Kan man bare gi fra seg barnet til barnevernet?

[Anonym bruker]

Håper barnevernet kom med et godt forslag til hvordan det skal bli best mulig for barnet, og moren.

 

Anonymous poster hash: e28ea...fd0

[supersnartmamma]

skulle ønske jeg hadde like gode venninner som deg (har ikke problemer btw,) du bare virker som en ekstremt snill person som ser hva som er best for alle, 

tror venninnen din er en god mor, min søster sliter med det samme, men hun har ikke unger enda da,  

 

vet at dette ikke er noe kur, men hun burde snakket med psykolog, eller noen andre, (begynne på antidepresive eller noe lignede, greit nok det er ikke bra å ha en sterkt medisinert mor, men det må være bedre enn å føle seg uelsket av sin egen mor) bare for å komme seg litt over det eventuelt begynne å date å finne en fyr som kan få henne til å føle seg som en prinsesse, som har tolmodighet til å hjelpe henne gjennom de tøffe dagene. 

 

det er velig trist lesning dette her, å håper virkelig at begge får den hjelpen de trenger! men det er veldig bra at hun klarte å åpne seg sånn til deg da, da virker det som hun har godkjent at hun trenger hjelp, og er villig til å mota det  

[Anonym bruker]

Er dette tull eller?

barnevernet må vel først og fremst godkjenne ett fosterhjem?

og det er ikke gjort på en dag eller to :-O

 

Bare jeg som reagerer?

 

 

Anonym poster: d0b87e51bc3e4b9485f19304674a163d

 

Eh... barnevernet har jo bare sagt at mor kan sende ungen sin på ferie til HI, i praksis. Hun mottar jo ikke noe støtte fra barnevernet økonomisk, og det er jo bare midlertidig til de har fått gjort noe i saken. Så slapp barnevernet å plassere barnet i krisehjem akkurat i dag. Som HI sier så er det kun fordi det er en privatsak mellom mor og HI.

 

Anonymous poster hash: 864ff...abc

[Anonym bruker]

Jeg fikk en fostersøster på den måten.

Hun ble hasteflyttet til oss og barnevernet godkjente som beredskapshjem i etterkant, og ble godkjent som fosterhjem etter at det ble gjort permanent. Da etter rettsaken.

 

 

 

Anonymous poster hash: fa542...a11

[Anonym bruker]

Her er en oppdatering på hva som har skjedd...

 

Barnevernet har på hastevedtak (eller hva de kalte det) plassert barnet i et midlertidig hjem.

Mor er selvfølgelig helt knus, men samtidig også lettet.

Jeg syns hele greia er ganske vemodig, men syns jo det er bra at barnet nå har det trygt (ikke at mine følelser er viktig oppi dette altså).

 

Mor får se barnet en gang i uka i dette hjemmet.

Advokat er inne i bildet, og har fått ordnet hastetime via fastlegen til mor slik at hun kommer inn på DPS, dit skal hun i morgen tidlig til vurdering for innleggelse.

 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med denne oppdateringen... Men sitter her med så mange følelser, og lurer på om jeg har gjort det rette.

Jeg vet jo at jeg har gjort det rette for barnet! Men det føles vemodig likevel... 

Barnet var hos meg til BV hentet det, mor var her da de kom, for hun ville at barnet skulle ha med noen ting som kosedyr og favorittleker... Det syns jeg var så fint av mor å gjøre, siden hun nå er totalt nedkjørt...

Det verste var egentlig å se at barnet ikke viste noen reaksjon da de dro herfra... Er det normalt? BV-damene er jo totalt ukjente for barnet, og moren var jo ganske utafor...

 

HI

Anonymous poster hash: ba420...5d0

[Gjest FinogFjong]

 

Her er en oppdatering på hva som har skjedd...

 

Barnevernet har på hastevedtak (eller hva de kalte det) plassert barnet i et midlertidig hjem.

Mor er selvfølgelig helt knus, men samtidig også lettet.

Jeg syns hele greia er ganske vemodig, men syns jo det er bra at barnet nå har det trygt (ikke at mine følelser er viktig oppi dette altså).

 

Mor får se barnet en gang i uka i dette hjemmet.

Advokat er inne i bildet, og har fått ordnet hastetime via fastlegen til mor slik at hun kommer inn på DPS, dit skal hun i morgen tidlig til vurdering for innleggelse.

 

Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med denne oppdateringen... Men sitter her med så mange følelser, og lurer på om jeg har gjort det rette.

Jeg vet jo at jeg har gjort det rette for barnet! Men det føles vemodig likevel... 

Barnet var hos meg til BV hentet det, mor var her da de kom, for hun ville at barnet skulle ha med noen ting som kosedyr og favorittleker... Det syns jeg var så fint av mor å gjøre, siden hun nå er totalt nedkjørt...

Det verste var egentlig å se at barnet ikke viste noen reaksjon da de dro herfra... Er det normalt? BV-damene er jo totalt ukjente for barnet, og moren var jo ganske utafor...

 

HI

 

Anonymous poster hash: ba420...5d0

 

Godt å lese Fint at mor greier å ta seg litt sammen i situasjonen, og ja, helt vanlig reaksjon fra barnet

Dette vil nok gå godt for barnet, du gjorde sannerlig det rette. Fantastisk at du greide å få med deg mor i situasjonen, de mest heldige flyttingene skjer i samarbeid med foreldrene. Nå har mor en jobb å gjøre, å bli så frisk at hun kan håndtere hverdagen sin og etterhvert bli en god mor for barnet sitt igjen

[Anonym bruker]

Det er ganske normalt at barn ikke reagerer noe særlig med en gang. De er i krise og reaksjonene kan komme senere i dag, i kveld, i natt, i morgen, om en uke, om fire uker om et år kanskje aldri.

Om dette er et barn som ikke har sterk tilknytning til mor pga avvisning fra mor over tid, så er heller ikke atskillelsen nødvendigvis like vanskelig. Det at barnet er plassert i beredskapshjem nå er en god ting. Her er det folk som er utdannet til å ivare ta barn i slike krisesituasjoner. Jeg har selv jobbet på akuttinstitusjon og har mottatt mange små barn på denne måten.

Reaksjonene kommer gjerne etterhvert. I en periode vet ikke barna hva de skal gjøre eller hvordan de skal agere. De er mest opptatt av å ikke bli avvist på nytt, og å forstå situasjonen så godt de kan.

 

Flott at mor innser at hun trenger hjelp, og at du har støttet henne og hjulpet henne i kontakt med BV. Mor får ro til å få hjelp, og barnet blir godt ivaretatt og får kjærlighet, nærhet og omsorg. Det at mor selv ønsker hjelp og plassering vil på sikt være bra for barnet, så legne barnet får gode voksne rundt seg som kan prate med det og forklare at mor er syk, og at hun alltid vil være glad i h*n. De barna som har foreldre som støtter dem i at de har det bra i det nye hjemmet og at det er lov å ha det godt og trygt og være glade, kommer fortere til hektene. Slapper fortere av og blir trygge raskere.

 

Kanskje trenger mor bare hjelp til å få bearbeidet sine traumer, noe som det ser ut til at hun får hjelp med nå. Så kan mor og barn muligens gjenforenes senere om mor får den hjelpen hun trenger og ønsker det. Eller kanskje vokser barnet opp i et nytt hjem med nye foresatte, og en mor som kan være en god støttespiller og god voksen for h*n

Anonymous poster hash: 7410d...220