Dere som ikke bruker timeout

[Anonym bruker]

Hva er det med deg?

Kan du ikke forsøke å forklare hva du mente hvis jeg her misforstått deg.

Jeg regner selvfølgelig med at du forsøker å gjøre det du mener er best for dine barn akkurat som jeg gjør for mine. Jeg har heller ikke bedt om råd. Jeg ønsket å få vite hvilke andre virkemidler enn timeout folk brukte og hvorda folk tenker om bruken av ulike virkemidler.

 

Når jeg forteller hvordan jeg som barn oppfattet noen metoder er ikke det på grunn av traumer, men en forklaring på hvorfor jeg tenker som jeg gjør. Du har sikkert dine grunner til å mene at dine metoder er best. Disse grunnene, det være seg om du har dem fra bøker eller fra ting du har opplevd selv, synes jeg er interessante å høre om.

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Kl 12.47 svarte jeg på et innlegg der du spør "hvordan ville dere ha løst denne situasjonen?"

På grunn av spørsmålsformen og på grunn av at de scenariene du beskrev var (for meg) ganske langt utenfor hva 4- og 5-åringer til daglig får slippe unna med hos meg (OG i barnehager over hele Norge) regna jeg med at du ønska råd for å løse dette på nye måter, og jeg tolka det som om du var nysgjerrig på om det er noe annet å gjøre enn å idømme time-out, telle minutter og avkreve barna "unnskyldninger".

 

Jeg tolka deg dithen fordi jeg regna med at de episodene du beskrev forekommer hjemme hos dere, og jeg følte meg kvalifisert til å svare fordi jeg 1) ikke opplever sånt hjemme og 2) jeg bruker bare ryggmargen og min egne, interne målsetting som kompass.

 

Så det jeg prøver å si er at man trenger ikke nannytricks for å ha barn og veilede dem i å oppføre seg skikkelig. At du ikke helt leser hva jeg skriver og sammenligner meg med din egen mors metoder (å skape seg til for å late som om man verken hører eller ser barnet, noe som åpenbart var reint teater - virket jeg som ei mor som gidder drive med spill for galleriet???) og etterpå sier at du bare fant på episodene og heller ikke ser noe poeng i å diskutere med fru perfekt - vel. Vet ikke helt hva slags forklaringer du mener jeg skal stille opp med.

 

Annet enn den komprimerte utgaven: mitt hjem er et samfunn i miniatyr, bare at verdigrunnlaget vanligvis ikke utarbeides gjennom lovgivende forsamlinger. Her, som ute i verden, fins det ting man ikke kan gjøre, heldigvis er det veldig få ting som er helt forbudt. Men de sammenfaller ganske godt med det ungene vil trenge å kunne ute i verden. Sanksjoner fins, men de opptrer ikke etter en matematisk formel, som f eks antall år tilsvarer antall minutter i time-out. Jeg tror ikke på matte som en fin metode å oppdra barn etter, ser du. Jeg tror på deltakende mennesker i gode relasjoner, der verdighet og fellesskap er sentralt. Det er sikkert grunnen til at det er lite slåssing her i huset, og matsituasjonene preges av at ungene jevnlig deltar i å lage maten - det gir respekt for andres produkt og stolthet over eget arbeid. Og jeg slutta ikke å være menneske og individ da jeg fikk barn, mammaer har nemlig OGSÅ rett til å ha følelser som sinne, glede, skuffelse, sorg osv.

 

Hvis du VIRKELIG er en undrende mor som gjerne vil få det til bedre, og som ikke klarer å ha hjertet ditt med på nannytricksene ( det klarte ikke jeg i alle fall) har vi sikkert mye å snakke om. Men er du fornøyd med sånn du greier deg nå, så er det jo bare å fortsette?

Grunnen til at jeg kom med eksempler var at det var en tidligere innlegger som bad om det for å ha noe konkret å diskutere rundt, ikke fordi det jeg beskrev var noe problem hos oss. Det er ikke så enkelt å komme med gode eksempler på stående fot

 

Jeg tror ikke jeg har noe større behov for hjelp til å oppdra mine unger enn det de fleste andre har. De er stort sett greie og veloppdragne. Det hender de krangler litt, men slossing har jeg aldri sett (i motsettning til slik det var mellom meg og min søster da vi var barn). Sansynlig vis er nok jeg omtrent like fornøyd med hvordan mine unger oppfører seg som du er med dine.

 

Likevell ser jeg ikke bort fra at jeg ved å diskutere slike temaer kan få nyttige innspill og ideer til hvordan jeg best kan opptre.

 

Når det kommer til å nevne min mors metoder så er det selvfølgelig den andre formen for oppdragelse jeg har førstehånds kunskap om. Du har sikkert også både possitive og negative opplevelser fra det å bli oppdratt selv. Det kan vi lære noe av.

 

Hvis du tok deg nær av at jeg kalte deg "fru perfekt" så beklager jeg det. Du gjorde meg ganske irritert da du klarte å påstå at jeg ikke hadde verdier, belønnet vold, drev med en totalt kunstig tøysestraff, drev med flisespikking, var en "veldig, veldig utvasket, utydelig og famlende som forelder" og ikke viste hva jeg vile ha og hva slags familie de vil være i et enest innlegg, mens det i din familie osv, tydligvis i motsettning til deg selv og din familie der alt var akkurat som det skal til enhver tid. Forhåpentlig vis mente du det ikke slik jeg oppfattet det, så for å komme videre foreslår jeg at vi lar det ligge og heller diskuterer barneoppdragelse uten å tillegge hverandre alt for mange personlige egenskaper.

 

I likhet med deg tror jeg heller ikke det er lurt å forsøke å sette opp matematiske modeller for oppdragelsen, men prinsippet om at små barn bør bli satt i timeot eller holdt unna felleskapet i kortere tid enn store barn synes jeg høres riktig ut. Hvis man ikke bruker klokke eller i det heletatt har tenkt over hvor lang tid som kan være passlig tror jeg det er fort gjort å la det gå alt for lang tid for de minste barna. Hvordan legger du til rette for at barna skal komme tilbake etter å ha blitt forvist fra bordet eller liknende. Sier du fra når det er greit eller er det opp til barnet å finne ut av?

 

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

[Anonym bruker]

Jeg har ikke tenkt til å gjøre meg opp noen bastant mening ut i fra dette temaet. Jeg har heller ikke lest hele tråden, og orker ikke å qoute. Jeg bare lurer på følgende; hvorfor skal aldri et barn oppleve sanksjoner/straff? Som feks 2 min timeout er. Senere i livet vil de jo møte nettopp et slikt samfunn; man blir kastet ut fra puben dersom man er full og bråkete, havner i fengsel for å bryte loven, får bøter for å kjøre for fort, mister jobben hvis man begår underslag osv.

 

Anonym poster: 9f8842b8936549fc4f240565f054da6a

[Anonym bruker]

Poenget mitt (og mange andres) er nettopp at vi ikke ønsker å bruke "metoder" på barna våre. Vi oppfører oss som mennesker slik at barna våre skal lære seg det menneskelige samspillet. Samspill mellom voksne mennesker består ikke av "metoder" og derfor bør den heller ikke gjøre det for barna.

 

Anonym poster: 81605df23f1416fd59cd5dbe1f0022f5

Det er helt vanlig å bruke ulike metoder for å takle vansklige situasjoner og problemer mellom voksne også. Tar du lederutdanning vil du for eksempel lære metoder som kan hjelpe deg å håndtere konflikter i jobbsituasjon, på politiskolen lærer de andre metoder for konflikthåndtering mellom voksne osv. Som voksne foreldre har vi et spessielt ansvar for oppdragelsen av barna våre. Vi må sette grenser, lære barna å håndtere ulike situasjoner, lære dem forskjell på rett og galt og oppdra dem til å velge det rette.

 

Om man har navn på teknikkene man bruker er selvfølgelig ikke så viktig og i det daglige tror jeg det er helt riktig at vi oppfører oss som mennesker og går forran som gode eksempler, men jeg tror de fleste av oss vil oppleve at barna mer eller mindre bevist kommer til å utfordre oss i forhold til oppførsel. Det er bra men da er det vår jobb som foreldre å sørge for at de lærer hvor grensene går for hva som er akseptabelt.

 

En annen ting er at barn også må ha en del regler for å beskytte dem og andre mot farer. Dette er regler barna må lære å overholde, uansett hvor fristende det er å bryte dem.

 

Det er i disse situasjonene, der barna utfordrer eller trår over reglene for hva vi voksne mener er akseptabel oppførsel, det er lurt å ha tenkt gjennom hva som er best å gjøre. Jeg mener ikke at man kan skrive en oppskrift som vil fungere i alle tilfeller med alle barn, men det kan være fint å diskutere de mulighetene man har og hvilke fordeler og ulemper det kan være med dem.

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Nå har det seg sånn at jeg tilfeldigvis har lederutdannelse, og jeg har jobbet med ledelse i over 10 år. Og hvis det er én ting jeg har lært, så er det at ingenting kan erstatte det personlige forholdet jeg har til mine medarbeidere. Når jeg skal motivere dem til å forbedre seg, eller ønsker at de skal forbedre seg, så er det ikke noe som fungerer bedre enn at jeg opptrer menneskelig: ekte, ærlig og oppriktig. Forteller hva utfordringene våre er, forteller hva som må endres, viser mine ekte følelser. Jeg utsetter ikke medarbeiderene mine for "metoder/teknikk". En god leder (både på jobb og hjemme) er en som lytter til alle, tar alles mening med i vurderingen og deretter staker ut kursen for familien/avdelingen.

 

Selvsagt har jeg grenser. Og det er absolutt ikke ok at disse grensene overskrides. Men jeg har ikke noe metode/teknikk jeg gjemmer meg bak. Jeg et tålmodig/irritert/sint, alt etter som... Jeg er menneskelig.

 

Anonym poster: 81605df23f1416fd59cd5dbe1f0022f5

[abella]

Jeg har ikke tenkt til å gjøre meg opp noen bastant mening ut i fra dette temaet. Jeg har heller ikke lest hele tråden, og orker ikke å qoute. Jeg bare lurer på følgende; hvorfor skal aldri et barn oppleve sanksjoner/straff? Som feks 2 min timeout er. Senere i livet vil de jo møte nettopp et slikt samfunn; man blir kastet ut fra puben dersom man er full og bråkete, havner i fengsel for å bryte loven, får bøter for å kjøre for fort, mister jobben hvis man begår underslag osv. Anonym poster: 9f8842b8936549fc4f240565f054da6a

Endret 17. januar 2013 av abella

[Anonym bruker]

Poenget mitt (og mange andres) er nettopp at vi ikke ønsker å bruke "metoder" på barna våre. Vi oppfører oss som mennesker slik at barna våre skal lære seg det menneskelige samspillet. Samspill mellom voksne mennesker består ikke av "metoder" og derfor bør den heller ikke gjøre det for barna.

 

Anonym poster: 81605df23f1416fd59cd5dbe1f0022f5

Det er helt vanlig å bruke ulike metoder for å takle vansklige situasjoner og problemer mellom voksne også. Tar du lederutdanning vil du for eksempel lære metoder som kan hjelpe deg å håndtere konflikter i jobbsituasjon, på politiskolen lærer de andre metoder for konflikthåndtering mellom voksne osv. Som voksne foreldre har vi et spessielt ansvar for oppdragelsen av barna våre. Vi må sette grenser, lære barna å håndtere ulike situasjoner, lære dem forskjell på rett og galt og oppdra dem til å velge det rette.

 

Om man har navn på teknikkene man bruker er selvfølgelig ikke så viktig og i det daglige tror jeg det er helt riktig at vi oppfører oss som mennesker og går forran som gode eksempler, men jeg tror de fleste av oss vil oppleve at barna mer eller mindre bevist kommer til å utfordre oss i forhold til oppførsel. Det er bra men da er det vår jobb som foreldre å sørge for at de lærer hvor grensene går for hva som er akseptabelt.

 

En annen ting er at barn også må ha en del regler for å beskytte dem og andre mot farer. Dette er regler barna må lære å overholde, uansett hvor fristende det er å bryte dem.

 

Det er i disse situasjonene, der barna utfordrer eller trår over reglene for hva vi voksne mener er akseptabel oppførsel, det er lurt å ha tenkt gjennom hva som er best å gjøre. Jeg mener ikke at man kan skrive en oppskrift som vil fungere i alle tilfeller med alle barn, men det kan være fint å diskutere de mulighetene man har og hvilke fordeler og ulemper det kan være med dem.

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Nå har det seg sånn at jeg tilfeldigvis har lederutdannelse, og jeg har jobbet med ledelse i over 10 år. Og hvis det er én ting jeg har lært, så er det at ingenting kan erstatte det personlige forholdet jeg har til mine medarbeidere. Når jeg skal motivere dem til å forbedre seg, eller ønsker at de skal forbedre seg, så er det ikke noe som fungerer bedre enn at jeg opptrer menneskelig: ekte, ærlig og oppriktig. Forteller hva utfordringene våre er, forteller hva som må endres, viser mine ekte følelser. Jeg utsetter ikke medarbeiderene mine for "metoder/teknikk". En god leder (både på jobb og hjemme) er en som lytter til alle, tar alles mening med i vurderingen og deretter staker ut kursen for familien/avdelingen.

 

Selvsagt har jeg grenser. Og det er absolutt ikke ok at disse grensene overskrides. Men jeg har ikke noe metode/teknikk jeg gjemmer meg bak. Jeg et tålmodig/irritert/sint, alt etter som... Jeg er menneskelig.

 

Anonym poster: 81605df23f1416fd59cd5dbe1f0022f5

Det er ikke noen motsettning mellom det å opptre opptrer menneskelig: ekte, ærlig og oppriktig og det å bruke teknikker. Medarbeidersamtaler er en teknikk, bonusordninger er en teknikk, å være bevist på å rose medarbeidere er en teknikk osv.

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

[Gjest Antarctica]

I likhet med deg tror jeg heller ikke det er lurt å forsøke å sette opp matematiske modeller for oppdragelsen, men prinsippet om at små barn bør bli satt i timeot eller holdt unna felleskapet i kortere tid enn store barn synes jeg høres riktig ut. Hvis man ikke bruker klokke eller i det heletatt har tenkt over hvor lang tid som kan være passlig tror jeg det er fort gjort å la det gå alt for lang tid for de minste barna. Hvordan legger du til rette for at barna skal komme tilbake etter å ha blitt forvist fra bordet eller liknende. Sier du fra når det er greit eller er det opp til barnet å finne ut av?

 

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Syns det løser seg sjøl, jeg.

Forvist fra bordet: husker ikke sist det skjedde, men hvis man kliner og herper ( f eks vann i tallerkenen!) er det ikke noen returmulighet. Måltidet er over. Mat fås ved neste måltid, trøst fås når jeg er ferdig å spise - hvis det er trøst man trenger.

 

Andre situasjoner, et eksempel fra i går: sjuåringen skal spille et brettspill med femåringen, men bare saboterer, sier det er kjedelig osv. Lillebroren kommer løpende til meg, han er så skuffa at han gråter. Jeg står og legger sammen tøy på badet, og sier bare, "kom heller inn til meg, vi kan blåse såpebobler!"

 

Å leke med de voksne er alltid attraktivt, så sjuåringen lusker rundt og kikker inn. Da sier jeg: "Vi gidder ikke være sammen med deg, du er frekk mot X. Du kan huske på å snakke pent til andre. Vi skal blåse bobler."

 

I løpet av 3-4 minutter er den yngste så oppslukt av såpeboblene at fornærmelsene er glemt, og han roper på broren for å vise fram hva han kan. Så er de i gang igjen, med en felles lek og god prat sammen. Det var det som var målet mitt - et voilá, alle er fornøyde.

 

Å "late som" har aldri vært min gebet, jeg tror ekte reaksjoner er sunnere. Jeg ble fornærma på vegne av femåringen, men tilgir like fort som ham også. Det er jo hans opplevelse av krenkelse som går inn på meg, ikke handlingene i seg sjøl.

 

La oss snu på det: man har en metode, men finner at man er nødt til å "forsere" time-outen. Man syns allerede synd på den som har time-out, men det er bare gått 2 minutter, og barnet er 7 år og skal derfor ha 7 minutter. Er man troverdig som forelder hvis man presser seg selv til å overholde minuttene, selv om hjertet ikke er med? Er man troverdig dersom man forlanger en unnskyldning, og barnet fortsatt er så sint at unnskyldningen ikke handler om verken anger eller tilgivelse, den er bare et passord? Jeg syns sånt er å bløffe barna.

 

Beskrivelsen av din foreldregenerasjons "utfrysing" er jo hva jeg syns er totalt uekte og forsert, at en voksen gjørs på å ikke svare eller se på et barn. Sånt er så uekte at jeg ville ikke ta i det med tang, det tilsvarer akkurat det jeg syns kan kalles en "metode".

 

Men mennesker er ikke maskiner, og kan ikke programmeres. Det er hva jeg fikk ut av 3 Jesper Juul-bøker: "Vær deg sjøl."

[Gjest Antarctica]

Det er ikke noen motsettning mellom det å opptre opptrer menneskelig: ekte, ærlig og oppriktig og det å bruke teknikker. Medarbeidersamtaler er en teknikk, bonusordninger er en teknikk, å være bevist på å rose medarbeidere er en teknikk osv.

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Uenig. Medarbeidersamtaler er et verktøy og en rettighet.

Bonusordninger er bonusordninger. Å huske på å gi ros kan være ekte eller uekte, alt ettersom. Er det uekte vil jeg kalle det en teknikk, er det fra levra blir saken en annen.

 

Jeg har hatt sommerjobb et sted hvor man aldri sa "Kan du ikke heller...." når de retta på hva jeg gjorde. I stedet sa de "Det er fint hvis du...."

Når de i tillegg sa det hver dag, og erstatta ordet "bra!" med "suuuupert!" ble det falskt for meg. Det ble en sjargong man har lært på smilekurset. Jeg er tross alt norsk, vi sparer på store ord...

 

Eller en arbeidsplass der man hadde slutta å si "problem" men erstatta det med "utfordringer". Bløææææh - forskjønnelse av ordet fjerner ikke årsaken, tenker nå jeg. Det er bare et forsøk på å bløffe folk. "Teknikker", da tenker jeg på sånne måter.

 

Sjefen nå har "runder" når vi avholder månedsmøtene - hun bruker babystemme hver gang hun gir noen ordet i disse rundene. Har vel lært det på et kurs, og vil skape hygge i møtet, men for meg blir det klamt. Tror hun har blitt kurset i hvor lenge man skal holde blikket festet på personen også: "Margreeeeete!" *blunk, smil, laaaangt blikk* "vil duuuu fortelle hva du driver med for tida?"

 

Jeg tror egentlig mer på hun over som forteller om sine lederstrategier. Lytt til folk, vær ekte og tilstedeværende.

[Anonym bruker]

I likhet med deg tror jeg heller ikke det er lurt å forsøke å sette opp matematiske modeller for oppdragelsen, men prinsippet om at små barn bør bli satt i timeot eller holdt unna felleskapet i kortere tid enn store barn synes jeg høres riktig ut. Hvis man ikke bruker klokke eller i det heletatt har tenkt over hvor lang tid som kan være passlig tror jeg det er fort gjort å la det gå alt for lang tid for de minste barna. Hvordan legger du til rette for at barna skal komme tilbake etter å ha blitt forvist fra bordet eller liknende. Sier du fra når det er greit eller er det opp til barnet å finne ut av?

 

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Syns det løser seg sjøl, jeg.

Forvist fra bordet: husker ikke sist det skjedde, men hvis man kliner og herper ( f eks vann i tallerkenen!) er det ikke noen returmulighet. Måltidet er over. Mat fås ved neste måltid, trøst fås når jeg er ferdig å spise - hvis det er trøst man trenger.

 

Andre situasjoner, et eksempel fra i går: sjuåringen skal spille et brettspill med femåringen, men bare saboterer, sier det er kjedelig osv. Lillebroren kommer løpende til meg, han er så skuffa at han gråter. Jeg står og legger sammen tøy på badet, og sier bare, "kom heller inn til meg, vi kan blåse såpebobler!"

 

Å leke med de voksne er alltid attraktivt, så sjuåringen lusker rundt og kikker inn. Da sier jeg: "Vi gidder ikke være sammen med deg, du er frekk mot X. Du kan huske på å snakke pent til andre. Vi skal blåse bobler."

 

I løpet av 3-4 minutter er den yngste så oppslukt av såpeboblene at fornærmelsene er glemt, og han roper på broren for å vise fram hva han kan. Så er de i gang igjen, med en felles lek og god prat sammen. Det var det som var målet mitt - et voilá, alle er fornøyde.

 

Å "late som" har aldri vært min gebet, jeg tror ekte reaksjoner er sunnere. Jeg ble fornærma på vegne av femåringen, men tilgir like fort som ham også. Det er jo hans opplevelse av krenkelse som går inn på meg, ikke handlingene i seg sjøl.

 

La oss snu på det: man har en metode, men finner at man er nødt til å "forsere" time-outen. Man syns allerede synd på den som har time-out, men det er bare gått 2 minutter, og barnet er 7 år og skal derfor ha 7 minutter. Er man troverdig som forelder hvis man presser seg selv til å overholde minuttene, selv om hjertet ikke er med? Er man troverdig dersom man forlanger en unnskyldning, og barnet fortsatt er så sint at unnskyldningen ikke handler om verken anger eller tilgivelse, den er bare et passord? Jeg syns sånt er å bløffe barna.

 

Beskrivelsen av din foreldregenerasjons "utfrysing" er jo hva jeg syns er totalt uekte og forsert, at en voksen gjørs på å ikke svare eller se på et barn. Sånt er så uekte at jeg ville ikke ta i det med tang, det tilsvarer akkurat det jeg syns kan kalles en "metode".

 

Men mennesker er ikke maskiner, og kan ikke programmeres. Det er hva jeg fikk ut av 3 Jesper Juul-bøker: "Vær deg sjøl."

Vi legger nok to forskjige ting i ordet "metode". Å avlede barnet med såpebobbler er helt klart noe jeg ville kalt en metode. Du bruker avledning og fokus på den tapende part som metode, selv om du ikke er bevist på det. I mange tilfeller er nok det en veldig effektiv strategi. Det gjør vi også ofte.

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

[Gjest Antarctica]

Jeg syns å fokusere på den som er lei seg, er det en mamma gjør. Å telle minutter på en bestemt stol er det en tv-nanny gjør. Men kall det metode eller hva som helst, det er jo opptil enhver å følge sin overbevisning :-)