Hater du noen?

[Anonym bruker]

Hater broren min. Fordi han voldtok meg.

 

Anonym poster: 88ea489f2eb7b235460f763bbdd9b44c

[Gjest overlord]

Ser at jeg burde ha lagt visse premisser til grunn før jeg kom med dette utsagnet. Jeg tenker altså på fedre som ikke utøver vold eller annen mishandling, og som barna elsker. Jeg ser ikke hvordan man kan (eller iallefall bør) hate en person som ens eget barn elsker.

 

Og de færreste skifter personlighet over natten. Personligheten er ferdig utviklet i starten av 20-årene.

[Anonym bruker]

Ser at jeg burde ha lagt visse premisser til grunn før jeg kom med dette utsagnet. Jeg tenker altså på fedre som ikke utøver vold eller annen mishandling, og som barna elsker. Jeg ser ikke hvordan man kan (eller iallefall bør) hate en person som ens eget barn elsker.

 

Og de færreste skifter personlighet over natten. Personligheten er ferdig utviklet i starten av 20-årene.

 

Du har bare fasiten på alt du. Det må være veldig kjekt.

 

Anonym poster: 6d569118ec34fbfd05e4a740a5e5d995

[Gjest Siklerotte]

Nei, jeg tror ikke det, men det er mange jeg misliker sterkt, sikkert på grensen hat. Til og med den ene jeg har formert meg med, men da var vi begge under tjue, så da er det kanskje lov. Siden personligheten ikke er ferdig utviklet, mener jeg.

[Anonym bruker]

Ja, jeg hater noen. Mitt barn ble utsatt for grov mobbing, så ille at barnet prøvde å ta sitt eget liv. Det viste seg at moren (!) til den av ungdommene som mobbet mest, var en ivrig pådriver for mobbingen.

 

Jeg tenker ikke på det hver dag, det er noen år siden, men jeg hater virkelig den dama. Jeg hater henne fordi hun drev en 14-åring til å ønske å dø, og fordi hun etterpå så meg inn i øynene og påpekte at mitt barn fortjente det.

 

Anonym poster: 8e0d6a076b983f019a65a78df3539243

[MammantilNurket]

Jeg opplever hat som noe "primitivt" - det er mer effektivt og mindre krevende å være likegyldig. Jeg hater ingen, men forholder meg faktisk likegyldig til noen mennesker.

[Anonym bruker]

Jeg hater virkelig min far! og han skal bli hatet av resten av mitt og hans lit

 

Anonym poster: 7a99c52aff1b0b6124458db802f6be04

 

Jeg også.. Tok meg 20 år før jeg innså at det er virkelig HAT jeg føler for han

 

Anonym poster: 7318d6b1e66afc3973ad967d947f495e

[Anonym bruker]

Faren til niesen min forgrep seg på hun når hun var 2 år!!

Så ja jeg hater han så inderlig at jeg håper han får en smertefull lang død.

 

Anonym poster: f14aa26aa83d6f8e5ec62f2f4a924790

[HeltAnonym]

Ja jeg hater noen. Vil ikke utbrodere hvem og hvorfor her. Men har en god grunn. Håper jeg greier å kjenne likegyldighet til personen etterhvert, for personen fortjener ikke å bli unnet en liten tanke en gang.

[Anonym bruker]

Jeg hater ingen. Jeg orker ikke å bruke energi på det.

Jeg misliker folk, men det beste er å ignorere slike folk.

 

Anonym poster: 454786958d2af70914369dd8f93fe4ea

[Galskapens overhode]

Jeg har hatet.

Mine voldtektsmenn...

 

Men det gikk over til likegyldighet.. Var bare slik jeg kunne komme videre i livet..

[Virginia.]

Nei, men jeg har gjort det. Ble mobbet på barne- og ungdomskolen, og hatet intenst de verste der i åresvis, ønsket dem kreft og aids utlagt tarm og å bli voldtatt med jernrør, alt vondt jeg kan forestille meg. Hvis jeg var hjemme på besøk hos foreldrene mine og så en av dem på avstand ble jeg kaldsvett, hyperventilerte og fikk helt panikkanfall, så forlot ikke huset om jeg var der.

 

Nå er det mange år siden jeg har sett noen av dem, og livet mitt er veldig bra. Jeg har ikke plass i livet mitt til å bruke energi på dem, de er ikke viktige nok til å hate.

 

Men jeg godter meg fortsatt litt om jeg skulle få høre at en av dem har blitt svært overvektig, alvorlig syk, blitt alenemor, blir banket av mannen, tatt selvmord, vært i en alvorlig ulykke etc. Ikke sånn at jeg går og tenker på det og aktivt ønsker dem vondt lenger, men tenker "haha, så bra", i stedet for å tenke "huff, stakkars"om noe skulle gå galt for dem. Tenker det er karma som kommer og biter dem i rumpa. Og jeg hadde ikke engang giddet å pisse på dem om de sto og brant i veikanten, de er ikke mennesker (eller dyr) i mine øyne, bare sjelløse monster.

 

Anonym poster: 35814fb80dc73d14e2f5d171bcaaf17b

Dette var drøyt synes jeg. Hvis ikke det er å hate så vet ikke jeg. Du burde jobbe med dine issues

 

Hvorfor det? Jeg har det helt fint, har ikke skjenket noen av disse personene en tanke på minst et år (sist var for ca et år siden da min far viste meg et bile i avisen av at hun ene har blitt ekstremt feit) før jeg så denne tråden. De er ikek viktige i mitt liv, og påvirker ikke mitt liv det minste. Hvorfor skal da jeg jobbe med noe som virker som det er mer et issue for deg enn for meg? Fordi jeg ikke føler sorg over at onde mennesker opplevet kjipe ting? Akkurat som at jeg godter meg når en pedofil blir banket opp i fengsel, en sadistisk massemoder blir drept etc, så godter jeg meg når disse menneskene får vondt.

 

Så da vet du nok ikke hva hat er nei, for FØR følte jeg hat for disse menneskene, da brukte jeg tid og energi på å ønske dem vondt, nå er jeg likgylding helt til jeg evt hører om det, da koser jeg meg et øyeblikk før livet går videre. Akkurat som man koser over en morsom vits, og så går man videre.

 

Hat er en like sterk følelse som kjærlighet, og tar like mye energi.

 

Du må gjerne fortelle dine barn at de skal tilgi folk som fryser dem ut, brenner dem med lighter, tvangskler av dem offentlig, skjærer i dem med skalpell, river av dem håret, spytter i maten deres etc, men jeg tror at du da skaper mer issues enn du løse gitt. La dem heller lære at slike mennesker ikke er viktige, og bør ignoreres når den verste tiden er over.

 

Anonym poster: 35814fb80dc73d14e2f5d171bcaaf17b

Blitt alenemor? Er det på lik linje med å bli alvorlig syk ? Jeg forstår hatet ditt, og vet heller ikke om jeg hadde klart å tilgi noe slikt. Men å godte seg så veldig når de "slemme" får det vondt, er ikke sunt.... Og baserer du deg på hva du får høre eller leser, så kan det tenkes at det stemmer, men det kan også tenkes at du går og ønsker mennesker alvorlig syke og døde som faktisk ikke fortjener det.

 

Baserer på hva jeg hører? Jeg vet da hva disse menneskene har gjort mot meg personlig, så jeg godter meg da ikke over sykdom og død til noen som ikke fortjener det? Men siden jeg ikke har noe med dem å gjøre så får jeg bare høre fra andre at xx har nå blitt alenemor igjen og har nå tre barn med tre forskjellige, eller zz har fått kreft. Og hvem har sagt noe om at å bli alenemor er på linje med å bli alvorlig syk? Men det er ikke noe jeg hadde sett på som positivt selv, og tror vel ikke så mange synes at det er et bedre alternativ enn å være i et godt forhold.

 

Og vi får bare være uenige i om det er usunt

 

Anonym poster: 35814fb80dc73d14e2f5d171bcaaf17b

Om du ser bedre etter så skiller jeg mellom det vonde en selv opplever, og det vonde en får høre eller leser om, som gjør at en føler hat.

[Virginia.]

Ser at jeg burde ha lagt visse premisser til grunn før jeg kom med dette utsagnet. Jeg tenker altså på fedre som ikke utøver vold eller annen mishandling, og som barna elsker. Jeg ser ikke hvordan man kan (eller iallefall bør) hate en person som ens eget barn elsker.

 

Og de færreste skifter personlighet over natten. Personligheten er ferdig utviklet i starten av 20-årene.

Dette kan du ikke nok om Overlord. Det er ikke så svart/ hvitt som at personligheten er "ferdig utviklet" i 20- årene. Enkelte trekk er mer utsatt for forandring i løpet av et livsløp, og andre er mer stabile. Det er også slik at ulike situasjoner, hendelser og mennesker vi møter i livet kan få frem sider ved oss som både vi selv og andre blir overrasket over å ikke ha sett før. Svært mange her inne vet nok hva jeg mener når de tenker tilbake på da de første gang ble foreldre,- svært mange har nok opplevd å se helt nye sider ved seg selv og partneren i denne perioden .

[Rediken]

Jeg var full av hat til de menneskene som ødela barndommen min, nå er jeg helt likegyldig. Jeg gidder ikke å bruke mer energi på de enn nødvendig.

[Gjest overlord]

Ser at jeg burde ha lagt visse premisser til grunn før jeg kom med dette utsagnet. Jeg tenker altså på fedre som ikke utøver vold eller annen mishandling, og som barna elsker. Jeg ser ikke hvordan man kan (eller iallefall bør) hate en person som ens eget barn elsker.

 

Og de færreste skifter personlighet over natten. Personligheten er ferdig utviklet i starten av 20-årene.

Dette kan du ikke nok om Overlord. Det er ikke så svart/ hvitt som at personligheten er "ferdig utviklet" i 20- årene. Enkelte trekk er mer utsatt for forandring i løpet av et livsløp, og andre er mer stabile. Det er også slik at ulike situasjoner, hendelser og mennesker vi møter i livet kan få frem sider ved oss som både vi selv og andre blir overrasket over å ikke ha sett før. Svært mange her inne vet nok hva jeg mener når de tenker tilbake på da de første gang ble foreldre,- svært mange har nok opplevd å se helt nye sider ved seg selv og partneren i denne perioden .

 

Det er jeg fullstendig klar over, men å gå til det skritt å hate en person man har fått barn sammen med, og som barnet elsker, det er noe helt annet enn å se nye, negative sider ved den andre. I min verden er det å hate noen svært alvorlig og det er temmelig fjernt for meg å hate noen som betyr mye for barna mine.

 

Men jeg modererer meg ved å presisere at jeg ikke tenker på fedre som har gjort seg skyldige i vold og/eller trakassering. Forstår at de kan bli hat-objekt.

[Anonym bruker]

nei heldigvis hater jeg ingen i hele verden.For jeg er en sånn som går og gnager på ting lenge og ikke klarer å legge bort ting, så hadde jeg skulle gått rundt og hata noen tror jeg at jeg hadde blitt spist opp innvendig...

 

Anonym poster: a521456c7a47cc9ff580fa8b6cbc3dae

[Anonym bruker]

Nei, men jeg har gjort det. Ble mobbet på barne- og ungdomskolen, og hatet intenst de verste der i åresvis, ønsket dem kreft og aids utlagt tarm og å bli voldtatt med jernrør, alt vondt jeg kan forestille meg. Hvis jeg var hjemme på besøk hos foreldrene mine og så en av dem på avstand ble jeg kaldsvett, hyperventilerte og fikk helt panikkanfall, så forlot ikke huset om jeg var der.

 

Nå er det mange år siden jeg har sett noen av dem, og livet mitt er veldig bra. Jeg har ikke plass i livet mitt til å bruke energi på dem, de er ikke viktige nok til å hate.

 

Men jeg godter meg fortsatt litt om jeg skulle få høre at en av dem har blitt svært overvektig, alvorlig syk, blitt alenemor, blir banket av mannen, tatt selvmord, vært i en alvorlig ulykke etc. Ikke sånn at jeg går og tenker på det og aktivt ønsker dem vondt lenger, men tenker "haha, så bra", i stedet for å tenke "huff, stakkars"om noe skulle gå galt for dem. Tenker det er karma som kommer og biter dem i rumpa. Og jeg hadde ikke engang giddet å pisse på dem om de sto og brant i veikanten, de er ikke mennesker (eller dyr) i mine øyne, bare sjelløse monster.

 

Anonym poster: 35814fb80dc73d14e2f5d171bcaaf17b

Dette var drøyt synes jeg. Hvis ikke det er å hate så vet ikke jeg. Du burde jobbe med dine issues

 

Hvorfor det? Jeg har det helt fint, har ikke skjenket noen av disse personene en tanke på minst et år (sist var for ca et år siden da min far viste meg et bile i avisen av at hun ene har blitt ekstremt feit) før jeg så denne tråden. De er ikek viktige i mitt liv, og påvirker ikke mitt liv det minste. Hvorfor skal da jeg jobbe med noe som virker som det er mer et issue for deg enn for meg? Fordi jeg ikke føler sorg over at onde mennesker opplevet kjipe ting? Akkurat som at jeg godter meg når en pedofil blir banket opp i fengsel, en sadistisk massemoder blir drept etc, så godter jeg meg når disse menneskene får vondt.

 

Så da vet du nok ikke hva hat er nei, for FØR følte jeg hat for disse menneskene, da brukte jeg tid og energi på å ønske dem vondt, nå er jeg likgylding helt til jeg evt hører om det, da koser jeg meg et øyeblikk før livet går videre. Akkurat som man koser over en morsom vits, og så går man videre.

 

Hat er en like sterk følelse som kjærlighet, og tar like mye energi.

 

Du må gjerne fortelle dine barn at de skal tilgi folk som fryser dem ut, brenner dem med lighter, tvangskler av dem offentlig, skjærer i dem med skalpell, river av dem håret, spytter i maten deres etc, men jeg tror at du da skaper mer issues enn du løse gitt. La dem heller lære at slike mennesker ikke er viktige, og bør ignoreres når den verste tiden er over.

 

Anonym poster: 35814fb80dc73d14e2f5d171bcaaf17b

Blitt alenemor? Er det på lik linje med å bli alvorlig syk ? Jeg forstår hatet ditt, og vet heller ikke om jeg hadde klart å tilgi noe slikt. Men å godte seg så veldig når de "slemme" får det vondt, er ikke sunt.... Og baserer du deg på hva du får høre eller leser, så kan det tenkes at det stemmer, men det kan også tenkes at du går og ønsker mennesker alvorlig syke og døde som faktisk ikke fortjener det.

 

Baserer på hva jeg hører? Jeg vet da hva disse menneskene har gjort mot meg personlig, så jeg godter meg da ikke over sykdom og død til noen som ikke fortjener det? Men siden jeg ikke har noe med dem å gjøre så får jeg bare høre fra andre at xx har nå blitt alenemor igjen og har nå tre barn med tre forskjellige, eller zz har fått kreft. Og hvem har sagt noe om at å bli alenemor er på linje med å bli alvorlig syk? Men det er ikke noe jeg hadde sett på som positivt selv, og tror vel ikke så mange synes at det er et bedre alternativ enn å være i et godt forhold.

 

Og vi får bare være uenige i om det er usunt

 

Anonym poster: 35814fb80dc73d14e2f5d171bcaaf17b

Om du ser bedre etter så skiller jeg mellom det vonde en selv opplever, og det vonde en får høre eller leser om, som gjør at en føler hat.

 

Jada, det ser jeg, og jeg lurer fortsatt på hvor du tar det fra at jeg hater noen på grunnlag av noe jeg har lest eller hørt om? Jeg hater ingen nå, men jeg HAR hatet de som var grusomme mot meg i barndommen og ungdommen. Aldri hatet noen som ikke har gjort meg noe personlig.

 

Anonym poster: 35814fb80dc73d14e2f5d171bcaaf17b

[LittLykkelig]

Tenker at hvis man godter seg når noen får kreft eller tar selvmord, så må det være hat der. Men ingen vits i å diskutere det opp og i mente.