Slemme kommentarer om "drømmebarn".

[Anonym bruker]

Jeg har enda til gode å se det barnet som ikke endres radikalt i forhold til soving/spising/trass/temperament i forbindelse med f.eks disse nanny911 programmene eller via barnepsykologisk hjelp (der foreldrene faktisk gjennomfører rådene). Og det på ei uke(!) i noen tilfeller.

 

Det jeg derimot ser, er bestemte foreldre som stritter imot, ikke vil gjennomføre og ta imot hjelpen, og som stolt påstår at det "der kommer ikke til å funke!"

 

Og så overrasket de blir når de tok feil!! Selvfølgelig er barn forskjellige, men disse debattene får meg bare til å heve øyenbrynene over hvor viktig det er å gjøre barna til de "vanskelige" og de foreldrene med rolige barn "heldige".

Skyve all skyld bort fra seg selv.

 

Men jeg ser også mange av disse trassige små tempertrollene daglig via jobben min og i omgangskrets/familie, og er sjokkert over hvor stor makt en 2/3/4-åring har over foreldrene sine.

Jeg mener alle barn kan oppdras, noen krever mer ressurser enn andre, og større utholdenhet selvfølgelig.

 

Men det er bred enighet via profesjonelle også, at disiplin er den viktigste jobben vi som foreldre har.

Dernest evnen til å prioritere tid sammen med barna våres mens de er små og sårbare, fremfor og sende de minste i barnehagen.

 

Mine barn skal jeg si lite om, de er 3 vidt forskjellige individer, men de sover, spiser og er håndterbare. Og lykkelige. Og "heldig" har ikke æren for det. Det har så absolutt jeg og min mann.

 

Slutt og hån flinke mødre og fedre, tenk over om det ligger noe smart i rådene de kommer med, kanskje har de faktisk gjort noe riktig? Og om rådet er utprøvd, kanskje gav d opp for tidlig, og akkurat det barnet hadde trengt at du holdt ut bare bittelitt til?

 

Anonym poster: 754dd5af01f369e4c570361da851eb4d

 

Jeg har enda til gode å se et "nanny- opplegg som IKKE virker". At alle disse rådene klaffer bestandig? Det tar jeg med en stor klype salt.

 

At ikke alle ønsker å "disiplinere barn med sterk vilje/rett og slett knekke viljen deres har jeg faktisk forståelse for.

 

Så kan du sitte der på din høye hest og meske deg i hvor fortreffelig forelder du er, mens du tenker ditt om de mislykkede oppdragerene.

 

Jeg tenker at du ikke ser hele bildet, og har en snever oppfattelse av virkeligheten. Og det er du velkommen til å ha.

 

Jeg kjenner en familie med store problemer, jeg kan love deg at det ikke er en quik fix,(de får profesjonell hjelp) men måneder med hardt arbeid.

 

Anonym poster: e74a9f49530985a3097b24f82bc9e3bc

 

 

 

Neimen, så sinna da.

Her ble det vel referert til både såkalt enkle løsninger og forslag om profesjonell hjelp med større tålmodighet.

Jeg er trygg på meg selv som forelder, og også åpen for hjelp om jeg i noen situasjoner skulle komme til kort.

 

Prøv å ikke blås deg opp så innmari om noen vil veilede deg, det gjør oppgaven så mye hyggeligere.

 

Anonym poster: 754dd5af01f369e4c570361da851eb4d

[Anonym bruker]

Jeg har enda til gode å se det barnet som ikke endres radikalt i forhold til soving/spising/trass/temperament i forbindelse med f.eks disse nanny911 programmene eller via barnepsykologisk hjelp (der foreldrene faktisk gjennomfører rådene). Og det på ei uke(!) i noen tilfeller.

 

Det jeg derimot ser, er bestemte foreldre som stritter imot, ikke vil gjennomføre og ta imot hjelpen, og som stolt påstår at det "der kommer ikke til å funke!"

 

Og så overrasket de blir når de tok feil!! Selvfølgelig er barn forskjellige, men disse debattene får meg bare til å heve øyenbrynene over hvor viktig det er å gjøre barna til de "vanskelige" og de foreldrene med rolige barn "heldige".

Skyve all skyld bort fra seg selv.

 

Men jeg ser også mange av disse trassige små tempertrollene daglig via jobben min og i omgangskrets/familie, og er sjokkert over hvor stor makt en 2/3/4-åring har over foreldrene sine.

Jeg mener alle barn kan oppdras, noen krever mer ressurser enn andre, og større utholdenhet selvfølgelig.

 

Men det er bred enighet via profesjonelle også, at disiplin er den viktigste jobben vi som foreldre har.

Dernest evnen til å prioritere tid sammen med barna våres mens de er små og sårbare, fremfor og sende de minste i barnehagen.

 

Mine barn skal jeg si lite om, de er 3 vidt forskjellige individer, men de sover, spiser og er håndterbare. Og lykkelige. Og "heldig" har ikke æren for det. Det har så absolutt jeg og min mann.

 

Slutt og hån flinke mødre og fedre, tenk over om det ligger noe smart i rådene de kommer med, kanskje har de faktisk gjort noe riktig? Og om rådet er utprøvd, kanskje gav d opp for tidlig, og akkurat det barnet hadde trengt at du holdt ut bare bittelitt til?

 

Anonym poster: 754dd5af01f369e4c570361da851eb4d

 

Jeg har enda til gode å se et "nanny- opplegg som IKKE virker". At alle disse rådene klaffer bestandig? Det tar jeg med en stor klype salt.

 

At ikke alle ønsker å "disiplinere barn med sterk vilje/rett og slett knekke viljen deres har jeg faktisk forståelse for.

 

Så kan du sitte der på din høye hest og meske deg i hvor fortreffelig forelder du er, mens du tenker ditt om de mislykkede oppdragerene.

 

Jeg tenker at du ikke ser hele bildet, og har en snever oppfattelse av virkeligheten. Og det er du velkommen til å ha.

 

Jeg kjenner en familie med store problemer, jeg kan love deg at det ikke er en quik fix,(de får profesjonell hjelp) men måneder med hardt arbeid.

 

Anonym poster: e74a9f49530985a3097b24f82bc9e3bc

 

 

 

Neimen, så sinna da.

Her ble det vel referert til både såkalt enkle løsninger og forslag om profesjonell hjelp med større tålmodighet.

Jeg er trygg på meg selv som forelder, og også åpen for hjelp om jeg i noen situasjoner skulle komme til kort.

 

Prøv å ikke blås deg opp så innmari om noen vil veilede deg, det gjør oppgaven så mye hyggeligere.

 

Anonym poster: 754dd5af01f369e4c570361da851eb4d

Nei så søt du er da! Behersker du hersketeknikk også! Nå ble jeg skikkelig imponert...

 

Anonym poster: e74a9f49530985a3097b24f82bc9e3bc