Deilig og fredelig i huset når mannen er borte...

[Elsker livet]

Jeg kjenner jeg blir litt motvillig fascinert av overbevisningen din, samtidig som det kryper i meg ved tanken på å så fullstendig måtte underkaste seg en annen person 24 timer i døgnet.

Får lov og får ikke lov...? Straff med klaps på rompa og klyping i låret? Jeg må innrømme at mye av det samme som Frenzia skriver har vært i tankene mine. Men det må jo være forferdelig slitsomt å leve med en sånn overbevisning hele tiden? å måtte spørre om lov, være redd for reprimander og straff, ikke få lov til å snakke tilbake eller argumentere mot det mannen mener... Jeg ser ikke hvordan det kan være et liv verdt å leve, og enda mindre strebe etter?

Men likevel kjenner jeg at jeg blir nysgjerrig på hvorfor du ønsker å bli kontrollert og dominert. Hvorfor du søker denne konstante undertrykkelsen av deg selv. Og hvorfor du så hardt prøver å overbevise om at det er noe du ønsker og føler er rett, ikke bare for deg selv, men for oss alle. Det høres bare så.... kvinnefiendlig ut.

 

Det er motsatt av kvinnefiendlig. Jeg blir respektert og elsket. Han er overhodet og har hovedansvaret, og skal hjelpe meg å leve riktig. Så når hans ord ikke har nok kraft til det så kan han være fysisk.

 

Jeg har lov å argumentere mot det mannen min sier, men har han først tatt en avgjørelse, etter at eg har sagt min mening, så skal jeg godta det. Blir jeg kranglevoren så må han stoppe meg. Det er først om jeg ikke gjør det at det blir noen form for straff. Det er ikke noe jeg går rundt og frykter hele tiden, men jeg vil jo unngå at han disiplinerer meg fysisk, men vil gjerne ha det om det trengs.

 

I og med at du ikke har hele "historien" og bibeltolkningen så er det lett at du tror jeg blir behandlet som skitt under skoen hans, men jeg blir behandlet veldig pent og med stor respekt.

[Mamma_til_2]

Jeg kjenner jeg blir litt motvillig fascinert av overbevisningen din, samtidig som det kryper i meg ved tanken på å så fullstendig måtte underkaste seg en annen person 24 timer i døgnet.

Får lov og får ikke lov...? Straff med klaps på rompa og klyping i låret? Jeg må innrømme at mye av det samme som Frenzia skriver har vært i tankene mine. Men det må jo være forferdelig slitsomt å leve med en sånn overbevisning hele tiden? å måtte spørre om lov, være redd for reprimander og straff, ikke få lov til å snakke tilbake eller argumentere mot det mannen mener... Jeg ser ikke hvordan det kan være et liv verdt å leve, og enda mindre strebe etter?

Men likevel kjenner jeg at jeg blir nysgjerrig på hvorfor du ønsker å bli kontrollert og dominert. Hvorfor du søker denne konstante undertrykkelsen av deg selv. Og hvorfor du så hardt prøver å overbevise om at det er noe du ønsker og føler er rett, ikke bare for deg selv, men for oss alle. Det høres bare så.... kvinnefiendlig ut.

 

Det er motsatt av kvinnefiendlig. Jeg blir respektert og elsket. Han er overhodet og har hovedansvaret, og skal hjelpe meg å leve riktig. Så når hans ord ikke har nok kraft til det så kan han være fysisk.

 

Jeg har lov å argumentere mot det mannen min sier, men har han først tatt en avgjørelse, etter at eg har sagt min mening, så skal jeg godta det. Blir jeg kranglevoren så må han stoppe meg. Det er først om jeg ikke gjør det at det blir noen form for straff. Det er ikke noe jeg går rundt og frykter hele tiden, men jeg vil jo unngå at han disiplinerer meg fysisk, men vil gjerne ha det om det trengs.

 

I og med at du ikke har hele "historien" og bibeltolkningen så er det lett at du tror jeg blir behandlet som skitt under skoen hans, men jeg blir behandlet veldig pent og med stor respekt.

 

Unnskyld meg men noe skurrer her, kan ikke tro at noen frivillig lever slik i dag!! Føler at det er en bit av historien som du ikke forteller!

[Elsker livet]

Jeg kjenner jeg blir litt motvillig fascinert av overbevisningen din, samtidig som det kryper i meg ved tanken på å så fullstendig måtte underkaste seg en annen person 24 timer i døgnet.

Får lov og får ikke lov...? Straff med klaps på rompa og klyping i låret? Jeg må innrømme at mye av det samme som Frenzia skriver har vært i tankene mine. Men det må jo være forferdelig slitsomt å leve med en sånn overbevisning hele tiden? å måtte spørre om lov, være redd for reprimander og straff, ikke få lov til å snakke tilbake eller argumentere mot det mannen mener... Jeg ser ikke hvordan det kan være et liv verdt å leve, og enda mindre strebe etter?

Men likevel kjenner jeg at jeg blir nysgjerrig på hvorfor du ønsker å bli kontrollert og dominert. Hvorfor du søker denne konstante undertrykkelsen av deg selv. Og hvorfor du så hardt prøver å overbevise om at det er noe du ønsker og føler er rett, ikke bare for deg selv, men for oss alle. Det høres bare så.... kvinnefiendlig ut.

 

Det er motsatt av kvinnefiendlig. Jeg blir respektert og elsket. Han er overhodet og har hovedansvaret, og skal hjelpe meg å leve riktig. Så når hans ord ikke har nok kraft til det så kan han være fysisk.

 

Jeg har lov å argumentere mot det mannen min sier, men har han først tatt en avgjørelse, etter at eg har sagt min mening, så skal jeg godta det. Blir jeg kranglevoren så må han stoppe meg. Det er først om jeg ikke gjør det at det blir noen form for straff. Det er ikke noe jeg går rundt og frykter hele tiden, men jeg vil jo unngå at han disiplinerer meg fysisk, men vil gjerne ha det om det trengs.

 

I og med at du ikke har hele "historien" og bibeltolkningen så er det lett at du tror jeg blir behandlet som skitt under skoen hans, men jeg blir behandlet veldig pent og med stor respekt.

 

Unnskyld meg men noe skurrer her, kan ikke tro at noen frivillig lever slik i dag!! Føler at det er en bit av historien som du ikke forteller!

 

I og med at jeg ikke vet hvilken bit av historien det skulle være, så blir det vanskelig for meg å argumentere mot det.

 

Jeg kan bare legge til at det ligger i meg av natur å ønske å være underordnet mannen. Jeg vil at han skal ha hovedansvaret og ta den tyngste børen.

 

Vet ikke om det var mer oppklarende.

[Iiiiik]

Jeg har tro på at noen er født med behov for å kontrollere og noen er født underdanige. De fleste av oss er imidlertid et sted midt imellom. Jeg har ingen tro på at kontroll kun tilligger menn og underdanighet kun tilligger kvinner.

[Elsker livet]

Fra naturens side vil en kvinne nesten alltid komme til kort fordi hun er mindre og svakere enn mannen. Derfor(blant annet) tror jeg at det kun er unntak der kvinner er født med behovet til å kontrollere en mann, og omvendt.

[Gjest sug lut]

Fra naturens side vil en kvinne nesten alltid komme til kort fordi hun er mindre og svakere enn mannen. Derfor(blant annet) tror jeg at det kun er unntak der kvinner er født med behovet til å kontrollere en mann, og omvendt.

Det er jo ikke snakk om "behov for å kontrollere", et forhold handler da ikke om å spise eller bli spist.

[Iiiiik]

En menneskelig relasjon reguleres da av så mye annet enn fysisk styrke. Jeg tror rett og slett at menneskelige relasjoner i veldig liten grad reguleres av hvem som kan banke hvem. For oss andre blir dermed hvem som kontrollerer hvem i hvilken situasjon bestemt av hvem som har det beste argumentet, hvem som kan noe om saken, hvem som ønsker noe sterkest og hvem som argumenterer sterkest. Rett som det er ser jeg også at mannen lar meg bestemme fordi han er glad i meg.

 

Sist jeg leste personlighetspsykologi, var behovet for kontroll slett ikke knyttet til menn sånn i hovedsak.

[Elsker livet]

Et forhold handler om å utfylle hverandre som er den beste styrken for å hjelpe hverandre opp.

Den ulike fysikken er bare en del av en mann og kvinnes relasjon til hverandre. Det mentale er heller ikke likt, det fungerer også sammen som en enhet. Men det er mitt syn, dere har ikke det samme synet og skal få lov til det.

 

 

Behovet for kontroll er like viktig for en kvinne, men ikke når det gjelder å kontrollere mannen. Han må selv stå til ansvar for sine handlinger, det trenger ikke kvinnen i samme grad om hun har en mann, det er han som skal bære den største byrden.

 

For oss betyr også hvem som kan noe om saken, ønsker og behov mye. Begge ytrer sin mening, men mannen bestemmer til sist.

[Gjest eelis+kian ♥]

Han må selv stå til ansvar for sine handlinger, det trenger ikke kvinnen i samme grad om hun har en mann, det er han som skal bære den største byrden.

 

Så kjekt, da kan man jo gjøre nesten hva man vil uten å få kjeft