Uplanlagt gravid og kaos i hodet...

[Anonym bruker]

Har du informert mannen om at dersom dere skiller lag pga dette, så vil han sitte ALENE med ansvaret for tre barn når han skal ha dem. Er det noe han vil, da?

 

Jeg synes ikke han har rett på å tvinge deg til abort, all den tid dere begge er uskyldige i dette. Og vil du virkelig være sammen med en som tvinger deg til abort istedet for å la deg velge selv? Om abort er det du kommer fram til, så fair enough. Om ikke, så bør det være greit også.

Anonymous poster hash: 9a1e2...3a5

[HvittHus]

Jeg kjenner jeg blir svært provosert over denne mannen.

Greit han ønsker ikke flere barn og blir sterilisert, men hvis det hadde vært så krise å bli far igjen, skulle han tatt ansvar og testet, samt brukt kondom til det ikke var påvist flere sædceller.

 

Slik det er nå legger han alt ansvar over på deg for sin unnfallenhet og ber deg ta en abort som tydligvis ikke er helt lett for deg med tanke på at du tviler på valget.

 

Min mann hadde virkelig ligget svært så tynt an om han hadde utsatt meg for dette og jeg hadde mest trolig valgt det ufødte barnet fremfor mannen.

[Anonym bruker]

Jeg har vært i en liknende situasjon. For noen måneder siden fant jeg ut at jeg var gravid. Vi brukte prevensjon som anses som noe av det sikreste som er, men klarte likevel å bli gravide. 

 

Min mann har også vært klar på at han ikke ville ha flere barn, jeg var usikker. 

Jeg klarte ikke å ta abort, det var vel egentlig aldri et alternativ for meg.

Han ville at jeg skulle ta abort, og var ganske sikker på at forholdet ville ryke om vi fikk et barn til. Jeg tror at at om jeg hadde tatt abort for hans del, så hadde forholdet vært ødelagt. Jeg var også redd for at det ville skjære seg uansett, men valgte altså barnet. 

For oss så løste det seg til det beste. Vi skal ha et barn til, og jeg tror faktisk min mann gleder seg ganske mye. 

 

Lykke til med valget, og husk at det er ditt valg. Og du vet heller ikke hvordan du vil reagere om du gjør dette for hans del. 

 

Anonymous poster hash: ba43b...6e1

[SameSara]

What the fuck!!! Han ser på det som et svik fra deg??? Øhm? Nå blir jeg rett og slett forbanna. Den mannen der hadde jeg aldri klart å se i øynene mer - om du velger abort eller ikke. Bare det han sier vitner om hvor lite respekt han har for deg. En som oppriktig elsker deg stiller deg ikke i en sånn situasjon!

 

Anonymous poster hash: e299a...0a6

 

Jeg er enig med deg.

 

Ja, han har sterilisert seg, men han har tydeligvis gått glipp av endel informasjon iforbindelse emd denne steriliseringen og han har dropppet å dra på etterkontroll. Det er ansvar han må ta!

 

HI: Jeg ville ikke tatt abort dersom jeg hadde hatt tid og penger til å oppdra et barn til. Ønsker du å leve med en mann som stiller et slikt ultimatum når dette faktisk er hans feil?

[Anonym bruker]

Har akkurat vært i samme situasjon, her var det spiralen som sviktet. Han ønsket abort, delvis jeg også, men han ville ikke presse meg og det er jeg glad for. Det endte med at jeg ikke greide å gjennomføre en abort, jeg følte at jeg sviktet han, men han har vist forståelse heldigvis. Dette blir vårt 4. barn, og vi har store barn fra før også, så på ingen måte ønskelig. Jeg hadde ikke greid å levd med min mann om han hadde satt meg i denne situasjonen som du nå er i, er glad for at han ikke presset meg til abort. Uansett, ønsker deg/dere lykke til og sender deg en klem

Anonymous poster hash: 7aaa3...417

[Anonym bruker]

Du vill jo beholde, så ikke la mennen presse deg til å ta abort. Om du beholder er forholdet ødelagt. Og om du tar abort vil du mest antakelig føle et hat ovenfor mannen og da vil forholdet være ødelagt uansett hva du velger. Jeg syns du skal beholde. Om mannen velger å bli kan dere prøve å jobbe med forholdet og går han så vil jeg si at det er ikke noe tap for deg. For en mann. En idiot. Han kunne i det minste gått på etterkontroll hvis han absolutt ikke ville ha flere barn.

Anonymous poster hash: a8eca...111

[Anonym bruker]

Hva vil du oppi alt dette? Dersom du fjerner mannens gnell om svik og følelser, og tenker deg en situasjon hvor du kunne velge helt fritt uten at det fikk ulike konsekvenser, hva ville du da valgt? Det er dette du bør ta utgangspunkt i. Jeg synes det er urimelig at valget om å ødelegge familien VS abort ligger på deg. Dere er jo tross alt to her som i utgangspunktet ikke så for dere flere barn! 

 

JA mannen har sterilisert seg, og ytrer et klart ønske om at han har to og er førnøyd med det, men å splitte en familie grunnet en uplanlagt graviditet? Nei vet du hva, det gjør man bare ikke mot sin kone og to barn altså!

 

Jeg tenker du bør ta et valg på basis av hva du selv vil/klarer å leve med. Jeg vet med med meg selv at jeg hadde valgt abort i din situasjon, ikke på grunn av mannen, men på grunn av meg selv. Jeg ser på to tette barn som en skjebne verre enn døden, og på foreldre som er i den situasjonen som dauslitne zombier uten et spesielt lykkelig samliv. Det trenger helt sikkert ikke være slik, men det er min erfaring, både fra oppvekst og venninner som har to tette....

 

Ønsker deg masser av lykke til, og sender varm viruell klem

Anonymous poster hash: 12943...407

[Sint naken biltyv]

Jeg tok abort delvis mot min vilje, lot meg overbevise om at det var best... Kanskje egentlig tvunget føler jeg selv... Det plager meg enda, selv om det er flere år siden. Har gitt meg angst, dårligere selvfølelse osv... Abort når man er usikker = veldig, veldig mye vondt lenge....

[Anonym bruker]

Det virker som du har bestemt deg. Lykke til. Håper du ikke blir bitter/angrer på valget du tar.

Anonymous poster hash: 5cf8f...df1

[Anonym bruker]

tenk deg om 20 år til der dine 3 voksne barn spør "mamma, hvorfor ble det slutt mellom deg og pappa?" da kan du tenke selv hvor sykt og egoistisk grunn det var..

 

eller et annet scenario der dine to barn er voksne men det vil alltid mangle en, pga din mann. Hadde barna dine visst at deres far ville gjøre det slutt og splitte familien din pga noe sånt, tror jeg de hadde fått et annen perspektiv på sin far. Kanskje de aldri får vite det eller behøver det, men du vil alltid være vitende...

 

Jeg har selv blitt "tvinget" til abort av min eks. vi var sammen to år etter aborten. Det hatet jeg følte, naget jeg bar drepte kjærligheten vi hadde. For meg sørget jeg ikke mye pga det som kunne bli, men den dag i dag bærer jeg nag og hat for min eks. En person som skulle elske meg kunne stille meg det ultimatumet var det som såret meg mest!! heldigvis har jeg ikke barn med han i dag. 

 

den tilliten du har med mannen din og den respekten du har, blir ikke den samme etter evt abort.

 

du må selv velge hva du kan og vil leve med. du kjenner deg best lykke til

Anonymous poster hash: 4f5e4...a68

[Anonym bruker]

En mann som truer med å splitte familien og gå fra deg om du beholder barnet hans, hadde jeg ikke orket leve med uansett. Snakk om å være egoistisk! Dette er da ikke din skyld! Han er like mye ansvarlig for graviditeten som deg. Høres ut som en utrolig usympatisk type. Jeg hadde ikke tatt abort pga den trusselen. Du må spørre deg selv om du ønsker dette barnet, med eller uten han. Sannsynligvis er det en tom trussel. Og det å ha 50% omsorg er for mange menn mye tøffere enn å fortsette samlivet med

Mor, for da må han jo faktisk ta alt ansvar 50% av tiden..

 

Men som sagt, en mann son kommer med en sånn trussel har jeg ikke mye sans for.

 

Anonymous poster hash: d6edf...9c8

[anonymemammaen]

 

Du skriver at "Mannen er overbevist om at så snart jeg får det litt på avstand, så vil jeg igjen se at det er det eneste fornuftige valget.". Det er ingen mulighet for at så snart mannen får det litt på avstand, så vil HAN ser at å BEHOLDE faktisk er riktig? Det er jo opp til deg å avgjøre hva du mener er best å gjøre, men ikke la deg presse til noe du merker at du ikke vil.

Skulle gjerne håper at det var sånn, men jeg tror nok han flytter ut hvis jeg velger å beholde. Sliter nok litt med selv også at det føles som om at han ikke gir meg noe reelt valg.

 

Anonymous poster hash: 01cd4...aeb

 

Men, ønsker du å beholde? Sett bort fra situasjonen og mannen din, hva vil DU?

[Mamma til tre gutter]

At en mann kan la deg velge er for meg en ubrukelig ufølsom mann.. Har man sex så kan det skje også etter sterilisering dette er noe dei fleste veit... Så er han så dum og trur det at blir man gravid så vips tar man abort... Eg hadde aldri tatt abort pga en mann som ikkje ville ha barn.. La drittsekker gå, han kommer til å angre...

[Askepott 3 barnsmor]

Jeg har vært i ganske lik situasjon som deg,jeg ble gravid da min mellomste bare var 7mnd. Jeg valgte å beholde og mannen flyttet ut. Gikk alene gjennom graviditeten og hadde en tøff tid. Nå er de minste 2 og 3år og de har mye glede av hverandre. Angrer ikke et sekund på at jeg beholdte. Min minste har spesielle behov i tillegg men man klarer det man vil:) Lykke til:) klem til deg.

[Anonym bruker]

Hadde mannen min truet meg til å ta abort, og sagt at han ville forlate meg om jeg beholdt et barn som DERE har laget, så hadde jeg blitt så skuffet over mannen at jeg hadde revurdert hele forholdet... Attpåtil når det skjedde etter at han ikke gadd å sjekke om han faktisk var steril... Men det er nå meg, du må gjøre det du føler for...

 

Anonymous poster hash: 17e97...c88

[Anonym bruker]

Fysj for en mann da :/ min er rar, sær og veldig irriterende på mange måter.. Men han hadde aldri kunnet sagt og ment noe sånt. Barn er jo en velsignelse på mange måter. Han burde jo heller tenkt å gjøre det beste ut av d, istedenfor å stikke av.. Dere har to små fra før som må følges opp, hva så om dere følger opp en til i samme slengen?? Jeg hadde virkelig ikke hatt noe greit forhold til denne mannen i ettertid dersom jeg ble tvunget til å ta abort:/ men uansett så får du ha lykke til. Det blir ditt valg.

 

Anonymous poster hash: 31384...5a1

[Ziiona]

Jeg synes du skal ta vare på den familien du har så lenge den fungerer veldig bra som den gjør.

 

Dere har tatt valget at mannen skal sterilisere seg, og pga ulike årsaker har dette sviktet. Mannen din gikk med på to barn siden du hadde et stort ønske om det (selv om han absolutt ikke ville), og du skriver selv at en nr tre ikke har vært i tankene. Jeg skjønner at mannen din har de meningene han har.

 

Har selv vært gjennom abort, og i motsetning til de som har svart deg tidligere er jeg 100% sikker på at det var det rette valget.

 

Det er bare du som vet hva som er riktig for deg/dere. Håper alt går bra, og at det ordner seg

[Gjest ♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Jeg har ikke lest alle svarene du har fått, men jeg sliter med å skjønne logikken til mannen din.

 

Du påstår at han elsker deg, er en god far for sine to barn og er ellers snill og grei - MEN om du velger å bære frem et barn han har minst like stor "skyld" i er unnfanget (det var tross alt han som ikke sjekket om steriliseringen var vellykket) så flytter han fra deg som han elsker, gjør barna sine til skilsmissebarn og hva i huleste har han tenkt å gjøre med det ennå ufødte barnet? Ha samvær med de to eldste, men ikke det yngste? Eller være pappa for alle tre, men ikke kjærest med deg? Jeg syns jammen ikke han virker til å være så god og snill sånn i bunnen, jeg...

 

Jeg skjønner at det er en kjip situasjon iom at han faktisk har gått til det skrittet å sterilisere seg, men vet du hva, noen ganger blir ikke ting som man planla!

 

Om du lar deg presse til en abort du ikke føler er riktig kan det fort skje at det vil komme mellom dere.

 

Vanskelig situasjon, men jeg syns ikke mannen din oppfører seg bra.

Endret 18. juli 2013 av ♥♥♥InMyHeart♥♥♥

[Anonym bruker]

Jeg synes du skal ta vare på den familien du har så lenge den fungerer veldig bra som den gjør.

 

Dere har tatt valget at mannen skal sterilisere seg, og pga ulike årsaker har dette sviktet. Mannen din gikk med på to barn siden du hadde et stort ønske om det (selv om han absolutt ikke ville), og du skriver selv at en nr tre ikke har vært i tankene. Jeg skjønner at mannen din har de meningene han har.

 

Har selv vært gjennom abort, og i motsetning til de som har svart deg tidligere er jeg 100% sikker på at det var det rette valget.

 

Det er bare du som vet hva som er riktig for deg/dere. Håper alt går bra, og at det ordner seg

Jeg er helt enig med deg, jeg har og tatt abort og har aldri angret på det.

 

Anonymous poster hash: 0b803...b07

[Anonym bruker]

Kinkig situasjon... Personlig hadde jeg nok tatt abort hadde jeg vært deg, men det er jo bare du som vet hva som er riktig for deg og dine. Basert på det du skriver her, så synes jeg du og mannen din må bruke helgen på å snakke mye om hva følgene blir for dere ved begge scenarier. 

 

Dersom du tar abort, vil dere kunne leve videre uten at du bærer nag til ham og har han forståelse/empati for det du går gjennom? Tror jeg ville snakket MYE med ham om dette. 

 

Forøvrig har jeg aldri tatt abort selv, men kjenner flere som har vært gjennom inngrepet og som ikke har angret i ettertid.

Anonymous poster hash: 45aef...7f0

[Anonym bruker]

Den situasjonen du beskriver, er en hypotetisk situasjon jeg og samboer diskuterer stadig vekk. Han har 4 barn, 2 med meg. Han steriliserte seg for noen mnd siden, og har vært på kontroll. Operasjon vellykket.

 

Jeg har i utgangspunktet et ønske om tre barn, men avtalen var to, og sånn blir det. Greit nok, jeg forstår han som har fire. Men OM det skulle skje at jeg ble uplanlagt gravid, hva da??

 

Vi kan nesten ikke snakke om det, for det ender i krangel. Jeg hadde antagelig ikke tatt abort. Han mener det er egoistisk, og at jeg kommer til å splitte familien. Han går om jeg beholder et evt barn. Jeg på min side har funnet ut at det uansett ville blitt slutt, fordi jeg ville bært nag til han om han hadde "tvunget" frem en abort.

 

Ergo, ingen happy ending om det hadde skjedd oss. Håper virkelig dere finner ut av det. Om du ikke er overbevist om at abort er det riktige, må du virkelig gå noen runder med deg selv. Uff...lykke til!!

 

Anonymous poster hash: de250...5a2

[Anonym bruker]

Takk for svar og støtte. Mange av svarene har fått meg til å tenke på hva jeg synes om min mann. Jeg er hverken sint eller skuffet over ham, da jeg visste utmerket godt på forhånd hvor han står. Vi har snakket så mye vi har kunnet om dette siden vi fant det ut (men vi har til alt overmål besøk langveisfra..), og vi har en konstruktiv samtale om det hele. Og det er ingen sinte trusler om at han skal flytte, mer en stille resignasjon om at det nok er det som kommer til å skje. Skjønner han på en måte litt også, for bare en liten stund siden var vi jo begge skjønt enige om at vi aldri ville ha tre barn og at to tette var et "mareritt". Så det er kanskje ikke så lett for en mann å sette seg inn i at et par dagers graviditet kan forandre på alt sammen man før har tenkt, og kanskje trekke konklusjonen at jeg ikke tenker rasjonelt akkurat nå? Forøvrig så skjønner han godt at jeg ikke har det enkelt, og er veldig lei seg for at det har skjedd, og han tar på ingen måte lett på det. Jeg tror jo heller ikke at vi blir noen spesielt lykkelig trebarnsfamilie, men derimot vet jeg at vi har det veldig bra nå. Aller helst vil jeg ha det slik vi hadde det inntil for tre dager siden, men samtidig synes jeg det er veldig vondt å ta abort.

 

Anonymous poster hash: 01cd4...aeb

[Anonym bruker]

Ville aldri tatt abort om jeg selv ikke var 100% sikker .... Man angrer ikke på de man har, men kan angre på de man ikke får..... Forferdelig dårlig gjort av mannen.. Og han må likevel ha samvær og betale bidrag så skjønner ikke hva han tror.

 

Anonymous poster hash: 8fceb...98c

[Gjest ♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Takk for svar og støtte. Mange av svarene har fått meg til å tenke på hva jeg synes om min mann. Jeg er hverken sint eller skuffet over ham, da jeg visste utmerket godt på forhånd hvor han står. Vi har snakket så mye vi har kunnet om dette siden vi fant det ut (men vi har til alt overmål besøk langveisfra..), og vi har en konstruktiv samtale om det hele. Og det er ingen sinte trusler om at han skal flytte, mer en stille resignasjon om at det nok er det som kommer til å skje. Skjønner han på en måte litt også, for bare en liten stund siden var vi jo begge skjønt enige om at vi aldri ville ha tre barn og at to tette var et "mareritt". Så det er kanskje ikke så lett for en mann å sette seg inn i at et par dagers graviditet kan forandre på alt sammen man før har tenkt, og kanskje trekke konklusjonen at jeg ikke tenker rasjonelt akkurat nå? Forøvrig så skjønner han godt at jeg ikke har det enkelt, og er veldig lei seg for at det har skjedd, og han tar på ingen måte lett på det. Jeg tror jo heller ikke at vi blir noen spesielt lykkelig trebarnsfamilie, men derimot vet jeg at vi har det veldig bra nå. Aller helst vil jeg ha det slik vi hadde det inntil for tre dager siden, men samtidig synes jeg det er veldig vondt å ta abort.

 

Anonymous poster hash: 01cd4...aeb

Men hvordan tenker han at det praktisk skal bli om du velger å beholde barnet og han flytter ut?

 

Han vil jo uansett være pappa til tre samme hvor han gjør av seg i verden. Ved å flytte ut straffer han både barna og deg, samme hvilke måte dere ser det på.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke hvordan du kan si at denne mannen elsker deg og er en god far?

 

En god far setter barna foran sine egne behov, men din mann setter sitt eget ønske om å ikke være pappa til mange barn foran kjærligheten til barna han har produsert og kjærligheten til deg, hvor sterk er egentlig den kjærligheten da? Han er villig til å splitte familien, la barna bli skilsmissebarn og du sitte som alenemor, pga en uplanlagt graviditet! 

 

Alle voksne mennesker som lever i et hetrofilt forhold vet at et svangerskap kan oppstå, ingen prevensjon er 100% sikker, ikke engang sterilisering. At han er villig til å svikte deg, de to barna han allerede har og sitt ufødte barn pga et svangerskap han har minst like stort ansvar og skyld for som deg sier mye om denne mannen altså. Jeg hadde mistet all respekt, og blitt både bitter og lei meg. Sorgen over å bli tvunget til å drepe mitt ufødte barn hadde helt ødelagt kjærligheten jeg hadde følt og forholdet ville være over uansett.

 

Her ble jeg gravid mens mannen ventet på timen til sterilisering, det var selvfølgelig overhodet ikke planlagt (jeg gikk på minipille og ammet) og jeg gråt da jeg testet positivt. Heldigvis tok mannen svangerskapet mye bedre enn forventet, vi ble foreldre enda en gang (bare 1,5 år etter vårt tredje barn fikk vi vårt fjerde) og har aldri angret.

 

Nå er vi begge sterilisert og satser på at det ikke blir flere

Anonymous poster hash: 4655a...6f1