Hva gjorde deres foreldre feil i oppveksten deres?

[Gjest Antarctica]

Lot oss få høre alt for mye krangling før de skilte seg, og snakket ikke pent om hverandre etterpå. Konfliktnivået mellom dem to var IKKE forbilledlig håndtert.

[Anonym bruker]

De gjorde nok det aller meste riktig, glade i oss var de også. Har fortsatt et godt forhold til dem, og de er supre besteforeldre.

 

Et par feil var det vel: De er gårdbrukere, bosatt på et lite sted. Besteforeldrene mine var gamle og også veldig strenge og bodde på gården. Bestemor var tilhenger av fysisk avstaffelse, altså ris, og mamma hørte dessverre på svigermoren sin og ga oss ris noen ganger. Det ble helt slutt på det når vi barna ble store nok til å si i fra at dette fant vi oss ikke i, at det var feigt at en voksen skulle slå et barn som var mye mindre enn seg, og at det var teit at de skulle lære oss å ikke sloss med andre barn når vi ble sinte, men selv slå oss barna hvis de var sinte! Tror jeg og søsteren min var ca 6-8 gamle når vi ga mamma den leksen! Tror mamma skammet seg oppriktig, og det skjedde ikke flere ganger...

 

Jeg var sjenert, spesielt i forhold til jenter, da det ikke bodde andre jenter enn søsteren min i nabolaget, og veldig få på den lille skolen vår. Og både mamma og bestemor var veldig opptatt av å oppdra oss til "skikkelige" jenter, med sømmelige utseende, dvs håpløst umoderne. Så jeg maste aldri om å få være med på fritidsaktiviteter sammen med andre jenter. Foreldrene mine syntes nok det var praktisk også, pga økonomi fjøsstell midt i de fleste håndballtreninger og slikt, så de lot oss bare være hjemme.

 

Det fikk vi betale for da vi ble eldre og begynte på ungdomsskolen. Ingen venninner, ingen peiling på hva jevnaldrende jenter syntes var kult. Slet med ensomhet i flere år, men det ordnet seg til slutt!

 

Anonym poster: 6884a27716c452697ac24f5535903f29

[millemille]

Gitt meg mer ros. Føler at jeg kun fikk kjeft og påpekt hva jeg gjorde galt, men "aldri" fikk høre det når jeg gjorde noe bra.

[Gjest Skofantomet]

Først og fremst skulle de ventet noen år ( men da hadde jeg ikke vært til siden de gikk i fra hverandre da jeg var 2).

Men ihvertfall, mamma slet kraftig psykisk, pappa var notorisk utro, han skulle stilt opp mer for mamma selv om de ikke var sammen lenger, og han skulle søkt om foreldreretten lenge før jeg var 10 år.

Pappa skulle vært mer til stede, istedenfor å løpe å gjemme seg. Han skulle blitt forbanna da jeg begynte å røyke, drikke og gi f i skolen. , istedenfor å ikke gidde å kjempe for å få meg på andre baner.

 

Men alt i alt har barndommen gjort meg til et menneske som har et stort hjerte, og prøver så godt jeg kan å være den forelderen til mine barn som jeg aldri har hatt

[Anonym bruker]

Hun dreit ganske langt i meg, opplevde jeg det som.

Hun fikk meg da hun var 18 med en fremmed utlending, men med vilje . - var verpesyk og ville gjøre opprør mot mormor og morfar. Verdens beste utgangspunkt..

 

Dro på fylla hver helg, kom hjem dritings (ikke ofte, men dog). Hadde mange episoder med mannfolk som plutselig lå i trusa på sofaen når jeg våknet lørdag eller søndag morgen, eller kom tuslende ut fra rommet hennes. Jeg var konstant redd for at hun skulle pådra seg Hiv eller et eller annet sånt.

 

Den lange perioden hun hadde samboer, var det med en stor drittsekk. Han kommenterte spydig og lo av kroppen min (lo av de små puppene mine, av valpeflesket osv), brølte til meg, blottet seg for meg når hun ikke var hjemme og hadde lav terskel for å sende meg til sengs uten mat på ettermiddagene.

Var vi på ferie kunne de finne på å sette meg igjen hos lokale og reise noen dager, opptil en uke, alene rundt i ferielandet.

De hadde høylytt sex hver natt, med spanking og stønning og roping og gudene vet hva, vegg i vegg med soverommet mitt. Hadde ingen hemninger for kommentarer som "nå spruta du mye" og "giiid, du er stor", "jeg må på badet, det renner nedover lårene mine" høylytt i gangen mellom soverommene våre og badet (liten leilighet).

 

Jeg hadde enorme blødninger og menssmerter fr ajeg var 11-12 år. Spydde på bussen, besvimte i oppgangen og lå og hylte og skrek på gulvet på rommet mitt, mens mamma satt i stua. Ble aldri tatt til legen, ingenting, fikk paracet og beskjed om å dempe meg.

 

Aldri fikk jeg høre at hn var glad i meg. Den ene gangen jeg konfronterte henne med det, skyldte hun på mormor og morfar. DE hadde ikke sagt det til HENNE da hun var liten.. Og jeg fikk aldri høre det heller..

 

Som liten, når jeg kom løpende med skrubbsår eller var lei meg eller hadde opplevd noe på skolen, ble det alltid avfeid. Aldri snakk om å sitte på fanget og få trøst. TV-en var stort sett viktigere enn meg.

 

Hun gjorde lite husarbeid, og jeg fikk nesten aldri ha med meg venner hjem, fordi hun ikke ville at folk skulle se hvor skittent og rotete det var hos oss.

 

Herlig dette.. Jeg kunne sikert fortsatt, men nå ble jeg deppa

har prøvd å lufte så smått en liten brøkdel, men hun blir sint og manipulerende og tar til "stakkars meg, du kritiserer meg alltid"-kortet.

 

 

Anonym poster: 5f1bc01da21d9409b9f22dd1fd40abfe

[Appelsindyret]

Mamma slo og ga meg skylden for at hun var syk... Skal ALDRI utsette mine barn for det. Når det er sagt har vi god kontakt den dag i dag. Det meste er tilgitt og glemt...

[BellaSuz]

Overhodet ingenting!

Pappa kunne kanskje begrenset sinnet sitt litt, men det var aldri voldelig eller sånt. Han bare var litt sinnatagg. Men jeg har det fantastisk fint i dag, og alle lever med og ler av pappas temperament :-)

[stearin]

De kranglet mye, kastet ting på hverandre og løp etter hverandre med "våpen" (a'la neglesaks, tannlegepirker osv) ga meg alt jeg pekte på, involverte meg for mye i ekteskapsproblemene og involverte seg for mye i mine vennskap. Sistnevnte var veldig flaut for meg, siden de alltid skulle ta opp ting med andres foreldre. Større barn klarer faktisk litt selv også. I ungdomstiden var min mor ganske fokusert på min vekt, utrolig nok har jeg ikke utviklet spiseforstyrrelser av noe slag.

 

Det var vel det. Ellers har jeg hatt en god barndom med god hjemmelagd mat, mange venner, rutiner (bortsett fra de nettene slossingen pågikk), tradisjoner og foreldre som elsket meg. Hadde stor familie rundt meg, ingen visste hva som skjedde bak lukkede dører. Gikk på mange fritidsaktiviteter, blant annet hest, fiolin, piano og dans.

 

Glemte nesten en viktig ting, men går egentlig innunder å involvere meg for mye i problemer. Når de kranglet om natta pleide min far å dra. Min mor sa alltid til meg at han kom til å ta selvmord. Jeg var livredd, hver eneste gang, forståelig nok. I tillegg har faren min en jobb som krever at han reiser mye, og jeg var alltid redd når han dro. Det var utrolig galt av min mor å gjøre.

Endret 18. januar 2013 av stearin

[Gjest Skofantomet]

Hun dreit ganske langt i meg, opplevde jeg det som.

Hun fikk meg da hun var 18 med en fremmed utlending, men med vilje . - var verpesyk og ville gjøre opprør mot mormor og morfar. Verdens beste utgangspunkt..

 

Dro på fylla hver helg, kom hjem dritings (ikke ofte, men dog). Hadde mange episoder med mannfolk som plutselig lå i trusa på sofaen når jeg våknet lørdag eller søndag morgen, eller kom tuslende ut fra rommet hennes. Jeg var konstant redd for at hun skulle pådra seg Hiv eller et eller annet sånt.

 

Den lange perioden hun hadde samboer, var det med en stor drittsekk. Han kommenterte spydig og lo av kroppen min (lo av de små puppene mine, av valpeflesket osv), brølte til meg, blottet seg for meg når hun ikke var hjemme og hadde lav terskel for å sende meg til sengs uten mat på ettermiddagene.

Var vi på ferie kunne de finne på å sette meg igjen hos lokale og reise noen dager, opptil en uke, alene rundt i ferielandet.

De hadde høylytt sex hver natt, med spanking og stønning og roping og gudene vet hva, vegg i vegg med soverommet mitt. Hadde ingen hemninger for kommentarer som "nå spruta du mye" og "giiid, du er stor", "jeg må på badet, det renner nedover lårene mine" høylytt i gangen mellom soverommene våre og badet (liten leilighet).

 

Jeg hadde enorme blødninger og menssmerter fr ajeg var 11-12 år. Spydde på bussen, besvimte i oppgangen og lå og hylte og skrek på gulvet på rommet mitt, mens mamma satt i stua. Ble aldri tatt til legen, ingenting, fikk paracet og beskjed om å dempe meg.

 

Aldri fikk jeg høre at hn var glad i meg. Den ene gangen jeg konfronterte henne med det, skyldte hun på mormor og morfar. DE hadde ikke sagt det til HENNE da hun var liten.. Og jeg fikk aldri høre det heller..

 

Som liten, når jeg kom løpende med skrubbsår eller var lei meg eller hadde opplevd noe på skolen, ble det alltid avfeid. Aldri snakk om å sitte på fanget og få trøst. TV-en var stort sett viktigere enn meg.

 

Hun gjorde lite husarbeid, og jeg fikk nesten aldri ha med meg venner hjem, fordi hun ikke ville at folk skulle se hvor skittent og rotete det var hos oss.

 

Herlig dette.. Jeg kunne sikert fortsatt, men nå ble jeg deppa

har prøvd å lufte så smått en liten brøkdel, men hun blir sint og manipulerende og tar til "stakkars meg, du kritiserer meg alltid"-kortet.

 

 

Anonym poster: 5f1bc01da21d9409b9f22dd1fd40abfe

 

Fikk skikkelig vondt av deg hvordan går det med deg den dag i dag?

[Gjest Antarctica]

Ja huff, dette var fæl lesning. Syns ikke mora til Anonym nr 30 fortjener å være del av livet hennes i det hele tatt.-

[Anonym bruker]

Jeg hadde en fin oppvekst. Men jeg var minstejenta i familien, (og minst av alle søskenbarna osv.), så når jeg var sjenert og "gjemte meg bak skjørtene til mamma", ble jeg alltid beskyttet der. Dette tenker jeg, har gjort at jeg har litt dårlig selvtillitt. Jeg har i voksen alder vanskelig for å si ting, snakke med folk, si ifra hva jeg mener, tror ikke noen vil høre på meg. Dette sliter på meg, både hjemme i hverdagen og i jobbsammenheng.

 

Anonym poster: fd60ab261adf90c627a207a254e21020

[Anonym bruker]

Hun dreit ganske langt i meg, opplevde jeg det som.

Hun fikk meg da hun var 18 med en fremmed utlending, men med vilje . - var verpesyk og ville gjøre opprør mot mormor og morfar. Verdens beste utgangspunkt..

 

Dro på fylla hver helg, kom hjem dritings (ikke ofte, men dog). Hadde mange episoder med mannfolk som plutselig lå i trusa på sofaen når jeg våknet lørdag eller søndag morgen, eller kom tuslende ut fra rommet hennes. Jeg var konstant redd for at hun skulle pådra seg Hiv eller et eller annet sånt.

 

Den lange perioden hun hadde samboer, var det med en stor drittsekk. Han kommenterte spydig og lo av kroppen min (lo av de små puppene mine, av valpeflesket osv), brølte til meg, blottet seg for meg når hun ikke var hjemme og hadde lav terskel for å sende meg til sengs uten mat på ettermiddagene.

Var vi på ferie kunne de finne på å sette meg igjen hos lokale og reise noen dager, opptil en uke, alene rundt i ferielandet.

De hadde høylytt sex hver natt, med spanking og stønning og roping og gudene vet hva, vegg i vegg med soverommet mitt. Hadde ingen hemninger for kommentarer som "nå spruta du mye" og "giiid, du er stor", "jeg må på badet, det renner nedover lårene mine" høylytt i gangen mellom soverommene våre og badet (liten leilighet).

 

Jeg hadde enorme blødninger og menssmerter fr ajeg var 11-12 år. Spydde på bussen, besvimte i oppgangen og lå og hylte og skrek på gulvet på rommet mitt, mens mamma satt i stua. Ble aldri tatt til legen, ingenting, fikk paracet og beskjed om å dempe meg.

 

Aldri fikk jeg høre at hn var glad i meg. Den ene gangen jeg konfronterte henne med det, skyldte hun på mormor og morfar. DE hadde ikke sagt det til HENNE da hun var liten.. Og jeg fikk aldri høre det heller..

 

Som liten, når jeg kom løpende med skrubbsår eller var lei meg eller hadde opplevd noe på skolen, ble det alltid avfeid. Aldri snakk om å sitte på fanget og få trøst. TV-en var stort sett viktigere enn meg.

 

Hun gjorde lite husarbeid, og jeg fikk nesten aldri ha med meg venner hjem, fordi hun ikke ville at folk skulle se hvor skittent og rotete det var hos oss.

 

Herlig dette.. Jeg kunne sikert fortsatt, men nå ble jeg deppa

har prøvd å lufte så smått en liten brøkdel, men hun blir sint og manipulerende og tar til "stakkars meg, du kritiserer meg alltid"-kortet.

 

 

Anonym poster: 5f1bc01da21d9409b9f22dd1fd40abfe

 

Stor klem. Håper du har det godt i dag. Du fortjener det beste. Du har sannsynligvis stiftet egen familie? Har du barn så vet du nok så inderlig godt hvordan du ikke skal bli som mor.

 

 

Anonym poster: 0c198c6a7c2810a77adaaf3ec28d8087

[Anonym bruker]

Hun dreit ganske langt i meg, opplevde jeg det som.

Hun fikk meg da hun var 18 med en fremmed utlending, men med vilje . - var verpesyk og ville gjøre opprør mot mormor og morfar. Verdens beste utgangspunkt..

 

Dro på fylla hver helg, kom hjem dritings (ikke ofte, men dog). Hadde mange episoder med mannfolk som plutselig lå i trusa på sofaen når jeg våknet lørdag eller søndag morgen, eller kom tuslende ut fra rommet hennes. Jeg var konstant redd for at hun skulle pådra seg Hiv eller et eller annet sånt.

 

Den lange perioden hun hadde samboer, var det med en stor drittsekk. Han kommenterte spydig og lo av kroppen min (lo av de små puppene mine, av valpeflesket osv), brølte til meg, blottet seg for meg når hun ikke var hjemme og hadde lav terskel for å sende meg til sengs uten mat på ettermiddagene.

Var vi på ferie kunne de finne på å sette meg igjen hos lokale og reise noen dager, opptil en uke, alene rundt i ferielandet.

De hadde høylytt sex hver natt, med spanking og stønning og roping og gudene vet hva, vegg i vegg med soverommet mitt. Hadde ingen hemninger for kommentarer som "nå spruta du mye" og "giiid, du er stor", "jeg må på badet, det renner nedover lårene mine" høylytt i gangen mellom soverommene våre og badet (liten leilighet).

 

Jeg hadde enorme blødninger og menssmerter fr ajeg var 11-12 år. Spydde på bussen, besvimte i oppgangen og lå og hylte og skrek på gulvet på rommet mitt, mens mamma satt i stua. Ble aldri tatt til legen, ingenting, fikk paracet og beskjed om å dempe meg.

 

Aldri fikk jeg høre at hn var glad i meg. Den ene gangen jeg konfronterte henne med det, skyldte hun på mormor og morfar. DE hadde ikke sagt det til HENNE da hun var liten.. Og jeg fikk aldri høre det heller..

 

Som liten, når jeg kom løpende med skrubbsår eller var lei meg eller hadde opplevd noe på skolen, ble det alltid avfeid. Aldri snakk om å sitte på fanget og få trøst. TV-en var stort sett viktigere enn meg.

 

Hun gjorde lite husarbeid, og jeg fikk nesten aldri ha med meg venner hjem, fordi hun ikke ville at folk skulle se hvor skittent og rotete det var hos oss.

 

Herlig dette.. Jeg kunne sikert fortsatt, men nå ble jeg deppa

har prøvd å lufte så smått en liten brøkdel, men hun blir sint og manipulerende og tar til "stakkars meg, du kritiserer meg alltid"-kortet.

 

 

Anonym poster: 5f1bc01da21d9409b9f22dd1fd40abfe

 

Fikk skikkelig vondt av deg hvordan går det med deg den dag i dag?

 

Jeg har en veldig flott liten familie selv nå, mann og barn og greie svigers. Synes selv jeg er verdens beste mamma, overøser barna mine med kjærlighet, de skal ha alt jeg ikke hadde

Så har det bra i hverdagen, takk

 

Hra vært plaget med angst od depresjoner, og har fortsatt litt angst og elendig selvtilitt. Nærmer meg 30 og er ikke ferdig med studiene enda pga dårlige perioder, det plager meg litt, men jeg ser jo at det går fremover og jeg vet innerst inne at jeg ikke er dum.

 

Skulle egentlig gjerne kuttet kontaktet med henne, men jeg har tre yngre søsken som hun har fått i godt voksen alder, og jeg vil veldig gjerne være der for dem. Ser at hun er blitt en bedre mor på mange områder, men likevel vil jeg holde meg i samme by og ha så mye kontakt som mulig, så vet de at de har meg om de skulle få behov for det, de er ennå ikke i tenårene.

 

 

 

Anonym poster: 5f1bc01da21d9409b9f22dd1fd40abfe

[Gjest Gul stjerne]

De uttrykte sterkt og ofte, dog fordekt, at vi ikke var bra nok på mange områder.

Dette har frastjålet meg en grunnleggende selvtillit, noe som volder meg store utfordringer den dag i dag.

[stearin]

Hun dreit ganske langt i meg, opplevde jeg det som.

Hun fikk meg da hun var 18 med en fremmed utlending, men med vilje . - var verpesyk og ville gjøre opprør mot mormor og morfar. Verdens beste utgangspunkt..

 

Dro på fylla hver helg, kom hjem dritings (ikke ofte, men dog). Hadde mange episoder med mannfolk som plutselig lå i trusa på sofaen når jeg våknet lørdag eller søndag morgen, eller kom tuslende ut fra rommet hennes. Jeg var konstant redd for at hun skulle pådra seg Hiv eller et eller annet sånt.

 

Den lange perioden hun hadde samboer, var det med en stor drittsekk. Han kommenterte spydig og lo av kroppen min (lo av de små puppene mine, av valpeflesket osv), brølte til meg, blottet seg for meg når hun ikke var hjemme og hadde lav terskel for å sende meg til sengs uten mat på ettermiddagene.

Var vi på ferie kunne de finne på å sette meg igjen hos lokale og reise noen dager, opptil en uke, alene rundt i ferielandet.

De hadde høylytt sex hver natt, med spanking og stønning og roping og gudene vet hva, vegg i vegg med soverommet mitt. Hadde ingen hemninger for kommentarer som "nå spruta du mye" og "giiid, du er stor", "jeg må på badet, det renner nedover lårene mine" høylytt i gangen mellom soverommene våre og badet (liten leilighet).

 

Jeg hadde enorme blødninger og menssmerter fr ajeg var 11-12 år. Spydde på bussen, besvimte i oppgangen og lå og hylte og skrek på gulvet på rommet mitt, mens mamma satt i stua. Ble aldri tatt til legen, ingenting, fikk paracet og beskjed om å dempe meg.

 

Aldri fikk jeg høre at hn var glad i meg. Den ene gangen jeg konfronterte henne med det, skyldte hun på mormor og morfar. DE hadde ikke sagt det til HENNE da hun var liten.. Og jeg fikk aldri høre det heller..

 

Som liten, når jeg kom løpende med skrubbsår eller var lei meg eller hadde opplevd noe på skolen, ble det alltid avfeid. Aldri snakk om å sitte på fanget og få trøst. TV-en var stort sett viktigere enn meg.

 

Hun gjorde lite husarbeid, og jeg fikk nesten aldri ha med meg venner hjem, fordi hun ikke ville at folk skulle se hvor skittent og rotete det var hos oss.

 

Herlig dette.. Jeg kunne sikert fortsatt, men nå ble jeg deppa

har prøvd å lufte så smått en liten brøkdel, men hun blir sint og manipulerende og tar til "stakkars meg, du kritiserer meg alltid"-kortet.

 

 

Anonym poster: 5f1bc01da21d9409b9f22dd1fd40abfe

 

Fikk skikkelig vondt av deg hvordan går det med deg den dag i dag?

 

Jeg har en veldig flott liten familie selv nå, mann og barn og greie svigers. Synes selv jeg er verdens beste mamma, overøser barna mine med kjærlighet, de skal ha alt jeg ikke hadde

Så har det bra i hverdagen, takk

 

Hra vært plaget med angst od depresjoner, og har fortsatt litt angst og elendig selvtilitt. Nærmer meg 30 og er ikke ferdig med studiene enda pga dårlige perioder, det plager meg litt, men jeg ser jo at det går fremover og jeg vet innerst inne at jeg ikke er dum.

 

Skulle egentlig gjerne kuttet kontaktet med henne, men jeg har tre yngre søsken som hun har fått i godt voksen alder, og jeg vil veldig gjerne være der for dem. Ser at hun er blitt en bedre mor på mange områder, men likevel vil jeg holde meg i samme by og ha så mye kontakt som mulig, så vet de at de har meg om de skulle få behov for det, de er ennå ikke i tenårene.

 

 

 

Anonym poster: 5f1bc01da21d9409b9f22dd1fd40abfe

 

Sender stor klem! Det er bra at hun virker som en bedre mor på mange områder, og sikkert også veldig bra at du er der for dine søsken. Men husk å først og fremst ta vare på deg selv. Alt du har opplevd kan ha negativ innvirkning på deg om du skal gripe inn på noen som helst måte. Jeg vil påstå det kan gjøre mer skade enn nytte for din egen psykiske helse, som er veldig, veldig viktig.

 

Jeg har også tre yngre søsken. Min mor og far er skilt, så mine søsken lider nok ingen nød, men likevel har jeg påtatt meg et stort ansvar for mine søsken som alle går i barneskolen. Jeg merker at det sliter meg ut, og har begynt å ta avstand. Det er viktigere å fokusere på min egen lille familie, særlig når jeg ikke tror mine søsken lider noen nød.

 

Så jeg håper du er flink til å ta vare på deg selv og huske på at dine søsken ikke er dine barn

[Anonym bruker]

Jobbet for mye. Hadde aldri tid til å følge oss opp verken på skole eller fritid. Ikke tror jeg de hadde noe ønske om å følge oss opp heller. Jeg var veldig aktiv i idrettslaget, og var veldig flink i håndball. Var alltid toppscorer på laget, og jeg ble støtt og stadig nevnt i lokalavisen. Allikevel var de ikke å så en eneste kamp.

 

De favoriserte veldig broren min, gjør det fortsatt den dag i dag. Det har ødelagt for forholdet vi har nå. Ikke noen direkte vonde følelser oss i mellom, men har ikke noe nært forhold.

 

Anonym poster: 9fa38ff3cb602d4ea2c7ce5cb5ab9cb0

[Gjest Yzma]

Pappa kunne ropt litt mindre da han varsinna. Aldri blitt slått, revet tak i osv, men jeg blir 5 år hver gang noen roper til meg og setter meg nesten ned i fosterstilling og griner..

 

Ellers hadde vi en super oppvekst, med mye kjærlighet og morsomheter

[Anonym bruker]

Anonym poster: bf353654ad430bde01b7a478729b96c8

 

Pappa var ikke tilstede og har aldri vært det noe særlig. Han og min mor gikk (heldigvis) fra hverandre tidlig.

 

Min mor syns jeg ikke har gjort noen feil, men hun flyttet til en annen plass (langt unna) for å gå skole - og i den perioden bodde jeg hos besteforeldrene mine. Mamma kom hjem hver helg. Det gikk helt fint - og jeg har alltid hatt et nært forhold til min mor og besteforeldre Men jeg ville aldri gjort noe sånt selv. Har selv vært studentmamma, og det har gått helt fint. Men på den tiden hadde de nok ikke samme ordning for studentmødre

 

Anonym poster: d8b37efb50e28155d943b3a08a346e0c

[Elsker livet]

Var for lite kontrollerende med tanke på mat, klær og lekser. Alt var opp til oss selv fra skolestart. For meg fungerte det greit fordi jeg selv tok ansvar, men for søsknene mine ble det bare tull. Men de klarer seg bra i dag.

I tillegg var de litt for egoistiske mot hverandre. Alltid en eller annen tåpelig konflikt som vi barna syns var så teit at vi hånet dem og helte enda mer bensin på bålet. Det kunne være alt fra viktigheten av å bruke strykespray på skjortene til om vi skulle ha raspet eller kokte gulrøtter.

Endret 18. januar 2013 av Elsker livet

[SmellyCat]

Kommer ikke på noe. Har vært heldig med opphavet. De har gjort mye mer rart ETTER at jeg ble voksen, men jeg har visst ikke stemmerett lenger

[Anonym bruker]

 

 

 

Anonym poster: 5f1bc01da21d9409b9f22dd1fd40abfe

 

Stor klem. Håper du har det godt i dag. Du fortjener det beste. Du har sannsynligvis stiftet egen familie? Har du barn så vet du nok så inderlig godt hvordan du ikke skal bli som mor.

 

 

Anonym poster: 0c198c6a7c2810a77adaaf3ec28d8087

 

Takk for det, godt å få litt sympati faktisk, for jeg har aldri snakket om det med noen før

 

Jeg har stiftet familie og vi har det veldig bra, og jeg er veldig, veldig bevisst min egen morsrolle, så noe godt har det jo kommet ut av erfaringene mine

 

Anonym poster: 5f1bc01da21d9409b9f22dd1fd40abfe

[B-gjengen]

Har egentlig hatt en veldig fin oppvekst.Men at de hadde satt av mer tid til oss hadde vært greit. Storesøstra vår lagde middag,trøsta og fulgte oss tre andre opp i lekser. Så skjønner at hu ikke har ønsket seg egne barn enda.

 

Pappaen min kunne godt vist litt mere følelser istedenfor å ignorere oss når han var skuffa/sint. Men det beste hadde vært om de ikke sammenligna oss,de gjør det enda men mindre synlig. De har tross alt fire helt forskjellige unger på alle mulige måter og har alltid hatt det:)

[Anonym bruker]

43 her igjen.

 

Kom på en ting til etter å ha lest svaret til "Elsker livet" Min mor har aldri brydd seg med å mase på meg angående skolearbeid. Om jeg fikk en 2-er eller en 6-er så fikk jeg alltid høre at det var bra, og at jeg sikkert gjorde så godt jeg kunne. Tror ikke det har vært utelukkende positivt. Hun burde vært mer nøye på å følge meg opp i visse skolefag som jeg aldri har mestret (matte, kjemi, fysikk). Flaks for henne at jeg har en ekstrem motivasjon, og har fullført en femårig utadanning. Min søster derimot driter i skole, min mor bryr seg ikke så mye med å hjelpe. Søsteren min er lat og sier hun ikke orker å studere og at hun kun gjør det hun MÅ for å bestå fagene. Jeg har sagt fler ganger at jeg vil hjelpe henne, men når mamma ikke pusher på så orker hun ikke.

 

Anonym poster: d8b37efb50e28155d943b3a08a346e0c

[Anonym bruker]

Hun dreit ganske langt i meg, opplevde jeg det som.

Hun fikk meg da hun var 18 med en fremmed utlending, men med vilje . - var verpesyk og ville gjøre opprør mot mormor og morfar. Verdens beste utgangspunkt..

 

Dro på fylla hver helg, kom hjem dritings (ikke ofte, men dog). Hadde mange episoder med mannfolk som plutselig lå i trusa på sofaen når jeg våknet lørdag eller søndag morgen, eller kom tuslende ut fra rommet hennes. Jeg var konstant redd for at hun skulle pådra seg Hiv eller et eller annet sånt.

 

Den lange perioden hun hadde samboer, var det med en stor drittsekk. Han kommenterte spydig og lo av kroppen min (lo av de små puppene mine, av valpeflesket osv), brølte til meg, blottet seg for meg når hun ikke var hjemme og hadde lav terskel for å sende meg til sengs uten mat på ettermiddagene.

Var vi på ferie kunne de finne på å sette meg igjen hos lokale og reise noen dager, opptil en uke, alene rundt i ferielandet.

De hadde høylytt sex hver natt, med spanking og stønning og roping og gudene vet hva, vegg i vegg med soverommet mitt. Hadde ingen hemninger for kommentarer som "nå spruta du mye" og "giiid, du er stor", "jeg må på badet, det renner nedover lårene mine" høylytt i gangen mellom soverommene våre og badet (liten leilighet).

 

Jeg hadde enorme blødninger og menssmerter fr ajeg var 11-12 år. Spydde på bussen, besvimte i oppgangen og lå og hylte og skrek på gulvet på rommet mitt, mens mamma satt i stua. Ble aldri tatt til legen, ingenting, fikk paracet og beskjed om å dempe meg.

 

Aldri fikk jeg høre at hn var glad i meg. Den ene gangen jeg konfronterte henne med det, skyldte hun på mormor og morfar. DE hadde ikke sagt det til HENNE da hun var liten.. Og jeg fikk aldri høre det heller..

 

Som liten, når jeg kom løpende med skrubbsår eller var lei meg eller hadde opplevd noe på skolen, ble det alltid avfeid. Aldri snakk om å sitte på fanget og få trøst. TV-en var stort sett viktigere enn meg.

 

Hun gjorde lite husarbeid, og jeg fikk nesten aldri ha med meg venner hjem, fordi hun ikke ville at folk skulle se hvor skittent og rotete det var hos oss.

 

Herlig dette.. Jeg kunne sikert fortsatt, men nå ble jeg deppa

har prøvd å lufte så smått en liten brøkdel, men hun blir sint og manipulerende og tar til "stakkars meg, du kritiserer meg alltid"-kortet.

 

 

Anonym poster: 5f1bc01da21d9409b9f22dd1fd40abfe

 

Fikk skikkelig vondt av deg hvordan går det med deg den dag i dag?

 

Jeg har en veldig flott liten familie selv nå, mann og barn og greie svigers. Synes selv jeg er verdens beste mamma, overøser barna mine med kjærlighet, de skal ha alt jeg ikke hadde

Så har det bra i hverdagen, takk

 

Hra vært plaget med angst od depresjoner, og har fortsatt litt angst og elendig selvtilitt. Nærmer meg 30 og er ikke ferdig med studiene enda pga dårlige perioder, det plager meg litt, men jeg ser jo at det går fremover og jeg vet innerst inne at jeg ikke er dum.

 

Skulle egentlig gjerne kuttet kontaktet med henne, men jeg har tre yngre søsken som hun har fått i godt voksen alder, og jeg vil veldig gjerne være der for dem. Ser at hun er blitt en bedre mor på mange områder, men likevel vil jeg holde meg i samme by og ha så mye kontakt som mulig, så vet de at de har meg om de skulle få behov for det, de er ennå ikke i tenårene.

 

 

 

Anonym poster: 5f1bc01da21d9409b9f22dd1fd40abfe

 

Sender stor klem! Det er bra at hun virker som en bedre mor på mange områder, og sikkert også veldig bra at du er der for dine søsken. Men husk å først og fremst ta vare på deg selv. Alt du har opplevd kan ha negativ innvirkning på deg om du skal gripe inn på noen som helst måte. Jeg vil påstå det kan gjøre mer skade enn nytte for din egen psykiske helse, som er veldig, veldig viktig.

 

Jeg har også tre yngre søsken. Min mor og far er skilt, så mine søsken lider nok ingen nød, men likevel har jeg påtatt meg et stort ansvar for mine søsken som alle går i barneskolen. Jeg merker at det sliter meg ut, og har begynt å ta avstand. Det er viktigere å fokusere på min egen lille familie, særlig når jeg ikke tror mine søsken lider noen nød.

 

Så jeg håper du er flink til å ta vare på deg selv og huske på at dine søsken ikke er dine barn

 

 

 

 

Takk Jeg føler ikke at de er for mye enda, så det fungerer fint så lenge.

Det er ikke så overveldende mye vi tar oss av dem i den forstand i hverdagen, det er mer det at hadde det ikke vært for dem, hadde vi flyttet så langt bort på andre siden av landet vi hadde kommet fra mamma. Men nå nærmer de seg tenårene, og jeg vil være der for dem hvis de skulle få behovet. De vil nok oppdage mer og mer hva vennene deres har i hjem og familie, som de selv mangler, og jeg tenker det kan bli sårt for dem.

 

Men jeg tar absolutt vare på meg selv, og har faktisk satt mitt livs første nyttårsforsett i år; jeg skal ikke ha kontakt med mamma utover de "obligatoriske" familiemiddagene med mormor og farmor, og det som kommer gjennom søsknene mine.

 

Det tappe rmeg for krefter å være sammen med henne, fordi jeg blir bitter og krass, og ofte kommer med spydige bemerkninger til henne. Det er jo veldig dumt av meg, men jeg er så bitter Og det ender jo hver gang med at hun griner og synes synd på seg selv, så da er det best jeg prøver å holde meg unna

 

Sorry at alle sitatene kommer med, jeg får ikke til å fjerne dem!

 

 

Anonym poster: 5f1bc01da21d9409b9f22dd1fd40abfe

[Anonym bruker]

Det aller meste.

 

De vekslet mellom å ignorere oss og å utøve fysisk og emosjonell vold.

 

Anonym poster: a2070949c246b5fbe6701b0d4c7fb163