med et eneste motargument til det kvalifiserte fagfolk uttaler om temaet. Og det synes jeg er rart. Her inne er terskelen utrolig lav for å kritisere folk for å ta sjanser, for ikke å gjøre de valgene som er til det beste for barna sine. Folk som gjør egoistiske valg, uansett hvor lite praktisk eller følelsesmessig betydning dette har for barna, blir nærmest halshugget. Men når det gjelder dette med å reise vekk fra barn, så er man snarere en idiot og drittkjerring hvis man faktisk tar til seg disse rådene til flere fagfolk.

 

Jeg tror det er fordi vi kun er uegositiske inntil et visst punkt. Vi kan strekke oss langt, men å unnvære en helgetur med venninner...? Nei, DET blir litt for mye å ofre.

 

Det eneste vi vet med sikkerhet i denne debatten, er at barnet i hvert fall ikke løper noen risiko for å få tilknytningsskader senere i livet om både mor og far er til stede de første par leveårene... resten blir bare antakelser.

 

For øvrig mener jeg denne damen har mye vettugt å si om temaet: http://lykkeligbarndom.no/2012/07/10/du-fortjener-tid-for-deg-selv/

 

Anonymous poster hash: 08d40...4de

 

Dette var snakk om en unge på 1 1/2 år, også begynner du å dra inn studier der mor er borte i lengre tid i SPEDBARNSALDER, og du refererer til kun EN psykolog. MANGE andre psykologer mener det der er bare tull.

Det du kommer med er jo bare vås! Et barn på 1 1/2 år tar ingen varig skade av å være sammen med kun pappa i 3 netter! Nå må dere hysteriske kvinnemennesker ta dere sammen og bruke hodet litt! Hadde det dere messer om stemt så hadde verden stort sett bestått av meget traumatiserte mennesker. Stol heller litt mer på mannen deres og prøv å slapp av litt! Dere er jo rett og slett gale!

 

Anonymous poster hash: e94b5...71b

"Med et 12 måneder gammelt barn kan du ha barnevakt en halv helg, men vent med helgeturer til barnet nærmer seg halvannet, og helst ikke en langhelg borte før barnet er to år. Det er kanskje strengt, men tenk på det som en helgardering for at barnet ditt skal utvikle en sterk psyke, sier barnepsykologen Elisabeth Gerhardsen."

 

Dette var det som sto i artikkelen hvis du gadd å lese hele, så det hun sier er absolutt relevant for nettopp denne debatten hvor det var snakk om et barn på 1,4 år hvor mor skulle være borte i 3 (4?) netter.

 

Du sier jeg kommer med vås og kaller meg hysterisk, faktisk til og med gal... for å falle ned på ditt nivå har jeg lyst til å si at du er en egoistisk mor som ikke setter barnet ditt først. Kan du ikke i det minste PRØVE å debattere litt redelig her? Du kommer med en masse påstander, men ikke ETT ENESTE argument. Kan du ikke ta for deg argumentene i artikkelen, og heller tilbakevise dem med noe annet enn "dette er bare vås, dere er hysteriske"?

 

"Hadde det dere messer om stemt så hadde verden stort sett bestått av meget traumatiserte mennesker.". Haha... og det gjør den ikke mener du? Vet du hvor utbredt tilknytningsvansker er? Google det du, så ser du noen ganske skremmende tall. Jeg sier ikke at enhver person med tilknytningsvansker har det fordi mor dro på helgetur, men denne diagnosen er virkelig ikke noe å bagatellisere verken når det gjelder omfang eller alvorlighetsgrad.

 

Og det er ingen her i denne tråden som har påstått denne tilknytningsteorien som en 100 % sannhet, eller påstått at det ikke er uenighet om den. Det er ganske åpenbart at det er faglig uenighet rundt dette. Men for noen av oss virker denne teorien fornuftig, i alle fall fornuftig nok til at vi ikke vil sjanse på den, uansett om risikoen/sannssynligheten ligger på 1 %. Og det må da være greit? Ikke noe å bli så sint over det vel? Som sagt tidligere: vi kan med ganske stor sikkerhet påstå at barnet ikke tar noen skade av at mor IKKE reiser bort på helgetur. Hvorfor er det da så krise for deg om noen velger å ikke gjøre det?

 

 

 

Anonymous poster hash: 08d40...4de

[Anonym bruker]

For barnet er det ingen forskjell om mor er på fest eller sykehus. Hvorfor skjønner dere ikke det? Tar barnet mer skade av førstnevnte? Neppe. Tar utifra deres beregninger like mye skade åkke som.

Bestem dere nå

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg forstår utmerket godt at barnet ikke forstår forskjell på om mor er på fest eller sykehus.

 

Jeg forstår også at dersom det faktisk er slik at barnet har en risiko for å utvikle tilknytningsvansker dersom mor blir borte, så gjelder denne risikoen helt uavhengig av hva mor gjør mens hun er borte.

 

Altså må man i mitt hode gjøre en helhetsvurdering: er en helgetur med venninnene verdt den risikoen? Er et sykeopphold for å behandle kreft verdt den risikoen?

Jeg tror de fleste med et snev av vett skjønner at noen ganger må man veie to onder opp mot hverandre, uten at det på noen som helst måte ugyldiggjør teorien om risiko for tilknytningsvansker. Litt sånn som at når mor heller tar livet sitt enn å slutte å røyke i svangerskapet, så er det best at hun fortsetter å røyke - uten at det betyr at fosteret er vernet for skader av røyken hennes.

 

Anonymous poster hash: 08d40...4de

[Anonym bruker]

 

 

Digger argumentet om 'med mindre det et nødvendig syns jeg ikke det er greit'. Barna vet jo ikke forskjell. Litt som å si at 'abort er drap med mindre det er som følge av voldtekt'. Slike meningsløse selvmotsigende argumenter vitner om en svært usikker meningsyter, som ikke ønsker å stå for sine meninger

Det handler jo om at enkelte ting til nød kan aksepteres hvis det ligger en veldig god grunn bak.

Det er jo forskjell på om mor er på sykehuset en uke eller på jentetur i karibien.

Når jeg og min x gikk fra hverandre fikk vi beskjed om at minstemann skulle ha så få netter som mulig borte fra meg som mulig til han ble 3 år. Dette var fordi jeg ble vurdert som hovedomsorgsperson i hans liv, siden far hadde jobbet mye hele veien og jeg hadde tatt mesteparten av oppfølgingen av barna... Dette var råd vi fikk av familievernskontoret, helsestasjonen og psykolog.

Grunnen til at vi søkte råd og veiledning fra disse var at far ville ha så mye samvær som mulig for å slippe unna bidrag.

Du skjønner at det er forskjell på samvær - en fast ordning - og på en langweekend eller?

 

Tror du et barn på ett år gjør det?

 

Anonymous poster hash: 08d40...4de

[Gjest Ingen skal få!]

 

 

 

 

Digger argumentet om 'med mindre det et nødvendig syns jeg ikke det er greit'. Barna vet jo ikke forskjell. Litt som å si at 'abort er drap med mindre det er som følge av voldtekt'. Slike meningsløse selvmotsigende argumenter vitner om en svært usikker meningsyter, som ikke ønsker å stå for sine meninger

Det handler jo om at enkelte ting til nød kan aksepteres hvis det ligger en veldig god grunn bak.

Det er jo forskjell på om mor er på sykehuset en uke eller på jentetur i karibien.

Når jeg og min x gikk fra hverandre fikk vi beskjed om at minstemann skulle ha så få netter som mulig borte fra meg som mulig til han ble 3 år. Dette var fordi jeg ble vurdert som hovedomsorgsperson i hans liv, siden far hadde jobbet mye hele veien og jeg hadde tatt mesteparten av oppfølgingen av barna... Dette var råd vi fikk av familievernskontoret, helsestasjonen og psykolog.

Grunnen til at vi søkte råd og veiledning fra disse var at far ville ha så mye samvær som mulig for å slippe unna bidrag.

Du skjønner at det er forskjell på samvær - en fast ordning - og på en langweekend eller?

Tror du et barn på ett år gjør det?

 

Anonymous poster hash: 08d40...4de

Jeg forstår at du kan lese, men er usikker på om du evner å ta til deg teksten.

[Anonym bruker]

 

 

 

Det er noe helt essensielt du og flere med deg ikke forstår Hi. Dette handler overhode ikke om udugelige fedre og ego-mødre som tror de er bedre enn far på noe som helst måte. Små barn forholder seg ikke til likestillings-problematikk.

 

Dette handler om barns biologi, psyke og utvikling. Det er nå engang sånn at barn kun klarer å forholde seg til en "hovedomsorgsgiver". Dette er den personen som har vært mest til stede de første månedene av babyens liv. Som regler er jo dette mor, men om far er den som er hjemme i perm den første tiden, så blir det han. Far kan være verdens beste far, men når det er mor som er til stede, så er det HUN babyen knytter seg mest til. (Hvis du skal klandre noen for dette politisk ukorrekte faktum, så skyld på biologien). 

 

Når mor da blir borte, så kan det være uheldig for barnet.

 

"Gerhardsen mener at spedbarnets psyke er laget lenge før vi fikk frysebokser til å ha morsmelk i. I hundretusener av år har det at mor ble borte nærmest vært ensbetydende med sult og død. - Spedbarn er derfor pre-programmert til å ville være i nærheten av mor."

 

"Vi ser at spedbarn som veldig tidlig opplever at mor er mye borte får problemer med å gå inn i varige relasjoner som større barn og voksne. De klarer på en måte ikke å stole helt på at en relasjon vil vare."

 

"Studier tyder på at så mye som 20 % av alle ettåringer ikke har det vi kaller trygg tilknytning, noe som kan tyde på at det ikke bare er i ekstreme tilfeller at barn blir utrygge av fravær"

 

http://mammanett.no/baby/foreldres_fravaer

 

Jeg har lest artikler fra flere barnepsykologer som sier seg enig med barnepsykolog Gerhardsen. Og jeg har lest artikler fra andre som sier seg uenig med henne, og som mener det er uproblematisk at mor reiser bort. Så her er det altså faglig uenighet, og det blir opp til hver enkelt å avgjøre for seg selv.

 

Problemene oppstår slik jeg ser det når premissene for diskusjonen blir helt på tryne.

 

Man blir altså av enkelte redusert til en egoistisk drittmamma som har valgt en udugelig far til barna sine fordi man velger å høre på de fagfolkene som mener at mor ikke bør reise for lenge fra barna sine for tidlig. Det er ikke selvforherligelse eller mistillit til far det handler om. Det handler om at man ikke vil ta den risikoen, uansett hvor liten den er. Jeg tror ikke det er uten grunn at mange mødre føler seg "presset" til å dra vekk av omgivelsene. I mange tilfeller sier nok magefølelsen at dette ikke er til det beste for barnet. Og andre ganger ikke så klart.

 

I det hele tatt mangler jeg gode motargumenter fra "den andre siden" i denne debatten. Mange lirer av seg "dette tror jeg ikke noe på , herregud bare reis ikke vær så hysterisk", uten å komme med et eneste motargument til det kvalifiserte fagfolk uttaler om temaet. Og det synes jeg er rart. Her inne er terskelen utrolig lav for å kritisere folk for å ta sjanser, for ikke å gjøre de valgene som er til det beste for barna sine. Folk som gjør egoistiske valg, uansett hvor lite praktisk eller følelsesmessig betydning dette har for barna, blir nærmest halshugget. Men når det gjelder dette med å reise vekk fra barn, så er man snarere en idiot og drittkjerring hvis man faktisk tar til seg disse rådene til flere fagfolk.

 

Jeg tror det er fordi vi kun er uegositiske inntil et visst punkt. Vi kan strekke oss langt, men å unnvære en helgetur med venninner...? Nei, DET blir litt for mye å ofre.

 

Det eneste vi vet med sikkerhet i denne debatten, er at barnet i hvert fall ikke løper noen risiko for å få tilknytningsskader senere i livet om både mor og far er til stede de første par leveårene... resten blir bare antakelser.

 

For øvrig mener jeg denne damen har mye vettugt å si om temaet: http://lykkeligbarndom.no/2012/07/10/du-fortjener-tid-for-deg-selv/

 

Anonymous poster hash: 08d40...4de

 

Dette var snakk om en unge på 1 1/2 år, også begynner du å dra inn studier der mor er borte i lengre tid i SPEDBARNSALDER, og du refererer til kun EN psykolog. MANGE andre psykologer mener det der er bare tull.

Det du kommer med er jo bare vås! Et barn på 1 1/2 år tar ingen varig skade av å være sammen med kun pappa i 3 netter! Nå må dere hysteriske kvinnemennesker ta dere sammen og bruke hodet litt! Hadde det dere messer om stemt så hadde verden stort sett bestått av meget traumatiserte mennesker. Stol heller litt mer på mannen deres og prøv å slapp av litt! Dere er jo rett og slett gale!

Anonymous poster hash: e94b5...71b

"Med et 12 måneder gammelt barn kan du ha barnevakt en halv helg, men vent med helgeturer til barnet nærmer seg halvannet, og helst ikke en langhelg borte før barnet er to år. Det er kanskje strengt, men tenk på det som en helgardering for at barnet ditt skal utvikle en sterk psyke, sier barnepsykologen Elisabeth Gerhardsen."

 

Dette var det som sto i artikkelen hvis du gadd å lese hele, så det hun sier er absolutt relevant for nettopp denne debatten hvor det var snakk om et barn på 1,4 år hvor mor skulle være borte i 3 (4?) netter.

 

Du sier jeg kommer med vås og kaller meg hysterisk, faktisk til og med gal... for å falle ned på ditt nivå har jeg lyst til å si at du er en egoistisk mor som ikke setter barnet ditt først. Kan du ikke i det minste PRØVE å debattere litt redelig her? Du kommer med en masse påstander, men ikke ETT ENESTE argument. Kan du ikke ta for deg argumentene i artikkelen, og heller tilbakevise dem med noe annet enn "dette er bare vås, dere er hysteriske"?

 

"Hadde det dere messer om stemt så hadde verden stort sett bestått av meget traumatiserte mennesker.". Haha... og det gjør den ikke mener du? Vet du hvor utbredt tilknytningsvansker er? Google det du, så ser du noen ganske skremmende tall. Jeg sier ikke at enhver person med tilknytningsvansker har det fordi mor dro på helgetur, men denne diagnosen er virkelig ikke noe å bagatellisere verken når det gjelder omfang eller alvorlighetsgrad.

 

Og det er ingen her i denne tråden som har påstått denne tilknytningsteorien som en 100 % sannhet, eller påstått at det ikke er uenighet om den. Det er ganske åpenbart at det er faglig uenighet rundt dette. Men for noen av oss virker denne teorien fornuftig, i alle fall fornuftig nok til at vi ikke vil sjanse på den, uansett om risikoen/sannssynligheten ligger på 1 %. Og det må da være greit? Ikke noe å bli så sint over det vel? Som sagt tidligere: vi kan med ganske stor sikkerhet påstå at barnet ikke tar noen skade av at mor IKKE reiser bort på helgetur. Hvorfor er det da så krise for deg om noen velger å ikke gjøre det?

 

 

 

Anonymous poster hash: 08d40...4de

 

Vet du hva? Jeg driter i din svadapsykologi! At denne psykologen mener at mor ikke kan la far ha barnet alene i 3 netter for å helgardere seg for at barnet skal få en sterk psyke er BULLSHIT! Leter du så finner du nok psykologer som mener at barna IKKE får sterk psyke av å bli avhengig av mor og kun mor også!

Har du litt peiling så vet du at det finnes utrolig mye rart blandt psykologer. Se litt på hva psykologer har kommet med av "teorier" i tidligere år!

 

Hva med å tenke LITT selv? Prøv det til en forandring! 

 

Det er snakk om en unge på 1 1/2 år, og at du faktisk tror den kan få livslang skade av å være sammen med sin egen pappa i 3 netter! Det er jo bare fullstendig tullete! 

 

Anonymous poster hash: e94b5...71b

[Gjest Ingen skal få!]

 

 

For barnet er det ingen forskjell om mor er på fest eller sykehus. Hvorfor skjønner dere ikke det? Tar barnet mer skade av førstnevnte? Neppe. Tar utifra deres beregninger like mye skade åkke som.

Bestem dere nå

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg forstår utmerket godt at barnet ikke forstår forskjell på om mor er på fest eller sykehus.

 

Jeg forstår også at dersom det faktisk er slik at barnet har en risiko for å utvikle tilknytningsvansker dersom mor blir borte, så gjelder denne risikoen helt uavhengig av hva mor gjør mens hun er borte.

 

Altså må man i mitt hode gjøre en helhetsvurdering: er en helgetur med venninnene verdt den risikoen? Er et sykeopphold for å behandle kreft verdt den risikoen?

Jeg tror de fleste med et snev av vett skjønner at noen ganger må man veie to onder opp mot hverandre, uten at det på noen som helst måte ugyldiggjør teorien om risiko for tilknytningsvansker. Litt sånn som at når mor heller tar livet sitt enn å slutte å røyke i svangerskapet, så er det best at hun fortsetter å røyke - uten at det betyr at fosteret er vernet for skader av røyken hennes.

 

Anonymous poster hash: 08d40...4de

Poenget er bare at skaden er den samme. Det er ikke bedre at den kom fordi man var på sykehus.

 

Jeg brenner forøvrig veldig lite for dette temaet siden mine barn er såpass store og jeg aldri har hatt denne problemstillingen.

 

Men jeg undres allikevel litt, ta hypotetisk sett; hvis man ikke kan være borte over natten.. Hva om man kommer hjem før barnet står opp? Eller sover i en annen del av huset? Babyer merker jo ikke det. Nå ble jeg trøtt

[Anonym bruker]

Dessverre mistenker jeg at de som reiser bort på fest, venneturer eller parferier i utgangspunktet ikke scorer så høyt på omsorg og omtanke for småbarnet sitt som de optimalt sett burde. Dermed blir det så "enkelt" å reise fra barna + å kalle "oss andre" hysteriske og kontrollerende etc. etc. De vil aldri skjønne det eller endre seg.

 

Anonymous poster hash: 6e3cd...253

[Anonym bruker]

Dessverre mistenker jeg at de som reiser bort på fest, venneturer eller parferier i utgangspunktet ikke scorer så høyt på omsorg og omtanke for småbarnet sitt som de optimalt sett burde. Dermed blir det så "enkelt" å reise fra barna + å kalle "oss andre" hysteriske og kontrollerende etc. etc. De vil aldri skjønne det eller endre seg.

 

Anonymous poster hash: 6e3cd...253

[Gjest Ingen skal få!]

Dessverre mistenker jeg at de som reiser bort på fest, venneturer eller parferier i utgangspunktet ikke scorer så høyt på omsorg og omtanke for småbarnet sitt som de optimalt sett burde. Dermed blir det så "enkelt" å reise fra barna + å kalle "oss andre" hysteriske og kontrollerende etc. etc. De vil aldri skjønne det eller endre seg.

 

Anonymous poster hash: 6e3cd...253

Tja, jeg har tilnærmet aldri fri fra barna. Stort sett sammen med de 24/7. Men føler ikke at de som har behov for å reise bort er dårlige omsorgspersoner. Tror faktisk de trenger det. Lade opp litt. Komme hjem uthvilt og klar for ny giv.