Vanskelige tanker ang barnets kjønn...

[Anonym bruker]

Dette er helt skammelig, det vet jeg selvsagt. Og jeg vet jo at det viktigste er at barnet er friskt.

 

MEN; jeg sliter fryktelig med at barnet viste seg å ha "feil" kjønn... Jeg håpte så inderlig på det motsatte av det det viste seg å bli. (OG tydelig mer enn jeg trodde på forhånd også, da jeg fikk en mye sterkere reaksjon på det i etterkant enn jeg hadde trodd.)

Hele UL etter at hun hadde sagt kjønnet, var helt "ødelagt", klarte ikke glede meg over noe. Etterpå når vi gikk fra sykehuset, strigren jeg. Og jeg er fortsatt, flere mnd etterpå, like lei meg når det kommer til kjønnet... Jeg blir misunnelig på de som venter baby av det kjønnet jeg ønsket meg, og tar meg selv i å tenke at jeg skulle ønske at jeg aldri var blitt gravid.. Jeg kan fortsatt begynne å grine over det, men ikke like sterkt som tidligere. Men fortsatt er det eneste jeg drømmer om, at de tok feil på UL, og at det skulle vise seg å bli som jeg ønsker. (MEn det vet jeg selvsagt at ikke skjer..) Og ofte tenker jeg at jeg skulle ønske jeg kunne begynt graviditeten "på nytt", og fått en sjanse til..

 

Jeg har hatt et tøft og tungt svangerskap til nå, og er veldig utslitt, og nok også deprimert. Men jeg synes det er helt forferdelig å gå slik som dette, og har skikkelig dårlig samvittighet ovenfor den stakkars uskyldige babyen der inne, og alle andre på "utsiden" som er så glade for vår del. Selv klarer jeg ikke glede meg over graviditeten, og føler meg ikke knyttet til babyen i magen i det hele tatt...

 

Er det noen andre som har følt så sterkt på slikt som dette?

 

Jeg er selvfølgelig klar over at det er forkastelig å bry seg så mye om kjønn, og at alt vil bli annerledes når bare babyen er ute. Men samtidig sitter dette så sterkt i, og har sittet så lenge, at jeg begynner å bli redd for at følelsene av at babyen har "feil kjønn" ikke skal forsvinne når babyen er født..

 

Disse tankene føler jeg ikke jeg kan dele med noen irl, ettersom de er så forkastelige som de er, og det gnager fryktelig... Har prøvd noen ganger å skulle kjøpe babyklær for å prøve å bli litt mer knyttet til babyen, men det er ingenting som frister å kjøpe, og jeg kjenner jeg bare blir "irritert" av å skulle kjøpe babyklær. Det som i utgangspunktet er noe av det mest koselige som finnes...

 

Er det noen som har noen råd til meg? Vet snart ikke min arme råd her... Føler det haster litt med å begynne å knytte meg til babyen, og kanskje nyte den siste resten av svangerskapet.

 

Og jeg har prøvd å "ta meg sammen" og skyve tankene til side, men de kommer tilbake med gjevne mellomrom uansett...

 

Anonym poster: 6117dfe18eb8ac2baf24f85f7bc40316

 

Anonym poster: 6117dfe18eb8ac2baf24f85f7bc40316

[Anonym bruker]

La meg gjette, du ønsker deg en jente som du kan kle opp i "rosa prinsessekjoler" og dolle opp og dille med.

 

Anonym poster: 4bdeaa6b3a9c5a9e71b67ff1778f2f2c

[Anonym bruker]

Det er fantastisk å ha gutter også, bare sånn at det er sagt.

 

 

 

Anonym poster: 8ac167cd7c1b02b93bdf812d35b2e3e6

[Anonym bruker]

La meg gjette, du ønsker deg en jente som du kan kle opp i "rosa prinsessekjoler" og dolle opp og dille med.

 

Anonym poster: 4bdeaa6b3a9c5a9e71b67ff1778f2f2c

 

Fy faen for et ufølsomt svar! Reis og ryk til et annet sted med den frekkheten din!

 

Anonym poster: e5bb34408ee3bb9124747fa774aed00f

[Anonym bruker]

Siden det ser ut som at "alle" tror at bare fordi man ønsket seg et annet kjønn enn det det viste seg å være, så måtte det være jente man ønsket seg, så stemmer ikke det altså... Det kan virkelig gå andre veien også...

 

HI

 

 

Anonym poster: 6117dfe18eb8ac2baf24f85f7bc40316

[Anonym bruker]

Aldri skjønt den greia med å ønske seg kjønn. Jeg ønsket meg barn, og var kjempespent om det var gutt eller jente uten at det hadde betydning.

 

Anonym poster: ed2c76d20ff0fa14c6fcc05a32307e2a

[BubbleBee]

Du er absolutt ikke alene om å tenke slik! Når man er gravid så er det jo så mange ekstra hormoner i sving også. Man har rett og slett ikke helt kontroll på alle følelser og tanker. Hvis man har forestilt seg at barnet er et bestemt kjønn og det viser seg at dette er det motsatte kjønn av hva barnet faktisk er, så er det en vanskelig omstilling å ta når man er i en så sårbar situasjon.

Snakk med jordmoren din om dette. Det vil garantert føles som en lettelse å få ut noen av de tankene du bærer på.

 

Men er nok lurest å ikke snakke med hvem som helst om dette, da enkelte er flinkere til å dømme enn til å prøve å forstå.

Det at du er bekymret over disse tankene og bekymret over hva du vil føle ovenfor barnet når det kommer, sier meg bare at du faktisk bryr deg om barnet ditt

[Anonym bruker]

OK, kommer du fra en kultur der du skal få en gutt eller ingenting, og du venter jente da?

 

Anonym poster: 77eebc470aad3407c27bab16c88c907a

[Anonym bruker]

OK, kommer du fra en kultur der du skal få en gutt eller ingenting, og du venter jente da?

 

Anonym poster: 77eebc470aad3407c27bab16c88c907a

Vel og greit er dette et anonymforum, men utrolig for et troll du er da!

 

Du burde tydeligvis hatt ryggmarg nok til å stå frem med nick, slik du turer frem...

 

Men men, noen gleder seg jo over å kunne godte seg på andres bekostning, eller å dytte andre i søla...

 

Anonym poster: 6117dfe18eb8ac2baf24f85f7bc40316

[<3 2G <3]

Huff og huff det der må være forferdelig! Jeg var sikker på at jeg skulle få jente denne gangen men det blir en gutt til. Er ikke så jeg sliter som deg,en fikk en reaksjon etter UL ja. Jar egentlig aldri ønsket meg jente heller, bare at det føltes sånn i starten.

Det må da finnes noen du kan snakke med om dette irl.

Føler virkelig med deg.

[Hannepålandet]

Da jeg fikk vite kjønn ble jeg litt lei meg. Ikke fordi jeg ønsket meg et spesiellt kjønn. Men fordi at jeg får det ene kjønnet, og da får jeg jo ikke det andre liksom. Hadde nok hatt samme tanken uansett hvilket kjønn det ble. Men det spiller ingen stor rolle uansett. Vi har dobbeltsikret oss og funnet navn uansett hva som kommer ut dersom ul viser seg vere feil.

[Anonym bruker]

La meg gjette, du ønsker deg en jente som du kan kle opp i "rosa prinsessekjoler" og dolle opp og dille med.

 

Anonym poster: 4bdeaa6b3a9c5a9e71b67ff1778f2f2c

 

Fy faen for et ufølsomt svar! Reis og ryk til et annet sted med denfrekkheten din!

Det er vel ikke noe å ta sånn på vei for, er vel en kjensgjerning det at svært mange kvinner ønsker seg jente. Spesielt hvis man har barn fra før og det er gutt(er). Vet om mange jeg som har vært helt "desperate" etter å få jente når de har en eller flere gutter fra før. Hi har du barn fra før og venter samme kjønn igjen? Trenger ikke si kjønnet for det.

 

Anonym poster: e5bb34408ee3bb9124747fa774aed00f

 

Anonym poster: bb58e45e856abad1d8c1cb5565bb69c4

[LillaGorilla♥♥]

Men hva er alternativet?

Hvis du setter deg ned og virkelig tenker over det- alternativene er at du mistet barnet eller du fikk et barn som var sykt- ville du virkelig valgt bort dette barnet likevel, selv om det ikke helt ble som du ønsket?

Kanskje du skulle prøve å sette ting litt i perspektiv?

[Anonym bruker]

Det lyser tvers igjennom at du ønsker deg jente. Det gjorde jeg også, og jeg har fått to herlige gutter. Kommer aldri til å få en datter, og det synes jeg er litt synd, men sånn er det nå engang.

 

Når det er sagt, så er det noe fryktelig galt med tankegangen din. Jeg kunne ALDRI følt det sånn overfor noen av guttene mine. Heller ikke da de var i magen. De kom ikke på bekostning av jenter, skulle jeg hatt en datter måtte det ha kommet i tillegg. Beklager, ingen medlidenhet å få fra meg!

 

Anonym poster: c7982ea0a5419bd56838f0fdc88941ba

[Anonym bruker]

Jeg har begge kjønn fra før, så har faktisk ingenting med det å gjøre...

 

Er nok mer at jeg hele tiden så for meg at det var det ene, og så var det det andre... Alt slik jeg så det for meg, ble plutselig hevet på hodet... Er vanskelig å forklare, for jeg vet at kjønn er en bagatell, og jeg har jo begge deler fra før, så sånn sett er det jo revnende likegyldig hva som kommer. Og jeg vet at det er akkurat like fantastisk med jente som gutt, og like fantastisk med jgutt som jente.

 

Men denne gangen ble det "feil" likevel... Huff, alle de tingene man skal stri med.

 

HI

 

Anonym poster: 6117dfe18eb8ac2baf24f85f7bc40316

[LillaGorilla♥♥]

Men igjen, hadde du virkelig ønsket at barnet ditt døde, eller tenker du at det hadde vært bedre med et sykt barn med "riktig" kjønn?

 

Misforstå meg rett, jeg mener ikke være frekk, men nå er du nå gravid, og da er det liksom det som hadde vært alternativene... Og hvis du virkelig tenker deg om, så vil du vel ikke det?

[Anonym bruker]

Hva slags kjønn er det du venter HI?

 

Anonym poster: 156b41585677b3bb8779742c4b9b136b

[Gjest overlord]

Prøv om du greier å sette ting litt i perspektiv. Om du ikke greier det bør du vurdere å oppsøke hjelp.

[Anonym bruker]

Kan du ha en depresjon som bakgrunn for at du tar dette med "feil" kjønn så tungt?

 

Anonym poster: 9749410cfc71a34043802ca460829ba9

[Anonym bruker]

Jeg skjønner litt hva du prøver å si,det er nok mange som ønsker seg et spesielt kjønn,men....Den reaksjonen var jo helt hinsides.

 

Og siden du allerede har en av hver så skjønner jeg det enda mindre?..

 

Anonym poster: 054aee48f13309487290bc611afe7c02

[Anonym bruker]

Du venter altså nr. 3, og har begge kjønn ifra før. Og så depper du fordi babyen i magen har feil kjønn denne gang.....? Skjønner ikke helt problemstillingen her.

 

Beklager, ikke meningen å være frekk, men jeg kan ikke med all verdens vilje forstå hva du sliter med her egentlig.

 

Anonym poster: 156b41585677b3bb8779742c4b9b136b

[lykkelig x3 <3]

Stakkars deg som har slike vonde tanker å stri med. Har du snakket med mannen din om dette? Siden du har hatt et tungt svangerskap til nå, så kan det ha en sammenheng med hvordan mor-barn tilknytningen vil bli etter fødsel. Du sier du mener det vil bli annerledes etter fødselen, men jeg tenker at for at du og barnet skal få den beste starten er det lurt å oppsøke hjelp nå. Snakk med fastlegen eller jordmor du går til kontroll hos, de kan hjelpe deg eller henvise deg videre til psykisk helsetjeneste eller dps. Det er ikke meningen at du skal slite med disse tankene helt alene. Lykke til!

[Sint naken biltyv]

Fy fader du må være helt ubrukelig!!!!!! SKAM DEG!!!!!! Her skriver ei jente om babyen som er syk i magen og den de mistet for to år siden og du sutrer over feil kjønn?? Buhu, STAKKARS DEG!!!! Eh, not!! Du burde være flau over deg selv og ikke si dette til NOEN!! Attpåtil har du en av hvert kjønn fra før... Herregud

[Rose04]

Jeg skjønner veldig godt hvordan du har det. Jeg ønsket meg veldig det ene kjønnet med nr. 1 og var litt lei meg når jeg fant ut at det ikke var det. Jeg var nok lei meg noen måneder og gråt litt for meg selv innimellom. Sa det ikke til noen. Men etter noen måneder ble det bedre og jeg vendte meg liksom til at det det var det det var og da var det det jeg ville ha. Når babyen kom ut tenkte jeg ikke på at jeg ville ha det andre kjønnet. Da ville jeg bare ha babyen min.

 

Med nr 2 gjorde jeg alt av kjærringråd for å kanskje nå få det kjønnet jeg mest ønsket meg. På UL viste det seg at det ble samme kjønn som nr. 1. Jeg trodde jeg var veldig forberedt på det og at det ville gå bra, men etter at vi kom ut fra UL klarte jeg ikke å skjule det,og begynte å strigråte og så min stakkers mann måtte trøste meg. Han visste at jeg egentlig ønsket meg motsatt kjønn, men ikke at ønsket var så sterkt. Det hjalp å snakke med han om det, så jeg vil råde deg til å snakke med noen som ikke vil dømme deg.

 

Det har nå gått ett par måneder siden UL og jeg er fortsatt lei meg innimellom, men tiden leger alle sår, så det er litt bedre. Jeg prøver å se det positive med to av samme kjønn. Men det værste er at jeg aldri vil få oppleve det andre kjønnet, for jeg vil aldri tørre å prøve på nr 3. Hva hvis det blir samme kjønn igjen? Det hadde jeg ikke taklet.:-(

 

Vet ikke om jeg har noen gode råd utenom å snakke med helsesøster/jordmor eller en venninne/familiemedlem som ikke vil dømme deg. Men jeg er inne på et privat forum for oss som ønkser ett kjønn veldig sterkt og der er det flere historier om hvor skuffet alle var da nr. 2 også var "feil" kjønn. Og samtlige av dem var ikke skuffet lenger da ungen kom ut. Da var det den ungen de ville ha og alt virket helt riktig. :-) Jeg trøster meg litt med det og satser på at det blir sånn for meg også når jeg får babyen i armene. :-) Håper du også vil få samme opplevelse.

 

Er det første barnet ditt? Eller har du allerede et av det kjønnet?

[Anonym bruker]

Jeg må ærlig innrømme at jeg muligens hadde tenkt det saMME OM JEG HADDE FÅTT "FEIL" kjønn på ul. Men fikk det jeg ønsket jeg da.Skjønner at dte er veldig vanskelig, men jeg håper og tror det går over når du får babyn i armene Har flere nære som har betrodd seg med dette "problemet" og for dem alle var det ikke noe mer snakk om etter barnet var født !

 

Anonym poster: 0cb73d1d931a2e973a3deea6cffa751f