Overreagerer jeg...?

[Anonym bruker]

Dere kan jo leie sammen først og se hvordan det går. Jeg synes han høres grei ut både i forhold til deg, barna og økonomien. Når det gjelder bil er det mange som er sære der.

 

Tror dette går seg fint til, om du ikke ser på bagateller, men at han gjør så godt han kan. Synes han har kommet langt i forhold til at dere bare har vært sammen i 7 mnd. Det er mange damer som ikke hadde gått så godt med mannens unger etter så kort tid. Og mange menn også. Så la han få litt slakk og godvilje, så tror jeg det går bra og bedre etterhvert.

Så kjøper dere heller om et år eller to når dere har prøvd å bo sammen.

 

 

 

Anonym poster: e0524aa3f6fbc03fd2569cdcf3c8531d

[Anonym bruker]

Har vokst opp med en far som tok på seg papparollen for mine to søsken siden deres far ikke var interesert... Han deler alt likt med min mor... Tror jeg har et bilde av hvordan det skal være, og da blir ting vanskeligere....

 

HI

 

Anonym poster: 7c2015a97a6b38681833f8cacb250b70

 

Det er nok dessverre ikke så mange som går inn i full papparolle etter 7 mnd. Dere er jo ikke godt kjent med hverandre selv engang, så han er kanskje enda litt reservert når det gjelder ungene dine.

 

 

Anonym poster: e0524aa3f6fbc03fd2569cdcf3c8531d

[Fire gullunger(">)]

Han må du ikke satse på! Jeg fant meg en mann med barn fra før, kunne aldri fått meg til å sette slike regler. Nå er ikke jeg mamma til hans barn, men sålenge vi bor sammen så må jo alle være med "å dra lasset".

Hva med den dagen dere får felles barn da?? Hvilke regler skal dere da ha?

Synes forsåvidt det er greit med litt deling av økonomien, men dette blir rett og slett galskap!!!!

Hilsen fra ei med to stebarn og fire felles.

[Anonym bruker]

Han virker veldig lite generøs både menneskelig og økonomisk. Har hørt om menn som samler alle kassalapper og regner nøye ut hva særkullsbarna har forbrukt og krever mor for dette.

Gjerrige mennesker endrer seg aldri.

 

Anonym poster: 7b63770447f95246a36482b1333f34a6

[Anonym bruker]

Eller kanskje vi kan si heldigvis mht at han ikke enda har gått inn i papparollen. De er litt mer seriøse hvis de har fått tid til å tenke seg om, og deretter engasjerer seg i ungene. Det er bedre det enn at de er der fullt ut i "reklameperioden", dvs de første mnd i forholdet.

 

 

Anonym poster: e0524aa3f6fbc03fd2569cdcf3c8531d

[Anonym bruker]

Han vil ikke leie sammen... mne han bor stort sett hos oss hele uka nå... Så er jeg der annen hver helg når barna er borte.. De andre helgene er han stort sett med oss..

Men han er fri til å gjøre sitt og :-) Trener 4timer i uka, og er kanskje ute en lørdag i mnd. Av og til litt med kompiser, men det er helst i helgene.

Men prøver å få han til å skjønne at jeg ikke er ute etter en som skal betale alt, og det er greit å dele ulikt, Men kan ikke ha det helt firkantet, det blir for slitsomt...

Han kan heller forklare litt forsiktig om han er i uenig, går så voldsomt i forsvar og er nok det jeg reagerer på. Hva tar han meg for liksom...? :-/

 

HI

 

Anonym poster: 7c2015a97a6b38681833f8cacb250b70

[Anonym bruker]

Kankje litt tid fra hverandre hadde gjort seg... Kankje han og jeg får tid til å tenke litt da...

 

HI

 

Anonym poster: 7c2015a97a6b38681833f8cacb250b70

[Gjest Antarctica]

Tror uansett dere trenger mer tid på dere enn 7 måneder.

Hygg deg med det som er bra, og ikke fokuser på konflikter. Vær særboere, og gruble på hvordan du vil leve.

 

F eks, har du noen "absolutter" som overhodet ikke er til diskusjon? Hvis han ikke tilfredsstiller disse minstekravene, bør du ikke etablere deg med ham. Men tilfredsstiller han dem, og du liker ham, så kan dere jo finne løsninger på de praktiske tingene.

 

Husk, å ønske orden i økonomien er "uromantisk", dersom man mener at romatikk er å smelte sammen i ett, fra første øyeblikk. MEN på et annet nivå er det romantisk. Å være forutseende, rettferdig og seriøs er også bra i et forhold. Å ville bestyre sin egen inntekt er ikke det samme som å avvise deg.

[Anonym bruker]

Han vil ikke leie sammen... mne han bor stort sett hos oss hele uka nå... Så er jeg der annen hver helg når barna er borte.. De andre helgene er han stort sett med oss..

Men han er fri til å gjøre sitt og :-) Trener 4timer i uka, og er kanskje ute en lørdag i mnd. Av og til litt med kompiser, men det er helst i helgene.

Men prøver å få han til å skjønne at jeg ikke er ute etter en som skal betale alt, og det er greit å dele ulikt, Men kan ikke ha det helt firkantet, det blir for slitsomt...

Han kan heller forklare litt forsiktig om han er i uenig, går så voldsomt i forsvar og er nok det jeg reagerer på. Hva tar han meg for liksom...? :-/

 

HI

 

Anonym poster: 7c2015a97a6b38681833f8cacb250b70

 

Spør deg selv først om hva som er grunnen til at han går så i forsvar om økonomien. Har han andre forventninger enn deg? Ser han deg i "gruppen alenemødre som forventer mye", som du ikke føler du er en del av?

 

Tror dere har mye å hente ved å bare leie sammen først. Ikke kjøpe sammen, ettersom det innebærer så mye mer. Dere har vært sammen så kort tid, ta dere mer tid til å bli kjent og bli helt sikre på hverandre.

 

Jeg synes ikke han høres hverken gjerrig eller firkantet ut, men som en mann som har egne meninger. Og som er usikker på hvordan du vil være i et forhold økonomisk sett.

 

 

 

Anonym poster: e0524aa3f6fbc03fd2569cdcf3c8531d

[Anonym bruker]

Det er forferdelig rart at ei "stemor" bare må godta alt, men ikke motsatt? Typisk svar til ei stemor er: Du visste han hadde barn fra før, godta det! Se på siden til "Mine, dine våre barn", så skjønner dere hva jeg snakker om.

 

Anonym poster: 6cde8f0553273352f0c6fe51fef61e30

[Anonym bruker]

Hvis dere fungerer godt sammen som kjærester skjønner jeg ikke behovet for å haste inn i et samboerskap etter bare syv måneder. Man kan fint være kjærester og særboere i mange år (særlig når det er barn inne i bildet) uten å flytte sammen..

 

Tror dessverre heller ikke du kan forvente at han skal overta farsrollen for barn som ikke er hans.

 

Anonym poster: 6b9c0d540e5f99b35a5488b30e362e14

[Anonym bruker]

Det er forferdelig rart at ei "stemor" bare må godta alt, men ikke motsatt? Typisk svar til ei stemor er: Du visste han hadde barn fra før, godta det! Se på siden til "Mine, dine våre barn", så skjønner dere hva jeg snakker om.

 

Anonym poster: 6cde8f0553273352f0c6fe51fef61e30

 

Enig i det du sier her. Men jeg som har svart som anonym her flere steder, er ikke stemor, og jeg vet jeg ville reagert omtrent som mannen her i en tilvenningsperiode. En føler ikke etter bare noen mnd noe mors/farsforhold til andres barn. Etter mer tid kan en bli glad i dem, og kanskje få et tilnærmet sånt forhold. Men det er ikke noe en kan vente seg etter 7 mnd, som noen her velger å tro.

 

 

 

 

Anonym poster: e0524aa3f6fbc03fd2569cdcf3c8531d

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor som deg og når jeg leste innlegget ditt tenkte jeg at dette hørtes så slitsomt ut at da hadde jeg valgt å være særbo. Kjærester som ikke bor sammen på det meste.

Hadde ikke orket et liv hvor alt skal være slik at man skal fram å finregne på ting.

 

Heller ikke en mann som er så frampå med å si at han ikke har ansvar for barna.

I mitt hodet sier det seg selv at ja det er jeg som har ansvar for barna mine, men om jeg flytter sammen med noen skal det være mulig å ha et normalt familieliv med denne personen selv om han bare er stefar.

Jeg ville ikke forlangt at stefar skal være med på aktiviteter eller passe barnet for meg kveld etter kveld. Men jeg mener at bor man sammen og jeg må på forledremøtet og han ikke har noe planlagt bør det (etter en samtale om dette selvsagt) være naturlig for han å være hjemme med barna.

Ikke at jeg skal måtte ha barnevakt og bruke penger på dette da.

Det er også naturlig for meg at han skal ønske å involvere seg i barnas liv og det betyr at han skal selv ønske å gjøre ting med barna eller se på de på aktiviteter en gang i mellom. Så nei jeg skal ikke forlange for han skal selv ytre ønske om det. Om han ikke liker slike ting så er han heller ikke mannen som kan ta del av mitt og dermed mine barns liv.

 

I store ting som hvem eier hvor mye av huset er det helt rett i mine øyne at man eier etter hva man har råd til for muligheten for brudd er der og om det ikke blir brudd er det også dette med arv og barn en gang i framtiden.

Oppussing av hus og skatt på hus skal deles etter samme prosent.

 

Men om vi skal planlegge ferier og annet tror jeg ikke jeg hadde orket om det var slik at man skulle sitte å kikke på hver krone og hvem som betaler hva. Da hadde det blitt lite familieferier for jeg ønsker ikke reise på ferie med en person som ikke ser oss som en enhet og en familie.

Og for meg om man skal dele opp penger, ikke hjelpe hverandre når man trenger noe og har lite penger en mnd også videre så er man ikke en enhet.

Man er ikke en familie i mine øyne om den ene personen har tusenvis på sin konto og kan bruke mens den andre er skrapa på sin (og dette ikke har med overforbruk.) og man ikke engang kan gå til partneren om det er noe man da trenger.

 

For meg er det slik at om jeg hadde en kjæreste med barn som bodde hos oss og trengte nye vintersko, faren var blakk men jeg hadde penger så hadde jeg da kjøpt skoene uten å tenke mer over det. Sånn bør det være når man er en familie.

Man tar partneren og ungene inn som sin familie man skiller ikke ut.

(men ja akkurat verdier som hus og hytte eventuelt bil er det greit å eie etter hva man spytter inn.)

 

Anonym poster: 540b76cdd5910479217b46acbe961b47

[Anonym bruker]

Oj, her ringer det mange alarmklokker for meg.

Og hvordan skal alt dette løses videre hvis dere får felles barn?

 

Nei, velger man noen som har barn er det etter min "full pakke" og felles økonomi når man flytter sammen.

 

Du høres jo overhodet ikke ut som noen som har planer om å snylte på han, du har inntekt, god bonus, mottar barnetrygd og sikkert også barnebidrag, med andre ord godt med inntekter inn i det som kan bli en ny familie.

 

Mulig jeg har misforsått, har dere bare vært sammen i 7mnd? Det er etter min mening alt for tidlig for å flytte sammen med noen når barn er involvert. Jeg ville fortsatt å være kjærester i ett par år før dere igjen vurderer å flytte sammen. Jesper Juul anbefaler minst 2 år.

 

Og hvis jeg var deg ville jeg vurdert å kjøpe leilighet eller annen bolig alene slik at du kommer deg inn på boligmarkedet.

 

Anonym poster: 2b31e1a86d5b084e130934f407cfe70f

[Fire gullunger(">)]

Jeg er alenemor som deg og når jeg leste innlegget ditt tenkte jeg at dette hørtes så slitsomt ut at da hadde jeg valgt å være særbo. Kjærester som ikke bor sammen på det meste.

Hadde ikke orket et liv hvor alt skal være slik at man skal fram å finregne på ting.

 

Heller ikke en mann som er så frampå med å si at han ikke har ansvar for barna.

I mitt hodet sier det seg selv at ja det er jeg som har ansvar for barna mine, men om jeg flytter sammen med noen skal det være mulig å ha et normalt familieliv med denne personen selv om han bare er stefar.

Jeg ville ikke forlangt at stefar skal være med på aktiviteter eller passe barnet for meg kveld etter kveld. Men jeg mener at bor man sammen og jeg må på forledremøtet og han ikke har noe planlagt bør det (etter en samtale om dette selvsagt) være naturlig for han å være hjemme med barna.

Ikke at jeg skal måtte ha barnevakt og bruke penger på dette da.

Det er også naturlig for meg at han skal ønske å involvere seg i barnas liv og det betyr at han skal selv ønske å gjøre ting med barna eller se på de på aktiviteter en gang i mellom. Så nei jeg skal ikke forlange for han skal selv ytre ønske om det. Om han ikke liker slike ting så er han heller ikke mannen som kan ta del av mitt og dermed mine barns liv.

 

I store ting som hvem eier hvor mye av huset er det helt rett i mine øyne at man eier etter hva man har råd til for muligheten for brudd er der og om det ikke blir brudd er det også dette med arv og barn en gang i framtiden.

Oppussing av hus og skatt på hus skal deles etter samme prosent.

 

Men om vi skal planlegge ferier og annet tror jeg ikke jeg hadde orket om det var slik at man skulle sitte å kikke på hver krone og hvem som betaler hva. Da hadde det blitt lite familieferier for jeg ønsker ikke reise på ferie med en person som ikke ser oss som en enhet og en familie.

Og for meg om man skal dele opp penger, ikke hjelpe hverandre når man trenger noe og har lite penger en mnd også videre så er man ikke en enhet.

Man er ikke en familie i mine øyne om den ene personen har tusenvis på sin konto og kan bruke mens den andre er skrapa på sin (og dette ikke har med overforbruk.) og man ikke engang kan gå til partneren om det er noe man da trenger.

 

For meg er det slik at om jeg hadde en kjæreste med barn som bodde hos oss og trengte nye vintersko, faren var blakk men jeg hadde penger så hadde jeg da kjøpt skoene uten å tenke mer over det. Sånn bør det være når man er en familie.

Man tar partneren og ungene inn som sin familie man skiller ikke ut.

(men ja akkurat verdier som hus og hytte eventuelt bil er det greit å eie etter hva man spytter inn.)

 

Anonym poster: 540b76cdd5910479217b46acbe961b47

ENIG!!!!!!!

[Anonym bruker]

Be kjæresten din lese denne:

 

http://www.familieverden.no/Samliv/Familieliv/Ny-i-bonusfamilien/

 

 

Der rådes det som nevnt over å vente minst 2 år før man flytter sammen. Bruk god tid.

 

Anonym poster: 2b31e1a86d5b084e130934f407cfe70f

[Anonym bruker]

Skal dere ha fellesbarn? Vil de få komme inn i bilen hans?

 

 

 

Anonym poster: 14810ebcfa3f5cd016c55be2399c9577

[Anonym bruker]

Hadde min mann kommet med dette når vi flyttet sammen hadde det aldri vært noe vi.

Aldri..... Helt urimelig mye av dette. Barna får ikke komme inn i bilen hans. Fordelingen av utgifter ved ferie. Osv. Osv....

Eneste jeg var litt enig i var fordelingen av det økonomiske rundt huskjøp.

MEN set skurrer litt for meg det også. Her aner jeg at det blir du som må stå for det meste av renhold, altså det daglige renholdet. Når ting skal være så stykkevis og delt så skal det med også.

 

Jeg ser ikke for meg at dette forholdet er liv laga. Konflikter blir det kjapt både på den økonomiske biten og når det gjelder barna.

 

Hos oss har det aldri vært et tema og fordele på den måte der. Min mann har fra dag en tatt seg av mitt barn fra tidligere som om det skulle vært hans eget barn. Og det selv om barnet bodde 50/50 hos oss og hos faren.

Jeg har forståelse for at det blir komplisert når man har barn fra tidligere, men man er da voksne mennesker.

 

Anonym poster: 1f83b47e3352a6d1bb07b106421741e8

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor som deg og når jeg leste innlegget ditt tenkte jeg at dette hørtes så slitsomt ut at da hadde jeg valgt å være særbo. Kjærester som ikke bor sammen på det meste.

Hadde ikke orket et liv hvor alt skal være slik at man skal fram å finregne på ting.

 

Heller ikke en mann som er så frampå med å si at han ikke har ansvar for barna.

I mitt hodet sier det seg selv at ja det er jeg som har ansvar for barna mine, men om jeg flytter sammen med noen skal det være mulig å ha et normalt familieliv med denne personen selv om han bare er stefar.

Jeg ville ikke forlangt at stefar skal være med på aktiviteter eller passe barnet for meg kveld etter kveld. Men jeg mener at bor man sammen og jeg må på forledremøtet og han ikke har noe planlagt bør det (etter en samtale om dette selvsagt) være naturlig for han å være hjemme med barna.

Ikke at jeg skal måtte ha barnevakt og bruke penger på dette da.

Det er også naturlig for meg at han skal ønske å involvere seg i barnas liv og det betyr at han skal selv ønske å gjøre ting med barna eller se på de på aktiviteter en gang i mellom. Så nei jeg skal ikke forlange for han skal selv ytre ønske om det. Om han ikke liker slike ting så er han heller ikke mannen som kan ta del av mitt og dermed mine barns liv.

 

I store ting som hvem eier hvor mye av huset er det helt rett i mine øyne at man eier etter hva man har råd til for muligheten for brudd er der og om det ikke blir brudd er det også dette med arv og barn en gang i framtiden.

Oppussing av hus og skatt på hus skal deles etter samme prosent.

 

Men om vi skal planlegge ferier og annet tror jeg ikke jeg hadde orket om det var slik at man skulle sitte å kikke på hver krone og hvem som betaler hva. Da hadde det blitt lite familieferier for jeg ønsker ikke reise på ferie med en person som ikke ser oss som en enhet og en familie.

Og for meg om man skal dele opp penger, ikke hjelpe hverandre når man trenger noe og har lite penger en mnd også videre så er man ikke en enhet.

Man er ikke en familie i mine øyne om den ene personen har tusenvis på sin konto og kan bruke mens den andre er skrapa på sin (og dette ikke har med overforbruk.) og man ikke engang kan gå til partneren om det er noe man da trenger.

 

For meg er det slik at om jeg hadde en kjæreste med barn som bodde hos oss og trengte nye vintersko, faren var blakk men jeg hadde penger så hadde jeg da kjøpt skoene uten å tenke mer over det. Sånn bør det være når man er en familie.

Man tar partneren og ungene inn som sin familie man skiller ikke ut.

(men ja akkurat verdier som hus og hytte eventuelt bil er det greit å eie etter hva man spytter inn.)

 

Anonym poster: 540b76cdd5910479217b46acbe961b47

 

Man er ikke en familie om man flytter sammen etter 7 mnd, selv om mange liker tanken på det.

 

Jeg tror at denne mannen hadde kjøpt vintersko om damen ikke hadde hatt råd til det. Han høres ikke verre ut. Men det å se seg selv som en familie når man nettopp har kommet inn i den, og faktisk kun utgjør 1/4 av familien, er vel ikke helt enkelt.

Det tar faktisk TID!

 

Om man drar på ferie, alle sammen etter bare noen mnd sammen, så skjønner jeg at mannen ikke ser helt lyst på å også betale for ungene til dama. De har da en far også som skal bidra til ungenes ferie, enten det er med han eller dama.

 

 

Anonym poster: e0524aa3f6fbc03fd2569cdcf3c8531d

[BikkjeBisk]

Trodde greia med å bo sammen var at man var en familie? Greit at han sier at det ikke er hans barn, men han skal da uansett oppføre seg som en omsorgsperson etter min mening.

 

Etter den ordninga dere at planlagt kan dere likegjerne bo hverfor dere. Tror det vil bli et mere "ryddig" forhold. Men den mannen hadde ikke jeg valgt å sattse på..!

[Countess]

Du vil at dere skal være som en familie, men det er litt urealistisk, ettersom han ikke er far til barna. Det er sjelden andre enn far som kan fylle den rollen. Han kan være en mannsperson, og et forbilde for dem sånn sett, men han er ikke faren deres. Du vil vanskelig finne en mann som tar ungene dine som sine egne.

 

Synes ikke dealen deres er så verst.

At han eier større del i boligen enn deg er da bare rett og rimelig. Han har nok brukt mange år på å betale ned sin egen bolig, og han skal da ikke tape på det? Og du skal da heller ikke vinne på å ha leid og ikke betalt på bolig?

 

Han høres i det store og hele ut som en grei fyr. Etter kun 7 mnd forstår jeg at han ikke er villig til å dele 50/50 på alt.

 

 

 

Anonym poster: e0524aa3f6fbc03fd2569cdcf3c8531d

 

Jeg traff pappaen min når jeg var 3 år jeg, og til tross for at vi ikke er av samme blod, så har han aldri vært noe annet enn en pappa for meg. Han har heller aldri forskjellsbehandlet meg og søskenene mine.

Min datter ser på min kjæreste som sin pappa.. den rollen tok han lenge før det var gått 7 mnd, siden hun ikke hadde en annen far i livet sitt.

 

Så selv om det er ditt virkelighetsbilde at man ikke kan være far til barn som ikke er egne, så er det ikke lurt å gi andre råd basert på det.

[Anonym bruker]

Du vil at dere skal være som en familie, men det er litt urealistisk, ettersom han ikke er far til barna. Det er sjelden andre enn far som kan fylle den rollen. Han kan være en mannsperson, og et forbilde for dem sånn sett, men han er ikke faren deres. Du vil vanskelig finne en mann som tar ungene dine som sine egne.

 

Synes ikke dealen deres er så verst.

At han eier større del i boligen enn deg er da bare rett og rimelig. Han har nok brukt mange år på å betale ned sin egen bolig, og han skal da ikke tape på det? Og du skal da heller ikke vinne på å ha leid og ikke betalt på bolig?

 

Han høres i det store og hele ut som en grei fyr. Etter kun 7 mnd forstår jeg at han ikke er villig til å dele 50/50 på alt.

 

 

 

Anonym poster: e0524aa3f6fbc03fd2569cdcf3c8531d

 

Jeg traff pappaen min når jeg var 3 år jeg, og til tross for at vi ikke er av samme blod, så har han aldri vært noe annet enn en pappa for meg. Han har heller aldri forskjellsbehandlet meg og søskenene mine.

Min datter ser på min kjæreste som sin pappa.. den rollen tok han lenge før det var gått 7 mnd, siden hun ikke hadde en annen far i livet sitt.

 

Så selv om det er ditt virkelighetsbilde at man ikke kan være far til barn som ikke er egne, så er det ikke lurt å gi andre råd basert på det.

 

Veldig bra at du og dine har opplevd det sånn!

 

Ikke alle menn er like klar for det så snart, og jeg synes ikke det er rett å dømme dem som udugelige etter så kort tid. Mange trenger mer tid på seg til å fungere som omsorgspersoner/fedre enn 7 mnd.

Men de kan da bli bra likevel!

 

 

Anonym poster: e0524aa3f6fbc03fd2569cdcf3c8531d

[Cat.68]

 

Man er ikke en familie om man flytter sammen etter 7 mnd, selv om mange liker tanken på det.

 

Jeg tror at denne mannen hadde kjøpt vintersko om damen ikke hadde hatt råd til det. Han høres ikke verre ut. Men det å se seg selv som en familie når man nettopp har kommet inn i den, og faktisk kun utgjør 1/4 av familien, er vel ikke helt enkelt.

Det tar faktisk TID!

 

Om man drar på ferie, alle sammen etter bare noen mnd sammen, så skjønner jeg at mannen ikke ser helt lyst på å også betale for ungene til dama. De har da en far også som skal bidra til ungenes ferie, enten det er med han eller dama.

 

 

Anonym poster: e0524aa3f6fbc03fd2569cdcf3c8531d

 

Det spiller faktisk ingen rolle hva men SELV føler når man går inn i et samboer forhold hvor det finnes barn. Barna skal ikke måtte særbhandles bare fordi den ene parten ikke er helt moden for å dele ansvarsrollen for barna. Da venter man med å flytte sammen til man er moden å ta den rollen.

 

Hvordan trur du barna vil føle det.? Vi er gode nok til å sitte i en gammel bil det ikke er så nøye med, Men vi er ikke bra nok å sitte i en ny bil??? Nei vettu hva. hvis han skal gjøre forskjell på det hvilke andre ting skal han gjøre forskjell på da som får barna å føle seg mindreverdig. Og hva når det kanskje kommer felles barn?? Nei her ringte alarmbjellene mine.

[Anonym bruker]

Etter min erfaring er det mange menn med bil som særinteresse, som faktisk ER sære når det gjelder biler, men er greie ellers. Så ikke døm mannen pga bil!

 

 

Anonym poster: e0524aa3f6fbc03fd2569cdcf3c8531d

[humlesurr]

Jeg har ikke lest et eneste svar du har fått og jeg stoppet å lese ditt innlegg når jeg var ferieg med bilproblematikken.

 

Min spådom: Du kommer til å sitte med en liten baby til brystet om halvannet år og skrive innlegg her inne om at du brøyt opp, flyttet sammen med en kontrollfreak og lurer på hva du nå skal gjøre. Bli alenemor til tre?

 

Mulig spådommen min ikke slår 100% til, men jeg er rimelig sikker på at dette ikke er en mann du blir gammel og lykkelig sammen med.

Endret 8. februar 2013 av humlesurr