Føler for å ta abort..

[Anonym bruker]

Om du er så syk at du vil slå barna dine og kaster opp blod, bør du vurderes for innleggelse.

 

Jeg synes du skal ta en prat med legen din.

 

Anonym poster: c730b39556c81f47b0dda3f014ad1f48

 

Vi har ingen som kan passe ungene om jeg legges inn, og samboeren er i ny jobb, med prøvetid hvor fravær utover en uke, gir de rett til å gi han sparken, han har allerede forhørt seg på jobben om muligheten for 1-2 ukers fri, for å se om det kan hjelpe, om kanskje temperamentet og kvalmen roet seg, men de sa ifra, om det ikke er livstruende, så kan han kun ha en uke fri i prøve perioden.

Jeg regner med at jeg kaster opp blod fordi jeg kaster opp hele tiden, er ikke bare i matsituasjoner, men i forbindelse med sollys, drikke, om jeg setter/legger meg osv også

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

 

Har du ikke foreldre/svigerforeldre/søsken som kan stille opp slik at du ihvertfall kan få kommet inn og få en sjekk nå? Noen som kan bo hos deg noen dager, en venninne eller noe? Foreldre som kan ta ut perm/ferie noen dager for å stille opp for deg?

 

Anonym poster: eba27ca53c52f926034923dee4ddc7e7

 

Har kun ei svigermor, hun har ikke bil, og legger seg fast klokka 22 pga medisiner som skal tas før man legger seg (må ligge et viss antall timer etter man tar de, derfor på natt).. Har ingen som kan bo her.. Eller, har jo noen som kan bo her sikkert, men alle jeg kjenner jobber 8-11 timer pr dag. Ingen som kan ta ut noe ferie ol, de fleste har jo satt opp ferien sin, bestilt turer osv nå.. Vil heller ikke at så alt for mange skal vite at jeg er gravid enda, siden vi har mistet før ut, og i alle fall ikke nå som jeg føler at abort er eneste løsningen

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

[Anonym bruker]

Send mannen til legen for å få ei sykemelding da! Dessuten blir du innlagt, har han krav på permisjon fra jobben. De har da vel ikke lov å gi han fyken for det kan du skjønne! Vi bor i Norge menneske!!! Du sier du tenker på barna dine, å det skjønner jeg veldig godt, men hvem tenker på BARNET ditt i magen? Hvem snakker for det? Konsekvensen for DET barnet er mye verre enn for de to du har som ikke ligger i magen... Få mannen hjem å gå til legen.

 

Anonym poster: fa1ba0e48406941977838fb32f0211da

 

Det er ikke lov til å ta ut sykemelding fordi mor er syk. Heller ikke fordi barn er syke, faktisk, du får kun sykt-barn-dager eller ulønnet permisjon (som han tydeligvis ikke har rett på). Dersom han ikke kan ta ut sykt barn dager når han jobber som han gjør og kan komme hjem på grunn av det, så skjønner jeg at dere sliter, HI. Kan dere virkelig ikke klare det i det hele tatt dersom du må legges inn på sykehuset? Temperamentet ditt er ikke nok til å få deg lagt inn på somatisk sykehus, men kaster du opp 30 ganger per dag så må du jo få intravernøs veske snart, det går jo ikke å være hjemme med to små uansett når det er slik. Er det boligkostnader som gjør at det ikke går? I så fall, ville jeg hørt med banken om dere kan få avdragsfrihet intill ting stabiliserer seg litt mer. Jobben hans er sikkert tapt, men kanskje har han mulighet for å få en annen jobb han kan leve av når du også er tilbake i jobb og har inntekt (dersom du ikke har rett på permisjonspenger og ikke har inntekt per i dag). Evt kanskje han kan få seg en jobb i et annet firma som har liknende arbeid med liknende inntekt- om en stund når ungen er født og du er frisk og rask igjen?

 

Anonym poster: 1a9b9e1a26cecb2354ca84adb0cf4832

[Anonym bruker]

Send mannen til legen for å få ei sykemelding da! Dessuten blir du innlagt, har han krav på permisjon fra jobben. De har da vel ikke lov å gi han fyken for det kan du skjønne! Vi bor i Norge menneske!!! Du sier du tenker på barna dine, å det skjønner jeg veldig godt, men hvem tenker på BARNET ditt i magen? Hvem snakker for det? Konsekvensen for DET barnet er mye verre enn for de to du har som ikke ligger i magen... Få mannen hjem å gå til legen.

 

Anonym poster: fa1ba0e48406941977838fb32f0211da

 

Det er ikke lov til å ta ut sykemelding fordi mor er syk. Heller ikke fordi barn er syke, faktisk, du får kun sykt-barn-dager eller ulønnet permisjon (som han tydeligvis ikke har rett på). Dersom han ikke kan ta ut sykt barn dager når han jobber som han gjør og kan komme hjem på grunn av det, så skjønner jeg at dere sliter, HI. Kan dere virkelig ikke klare det i det hele tatt dersom du må legges inn på sykehuset? Temperamentet ditt er ikke nok til å få deg lagt inn på somatisk sykehus, men kaster du opp 30 ganger per dag så må du jo få intravernøs veske snart, det går jo ikke å være hjemme med to små uansett når det er slik. Er det boligkostnader som gjør at det ikke går? I så fall, ville jeg hørt med banken om dere kan få avdragsfrihet intill ting stabiliserer seg litt mer. Jobben hans er sikkert tapt, men kanskje har han mulighet for å få en annen jobb han kan leve av når du også er tilbake i jobb og har inntekt (dersom du ikke har rett på permisjonspenger og ikke har inntekt per i dag). Evt kanskje han kan få seg en jobb i et annet firma som har liknende arbeid med liknende inntekt- om en stund når ungen er født og du er frisk og rask igjen?

 

Anonym poster: 1a9b9e1a26cecb2354ca84adb0cf4832

 

Vi er leieboere, har husleie på 9 000 i mnd, umulig å få noe billigere her i området for tiden, vi var heldige som fikk kapret dette.. Arbeid er ikke like lett her, om man mister jobb/slutter i jobb, så tar det tid å få seg ny jobb, samboeren var arb.ledig i 2,5 år, var ut og inn av vikarbyrå på den tiden, men nå har han kapret drømmejobben, dette er den han har jobbet seg opp til i 6 år nå.. Selv mistet jeg jobben like før vi oppdaget at jeg var gravid, svigermor passet henne mens jeg jobbet 50% stilling, men jobben gikk konkurs, så jeg ble arbeidsledig :-/ Mange tenker vel da at vi ikke kunne få rå til dette barnet nå, men i den nye jobben sin, vil samboeren ha en mnd inntekt som gjør nytte for seg, jeg går på aap nå.

Han har tilbud om en lignende jobb. men lønna de kan tilby han er så betydelig mindre, at om vi skal leve hovedsakelig på han, så vil vi ikke klare dette.

Vi tenkte at det verste som kunne hende, det var vel slik som med eldste barnet vårt, og med litt støtte av svigermor, så ville jeg klare å presse meg gjennom mndr med slik kvalme, men dette er så mye verre enn noen av oss kunne forestilt oss :-/

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

[Anonym bruker]

Send mannen til legen for å få ei sykemelding da! Dessuten blir du innlagt, har han krav på permisjon fra jobben. De har da vel ikke lov å gi han fyken for det kan du skjønne! Vi bor i Norge menneske!!! Du sier du tenker på barna dine, å det skjønner jeg veldig godt, men hvem tenker på BARNET ditt i magen? Hvem snakker for det? Konsekvensen for DET barnet er mye verre enn for de to du har som ikke ligger i magen... Få mannen hjem å gå til legen.

 

Anonym poster: fa1ba0e48406941977838fb32f0211da

 

Han er i prøveperiode, han har ingen rettigheter, han har snakket med de i dag, de kunne tilby en uke, men da blir det hardt press på han resten av prøve tiden, og hva da, om dette ikke er overstått innen den uken er over, da er vi tilbake til start

 

Du synes jeg skal presse de to ungene vi har allerede, gjennom dette, for embryoet i magen? Jeg tenker på det i magen som barn selv, men om jeg må sette de to ungene vi har allerede, opp mot det i magen, så ville vel en hver mor gå for de som allerede lever.

 

Dessuten, du mener det er større konsekvenser for den i magen enn de som lever alt, hvem av de tror du det går verst utover? Ungene som lever utenfor magen, har en risiko for vold mot seg, om jeg ikke klarer å tøyle meg en dag, dette er skrekkelig for meg, eneste som holder meg fra å slå de er at jeg vet jeg ALDIR ville gjort det mot de ellers, men hva om den tanken en dag forsvinner?

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

[OmpaLompaSukkerklumpa]

Kontakt profesjonell hjelp. Borna dine skal ikkje måtte oppleva å være vettskremd for mor si!

 

Forøvrig er ikkje abort noko ein skal bruka som prevensjon. Om du tek så lett på det som du høyrast ut bør du kanskje vurdera å sterilisere deg.

[Anonym bruker]

Kontakt profesjonell hjelp. Borna dine skal ikkje måtte oppleva å være vettskremd for mor si!

 

Forøvrig er ikkje abort noko ein skal bruka som prevensjon. Om du tek så lett på det som du høyrast ut bør du kanskje vurdera å sterilisere deg.

 

Hvor i helvete har du det ifra at jeg tar lett på abort?!?! Leser du i det heletatt det jeg skriver??????????

Sist stresset jeg sånn over å ha bestilt abort, at det endte i spontan abort, men da hadde jeg akkurat mistet jobben min, og samboeren hadde ikke jobb han heller, da slet vi allerede med å få det til å gå økonomisk rundt med 2 barn, ble da gravid på prevensjon, så vi så ikke abort som prevensjon da!

Nå er det hormonene som utgjør raseriet mitt, og jeg vil heller måtte ta en abort, enn å utsette de for fare pga hvordan jeg er nå.. Og om du gidder å lese alt, så sier jeg jo at blir det abort nå, så blir det ikke flere barn heller, ergo vi er enige om sterilisering, det er vi om vi så mot alt nå skulle beholde, så steriliserer han seg nå, det var avtalen vår når vi ble enig om et 3 barn, da skulle han sterilisere seg, det har ikke endret seg fordi om jeg skulle tatt abort nå, ingen av oss er villige til å utsette ungene våre for den faren de er i nå.

 

Hvorfor bry deg med å svare, om du ikke gidder lese alt rett?

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

[siot]

Har du spurt legen om han kan gi deg noen medisiner mot kvalme og søvnmangel? Viktig at du informerer han godt om hvordan situasjonen din er

[Anonym bruker]

Hvorfor i alle dager prøver dere på en baby til om tilværelsen deres er så vanskelig? Og veldig merkelig å ikke ha noen muligheter dersom der skulle bli en krisesituasjon. Så dersom det skjer noe med deg i morgen, så må ungene i fosterhjem?

 

Anonym poster: 748af40add8fabe3459db83d039892fa

[Anonym bruker]

Jeg forstår virkelig at du har det vanskelig nå, og for meg virker det helt klart som om du leter etter flere og flere grunner for å kunne rettferdiggjøre valget om å ta abort. Du virker litt ustabil, og selv om det kanskje føles for deg som om det bare er pga. hormonene nå, så synes jeg at valget dere tok om å bli gravide igjen såpass raskt etter siste gang peker mot ustabilitet.

 

Du skrev dessuten :"Sist stresset jeg sånn over å ha bestilt abort, at det endte i spontan abort.." Jeg tviler på at det kun var derfor det skjedde, for det skal mye mer til. Dette er noe du velger å fortelle deg selv, tror jeg.

 

Jeg synes også at det var litt uansvarlig av dere å bli gravide før mannen din engang er ferdig med prøveperioden,- at dere bare antok at alt ville gå greit med et uten å vente med å se hvordan hverdagen ville bli når dette evt. stabiliserte seg.

 

Utifra det du har skrevet om her så synes jeg at dere burde terminere svangerskapet, og kanskje velge å ikke bli gravide igjen. Du må gjøre det du kan for å gi barna du allerede har en trygg og god tilværelse. Akkurat nå er du ikke noen trygg og god omsorgsfigur for barna dine, og det er ganske alvorlig.

 

Lykke til videre.

 

Anonym poster: 53ee9004a93be483d8b0267380424c8e

[Anonym bruker]

Kjære ukjente mamma;

Jeg føler virkelig med deg! Håper du har hatt en god natt, og fått deg litt søvn. Om noen uker blir jeg 4 barns mamma, og kjenner meg skremmende godt igjen når du beskriver situasjonen din. Først; det sinnet du beskriver, gikk faktisk over etter noen uker. Jeg kastet opp døgnet rundt, og hadde tre små fra 5 år og nedover... Var konstant utslitt! Har faktisk kastet opp gjennom alle mine svangerskap, frem til fødsel. Det finnes utmerkede medikamenter for dette! Flere å velge i, snakk med legen din, og start utprøving. Erfaringsmessig kan jeg si at det å være trøtt og sliten, ALLTID gjør kvalmen mye verre. Følg konsekvent forsvarets regel nr 1... "En god soldat sover når han kan!" Legg deg sammen med barna om kvelden. Kan svigermor kanskje se etter barna et par timer noen ganger på dagen? La huset flyte, og kryp under dyna. Tenk egenomsorg, på høyt plan! Småspis hele tiden, la aldri kroppen bli sulten. Kjeks, svak te, farris med eplejuice i etc. Finn ut hva som fungerer for deg! Sjansene for at kvalmen din går over etter noen uker, er høyst sannsynlig! De færreste er så uheldige som meg! Det viktige er at du går til legen din, og får noen medikamenter. Noen av de kvalmestillende gjør deg også trøtt, og du vil få mer hvile samtidig.

Vet det er vanskelig, men prøv å stress ned! Finn glede over det underet du har i magen! Se de to du allerede har... Dette er en kort stund av livet ditt, og det blir bedre! Jeg var kjempesint de første ukene, men det roet seg når den verste kvalmen var under kontroll, og jeg fikk sove litt igjen...

Følg ditt hjerte, ønsker du en til? Dette kan du klare! Senk kravene til deg selv, pust med magen! Når du kjenner hormonene koke, gå vekk fra situasjonen og få tilbake kontrollen

Masse lykke til!

Klem fra mamma'n som snart er i mål igjen! (Uten varige mèn hos hverken ektemann eller barn )

 

Anonym poster: 675c27db1b74b990a8730072ae5c77df

[Anonym bruker]

Har du spurt legen om han kan gi deg noen medisiner mot kvalme og søvnmangel? Viktig at du informerer han godt om hvordan situasjonen din er

Jeg har fått mot kvalmen, de har ingen virkning.. grunnen til lite søvn er oppkast, klarer nesten ikke ligge eller sitte, kaster opp pga det, så legen gir ikke noe for søvn, av risiko for at jeg da kaster opp i søvn og kveles.

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

[Anonym bruker]

Hvorfor i alle dager prøver dere på en baby til om tilværelsen deres er så vanskelig? Og veldig merkelig å ikke ha noen muligheter dersom der skulle bli en krisesituasjon. Så dersom det skjer noe med deg i morgen, så må ungene i fosterhjem?

 

Anonym poster: 748af40add8fabe3459db83d039892fa

 

Vi rådførte oss med legen, siden det tok oss år å bli gravid begge gangene sist, pga dårlig sperma hos samboeren, legen anbefalte å starte opp, for det ville nok ta oss tid, og 3 mnd prøvetid hos samboeren var jo ingen krise om jeg ble gravid i den tiden, for med min forhistorie i svangerskap, så ville jeg kunne klare dette.. Ingen av oss så for oss at jeg skulle få et slik sinne av dette, det er det som bekymrer meg, all oppkastet gir jeg noe blanke i, foruten runden med blod i går.

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

[Anonym bruker]

Jeg forstår virkelig at du har det vanskelig nå, og for meg virker det helt klart som om du leter etter flere og flere grunner for å kunne rettferdiggjøre valget om å ta abort. Du virker litt ustabil, og selv om det kanskje føles for deg som om det bare er pga. hormonene nå, så synes jeg at valget dere tok om å bli gravide igjen såpass raskt etter siste gang peker mot ustabilitet.

 

Du skrev dessuten :"Sist stresset jeg sånn over å ha bestilt abort, at det endte i spontan abort.." Jeg tviler på at det kun var derfor det skjedde, for det skal mye mer til. Dette er noe du velger å fortelle deg selv, tror jeg.

 

Jeg synes også at det var litt uansvarlig av dere å bli gravide før mannen din engang er ferdig med prøveperioden,- at dere bare antok at alt ville gå greit med et uten å vente med å se hvordan hverdagen ville bli når dette evt. stabiliserte seg.

 

Utifra det du har skrevet om her så synes jeg at dere burde terminere svangerskapet, og kanskje velge å ikke bli gravide igjen. Du må gjøre det du kan for å gi barna du allerede har en trygg og god tilværelse. Akkurat nå er du ikke noen trygg og god omsorgsfigur for barna dine, og det er ganske alvorlig.

 

Lykke til videre.

 

Anonym poster: 53ee9004a93be483d8b0267380424c8e

 

Da er du nok alene om å tenke at jeg er ustabil, for det mener ikke legen min. Og jeg føler meg helt fin ellers, bare ikke nå, med det sinne jeg har fått, ligger ikke noen grunnlag for at jeg skal være ustabil ellers.

Det er legen som skulle utføre aborten, som mente jeg hadde stresset på meg en abort, og eneste jeg stresset over da, var nettopp det å måtte gjennom en abort, ikke noe annet stress.

 

Nok en gang: vi rådførte oss med legen vår får vi startet prøvingen, men siden det har tatt oss ca et år hver gang, så så hun ikke noe fare med det, for det kunne ta oss tid å klare det. Så vi alene tok ikke en avgjørelse, vi så for oss hvordan det ville gå til, og hadde samtale med legen om dette. Som legen min så når jeg ringte ang kvalmen min, hadde hun sett for seg at det skulle bli slik, så hadde hun rådet oss å vente til prøve tiden på jobb var over, men det var ingen ting som tilsa at jeg skulle bli gravid så fort, og heller ikke at hormonene skulle gjøre meg så ustabil, for det har jeg null forhistorie om.

 

Det siste du skriver her, er jo nettopp det jeg selv mener nå, det jeg mente når jeg skrev dette i går! Vil heller ta en abort, enn å utsette de ungene vi allerede har for noen farer.. Samboeren skal sterilisere seg, så det blir ikke flere barn enn de to herlighetene vi har nå i såfall, og det er helt ok for meg, så lenge jeg vet de har det godt.

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

[Anonym bruker]

Hvorfor i alle dager prøver dere på en baby til om tilværelsen deres er så vanskelig? Og veldig merkelig å ikke ha noen muligheter dersom der skulle bli en krisesituasjon. Så dersom det skjer noe med deg i morgen, så må ungene i fosterhjem?

 

Anonym poster: 748af40add8fabe3459db83d039892fa

 

Vi rådførte oss med legen, siden det tok oss år å bli gravid begge gangene sist, pga dårlig sperma hos samboeren, legen anbefalte å starte opp, for det ville nok ta oss tid, og 3 mnd prøvetid hos samboeren var jo ingen krise om jeg ble gravid i den tiden, for med min forhistorie i svangerskap, så ville jeg kunne klare dette.. Ingen av oss så for oss at jeg skulle få et slik sinne av dette, det er det som bekymrer meg, all oppkastet gir jeg noe blanke i, foruten runden med blod i går.

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

 

Går ikke barna i barnehagen? Forsøk å sov og hent deg inn når de er der. Få tak i ei ansvarlig 13-14 år gammel jente som kan ta med barna dine og leke noen timer, vil ikke koste så mye som f.eks dagmamma.. Har du forsøkt å knaske litt salt kjeks, potetgull med salt, kan hjelpe litt ved kvalme.

 

Anonym poster: eba27ca53c52f926034923dee4ddc7e7

[Anonym bruker]

Kjære ukjente mamma;

Jeg føler virkelig med deg! Håper du har hatt en god natt, og fått deg litt søvn. Om noen uker blir jeg 4 barns mamma, og kjenner meg skremmende godt igjen når du beskriver situasjonen din. Først; det sinnet du beskriver, gikk faktisk over etter noen uker. Jeg kastet opp døgnet rundt, og hadde tre små fra 5 år og nedover... Var konstant utslitt! Har faktisk kastet opp gjennom alle mine svangerskap, frem til fødsel. Det finnes utmerkede medikamenter for dette! Flere å velge i, snakk med legen din, og start utprøving. Erfaringsmessig kan jeg si at det å være trøtt og sliten, ALLTID gjør kvalmen mye verre. Følg konsekvent forsvarets regel nr 1... "En god soldat sover når han kan!" Legg deg sammen med barna om kvelden. Kan svigermor kanskje se etter barna et par timer noen ganger på dagen? La huset flyte, og kryp under dyna. Tenk egenomsorg, på høyt plan! Småspis hele tiden, la aldri kroppen bli sulten. Kjeks, svak te, farris med eplejuice i etc. Finn ut hva som fungerer for deg! Sjansene for at kvalmen din går over etter noen uker, er høyst sannsynlig! De færreste er så uheldige som meg! Det viktige er at du går til legen din, og får noen medikamenter. Noen av de kvalmestillende gjør deg også trøtt, og du vil få mer hvile samtidig.

Vet det er vanskelig, men prøv å stress ned! Finn glede over det underet du har i magen! Se de to du allerede har... Dette er en kort stund av livet ditt, og det blir bedre! Jeg var kjempesint de første ukene, men det roet seg når den verste kvalmen var under kontroll, og jeg fikk sove litt igjen...

Følg ditt hjerte, ønsker du en til? Dette kan du klare! Senk kravene til deg selv, pust med magen! Når du kjenner hormonene koke, gå vekk fra situasjonen og få tilbake kontrollen

Masse lykke til!

Klem fra mamma'n som snart er i mål igjen! (Uten varige mèn hos hverken ektemann eller barn )

 

Anonym poster: 675c27db1b74b990a8730072ae5c77df

 

Men ingen av medikamentene mot kvalme hjalp sist svangerskap heller, jeg har jo startet på ny med det, men ingen effekt så langt på det første. Soving er umulig pga kvalmen, da jeg ikke klarer å sitte, ligge uten å kaste opp, det er da jeg har det verst med kvalmen, så jeg er i posisjonen oppreist stort sett hele dagen, jeg små spiser jo hele dagen, men så fort det kommer i munnen, både av mat og drikke (foruten noen slurker med vann) så kaster jeg opp..

Når jeg kun etter to dager er redd for at jeg ikke skal klare å tøyle sinne mitt, så klarer jeg ikke se noen trygghet for ungene mine at jeg skal ha det slik, ikke engang noen uker.

I dag er svigermor her, hun kom ned til oss klokka 6, sa hun vil være med oss i dag, så jeg skal slippe å være redd for ungenes sikkerhet. Hun er motstander mot abort, men sa til meg etter 2 timer sammen, at dette svangerskapet kanskje ikke er så lurt å fortsette. Og etter en natt med null søvn, og en god del oppkast, så er jeg enig med henne, jeg føler meg sikker nå, det blir ikke et barn, det var ønsket, men nå hater jeg hva vi utsetter ungene våre for, det blir vanskelig å skulle gjennom en abort, men jeg klarer ikke tanken på å utsette ungene for så stor fare, om det så er snakk om uker eller mnd.

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

[Anonym bruker]

Akupunktur mot svangerskapskvame anbefales på det varmeste!

Hilsen "kvalm og kastet opp døgnet rundt"

 

Anonym poster: 44549419a36b8aeba13fe1df96fe46f6

[Anonym bruker]

Akupunktur mot svangerskapskvame anbefales på det varmeste!

Hilsen "kvalm og kastet opp døgnet rundt"

 

Anonym poster: 44549419a36b8aeba13fe1df96fe46f6

 

Prøvde det sist svangerskap uten funksjon, og det er ikke kvalmen som er hovedproblemet her, det er sinne jeg har fått ovenfor ungene. Jeg kan ikke utsette de for slikt mer enn nødvendig. De starter allerede i dag å trekke seg unna meg om jeg prøver å røre ved de, det er som om de venter på kjeft, eller verre

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

[Anonym bruker]

Du skriver selv at du utsetter ungene dine for FARE. Men at du ikke er ustabil? Huff.

 

Anonym poster: 278746f41f54dd656c225490ece70cb4

[Anonym bruker]

Du skriver selv at du utsetter ungene dine for FARE. Men at du ikke er ustabil? Huff.

 

Anonym poster: 278746f41f54dd656c225490ece70cb4

 

Jeg skriver jeg er redd for å sette ungene i fare, og at dette ikke kan komme av annet enn hormonene.. Eneste grunn til at jeg er ustabil nå da, er jo hormonene.. Kanskje du da ser hvorfor jeg vil ta abort? Hadde jeg vært ustabil generelt sett, så hadde jeg jo gitt litt f'n og latt ungene slite seg gjennom den tiden det tar før sinnet legger seg. Det gjør jeg altså ikke.. Så hvorfor mener du da jeg er ustabil generelt sett, ikke bare pga hormonene?

 

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

[Anonym bruker]

Er barna hjemme hele døgnet?

 

Anonym poster: f480e8b70a640a68acbd295386214862

[Anonym bruker]

Du skriver selv at du utsetter ungene dine for FARE. Men at du ikke er ustabil? Huff.

 

Anonym poster: 278746f41f54dd656c225490ece70cb4

 

Jeg skriver jeg er redd for å sette ungene i fare, og at dette ikke kan komme av annet enn hormonene.. Eneste grunn til at jeg er ustabil nå da, er jo hormonene.. Kanskje du da ser hvorfor jeg vil ta abort? Hadde jeg vært ustabil generelt sett, så hadde jeg jo gitt litt f'n og latt ungene slite seg gjennom den tiden det tar før sinnet legger seg. Det gjør jeg altså ikke.. Så hvorfor mener du da jeg er ustabil generelt sett, ikke bare pga hormonene?

 

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

 

Jeg mener at det er likegyldig om du er stabil til vanlig, for fem uker siden. Du er ikke det nå, og det er her og nå barna dine lider. Jeg synes du skal gjøre mer for at barna dine skal slippe å være alene med deg akkurat nå. Tror du at du blir mer stabil mens du venter på en evt abort? Jeg mener virkelig ikke å være slem, men du skremmer meg litt.

 

Anonym poster: 278746f41f54dd656c225490ece70cb4

[Anonym bruker]

Du skriver selv at du utsetter ungene dine for FARE. Men at du ikke er ustabil? Huff.

 

Anonym poster: 278746f41f54dd656c225490ece70cb4

 

Jeg skriver jeg er redd for å sette ungene i fare, og at dette ikke kan komme av annet enn hormonene.. Eneste grunn til at jeg er ustabil nå da, er jo hormonene.. Kanskje du da ser hvorfor jeg vil ta abort? Hadde jeg vært ustabil generelt sett, så hadde jeg jo gitt litt f'n og latt ungene slite seg gjennom den tiden det tar før sinnet legger seg. Det gjør jeg altså ikke.. Så hvorfor mener du da jeg er ustabil generelt sett, ikke bare pga hormonene?

 

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

 

Jeg mener at det er likegyldig om du er stabil til vanlig, for fem uker siden. Du er ikke det nå, og det er her og nå barna dine lider. Jeg synes du skal gjøre mer for at barna dine skal slippe å være alene med deg akkurat nå. Tror du at du blir mer stabil mens du venter på en evt abort? Jeg mener virkelig ikke å være slem, men du skremmer meg litt.

 

Anonym poster: 278746f41f54dd656c225490ece70cb4

 

Hvorfor tror du svigermor er hos oss nå? Hun kom ned klokken 6 i dag tidlig.. Vi er enige i at hun kan være hos oss til aborten er utført, men vi har ikke noe sted hun kan sove, så hun må hjem til seg selv for natten, men det er ikke et problem, siden ungene sover natten gjennom, skulle de våkne, så er det fordi de trenger tørr bleie eller vann, og det har jeg jo klart problemfritt i natt. Jeg kontakter legen på mandag og hører om jeg kan få en abort fortløpende. Må vel kunne få det fort når ungene våre står litt utsatt til her?

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

[Anonym bruker]

Er barna hjemme hele døgnet?

 

Anonym poster: f480e8b70a640a68acbd295386214862

 

Ja, foruten når eldste er i bhg 2 og 3 ganger annenhver uke, så er de hjemme med meg. Nå er svigermor hos oss.

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

[Anonym bruker]

Du skriver selv at du utsetter ungene dine for FARE. Men at du ikke er ustabil? Huff.

 

Anonym poster: 278746f41f54dd656c225490ece70cb4

 

Jeg skriver jeg er redd for å sette ungene i fare, og at dette ikke kan komme av annet enn hormonene.. Eneste grunn til at jeg er ustabil nå da, er jo hormonene.. Kanskje du da ser hvorfor jeg vil ta abort? Hadde jeg vært ustabil generelt sett, så hadde jeg jo gitt litt f'n og latt ungene slite seg gjennom den tiden det tar før sinnet legger seg. Det gjør jeg altså ikke.. Så hvorfor mener du da jeg er ustabil generelt sett, ikke bare pga hormonene?

 

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

 

Jeg mener at det er likegyldig om du er stabil til vanlig, for fem uker siden. Du er ikke det nå, og det er her og nå barna dine lider. Jeg synes du skal gjøre mer for at barna dine skal slippe å være alene med deg akkurat nå. Tror du at du blir mer stabil mens du venter på en evt abort? Jeg mener virkelig ikke å være slem, men du skremmer meg litt.

 

Anonym poster: 278746f41f54dd656c225490ece70cb4

 

Hvorfor tror du svigermor er hos oss nå? Hun kom ned klokken 6 i dag tidlig.. Vi er enige i at hun kan være hos oss til aborten er utført, men vi har ikke noe sted hun kan sove, så hun må hjem til seg selv for natten, men det er ikke et problem, siden ungene sover natten gjennom, skulle de våkne, så er det fordi de trenger tørr bleie eller vann, og det har jeg jo klart problemfritt i natt. Jeg kontakter legen på mandag og hører om jeg kan få en abort fortløpende. Må vel kunne få det fort når ungene våre står litt utsatt til her?

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

 

Om jeg skulle oppleve å bli sint mot ungene på natt, så får heller svigermor få bruke sengen våres, så får jeg slå meg til i stua på sofa/stol.. Alt jeg ønsker er sikkerhet for ungene mine.

 

 

Anonym poster: c5c1885b93b535aef900dc8fe05510af

[Anonym bruker]

Det høres skremmende og uvanlig ut med et sånt sinne selv om du forklarer det med hormoner?

 

Sånn som du beskriver det står du i fare for å skade barna dine fysisk? Dette må da være helt unormalt? Er det noen andre som har erfart eller hørt om dette?

 

Anonym poster: 56166ce18c0d60f4684257bc8c456aec