Vanskelige tanker ang barnets kjønn...

[Anonym bruker]

Ok, jeg har kanskje skrevet veldig dårlig i første innlegg, siden flere virker til å tro at jeg skulle ønske babyen min døde.. Selvsagt ønsker jeg ikke det! Og jeg ville heller ikke "heller hatt et sykt barn av riktig kjønn" enn det friske barnet (slik det ser ut i alle fall) vi venter.

 

Det jeg mente med at jeg ønsket jeg kunne begynne graviditeten på nytt, var selvsagt ikke at babyen skulle dø, men "et forsøk til" på UL-en, om det ble mer forståelig?. Ser stadig for meg UL i hodet mitt, der hun sier motsatt kjønn..

At jeg av og til kunne ønske jeg ikke var blitt gravid i det hele tatt, er nok fordi jeg skammer meg sånn over de tankene jeg har, og at det da hadde vært bedre å aldri vært gravid i det hele tatt, og heller bare kost meg med de jeg har, og ikke gå for en familieforøkelse. :$

 

Men jeg vet jo at det er en skatt som kommer til slutt, uansett kjønn. Og jeg prøver selvsagt å sette ting i perspektiv, og stort sett klarer jeg jo det. Men likevel kommer tankene innimellom, og gnager...

 

HI

 

Anonym poster: 6117dfe18eb8ac2baf24f85f7bc40316

[Elina]

Jeg trodde første var gutt, var helt sikker på det men fikk vite på ultralyd (klarte ikke å se det før i uke 28) at det var jente. Da får man en sorg over det man har "tapt" selv om jeg gledet meg over jenta. Ble jo kjempeglad i jenta når hun kom og det vil du også bli. Da vil du også se at det du tenker nå er overfladisk, baby er baby om det er gutt eller jente.

 

Neste graviditet så tenkte jeg ikke så mye på det men når jeg så en sterkt handikappa gutt med gåstol så stakk det dypt i hjerte mitt. Jeg tenkte at uansett hva jeg får så spiller det ingen rolle bare barnet mitt er friskt. klisje sier mange, men jeg kjente det virkelig på kroppen at det er det eneste som betyr noe.

 

Må bare ta med: Om jeg skulle få et barn med handikap av noe slag så ville jeg jo selvfølgelig bli like glad i han/hun.

[Anonym bruker]

Dette er helt skammelig, det vet jeg selvsagt. Og jeg vet jo at det viktigste er at barnet er friskt.

 

MEN; jeg sliter fryktelig med at barnet viste seg å ha "feil" kjønn... Jeg håpte så inderlig på det motsatte av det det viste seg å bli. (OG tydelig mer enn jeg trodde på forhånd også, da jeg fikk en mye sterkere reaksjon på det i etterkant enn jeg hadde trodd.)

Hele UL etter at hun hadde sagt kjønnet, var helt "ødelagt", klarte ikke glede meg over noe. Etterpå når vi gikk fra sykehuset, strigren jeg. Og jeg er fortsatt, flere mnd etterpå, like lei meg når det kommer til kjønnet... Jeg blir misunnelig på de som venter baby av det kjønnet jeg ønsket meg, og tar meg selv i å tenke at jeg skulle ønske at jeg aldri var blitt gravid.. Jeg kan fortsatt begynne å grine over det, men ikke like sterkt som tidligere. Men fortsatt er det eneste jeg drømmer om, at de tok feil på UL, og at det skulle vise seg å bli som jeg ønsker. (MEn det vet jeg selvsagt at ikke skjer..) Og ofte tenker jeg at jeg skulle ønske jeg kunne begynt graviditeten "på nytt", og fått en sjanse til..

 

Jeg har hatt et tøft og tungt svangerskap til nå, og er veldig utslitt, og nok også deprimert. Men jeg synes det er helt forferdelig å gå slik som dette, og har skikkelig dårlig samvittighet ovenfor den stakkars uskyldige babyen der inne, og alle andre på "utsiden" som er så glade for vår del. Selv klarer jeg ikke glede meg over graviditeten, og føler meg ikke knyttet til babyen i magen i det hele tatt...

 

Er det noen andre som har følt så sterkt på slikt som dette?

 

Jeg er selvfølgelig klar over at det er forkastelig å bry seg så mye om kjønn, og at alt vil bli annerledes når bare babyen er ute. Men samtidig sitter dette så sterkt i, og har sittet så lenge, at jeg begynner å bli redd for at følelsene av at babyen har "feil kjønn" ikke skal forsvinne når babyen er født..

 

Disse tankene føler jeg ikke jeg kan dele med noen irl, ettersom de er så forkastelige som de er, og det gnager fryktelig... Har prøvd noen ganger å skulle kjøpe babyklær for å prøve å bli litt mer knyttet til babyen, men det er ingenting som frister å kjøpe, og jeg kjenner jeg bare blir "irritert" av å skulle kjøpe babyklær. Det som i utgangspunktet er noe av det mest koselige som finnes...

 

Er det noen som har noen råd til meg? Vet snart ikke min arme råd her... Føler det haster litt med å begynne å knytte meg til babyen, og kanskje nyte den siste resten av svangerskapet.

 

Og jeg har prøvd å "ta meg sammen" og skyve tankene til side, men de kommer tilbake med gjevne mellomrom uansett...

 

Anonym poster: 6117dfe18eb8ac2baf24f85f7bc40316

 

Anonym poster: 6117dfe18eb8ac2baf24f85f7bc40316

 

Ett minutt etter fødselen har du glemt alt om kjønn. Da er babyen det mest fantastiske du vet, og du kan på ingen måte ønske deg andre enn den;)

Lykke til;)

 

Anonym poster: 51ae23118aa95cc0a5ded3e2afa0d434

[Anonym bruker]

Fy fader du må være helt ubrukelig!!!!!! SKAM DEG!!!!!! Her skriver ei jente om babyen som er syk i magen og den de mistet for to år siden og du sutrer over feil kjønn?? Buhu, STAKKARS DEG!!!! Eh, not!! Du burde være flau over deg selv og ikke si dette til NOEN!! Attpåtil har du en av hvert kjønn fra før... Herregud

 

Å for et slemt menneske du er! Når noen har forhåpninger om noe og det ikke skjer så kan man bli lei seg. Å hun har et tøft svangerskap fra før og er kanskje litt deprimert pga det virker det som. Så kommer du å får henne til å skamme seg enda mer når hun faktisk ikke vil føle det sånn, lufter sine tanker og følelser her inne. Ikke alt er rosenrødt når det kommer til svangerskap og hormoner.

 

Anonym poster: 4a5215548df0a43e29766ea0d58f0d23

[Heeii123]

Fy fader du må være helt ubrukelig!!!!!! SKAM DEG!!!!!! Her skriver ei jente om babyen som er syk i magen og den de mistet for to år siden og du sutrer over feil kjønn?? Buhu, STAKKARS DEG!!!! Eh, not!! Du burde være flau over deg selv og ikke si dette til NOEN!! Attpåtil har du en av hvert kjønn fra før... Herregud

deprimert .... Hørt om det? Kan skje den beste

[Heeii123]

Kjære HI:) hør på de som sier at kjønn er glemt,så fort baby kommer til verden. Selv har jeg hatt ett jævelig svangerskap så langt,blitt aleine ooooog så ønsker jeg meg sterkt ei jente. Men jeg drømmer hele tiden at jeg får gutt på ul... Drømmen ender med at jeg gråter i søvne. Forkastelig? Ja ! Men menneskelig når jeg er våken, så betyr kjønn ingenting, men så har jeg ikke fått vite enda heller. Når man har ett vondt og deprimerende svangerskap,så er man ekstremt følsom. Å man kan bli lei seg over de minste ting. Håper dette går over,og at du får det bra:)

[Anonym bruker]

Fy fader du må være helt ubrukelig!!!!!! SKAM DEG!!!!!! Her skriver ei jente om babyen som er syk i magen og den de mistet for to år siden og du sutrer over feil kjønn?? Buhu, STAKKARS DEG!!!! Eh, not!! Du burde være flau over deg selv og ikke si dette til NOEN!! Attpåtil har du en av hvert kjønn fra før... Herregud

 

Å for et slemt menneske du er! Når noen har forhåpninger om noe og det ikke skjer så kan man bli lei seg. Å hun har et tøft svangerskap fra før og er kanskje litt deprimert pga det virker det som. Så kommer du å får henne til å skamme seg enda mer når hun faktisk ikke vil føle det sånn, lufter sine tanker og følelser her inne. Ikke alt er rosenrødt når det kommer til svangerskap og hormoner.

 

Anonym poster: 4a5215548df0a43e29766ea0d58f0d23

Signerer denne. Sint og ufin biltyv kan bare gå å legge seg.

 

Anonym poster: bdc56291da94519c6206683b5834acb2

[Anonym bruker]

Jeg har vært i samme situasjon selv, og skjønner deg veldig godt, HI. Håper virkelig at du finner noen du kan snakke med om dette. Å få snakke skikkelig ut om alt sammen hjelper veldig! Skulle faktisk ønske jeg kjente deg, så kunne vi snakket sammen.

Og du må ikke høre på de som slenger dritt i denne tråden, de vet ikke hva de snakker om!

 

Stor klem til deg

 

Anonym poster: 74ffdf429f6b830769a3b4fda19b6db0

[Anonym bruker]

Har ingen gode råd til deg, men håper du klarer å glede deg over babyen når den kommer. Har selv en jente og ønsker meg virkelig en gutt neste gang. Dvs jeg kommer faktisk til å bli skuffet hvis jeg får beskjed om at jeg får en jente til. Ja så fæl er jeg. Jeg har i tillegg venner med barn som er funksjonshemmet og venner som har mistet barn i dødsfødsel. Alikevel har selv disse egoistiske tankene. Men jeg holder de for meg selv.

 

Men nå er ikke jeg gravid eller noe da, så blir noen år til den problemstillingen kommer opp.

 

Anonym poster: 3338f464ee8a6e0892a20fe8c16f084d

[Anonym bruker]

Jeg synes du burde snakke med jordmor du går til kontroll hos om dette. Hun er der for å hjelpe deg. Selv om fornuften din sier en ting, så sier tankene og følelsene noe annet. Da hjelper det nok å få snakket med noen profesjonelle, som sikkert har bred erfaring.

 

Med nr. 1 trodde jeg selv det ble ett kjønn, og UL bekreftet dette. Da barnet ble født, var det motsatt kjønn. Det tok flere mnd før jeg greide å omstille meg i hodet. Ikke at jeg var lei meg, men det var bare noe annet enn jeg hadde forberedt meg på. Og når jeg tenkte fram i tid, syntes jeg det var "rart" at jeg skulle ha dette kjønnet.

 

Jeg tror du vil få det bedre med deg selv om du får snakket med jordmor/lege om dette

 

Anonym poster: d8509f9e94e824295d96cf0796a15eb6

[gale damen]

Herregud - hva er i veien i hønsegården i dag..?

 

Kjære deg, HI- det er ikke vanlig eller "normalt" å reagere sånn, og du høres ut som om du har en depresjon å hanskes med. Snakk med jordmor og fortell nøyaktig hvordan du har det, og be om å få snakke med en psykolog eller hva nå enn din helsestasjon har tilknyttet. Skaff deg hjelp før babyen din kommer, så har du mulighet til å IKKE skulle slite med den dårlige samvittigheten etter at barnet har kommet.

 

God klem, og lykke til :-)

[Cat_Woman]

Jeg tror du er deprimert, og det bør du ta opp med fastlegen din. Gjør det NÅ, så du får hjelp før babyen kommer. Uansett kjønn fortjener babyen en frisk mamma.

[Anonym bruker]

Det dummeste jeg noen gang har lest her inne!

 

Anonym poster: bb9f02dd6e1b2ad98bc0d23259fec1d4

[hol(L)y COW]

Jeg tror det går over når du får babyen i armene , da kunne det ikke vært noen andre uansett Pust ut og prøv ikke bekymre deg så mye. Jeg har aldri følt noen tilknytning til barnet i magen før det er ute. Da kommer du kanskje til å ha dårlig samvittighet fordi du har tenkt som du gjør, jeg tror egentlig det er mer vanlig enn man tror. Ta en dag av gangen, du kommer til å elske dette barnet like mye som de andre - garantert. Om du ikke får følelsen i samme sekund det er ute kommer det etter hvert.

[Anonym bruker]

Altså folk som ikke har forståelse kan jo bare la vær å svare. Dette er jo tydeligvis noe hun ikke ønsker å føle. Prøv å forstå det først før dere dømmer. Man kan jo ikke for at ubehagelige følelser dukker opp. Det er mange som har sånne tanker og følelser, det ser man jo bare hvor ofte slike diskusjoner kommer opp. Det betyr at det faktisk er naturlig, men det er tabu å snakke om det fordi man blir dømt nord og ned.

 

Vel, jeg skjønner det godt HI. Har selv opplevd det samme. Ble kjempeskuffa på ultralyd da de sa kjønnet. Følte at hele graviditeten og gleden med det var ødelagt. Men etterhvert klarte jeg å omstille meg og begynte å glede meg til det som skulle komme. Og jeg kan love deg, når barnet først er født, så vil du elske det like høyt som om det skulle vært det kjønnet du ønsket. Det vet jeg for jeg har nå en av hver. Det er bare fordi du ikke har et sånt forhold til barnet ennå at du føler det sånn. Du kommer til å bli superstolt over det barnet du får, og du vil få sterke følelser og et sterkt ønske om å beskytte det. SOm noen så fint sa: Du kan bli skuffet over kjønnet, men du blir IKKE skuffet over barnet. Det kan jeg love deg. Det som kan skje er at man ikke får morsfølelse med en gang, det skjer med mange, men det har ikke så mye med kjønn å gjøre, men det kommer seg.

 

Hvis du sliter med depresjon og negative tanker, så vil jeg be deg om ta kontakt med jordmor eller noen du føler er lett å snakke med. Snakk med noen profesjonelle. Det er klart at er du allerede litt langt nede psyksisk så føles alt litt verre enn det er. Det gjelder å se ting i fugleperspektiv. (Been there, done that). Få hjelp til å tenke litt annerledes.

 

Du skal se at alt ordner seg. Jeg lover at den babyen du får, skulle du ikke ønske var noe annet enn akkurat hva den er!!! TRO MEG!

 

Anonym poster: 59fb6429471380f2cd9877021ec65d24

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke helt på deg jeg.

Har du to barn, der det er et av hvert kjønn, er det HØYST unomalt å reagere sånn som deg.

 

Har du tre jenter eller gutter og ønsker deg det motsatte, gir det noe større mening.

 

 

 

Anonym poster: d14d15ed50ab39aa73004962eaa26e0d

[Askepott 3 barnsmor]

Jeg hadde to jenter og ønsket meg gutt når jeg var gravid med nr3, det viste seg at det var en jente til og kjente at jeg ble litt skuffet der og da. Nå 1år etter fikk jeg en jente som er syk og jeg skammer meg over at jeg tenkte på kjønn i det hele tatt.Du bør være glad for at barnet er friskt,det er det viktigste.

[Anonym bruker]

Jeg håpte også på et spesielt kjønn, og heldigvis ble det som vi håpet... Men neste gang "håper vi på det motsatte - det er vel ingen skam det. Du blir garantert like glad i barnet uansett :-)

 

Anonym poster: 1dcbea43e8d38ed8254dc0af201d1f29

[Anonym bruker]

Kjære deg! Jeg skjønner deg litt; jeg gråt også på ul pga kjønn. Jeg hadde i tillegg fødselsangst og bestemte meg for å gå til psykolog to mnd før fødsel. Jeg vil oppmuntre deg til å gjøre det. Du trenger å være " klar" når barnet kommer og det føler jo også at mor ikke har det bra. Drit i alle grusomme kommentarer her inne og søk heller råd hos proffesjonelle! Klem klem:)

 

Anonym poster: 91f3bd74976b121a18c25c181cd4474d

[Anonym bruker]

La meg gjette, du ønsker deg en jente som du kan kle opp i "rosa prinsessekjoler" og dolle opp og dille med.

 

Anonym poster: 4bdeaa6b3a9c5a9e71b67ff1778f2f2c

skjerp deg ditt kvalme troll!!!

 

Anonym poster: 106a99d891838bbf9bb7eaec998b21c6

[Anonym bruker]

Eg hadde det litt på samme måten da eg var gravid.. ikke like ille men.. eg har aldri ønsket meg det ene mer enn det andre. For meg var det å bli gravid utrolig, og uansett hva som kom ut ville eg bli glad for det.. men tidlig i graviditeten fikk eg det for meg at eg sku ha en jente.. eg drømte fryktelig mye.. og hver gang drømte eg om en jente.. så det satt seg helt fast i hodet mitt. På ultralyden trodde eg de tok feil.. var inne til flere ultralyder og fikk de til å dobbelsjekke hver gang.. for de såg en gutt.. og eg klarte ikke å omstille hodet mitt til det.. eg syns det var fryktelig rart sjøl.. og ikke det at eg ikke ville ha en gutt. Eg elsket den lille i magen hele tiden, uansett hva det var.. men hodet mitt slet liksom med å infinne seg med hva kjønn det var..

I dag har eg verdens skjønneste lille gutt som eg elsker over alt, og har aldri ønsket han var en jente... Så er vel mye hormoner og andre ting som driver å tuller med hjernen vår når en er gravid.. alt ordet seg nok uansett når du holder den lille i armene...

 

Anonym poster: 81655a40051b4075fe928fc014a3955f

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hvordan du har det... Da jeg skulle få mitt første barn, ønsket jeg så sterkt ei jente... Hadde da oppdaratt stesønnen min fra han var 3. Inni hodet mitt var det bare jente jente jente... Men så en dag kom det en følelse over meg... Dette er en gutt... Og det viste seg å vøre en gutt, da vi var på ul... Føltes som om jeg hadde hatt tvillinger. dær jenta mi døde.... Så sterke var følelsene... Jeg gråt mye, ble deprimert... Om depresjonen min kom av det at det var en gutt, eller om jeg hadde det slik fordi jeg hadde dep... Vet jeg ikke.... Jeg vente hoddet mitt til at det var en gutt... Men fikk ikke en overveldende morsfølelse etter fødsel... Og knyttet ikke meg til gutten min... Var en nydelig gutt, men ventet egentlig på at noen skulle komme å hente denne babyen snart... Føltes ikke som mitt barn.... Har jo i ettertid skjønt at svangerskaps depresjon ble avløst av fødsels depresjon.... Så trur det kan være en god idé for deg å snakke med jordmor... Jeg for kjempe god oppfølging denne gang, og har ikke problemer, heldigvis

 

Anonym poster: ab046c9f40b6d798c09ee0f5f1738ce0

[Anonym bruker]

Tegn på depresjon. Få hjelp nå, så blor det lettere når skatten kommer til verden. Kontakt jordmor? Avtal gjevnlige samtaler om dette. Du er ikke unormal. Du er ikke slem. Du er et menneske med følelser ( og ekstra mange av dem nå) det ordner seg skal du se. Ta vare på deg selv. Ps. Ikke la stygge kommentarer gå inn på deg. Trangsynte mennesker som ikke klarer å prøve en gang å sette seg inn i andres situasjon, er ingenting å høre på)

 

Anonym poster: 50aa760e44ac1ed80d3730af224d7104

[Anonym bruker]

Dette er helt skammelig, det vet jeg selvsagt. Og jeg vet jo at det viktigste er at barnet er friskt.

 

MEN; jeg sliter fryktelig med at barnet viste seg å ha "feil" kjønn... Jeg håpte så inderlig på det motsatte av det det viste seg å bli. (OG tydelig mer enn jeg trodde på forhånd også, da jeg fikk en mye sterkere reaksjon på det i etterkant enn jeg hadde trodd.)

Hele UL etter at hun hadde sagt kjønnet, var helt "ødelagt", klarte ikke glede meg over noe. Etterpå når vi gikk fra sykehuset, strigren jeg. Og jeg er fortsatt, flere mnd etterpå, like lei meg når det kommer til kjønnet... Jeg blir misunnelig på de som venter baby av det kjønnet jeg ønsket meg, og tar meg selv i å tenke at jeg skulle ønske at jeg aldri var blitt gravid.. Jeg kan fortsatt begynne å grine over det, men ikke like sterkt som tidligere. Men fortsatt er det eneste jeg drømmer om, at de tok feil på UL, og at det skulle vise seg å bli som jeg ønsker. (MEn det vet jeg selvsagt at ikke skjer..) Og ofte tenker jeg at jeg skulle ønske jeg kunne begynt graviditeten "på nytt", og fått en sjanse til..

 

Jeg har hatt et tøft og tungt svangerskap til nå, og er veldig utslitt, og nok også deprimert. Men jeg synes det er helt forferdelig å gå slik som dette, og har skikkelig dårlig samvittighet ovenfor den stakkars uskyldige babyen der inne, og alle andre på "utsiden" som er så glade for vår del. Selv klarer jeg ikke glede meg over graviditeten, og føler meg ikke knyttet til babyen i magen i det hele tatt...

 

Er det noen andre som har følt så sterkt på slikt som dette?

 

Jeg er selvfølgelig klar over at det er forkastelig å bry seg så mye om kjønn, og at alt vil bli annerledes når bare babyen er ute. Men samtidig sitter dette så sterkt i, og har sittet så lenge, at jeg begynner å bli redd for at følelsene av at babyen har "feil kjønn" ikke skal forsvinne når babyen er født..

 

Disse tankene føler jeg ikke jeg kan dele med noen irl, ettersom de er så forkastelige som de er, og det gnager fryktelig... Har prøvd noen ganger å skulle kjøpe babyklær for å prøve å bli litt mer knyttet til babyen, men det er ingenting som frister å kjøpe, og jeg kjenner jeg bare blir "irritert" av å skulle kjøpe babyklær. Det som i utgangspunktet er noe av det mest koselige som finnes...

 

Er det noen som har noen råd til meg? Vet snart ikke min arme råd her... Føler det haster litt med å begynne å knytte meg til babyen, og kanskje nyte den siste resten av svangerskapet.

 

Og jeg har prøvd å "ta meg sammen" og skyve tankene til side, men de kommer tilbake med gjevne mellomrom uansett...

 

Anonym poster: 6117dfe18eb8ac2baf24f85f7bc40316

 

Anonym poster: 6117dfe18eb8ac2baf24f85f7bc40316

 

Dette er en av grunnene til at jeg finner det forkastelig å få vite kjønn på ultralyd...

 

Håper disse deprimerende følelsene går over før barnet er født. Hvis ikke er jeg redd dette vil påvirke forholdet ditt til dette barnet.

 

Anonym poster: 9209165dd2e483975976606fa1af4cc7

[Anonym bruker]

Mistet min første datter under fødselen, så da jeg ble gravid igjen håpet jeg på gutt. Dette pga. at jeg var redd for å få en knekk om det var jente, en påminnelse på hva jeg hadde mistet. Innstilte meg psykisk på at det var gutt, tenkte bare guttenavn. Så ble barnet født. En nydelig liten jente, og det gikk over all forventning.

 

Men, skjønner at mange blir provosert av deg, meg selv inkl.

 

Anonym poster: 322c99270c4e62ce63423824248f776a