November

[mamma_til_en_prins]

Jeg har vært på ul i dag. 30+3. Har fått innvilget ks mandag den 15. Juli, uke 37. Hurra!!!! Så godt å få en dato å forholde meg til. Begge guttene har det fint i magen, vokser, spiser og tisser:-). De har fin vektstkurve tiltross for at jeg bare har gått opp 9-10 kilo. Jeg hadde samme vekt i dag som jeg hadde 2.april. Men legen var ikke noe bekymret for det. Gutta tar det de trenger, så er det jeg bare som får litt mindre å gå på:-). Ellers så alt helt fint ut. Kjenner meg lettet og glad i kveld:-).

[Riley]

gratulerer mtep:-) Jeg var også hos gynekolog idag, han sa han skulle henvise meg til sykehuset for samtale angående fødsel senere, Har begynt å få panikk for å føde vaginalt, både pga fødselsangst og annet. Men når er siste frist for å diskutere ks med sykehuset? er 29+1 idag.

Ellers er cervixen min lika kort, men den har ikke modnet, Men fikk beskjed om å fortsette å ligge mye. Begynner å bli lei nå...

Men de små har de helt topp:-) Tv1 ligger så langt ned i bekkenet som er mulig, mens tv2 skifter på stillingen.

[Puma - sprekker snart!]

Hei vakre damer!

Godt å høre dere henger med, og ikke er alt for plaget. Jeg har blitt syk m bihulebetennelse samtidig med startskuddet for femdagers hjemmeeksamen, så jeg har lyst til å hyle høyt. Men det nytter ikke, så bare å bite tennene sammen.

 

Var på UL i går, 30+3, og fikk endelig samme jordmor som èn gang før, og hun var dyktig. Jentene vokser godt, cervix er 4,5 cm og lukket, begge i hodeleie, ca. 1600g hver.

 

Fremdeles litt for lavt blodtrykk på meg, så svimmelhet og trøtthet henger i.

 

Neste UL nå blir 6.juni.

Ingen info om fødsel, kun beskjed om å gå til u 38 om mulig..

Endret 24. mai 2013 av Puma

[Puma - sprekker snart!]

Og ellers.....er jeg DRITLEI!

[Riley]

Støtter deg i den siste kommentaren Puma. De kan bare komme nå for min del (følger legens råd altså, er ikke helt på tur), men jeg kom selv i uke 35 og det har jo gått bra med meg..... En ting er alle plagene, men kjenner jo at jeg takler svært dårlig at noen har tatt over kroppen min og skal ut vaginaen min. Jeg vil bare ha fri en time eller to:-) Hadde vært fantstisk. Da skulle jeg satt meg ut i solen, tatt noen gode åndedrag, jobbet litt i hagen og avsluttet med en øl og en røyk:-) Men for forhåpentligvis tid til dette innimellom bleieskift, amming, pumping og sterilisering av flasker på sensommeren....

hehe tror ikke jeg har klaget og sutret så mye som jeg har gjort det siste året siden jeg var tenåring. Gleder meg til å bli meg selv, er vanligvis en optimist som tar ting som de kommer, tro det eller ei:-)

 

Lykke til med eksamen puma, bit tennene sammen og bli ferdig med den. Det er god størrelse på knøttene dine, ca 300 g mer en mine kvar, men det er jo en uke mellom oss. Ligger du mye over gjennomsnittet for en baby fortsatt, eller har veksten begynt å roe seg?

[bollibompa]

Godt at man kan klage litt her inne! Føler det er litt vanskelig å være negativ blandt andre,særlig kollegaer. "Jeg som er såååå heldig å bli gravid" Men lei må man jo få bli, og klage på at alt er vondt, og at det er vanskelig å sove (våken siden 03:30 i natt)....det må være lov. 9 mnd er laaaang tid, og for oss prøvere er vi gravide mye lengre føler jeg;-)

[mamma_til_en_prins]

Godt vi har hverandre her inne, så vi kan klage litt:-). Må være lov det... Det er nok ikke for seint å planlegge ks enda nei riley. Håper du får en god lege å prate med og sammen finne ut hva som er best for deg. Men husk: det er du som bestemmer!!!! Det er din kropp og dine barn som skal ut!!!! Det var vi veldig klar på i samtale med legen og da sa han bare ok i forhold til kravet om ks:-). Men det er fordeler og bakdeler med begge måtene "å få ut barna på", så viktig du tenker nøye igjennom det og får en dyktig lege/jordmor å prate med. Og viktig: vær 100% ærlig! Hva bekymrer deg, hva er du mest redd for osv... Lykke til!!

[Riley]

Ja, det er godt å ha en plass å klage litt:-) Jeg valgte til slutt å ikke legge skjul på det til mine nærmeste heller. Føltes feil å klage til å begynne med, da en voksende mage har vært så etterlengtet. Men har nok alltid vist at jeg ikke ville være den perfekte rugemaskin, men var ikke klar over at det skulle bli så tungt.

Kjenner meg igjen i kommentarene bollibompa! "Du er jo ikke så stor", eller "Du ser så bra ut", mens magen er høygravid og kroppen har vært helt i kjelleren pga lavt blodtrykk og ustabilt blodsukker.

 

Mamma_til_en_prins, vi tenkte å prøve å få mase oss til fødselsforberedende samtale neste gang vi skal til gynekolog. Mannen ønsker også at vi skal få det nå snart, da vi som venter tvillinger kan gå i fødsel tidligere. Så for vi se hva utfallet blir. Vet vaginal fødsel er best, men har alltid hatt panikk for det. Velgte å ikke tenke for mye på fødsel i starten av svangerskapet, men nå kommer panikken innimellom igjen. Trenger iallfall å få noen å snakke med dette om. Men det går nok bra til slutt:-)

 

Ønsker dere alle en flott helg! Her på vestlandet titter solen frem. Er heldigvis ikke meldt for varmt:-)

[Gjest Trulte med to små]

Jeg er veldig enig i at det er lov å klage litt, selv om vi er veldig heldige fordi vi har klart å bli gravide etter kanskje årevis med slit for å få det til.

Bare vi ikke glemmer å være takknemlige heller, midt oppi alle plagene!

 

Jeg hadde blødninger og mistet en tvilling tidlig i svangerskapet, men etter uke 13/14 har det gått veldig fint.

Jeg har få plager og de som er er til å leve med.

Det værste har vært at jeg har utviklet noe angst, men det jobber jeg med og er heldigvis bedre nå. Håper det forsvinner helt etter fødsel.

Er jo litt redd for å være plaget av det når babyen blir født også, men jeg tenker som så at det er alltid hjelp å få.

 

Når det er sagt må jeg innrømme at jeg er blitt litt skremt mht å skulle sette inn to egg igjen fordi begge festet seg hos meg på dette forsøket. ( har alltid satt inn 2 egg ) men vi har bestemt oss for å kun sette inn et egg heretter, om det blir flere forsøk.

Det var vondt nok å miste en tvilling, men også fordi angsten min har gått mye ut på redsel for å ikke få puste godt nok.

Med to i magen blir jo plassen enda trangere.

Man blir naturlig nok inhentet av følelsen om at svangerskap er/kan være en belastning på kroppen selv om barnet er veldig etterlengtet.

Jeg er takknemlig hver dag for at jeg får oppleve dette og bare tenk hvor fantastisk vi er skapt, at vi faktisk klarer å bære frem et barn!

Tenk på alle dere som klarer å bære frem to! Dere må bare klappe dere selv på skulderen og være greie med dere selv! Visst må det være en kjempejobb, men tenk for en premie dere får!

 

Jeg kjenner også en følelse av at jeg på en måte er skapt til å gå gravid og det føles så godt. Som om en stor brikke er kommet på plass i meg som kvinne, i en alder av 38 år var det på tide

Jeg er en kraftig dame fra før, men magen er ikke diger nå og jeg har heldigvis ikke følt med tykk og fæl, men stolt og rakrygget og bare nyter synet av magen min.

Inni der ligger vårt kjære elskede barn som vi har strevd så lenge for å få og endelig, endelig er hun snart her.

Slanke meg kan jeg gjøre etter fødsel og håper da å få av meg de 20 kg jeg har for mye fra før.

 

Man er forskjellig som mennesker og det er ikke alle som liker å gå gravid, men for meg så er det ingen selvfølge at jeg vil få oppleve dette igjen og prøver da å nyte tiden og få takknemligheten frem hver dag, tross plager som gnager mer noen dager en andre.

 

Jeg ønsker dere alle igjen masse lykke til med flott jobb og hold ut! Tenk vi er flere som vil føde ca til samme tid etter hva jeg kan se.

Jeg har termin 12 juli.

Snart vil en stor brikke falle på plass for oss og vi kan endelig være medlem av den store klubben kalt mødre! ( for dere som ikke har barn fra før )

 

Jeg kan av og til enda ikke tro det er sant at jeg har et barn i magen, men sant er det og takk og lov for det!

[Riley]

Kjenner meg igjen i angsten for å ikke få nok luft lykke. Hadde to slike netter rundt uke 20+, hvor jeg ikke sov da jeg følte jeg datt vekk når jeg holdt på å sovne. Nå har jeg akseptert at kroppen min er lånt bort og jeg har tydeligvis ikke noe jeg skulle ha sagt:-) men gleder mg sykt til å få dn tilbake!!!:-)

[Splenda]

Hvordan går det med resten av dere i novembergjengen? Lenge siden jeg har vært inne på forumet nå. Er det mange av dere som har fått møte miraklene deres?

 

Vår lille Matheo snek litt i køen, terminen var 9 august, men 20. juli ble han født bare 5 timer etter første rie. Jeg har vært litt medtatt etter fødselen pga stort blodtap, men den lille gutten vår har vært så snill og rolig så vi har klart oss bra. Nyter tiden sammen med han og tårene triller ofte når jeg ser på ham og tenker på hvor heldig jeg er

[Puma - sprekker snart!]

Gratulerer så masse, Splenda!!!!!! Vi er så heldige! Mange fra November-gjengen har vel fått nå? Flott om vi kan samle og avslutte November-kapittelet i denne tråden. Jeg limer derfor inn min fødselshistorie, og håper de andre oppdaterer her også, kort el langt.

 

Jeg mistet også mye blod - hva skjedde hos deg?

 

Da limer jeg:

 

 

Hei mammaer!

Da skal jeg oppdatere litt.

Skriver dette for egen del også, så det ble litt langt..

 

Småpumaene mine fikk en slitsom start på livet, men er nå i full vigør. Måtte altså vente et døgn ekstra, og ble igangsatt med ballong fom tirsdag (16.07) morgen da jeg var lite moden. Ballongen og slimpropp falt ut ca. 19.00, og jeg blødde litt. Skulle vente til onsdag m modningsgele, men kl.23.00 tirsdag smalt det i magen og vannet fosset. Riene begynte umiddelbart. Fikk satt klyster, deretter inn på fødestue og opp i den forhatte senga på rygg. Forbannet at tvillinger må overvåkes slik at en ikke kan bevege seg og jobbe med fødekreftene! Det er et mareritt å håndtere rier bastet og bundet på rygg i en sånn seng. Da jeg fikk sønnen min gikk jeg til full åpning uten smertestillende og selv om den fødselen var like lang var riene mye mer håndterbare siden jeg fikk bevege meg fritt.

 

Vel, riene kom iallefall veldig tett og jeg pustet meg stille igjennom. Jordmor syntes etterhvert at åpningsfasen tok litt for lang tid, så hun satte meg på drypp, noe som førte til at jeg ikke fikk et sekund pause mellom riene. Jeg valgte etterhvert å sette epidural på laveste styrke, noe som ga meg rom til å trekke pusten mellom riene, men ellers ga meg full kontakt med fødselen.

 

Igangsetting, drypp og epidural, ikke vet jeg - men det skulle ta 12 timer med tette rier før jeg var ved tilnærmet full åpning. En lang og vond prosess.

 

Da jeg begynte å få trykketrang viste det seg at åpningen ikke var tøyelig nok, det gjensto en liten kant som tv1 ikke kom forbi. Drypp og masete rier slet ut tv1 og legene avslørte at de ville gå for ks da de ikke trodde riene ble effektive nok til å komme forbi kanten, og tv1 bar preg av stress.

 

Jeg overtalte dem til å slå av dryppet slik at jeg og tv1 fikk ro til å jobbe m naturlige rier, og da stabiliserte hun seg. Riene endte i trykketrang, som jeg holdt igjen - og jeg ønsket å prøve å presse forbi denne kanten, selv om det ikke var åpent nok. Legene var med på dette og etter et blodslit av utallige pressveer kom tv1 forbi den forbannede kanten. Jeg presset henne helt ned og fikk drahjelp m sugekopp på de siste pressveene da livmoren og lungene mine var temmelig slitne. Så da kom hun, veslepumaen - etter 15 timer i sengen, og 15 min etterpå kom tv2, i hodeleie hun også, så hun fikk hjelp med tang.

 

Da livmoren min var så utspilt etter fødselen klarte den ikke å trekke seg sammen effektivt nok, og da jeg fikk en blødning når morkaken løsnet klarte ikke livmoren å stoppe den. Det ble derfor en akutt tur på operasjonsbordet hvor jeg mistet 3 liter blod før de fikk stoppet det. Ergo ble det intensiv overvåkning og blodoverføring istedet for barselavdeling første døgnet, og påfølgende blodoverføringer dagene etterpå.

 

Jeg hadde ellers ikke revnet under fødselen, men fikk et lite klipp på 2cm, som ble pent sydd.

 

Sånn, det var det meste. Tok èn uke og få krefter nok til å stå på egne bein, men nå har vi vært hjemme noen dager og alt går bra. Jentene målte 49 cm og var 3100 og 2900g. De tar pupp fint, men jeg har foreløpig ikke nok melk så de får tillegg.

[Lillie Vanillie]

Gratulerer splenda og puma!

 

Min lille pike lar fremdeles vente på seg, men det er jo ikke termin før til helga, så annet er nok ikke å vente

[Evigoptimisten]

Gratulerer så mye Splenda og Puma

[havrebodl]

Hei alle sammen (om noen fortsatt kikker innom her da;-) )

 

Hvordan går det md dere?

 

Jeg hadde forresten en såkalt drømmefødsel; var unnagjort på 3- 4 timer. Var selvfølgelig veldig vondt, mn det kommer en jo aldri utenom- dessverre;-) Matheo var nesten 4.7kg og 54 lang. Stor gutt med andre ord!!

 

Matheo sover veldig mye og jeg er kun oppe en gang om natten for mating:-) Nyter virkelig denne nye tilværelsen!!

 

Synes faktisk det er litt vemodig å legge november-kapittelet bak meg.. -dere har vært gode å ha:-)

[Lillie Vanillie]

Her kom vesla 12. august. 3890 gram og 54 cm, ni dager over ul-termin. Fødselen startet av seg selv søndag kveld, hun var ikke ute før mandag ettermiddag. Vondt var det, spesielt da hodet skulle ut, men smerten blekner etterhvert som dagene går.

 

Vi har også fått en baby som sover mye, gråter bare når hun er sulten, og hun er lett å roe. Stor omveltning å få baby i hus, men nyter den nye tilværelsen, vi også.

 

Jeg synes også det er litt vemodig å se enden på november-gruppen, men samtidig er det utrolig flott at vi alle fikk babyene våre til slutt.

[havrebodl]

Kjekt å lese oppdateringen fra deg, Lillie Vanillie:-) Gratulerer så mye forresten:-)

 

Her har jeg fullammet helt fram til for to dager siden, men har nå gått over til erstatning pga for lite melk. Litt vemodig, mn dog litt godt nå som vi ser at junior får i seg nok mat:-) Hvordan går det med dere andre og ammingen?

[Lillie Vanillie]

Jeg fullammer nesten, men enkelte dager og netter får hun litt tillegg, rett og slett fordi hun aldri blir mett og roer seg, og jeg er litt sår, så puppene trenger litt hvile hvis måltidene blir for lange og tette.

[Gjest Trulte med to små]

Hei alle sammen!

 

Håper det går bra med dere alle og tenker spesielt på alle dere som har fått dobbel jackpot, dvs tvillinger

 

Her går det seg til og lille Thea er snart 7 uker gammel nå og ei skjønn jente.

Jeg må si det var tøffere å bli mor en hva jeg hadde sett for meg, dvs mer krevende noe som ga meg en følelse av å være utilstrekkelig samt en følelse av en slags sorg fordi jeg følte som jeg gjorde. Vi som hadde ventet sååå lenge på denne jenta osv osv...

Jeg slet litt med ammingen og hun var sulten i begynnelsen og gråt en del og vi skjønte ikke hvorfor. Vi prøvde alt, men ringte til slutt føden og fant ut at hun hadde fått for lite mat på flasken og var rett og slett sulten.

DA gråt jeg da! Tenk å ikke skjønne at barnet ditt er sultent og jeg fikk så vondt av den lille jenta mi som skrek fordi hun trengte mere mat. Stakkars lita!

Det var en del netter med lite søvn, noe som tærer veldig på meg og selv om det går bedre nå så er det fremdeles tidvis krevende på nettene.

Hun får noe flaske i tillegg til pupp fordi jeg har nok litt for lite melk til å klare å 100 % fullamme.

Jeg følte på et enormt ammepress og følte meg nesten som en dårlig mor som måtte ty til MME i tillegg og ingen, hverken på sykehuset eller jordmor nevnte at det var ok å bruke flaske i tillegg.

Det ble som et nederlag å måtte ty til det også, men jeg ga meg ikke uten kamp for å kunne fullamme, det gikk bare til et punkt dessverre.

Det viktigste er jo at barnet blir mett og fornøyd og når man virkelig har forsøkt å få det til med ammingen, så mener jeg det må være lov å gi flaske også.

 

En annen ting var alle de store forventningene jeg hadde til å bli mamma! Det skulle jo bli så fint og koselig, det jeg oppdaget var at det var en JOBB, en tidvis tøff jobb også og det sjokkerte meg faktisk.

KOS dere sa alle og joda, jeg satt og ammet og gråt og skal jammen si det var "KOS"!!

Jeg så for meg at det å få barn var en del jobb, men mest kos og så oppdaget jeg at jeg følte det motsatte, altså mest jobb og en del kos.

Det var vondt å føle det slik.

Den euforiske morskjærligheten jeg trodde jeg ville overfylles av var heller ikke som forventet, for det føltes ikke slik jeg hadde trodd.

Jeg ble da redd for at jeg rett og slett ikke kunne bli nok glad i jenta mi og ville jeg kunne knytte meg nok til henne?

Det var jo ingen vei tilbake nå og gikk det an å angre på det å få barn??

Mange og vonde, til dels "tabu" følelser kom frem i meg. Tenk om jeg fikk fødselsdepresjon? for en ironi det ville ha vært, jeg som ikke har jobbet mot annet de siste 8 årene og ønsket meg dette så inderlig!

 

Jeg kunne ha skrevet mer, men vil avslutte med å si at det går bedre nå og jeg er veldig takknemlig over jenta vår og kjærligheten vokser seg sterkere og tryggere nå. Vi blir bedre kjent med henne og hun smiler og pludrer og smelter våre hjerter <3

I natt lå jeg og så på henne og det sang inni meg "ungen min, ungen min" hun er min og jeg elsker henne og vil gjøre alt for henne!

Noen takknemlige tårer kom og jeg bare nøt å kjenne morskjærligheten strømme gjennom meg og mot henne, mens jeg la meg ved siden av henne og sovnet til den gode lyden av pusten hennes.

 

Jeg er mamma, med alt det innebærer, gode og veldig krevende dager ( og netter ) men det er min jobb og den skal jeg gjøre så godt jeg bare kan og elske barnet mitt så høyt og dypt jeg bare kan.

Og jeg tenker med meg selv at når rutinene kommer mer og søvnen blir mer normal, ja da er det større plass til å kjenne på de gode følelsene, ikke bare frustrasjonen over hvor trøtt man er.

 

Og JA! jeg ER heldig-jeg fikk endelig mitt ivf barn! <3

[Nurse77]

Hei! Så fint å lese at du er så ærlig i innlegget ditt! Jeg tror veldig mange har det sånn som du, men det er de færreste som sier det rett ut.

JA, det er utrolig slitsomt å bli mamma. Jeg husker da jeg fødte min ivf-jente i 2007, jeg var nesten sint på vennene mine som hadde barn, at ingen hadde fortalt hvor utrolig slitsomt det var å få barn!

Men det går seg til sakte men sikkert. Man venner seg til det å få lite nattesøvn etc. Og når barna blir større er det utrolig givende å følge med på utviklingen feks når det gjelder språk, motorikk m.m. Barn gir så mange gleder som man ikke kan forestille seg. :-)

 

Masse lykke til videre LYKKE! Takk igjen for innlegget ditt;-)

[Tante_Esel]

det er så herlig å lese om dere! alle babyene som er kommet, alle opp og nedturer Men i mål er dere jo alle mann! det gir håp til en som enda er uviten om livet som gravid, og livet som mamma....takk for novembertråden

 

og GRATULERER ALLE SAMMEN!!

[Lillie Vanillie]

Hei alle sammen!

 

Håper det går bra med dere alle og tenker spesielt på alle dere som har fått dobbel jackpot, dvs tvillinger

 

Her går det seg til og lille Thea er snart 7 uker gammel nå og ei skjønn jente.

Jeg må si det var tøffere å bli mor en hva jeg hadde sett for meg, dvs mer krevende noe som ga meg en følelse av å være utilstrekkelig samt en følelse av en slags sorg fordi jeg følte som jeg gjorde. Vi som hadde ventet sååå lenge på denne jenta osv osv...

Jeg slet litt med ammingen og hun var sulten i begynnelsen og gråt en del og vi skjønte ikke hvorfor. Vi prøvde alt, men ringte til slutt føden og fant ut at hun hadde fått for lite mat på flasken og var rett og slett sulten.

DA gråt jeg da! Tenk å ikke skjønne at barnet ditt er sultent og jeg fikk så vondt av den lille jenta mi som skrek fordi hun trengte mere mat. Stakkars lita!

Det var en del netter med lite søvn, noe som tærer veldig på meg og selv om det går bedre nå så er det fremdeles tidvis krevende på nettene.

Hun får noe flaske i tillegg til pupp fordi jeg har nok litt for lite melk til å klare å 100 % fullamme.

Jeg følte på et enormt ammepress og følte meg nesten som en dårlig mor som måtte ty til MME i tillegg og ingen, hverken på sykehuset eller jordmor nevnte at det var ok å bruke flaske i tillegg.

Det ble som et nederlag å måtte ty til det også, men jeg ga meg ikke uten kamp for å kunne fullamme, det gikk bare til et punkt dessverre.

Det viktigste er jo at barnet blir mett og fornøyd og når man virkelig har forsøkt å få det til med ammingen, så mener jeg det må være lov å gi flaske også.

 

En annen ting var alle de store forventningene jeg hadde til å bli mamma! Det skulle jo bli så fint og koselig, det jeg oppdaget var at det var en JOBB, en tidvis tøff jobb også og det sjokkerte meg faktisk.

KOS dere sa alle og joda, jeg satt og ammet og gråt og skal jammen si det var "KOS"!!

Jeg så for meg at det å få barn var en del jobb, men mest kos og så oppdaget jeg at jeg følte det motsatte, altså mest jobb og en del kos.

Det var vondt å føle det slik.

Den euforiske morskjærligheten jeg trodde jeg ville overfylles av var heller ikke som forventet, for det føltes ikke slik jeg hadde trodd.

Jeg ble da redd for at jeg rett og slett ikke kunne bli nok glad i jenta mi og ville jeg kunne knytte meg nok til henne?

Det var jo ingen vei tilbake nå og gikk det an å angre på det å få barn??

Mange og vonde, til dels "tabu" følelser kom frem i meg. Tenk om jeg fikk fødselsdepresjon? for en ironi det ville ha vært, jeg som ikke har jobbet mot annet de siste 8 årene og ønsket meg dette så inderlig!

 

Jeg kunne ha skrevet mer, men vil avslutte med å si at det går bedre nå og jeg er veldig takknemlig over jenta vår og kjærligheten vokser seg sterkere og tryggere nå. Vi blir bedre kjent med henne og hun smiler og pludrer og smelter våre hjerter <3

I natt lå jeg og så på henne og det sang inni meg "ungen min, ungen min" hun er min og jeg elsker henne og vil gjøre alt for henne!

Noen takknemlige tårer kom og jeg bare nøt å kjenne morskjærligheten strømme gjennom meg og mot henne, mens jeg la meg ved siden av henne og sovnet til den gode lyden av pusten hennes.

 

Jeg er mamma, med alt det innebærer, gode og veldig krevende dager ( og netter ) men det er min jobb og den skal jeg gjøre så godt jeg bare kan og elske barnet mitt så høyt og dypt jeg bare kan.

Og jeg tenker med meg selv at når rutinene kommer mer og søvnen blir mer normal, ja da er det større plass til å kjenne på de gode følelsene, ikke bare frustrasjonen over hvor trøtt man er.

 

Og JA! jeg ER heldig-jeg fikk endelig mitt ivf barn! <3

 

Lykke! Jeg har hatt planer om å svare deg siden jeg leste innlegget før helgen, men har ikke hatt mulighet før nå (haha, sånn er det med ny baby i hus).

 

Jeg kjenner absolutt igjen mye av det du skriver. Jeg har gode dager og strevsomme netter. I natt var første natten jeg ikke har grått etter at vi kom hjem fra sykehuset, og vi snakker ikke barseltårer, vi snakker "nå er jeg så utslitt at jeg ikke orker mer - hva har vi gjort som har fått barn"-tårer, stortuting til tider. Ikke at vesla er så vanskelig, men hun vil bare ikke sove alene, og jeg sover nesten ikke med henne i senga. I tillegg produserer jeg for lite melk om natta, så det har endt opp med en unge som febrilsk suger på puppen og hylskriker av frustrasjon, etter halvannnen times amming. Så nå får hun enten litt mme eller pumpet melk nattestid. Ikke at jeg sover noe mer, men hun gråter i det minste ikke

 

Jeg var så heldig at jeg ble øyeblikkelig forelsket i det lille nurket da hun ble lagt på brystet mitt etter fødselen. Jeg var ikke forberedt på det, jeg trodde kanskje det ville ta litt tid før følelsene var der, så jeg er veldig takknemlig for det, men de store, gode følelsene har ikke vært til å ta og føle på nattestid, og jeg har vært veldig fortvilet, og tenkt at jeg bare må holde ut til hun blir litt større (hun er tre uker i dag). Og det blir bittelitt bedre for hver dag. Dagen i dag er lettere enn det var før helgen, for eksempel. Og så kommer det tyngre tider igjen, men i sum, så går det fremover. Og jeg er uendelig takknemlig for at akkurat vi skulle få denne vakre, søte lille babyen. Det er lov å ha det tungt, selv om man har strevd lenge for å lykkes. Og jeg tror ikke man kan forberede seg på hvordan det er å få et spedbarn i hus, enda så lenge man har ønsket det. Det har vært dager hvor jeg har lurt på hvordan jeg i det hele tatt skal få kledd på meg (og om det er noe vits i å bruke tid på det, må jo ut med puppen igjen hele tiden).

 

Det at man er så sliten at man blir reint ulykkelig må ikke forveksles med utakknemlighet. Det er normalt, og det at det ikke kom så lett for oss, gjør oss ikke til mer supermennesker enn de som blir gravide uten hjelp. Jeg snakket med jordmor som fulgte meg i svangerskapet, og hun sa at alt dette er helt vanlig og at det blir bedre. Å være så utslitt at man lurer på om man var riktig navlet som fikk barn, er helt normalt, det er bare ikke så mange som sier det høyt. Så må man være obs på at man ikke får fødselsdepresjon eller har seriøse problemer med tilknytningen, for det er jo noe helt annet enn øyeblikks frustrasjon.

 

Jeg blir ihvertfall bare varm og myk og fuzzy langt inn i hjerteroten av å tenke på datteren vår (etter et par timers lur på sofaen), tenk at vi var så heldige å lykkes etter 3,5 år, seks inseminsajoner og fem innsett (og to SA).

[havrebodl]

Da jeg fikk førstemann så opplevde jeg barseltiden som veldig tøff!! Babyen gråt veldig mye, jeg ammet annen hver time hele døgnet, hadde for lite melk, mye nattevåk og jeg var kjempesliten. Kosen med å ha fått en baby falt veldig i skyggen av alt det som opplevdes så vanskelig.. Det tok faktisk hele 4 mnd før jeg for første gang tok med meg babyen på en trilletur alene. -grunnen til det var at jeg aldri visste når han ville begynne å grine..- og griningen kunne vel egentlig defineres som skriking! Og jeg følte meg ikke som en særlig god mamma..

 

-heldigvis gikk ting seg til etter hvert -vi begynte med morsmelkerstatning med malt oppi -dette endret mye både i fht til at skrikingen avtok og vi sov alle mye bedre. Barseltiden med førstemann husker jeg dessverre tilbake på med grøss og gru:/

 

-Pga at vår erfaring har jeg hele tiden innstilt meg på at også denne barseltiden vil by på mye av det samme; skriking, mye nattevåk, stress og lite overskudd. Prøvde også å innstille vår 5-åring at det kunne bli veldig mye grining nå som vi skulle få en baby i hus. Slik har det heldigvis ikke blitt -MEN jeg vet virkelig hvor tøft det kan være -og at det å bli foreldre overhodet ikke trenger å være en dans på roser! Heldigvis går det seg til  

 

Flott å lese det ærlige innlegget ditt, LYKKE!

[Stjernemagnolia]

Gratulerer alle sammen med velskapte skjønne babyer!

 

Dere har blitt mammaer med alt det innebærer av ansvar og gleder. Lykke til videre på livets vei!

 

Bamseklemmer

[Gjest Trulte med to små]

Tusen hjertelig takk for svar til dere som tok dere tid!

Jeg er ikke så mye innom her nå, men kan fortelle at jada, det går seg til!!

På lørdag er tulla vår 8 uker og hun er så skjønn som bare det!

 

Jeg ammer fremdeles, men gir flaske i tillegg. Hun våkner om natten og får mat og kan være litt vanskelig å få roet igjen, men hun griner heldigvis lite. Er bare litt urolig eller lysvåken , alt etter som, men hun sover til slutt mett og god og med ren bleie.

 

Morskjærligheten vokser stadig og det er godt å bli kjent med det lille mennesket vi har fått.

Hun vokser og legger på seg, og hun er blitt så lang syns vi.

Hun er ei sjarmerende jente som vet hva hun vil, hun er sterk i kroppen og har god stemme.

Hun pludrer og snakker med armer og bein som vifter og fekter, og yndlingsordet hennes er "Ærøh" som hun sier igjen og igjen til mammas og pappas store glede

 

Jeg ville gjerne ha svart dere personlig, men det får jeg ta en annen dag når jeg får tid.

Nå skal jeg hive meg i oppvasken, mens lillemor sover ( enn så lenge )

 

God klem til dere!