Føler for å ta abort..

[Anonym bruker]

Det høres skremmende og uvanlig ut med et sånt sinne selv om du forklarer det med hormoner?

 

Sånn som du beskriver det står du i fare for å skade barna dine fysisk? Dette må da være helt unormalt? Er det noen andre som har erfart eller hørt om dette?

 

Anonym poster: 56166ce18c0d60f4684257bc8c456aec

 

Ringte legen om det i går, hun har hørt at i noen tilfeller kan hormon økningen bli et problem, er hun som har fortalt dette må være hormonene sin feil, for jeg har det ikke slik ellers, har ikke hatt noe lignende problemer hele mitt liv, jeg er av de som ikke ser noe poeng i å slå i hjel en mygg engang.. Jeg tok HCG test på onsdag, for å sjekke økningen, om det er betydelig høyt, kan det være derfor.. Får svaret på den prøven på mandag.

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

[Hun med alle ungene]

Jeg er imot abort! MEN,det er jo DU som skal gå gravid,føde og være mamma for resten av livet!

Selv hadde jeg hvert kjempeglad, og gledet meg som bare det,men om ikke du har den følelsen,så er det jo faktisk du som bestemmer hva du ønsker å gjøre ! Gjør det som passer best for deg hva tenker mannen din?

Lykke,lykke til uansett hva du ønsker å gjøre!

[Anonym bruker]

Jeg synes det er horribelt at du kaster opp blod, ikke får i deg mat og du skriker til ungene dine.

 

" Jammen stakkars mannen har prøvetid"

 

"jammen jammen jammen"

 

Slutt med unnskyldninger og bortforklaringer. Vi bor i Norge, for faen! Det kommer til å ordne seg helt fint.

Kom deg opp på sykehuset, kroppen din har desperat bruk for næring og hydrering.

 

 

Anonym poster: 7d675645f49f16e28fdabb535557d8d4

[Anonym bruker]

Det kan jo hende at søvn hadde hjulpet mot sinne ditt. Det er jo ikke rart at du får kort lunte når du knapt har sovet den siste tiden. Jeg hadde prøvd alt du har prøvd i de forrige svangerksapene med medisiner, akupunktur osv og sett om det kan hjelpe nå.

 

Jeg ville sjekket ut muligheten både for avlasting via barnevernet og muligheten for å få barna i barnehagen 100% den tiden her.

 

Anonym poster: b957ed2abdc0763d6d22da3624ee4f79

[Anonym bruker]

Du skriver selv at du utsetter ungene dine for FARE. Men at du ikke er ustabil? Huff.

 

Anonym poster: 278746f41f54dd656c225490ece70cb4

 

Jeg skriver jeg er redd for å sette ungene i fare, og at dette ikke kan komme av annet enn hormonene.. Eneste grunn til at jeg er ustabil nå da, er jo hormonene.. Kanskje du da ser hvorfor jeg vil ta abort? Hadde jeg vært ustabil generelt sett, så hadde jeg jo gitt litt f'n og latt ungene slite seg gjennom den tiden det tar før sinnet legger seg. Det gjør jeg altså ikke.. Så hvorfor mener du da jeg er ustabil generelt sett, ikke bare pga hormonene?

 

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

 

Jeg mener at det er likegyldig om du er stabil til vanlig, for fem uker siden. Du er ikke det nå, og det er her og nå barna dine lider. Jeg synes du skal gjøre mer for at barna dine skal slippe å være alene med deg akkurat nå. Tror du at du blir mer stabil mens du venter på en evt abort? Jeg mener virkelig ikke å være slem, men du skremmer meg litt.

 

Anonym poster: 278746f41f54dd656c225490ece70cb4

 

Hvorfor tror du svigermor er hos oss nå? Hun kom ned klokken 6 i dag tidlig.. Vi er enige i at hun kan være hos oss til aborten er utført, men vi har ikke noe sted hun kan sove, så hun må hjem til seg selv for natten, men det er ikke et problem, siden ungene sover natten gjennom, skulle de våkne, så er det fordi de trenger tørr bleie eller vann, og det har jeg jo klart problemfritt i natt. Jeg kontakter legen på mandag og hører om jeg kan få en abort fortløpende. Må vel kunne få det fort når ungene våre står litt utsatt til her?

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

 

Om jeg skulle oppleve å bli sint mot ungene på natt, så får heller svigermor få bruke sengen våres, så får jeg slå meg til i stua på sofa/stol.. Alt jeg ønsker er sikkerhet for ungene mine.

 

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

 

Du har faktisk min medfølelse, selv om det kanskje ikke virker sånn. Kan ikke barna reise på ferie til dine foreldre eller noen, et par uker slik at du kan summe deg litt og få hodet over vannet. Så du får tatt en avgjørelse du har tenkt godt over? Klem!

 

Anonym poster: 278746f41f54dd656c225490ece70cb4

[Anonym bruker]

Håper noen kontakter barnevernet ASAP, før du dreper barna dine. Tårer i øynene her

 

Anonym poster: d8a6b25d1284700ab02b3f143e995f38

[Anonym bruker]

Mine foreldre bor 70 mil unna oss, og om jeg skal få avlastnings hjem, så må jo ungene være borte hos ukjente mennesker i 14 dager i strekk.

 

#57: Hvor har du det i fra at jeg holder på å drepe ungene mine? Jeg har skaffet den tryggheten jeg kan for å takle dette...

 

Jeg trodde ikke det skulle bli slik, jeg trodde også at det ikke ble noe svangerskap på noen mnd, noe legen også trodde. Om man må velge mellom sikkerheten til barna som er i live, og utføre et svangerskap, så velger jeg ungene vi allerede har. De har ikke valgt dette, de har ikke noe annet enn å godta det som hender, så her går jeg etter hva jeg føler jeg klarer å mestre, og hva som er best for ungene våre, de fortjener ikke flere uker/mnd med en mor som ikke klarer å forholde seg til de, fordi hun er redd for å være over illt eller slem med dem.

 

Min samboer har full forståelse for mitt ønske om abort, han sliter på jobb, fordi han ønsker å være her for meg og ungene våre. Jeg sa ifra til han i dag at jeg ikke makter dette, og han sa han startet å tenke på det i går, at dette svangerskapet er det verste vi har kommet på, han liker ikke at ungene våre er utsatt her.

Etter samtalen med han, er vi enige om at vi har det jo godt med de to vi har, enda det hadde vært veldig fint med et 3 barn, så vil vi nok klare oss uten det marerittet jeg og ungene lever i på 3 dag nå..

Svigermor er en engel i situasjonen, så fort jeg blir sint mot ungene, så fører hun meg ganske så fast ut av rommet mens hun minner meg på at dette ikke er meg, så går hun og passer på ungene, de har sluppet å gråte i dag, men ser de er redd når jeg reagerer, og det knuser meg hver eneste gang Heller sette en stoppe for dette nå, enn å gjøre alt vondt for ungene. Jeg har vært deres trygghet siden de kom til, og nå er den trygge mammaen deres forduftet.

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

[Anonym bruker]

Jeg synes det er horribelt at du kaster opp blod, ikke får i deg mat og du skriker til ungene dine.

 

" Jammen stakkars mannen har prøvetid"

 

"jammen jammen jammen"

 

Slutt med unnskyldninger og bortforklaringer. Vi bor i Norge, for faen! Det kommer til å ordne seg helt fint.

Kom deg opp på sykehuset, kroppen din har desperat bruk for næring og hydrering.

 

 

Anonym poster: 7d675645f49f16e28fdabb535557d8d4

 

Ja, vi bor i Norge, men det er ikke så lett som du innbiller deg her.. Om samboeren gjør en feil i prøvetiden, er det slutt på en fast jobb, og en fast inntekt i huset, om vi begge ender på AAP, så kan vi fort havne i problemer her økonomisk. Lett for den som ikke sitter i situasjonen å uttale seg...

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

[Anonym bruker]

Jeg må si at det virker helt tullete å skylde på hormonene at man skremmer livskiten av små uskyldige barn!

 

Du er da vel ikke utilregnelig, så da får du bare ta deg sammen, kjære folk! Greit å bli hissig, men du beskriver det som som du er nærmest sinnsyk?

 

Det er greit at du ikke vil ha flere barn og det virker som abort absolutt er det beste for både de barna du har og det i magen for med så lite selvkontroll bør du konsentrere deg om de du har.

 

Beklager at jeg er så hard, men etter å ha lest alle svar og bortforklaringer og "jammen, jammen" virker det som det er mer enn hormonene som er i veien med deg!

 

Anonym poster: 56166ce18c0d60f4684257bc8c456aec

[Anonym bruker]

Jeg må si at det virker helt tullete å skylde på hormonene at man skremmer livskiten av små uskyldige barn!

 

Du er da vel ikke utilregnelig, så da får du bare ta deg sammen, kjære folk! Greit å bli hissig, men du beskriver det som som du er nærmest sinnsyk?

 

Det er greit at du ikke vil ha flere barn og det virker som abort absolutt er det beste for både de barna du har og det i magen for med så lite selvkontroll bør du konsentrere deg om de du har.

 

Beklager at jeg er så hard, men etter å ha lest alle svar og bortforklaringer og "jammen, jammen" virker det som det er mer enn hormonene som er i veien med deg!

 

Anonym poster: 56166ce18c0d60f4684257bc8c456aec

 

Jeg prøver jo å ta meg sammen, men er så og si umulig, er ikke jeg som sier dette er pga hormoner, det er legen min som mente det, ta deg tid til å lese alt før du sier noe annet.

Det er ikke noen bortforklaringer her, det er slik situasjonen er, og når man er totalt utslitt og redd for ungene sine etter bare dager, hvor lenge skal man fortsette da?

 

Jeg har spurt flere ganger her, hva andre her hadde gjort, men det er INGEN som svarer hvor lenge de hadde latt noe slikt pågått.

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

[Gjest UndrendeUllteppe]

Jeg hadde nok tatt abort, med tanke på de opplysninger du har gitt gjennom hele tråden. Og kanskje tatt en grundig legesjekk i ettertid for å se at jeg ikke hadde noen hormonforstyrrelse i bunn eller annet som kunne forklare denne voldsomme reaksjonen fra kroppens side. Om ønsket om barn vedvarer, kan dere vel prøve om noen år?

 

Håper det ordner seg!

[Anonym bruker]

Jeg hadde nok tatt abort, med tanke på de opplysninger du har gitt gjennom hele tråden. Og kanskje tatt en grundig legesjekk i ettertid for å se at jeg ikke hadde noen hormonforstyrrelse i bunn eller annet som kunne forklare denne voldsomme reaksjonen fra kroppens side. Om ønsket om barn vedvarer, kan dere vel prøve om noen år?

 

Håper det ordner seg!

 

Takk for litt forståelse.. Vi er enige om abort.. Kanskje se an sterilisering på samboeren, om det kan ha oppstått en hormonforstyrrelse generelt, ikke bare pga svangerskapet.. Kan jo kanskje funke om man setter inn kobberspiral, legen tror kroppen min "overser" hormonell prevensjon. Så har vi jo i såfall noen år å gå på, heller prøve når jobben hans er sikret, og jeg har en sikker jobb... Vi så ikke for oss at det skulle bli slik Ønsket om barnet forsvinner mer for hver dag, for hver gang jeg kjefter på ungene og for hver tåre de feller Har det rett og slett bare vondt med det hele

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

[Gjest UndrendeUllteppe]

Uff du må ha det helt forferdelig. Snakk med legen og vær helt ærlig, jeg har unner at de ofte legger timer til abort et par uker frem i tid, for at de involverte skal få tid å tenke. Men det ville kanskje ikke vært så heldig for dere. Jeg er til vanlig ikke glad i abort, men jeg tror det er det rette i ditt tilfelle, dere ser ut til å ha vurdert alle andre løsninger. Det er nå min mening i alle fall.

[Anonym bruker]

Uff du må ha det helt forferdelig. Snakk med legen og vær helt ærlig, jeg har unner at de ofte legger timer til abort et par uker frem i tid, for at de involverte skal få tid å tenke. Men det ville kanskje ikke vært så heldig for dere. Jeg er til vanlig ikke glad i abort, men jeg tror det er det rette i ditt tilfelle, dere ser ut til å ha vurdert alle andre løsninger. Det er nå min mening i alle fall.

 

Ja, jeg skal inn til legen på tirsdag, men ringer inn på mandag og forhører meg om hastetime.. Får bare si alt som det er, de vil vel gi fortgang med tanke på ungene våre

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

[Gjest UndrendeUllteppe]

Lykke til