Dere som ikke bruker timeout

[Anonym bruker]

OK

Hvordan ville dere løst problemet med jenta på 4 som med vilje heller vannglasset sitt over maten sin når hun har spist det hun liker best for å få ny mat og legger seg på gulvet og hyler når vi da tar maten bort siden hun er SUUUULTEN!

 

Hva om femåringen sparker åtteåringen for å få viljen sin?

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

1: 4-åringen som heller vann over maten ville jeg ha løftet vekk fra bordet og utvist fra måltidet. Jeg bruker verken time-out eller andre nymotens påfunn, men folk som sviner til rundt seg er ikke ønsket ved matbordet. Vanlig bordskikk, korrigert for alder og evne, er hva jeg forlanger. (Men det har aldri gått så langt at noen av mine unger har gjort dette, jeg syns det høres ut som feilen har skjedd allerede et år eller to tidligere hvis man har en 4-åring som tror hun kan slippe unna med noe sånt.)

 

2: 5-åringen som sparker ville ha blitt fjernet fra situasjonen, fått en skarp korreks for å bruke vold (noe jeg ikke aksepterer verken av store eller små) og deretter ville jeg ha fokusert på 8-åringen som hadde vondt, gitt trøst, skryt for ikke å ha slått igjen, og jeg ville kanskje ha rigget til en liten hyggestund for bare oss to. 5-åringen ville bli klar over hva hun/han avstår fra når man velger asosiale metoder for å oppnå mål. Men igjen, det er ikke ofte min 5-åring SPARKER, det er virkelig så langt fra det han får aksept for at det kan jeg ikke huske sist han gjorde.

 

Kanskje på tide med litt brannslokking i disse tilfellene....?

Nå skal jeg innrømme at jeg fant på eksemplene, siden jeg nå ble spurt om eksempler, men de kunne skjedd her av og til.

I det første eksemplet tror jeg ikke du fikk med deg alt. Hovedproblemet var at hun lå på gulvet og hylte at hun var sulten etter å ha helt vann over maten. Min løsning er da å bære henne inn på naboromet slik at hun får roet seg og tenkt seg om der, dvs timeout. Den eneste forskjellen mellom våre metoder her må vel være at jeg sier hun må holde seg på et spessielt sted en stund og gir henne mulighet til å komme tilbake og spise mer senere, mens du gir mulighet til å gå hvor som helst, men ikke komme tilbake og spise mer.

 

Til det andre eksempelet synes jeg utfrysing slik du beskriver det høres mye værre ut enn 5 min timeout.

 

Der har vi tydligvis helt ulik oppfattning av hva som er ille for barnet og ikke.

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

[Gjest Antarctica]

Men den aller største forskjellen er vel at jeg har verdier og jeg ikke kompromisser på? F eks at å belønne vold er tvert imot mitt verdisett, da ser jeg ingen ting galt i å fokusere på det andre barnet i noen minutter, i stedet for å innføre en totalt kunstig tøysestraff: "nå går du straks til et bestemt sted i huset og blir der i et bestemt antall minutter" - hva slags kommunikasjon og samspill er det?

 

Jeg driter egentlig i om det er ille de minuttene jeg duller med det andre barnet, for sånn er livet, man kan ikke vente å få kos hvis man sparker.

 

Hv angår hyling ved bordet, så kommer det ut på ett for meg - å slå vannglasset i maten, å hyle, å spytte ut mat, å si at noe smaker vondt når en annen i familien har stått og kokkelert, å bedrive annen upassende atferd som å pille nese og kline buser på servietten, eller hva det nå er man gjør: det går i samme sekken. Kalles dårlig bordskikk. Ikke lov hos meg, fordi det ødelegger de bærende søylene i måltidet; RO, FELLESSKAP og MATGLEDE.

 

Hvis man føler det nødvendig å begynne å flisespikke omkring hva som var straff for hvilken overtredelse, og hvorvidt fem minutter i skammekroken er verre eller bedre enn å bli satt på plass når man slår og sparker... vel, da er man bare veldig, veldig utvasket, utydelig og famlende som forelder.

 

Finn dine verdier, og forfekt dem. Kan ikke komme med "tips" og lure tricks til folk som ikke vet hva de vil ha og hva slags familie de vil være.

[Anonym bruker]

Men den aller største forskjellen er vel at jeg har verdier og jeg ikke kompromisser på? F eks at å belønne vold er tvert imot mitt verdisett, da ser jeg ingen ting galt i å fokusere på det andre barnet i noen minutter, i stedet for å innføre en totalt kunstig tøysestraff: "nå går du straks til et bestemt sted i huset og blir der i et bestemt antall minutter" - hva slags kommunikasjon og samspill er det?

 

Jeg driter egentlig i om det er ille de minuttene jeg duller med det andre barnet, for sånn er livet, man kan ikke vente å få kos hvis man sparker.

 

Hv angår hyling ved bordet, så kommer det ut på ett for meg - å slå vannglasset i maten, å hyle, å spytte ut mat, å si at noe smaker vondt når en annen i familien har stått og kokkelert, å bedrive annen upassende atferd som å pille nese og kline buser på servietten, eller hva det nå er man gjør: det går i samme sekken. Kalles dårlig bordskikk. Ikke lov hos meg, fordi det ødelegger de bærende søylene i måltidet; RO, FELLESSKAP og MATGLEDE.

 

Hvis man føler det nødvendig å begynne å flisespikke omkring hva som var straff for hvilken overtredelse, og hvorvidt fem minutter i skammekroken er verre eller bedre enn å bli satt på plass når man slår og sparker... vel, da er man bare veldig, veldig utvasket, utydelig og famlende som forelder.

 

Finn dine verdier, og forfekt dem. Kan ikke komme med "tips" og lure tricks til folk som ikke vet hva de vil ha og hva slags familie de vil være.

OK

Da sier jeg takk til deg, fru perfekt med de perfekte barna og verdiene, som ikke ser noen grunn til å diskutere barneoppdragelse.

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

[Gjest Antarctica]

"Oppdragelse" i betydningen "taktikker jeg kan bruke på ungene uten å føle meg slem selv" syns jeg er uærlig. Og egentlig ganske uinteressant. For 50 år siden fant man på skremsler som busemannen og andre elementer for å lure ungene til lydighet. Likeuærlig, emn bevares, effektivt. Jeg får meg bare ikke til å bruke det, fordi jeg ikke liker bløff. Mange av taktikkene man lærer ved halvhjertet gløtting på supernanny har samme kjennetegn, lur ungene til lydighet/husfred. Da var det busemannen, nå er det klistremerker, slik jeg ser det.

 

"Oppdragelse" i betydningen "hvordan hjelpe unge individer med å utvikle et indre kompass som rettleder dem gjennom livets vanskelige kursvalg" har jeg mye mer sansen for, og er villig til å diskutere det når som helst.

[Anonym bruker]

Ikke til Pashla men med utgangspunkt i hennes innlegg.

 

Jeg er selvfølgelig heller ikke tilhenger av å belønne vold (i noen få tillfeller kunne det være aktuelt, men det måtte være i helt spessielle situasjoneer), men å rigget til en spessiel hyggestund som femåringen ikke fikk være med på synes jeg er drøyt. Jeg tror heller ikke en timeout blir oppfattet av barnet som en tullete tøysestraff. Derimot tror jeg det å bli snudd ryggen til og ikke bli sett, selv bare noen minutter, kan være veldig frustrerende og muligens uforstålig for et barn.

 

Hvis barnet vet veldig godt fra før hva det har gjort som er galt og at "utfrysing" en gitt tid er straffen kan det nok fungere, men om barnet blir stående å lure på "hva skjedde nå?" og "hvorfor ser ikke mamma meg?" tror jeg heller det skaper sinte, sjalu og utrygge barn enntrygge og empatiske barn .

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

[Anonym bruker]

"Oppdragelse" i betydningen "hvordan hjelpe unge individer med å utvikle et indre kompass som rettleder dem gjennom livets vanskelige kursvalg" er vel det vi alle forsøker å diskutere, men det blir vansklig når Pashla tillegger meg både handlinger, meninger og instillinger som er langt fra både det jeg skriver og det jeg står for.

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

[Gjest Antarctica]

Tillegger deg... ja val. Jeg står for det jeg sier: Hvis man føler det nødvendig å begynne å flisespikke omkring hva som var straff for hvilken overtredelse, da er man bare utydelig og famlende som forelder. Jeg sier hva jeg ville ha gjort, og hvis du føler deg truffet, så traff jeg vel. For sånne ting finnes ikke fasitsvar på. Du må ha en ryggrad som holder deg oppe, som forteller deg hva som er det rette.

 

Og ja, jeg står for det å ta åtteåringen på fanget og kose når det har vært tilløp til slagsmål som gikk ut over det ene barnet. At noen kaller det "utfrysing" er jo deres problem, dersom man skulle ha to på fanget hver gang en av dem gjorde noe galt - da er man også grenseløs. Det akter ikke jeg å være. De eksklusive kosestundene får alle, men den som slår/sparker får dem ikke i umiddelbar sammenheng med sin utagerende episode. Da kan det gå litt tid før man igjen blir løfta opp på fanget. Hva er galt med det?

[Anonym bruker]

Tillegger deg... ja val. Jeg står for det jeg sier: Hvis man føler det nødvendig å begynne å flisespikke omkring hva som var straff for hvilken overtredelse, da er man bare utydelig og famlende som forelder. Jeg sier hva jeg ville ha gjort, og hvis du føler deg truffet, så traff jeg vel. For sånne ting finnes ikke fasitsvar på. Du må ha en ryggrad som holder deg oppe, som forteller deg hva som er det rette.

 

Og ja, jeg står for det å ta åtteåringen på fanget og kose når det har vært tilløp til slagsmål som gikk ut over det ene barnet. At noen kaller det "utfrysing" er jo deres problem, dersom man skulle ha to på fanget hver gang en av dem gjorde noe galt - da er man også grenseløs. Det akter ikke jeg å være. De eksklusive kosestundene får alle, men den som slår/sparker får dem ikke i umiddelbar sammenheng med sin utagerende episode. Da kan det gå litt tid før man igjen blir løfta opp på fanget. Hva er galt med det?

Ja, du irriterer meg når du etter min mening tar ting rett ut av løse luften.

 

Hvor har du det fra at jeg ikke " har verdier og jeg ikke kompromisser på" eller at jeg er tilhenger av å "belønne vold"?

 

Du mener timeut er en "tullete tøysestraff", mens jeg oppfatter det å overse barnet som har gjort noe galt fulstendig en stund som utfrysning. Ja der er vi uenige, men hvorfor er det en uenighet det ikke går ann å diskutere? Hvorfor er det et dårligere kommunikaskon og samspill å bruke timeout enn å la være å forholde seg til den som har gjort noe galt men å demonstrere hvor opptatt du er av den andre?

 

Du vil ikke ha flisespikkeri, men oppdragelse er ofte flisespikkeri. Det er klart man må ha noen grunnregler og holdninger, men når man står i situasjonen må man se ann de små nyansene også. Da blir det litt flisespikking.

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

[Gjest Antarctica]

Til det ene konkrete spørsmålet: "Hvorfor er det et dårligere kommunikaskon og samspill å bruke timeout enn å la være å forholde seg til den som har gjort noe galt men å demonstrere hvor opptatt du er av den andre?"

 

Fordi naturlig menneskelig samspill ikke har i seg noen elementer av skammekrok, husarrest, time-out, klistremerker eller andre trick. Det er derimot instinktsbestemt at mødre beskytter barna når de angripes, og trøster dem når de har vondt.

 

Å dikte opp et straffested (kall det "gå på rommet" eller time-out eller hva du vil) er noe mødre I DAG har funnet på fordi de mangler sanksjonsmuligheter. Ikke fordi ryggmargsrefleksen deres igangsettes når de ser dårlig oppførsel fra barna.

 

 

Hvis man føler behov for å innføre sånn litt påklistra regler, syns jeg man er nede på et kommunikasjonsnivå der det ikke lenger dreier seg om "ingen er venner med deg når du plager dem" men tvert imot helt kunstig "jeg så hva du gjorde, og siden det er min jobb å regulere din atferd må jeg gjøre noe med det, men siden jeg er livredd for å gjøre noe feil, velger jeg å seife med noe jeg har sett på tv og innfører derfor en modifisert versjon av husarrest, bare kortere så den ikke skal bli så ekkel og jeg ikke skal føle meg så brutal etterpå."

[Anonym bruker]

Til det ene konkrete spørsmålet: "Hvorfor er det et dårligere kommunikaskon og samspill å bruke timeout enn å la være å forholde seg til den som har gjort noe galt men å demonstrere hvor opptatt du er av den andre?"

 

Fordi naturlig menneskelig samspill ikke har i seg noen elementer av skammekrok, husarrest, time-out, klistremerker eller andre trick. Det er derimot instinktsbestemt at mødre beskytter barna når de angripes, og trøster dem når de har vondt.

 

Å dikte opp et straffested (kall det "gå på rommet" eller time-out eller hva du vil) er noe mødre I DAG har funnet på fordi de mangler sanksjonsmuligheter. Ikke fordi ryggmargsrefleksen deres igangsettes når de ser dårlig oppførsel fra barna.

 

 

Hvis man føler behov for å innføre sånn litt påklistra regler, syns jeg man er nede på et kommunikasjonsnivå der det ikke lenger dreier seg om "ingen er venner med deg når du plager dem" men tvert imot helt kunstig "jeg så hva du gjorde, og siden det er min jobb å regulere din atferd må jeg gjøre noe med det, men siden jeg er livredd for å gjøre noe feil, velger jeg å seife med noe jeg har sett på tv og innfører derfor en modifisert versjon av husarrest, bare kortere så den ikke skal bli så ekkel og jeg ikke skal føle meg så brutal etterpå."

Jeg skal forsøke å svare deg seriøst. Ordet "timeout" er muligens relstivt nytt, det vet jeg ikke, men det å sende unger til et fast sted en stund når de har gjort noe galt (skammekrok, rommet, på gangen eller et annet sted) har vært gjort i århundrer. Les litt eldre literatur så ser du at dette ikke er en nymotens idee. det at straffeformen har blitt brukt lenge skulle være noe argument er en annen sak. Etter min mening er det vesentlige hva som er gjennomførbart i praksis, at det virker etter hensikten og at det ikke skader barnet eller andre.

 

For min egen del har jeg bestandig følt det har vært greit å forholde seg til klare regler som å bli sendt på rommet når jeg gjorde ting jeg viste var galt. Det var ikke ofte det skjedde meg, men det var en trygghet i å vite hva konsekvensen ble og at det var noe jeg taklet, selv om jeg ikke likte det.

Å bli oversett gjorde meg derimot rasende, men det var et raseri jeg ikke kunne få utløp for. Det gjorde meg usikker, men jeg lærte meg å ta på et steinansikt og late som om det ikke gikk inn på meg. Det vil jeg ikke utsette mine barn for og jeg er redd det er akkurat det du gjør med dine barn. Forhåpentlig vis føler de seg ikke så uthengt og latterliggjort som det jeg gjorde, men jeg ville ikke tatt sjansen.

 

Dette har ingen ting med at jeg er livredd for å gjøre feil å gjøre. Det har å gjøre med at jeg ønsker en klar og tydelig komunikasjon med ungene mine og jeg ønsker at de skal vite at det er klare og tydlige regler. Da er det også viktig for meg å vise dem at når straffen er slutt så er den også slutt. De skal slippe å gå og lure på om jeg fortsatt er sint på dem. Det tror jeg jeg oppnår bedre på min enn på din måte.

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

[stearin]

Hjemme hos oss forklares alt. Jenta får vite hva som kan skje om hun f.eks. vil kaste vannglasset, om hun vil slå noen, om insisterer på å spise yoghurt før middag osv. Dette forklarer jeg på en forståelig måte, selvfølgelig rolig og ikke med stresset/irritert stemme. OM hun likevel kommer til å f.eks. slå noen, blir hun som regel så lei seg fordi hun gjorde slik at personen fikk vondt at beklagelsen kommer fra hjertet. At hun får vite konsekvensene, eventuelt erfare de selv, er veldig viktig.

 

Et grotesk eksempel: Jeg skulle lage råkost, og jenta ville prøve seg. Jeg forklarte grundig hva rivjernet er, og at man må holde på en spesiell måte og være forsiktig. Jeg skulle også holde hennes hånd mens hun rev gulrot, men det førte til et sabla skrik gjentatte ganger. Hun skulle gjøre det sjøl. Jeg tillot dette, men minte henne på hvor farlig rivjernet kan være. Kort tid etter fikk hun et mikroskopisk kutt på fingeren (begynte ikke å blø, men var skremmende nok). Da forklarte jeg henne grunnen til at hun fikk kuttet, og hvorfor jeg måtte holde hånda hennes mens hun rev gulroten. Det er nå to dager siden, og jenta har det friskt i minne. Hun kommer nok til å huske det til neste gang.

 

Bruker mye tid på å fokusere på det gode hun gjør, bruker mindre tid på "lovbrudd". I tillegg til dette er min datter oppdratt til å være en veldig positiv jente. Alle følelser har lov til å blomstre i vårt hus, tristhet, sinne, glede osv. Jeg er veldig åpen med henne, og hun er likedan. Vi snakker om følelser. Vi viser mye kjærlighet og prøver å se det morsomme i ting også.

 

Hun er nå 2,5 år gammel og det fungerer supert! Mange vil kanskje kalle det naiv oppdragelse, men slik fungerer det for oss. For meg ville det vært helt unaturlig å straffe barnet mitt, det kan jo hende hun ikke visste det var galt. Jeg mener at snakking og åpenhet er det som hjelper. Oppdragelsesmåten er riktig for oss, for det vi står for. Ingen andres meninger kan endre på det.

[Gjest Antarctica]

Jeg skal forsøke å svare deg seriøst. Ordet "timeout" er muligens relstivt nytt, det vet jeg ikke, men det å sende unger til et fast sted en stund når de har gjort noe galt (skammekrok, rommet, på gangen eller et annet sted) har vært gjort i århundrer. Les litt eldre literatur så ser du at dette ikke er en nymotens idee. det at straffeformen har blitt brukt lenge skulle være noe argument er en annen sak. Etter min mening er det vesentlige hva som er gjennomførbart i praksis, at det virker etter hensikten og at det ikke skader barnet eller andre.

 

For min egen del har jeg bestandig følt det har vært greit å forholde seg til klare regler som å bli sendt på rommet når jeg gjorde ting jeg viste var galt. Det var ikke ofte det skjedde meg, men det var en trygghet i å vite hva konsekvensen ble og at det var noe jeg taklet, selv om jeg ikke likte det.

Å bli oversett gjorde meg derimot rasende, men det var et raseri jeg ikke kunne få utløp for. Det gjorde meg usikker, men jeg lærte meg å ta på et steinansikt og late som om det ikke gikk inn på meg. Det vil jeg ikke utsette mine barn for og jeg er redd det er akkurat det du gjør med dine barn. Forhåpentlig vis føler de seg ikke så uthengt og latterliggjort som det jeg gjorde, men jeg ville ikke tatt sjansen.

 

Dette har ingen ting med at jeg er livredd for å gjøre feil å gjøre. Det har å gjøre med at jeg ønsker en klar og tydelig komunikasjon med ungene mine og jeg ønsker at de skal vite at det er klare og tydlige regler. Da er det også viktig for meg å vise dem at når straffen er slutt så er den også slutt. De skal slippe å gå og lure på om jeg fortsatt er sint på dem. Det tror jeg jeg oppnår bedre på min enn på din måte.

 

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Ja, flott, men da fortsetter du bare. Og jeg minner om at sparking og trollskap i matsituasjoner var vi ferdig med for maaaaaaange år siden her i huset. Ingen har prøvd seg ved middagsbordet etter fylte 3 år.

 

På grunn av kjapp og logisk reaksjon fra meg. Rett fra levra.

Trenger ikke lese verken ny eller gammel litteratur for å bestemme seg for at jeg, med sjel og hjerte og mine lungers fulle kraft ikke finner meg i at folk slår eller ødelegger middagen min.

 

(Hva du legger i å bli oversett og få stoneface, vet ikke jeg, men dersom den som har slått noen forventer å få bli med på fanget hjemme hos dere, så har dere gått for langt i å skulle sukre den bitre pillen. Nevnte du "trygghet i å vite hva konsekvensen ble"...?)

[stearin]

Vi bruker kommunikasjon, og det fungerer for oss. Har aldri brukt time-out eller lignende.

 

Og dette var kort og bra sagt. Det er dette jeg mener.

[Anonym bruker]

Jeg skal forsøke å svare deg seriøst. Ordet "timeout" er muligens relstivt nytt, det vet jeg ikke, men det å sende unger til et fast sted en stund når de har gjort noe galt (skammekrok, rommet, på gangen eller et annet sted) har vært gjort i århundrer. Les litt eldre literatur så ser du at dette ikke er en nymotens idee. det at straffeformen har blitt brukt lenge skulle være noe argument er en annen sak. Etter min mening er det vesentlige hva som er gjennomførbart i praksis, at det virker etter hensikten og at det ikke skader barnet eller andre.

 

For min egen del har jeg bestandig følt det har vært greit å forholde seg til klare regler som å bli sendt på rommet når jeg gjorde ting jeg viste var galt. Det var ikke ofte det skjedde meg, men det var en trygghet i å vite hva konsekvensen ble og at det var noe jeg taklet, selv om jeg ikke likte det.

Å bli oversett gjorde meg derimot rasende, men det var et raseri jeg ikke kunne få utløp for. Det gjorde meg usikker, men jeg lærte meg å ta på et steinansikt og late som om det ikke gikk inn på meg. Det vil jeg ikke utsette mine barn for og jeg er redd det er akkurat det du gjør med dine barn. Forhåpentlig vis føler de seg ikke så uthengt og latterliggjort som det jeg gjorde, men jeg ville ikke tatt sjansen.

 

Dette har ingen ting med at jeg er livredd for å gjøre feil å gjøre. Det har å gjøre med at jeg ønsker en klar og tydelig komunikasjon med ungene mine og jeg ønsker at de skal vite at det er klare og tydlige regler. Da er det også viktig for meg å vise dem at når straffen er slutt så er den også slutt. De skal slippe å gå og lure på om jeg fortsatt er sint på dem. Det tror jeg jeg oppnår bedre på min enn på din måte.

 

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Ja, flott, men da fortsetter du bare. Og jeg minner om at sparking og trollskap i matsituasjoner var vi ferdig med for maaaaaaange år siden her i huset. Ingen har prøvd seg ved middagsbordet etter fylte 3 år.

 

På grunn av kjapp og logisk reaksjon fra meg. Rett fra levra.

Trenger ikke lese verken ny eller gammel litteratur for å bestemme seg for at jeg, med sjel og hjerte og mine lungers fulle kraft ikke finner meg i at folk slår eller ødelegger middagen min.

 

(Hva du legger i å bli oversett og få stoneface, vet ikke jeg, men dersom den som har slått noen forventer å få bli med på fanget hjemme hos dere, så har dere gått for langt i å skulle sukre den bitre pillen. Nevnte du "trygghet i å vite hva konsekvensen ble"...?)

Middagssituasjonen og sparkesittuasjonen ville du altså løst ved å brøle så høyt du kunne "HYLING/SPARKING FINNER JEG MEG IKKE I!" og så kommer resten som å ta seg spessielt av den som har blitt sparket ol etterpå? Jeg er ikke så glad i brøling, men det har nok efekt.

 

Jeg oppfattet deg slik at du i sparkesituasjonen ville bare ta deg av den "uskyldige" som i praksiss ofte ikke er så helt uskyldig i vårt hus, og overse totalt den som har sparket. Min mor brukte den metoden på oss da jeg var barn. Det var grusomt og nedverdigende. Å bli ført opp på rommet med beskjed om at jeg fikk holde meg der til hadde roet meg ned og kunne komme ned å be om undskyldning var mye bedre. Det har for eksempel ført til at jeg aldri har vært redd får å innrømme det hvis jeg har gjort noe galt til min far. Min mor derimot vil jeg gå langt for å skjule ting for.

 

Det er ikke slik at jeg tar den som har slått eller sparket på fanget for å kose, men, hvis jeg var sikker på at skylden lå bare hos den ene og den andre ikke var alvorlig skadet, ville jeg nok tatt med meg den som hadde sparket eller slått inn i nabirommet og plasert henne der med beskjed om at hun måtte bli der til hun hadde sittet rolig i 5 minutter. Så kunne hun komme og be om undskyldning. Etter at undskyldningen var gitt ville jeg anse saken som feridig og like gjerne ta den ene som den andre på fanget.

I praksiss kan det hende forskjellen ikke er så stor som det virket først. Slik du beskrev det så jeg for meg at du virklig bare overså "overgriperen" totalt i en ubestemt tid. For meg hørtes det forferdlig ut ettersom det minnet om det min mor gjorde og som hun trodde var veldig riktig. Det gjorde meg vellopdragen, men ikke trygg.

 

 

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

[Anonym bruker]

Vi bruker kommunikasjon, og det fungerer for oss. Har aldri brukt time-out eller lignende.

 

Og dette var kort og bra sagt. Det er dette jeg mener.

Alle bruker vel kommunikasjon, men det finnes likevell få barn som ikke tester grenser. Det at de tester grensene er jo egentlig en god ting, men da må vi jo også regne med at de trår over grensene noen ganger. Hvis kommunikasjon for dere bare er ord, så mener jeg da barna har godt av noe mer, i hvertfall når de nermer seg skolealder som mine.

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

[Gjest Antarctica]

 

Middagssituasjonen og sparkesittuasjonen ville du altså løst ved å brøle så høyt du kunne "HYLING/SPARKING FINNER JEG MEG IKKE I!" og så kommer resten som å ta seg spessielt av den som har blitt sparket ol etterpå? Jeg er ikke så glad i brøling, men det har nok efekt.

 

Jeg oppfattet deg slik at du i sparkesituasjonen ville bare ta deg av den "uskyldige" som i praksiss ofte ikke er så helt uskyldig i vårt hus, og overse totalt den som har sparket. Min mor brukte den metoden på oss da jeg var barn. Det var grusomt og nedverdigende. Å bli ført opp på rommet med beskjed om at jeg fikk holde meg der til hadde roet meg ned og kunne komme ned å be om undskyldning var mye bedre. Det har for eksempel ført til at jeg aldri har vært redd får å innrømme det hvis jeg har gjort noe galt til min far. Min mor derimot vil jeg gå langt for å skjule ting for.

 

Det er ikke slik at jeg tar den som har slått eller sparket på fanget for å kose, men, hvis jeg var sikker på at skylden lå bare hos den ene og den andre ikke var alvorlig skadet, ville jeg nok tatt med meg den som hadde sparket eller slått inn i nabirommet og plasert henne der med beskjed om at hun måtte bli der til hun hadde sittet rolig i 5 minutter. Så kunne hun komme og be om undskyldning. Etter at undskyldningen var gitt ville jeg anse saken som feridig og like gjerne ta den ene som den andre på fanget.

I praksiss kan det hende forskjellen ikke er så stor som det virket først. Slik du beskrev det så jeg for meg at du virklig bare overså "overgriperen" totalt i en ubestemt tid. For meg hørtes det forferdlig ut ettersom det minnet om det min mor gjorde og som hun trodde var veldig riktig. Det gjorde meg vellopdragen, men ikke trygg.

 

 

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Ja jøss. Det var jo AKKURAT det jeg mente.

 

Hvis dette er hva du får ut av mine 6-7 eller flere innlegg i denne tråden forstår jeg at du sliter med kommunikasjon i heimen. Fortolkningene er nok helt dine egne.

 

Ikke be om råd hvis det du ønsker deg er bekreftelse på at du gjør det rette. Og ikke kom med din egen bristende barndom som sammenligning på noe som helst. Jeg er ikke din mor, det er til henne du må gå med traumene.

[Anonym bruker]

Middagssituasjonen og sparkesittuasjonen ville du altså løst ved å brøle så høyt du kunne "HYLING/SPARKING FINNER JEG MEG IKKE I!" og så kommer resten som å ta seg spessielt av den som har blitt sparket ol etterpå? Jeg er ikke så glad i brøling, men det har nok efekt.

 

Jeg oppfattet deg slik at du i sparkesituasjonen ville bare ta deg av den "uskyldige" som i praksiss ofte ikke er så helt uskyldig i vårt hus, og overse totalt den som har sparket. Min mor brukte den metoden på oss da jeg var barn. Det var grusomt og nedverdigende. Å bli ført opp på rommet med beskjed om at jeg fikk holde meg der til hadde roet meg ned og kunne komme ned å be om undskyldning var mye bedre. Det har for eksempel ført til at jeg aldri har vært redd får å innrømme det hvis jeg har gjort noe galt til min far. Min mor derimot vil jeg gå langt for å skjule ting for.

 

Det er ikke slik at jeg tar den som har slått eller sparket på fanget for å kose, men, hvis jeg var sikker på at skylden lå bare hos den ene og den andre ikke var alvorlig skadet, ville jeg nok tatt med meg den som hadde sparket eller slått inn i nabirommet og plasert henne der med beskjed om at hun måtte bli der til hun hadde sittet rolig i 5 minutter. Så kunne hun komme og be om undskyldning. Etter at undskyldningen var gitt ville jeg anse saken som feridig og like gjerne ta den ene som den andre på fanget.

I praksiss kan det hende forskjellen ikke er så stor som det virket først. Slik du beskrev det så jeg for meg at du virklig bare overså "overgriperen" totalt i en ubestemt tid. For meg hørtes det forferdlig ut ettersom det minnet om det min mor gjorde og som hun trodde var veldig riktig. Det gjorde meg vellopdragen, men ikke trygg.

 

 

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Ja jøss. Det var jo AKKURAT det jeg mente.

 

Hvis dette er hva du får ut av mine 6-7 eller flere innlegg i denne tråden forstår jeg at du sliter med kommunikasjon i heimen. Fortolkningene er nok helt dine egne.

 

Ikke be om råd hvis det du ønsker deg er bekreftelse på at du gjør det rette. Og ikke kom med din egen bristende barndom som sammenligning på noe som helst. Jeg er ikke din mor, det er til henne du må gå med traumene.

Hva er det med deg?

Kan du ikke forsøke å forklare hva du mente hvis jeg her misforstått deg.

Jeg regner selvfølgelig med at du forsøker å gjøre det du mener er best for dine barn akkurat som jeg gjør for mine. Jeg har heller ikke bedt om råd. Jeg ønsket å få vite hvilke andre virkemidler enn timeout folk brukte og hvorda folk tenker om bruken av ulike virkemidler.

 

Når jeg forteller hvordan jeg som barn oppfattet noen metoder er ikke det på grunn av traumer, men en forklaring på hvorfor jeg tenker som jeg gjør. Du har sikkert dine grunner til å mene at dine metoder er best. Disse grunnene, det være seg om du har dem fra bøker eller fra ting du har opplevd selv, synes jeg er interessante å høre om.

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

[Anonym bruker]

Poenget mitt (og mange andres) er nettopp at vi ikke ønsker å bruke "metoder" på barna våre. Vi oppfører oss som mennesker slik at barna våre skal lære seg det menneskelige samspillet. Samspill mellom voksne mennesker består ikke av "metoder" og derfor bør den heller ikke gjøre det for barna.

 

Anonym poster: 81605df23f1416fd59cd5dbe1f0022f5

[Anonym bruker]

OK

Hvordan ville dere løst problemet med jenta på 4 som med vilje heller vannglasset sitt over maten sin når hun har spist det hun liker best for å få ny mat og legger seg på gulvet og hyler når vi da tar maten bort siden hun er SUUUULTEN!

 

 

 

Hva om femåringen sparker åtteåringen for å få viljen sin?

 

Vi har aldri brukt timeout . Det virker helt sprøtt, hvis du spør meg... Men barna mine har heller aldri oppført seg sånn. Vi har regler som alle andre, men når reglene er på vei til å bli brutt, er det eneste vi trenger å si: " nå glemmer du deg" og de er på sporet igjen.. Det er ingen av barne som har behov for å se hvor langt de kan gå før mamma eller pappa "eksploderer".

Jeg hadde en far som ble veldig fort sinna. Med en gang vi gjorde noe galt, så fikk det konsekvenser. Og vi testet han..han ble like sinna uansett så han mistet vi raskt respekten for. Når jeg var tenåring og kunne slenge med leppa, la han seg ned på mitt nivå og kalte meg ting tilbake. Han lot seg terge, og oppførte seg rett og slett barnslig.

 

.. Her hjemme er det ingen mamma eller pappa som blir sinte, eller lar oss provosere, så det er heller ingen barn som trenger å teste oss ut, om du skjønner?

 

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Anonym poster: 8a2774e8476495315c703d3f8cb097eb

[Anonym bruker]

Ikke lest alle svar, men en del.

 

Dere som ville forvist barnet fra bordet dersom det griser med maten. Det er da en form for timeout. Selv om de kanskje ikke blir plassert på et bestemt sted.

 

Andre igjen, som skal prate ihjel ungene går meg på nervene.

Mange treåringer har falt ut av samtalen på halvveien, for de er ikke interessert. Enkelte ting er rett og slett udiskuterbare. Sånn er det bare!

 

Vi bruker sjelden timeout, men det benyttes når strikken er i ferd med å ryke og både ungen og jeg trenger et pusterom. Er ikke verdt å bli skikkelig sint.

Og jeg tror dere som sier ungene deres aldri oppfører seg som beskrevet;

De gjør nok andre ting som irriterer vettet av andre voksne...

 

Anonym poster: 758867594707935808504a7047dc62b4

[stylees]

Ikke lest alle svar, men en del.

 

Dere som ville forvist barnet fra bordet dersom det griser med maten. Det er da en form for timeout. Selv om de kanskje ikke blir plassert på et bestemt sted.

 

Andre igjen, som skal prate ihjel ungene går meg på nervene.

Mange treåringer har falt ut av samtalen på halvveien, for de er ikke interessert. Enkelte ting er rett og slett udiskuterbare. Sånn er det bare!

 

Vi bruker sjelden timeout, men det benyttes når strikken er i ferd med å ryke og både ungen og jeg trenger et pusterom. Er ikke verdt å bli skikkelig sint.

Og jeg tror dere som sier ungene deres aldri oppfører seg som beskrevet;

De gjør nok andre ting som irriterer vettet av andre voksne...

 

Anonym poster: 758867594707935808504a7047dc62b4

 

Jeg svarte at vi bruker kommunikasjon, og det betyr ikke at vi prater ihjel ungen

Synes ikke vi har noe behov for time-out, og vi har ett veloppdragent barn, selv ved å ikke bruke straff.

[Anonym bruker]

Poenget mitt (og mange andres) er nettopp at vi ikke ønsker å bruke "metoder" på barna våre. Vi oppfører oss som mennesker slik at barna våre skal lære seg det menneskelige samspillet. Samspill mellom voksne mennesker består ikke av "metoder" og derfor bør den heller ikke gjøre det for barna.

 

Anonym poster: 81605df23f1416fd59cd5dbe1f0022f5

Det er helt vanlig å bruke ulike metoder for å takle vansklige situasjoner og problemer mellom voksne også. Tar du lederutdanning vil du for eksempel lære metoder som kan hjelpe deg å håndtere konflikter i jobbsituasjon, på politiskolen lærer de andre metoder for konflikthåndtering mellom voksne osv. Som voksne foreldre har vi et spessielt ansvar for oppdragelsen av barna våre. Vi må sette grenser, lære barna å håndtere ulike situasjoner, lære dem forskjell på rett og galt og oppdra dem til å velge det rette.

 

Om man har navn på teknikkene man bruker er selvfølgelig ikke så viktig og i det daglige tror jeg det er helt riktig at vi oppfører oss som mennesker og går forran som gode eksempler, men jeg tror de fleste av oss vil oppleve at barna mer eller mindre bevist kommer til å utfordre oss i forhold til oppførsel. Det er bra men da er det vår jobb som foreldre å sørge for at de lærer hvor grensene går for hva som er akseptabelt.

 

En annen ting er at barn også må ha en del regler for å beskytte dem og andre mot farer. Dette er regler barna må lære å overholde, uansett hvor fristende det er å bryte dem.

 

Det er i disse situasjonene, der barna utfordrer eller trår over reglene for hva vi voksne mener er akseptabel oppførsel, det er lurt å ha tenkt gjennom hva som er best å gjøre. Jeg mener ikke at man kan skrive en oppskrift som vil fungere i alle tilfeller med alle barn, men det kan være fint å diskutere de mulighetene man har og hvilke fordeler og ulemper det kan være med dem.

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

[Anonym bruker]

Ikke lest alle svar, men en del.

 

Dere som ville forvist barnet fra bordet dersom det griser med maten. Det er da en form for timeout. Selv om de kanskje ikke blir plassert på et bestemt sted.

 

Andre igjen, som skal prate ihjel ungene går meg på nervene.

Mange treåringer har falt ut av samtalen på halvveien, for de er ikke interessert. Enkelte ting er rett og slett udiskuterbare. Sånn er det bare!

 

Vi bruker sjelden timeout, men det benyttes når strikken er i ferd med å ryke og både ungen og jeg trenger et pusterom. Er ikke verdt å bli skikkelig sint.

Og jeg tror dere som sier ungene deres aldri oppfører seg som beskrevet;

De gjør nok andre ting som irriterer vettet av andre voksne...

 

Anonym poster: 758867594707935808504a7047dc62b4

 

Jeg svarte at vi bruker kommunikasjon, og det betyr ikke at vi prater ihjel ungen

Synes ikke vi har noe behov for time-out, og vi har ett veloppdragent barn, selv ved å ikke bruke straff.

Hvilken type kommunikasjon bruker dere, hva sier dere eller gjørdere helt konkret?

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

[Anonym bruker]

Jeg praktisere time-out, men vi kaller det "sitte i trappa". I matsituasjonen du nevner, så ville jeg tatt fra barnet maten, og ikke gitt ny mat før neste måltid. Utageringen i ettertid hadde jeg ikke akseptert, og jeg ville bedt ungen gå fra bordet å sette seg et annet sted. Ved videre utagering hadde jeg satt ungen i trappa. Jeg kommuniserer med barna mine, forteller hva som er lov/ikke lov, og hvorfor reglene er som de er. Som regel holder kommunikasjonen, men i enkelte tilfeller blir barna så gira, og der hjelper ikke uansett hvor mange ganger jeg sier ifra. Jeg gir dem alltid en siste sjanse til å endre atferd, deretter er det trappa.

 

Etter trappa snakker jeg med dem. Spør dem om de vet hvorfor de måtte sitte der, og det vet dem alltid. De sier så unnskyld, vi gir hverandre en god klem og jeg sier at jeg er glad i dem.

 

Jeg ser på det som et avbrekk i situasjonen de gangene de ikke klarer å regulere atferden sin selv. Ser ikke at det er verken skadelig, feil eller tegn på manglende kommunikasjon. Samtidig handler hele livet om å innrette seg etter regler eller så gir det konsekvenser, så jeg skjønner ikke poenget med å skjerme dem for dette på hjemmebane.

 

Anonym poster: 69d658e4cb52ad84aac2aae5bc044f06

[Gjest Antarctica]

 

Hva er det med deg?

Kan du ikke forsøke å forklare hva du mente hvis jeg her misforstått deg.

Jeg regner selvfølgelig med at du forsøker å gjøre det du mener er best for dine barn akkurat som jeg gjør for mine. Jeg har heller ikke bedt om råd. Jeg ønsket å få vite hvilke andre virkemidler enn timeout folk brukte og hvorda folk tenker om bruken av ulike virkemidler.

 

Når jeg forteller hvordan jeg som barn oppfattet noen metoder er ikke det på grunn av traumer, men en forklaring på hvorfor jeg tenker som jeg gjør. Du har sikkert dine grunner til å mene at dine metoder er best. Disse grunnene, det være seg om du har dem fra bøker eller fra ting du har opplevd selv, synes jeg er interessante å høre om.

 

Anonym poster: 0ecd6d6b6fe20660f97f65e5416d1d88

 

Kl 12.47 svarte jeg på et innlegg der du spør "hvordan ville dere ha løst denne situasjonen?"

På grunn av spørsmålsformen og på grunn av at de scenariene du beskrev var (for meg) ganske langt utenfor hva 4- og 5-åringer til daglig får slippe unna med hos meg (OG i barnehager over hele Norge) regna jeg med at du ønska råd for å løse dette på nye måter, og jeg tolka det som om du var nysgjerrig på om det er noe annet å gjøre enn å idømme time-out, telle minutter og avkreve barna "unnskyldninger".

 

Jeg tolka deg dithen fordi jeg regna med at de episodene du beskrev forekommer hjemme hos dere, og jeg følte meg kvalifisert til å svare fordi jeg 1) ikke opplever sånt hjemme og 2) jeg bruker bare ryggmargen og min egne, interne målsetting som kompass.

 

Så det jeg prøver å si er at man trenger ikke nannytricks for å ha barn og veilede dem i å oppføre seg skikkelig. At du ikke helt leser hva jeg skriver og sammenligner meg med din egen mors metoder (å skape seg til for å late som om man verken hører eller ser barnet, noe som åpenbart var reint teater - virket jeg som ei mor som gidder drive med spill for galleriet???) og etterpå sier at du bare fant på episodene og heller ikke ser noe poeng i å diskutere med fru perfekt - vel. Vet ikke helt hva slags forklaringer du mener jeg skal stille opp med.

 

Annet enn den komprimerte utgaven: mitt hjem er et samfunn i miniatyr, bare at verdigrunnlaget vanligvis ikke utarbeides gjennom lovgivende forsamlinger. Her, som ute i verden, fins det ting man ikke kan gjøre, heldigvis er det veldig få ting som er helt forbudt. Men de sammenfaller ganske godt med det ungene vil trenge å kunne ute i verden. Sanksjoner fins, men de opptrer ikke etter en matematisk formel, som f eks antall år tilsvarer antall minutter i time-out. Jeg tror ikke på matte som en fin metode å oppdra barn etter, ser du. Jeg tror på deltakende mennesker i gode relasjoner, der verdighet og fellesskap er sentralt. Det er sikkert grunnen til at det er lite slåssing her i huset, og matsituasjonene preges av at ungene jevnlig deltar i å lage maten - det gir respekt for andres produkt og stolthet over eget arbeid. Og jeg slutta ikke å være menneske og individ da jeg fikk barn, mammaer har nemlig OGSÅ rett til å ha følelser som sinne, glede, skuffelse, sorg osv.

 

Hvis du VIRKELIG er en undrende mor som gjerne vil få det til bedre, og som ikke klarer å ha hjertet ditt med på nannytricksene ( det klarte ikke jeg i alle fall) har vi sikkert mye å snakke om. Men er du fornøyd med sånn du greier deg nå, så er det jo bare å fortsette?