Dere som ikke bruker timeout

[Anonym bruker]

Hvilke andre metoder bruker dere på barn som forsøker å finne ut hvor langt de kan tøye strikken?

 

Det hadde vært spessielt interessant å høre fra dere som oppdrar barna helt uten straff og belønningssystemer. Selv ble jeg oppdratt ved bruk av både straff og belønning. Det er jeg glad for i dag. Jeg tror det er problematisk fo barn å ikke lære å forholde seg til straff i trygge omgivelser, eller er det slik at det jeg tenker på som straff tenker dere på soonsekvens? Hva er i tilfelle forskjellen?

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

[Lyckelin]

Nå er jo timeout et definisjonsbegrep, men jeg tenker timeout som å fjerne barnet fra situasjonen de er i som er "problematisk". jeg skal ikke si at jeg ikke anvender meg av det når ikke noe annet fungerer, men jeg tenker at du kommer langt med klare å tydelige retningslinjer og konstant fortelle og tydeliggjøre hva som skal gjøres og hvordan man gjør ting. alt må defineres, for alle ser på ting ulikt.

Alt er jo også situasjonsbetinget, så et eksempel fra deg om hvordan vi ville "løst" hadde ikke vært feil...

[Anonym bruker]

Synes ordet straff høres veldig strengt ut, men det er klart at barn må få vite at det er konsekvenser knyttet til oppførsel. Oppfører du deg dårlig og gjør ting du klart vet ikke er lov er konsekvensen at du kanskje må stå over en aktivitet eller fjernes fra situasjonen.

 

Jeg jobber i barnehage, er førskolelærer og selv om vi ikke sender barn på gangen eller setter de i "time-out" så hender det jo at vi sammen med barnet går vekk fra samlek, samllingsstund el som barnet ødelegger/ saboterer. Ofte sier vi at de kan velge - "vil du være med her så må du..." Ofte må vi veilede foreldre som har barn som ikke samarbeider for min erfaring er at barn som ikke opplever konsekvenser for oppførselen sin blir veldig usikre og utagerende (ikke alle selvfølgelig)

 

Anonym poster: b4501c8178818ca9ad1e3e61fa211665

[Anonym bruker]

OK

Hvordan ville dere løst problemet med jenta på 4 som med vilje heller vannglasset sitt over maten sin når hun har spist det hun liker best for å få ny mat og legger seg på gulvet og hyler når vi da tar maten bort siden hun er SUUUULTEN!

 

Hva om femåringen sparker åtteåringen for å få viljen sin?

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

[Anonym bruker]

OK

Hvordan ville dere løst problemet med jenta på 4 som med vilje heller vannglasset sitt over maten sin når hun har spist det hun liker best for å få ny mat og legger seg på gulvet og hyler når vi da tar maten bort siden hun er SUUUULTEN!

 

Hva om femåringen sparker åtteåringen for å få viljen sin?

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Vet du, jeg har fire barn og ingen av dem har noen gang oppført seg sånn så jeg vet sannelig ikke hvordan jeg hadde reagert.

 

Jeg har fire barn med veldig forskjellig personlighet, noen er helt klart veldig viljesterke og trasser mer enn andre. Jeg vet ikke hvorfor ingen av dem noen gang har blitt ekstreme i trassingen sin, men jeg velger å tro at jeg har taklet de riktig når de små trassanfallene kom så de tidlig skjønte at de aldri kommer til å få viljen sin ved å eskalere til å rasere ting

 

Anonym poster: 8155332e7bbef87016978f236e54e93e

[Anonym bruker]

OK

Hvordan ville dere løst problemet med jenta på 4 som med vilje heller vannglasset sitt over maten sin når hun har spist det hun liker best for å få ny mat og legger seg på gulvet og hyler når vi da tar maten bort siden hun er SUUUULTEN!

 

Hva om femåringen sparker åtteåringen for å få viljen sin?

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Jeg ville helt av vannet og bedt henne spise opp.

Akkurat som jeg lot datteren min gå ut i sokkelesten på vinteren når hun nektet å ta på sko. Da får det en konsekvens som er ubehagelig og de gjør det ikke igjen.

 

Anonym poster: 2a293c36ed676aba4a784931df24b3c4

[Anonym bruker]

OK Hvordan ville dere løst problemet med jenta på 4 som med vilje heller vannglasset sitt over maten sin når hun har spist det hun liker best for å få ny mat og legger seg på gulvet og hyler når vi da tar maten bort siden hun er SUUUULTEN! Hva om femåringen sparker åtteåringen for å få viljen sin? Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Da hadde jeg hvertfall ikke funne ny mat til henne. La henne kjenne litt på at nå ødela jeg maten min og derfor må jeg vente til neste måltid før jeg får ny. Du kan heller fremskynde måltidet uten hun vet om det.

 

Anonym poster: c27883741cf2d8e729c45fa2ca225bc6

[Anonym bruker]

Jeg oppdrar bikkjene mine ved bruk av straff og belønning. Ikke ungene mine.

 

Anonym poster: 81605df23f1416fd59cd5dbe1f0022f5

[Anonym bruker]

Når våres barn har prøvd seg med å slå, sparke el. Har vi en regel som sier at den som slår/sparker el. har tapt uansett.

 

Anonym poster: c27883741cf2d8e729c45fa2ca225bc6

[Anonym bruker]

Jeg ville latt henne gå sulten, og heller latt hun rase fra seg..

 

Da lærer hun at det hun gjør får konsekvenser, enn at hun får 2min på en stol (eller hva dere gjør) og så kanskje en ny mat.

 

Da får ikke 5åringen viljen sin, må si unnskyld til storebror.. Lærer nok mer av det enn timeout.. Man må se situasjonene an, og finne forskjellige løsninger der og da..

 

Å ta et barn på time out hele tiden eller alltid fjerne fra situasjonene hjelper ikke.

 

Anonym poster: d646950ec6bd5ef926475c0dcb313dc5

[Anonym bruker]

OK

Hvordan ville dere løst problemet med jenta på 4 som med vilje heller vannglasset sitt over maten sin når hun har spist det hun liker best for å få ny mat og legger seg på gulvet og hyler når vi da tar maten bort siden hun er SUUUULTEN!

 

Hva om femåringen sparker åtteåringen for å få viljen sin?

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Jeg ville bare sagt med en rolig tone at hun ikke får ny mat, og om hun er sulten, får hun spise det som hun har helt vann over. Har hatt en del liknende episoder, men ser det går bedre når jeg tar det med stor ro, men uten å gi meg. Sjeldent barn dør her i landet av å måtte gå sulten til neste måltid, men da har hun kanskje lært.

 

Angående hun som sparker; der ville jeg gitt all oppmerksomhet til hun som blir sparket, og fremdeles ikke gitt viljen til den som sparker. Føler det er bedre enn å gi for mye oppmerksomhet på dårlig oppførsel.

 

I teorien er sikkert disse metodene gode, men selvsagt varierer det litt med min dagsform og tålmodighet hvor mye jeg klarer å finne meg i.

 

Anonym poster: dc0d28390d171cd6f23091a684467665

[Gjest Vicky Pollard]

Jeg sender min på gangen... Eller jeg spør først om han vil på gangen om det ikke er noe veldig alvorlig. Gammeldags men funker for oss.

 

Her en dag fikk han pølser, favoritten. Så tygde han på den og spytta den på på gulvet. Da heiv jeg resten i søpla og sa at slik går det når han gjør slikt. Ble litt hyling, så fikk han kveldsmat en time etterpå.

 

Gjør han det flere ganger skjer det samme, for det er uakseptabelt.

[Spiffie]

Jeg hadde latt være å gi jenta ny mat, hun sulter ikke ihjel mellom middag og kvelds. Dersom det var en vanlig hendelse hadde jeg fortalt henne rolig før måltider hva som gjaldt, og så hadde jeg fulgt opp.

 

Men nå vet jeg jo ikke hvilke måltidsrutiner dere har, jeg tvinger ikke i barnet mitt noe det ikke liker, men oppfordrer det til å smake. Når de blir gamle nok til å forsyne seg selv blir jeg kanskje mer streng på det...

 

Hos oss nekter barnet innimellom å sette seg ned for å spise middag. Etter litt prøving og feiling har jeg funnet ut at det som virker best (hos oss) er å si at det er greit, men det blir ikke noe annet før til kvelds, og at vi ikke vil forstyrres med mas og bråk mens vi spiser. Som regel kommer barnet etter et par minutter og da gjør vi ikke noe nummer ut av det.

 

Ved raserianfall tar vi bort barnet fra situasjonen, prøver å forholde oss rolig, og sitter med barnet til det har roet seg. Men så klart kan det gå en kule varmt her og, treårstrass er ikke akkurat forutsigbart

 

[Anonym bruker]

OK

Hvordan ville dere løst problemet med jenta på 4 som med vilje heller vannglasset sitt over maten sin når hun har spist det hun liker best for å få ny mat og legger seg på gulvet og hyler når vi da tar maten bort siden hun er SUUUULTEN!

 

Hva om femåringen sparker åtteåringen for å få viljen sin?

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Ingen av mine 2 barn har noen gang gjort noe sånt. Jeg har ingen bestemte regler ift det med mat. Noen ganger får de mer av det de helst vil ha selv om ikke alt er spist opp, kommer an på hva mat det er. Andre ganger sier jeg at de må spise opp før de får mer. Er de ikke interessert i å spise da regner jeg med at de ikke er sultne, så får de gå fra. Hadde de helt vann i maten sin så hadde jeg tenkt at det var deres problem, ikke mitt, ikke noe å lage noe bråk ut av. Da får de spise vassen mat eller gå fra.

 

Det hender barna mine slår eller sparker hverandre ja. Det går begge veier og er nok uungåelig dersom barna er nogenlunde tette. Å løse konflikter uten bruk av vold er en naturlig læringsprosess som tar noen år og et tonn tålmodighet. Kan ikke se at bruk av straff skal rettferdiggjøres pga en slik læringsprosess som alle barn går gjennom. Jeg sier tydelig ifra hva jeg mener om slag/spark, trøster den som har vondt og ber den som slo/sparket om å trøste/gjøre godt igjen.

 

Anonym poster: 81605df23f1416fd59cd5dbe1f0022f5

[Anonym bruker]

Jeg oppdrar bikkjene mine ved bruk av straff og belønning. Ikke ungene mine.

 

Anonym poster: 81605df23f1416fd59cd5dbe1f0022f5

Helt grei det, men hvilke metoder bruker dere? Hvordan lærer ungene deres hva som forventes og ønskes av dem hvis de aldri får hverken straff eller belønning?

 

Aldri: "Nå har dere vært så flinke til å hjelpe til at nå tar vi en tur på kino" eller "Jeg blir så glad når du er så grei mot lillesøster at nå får du en kjempeklem". Det er jo belønninger.

 

Aldri "Nå har dere kranglet så mye at nå blir det ingen tur til bestemor" eller liknende?

 

Jeg tenker at helt uten straff eller belønninger må barna bli ganske usikkre på hva som forventes av dem.

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

[Anonym bruker]

I forhold til matsituasjonen er jo ikke problemet å håndtere at hun helte vann over maten, men at hun hyler etterpå og dermed gjør det veldig utrivlig for resten av familien å spise. Det er et typisk eksempel der vi brukte timeout. Vi bar henne da inn på naborommet og krevde at hun satt i sofaen der, alene, mens vi spiste ferdig.

 

Hvordan ville dere andre løst det uten timeout?

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

[Anonym bruker]

Har bare to barn, hvorav eldste er seks og yngste ett.

 

Eldste har aldri oppført seg som beskrevet over, men hun få skikkelig hyleanfall av og til når verden går henne i mot. Dte over hadde ganske enkelt ikke blitt akseptert, hun hadde blitt forvist fra bordet, og hadde hun begynt å hyle fikk hun bare holde på til hun var ferdig. Sparking/slåing har alltid blitt slått hardt ned på ved at jeg sier klart i fra at det ikke er akseptert, og har gått unna henne om hun fortsetter (var en periode da hun var liten, skjer nesten aldri nå).

 

Eldste setter vel nærmest seg selv i time out ettersom hun går på rommet sitt og smeller igjen døra. Det eneste jeg gjør er å gå etter og spør om hun vil at jeg skal være der eller om hun vil være i fred (får aldri noe svar, men vil gi henne valget), og at hun skal si i fra om hun vil jeg skal komme. Så lar jeg henne hyle seg ferdig, etter en stund går det fra ren hyling til "maaammaaa", da er det mulig å nå igjennom til henne og jeg går opp og holder henne litt på fanget mens vi snakker litt om hvorfor hun ble så sint og lei seg.

 

Det er ikke veldig ofte det skjer, ellers måtte jeg jo tatt grep. Det viktigste er at hun aldri får viljen sin når hun blir slik (selv om jegkan se i etterkant at jeg var litt kjapp med å si nei f.eks), skal jeg ombesemme meg må jeg gjøre det før hun har kommet så langt. Hun funnet ut at "jeg skal tenke på det" eller "vi får se" kan være et greit svar hvis hun spør om noe jeg kanskje ikke gidder å krangle om, det kan bli mye unødvendig krangling av å ha "nei" som standardsvar.

 

Anonym poster: 874644f57d6c40853c42805ffbdafed5

[Anonym bruker]

Jeg oppdrar bikkjene mine ved bruk av straff og belønning. Ikke ungene mine.

 

Anonym poster: 81605df23f1416fd59cd5dbe1f0022f5

Helt grei det, men hvilke metoder bruker dere? Hvordan lærer ungene deres hva som forventes og ønskes av dem hvis de aldri får hverken straff eller belønning?

 

Aldri: "Nå har dere vært så flinke til å hjelpe til at nå tar vi en tur på kino" eller "Jeg blir så glad når du er så grei mot lillesøster at nå får du en kjempeklem". Det er jo belønninger.

 

Aldri "Nå har dere kranglet så mye at nå blir det ingen tur til bestemor" eller liknende?

 

Jeg tenker at helt uten straff eller belønninger må barna bli ganske usikkre på hva som forventes av dem.

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Man kan sikkert si mye om meg som mor, men utydelig har aldri noensinne blitt brukt mot meg. Jeg er alltid veldig tydelig på hva jeg vil. "Tore, jeg vil at du..." Så hvor denne usikkerheten skulle komme fra forstår jeg ikke?

 

Blir jeg kjempeglad fordi gutten min har gjort noe fint med lillesøster kan jeg godt gi ham en klem. Han får da klemmen fordi jeg ble så glad. Ikke fordi jeg synes man skal belønnes når man er snille med andre.

 

Og dersom dagen har vært helt super fordi alle har bidratt så er altså humøret så godt at vi velger å gå på kino, herlig! Ikke som belønning for "pen oppførsel", men fordi vi (kanskje spesielt mor) er glade og har lyst!

 

Og dersom ungene viser seg fra sine sureste sider en dag vi har planlagt å reise bort kan det godt hende vi endrer planer. Da sier jeg enkelt og greit at besøket er utsatt til i morgen fordi vi alle trenger å være hjemme og slappe av og roe litt ned i dag.

 

Poenget er jo HVORFOR du gjør det du gjør. Jeg gir en klem fordi jeg blir glad, ikke for å belønne. Vi dropper besøket fordi det ikke passer, ikke for å straffe.

 

Forskjellen er hvordan du kommuniserer til barna dine. Jeg står ikke og deler ut straff og belønning som en overdommer. Jeg er ansvarlig for familien og tar valg og beslutninger på vegne av oss. Da er det mine valg som kommuniseres, ikke noe annet. Jeg bebreider ikke barna ved å kritisere dem slik man gjør når man deler ut straff. Det er denne kritikken (direkte eller indirekte), det å stadig få tildelt straff for hvordan DU oppfører deg som ødelegger barnas selvfølelse.

 

Anonym poster: 81605df23f1416fd59cd5dbe1f0022f5

[Anonym bruker]

Ser at veldig mange legger veldig mye vekt på hva man gjør.

 

Men et av hovedpoengene er jo hvordan man KOMMUNISERER med barna sine. Hva sier du til dem i slike situasjoner?

 

Anbefaler alle som er interessert i temaet å lese Jesper Juul. Han er veldig opptatt av hvordan kommunikasjon med barna våre kan bryte ned eller bygge opp selvfølelsen deres (uten bruk av straff og belønning).

 

Anonym poster: 81605df23f1416fd59cd5dbe1f0022f5

[Anonym bruker]

Jeg oppdrar bikkjene mine ved bruk av straff og belønning. Ikke ungene mine.

 

Anonym poster: 81605df23f1416fd59cd5dbe1f0022f5

Helt grei det, men hvilke metoder bruker dere? Hvordan lærer ungene deres hva som forventes og ønskes av dem hvis de aldri får hverken straff eller belønning?

 

Aldri: "Nå har dere vært så flinke til å hjelpe til at nå tar vi en tur på kino" eller "Jeg blir så glad når du er så grei mot lillesøster at nå får du en kjempeklem". Det er jo belønninger.

 

Aldri "Nå har dere kranglet så mye at nå blir det ingen tur til bestemor" eller liknende?

 

Jeg tenker at helt uten straff eller belønninger må barna bli ganske usikkre på hva som forventes av dem.

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Man kan sikkert si mye om meg som mor, men utydelig har aldri noensinne blitt brukt mot meg. Jeg er alltid veldig tydelig på hva jeg vil. "Tore, jeg vil at du..." Så hvor denne usikkerheten skulle komme fra forstår jeg ikke?

 

Blir jeg kjempeglad fordi gutten min har gjort noe fint med lillesøster kan jeg godt gi ham en klem. Han får da klemmen fordi jeg ble så glad. Ikke fordi jeg synes man skal belønnes når man er snille med andre.

 

Og dersom dagen har vært helt super fordi alle har bidratt så er altså humøret så godt at vi velger å gå på kino, herlig! Ikke som belønning for "pen oppførsel", men fordi vi (kanskje spesielt mor) er glade og har lyst!

 

Og dersom ungene viser seg fra sine sureste sider en dag vi har planlagt å reise bort kan det godt hende vi endrer planer. Da sier jeg enkelt og greit at besøket er utsatt til i morgen fordi vi alle trenger å være hjemme og slappe av og roe litt ned i dag.

 

Poenget er jo HVORFOR du gjør det du gjør. Jeg gir en klem fordi jeg blir glad, ikke for å belønne. Vi dropper besøket fordi det ikke passer, ikke for å straffe.

 

Forskjellen er hvordan du kommuniserer til barna dine. Jeg står ikke og deler ut straff og belønning som en overdommer. Jeg er ansvarlig for familien og tar valg og beslutninger på vegne av oss. Da er det mine valg som kommuniseres, ikke noe annet. Jeg bebreider ikke barna ved å kritisere dem slik man gjør når man deler ut straff. Det er denne kritikken (direkte eller indirekte), det å stadig få tildelt straff for hvordan DU oppfører deg som ødelegger barnas selvfølelse.

 

Anonym poster: 81605df23f1416fd59cd5dbe1f0022f5

På mange måter høres det veldig bra ut, men jeg klarer ikke helt å se det for meg i praksiss. De få jeg har sett som har praktisert noe liknende har endt opp med barn som forventer å få viljen sin i alle situasjoner. Sier ikke at det gjelder deg, bare de få jeg kjenner.

 

En annen ting er at jeg lurer på hvordan det blir for barna å takle storsamfunnet der bruk av belønninger og straff er utbredt over alt. Blir det uproblematisk for barna for eksempel på skolen, i idretten og med venner?

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

[Anonym bruker]

I forhold til matsituasjonen er jo ikke problemet å håndtere at hun helte vann over maten, men at hun hyler etterpå og dermed gjør det veldig utrivlig for resten av familien å spise. Det er et typisk eksempel der vi brukte timeout. Vi bar henne da inn på naborommet og krevde at hun satt i sofaen der, alene, mens vi spiste ferdig.

 

Hvordan ville dere andre løst det uten timeout?

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Innsett at en fireåring antagelig ikke klarer å regulere seg selv når det har gått så langt og derfor ikke overlatt henne til seg selv for å takle alle de vonde følelsene alene. Jeg hadde fjernet henne fra situasjonen men sittet sammen med henne, pratet lavt og monotont og strøket på henne. Når hun var samlet hadde vi returnert til bordet og forsøkt igjen.

 

Anonym poster: 63cf8f15ec0d9dfa8d8ab0c2bc290b36

[Gjest Antarctica]

OK

Hvordan ville dere løst problemet med jenta på 4 som med vilje heller vannglasset sitt over maten sin når hun har spist det hun liker best for å få ny mat og legger seg på gulvet og hyler når vi da tar maten bort siden hun er SUUUULTEN!

 

Hva om femåringen sparker åtteåringen for å få viljen sin?

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

1: 4-åringen som heller vann over maten ville jeg ha løftet vekk fra bordet og utvist fra måltidet. Jeg bruker verken time-out eller andre nymotens påfunn, men folk som sviner til rundt seg er ikke ønsket ved matbordet. Vanlig bordskikk, korrigert for alder og evne, er hva jeg forlanger. (Men det har aldri gått så langt at noen av mine unger har gjort dette, jeg syns det høres ut som feilen har skjedd allerede et år eller to tidligere hvis man har en 4-åring som tror hun kan slippe unna med noe sånt.)

 

2: 5-åringen som sparker ville ha blitt fjernet fra situasjonen, fått en skarp korreks for å bruke vold (noe jeg ikke aksepterer verken av store eller små) og deretter ville jeg ha fokusert på 8-åringen som hadde vondt, gitt trøst, skryt for ikke å ha slått igjen, og jeg ville kanskje ha rigget til en liten hyggestund for bare oss to. 5-åringen ville bli klar over hva hun/han avstår fra når man velger asosiale metoder for å oppnå mål. Men igjen, det er ikke ofte min 5-åring SPARKER, det er virkelig så langt fra det han får aksept for at det kan jeg ikke huske sist han gjorde.

 

Kanskje på tide med litt brannslokking i disse tilfellene....?

[stylees]

Vi bruker kommunikasjon, og det fungerer for oss. Har aldri brukt time-out eller lignende.

[Anonym bruker]

Jeg oppdrar bikkjene mine ved bruk av straff og belønning. Ikke ungene mine.

 

Anonym poster: 81605df23f1416fd59cd5dbe1f0022f5

Helt grei det, men hvilke metoder bruker dere? Hvordan lærer ungene deres hva som forventes og ønskes av dem hvis de aldri får hverken straff eller belønning?

 

Aldri: "Nå har dere vært så flinke til å hjelpe til at nå tar vi en tur på kino" eller "Jeg blir så glad når du er så grei mot lillesøster at nå får du en kjempeklem". Det er jo belønninger.

 

Aldri "Nå har dere kranglet så mye at nå blir det ingen tur til bestemor" eller liknende?

 

Jeg tenker at helt uten straff eller belønninger må barna bli ganske usikkre på hva som forventes av dem.

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Man kan sikkert si mye om meg som mor, men utydelig har aldri noensinne blitt brukt mot meg. Jeg er alltid veldig tydelig på hva jeg vil. "Tore, jeg vil at du..." Så hvor denne usikkerheten skulle komme fra forstår jeg ikke?

 

Blir jeg kjempeglad fordi gutten min har gjort noe fint med lillesøster kan jeg godt gi ham en klem. Han får da klemmen fordi jeg ble så glad. Ikke fordi jeg synes man skal belønnes når man er snille med andre.

 

Og dersom dagen har vært helt super fordi alle har bidratt så er altså humøret så godt at vi velger å gå på kino, herlig! Ikke som belønning for "pen oppførsel", men fordi vi (kanskje spesielt mor) er glade og har lyst!

 

Og dersom ungene viser seg fra sine sureste sider en dag vi har planlagt å reise bort kan det godt hende vi endrer planer. Da sier jeg enkelt og greit at besøket er utsatt til i morgen fordi vi alle trenger å være hjemme og slappe av og roe litt ned i dag.

 

Poenget er jo HVORFOR du gjør det du gjør. Jeg gir en klem fordi jeg blir glad, ikke for å belønne. Vi dropper besøket fordi det ikke passer, ikke for å straffe.

 

Forskjellen er hvordan du kommuniserer til barna dine. Jeg står ikke og deler ut straff og belønning som en overdommer. Jeg er ansvarlig for familien og tar valg og beslutninger på vegne av oss. Da er det mine valg som kommuniseres, ikke noe annet. Jeg bebreider ikke barna ved å kritisere dem slik man gjør når man deler ut straff. Det er denne kritikken (direkte eller indirekte), det å stadig få tildelt straff for hvordan DU oppfører deg som ødelegger barnas selvfølelse.

 

Anonym poster: 81605df23f1416fd59cd5dbe1f0022f5

På mange måter høres det veldig bra ut, men jeg klarer ikke helt å se det for meg i praksiss. De få jeg har sett som har praktisert noe liknende har endt opp med barn som forventer å få viljen sin i alle situasjoner. Sier ikke at det gjelder deg, bare de få jeg kjenner.

 

En annen ting er at jeg lurer på hvordan det blir for barna å takle storsamfunnet der bruk av belønninger og straff er utbredt over alt. Blir det uproblematisk for barna for eksempel på skolen, i idretten og med venner?

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Det jeg praktiserer bygger på teoriene til Jesper Juul, så jeg tror nok det vil gi meg trygge unger med god selvfølelse. (Som er min hovedhensikt, akkurat som JJ som har mer enn 40 års erfaring. Andre har som hovedmål å få lydige unger - jeg vil heller ha ansvarlige unger)

 

At belønning brukes feks i idrett etc ser jeg ikke på som det samme. Der dreier det seg om et system der unger skal konkurrere og prestere. På hjemmebane er det først og fremst nære relasjoner som er viktig, ungene skal lære seg å samspille med andre, sette grenser for seg selv og respektere andres grenser, forstå seg selv og kjenne seg selv. Man lærer samspill med andre og nære relasjoner på en annen måte en prestasjoner i idrett eller skole/jobb.

 

Anonym poster: 81605df23f1416fd59cd5dbe1f0022f5

[Anonym bruker]

OK

Hvordan ville dere løst problemet med jenta på 4 som med vilje heller vannglasset sitt over maten sin når hun har spist det hun liker best for å få ny mat og legger seg på gulvet og hyler når vi da tar maten bort siden hun er SUUUULTEN!

 

Hva om femåringen sparker åtteåringen for å få viljen sin?

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Da had hun fått en babytutekopp som hun ikke klarer å åpne og som hunikke kan helle fra ved neste måltid. Jeg hadde helt vannet vekk fra fatet, og sagt at hvis hun er sulten får hun spise det som er på fatet, eller så fikk hun vente med mat til neste måltid. Hadde ikke gitt henne noe mellom måltid her. Fortsatt med dette til hun slutter.

 

Anonym poster: 62ac2ea701cf0dd98717d40dc652bd40