Uplanlagt gravid og kaos i hodet...

[Anonym bruker]

Sorry, men jeg synes det er veldig spesielt å flytte fra de man er glad i bare fordi man velger å beholde et barn utover det man ønsker og planlegger. Noen ganger går ikke livet slik man har tenkt seg og da takler man det som måtte komme. At han ønsker at du skal ta abort, det er en annen sak, men å true med å gå ifra deg syns jeg faktisk er hårreisende å si.  

 Dette sier jeg ikke fordi jeg er imot abort på noen måte, jeg tenker at det får folk velge selv. Og her synes jeg det er er god grunn til å velge abort.  Men mannen din kunne ha vært på etterkontroll. Hvorfor gjorde han ikke det?      

Anonymous poster hash: 36b6e...be4

[Anonym bruker]

Takk for svar og støtte. Mange av svarene har fått meg til å tenke på hva jeg synes om min mann. Jeg er hverken sint eller skuffet over ham, da jeg visste utmerket godt på forhånd hvor han står. Vi har snakket så mye vi har kunnet om dette siden vi fant det ut (men vi har til alt overmål besøk langveisfra..), og vi har en konstruktiv samtale om det hele. Og det er ingen sinte trusler om at han skal flytte, mer en stille resignasjon om at det nok er det som kommer til å skje. Skjønner han på en måte litt også, for bare en liten stund siden var vi jo begge skjønt enige om at vi aldri ville ha tre barn og at to tette var et "mareritt". Så det er kanskje ikke så lett for en mann å sette seg inn i at et par dagers graviditet kan forandre på alt sammen man før har tenkt, og kanskje trekke konklusjonen at jeg ikke tenker rasjonelt akkurat nå? Forøvrig så skjønner han godt at jeg ikke har det enkelt, og er veldig lei seg for at det har skjedd, og han tar på ingen måte lett på det. Jeg tror jo heller ikke at vi blir noen spesielt lykkelig trebarnsfamilie, men derimot vet jeg at vi har det veldig bra nå. Aller helst vil jeg ha det slik vi hadde det inntil for tre dager siden, men samtidig synes jeg det er veldig vondt å ta abort.

 

Anonymous poster hash: 01cd4...aeb

 

Jeg har ikke svart tidligere men kan godt forstå mannen din sin reaksjon. Han er midt i en krise akkurat som deg. Dette var overhodet ikke planlagt og dere er fornøyde som det er. Klart 2-3 dager ikke forandrer tankegangen når dere egentlig har tatt ett ganske så klart standpunkt.

 

Når det er sagt ville jeg fokusert på hva JEG vil, kan, ønsker uavhengig av hva mannen din sier og mener du skal. Det er bare du som vet hva som er riktig for deg. Sånn jeg ser det har dere 3 utfall av denne situasjonen.

 

1. DU velger å ta abort - dere bevarer "kjerne familien" som dere planla og du bærer ingen nag eller angrer. Dette forutsetter at abort er noe du har valgt uavhengig av ønsker og ytringer fra mannens side.

 

2. DU velger abort men mest for å bevare "familien" som den er. I etterkant får du dårlig samvittighet, tenker "hva hvis atte" osv og dette går utover mannen din og deres forhold. Det kan potensielt bli så betent at dere likevel ikke klarer dere sammen. Tenk om 10 år - dersom dere skulle skilles av andre grunner tror du at du vil bebreide han for valget du måtte ta? Vil du føle at det er en for lite i fremtiden? Sånne spørsmål må DU besvare for å klare å gjøre en veloverveid situasjon.

 

3. DU velger å beholde fordi spørsmålene over ikke kan besvares uten at dette vil gå utover forholdet og hvordan du ser på mannen din. Da kan han velge å gå (men vil likevel være 3 barns far eller bli for å se om det likevel er en situasjon han kan takle). Det har du ingen kontroll over men det bør ikke påvirke valget om abort.

 

Sånn ut i fra egen erfaring tok jeg abort 9 måneder etter nr 1 kom og selv om jeg vet at jeg aldri ville fått nr 2 og nr 3 når jeg gjorde og jeg er lykkelig over at det er akkurat de 3 barna som kom kan jeg ikke la være å tenke innemellom at: nå ville h*n vært så stor osv. H*n hadde kommet rundt termin til svigermor som gjør den dagen litt sår uten at familien vet noe om det.

 

Anonymous poster hash: 1c604...f87