Hva gjorde deres foreldre feil i oppveksten deres?

[Anonym bruker]

Pappa: Periodedranker, til tider voldelig mot meg og min stemor.

 

Mamma: Psykisk mobbing, vold, følelseløs. Ble mobba i syv år. Hun gjorde aldri noe med det og ikke skolen heller. Var selvskader en stund og kunne kutte med til blods foran øynene hennes og da sa hun bare at det har jeg gjort å og snøfta det bort.

 

Takke seg til at jeg har klart meg bra

 

Anonym poster: a0895ae0e2afff02669a2478deff3391

[Anonym bruker]

For lite grenser og for mye kjeft og ris. (Det lar seg faktisk kombinere...)

 

Anonym poster: 3e3a2478e3cd8cd4583dc34bbf9706bc

[mrsrogaland.]

De gjorde veldig mye bra. Har hatt det mye fint i oppveksten min. Også var det ting som ikke var fullt så bra.

 

Drakk, slo, kranglet og sloss framfor øynene våre. Missbrukte piller og skapte angst i alle høytider og helger hvor alkohol var involvert. Husker enda synet da jeg kom inn på soverommet til mamma og pappa. Jeg var 9 år. Pappa hadde banket mamma, mamma lå på kjøkkenet bevisløs etter overdose og pappa lå å sov i underetasjen veldig full. Veggene på soverommet var dekket av blod og i senga jeg la meg i lå det patroner og hagle.

[Daquiry]

Røykte innendørs og i bilen, gav oss ris, snakket høyt om hvor hun gledet seg til vi flyttet hjemmefra så hun kunne få livet sitt tilbake og hun mente at å reise på ferie med barn, ikke er ferie...dette sa hun høyt så vi kunne høre det.

[Anonym bruker]

Eneste er at jeg ville at min far skulle vært mer hjemme i min oppvekst. Han holdt på med veldig mye utenfor husets fire vegger, så det var ikke mye jeg så han i løpet av dagen. Men han var en super far, ingen kjærlig far som sa han var glad i meh, var hjemme når jeg var syk og slike ting. Men han var den perfekte pappaen for meg, jeg var en guttejente så vi gjorde veldig mye sammen. Vi var sjeldent inne, for vi befant oss i garasjen.

Han ante ikke hvem klasse ellere hvem skole jeg gikk på, skoleting var det mamma som holdt styr på. Eneste som gjalt skolen var når skolen skulle nedlegges, da var han engasjert. Skolen ble reddet.

Men har veldig masse gode minner der han var mye med meg og mine venner, men nå i ettertid ser jeg jo at det ikke bare var pga meg og mine venner. For han hadde det gøy sammen med de andre foreldrene når de bygde olabiler til oss, laget skøytebane og andre ting.

 

Men en super oppvekst, og vil ikke endre på noe. For når jeg ser tilbake så hadde det nok blitt anderledes om min far hadde vært mere hjemme, da spørs det om min mor og min far hadde fortsatt å være gift. Det skrantet veldig når han sluttet med politikken og de hadde mere tid sammen og vi ungene ble større og mer selvstendige. De har selv sagt begge to at om jeg ikke hadde fått barn så tidlig som jeg gjorde hadde de nok gått i fra hverandre, de snakket om separasjon rett før jeg ble gravid vist. Og med barnebarne som kom, kom også kjærligheten deres tilbake.

Nå er pappan en skikkelig kjærlig bestefar, han er skikkelig tusset.

 

Anonym poster: 3709dbf009e27d68b75f57b6b2575031

[Gunner]

De drakk for mye. De var ikke alkoholikere eller noe sånt, men barn og fyllefester passer ikke sammen.

[jente_80]

Skjemte oss bort.

Blitt fornuftige og arbeidssomme mennesker, både jeg og min bror.

Men de ga oss aldri noe ansvar for noe. Måtte aldri bidra i huset på noe vis. Hadde aldri faste oppgaver osv.

 

Men da vi begynte å jobbe, var de unnlate klare på at en jobb tar man seriøst og gjør det man skal pluss mer til.

 

Med litt mer ansvar og bedre rutiner hadde vi nok gjort det bedre på skolen. Har nemlig midt på treet karakterer, med minimal innsats.

 

Anonym poster: 23bb7109dcd809b13cb331ae4f521731

 

Kunne ha sagt nøyaktig det samme! :-)

[Anonym bruker]

Er så klart småting jeg tenker jeg vil gjøre bedre med mine egne barn, men har alt i alt hatt en trygg, stabil og god oppvekst. Hadde foreldre som brydde seg og fulgte meg opp både med skole og fritidsaktiviteter. Sitter og ser på datteren min som leker på gulvet, og får helt klump i halsen av dere som forteller om vonde oppvekster. At noen klarer å være så slemme med små barn... Stor klem til dere!

 

Anonym poster: 226763915b749bd1f00ae2e43d3d0194

[Anonym bruker]

Hadde det topp, er oppvokst over hele verden pga min fars jobb.

Eneste som kunne endret hvem jeg er i dag er at de ble drept når jeg var 14 og min kjære bror dessverre fikk omsorgen for meg.

Det ble starten på 4 år med daglige voldtekter, tror det var hans måte å få ut sin frustrasjon... Bare synd det gikk utover meg.

 

Anonym poster: 6e3e98bdb1f45cad185e5e31617df696

[Anonym bruker]

Hm....min far var en superdag når det kom til husarbeid, følge oss opp på aktiviteter, turer osv...

Mor har en sykdom som gjør at hun ikke kunne eller kan fortsatt springe etter oss på isen, løper osv, men hun var den som fikset praktiske ting som klær, tok telefonsamtaler til lærere osv...et veldig godt team foreldre i barndommen.

Skulle ønske min mor var mer streng, hun var lettlurt og sa ikke så mye, lot oss få for mye ansvar der...litt frie tøyler....

 

 

 

De skilte seg da jeg var 20 år...kom som en bombe da de aldri kranglet etc foran oss, men de vokste nok fra hverandre etter vi ble voksne tror jeg.

 

Jeg er dessverre mye mer hissig og har mindre tolmodighet enn mine foreldre, men prøver så godt jeg kan.....

Forholdet til meg og samboer er mye dårligere enn mine foreldre, vi krangler mye...bedre nå enn før, men hadde det vært enklere hadde jeg gått fra han...

Min samboer er heller ikke den typiske familiefaren som min far, han har måttet bli "trent" opp av meg, men dog en rimelig snill mann med bedre tolmodighet enn meg.

Jeg er nok litt mer overbeskyttende enn min mor var. Passer alltid på at barna er godt kledd osv, min mor var litt vel avslappet der, men det husker hun ikke...haha, for til mine barn kjøper hun bare ull og maser om at jeg må kle dem godt !!

 

Godt forhold til begge mine foreldre.

 

Anonym poster: 0b75237793785e1654b49ae4618cc121

[Anonym bruker]

Hm....min far var en superdag når det kom til husarbeid, følge oss opp på aktiviteter, turer osv...

Mor har en sykdom som gjør at hun ikke kunne eller kan fortsatt springe etter oss på isen, løper osv, men hun var den som fikset praktiske ting som klær, tok telefonsamtaler til lærere osv...et veldig godt team foreldre i barndommen.

Skulle ønske min mor var mer streng, hun var lettlurt og sa ikke så mye, lot oss få for mye ansvar der...litt frie tøyler....

 

 

 

De skilte seg da jeg var 20 år...kom som en bombe da de aldri kranglet etc foran oss, men de vokste nok fra hverandre etter vi ble voksne tror jeg.

 

Jeg er dessverre mye mer hissig og har mindre tolmodighet enn mine foreldre, men prøver så godt jeg kan.....

Forholdet til meg og samboer er mye dårligere enn mine foreldre, vi krangler mye...bedre nå enn før, men hadde det vært enklere hadde jeg gått fra han...

Min samboer er heller ikke den typiske familiefaren som min far, han har måttet bli "trent" opp av meg, men dog en rimelig snill mann med bedre tolmodighet enn meg.

Jeg er nok litt mer overbeskyttende enn min mor var. Passer alltid på at barna er godt kledd osv, min mor var litt vel avslappet der, men det husker hun ikke...haha, for til mine barn kjøper hun bare ull og maser om at jeg må kle dem godt !!

 

Godt forhold til begge mine foreldre.

 

Anonym poster: 0b75237793785e1654b49ae4618cc121

 

eh superdad mente jeg!! haha

 

Anonym poster: 0b75237793785e1654b49ae4618cc121

[Anonym bruker]

alt

 

Nei ikke alt da de aldri fysisk mishandlet men jeg opplevde omsorgsvikt av stor klasse som min psykolog sa.

Har vel alltid tenkt det uten at jeg helt har satt ord på det og innsett hvor ille det faktisk var

 

For å si det slik de har gitt meg uendelig mange eksempler på ting jeg aldri ville sagt eller gjort mot mine barn.

Så sånn sett har de muligens gjort meg til en bedre mor.

 

Anonym poster: a70f9818e414cf69eb1ae5d8af97b103

[Anonym bruker]

Min mor kalte meg tjukk uten å prøve å gjøre noe med det. Skulle gjerne blitt fortalt oftere at de var glade i meg uansett hva.

 

Anonym poster: 3b5ab1e9ddae144e68525546e2e0db15

[Anonym bruker]

hmmm- det må være at de ikke lærte meg at alle voksne er til å stole på. Fikk meg ett par på "trynet" i starten av arbeidslivet.

 

Ellers så hadde jeg en svært trygg, god og fin oppvekst med tilstedeværende foreldre.

 

Men de gjorde en stor ting riktig. Jeg var MYE syk som barn. De gjorde imidlertid aldri noe nummer ut av det. Jeg kunne fort blitt stakkarslig av det om de hadde "vernet" meg for mye og dillet med meg.

 

Anonym poster: 51d8ab40dda12934967992df5409941a

[stearin]

Hun dreit ganske langt i meg, opplevde jeg det som.

Hun fikk meg da hun var 18 med en fremmed utlending, men med vilje . - var verpesyk og ville gjøre opprør mot mormor og morfar. Verdens beste utgangspunkt..

 

Dro på fylla hver helg, kom hjem dritings (ikke ofte, men dog). Hadde mange episoder med mannfolk som plutselig lå i trusa på sofaen når jeg våknet lørdag eller søndag morgen, eller kom tuslende ut fra rommet hennes. Jeg var konstant redd for at hun skulle pådra seg Hiv eller et eller annet sånt.

 

Den lange perioden hun hadde samboer, var det med en stor drittsekk. Han kommenterte spydig og lo av kroppen min (lo av de små puppene mine, av valpeflesket osv), brølte til meg, blottet seg for meg når hun ikke var hjemme og hadde lav terskel for å sende meg til sengs uten mat på ettermiddagene.

Var vi på ferie kunne de finne på å sette meg igjen hos lokale og reise noen dager, opptil en uke, alene rundt i ferielandet.

De hadde høylytt sex hver natt, med spanking og stønning og roping og gudene vet hva, vegg i vegg med soverommet mitt. Hadde ingen hemninger for kommentarer som "nå spruta du mye" og "giiid, du er stor", "jeg må på badet, det renner nedover lårene mine" høylytt i gangen mellom soverommene våre og badet (liten leilighet).

 

Jeg hadde enorme blødninger og menssmerter fr ajeg var 11-12 år. Spydde på bussen, besvimte i oppgangen og lå og hylte og skrek på gulvet på rommet mitt, mens mamma satt i stua. Ble aldri tatt til legen, ingenting, fikk paracet og beskjed om å dempe meg.

 

Aldri fikk jeg høre at hn var glad i meg. Den ene gangen jeg konfronterte henne med det, skyldte hun på mormor og morfar. DE hadde ikke sagt det til HENNE da hun var liten.. Og jeg fikk aldri høre det heller..

 

Som liten, når jeg kom løpende med skrubbsår eller var lei meg eller hadde opplevd noe på skolen, ble det alltid avfeid. Aldri snakk om å sitte på fanget og få trøst. TV-en var stort sett viktigere enn meg.

 

Hun gjorde lite husarbeid, og jeg fikk nesten aldri ha med meg venner hjem, fordi hun ikke ville at folk skulle se hvor skittent og rotete det var hos oss.

 

Herlig dette.. Jeg kunne sikert fortsatt, men nå ble jeg deppa

har prøvd å lufte så smått en liten brøkdel, men hun blir sint og manipulerende og tar til "stakkars meg, du kritiserer meg alltid"-kortet.

 

 

Anonym poster: 5f1bc01da21d9409b9f22dd1fd40abfe

 

Fikk skikkelig vondt av deg hvordan går det med deg den dag i dag?

 

Jeg har en veldig flott liten familie selv nå, mann og barn og greie svigers. Synes selv jeg er verdens beste mamma, overøser barna mine med kjærlighet, de skal ha alt jeg ikke hadde

Så har det bra i hverdagen, takk

 

Hra vært plaget med angst od depresjoner, og har fortsatt litt angst og elendig selvtilitt. Nærmer meg 30 og er ikke ferdig med studiene enda pga dårlige perioder, det plager meg litt, men jeg ser jo at det går fremover og jeg vet innerst inne at jeg ikke er dum.

 

Skulle egentlig gjerne kuttet kontaktet med henne, men jeg har tre yngre søsken som hun har fått i godt voksen alder, og jeg vil veldig gjerne være der for dem. Ser at hun er blitt en bedre mor på mange områder, men likevel vil jeg holde meg i samme by og ha så mye kontakt som mulig, så vet de at de har meg om de skulle få behov for det, de er ennå ikke i tenårene.

 

 

 

Anonym poster: 5f1bc01da21d9409b9f22dd1fd40abfe

 

Sender stor klem! Det er bra at hun virker som en bedre mor på mange områder, og sikkert også veldig bra at du er der for dine søsken. Men husk å først og fremst ta vare på deg selv. Alt du har opplevd kan ha negativ innvirkning på deg om du skal gripe inn på noen som helst måte. Jeg vil påstå det kan gjøre mer skade enn nytte for din egen psykiske helse, som er veldig, veldig viktig.

 

Jeg har også tre yngre søsken. Min mor og far er skilt, så mine søsken lider nok ingen nød, men likevel har jeg påtatt meg et stort ansvar for mine søsken som alle går i barneskolen. Jeg merker at det sliter meg ut, og har begynt å ta avstand. Det er viktigere å fokusere på min egen lille familie, særlig når jeg ikke tror mine søsken lider noen nød.

 

Så jeg håper du er flink til å ta vare på deg selv og huske på at dine søsken ikke er dine barn

 

 

 

 

Takk Jeg føler ikke at de er for mye enda, så det fungerer fint så lenge.

Det er ikke så overveldende mye vi tar oss av dem i den forstand i hverdagen, det er mer det at hadde det ikke vært for dem, hadde vi flyttet så langt bort på andre siden av landet vi hadde kommet fra mamma. Men nå nærmer de seg tenårene, og jeg vil være der for dem hvis de skulle få behovet. De vil nok oppdage mer og mer hva vennene deres har i hjem og familie, som de selv mangler, og jeg tenker det kan bli sårt for dem.

 

Men jeg tar absolutt vare på meg selv, og har faktisk satt mitt livs første nyttårsforsett i år; jeg skal ikke ha kontakt med mamma utover de "obligatoriske" familiemiddagene med mormor og farmor, og det som kommer gjennom søsknene mine.

 

Det tappe rmeg for krefter å være sammen med henne, fordi jeg blir bitter og krass, og ofte kommer med spydige bemerkninger til henne. Det er jo veldig dumt av meg, men jeg er så bitter Og det ender jo hver gang med at hun griner og synes synd på seg selv, så da er det best jeg prøver å holde meg unna

 

Sorry at alle sitatene kommer med, jeg får ikke til å fjerne dem!

Anonym poster: 5f1bc01da21d9409b9f22dd1fd40abfe

 

Kjenner meg så godt igjen! Min mor tapper også energi fra meg, og jeg kjenner på meg selv at jeg ikke er ferdig med alt hun har utsatt meg for. Eller ferdig og ferdig... Men at det fremdeles ligger dypt inne, det gjør det. Og jeg kan finne på å være direkte frekk mot henne, gjerne etter at hun først har sagt noe stygt. Og min mor bruker samme metode som din mor- "Stakkars, snille meg.."

 

Har også som mål å ha mindre kontakt. For min del går det ut på å besøke henne av og til når mine søsken ikke er hjemme (de bor ikke fast hos mor) for min datters del, og besøke de av og til når mine søsken er der. Datteren min er veldig knyttet til alle mine søsken og min mor.

 

Var nesten litt skummelt å lese om din mor, og hvordan hun oppfører seg mot deg om du har vært litt spydig mot henne. Man skulle vel nesten tro at folk som har såret et annet menneske så mye har dårlig samvittighet. Min mor er så selvsentrert at hun ikke vet når hun har såret et annet menneske eller når og hva hun ikke bør si til andre mennesker. Så hun ser også ut til å ikke ha noe samvittighet i det hele tatt.

 

Om du vil snakke mer, utenfor tråden, kan du gjerne ta kontakt på PM. Vi er tydeligvis i ganske lik situasjon nå, med søsknene og mødrene ihvertfall.

[Anonym bruker]

Stor forskjellsbehandling av mink bror og meg. Det har ødelagt søskenforholdet.

 

Anonym poster: bbdacff48608068f5503c1497859eecf

[Anonym bruker]

For noen historier! :/

 

Anonym poster: 8583efb30786b462cad5b21fedd14d53

[Anonym bruker]

Pappa slo, sa stygge ting, bruke silent treatment, forskjellsbehandlet.

Mamma "lot" han gjøre det.

Ingen av de sa spesielt ofte at de var gla i oss barna.

Har generelt fått lite hjelp og støtte.

De prøvde og klarte til dels å styre hvem jeg var venner med, enkelte jenter fikk jeg ikke lov til å være med, uten at jeg forstår grunnen, selv ikke etter jeg er blitt voksen.

 

Anonym poster: 1a1d656c8715c70718225fe9ea4eac47

[Anonym bruker]

Glemte noe. Mamma sa av og til i frustrasjon at hun ville reise fra oss. Jeg kunne bli veldig redd når jeg kom hjem fra skolen og hun ikke var der!

Hun sa også noen ganger at hun og pappa skulle skilles. Tomme trusler alt samma, men skjønte ikke det da..

 

Anonym poster: 1a1d656c8715c70718225fe9ea4eac47