Vanskelige tanker ang barnets kjønn...

[Anonym bruker]

Dette er helt skammelig, det vet jeg selvsagt. Og jeg vet jo at det viktigste er at barnet er friskt.

 

MEN; jeg sliter fryktelig med at barnet viste seg å ha "feil" kjønn... Jeg håpte så inderlig på det motsatte av det det viste seg å bli. (OG tydelig mer enn jeg trodde på forhånd også, da jeg fikk en mye sterkere reaksjon på det i etterkant enn jeg hadde trodd.)

Hele UL etter at hun hadde sagt kjønnet, var helt "ødelagt", klarte ikke glede meg over noe. Etterpå når vi gikk fra sykehuset, strigren jeg. Og jeg er fortsatt, flere mnd etterpå, like lei meg når det kommer til kjønnet... Jeg blir misunnelig på de som venter baby av det kjønnet jeg ønsket meg, og tar meg selv i å tenke at jeg skulle ønske at jeg aldri var blitt gravid.. Jeg kan fortsatt begynne å grine over det, men ikke like sterkt som tidligere. Men fortsatt er det eneste jeg drømmer om, at de tok feil på UL, og at det skulle vise seg å bli som jeg ønsker. (MEn det vet jeg selvsagt at ikke skjer..) Og ofte tenker jeg at jeg skulle ønske jeg kunne begynt graviditeten "på nytt", og fått en sjanse til..

 

Jeg har hatt et tøft og tungt svangerskap til nå, og er veldig utslitt, og nok også deprimert. Men jeg synes det er helt forferdelig å gå slik som dette, og har skikkelig dårlig samvittighet ovenfor den stakkars uskyldige babyen der inne, og alle andre på "utsiden" som er så glade for vår del. Selv klarer jeg ikke glede meg over graviditeten, og føler meg ikke knyttet til babyen i magen i det hele tatt...

 

Er det noen andre som har følt så sterkt på slikt som dette?

 

Jeg er selvfølgelig klar over at det er forkastelig å bry seg så mye om kjønn, og at alt vil bli annerledes når bare babyen er ute. Men samtidig sitter dette så sterkt i, og har sittet så lenge, at jeg begynner å bli redd for at følelsene av at babyen har "feil kjønn" ikke skal forsvinne når babyen er født..

 

Disse tankene føler jeg ikke jeg kan dele med noen irl, ettersom de er så forkastelige som de er, og det gnager fryktelig... Har prøvd noen ganger å skulle kjøpe babyklær for å prøve å bli litt mer knyttet til babyen, men det er ingenting som frister å kjøpe, og jeg kjenner jeg bare blir "irritert" av å skulle kjøpe babyklær. Det som i utgangspunktet er noe av det mest koselige som finnes...

 

Er det noen som har noen råd til meg? Vet snart ikke min arme råd her... Føler det haster litt med å begynne å knytte meg til babyen, og kanskje nyte den siste resten av svangerskapet.

 

Og jeg har prøvd å "ta meg sammen" og skyve tankene til side, men de kommer tilbake med gjevne mellomrom uansett...

 

Anonym poster: 6117dfe18eb8ac2baf24f85f7bc40316

 

Anonym poster: 6117dfe18eb8ac2baf24f85f7bc40316

 

Dette er en av grunnene til at jeg finner det forkastelig å få vite kjønn på ultralyd...

 

Håper disse deprimerende følelsene går over før barnet er født. Hvis ikke er jeg redd dette vil påvirke forholdet ditt til dette barnet.

 

Anonym poster: 9209165dd2e483975976606fa1af4cc7

 

Det må jo være bedre å få denne reaksjonen før barnet blir født, så kan man brukte tiden frem mot fødsel til å få hjelp og omstille seg? Jeg opplevde en mye mildere versjon av dette på UL, jeg ønsket meg samme kjønn og får en av hver. Det er klart at det det viktigste er at barnet er friskt, det skriver du jo selv. Få profesjonell hjelp til dette, så du er klar når babyen kommer - og for all del ikke klamre deg til "håpet" om at de tok feil på UL. Da kommer nok samme reaksjonen på ny ved fødsel.

Du er neppe den eneste som opplever dette, og jordmor skal kunne henvise deg til riktig instans. Ut i fra det du skriver er du en rasjonell person, du har dårlig samvittighet for at du føler det slik og vet at det viktigste er at barnet er friskt. Dessverre er ikke følelser rasjonelle. Snakk med noen som ikke dømmer, forhåpentligvis vil de kunne hjelpe deg slik at du kan glede deg. Lykke til! :-)

 

Anonym poster: e63338472b714f8147c0b5e81b3703a2

[Bustetroll]

Kan forstå deg, dog jeg aldri har hatt opplevelsen selv.. Jeg skulle ha en gutt, men ut kom ei lita jente. Fikk bekreftet gutt 2 ganger på UL. Så de underligste ting kan skje hehe. Men som du selv sier, det betyr nok ikke så mye når baby har kommet ;

[itb]

Jeg sa alltid at så lenge ungen er frisk er det det samme hvilken kjønn det er.. ble derfor litt skremt av meg selv og reaksjonen min da vi fikk vite kjønnet. At jeg skulle bli så glad, og lettet? Tror alle innerst inne ønsker seg noe, men få sier det høyt.

 

Du må nok bare prøve å ta deg selv i nakken og rett og slett skjerpe deg... du vet det er feil så du er jo ikke "slem" av noe slag.