Kan du se hit, Elsker livet?

[Gjest Heartbroken]

Først vil jeg si at jeg respekterer både måten dere lever på og måten di svarer for deg på-du svarer ordentlig på selv de rareste spørsmål

 

Og mitt spørsmål er hvorfor dere har behov for at irettesettelsen noen ganger må være fysisk? Hvis mannen er sjefen burde det vel holde at han irettesetter muntlig?

 

Om hensikten med fysisk avstraffing er å gjøre deg til et bedre menneske er det vel ganske mislykket siden han har behov for å stadig gjenta 'straffen'? Er det han som endrer vilkårene eller du som har litt tungt for det? Eller framprovoserer du fysisk straff for din egen 'nytelse' skyld?

[Anonym bruker]

Sykt!!

 

Anonym poster: 044d8cb5e96c9deb911c77dc736ef13f

[Elsker livet]

Først vil jeg si at jeg respekterer både måten dere lever på og måten di svarer for deg på-du svarer ordentlig på selv de rareste spørsmål Og mitt spørsmål er hvorfor dere har behov for at irettesettelsen noen ganger må være fysisk? Hvis mannen er sjefen burde det vel holde at han irettesetter muntlig? Om hensikten med fysisk avstraffing er å gjøre deg til et bedre menneske er det vel ganske mislykket siden han har behov for å stadig gjenta 'straffen'? Er det han som endrer vilkårene eller du som har litt tungt for det? Eller framprovoserer du fysisk straff for din egen 'nytelse' skyld?

 

Vi kunne klart oss uten fysisk irettesettelse, det gjør vi når det ikke er anledning. Som jeg sa tidligere så føler jeg at jeg nullstiller meg når jeg har blitt fysisk irettesatt. Fysisk kjærtegn sier ofte mer enn ord. Det blir litt det samme med fysisk irettesettelse. Straffen fungerer den, men etter en viss tid sklir det litt ut. Vi får stoppet de verste kranglene, vi krangler nesten aldri selv om vi kan diskutere mange ting med innlevelse. Vilkårene endres ikke, vilkårene har vi satt sammen med rom for endringer. Jeg nyter ikke fysisk straff, men jeg trives med at jeg blir stoppet når jeg går for langt. Etter det stiller vi til start igjen.

[Anonym bruker]

Hva galt er det du kan gjøre da, som kan være en grunn til fysisk avstraffelse?

 

Nå spør jeg som om jeg har rett på svar, jeg har selvfølgelig ikke det.

 

Anonym poster: 85d9711ff3e03bf8303b2c2d6dc89bd8

[Anonym bruker]

Er du ikke redd for å bli gjenkjent? Tenker på den mediafokusen Andreas i Farmen fikk. Det er jo ikke mange som ser hensikten ved slik levemåte i 2012..

 

Jeg må si jeg ikke ser poenget.

Men tror ikke på gamle eventyrbøker, så kan jo være det.

 

Anonym poster: e01b7f7337103606eb42b167c0f48d89

[Elsker livet]

Er du ikke redd for å bli gjenkjent? Tenker på den mediafokusen Andreas i Farmen fikk. Det er jo ikke mange som ser hensikten ved slik levemåte i 2012.. Jeg må si jeg ikke ser poenget. Men tror ikke på gamle eventyrbøker, så kan jo være det. Anonym poster: e01b7f7337103606eb42b167c0f48d89

 

De som kjenner oss kjenner oss. Ellers kan det være greit å være litt anonym med tanke på de som mener det er sykt.

Poenget er at vi syns det fungerer veldig bra med en sjef i et forhold. Mediafokuset Andreas har fått ønsker ikke vi. Men flott at han ønsket å formidle sine synspunkt. Vi har ikke helt de samme synspunkt som han, men mye er nok likt. Jeg stemmer selv, og jeg stemmer ikke det samme som mannen min. Jeg kler meg kanskje litt usømmelig i følge Andreas. Vi har ikke noe ønske om å gå tilbake til den gamle levemåten, vi trives med dagens fasciliteter. Så synder vi nok kraftig når det gjelder ressursbruk, og har heller ingen umiddelbar tanke om å endre det.

[Miss Tiffy]

Blir skikkelig tent på å høre ordet "ris på ræva" mmmmm....

[Elsker livet]

Hva galt er det du kan gjøre da, som kan være en grunn til fysisk avstraffelse? Nå spør jeg som om jeg har rett på svar, jeg har selvfølgelig ikke det. Anonym poster: 85d9711ff3e03bf8303b2c2d6dc89bd8

 

Vanligvis er det å være ufin og kranglevoren og ikke stoppe når jeg bør stoppe. Eller gå i mot avgjørelser han har tatt eller ikke gjøre mine oppgaver fordi jeg velger å gjøre festligere ting.

[holahopp]

Lurer litt...dette er jo en ganske gammeldags måte og leve på og de færreste vil leve slik..hvordan tenker du at barna dine blir når de blir store og får kjærester?

 

Det er jo ofte sagt at kvinner som duller med sønnene sine ved å gjøre alt fo r dem får det litt vanskeligere i forhold..men hos dere er kvinnen underdanig. Hvordan lærer dere barna at alle er verdt like mye og har like rettigheter?

[Elsker livet]

De blir nok som folk flest, men kanskje de har lært verdien av å vise stor respekt for sin kjære. Vi duller så absolutt ikke med våre barn, de får samme krav som andre bevisste foreldre gir sine barn. Vi lærer barna at alle er like mye verdt og har like rettigheter på samme måte som dere, og gjennom vår tro. Hos oss er kvinnen underdaning, men det er et valg hun selv må ta om hun ser verdien i det.

[Anonym bruker]

Hva galt er det du kan gjøre da, som kan være en grunn til fysisk avstraffelse? Nå spør jeg som om jeg har rett på svar, jeg har selvfølgelig ikke det. Anonym poster: 85d9711ff3e03bf8303b2c2d6dc89bd8

 

Vanligvis er det å være ufin og kranglevoren og ikke stoppe når jeg bør stoppe. Eller gå i mot avgjørelser han har tatt eller ikke gjøre mine oppgaver fordi jeg velger å gjøre festligere ting.

 

Men da er du jo på en måte ikke fri? Ikke fri til å gjøre det du vil? Du har bare ett liv på jorda, og det velger du at andre skal bestemme over?

 

 

Anonym poster: e01b7f7337103606eb42b167c0f48d89

[Anonym bruker]

Syns du de fleste som ikke tror på Gud er syndige?

Tror du de fleste som ikke tror på Gud driver med umoral, mangler etiske regler, empati og lignende?

 

Anonym poster: e01b7f7337103606eb42b167c0f48d89

[Elsker livet]

Syns du de fleste som ikke tror på Gud er syndige?

Tror du de fleste som ikke tror på Gud driver med umoral, mangler etiske regler, empati og lignende?

 

Anonym poster: e01b7f7337103606eb42b167c0f48d89

 

Vi er alle syndere. Jeg tror ikke de fleste som ikke tror på Gud driver med umoral i den forstand. Men de følger ikke Bibelens lover etter beste evne. Det gjør ikke vi heller, men vi jobber hele tiden med oss selv.

[Elsker livet]

Hva galt er det du kan gjøre da, som kan være en grunn til fysisk avstraffelse? Nå spør jeg som om jeg har rett på svar, jeg har selvfølgelig ikke det. Anonym poster: 85d9711ff3e03bf8303b2c2d6dc89bd8

 

Vanligvis er det å være ufin og kranglevoren og ikke stoppe når jeg bør stoppe. Eller gå i mot avgjørelser han har tatt eller ikke gjøre mine oppgaver fordi jeg velger å gjøre festligere ting.

 

Men da er du jo på en måte ikke fri? Ikke fri til å gjøre det du vil? Du har bare ett liv på jorda, og det velger du at andre skal bestemme over?

 

 

Anonym poster: e01b7f7337103606eb42b167c0f48d89

Alle er født med friheten til å velge. Jeg er fri til å gjøre som jeg vil og leve som jeg vil. Så får jeg stå til regnskap for mitt levesett når den tid kommer.

 

Om du tenker på å være fri til å gjøre som jeg vil hele tiden, så er det vel ingen av oss som kan det uten at det får negative konsekvenser.

[Anonym bruker]

Hm.

Tror mannen min hadde likt å ha ei kjerring som deg;)

Han er i den villfarelse at han har siste ord i akt. Det han har bestemt, sånn blir det.

Når han sier at jeg skal ti stille, så skal jeg det, uansett hvor uenig jeg er.

 

Vel, jeg er ei elendig kjerring. Finner meg ikke i å ikke kunne ta avgjørelser som respekteres av han. Vi er to voksne mennesker, og i min verden skal man være likeverdige partnere.

 

Jaja, det er jo bra det fungerer hos dere. Her kommer det til å ende med skilsmisse.

 

Anonym poster: 143975ab17ee6e294035c2e0dd40113b

[Elsker livet]

Hm. Tror mannen min hadde likt å ha ei kjerring som deg;) Han er i den villfarelse at han har siste ord i akt. Det han har bestemt, sånn blir det. Når han sier at jeg skal ti stille, så skal jeg det, uansett hvor uenig jeg er. Vel, jeg er ei elendig kjerring. Finner meg ikke i å ikke kunne ta avgjørelser som respekteres av han. Vi er to voksne mennesker, og i min verden skal man være likeverdige partnere. Jaja, det er jo bra det fungerer hos dere. Her kommer det til å ende med skilsmisse. Anonym poster: 143975ab17ee6e294035c2e0dd40113b

 

Mulig han ikke viser deg nok respekt da og at han ikke lytter nok til dine meninger og ønsker og setter sin egen egoisme til side. Her får jeg mine ønsker ettergitt så lenge han mener det ikke er destruktivt. Når alt kommer til alt så er jeg som oftest enig i hans avgjørelser selv om jeg av og til skulle ønske det var jeg som hadde rett. Av og til tar han feil avgjørelser også, da ber han om unskyldning.

Jeg trenger ikke tie stille når jeg er uenig. Da har jeg full rett å si det, men skal godta hans avgjørelse når alt kommer til alt.

[Mamma4livet]

Hm. Tror mannen min hadde likt å ha ei kjerring som deg;) Han er i den villfarelse at han har siste ord i akt. Det han har bestemt, sånn blir det. Når han sier at jeg skal ti stille, så skal jeg det, uansett hvor uenig jeg er. Vel, jeg er ei elendig kjerring. Finner meg ikke i å ikke kunne ta avgjørelser som respekteres av han. Vi er to voksne mennesker, og i min verden skal man være likeverdige partnere. Jaja, det er jo bra det fungerer hos dere. Her kommer det til å ende med skilsmisse. Anonym poster: 143975ab17ee6e294035c2e0dd40113b

 

Mulig han ikke viser deg nok respekt da og at han ikke lytter nok til dine meninger og ønsker og setter sin egen egoisme til side. Her får jeg mine ønsker ettergitt så lenge han mener det ikke er destruktivt. Når alt kommer til alt så er jeg som oftest enig i hans avgjørelser selv om jeg av og til skulle ønske det var jeg som hadde rett. Av og til tar han feil avgjørelser også, da ber han om unskyldning.

Jeg trenger ikke tie stille når jeg er uenig. Da har jeg full rett å si det, men skal godta hans avgjørelse når alt kommer til alt.

 

Jeg er litt i villrede når det gjelder deg. Du fremstår som en svært empatisk og reflektert dame. Derfor forstår jeg ikke følgende:

 

Hvorfor mener du at det er din mann som vet best i forhold til hva som er det beste å gjøre? Du sier at du får dine ønsker oppfylt så lenge HAN ikke mener de er destruktive.

 

Du sier også at du selv, ved din frie vilje, har valgt ditt levesett. Hvorfor mener du (igjen som en reflektert og oppegående dame) at du "tar feil avgjørelser" stadig som gir han rett til fysisk avstraffelse? Du nevner at du feks av og til velger å gjøre festligere ting enn å gjøre dine tildelte arbeidsoppgaver. Hvorfor gjør du det da og hvorfor er det så galt å av og til følge sine instinkter som sier at man har lyst til å prioritere annerledes? Der og da så tenker du vel at det feks ikke gjør noe om gulvvasken får vente en dag.

 

På meg virker det som om du opphøyer din mann til noe guddommelig, en som sitter på fasiten på hva som er det riktige å gjøre for ditt "frie jeg".

Endret 19. desember 2012 av Mamma4livet

[C.L.H85]

Jeg ser ikke at det er noe galt i at dere som 2 voksne mennesker har bestemt dere for et samliv av denne typen. Eneste jeg stiller spørsmål ved er hva slags signaler du evt. gir til din datter/døtre?

 

Greit at mannen din kanskje er så uselvisk, moralsk og respektfull, men det er jo ikke sikkert barna dine finner seg partnere med samme egenskaper. Så hvis barna tar etter deg og blir underdanige og bare tar i mot, fordi det er "riktig" at mannen er overhodet... Da kan jo barna dine blir grovt utnyttet av fremtidige partnere som ikke er slik som din mann.

 

Selvfølgelig kan man komme bort i partnere som ikke er god for en uavhengig av hva slags samliv foreldrene har. Men kan ikke se at det akkurat hjelper å ta etter en mor som godtar å bli irettesatt. For som du sier at mannen din er klar over hvor stort ansvar han har, så er ikke sikkert andre skjønner det..... All makt kan til en viss grad gjøre en korrupt.

 

Du trenger ikke svare altså Bare nysgjerrig om du i det hele har tenkt på det i fra den vinkelen? Selv om du holder det hemmelig, kommer barna til å plukke det opp

[Elsker livet]

Hm. Tror mannen min hadde likt å ha ei kjerring som deg;) Han er i den villfarelse at han har siste ord i akt. Det han har bestemt, sånn blir det. Når han sier at jeg skal ti stille, så skal jeg det, uansett hvor uenig jeg er. Vel, jeg er ei elendig kjerring. Finner meg ikke i å ikke kunne ta avgjørelser som respekteres av han. Vi er to voksne mennesker, og i min verden skal man være likeverdige partnere. Jaja, det er jo bra det fungerer hos dere. Her kommer det til å ende med skilsmisse. Anonym poster: 143975ab17ee6e294035c2e0dd40113b

Mulig han ikke viser deg nok respekt da og at han ikke lytter nok til dine meninger og ønsker og setter sin egen egoisme til side. Her får jeg mine ønsker ettergitt så lenge han mener det ikke er destruktivt. Når alt kommer til alt så er jeg som oftest enig i hans avgjørelser selv om jeg av og til skulle ønske det var jeg som hadde rett. Av og til tar han feil avgjørelser også, da ber han om unskyldning. Jeg trenger ikke tie stille når jeg er uenig. Da har jeg full rett å si det, men skal godta hans avgjørelse når alt kommer til alt.

Jeg er litt i villrede når det gjelder deg. Du fremstår som en svært empatisk og reflektert dame. Derfor forstår jeg ikke følgende: Hvorfor mener du at det er din mann som vet best i forhold til hva som er det beste å gjøre? Du sier at du får dine ønsker oppfylt så lenge HAN ikke mener de er destruktive. Du sier også at du selv, ved din frie vilje, har valgt ditt levesett. Hvorfor mener du (igjen som en reflektert og oppegående dame) at du "tar feil avgjørelser" stadig som gir han rett til fysisk avstraffelse? Du nevner at du feks av og til velger å gjøre festligere ting enn å gjøre dine tildelte arbeidsoppgaver. Hvorfor gjør du det da og hvorfor er det så galt å av og til følge sine instinkter som sier at man har lyst til å prioritere annerledes? Der og da så tenker du vel at det feks ikke gjør noe om gulvvasken får vente en dag. På meg virker det som om du opphøyer din mann til noe guddommelig, en som sitter på fasiten på hva som er det riktige å gjøre for ditt "frie jeg".

 

For å kunne gi deg et fullverdig svar måtte jeg skrevet en hel bok, men jeg prøver å svare så godt jeg kan. Det meste finner vi svar på i Bibelen, vi er opptatt av dens lover og moral som den underviser. Så om du ikke har samme tro som oss spørs det om du vil forstå hvordan vi tenker. Det er også mange kristne som ikke tolker Bibelen som oss. Jeg syns mange kristne velger å overse for mye av bibelens moralske lover.

Det står flere steder at vi kvinner skal underordne oss våre menn som kristus underorndet seg Gud. Vi er ulike mentalt og fysisk og har hver våre oppgaver. Vi er like mye verdt og er like viktige. Vi verdsetter forskjellene på kvinner og menn, og mener det ikke skal undertrykkes, men noe vi skal bruke på en god måte. Jeg mener menn (generelt, ikke alle) er bedre egnet som leder for familien. Menn er flinkere til å bære det ansvaret det medfører enn kvinner. For kvinner (generelt, ikke alle) vil det være en tung bør å bære å være overhodet i familien. Vi er i mye større grad preget av hormoner og får dårlig samvittig og mistrives ved å ta beslutnigner, spesielt om det ikke er beslutninger alle er enige i. Jeg mener det er naturlig for kvinner å underordne seg menn. Men det må være gode menn som setter familien før seg selv.

Ser vi bort fra Bibelen og tenker at begge i et forhold kan være likstilte så mener jeg det sjelden er velfungerende. I de aller fleste sammenhenger er vi tjente med å ha en leder. En som har siste ordet når alt kommer til alt, ikke bare på jobb, men også i hjemmet. Å ha to ledere skaper ofte splid. Vi skal bygge hverandre opp og ikke fungere som konkurrenter.

 

Jeg er en oppegående dame, men som alle mennesker tar jeg feil avgjørelser og følger mine lyster framfor fornuft av og til. Men jeg er et veldig godt eksempel på en kvinne som blir veldig preget av homorner som raser i kroppen. Disse hormormene er ofte en medvirkende årsak til at jeg tar feil valg oftere enn min mann. Jeg følger mine instinker, og mine instinkter som kvinne er viktige å repsektere, spesielt i forhold til barna. Jeg blir ikke straffet for å ikke ta gulvvasken, jeg styrer selv detaljene i hus og hjem. Men sluntrer jeg for mye unna og er lat bør det få følger. Det er mannens oppgave å se til at både han og hans kone følger Guds ord. Vi er en enhet, der mannen er lederen. I og med at vi har hver vår kropp og hver vår sjel kan han ta i bruk de gode hjelpemidlene vi har både ved hjelp av kjærlighet og tukt. Han skal kontrollere sin kvinne for at vi skal kunne fungere som "en kropp".

 

Min mann er en mye flittigere bibelleser en meg, han sitter på mye kunnskap der. Vi kan gjerne diskutere Bibelen og det er rom for at vi ikke tolker alt likt. Det er opp til hver og en å leve etter beste evne ut fra hvordan vi tolker Bibelen.

 

 

Paulus brev til efeserne 21-33 sier noe om hjem og familie.

 

http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?query=PAQUdpdOSgvzW73Q2Gh3NIMngMbWZCKGAl0Hsaq08KnpDdcRu7w9s5Q050e4fgSrPFaIiwu1eWk=

[Elsker livet]

Jeg ser ikke at det er noe galt i at dere som 2 voksne mennesker har bestemt dere for et samliv av denne typen. Eneste jeg stiller spørsmål ved er hva slags signaler du evt. gir til din datter/døtre? Greit at mannen din kanskje er så uselvisk, moralsk og respektfull, men det er jo ikke sikkert barna dine finner seg partnere med samme egenskaper. Så hvis barna tar etter deg og blir underdanige og bare tar i mot, fordi det er "riktig" at mannen er overhodet... Da kan jo barna dine blir grovt utnyttet av fremtidige partnere som ikke er slik som din mann. Selvfølgelig kan man komme bort i partnere som ikke er god for en uavhengig av hva slags samliv foreldrene har. Men kan ikke se at det akkurat hjelper å ta etter en mor som godtar å bli irettesatt. For som du sier at mannen din er klar over hvor stort ansvar han har, så er ikke sikkert andre skjønner det..... All makt kan til en viss grad gjøre en korrupt. Du trenger ikke svare altså Bare nysgjerrig om du i det hele har tenkt på det i fra den vinkelen? Selv om du holder det hemmelig, kommer barna til å plukke det opp

 

Jeg har tenkt mange ganger på dette. Jeg holder ikke hemmelig at mannen er overhodet. Det står i bibelen at kvinnen skal underordne seg mannen i alt. Men det krever at mannen har underordnet seg kristus og følger bibelens lover og moral selv. Barna mine finner muligens ikke en kvinne/mann som tolker Bibelen som vi gjør, så de får selv tolke bibelen etter deres oppfatning og leve deretter. Vi sitter ikke på fasiten, men prøver å tolke etter beste evne. De velger kanskje å ikke være troende i det hele tatt.

Om fysisk irettesettelese er noe mine barn vil benytte seg av får være helt opp til dem. Det er liten sansynlighet for at barna mine finner partnere der begge syns det er en god ting. Det er ikke noe de skal benytte seg av om ikke begge samtykker. For meg er det heller ikke noen viktig del av et samliv eller i forhold til Gud. For oss er det et velfungerende hjelpemiddel vi velger å benyte oss av.

[Mamma4livet]

Hm. Tror mannen min hadde likt å ha ei kjerring som deg;) Han er i den villfarelse at han har siste ord i akt. Det han har bestemt, sånn blir det. Når han sier at jeg skal ti stille, så skal jeg det, uansett hvor uenig jeg er. Vel, jeg er ei elendig kjerring. Finner meg ikke i å ikke kunne ta avgjørelser som respekteres av han. Vi er to voksne mennesker, og i min verden skal man være likeverdige partnere. Jaja, det er jo bra det fungerer hos dere. Her kommer det til å ende med skilsmisse. Anonym poster: 143975ab17ee6e294035c2e0dd40113b

Mulig han ikke viser deg nok respekt da og at han ikke lytter nok til dine meninger og ønsker og setter sin egen egoisme til side. Her får jeg mine ønsker ettergitt så lenge han mener det ikke er destruktivt. Når alt kommer til alt så er jeg som oftest enig i hans avgjørelser selv om jeg av og til skulle ønske det var jeg som hadde rett. Av og til tar han feil avgjørelser også, da ber han om unskyldning. Jeg trenger ikke tie stille når jeg er uenig. Da har jeg full rett å si det, men skal godta hans avgjørelse når alt kommer til alt.

Jeg er litt i villrede når det gjelder deg. Du fremstår som en svært empatisk og reflektert dame. Derfor forstår jeg ikke følgende: Hvorfor mener du at det er din mann som vet best i forhold til hva som er det beste å gjøre? Du sier at du får dine ønsker oppfylt så lenge HAN ikke mener de er destruktive. Du sier også at du selv, ved din frie vilje, har valgt ditt levesett. Hvorfor mener du (igjen som en reflektert og oppegående dame) at du "tar feil avgjørelser" stadig som gir han rett til fysisk avstraffelse? Du nevner at du feks av og til velger å gjøre festligere ting enn å gjøre dine tildelte arbeidsoppgaver. Hvorfor gjør du det da og hvorfor er det så galt å av og til følge sine instinkter som sier at man har lyst til å prioritere annerledes? Der og da så tenker du vel at det feks ikke gjør noe om gulvvasken får vente en dag. På meg virker det som om du opphøyer din mann til noe guddommelig, en som sitter på fasiten på hva som er det riktige å gjøre for ditt "frie jeg".

 

For å kunne gi deg et fullverdig svar måtte jeg skrevet en hel bok, men jeg prøver å svare så godt jeg kan. Det meste finner vi svar på i Bibelen, vi er opptatt av dens lover og moral som den underviser. Så om du ikke har samme tro som oss spørs det om du vil forstå hvordan vi tenker. Det er også mange kristne som ikke tolker Bibelen som oss. Jeg syns mange kristne velger å overse for mye av bibelens moralske lover.

Det står flere steder at vi kvinner skal underordne oss våre menn som kristus underorndet seg Gud. Vi er ulike mentalt og fysisk og har hver våre oppgaver. Vi er like mye verdt og er like viktige. Vi verdsetter forskjellene på kvinner og menn, og mener det ikke skal undertrykkes, men noe vi skal bruke på en god måte. Jeg mener menn (generelt, ikke alle) er bedre egnet som leder for familien. Menn er flinkere til å bære det ansvaret det medfører enn kvinner. For kvinner (generelt, ikke alle) vil det være en tung bør å bære å være overhodet i familien. Vi er i mye større grad preget av hormoner og får dårlig samvittig og mistrives ved å ta beslutnigner, spesielt om det ikke er beslutninger alle er enige i. Jeg mener det er naturlig for kvinner å underordne seg menn. Men det må være gode menn som setter familien før seg selv.

Ser vi bort fra Bibelen og tenker at begge i et forhold kan være likstilte så mener jeg det sjelden er velfungerende. I de aller fleste sammenhenger er vi tjente med å ha en leder. En som har siste ordet når alt kommer til alt, ikke bare på jobb, men også i hjemmet. Å ha to ledere skaper ofte splid. Vi skal bygge hverandre opp og ikke fungere som konkurrenter.

 

Jeg er en oppegående dame, men som alle mennesker tar jeg feil avgjørelser og følger mine lyster framfor fornuft av og til. Men jeg er et veldig godt eksempel på en kvinne som blir veldig preget av homorner som raser i kroppen. Disse hormormene er ofte en medvirkende årsak til at jeg tar feil valg oftere enn min mann. Jeg følger mine instinker, og mine instinkter som kvinne er viktige å repsektere, spesielt i forhold til barna. Jeg blir ikke straffet for å ikke ta gulvvasken, jeg styrer selv detaljene i hus og hjem. Men sluntrer jeg for mye unna og er lat bør det få følger. Det er mannens oppgave å se til at både han og hans kone følger Guds ord. Vi er en enhet, der mannen er lederen. I og med at vi har hver vår kropp og hver vår sjel kan han ta i bruk de gode hjelpemidlene vi har både ved hjelp av kjærlighet og tukt. Han skal kontrollere sin kvinne for at vi skal kunne fungere som "en kropp".

 

Min mann er en mye flittigere bibelleser en meg, han sitter på mye kunnskap der. Vi kan gjerne diskutere Bibelen og det er rom for at vi ikke tolker alt likt. Det er opp til hver og en å leve etter beste evne ut fra hvordan vi tolker Bibelen.

 

 

Paulus brev til efeserne 21-33 sier noe om hjem og familie.

 

http://www.bibel.no/Hovedmeny/Nettbibelen.aspx?query=PAQUdpdOSgvzW73Q2Gh3NIMngMbWZCKGAl0Hsaq08KnpDdcRu7w9s5Q050e4fgSrPFaIiwu1eWk=

 

Takk for at du tok deg tid til å gi et svar. Jeg tror nok vi enes om å være uenig, for våre syn på kjønn og forhold er milevis fra hverandre. Du begrunner ditt syn ut fra bibelen, jeg ut fra en oppvekst med en sterk (positivt) morsfigur der våre foreldre oppdra oss jentene til å ha tro på oss selv som individuelle kvinner med like muligheter som menn. Dette preger selvsagt meg.

 

Jeg respekterer deg, men liker ikke at du mener at et forhold med likevektige parter ikke fungerer. Til det vil jeg si at jeg lever i et forhold som motbeviser ditt syn. Min mann og jeg har vært sammen siden vi var 17 og 18 år gamle, og er nå 40 år. Jeg vil faktisk si det slik at jeg vet at vi ikke hadde holdt sammen, og hatt et så sterkt forhold, dersom vi IKKE var likestilte.

 

Mitt "håp" er derfor at du evner å se at mennesker er forskjellige og at ditt(og din manns) syn på forhold ikke er fasiten.

 

 

[Anonym bruker]

Respekterer måten du lever på, men jeg lurer på en ting:

 

Disse avstraffelsene er bare et klaps på rumpa eller et knip i hånda, han "juler" deg aldri opp?

 

Anonym poster: 004a0dabd0a9b0989f96c497fe2a545f

[Elsker livet]

Hm. Tror mannen min hadde likt å ha ei kjerring som deg;) Han er i den villfarelse at han har siste ord i akt. Det han har bestemt, sånn blir det. Når han sier at jeg skal ti stille, så skal jeg det, uansett hvor uenig jeg er. Vel, jeg er ei elendig kjerring. Finner meg ikke i å ikke kunne ta avgjørelser som respekteres av han. Vi er to voksne mennesker, og i min verden skal man være likeverdige partnere. Jaja, det er jo bra det fungerer hos dere. Her kommer det til å ende med skilsmisse. Anonym poster: 143975ab17ee6e294035c2e0dd40113b

Mulig han ikke viser deg nok respekt da og at han ikke lytter nok til dine meninger og ønsker og setter sin egen egoisme til side. Her får jeg mine ønsker ettergitt så lenge han mener det ikke er destruktivt. Når alt kommer til alt så er jeg som oftest enig i hans avgjørelser selv om jeg av og til skulle ønske det var jeg som hadde rett. Av og til tar han feil avgjørelser også, da ber han om unskyldning. Jeg trenger ikke tie stille når jeg er uenig. Da har jeg full rett å si det, men skal godta hans avgjørelse når alt kommer til alt.

Jeg er litt i villrede når det gjelder deg. Du fremstår som en svært empatisk og reflektert dame. Derfor forstår jeg ikke følgende: Hvorfor mener du at det er din mann som vet best i forhold til hva som er det beste å gjøre? Du sier at du får dine ønsker oppfylt så lenge HAN ikke mener de er destruktive. Du sier også at du selv, ved din frie vilje, har valgt ditt levesett. Hvorfor mener du (igjen som en reflektert og oppegående dame) at du "tar feil avgjørelser" stadig som gir han rett til fysisk avstraffelse? Du nevner at du feks av og til velger å gjøre festligere ting enn å gjøre dine tildelte arbeidsoppgaver. Hvorfor gjør du det da og hvorfor er det så galt å av og til følge sine instinkter som sier at man har lyst til å prioritere annerledes? Der og da så tenker du vel at det feks ikke gjør noe om gulvvasken får vente en dag. På meg virker det som om du opphøyer din mann til noe guddommelig, en som sitter på fasiten på hva som er det riktige å gjøre for ditt "frie jeg".

 

For å kunne gi deg et fullverdig svar måtte jeg skrevet en hel bok, men jeg prøver å svare så godt jeg kan. Det meste finner vi svar på i Bibelen, vi er opptatt av dens lover og moral som den underviser. Så om du ikke har samme tro som oss spørs det om du vil forstå hvordan vi tenker. Det er også mange kristne som ikke tolker Bibelen som oss. Jeg syns mange kristne velger å overse for mye av bibelens moralske lover.

Det står flere steder at vi kvinner skal underordne oss våre menn som kristus underorndet seg Gud. Vi er ulike mentalt og fysisk og har hver våre oppgaver. Vi er like mye verdt og er like viktige. Vi verdsetter forskjellene på kvinner og menn, og mener det ikke skal undertrykkes, men noe vi skal bruke på en god måte. Jeg mener menn (generelt, ikke alle) er bedre egnet som leder for familien. Menn er flinkere til å bære det ansvaret det medfører enn kvinner. For kvinner (generelt, ikke alle) vil det være en tung bør å bære å være overhodet i familien. Vi er i mye større grad preget av hormoner og får dårlig samvittig og mistrives ved å ta beslutnigner, spesielt om det ikke er beslutninger alle er enige i. Jeg mener det er naturlig for kvinner å underordne seg menn. Men det må være gode menn som setter familien før seg selv.

Ser vi bort fra Bibelen og tenker at begge i et forhold kan være likstilte så mener jeg det sjelden er velfungerende. I de aller fleste sammenhenger er vi tjente med å ha en leder. En som har siste ordet når alt kommer til alt, ikke bare på jobb, men også i hjemmet. Å ha to ledere skaper ofte splid. Vi skal bygge hverandre opp og ikke fungere som konkurrenter.

 

Jeg er en oppegående dame, men som alle mennesker tar jeg feil avgjørelser og følger mine lyster framfor fornuft av og til. Men jeg er et veldig godt eksempel på en kvinne som blir veldig preget av homorner som raser i kroppen. Disse hormormene er ofte en medvirkende årsak til at jeg tar feil valg oftere enn min mann. Jeg følger mine instinker, og mine instinkter som kvinne er viktige å repsektere, spesielt i forhold til barna. Jeg blir ikke straffet for å ikke ta gulvvasken, jeg styrer selv detaljene i hus og hjem. Men sluntrer jeg for mye unna og er lat bør det få følger. Det er mannens oppgave å se til at både han og hans kone følger Guds ord. Vi er en enhet, der mannen er lederen. I og med at vi har hver vår kropp og hver vår sjel kan han ta i bruk de gode hjelpemidlene vi har både ved hjelp av kjærlighet og tukt. Han skal kontrollere sin kvinne for at vi skal kunne fungere som "en kropp".

 

Min mann er en mye flittigere bibelleser en meg, han sitter på mye kunnskap der. Vi kan gjerne diskutere Bibelen og det er rom for at vi ikke tolker alt likt. Det er opp til hver og en å leve etter beste evne ut fra hvordan vi tolker Bibelen.

 

 

Paulus brev til efeserne 21-33 sier noe om hjem og familie.

 

http://www.bibel.no/...fgSrPFaIiwu1eWk=

 

Takk for at du tok deg tid til å gi et svar. Jeg tror nok vi enes om å være uenig, for våre syn på kjønn og forhold er milevis fra hverandre. Du begrunner ditt syn ut fra bibelen, jeg ut fra en oppvekst med en sterk (positivt) morsfigur der våre foreldre oppdra oss jentene til å ha tro på oss selv som individuelle kvinner med like muligheter som menn. Dette preger selvsagt meg.

 

Jeg respekterer deg, men liker ikke at du mener at et forhold med likevektige parter ikke fungerer. Til det vil jeg si at jeg lever i et forhold som motbeviser ditt syn. Min mann og jeg har vært sammen siden vi var 17 og 18 år gamle, og er nå 40 år. Jeg vil faktisk si det slik at jeg vet at vi ikke hadde holdt sammen, og hatt et så sterkt forhold, dersom vi IKKE var likestilte.

 

Mitt "håp" er derfor at du evner å se at mennesker er forskjellige og at ditt(og din manns) syn på forhold ikke er fasiten.

 

Jeg er også vokst opp med den type mor. Min mor er feminist, og kristen, en verdslig kristen. Hun er av den litt hissige typen feminist som tror hun må tråkke på mannen for å heve seg selv. Mine foreldre har funnet en god måte for sitt ekteskap, men det har ikke vært få gnissinger på veien.

 

Likeverdige partner kan fungere det, men det er utrolig mange eksempler på at det ikke gjør det. De som tror de er likeverdige er ofte ikke det. Ser mange som tror de er likestilte i hjemmet jobber dobbelt. Det er kvinnene det i hovedsak går utover, og ofte føler mannen seg litt mindreverdig. Mange mistrives med denne fordelingen, men klarer ikke se selv akkurat hva som er problemet. Dette igjen tror de skyldes bagateller om hvem som har laget middag flest ganger den siste uka.

 

Vi er forskjellige, og samtidig veldig like. Vi sitter ikke på fasiten, men håper vi har mange riktige svar. Jeg prøver ikke å prakke vårt syn på noen, vil de ikke høre skal de få slippe. Er de ikke enige så er vi enige om å være uenige. Jeg ønsker å vise alle mennesker respekt uansett. Alle er like mye verdt.

[Elsker livet]

Respekterer måten du lever på, men jeg lurer på en ting: Disse avstraffelsene er bare et klaps på rumpa eller et knip i hånda, han "juler" deg aldri opp? Anonym poster: 004a0dabd0a9b0989f96c497fe2a545f

 

Nei, nei, nei. Han skader eller skremmer meg aldri. Han gjør heller ingen fysisk irettesettelse i sinne.

[Anonym bruker]

Du får masse spørsmål, må vel bety at folk er nysgjerrige på dere:)

 

Jeg lurer på hvilken 'gren' av kristendommen dere hører til.

Er ikke så mange jeg kjenner som holder seg til levereglene i Det Gamle Testamente...

 

Jeg skjønner hva du mener når du forklarer hvorfor du mener dette er en positiv måte å organisere familien på.

Men selv er jeg nok for stolt og egenrådig til at det kunne fungert.

'Avstraffelsen' hadde i mine øyne bare blitt teit og nedverdigende...

 

Anonym poster: 143975ab17ee6e294035c2e0dd40113b