Er dette greit å si til barna? Ang mat de ikke liker

[Gjest ♥♥♥InMyHeart♥♥♥]

Jesus i åkeren. Er det et seriøst spørsmål?

Forøvrig, jeg har to vegetarianere i nærheten, den ene lager jeg mat til som jeg vet hun liker og spiser. Den andre serverer jeg konsekvent kjøtt og håper hun snart tar hintet.

 

Nå ble jeg nysgjerrig her, kjenner jeg

 

Hva er grunnen til at du respekterer den enes valg, men ikke den andre? Har du ikke like regler?

 

(Og jeg håper at det er ok at jeg reduserte siteringene dine litt )

[Anonym bruker]

Skal vegetarianere, muslimer og jøder trykke i seg svin fordi det er uhøflig å si nei?

 

Anonym poster: 2cf73540344bf909452bb7cc3e4d616c

 

Jeg spiste kjøtt i beøk i mine 10 år som veggis. Respekt for verten heter det.

 

Anonym poster: e2be589d10795738617604a62575ffc4

Nei, det heter at du ikke var vegetarianer, men valgte å ikke spise kjøtt hjemme.

 

Vertskapet kan utvise dannelse nok til å servere noe som går an å spise. (Og til noen av de åpenbare kverulantene her: Sushi, lutefisk og en del andre litt spesielle ting er det vanlig å be gjester på etter å ha spurt f eks "spiser du xxx?")

 

Synes det er helt snålt at det skal være akseptert å ikek like sunn god mat som sushi, men helt fy å kaste opp av junk som pølser f.eks. Nå er det sjeldent jeg får servert dårlig mat av folk jeg kjenner, men jeg kaster bokstavelig talt opp av pølser, ketchup og thousand island dressing. DET er uhøflig det.

 

Ja vel.

 

Før mine bekjente kommer så langt som til middagsbordet hos meg, vet jeg hvilken religion de bekjenner seg til, for å si det slik. Men om man ofte takker ja til invitasjoner hjemme hos fremmede, blir det vel en vane å nevne at man følger de reglene...?

 

Så flink du er da, som har så inngående kjenneskap til alle slags religioner. Det har ikke jeg, visste f.eks ikke det med jøder og skalldyr.

 

Og har ofte invitert folk jeg ikke kjenner, f.eks om kollegaen til mannen blir invitert sammen med sn kone vi aldri før har møtt, så kjenner vi jo ikke henne enda.

 

Anonym poster: 2943f7fe90ccb0f237809f64d6b92f55

[Anonym bruker]

Dere som er så imot å si "jeg liker ikke..." på en fin måte, er dere da også imot at man sier "Jeg er ikke så glad i..."?

 

Bare man sier ting på en fin måte og ikke buser det ut så synes jeg det er greit å si slike ting, det er jo en ærlig sak å ikke like noe!

 

Men så er det selvsagt forskjell på hva som er aksebtabelt at barn sier og hva voksne sier...

 

Anonym poster: ed931dc002f2a96f13956c50d93a57bd

[Gjest sug lut]

Jesus i åkeren. Er det et seriøst spørsmål?

Forøvrig, jeg har to vegetarianere i nærheten, den ene lager jeg mat til som jeg vet hun liker og spiser. Den andre serverer jeg konsekvent kjøtt og håper hun snart tar hintet.

 

Nå ble jeg nysgjerrig her, kjenner jeg

 

Hva er grunnen til at du respekterer den enes valg, men ikke den andre? Har du ikke like regler?

 

(Og jeg håper at det er ok at jeg reduserte siteringene dine litt )

En betimelig reduksjon.

Forskjellsbehandlingen skyldes at jeg grunnleggende misliker dette vedhengsmennesket og håper vedkommende kan innse at det ikke er noen grunn til å komme hit igjen.

Hvorfor prøver du å omvende? Det er frekt!

 

Anonym poster: 2cf73540344bf909452bb7cc3e4d616c

Jeg prøver ikke å omvende. Jeg prøver å avskaffe.

[Gjest Antarctica]

Skal vegetarianere, muslimer og jøder trykke i seg svin fordi det er uhøflig å si nei?

 

Anonym poster: 2cf73540344bf909452bb7cc3e4d616c

 

Jeg spiste kjøtt i beøk i mine 10 år som veggis. Respekt for verten heter det.

 

Anonym poster: e2be589d10795738617604a62575ffc4

Nei, det heter at du ikke var vegetarianer, men valgte å ikke spise kjøtt hjemme.

 

Vertskapet kan utvise dannelse nok til å servere noe som går an å spise. (Og til noen av de åpenbare kverulantene her: Sushi, lutefisk og en del andre litt spesielle ting er det vanlig å be gjester på etter å ha spurt f eks "spiser du xxx?")

 

Synes det er helt snålt at det skal være akseptert å ikek like sunn god mat som sushi, men helt fy å kaste opp av junk som pølser f.eks. Nå er det sjeldent jeg får servert dårlig mat av folk jeg kjenner, men jeg kaster bokstavelig talt opp av pølser, ketchup og thousand island dressing. DET er uhøflig det.

 

Ja vel.

 

Før mine bekjente kommer så langt som til middagsbordet hos meg, vet jeg hvilken religion de bekjenner seg til, for å si det slik. Men om man ofte takker ja til invitasjoner hjemme hos fremmede, blir det vel en vane å nevne at man følger de reglene...?

 

Så flink du er da, som har så inngående kjenneskap til alle slags religioner. Det har ikke jeg, visste f.eks ikke det med jøder og skalldyr.

 

Og har ofte invitert folk jeg ikke kjenner, f.eks om kollegaen til mannen blir invitert sammen med sn kone vi aldri før har møtt, så kjenner vi jo ikke henne enda.

 

Anonym poster: 2943f7fe90ccb0f237809f64d6b92f55

Da er det i så fall lite galant av ham å ikke nevne på forhånd at kona f eks er jøde og unngår alt som ikke er kosher.

Lite galant, fordi han da setter BÅDE vertskapet og sin frue i en penibel situasjon: hun må takke nei til ferdiglaget, god mat som verten har stått og laget, og verten må se gjester gå sultne hjem. Synd for begge.

 

(Selv jeg, som er inngrodd hedning, vet for øvrig hvor i bibelen de reglene står, man trenger ikke magistergrad i noe for å finne ut av det!)

 

Men uansett blir disse eksemplene litt fjerne. Vi diskuterer ikke om visse religiøse grupper kan praktisere sin tro i det daglige. Vi diskuterer om det er OK å gi barn laber dannelse.

 

Minner om hva som er grunnregelen for å være en gentleman: "always putting others first," IKKE "the world revolves around me!"

 

Og JA, det innebærer bl a at man vet hvor mye tid og omtanke det ligger i et måltid, og hvilken tillitsbevisning det er å bli bedt til andres bord. Et måltid er mer enn næring. Da sitter man ikke og griner på nesen selv om man får noe annet enn sin yndlingsrett.

 

For å forebygge kvalme og pinlige øyeblikk lærer man derfor ungene opp til å tåle alle gjengse matvarer i landet du bor i, og forbereder dem på at det i utlandet kan komme "rare" ting.

[Anonym bruker]

Nå synes jeg vi er heeeeeeelt på jordet ang hovedinnlegget...

 

Anonym poster: ed931dc002f2a96f13956c50d93a57bd

[☆☆☆]

Nå synes jeg vi er heeeeeeelt på jordet ang hovedinnlegget...

 

Anonym poster: ed931dc002f2a96f13956c50d93a57bd

Slik er DIB, ingen grunn til å diskutere det generelle når ein heller kan kverulere om det spesielle..

[Gjest Antarctica]

Dere som er så imot å si "jeg liker ikke..." på en fin måte, er dere da også imot at man sier "Jeg er ikke så glad i..."?

 

Bare man sier ting på en fin måte og ikke buser det ut så synes jeg det er greit å si slike ting, det er jo en ærlig sak å ikke like noe!

 

Men så er det selvsagt forskjell på hva som er aksebtabelt at barn sier og hva voksne sier...

 

Anonym poster: ed931dc002f2a96f13956c50d93a57bd

 

Put it this way:

De færreste liker å høre "Du er feit".

Blir det bedre om noen omskriver det og sier "Du er overvektig/lubben/i godt hold"?

Eller er det i det store og hele udannet å kommentere andres kropp og vekt, uansett hvilke ord man bruker?

 

Jeg har det sånn med å klage over maten. Alle formuleringer skjuler det samme, og det er selve innholdet som er uhøflig, ikke orda du bruker for å kaste vrak på noe som andre har kokkelert for deg.

[Gjest Lykkeliggift_]

Skal vegetarianere, muslimer og jøder trykke i seg svin fordi det er uhøflig å si nei?

 

Anonym poster: 2cf73540344bf909452bb7cc3e4d616c

 

Jeg spiste kjøtt i beøk i mine 10 år som veggis. Respekt for verten heter det.

 

Anonym poster: e2be589d10795738617604a62575ffc4

Nei, det heter at du ikke var vegetarianer, men valgte å ikke spise kjøtt hjemme.

 

Vertskapet kan utvise dannelse nok til å servere noe som går an å spise. (Og til noen av de åpenbare kverulantene her: Sushi, lutefisk og en del andre litt spesielle ting er det vanlig å be gjester på etter å ha spurt f eks "spiser du xxx?")

 

Synes det er helt snålt at det skal være akseptert å ikek like sunn god mat som sushi, men helt fy å kaste opp av junk som pølser f.eks. Nå er det sjeldent jeg får servert dårlig mat av folk jeg kjenner, men jeg kaster bokstavelig talt opp av pølser, ketchup og thousand island dressing. DET er uhøflig det.

 

Ja vel.

 

Før mine bekjente kommer så langt som til middagsbordet hos meg, vet jeg hvilken religion de bekjenner seg til, for å si det slik. Men om man ofte takker ja til invitasjoner hjemme hos fremmede, blir det vel en vane å nevne at man følger de reglene...?

 

Så flink du er da, som har så inngående kjenneskap til alle slags religioner. Det har ikke jeg, visste f.eks ikke det med jøder og skalldyr.

 

Og har ofte invitert folk jeg ikke kjenner, f.eks om kollegaen til mannen blir invitert sammen med sn kone vi aldri før har møtt, så kjenner vi jo ikke henne enda.

 

Anonym poster: 2943f7fe90ccb0f237809f64d6b92f55

Da er det i så fall lite galant av ham å ikke nevne på forhånd at kona f eks er jøde og unngår alt som ikke er kosher.

Lite galant, fordi han da setter BÅDE vertskapet og sin frue i en penibel situasjon: hun må takke nei til ferdiglaget, god mat som verten har stått og laget, og verten må se gjester gå sultne hjem. Synd for begge.

 

(Selv jeg, som er inngrodd hedning, vet for øvrig hvor i bibelen de reglene står, man trenger ikke magistergrad i noe for å finne ut av det!)

 

Men uansett blir disse eksemplene litt fjerne. Vi diskuterer ikke om visse religiøse grupper kan praktisere sin tro i det daglige. Vi diskuterer om det er OK å gi barn laber dannelse.

 

Minner om hva som er grunnregelen for å være en gentleman: "always putting others first," IKKE "the world revolves around me!"

 

Og JA, det innebærer bl a at man vet hvor mye tid og omtanke det ligger i et måltid, og hvilken tillitsbevisning det er å bli bedt til andres bord. Et måltid er mer enn næring. Da sitter man ikke og griner på nesen selv om man får noe annet enn sin yndlingsrett.

 

For å forebygge kvalme og pinlige øyeblikk lærer man derfor ungene opp til å tåle alle gjengse matvarer i landet du bor i, og forbereder dem på at det i utlandet kan komme "rare" ting.

 

Unnskyld meg... men jeg har 3 unger, to av dem spiser fast føde, tredje er foreløpig en baby. De to eldste har ALLTID måttet spise middag med familien, har aldri fått servert noe eget fordi de ikke likte middagen osv, men de har et par ting de ikke klarer. Og disse tingene er FORSKJELLIGE for barna. Hvordan klarer man å lære barna tåle absolutt alt av mat, når man serverer de akkurat det samme hele tiden, likevel er det forskjellige ting de ikke tåler??

[Gjest Antarctica]

Smake, smake, jevnt og trutt og tappert, det er tingen!

Smake helt til man ikke lenger vemmes ved det. Kanskje lærer man aldri å "smake" så mye at man liker det.

 

Han lutefiskspiseren har en eneste ting han ikke klarer nå, og det er rå tomater. Men ingen merker det, for når man graver i salaten med salatbestikket, går det an å bomme på tomatene og få med seg masse salat likevel. Min yngste hadde som prosjekt å lære seg å like reker (lang historie, hans eget initiativ), og gråt sine modige tårer de 3-4 første gangene. Men nå sier han NAM; reker! Den midterste vil ikke ha majones, ketchup eller rømme som tilbehør. Det er blant de ting man kan unngå uten å blamere seg. Det er sjelden basisvare i en hovedrett. I alle høve forekommer det ikke at jeg aksepterer gnål om hva folk liker, hva som ikke er godt osv. Unngå det, hvis du ikke makter det, og hold munn hvis du må få det ned i en sosial setting.

 

See?

[Gjest Lykkeliggift_]

Smake, smake, jevnt og trutt og tappert, det er tingen!

Smake helt til man ikke lenger vemmes ved det. Kanskje lærer man aldri å "smake" så mye at man liker det.

 

Han lutefiskspiseren har en eneste ting han ikke klarer nå, og det er rå tomater. Men ingen merker det, for når man graver i salaten med salatbestikket, går det an å bomme på tomatene og få med seg masse salat likevel. Min yngste hadde som prosjekt å lære seg å like reker (lang historie, hans eget initiativ), og gråt sine modige tårer de 3-4 første gangene. Men nå sier han NAM; reker! Den midterste vil ikke ha majones, ketchup eller rømme som tilbehør. Det er blant de ting man kan unngå uten å blamere seg. Det er sjelden basisvare i en hovedrett. I alle høve forekommer det ikke at jeg aksepterer gnål om hva folk liker, hva som ikke er godt osv. Unngå det, hvis du ikke makter det, og hold munn hvis du må få det ned i en sosial setting.

 

See?

 

Så du mener at det er bra at barn griner fordi de må spise mat som vokser i munnen på dem? Hva er galt med deg egentlig?? Det er forskjell på at man ikke liker og at man ikke klarer å få en matvare ned. Og hvorfor måtte han lære å like reker, men ikke ketchup? Fordi DU liker reker?

[Anonym bruker]

Smake, smake, jevnt og trutt og tappert, det er tingen!

Smake helt til man ikke lenger vemmes ved det. Kanskje lærer man aldri å "smake" så mye at man liker det.

 

Han lutefiskspiseren har en eneste ting han ikke klarer nå, og det er rå tomater. Men ingen merker det, for når man graver i salaten med salatbestikket, går det an å bomme på tomatene og få med seg masse salat likevel. Min yngste hadde som prosjekt å lære seg å like reker (lang historie, hans eget initiativ), og gråt sine modige tårer de 3-4 første gangene. Men nå sier han NAM; reker! Den midterste vil ikke ha majones, ketchup eller rømme som tilbehør. Det er blant de ting man kan unngå uten å blamere seg. Det er sjelden basisvare i en hovedrett. I alle høve forekommer det ikke at jeg aksepterer gnål om hva folk liker, hva som ikke er godt osv. Unngå det, hvis du ikke makter det, og hold munn hvis du må få det ned i en sosial setting.

 

See?

 

Så du mener at det er bra at barn griner fordi de må spise mat som vokser i munnen på dem? Hva er galt med deg egentlig?? Det er forskjell på at man ikke liker og at man ikke klarer å få en matvare ned. Og hvorfor måtte han lære å like reker, men ikke ketchup? Fordi DU liker reker?

 

Kanskje fordi reker faktisk er en ingrediens i mye mat og ti og med serveres som hovedrett. Reker er faktisk noe du kan komme til å støte på støtt og stadig i sosiale lag.

 

Ketchup er sjelden en ingrediens i mat (og hvis det er det, så er det vel kamuflert), men et tilbehør som man gjerne VELGER. jeg ahr iallefall til dags dato ikke opplevd at man får servert ketchup!

 

Anonym poster: 03191dba4d7d658eec5739c94af991ae

[Anonym bruker]

Smake, smake, jevnt og trutt og tappert, det er tingen!

Smake helt til man ikke lenger vemmes ved det. Kanskje lærer man aldri å "smake" så mye at man liker det.

 

Han lutefiskspiseren har en eneste ting han ikke klarer nå, og det er rå tomater. Men ingen merker det, for når man graver i salaten med salatbestikket, går det an å bomme på tomatene og få med seg masse salat likevel. Min yngste hadde som prosjekt å lære seg å like reker (lang historie, hans eget initiativ), og gråt sine modige tårer de 3-4 første gangene. Men nå sier han NAM; reker! Den midterste vil ikke ha majones, ketchup eller rømme som tilbehør. Det er blant de ting man kan unngå uten å blamere seg. Det er sjelden basisvare i en hovedrett. I alle høve forekommer det ikke at jeg aksepterer gnål om hva folk liker, hva som ikke er godt osv. Unngå det, hvis du ikke makter det, og hold munn hvis du må få det ned i en sosial setting.

 

See?

 

Så du mener at det er bra at barn griner fordi de må spise mat som vokser i munnen på dem? Hva er galt med deg egentlig?? Det er forskjell på at man ikke liker og at man ikke klarer å få en matvare ned. Og hvorfor måtte han lære å like reker, men ikke ketchup? Fordi DU liker reker?

 

Kanskje fordi reker faktisk er en ingrediens i mye mat og ti og med serveres som hovedrett. Reker er faktisk noe du kan komme til å støte på støtt og stadig i sosiale lag.

 

Ketchup er sjelden en ingrediens i mat (og hvis det er det, så er det vel kamuflert), men et tilbehør som man gjerne VELGER. jeg ahr iallefall til dags dato ikke opplevd at man får servert ketchup!

 

Anonym poster: 03191dba4d7d658eec5739c94af991ae

 

Men rart hvordan det er "uhørt" at barn ikke liker reker, men å la være å spise poteter og ris fordi man er på lavkarbo eller en annen tullete motediett er heeelt greit...

 

Anonym poster: 4f7449af8227ab856fc63e39d6d9e403

[Anonym bruker]

Smake, smake, jevnt og trutt og tappert, det er tingen!

Smake helt til man ikke lenger vemmes ved det. Kanskje lærer man aldri å "smake" så mye at man liker det.

 

Han lutefiskspiseren har en eneste ting han ikke klarer nå, og det er rå tomater. Men ingen merker det, for når man graver i salaten med salatbestikket, går det an å bomme på tomatene og få med seg masse salat likevel. Min yngste hadde som prosjekt å lære seg å like reker (lang historie, hans eget initiativ), og gråt sine modige tårer de 3-4 første gangene. Men nå sier han NAM; reker! Den midterste vil ikke ha majones, ketchup eller rømme som tilbehør. Det er blant de ting man kan unngå uten å blamere seg. Det er sjelden basisvare i en hovedrett. I alle høve forekommer det ikke at jeg aksepterer gnål om hva folk liker, hva som ikke er godt osv. Unngå det, hvis du ikke makter det, og hold munn hvis du må få det ned i en sosial setting.

 

See?

 

Så du mener at det er bra at barn griner fordi de må spise mat som vokser i munnen på dem? Hva er galt med deg egentlig?? Det er forskjell på at man ikke liker og at man ikke klarer å få en matvare ned. Og hvorfor måtte han lære å like reker, men ikke ketchup? Fordi DU liker reker?

 

Kanskje fordi reker faktisk er en ingrediens i mye mat og ti og med serveres som hovedrett. Reker er faktisk noe du kan komme til å støte på støtt og stadig i sosiale lag.

 

Ketchup er sjelden en ingrediens i mat (og hvis det er det, så er det vel kamuflert), men et tilbehør som man gjerne VELGER. jeg ahr iallefall til dags dato ikke opplevd at man får servert ketchup!

 

Anonym poster: 03191dba4d7d658eec5739c94af991ae

 

Majones er også fast ingrediens i veldig mange matretter, likevel var det greit å ikke like den av en eller annen grunn...

 

Anonym poster: 4f7449af8227ab856fc63e39d6d9e403

[Gjest Antarctica]

Smake, smake, jevnt og trutt og tappert, det er tingen!

Smake helt til man ikke lenger vemmes ved det. Kanskje lærer man aldri å "smake" så mye at man liker det.

 

Han lutefiskspiseren har en eneste ting han ikke klarer nå, og det er rå tomater. Men ingen merker det, for når man graver i salaten med salatbestikket, går det an å bomme på tomatene og få med seg masse salat likevel. Min yngste hadde som prosjekt å lære seg å like reker (lang historie, hans eget initiativ), og gråt sine modige tårer de 3-4 første gangene. Men nå sier han NAM; reker! Den midterste vil ikke ha majones, ketchup eller rømme som tilbehør. Det er blant de ting man kan unngå uten å blamere seg. Det er sjelden basisvare i en hovedrett. I alle høve forekommer det ikke at jeg aksepterer gnål om hva folk liker, hva som ikke er godt osv. Unngå det, hvis du ikke makter det, og hold munn hvis du må få det ned i en sosial setting.

 

See?

 

Så du mener at det er bra at barn griner fordi de må spise mat som vokser i munnen på dem? Hva er galt med deg egentlig?? Det er forskjell på at man ikke liker og at man ikke klarer å få en matvare ned. Og hvorfor måtte han lære å like reker, men ikke ketchup? Fordi DU liker reker?

Det dreier seg om to ulike barn, 7-åringen avstår fra ketchup, noe jeg ikke finner sosialt lammende.

5-åringen insisterte på å spise reker, men oppdaget midt i første munnfull at det ikke var noe for ham. Han ville imidlertid ikke godta det, og prøvde igjen mange ganger. Har aldri tvunget noen til å spise opp noe som vokser i munnen deres.

 

Men å insistere på at de smaker, og at de smaker igjen, det gjør jeg. De vet ikke første gang om dette er noe som blir bedre og bedre ved tilvenning, det er det den voksne som må lære dem.

 

I tillegg så er det jo sånn at desto mer man dyrker "å, liker du ikke det, ta noe annet da"-kulturen, desto flere matvarer vil du se blir omfattet av æsj-regimet....

[Gjest Antarctica]

Smake, smake, jevnt og trutt og tappert, det er tingen!

Smake helt til man ikke lenger vemmes ved det. Kanskje lærer man aldri å "smake" så mye at man liker det.

 

Han lutefiskspiseren har en eneste ting han ikke klarer nå, og det er rå tomater. Men ingen merker det, for når man graver i salaten med salatbestikket, går det an å bomme på tomatene og få med seg masse salat likevel. Min yngste hadde som prosjekt å lære seg å like reker (lang historie, hans eget initiativ), og gråt sine modige tårer de 3-4 første gangene. Men nå sier han NAM; reker! Den midterste vil ikke ha majones, ketchup eller rømme som tilbehør. Det er blant de ting man kan unngå uten å blamere seg. Det er sjelden basisvare i en hovedrett. I alle høve forekommer det ikke at jeg aksepterer gnål om hva folk liker, hva som ikke er godt osv. Unngå det, hvis du ikke makter det, og hold munn hvis du må få det ned i en sosial setting.

 

See?

 

Så du mener at det er bra at barn griner fordi de må spise mat som vokser i munnen på dem? Hva er galt med deg egentlig?? Det er forskjell på at man ikke liker og at man ikke klarer å få en matvare ned. Og hvorfor måtte han lære å like reker, men ikke ketchup? Fordi DU liker reker?

 

Kanskje fordi reker faktisk er en ingrediens i mye mat og ti og med serveres som hovedrett. Reker er faktisk noe du kan komme til å støte på støtt og stadig i sosiale lag.

 

Ketchup er sjelden en ingrediens i mat (og hvis det er det, så er det vel kamuflert), men et tilbehør som man gjerne VELGER. jeg ahr iallefall til dags dato ikke opplevd at man får servert ketchup!

 

Anonym poster: 03191dba4d7d658eec5739c94af991ae

 

Majones er også fast ingrediens i veldig mange matretter, likevel var det greit å ikke like den av en eller annen grunn...

 

Anonym poster: 4f7449af8227ab856fc63e39d6d9e403

 

 

Majones er fast ingrediens i hva da...? Waldorfsalat? Gudskjelov noe man helst serverer til en buffet, ikke sant?

 

Jeg regner dessuten med at han får det ned uten å sutre, men kan man velge det bort, tar han det ikke.

Og han er 7 år- gammel nok til ikke å si "liker ikke!", men ung nok til å tilvennes nye ting fortsatt.

 

Lettere NÅ?

[Gjest Lykkeliggift_]

Smake, smake, jevnt og trutt og tappert, det er tingen!

Smake helt til man ikke lenger vemmes ved det. Kanskje lærer man aldri å "smake" så mye at man liker det.

 

Han lutefiskspiseren har en eneste ting han ikke klarer nå, og det er rå tomater. Men ingen merker det, for når man graver i salaten med salatbestikket, går det an å bomme på tomatene og få med seg masse salat likevel. Min yngste hadde som prosjekt å lære seg å like reker (lang historie, hans eget initiativ), og gråt sine modige tårer de 3-4 første gangene. Men nå sier han NAM; reker! Den midterste vil ikke ha majones, ketchup eller rømme som tilbehør. Det er blant de ting man kan unngå uten å blamere seg. Det er sjelden basisvare i en hovedrett. I alle høve forekommer det ikke at jeg aksepterer gnål om hva folk liker, hva som ikke er godt osv. Unngå det, hvis du ikke makter det, og hold munn hvis du må få det ned i en sosial setting.

 

See?

 

Så du mener at det er bra at barn griner fordi de må spise mat som vokser i munnen på dem? Hva er galt med deg egentlig?? Det er forskjell på at man ikke liker og at man ikke klarer å få en matvare ned. Og hvorfor måtte han lære å like reker, men ikke ketchup? Fordi DU liker reker?

Det dreier seg om to ulike barn, 7-åringen avstår fra ketchup, noe jeg ikke finner sosialt lammende.

5-åringen insisterte på å spise reker, men oppdaget midt i første munnfull at det ikke var noe for ham. Han ville imidlertid ikke godta det, og prøvde igjen mange ganger. Har aldri tvunget noen til å spise opp noe som vokser i munnen deres.

 

Men å insistere på at de smaker, og at de smaker igjen, det gjør jeg. De vet ikke første gang om dette er noe som blir bedre og bedre ved tilvenning, det er det den voksne som må lære dem.

 

I tillegg så er det jo sånn at desto mer man dyrker "å, liker du ikke det, ta noe annet da"-kulturen, desto flere matvarer vil du se blir omfattet av æsj-regimet....

 

Mine barn får ikke noe annet. Men de får lov å droppe en ting i tilbehøret til middagen som de ikke klarer å spise. Selv om du dropper rosenkål, men spiser et lass med poteter, kjøtt, brokkoli og tyttebærsyltetøy, så har du fortsatt spist middag, ikke fått "noe annet"

[Gjest Antarctica]

Smake, smake, jevnt og trutt og tappert, det er tingen!

Smake helt til man ikke lenger vemmes ved det. Kanskje lærer man aldri å "smake" så mye at man liker det.

 

Han lutefiskspiseren har en eneste ting han ikke klarer nå, og det er rå tomater. Men ingen merker det, for når man graver i salaten med salatbestikket, går det an å bomme på tomatene og få med seg masse salat likevel. Min yngste hadde som prosjekt å lære seg å like reker (lang historie, hans eget initiativ), og gråt sine modige tårer de 3-4 første gangene. Men nå sier han NAM; reker! Den midterste vil ikke ha majones, ketchup eller rømme som tilbehør. Det er blant de ting man kan unngå uten å blamere seg. Det er sjelden basisvare i en hovedrett. I alle høve forekommer det ikke at jeg aksepterer gnål om hva folk liker, hva som ikke er godt osv. Unngå det, hvis du ikke makter det, og hold munn hvis du må få det ned i en sosial setting.

 

See?

 

Så du mener at det er bra at barn griner fordi de må spise mat som vokser i munnen på dem? Hva er galt med deg egentlig?? Det er forskjell på at man ikke liker og at man ikke klarer å få en matvare ned. Og hvorfor måtte han lære å like reker, men ikke ketchup? Fordi DU liker reker?

Det dreier seg om to ulike barn, 7-åringen avstår fra ketchup, noe jeg ikke finner sosialt lammende.

5-åringen insisterte på å spise reker, men oppdaget midt i første munnfull at det ikke var noe for ham. Han ville imidlertid ikke godta det, og prøvde igjen mange ganger. Har aldri tvunget noen til å spise opp noe som vokser i munnen deres.

 

Men å insistere på at de smaker, og at de smaker igjen, det gjør jeg. De vet ikke første gang om dette er noe som blir bedre og bedre ved tilvenning, det er det den voksne som må lære dem.

 

I tillegg så er det jo sånn at desto mer man dyrker "å, liker du ikke det, ta noe annet da"-kulturen, desto flere matvarer vil du se blir omfattet av æsj-regimet....

 

Mine barn får ikke noe annet. Men de får lov å droppe en ting i tilbehøret til middagen som de ikke klarer å spise. Selv om du dropper rosenkål, men spiser et lass med poteter, kjøtt, brokkoli og tyttebærsyltetøy, så har du fortsatt spist middag, ikke fått "noe annet"

 

Ja, det er jeg jo helt enig i. Vi øser jo ikke maten opp til dem på livstid, med like deler av alt. Fatene sendes jo rundt, og alle fordeler det de vil ha mest eller minst av. Og sånn er det jo når man er gjest også.

 

Men HIs taktikk besto jo i at selve hovedretten kunne unngås, også når man er gjest, hvis man bare er "flink" å fortelle vertskapet at man ikke liker fisk. For meg er det sosial hemning, og jeg ville aldri gå med på å sende ungene ut i verden med en sånn holdning, ikke etter treårsalderen i alle fall.

[Anonym bruker]

Jeg får helt kramper av barn som sier "jammen, jeg liker ikke det!!". Dattera til samboer sier det, hun får kun det hun liker hos moren, som er brød, makaroni og ris. Hva er det for en kost da?! Også blir barnet grinete og sur hvis vi ber henne om å smake på noe når hun er hos oss.

I barnehagen spiser hun alt, hvertfall smaker. Men så fort hun kommer hjem, så kommer "jeg liker ikke, jeg vil ikke ha". Kjenner jeg blir irritert. Barnet er 5,5år. Er ikke lett å oppfordre henne til å spise/smake på ting her, når hun får det hun vil hos moren, som hun bor mest hos.

 

Anonym poster: 1ceb7a5cfd96513b96541310e0211f76

[Anonym bruker]

Skal vegetarianere, muslimer og jøder trykke i seg svin fordi det er uhøflig å si nei?

 

Anonym poster: 2cf73540344bf909452bb7cc3e4d616c

 

Jeg spiste kjøtt i beøk i mine 10 år som veggis. Respekt for verten heter det.

 

Anonym poster: e2be589d10795738617604a62575ffc4

Nei, det heter at du ikke var vegetarianer, men valgte å ikke spise kjøtt hjemme.

 

Vertskapet kan utvise dannelse nok til å servere noe som går an å spise. (Og til noen av de åpenbare kverulantene her: Sushi, lutefisk og en del andre litt spesielle ting er det vanlig å be gjester på etter å ha spurt f eks "spiser du xxx?")

 

Synes det er helt snålt at det skal være akseptert å ikek like sunn god mat som sushi, men helt fy å kaste opp av junk som pølser f.eks. Nå er det sjeldent jeg får servert dårlig mat av folk jeg kjenner, men jeg kaster bokstavelig talt opp av pølser, ketchup og thousand island dressing. DET er uhøflig det.

 

Ja vel.

 

Før mine bekjente kommer så langt som til middagsbordet hos meg, vet jeg hvilken religion de bekjenner seg til, for å si det slik. Men om man ofte takker ja til invitasjoner hjemme hos fremmede, blir det vel en vane å nevne at man følger de reglene...?

 

Så flink du er da, som har så inngående kjenneskap til alle slags religioner. Det har ikke jeg, visste f.eks ikke det med jøder og skalldyr.

 

Og har ofte invitert folk jeg ikke kjenner, f.eks om kollegaen til mannen blir invitert sammen med sn kone vi aldri før har møtt, så kjenner vi jo ikke henne enda.

 

Anonym poster: 2943f7fe90ccb0f237809f64d6b92f55

Da er det i så fall lite galant av ham å ikke nevne på forhånd at kona f eks er jøde og unngår alt som ikke er kosher.

Lite galant, fordi han da setter BÅDE vertskapet og sin frue i en penibel situasjon: hun må takke nei til ferdiglaget, god mat som verten har stått og laget, og verten må se gjester gå sultne hjem. Synd for begge.

 

(Selv jeg, som er inngrodd hedning, vet for øvrig hvor i bibelen de reglene står, man trenger ikke magistergrad i noe for å finne ut av det!)

 

Men uansett blir disse eksemplene litt fjerne. Vi diskuterer ikke om visse religiøse grupper kan praktisere sin tro i det daglige. Vi diskuterer om det er OK å gi barn laber dannelse.

 

Minner om hva som er grunnregelen for å være en gentleman: "always putting others first," IKKE "the world revolves around me!"

 

Og JA, det innebærer bl a at man vet hvor mye tid og omtanke det ligger i et måltid, og hvilken tillitsbevisning det er å bli bedt til andres bord. Et måltid er mer enn næring. Da sitter man ikke og griner på nesen selv om man får noe annet enn sin yndlingsrett.

 

For å forebygge kvalme og pinlige øyeblikk lærer man derfor ungene opp til å tåle alle gjengse matvarer i landet du bor i, og forbereder dem på at det i utlandet kan komme "rare" ting.

 

Jeg har fått pølser servert i alle de jævlige selskapene jeg måtte i som barn, det fikk meg ikke til å slutte å kaste opp. Og å servere barna mine usunt slim som ketchup og thousand island for å venne dem til det i tilfelle de et par ganger i livet blir servert søppel er helt uaktuelt - jeg ser likevel litt av poenget ditt, for det er ingen gode råvarer som ikke spises her, men junk.

 

Også enig med deg i at man bør si fra om det er noe man absolutt ikke spiser - jeg pleier alltid å si at jeg spiser ikke pølser, ketchup og dressing, og da pleier folk å le og si at slikt serverer de ikke uansett - men da har jeg i hvert fall sagt fra. Og jeg har sett en av venninnenen mine servere sitt eget barn pølse og spise av pølsesuppa selv, så er nok like greit hun vet jeg ikke kan spise det, så slipper vi en klein situasjon for oss begge. (Den type mat jeg ikke liker er forøvrig den type mat det IKKE ligger mye tid, omtanke og kokkelering bak- har aldri opplevd å få servert ordentlig mat kokken har strevet med, og ikke likt det. Men å slenge en pølse i et pølsebrød og sprute på noe kliss fra en flaske, eller å lage suppe på pølse i stedet for kjøtt eller kun grønnsaker, er jo bare gjerrighet og latskap. Å grine på nesa har forøvrig ikke en eneste person i denne tråden agt er greit, det går under æsj, fysj, ekkelt etc - ikke under "jeg er ikke så glad i".)

 

Jeg er uenig i at vi diskuterer hvorvidt det er ok å gi barn laber dannelse, JEG mener vi diskuterer hvorvidt det er laber dannelse å ymte frempå på en høflig måte at man f.eks. ikke spiser fiskegrateng. Det synes ikke jeg, men det kommer helt an på setting og formulering.

 

Anonym poster: 2943f7fe90ccb0f237809f64d6b92f55

[Anonym bruker]

Skal vegetarianere, muslimer og jøder trykke i seg svin fordi det er uhøflig å si nei?

 

Anonym poster: 2cf73540344bf909452bb7cc3e4d616c

 

Jeg spiste kjøtt i beøk i mine 10 år som veggis. Respekt for verten heter det.

 

Anonym poster: e2be589d10795738617604a62575ffc4

Nei, det heter at du ikke var vegetarianer, men valgte å ikke spise kjøtt hjemme.

 

Vertskapet kan utvise dannelse nok til å servere noe som går an å spise. (Og til noen av de åpenbare kverulantene her: Sushi, lutefisk og en del andre litt spesielle ting er det vanlig å be gjester på etter å ha spurt f eks "spiser du xxx?")

 

Synes det er helt snålt at det skal være akseptert å ikek like sunn god mat som sushi, men helt fy å kaste opp av junk som pølser f.eks. Nå er det sjeldent jeg får servert dårlig mat av folk jeg kjenner, men jeg kaster bokstavelig talt opp av pølser, ketchup og thousand island dressing. DET er uhøflig det.

 

Ja vel.

 

Før mine bekjente kommer så langt som til middagsbordet hos meg, vet jeg hvilken religion de bekjenner seg til, for å si det slik. Men om man ofte takker ja til invitasjoner hjemme hos fremmede, blir det vel en vane å nevne at man følger de reglene...?

 

Så flink du er da, som har så inngående kjenneskap til alle slags religioner. Det har ikke jeg, visste f.eks ikke det med jøder og skalldyr.

 

Og har ofte invitert folk jeg ikke kjenner, f.eks om kollegaen til mannen blir invitert sammen med sn kone vi aldri før har møtt, så kjenner vi jo ikke henne enda.

 

Anonym poster: 2943f7fe90ccb0f237809f64d6b92f55

Da er det i så fall lite galant av ham å ikke nevne på forhånd at kona f eks er jøde og unngår alt som ikke er kosher.

Lite galant, fordi han da setter BÅDE vertskapet og sin frue i en penibel situasjon: hun må takke nei til ferdiglaget, god mat som verten har stått og laget, og verten må se gjester gå sultne hjem. Synd for begge.

 

(Selv jeg, som er inngrodd hedning, vet for øvrig hvor i bibelen de reglene står, man trenger ikke magistergrad i noe for å finne ut av det!)

 

Men uansett blir disse eksemplene litt fjerne. Vi diskuterer ikke om visse religiøse grupper kan praktisere sin tro i det daglige. Vi diskuterer om det er OK å gi barn laber dannelse.

 

Minner om hva som er grunnregelen for å være en gentleman: "always putting others first," IKKE "the world revolves around me!"

 

Og JA, det innebærer bl a at man vet hvor mye tid og omtanke det ligger i et måltid, og hvilken tillitsbevisning det er å bli bedt til andres bord. Et måltid er mer enn næring. Da sitter man ikke og griner på nesen selv om man får noe annet enn sin yndlingsrett.

 

For å forebygge kvalme og pinlige øyeblikk lærer man derfor ungene opp til å tåle alle gjengse matvarer i landet du bor i, og forbereder dem på at det i utlandet kan komme "rare" ting.

 

Jeg har fått pølser servert i alle de jævlige selskapene jeg måtte i som barn, det fikk meg ikke til å slutte å kaste opp. Og å servere barna mine usunt slim som ketchup og thousand island for å venne dem til det i tilfelle de et par ganger i livet blir servert søppel er helt uaktuelt - jeg ser likevel litt av poenget ditt, for det er ingen gode råvarer som ikke spises her, men junk.

 

Også enig med deg i at man bør si fra om det er noe man absolutt ikke spiser - jeg pleier alltid å si at jeg spiser ikke pølser, ketchup og dressing, og da pleier folk å le og si at slikt serverer de ikke uansett - men da har jeg i hvert fall sagt fra. Og jeg har sett en av venninnenen mine servere sitt eget barn pølse og spise av pølsesuppa selv, så er nok like greit hun vet jeg ikke kan spise det, så slipper vi en klein situasjon for oss begge. (Den type mat jeg ikke liker er forøvrig den type mat det IKKE ligger mye tid, omtanke og kokkelering bak- har aldri opplevd å få servert ordentlig mat kokken har strevet med, og ikke likt det. Men å slenge en pølse i et pølsebrød og sprute på noe kliss fra en flaske, eller å lage suppe på pølse i stedet for kjøtt eller kun grønnsaker, er jo bare gjerrighet og latskap. Å grine på nesa har forøvrig ikke en eneste person i denne tråden agt er greit, det går under æsj, fysj, ekkelt etc - ikke under "jeg er ikke så glad i".)

 

Jeg er uenig i at vi diskuterer hvorvidt det er ok å gi barn laber dannelse, JEG mener vi diskuterer hvorvidt det er laber dannelse å ymte frempå på en høflig måte at man f.eks. ikke spiser fiskegrateng. Det synes ikke jeg, men det kommer helt an på setting og formulering.

 

Anonym poster: 2943f7fe90ccb0f237809f64d6b92f55

Helt enig. Og de som mener det er så uhorvelig frekt å si "nei takk, jeg er ikke så glad i", er jo ironisk nok de som ellers kan være ganske frekke i munnen her inne. Jeg er ikke så sensitiv at jeg blir dødelig fornærmet av en slik høflig bekjennelse, og jeg har empati nok med gjesten til å forstå at det ikke alltid er like enkelt å spise all mat.

 

Anonym poster: 6801440d43e899eec93c3be0244f8ce8

[Anonym bruker]

Pashla og Sug Lut: Så om dere er på Voss og får servert et smalahove med alt intakt så hvisker dere til barna at: 'Bare ta en liten bit av tunga eller øye-eplet i tillegg til selve hodet, for da har dere iallefall smakt litt?'

Jeg pleier ofte å være enig med det dere skriver, men ikke i dette tilfellet. Barna mine skal ikke bli tvunget i mat, men assosiere det med noe positivt vi trenger. Vår tilnærming til mat har vi fra en psykolog med spesialisering på spiseforstyrrelser (søsteren min er syk), så det er ikke hentet ut fra løse lufta.

 

Anonym poster: 2d005984159da6af04c3687a4333e283

[Gjest sug lut]

Pashla og Sug Lut: Så om dere er på Voss og får servert et smalahove med alt intakt så hvisker dere til barna at: 'Bare ta en liten bit av tunga eller øye-eplet i tillegg til selve hodet, for da har dere iallefall smakt litt?'

 

Anonym poster: 2d005984159da6af04c3687a4333e283

Nå spiser både jeg og ungene smalahove, så det er ikke noe stress. Øye inkludert.

[Anonym bruker]

Pashla og Sug Lut: Så om dere er på Voss og får servert et smalahove med alt intakt så hvisker dere til barna at: 'Bare ta en liten bit av tunga eller øye-eplet i tillegg til selve hodet, for da har dere iallefall smakt litt?'

 

Anonym poster: 2d005984159da6af04c3687a4333e283

Nå spiser både jeg og ungene smalahove, så det er ikke noe stress. Øye inkludert.

Åååh så flinke dere er da!

 

Anonym poster: 6801440d43e899eec93c3be0244f8ce8

[Gjest sug lut]

Pashla og Sug Lut: Så om dere er på Voss og får servert et smalahove med alt intakt så hvisker dere til barna at: 'Bare ta en liten bit av tunga eller øye-eplet i tillegg til selve hodet, for da har dere iallefall smakt litt?'

 

Anonym poster: 2d005984159da6af04c3687a4333e283

Nå spiser både jeg og ungene smalahove, så det er ikke noe stress. Øye inkludert.

Åååh så flinke dere er da!

 

Anonym poster: 6801440d43e899eec93c3be0244f8ce8

Mindreverdighetskomplekser uttrykt gjennom angsbiteri er ikke sjarmerende. Det handler ikke om flinkhet, det handler om matglede først og fremst.