Hvorfor ikke barnet mitt ligger i egen seng på eget rom?

[studVest]

Tidene forandrer seg. Da jeg var baby skulle man ammes hver tredje time uansett. Om baby gråt i 2,5 t var det greit for hvis man ammet ofter fikk baby knip. Nå har man gått bort fra det pga tanken om at babyer krever mat når det trenger det. På samme måte kan man se på hva som skjer i naturen når det gjelder samsoving. De små dyreungene ligger tett inntil mor når de er små for så å gradvis klare seg selv. Jeg tror vi kan lære mye om trygghet og samspill ved å studere naturen litt. Dyr gjør det som faller naturlig da de hverken har Internett eller andre som forteller hva og hvordan man bør behandle barna sine. De fleste barn jeg kjenner til som har samsovet slutter på eget initiativ rundt 3-5 års alderen.

Dyr dreper også sitt eget avkom hvis de blir stresset. Dyrefedre forlater som regel mor og ungene etter at disse er født. eller allerede når befruktningen har skjedd. Slik at mor er nødt til å skaffe mat, bygge hi og ta vare på ungene sine alene. Og alt sammen er naturlig. Jeg tror ikke man bør sammenligne mennesker for mye med dyrene...

 

En av grunnene til mennesket som art har hatt så stor suksess er nettopp fordi vi tar så godt vare på barna våre. Vi får relativt få unger sammenlignet med andre arter, men av de som fødes vokser de fleste opp.

 

At noen dyr dreper avkommene skjer, ja, men det skjer sjeldent. Det skjer også at mennesker dreper sine avkom. Kanskje det er samme mekanisme som slår inn, bare at vi kaller det noe annet? Kun spekulasjoner

[jentemamma]

Jeg tenker at en må skille litt på spedbarn og småbarn i denne debatten. Selv er jeg overbevist om at et lite spedbarn har et svært stort behov for kroppskontakt, både natt og dag, for å bli trygg. Når jeg fikk nr 1 hadde jeg lest en haug med bøker og hørt på alt av gode og mindre gode råd fra foreldre, slekt og venner. Jeg ble da overbevist over at det var helt nødvendig med faste og gode rutiner helt fra starten av, særlig ift søvn og amming/mat. Det var derfor sprinkelseng på vårt rom, og puppen ble tilbudt med faste intervaller. Det vesle krapylet gråt og gråt og gråt døgnet rundt. Ikke ville hun sove, og i hvert fall ikke i sprinkelsengen. Kolikk ble vi fortalt. Med et sk kolikkbarn skjønte vi raskt at her gikk det ikke an å følge en oppskrift. Vi måtte bare være foreldre og følge instinktene våre. Derfor bar og bysset vi henne døgnet rundt. Pupp fikk hun når hun ville til tross for at svigermor sto med pekefingeren og messet om at hun ikke måtte bruke puppen som smokk. Gråt gjorde hun jo for så vidt uansett, men hun hadde i hvert fall trygghet i oss foreldre. Vi var der hele tiden. Og på slaget 3 mnd sluttet hun å gråte. Nettene ble gradvis bedre, med mindre og mindre nattamming og mer og mer tid i egen seng. Ved 8-9 mnd flyttet hun på eget rom. Ved 1 års alder var nattammingen over.

 

Med nr 2 leste jeg ikke en eneste bok og sa til meg selv at denne gangen skulle jeg stole på magefølelsen. Døgnrytmen var helt på trynet i starten og jeg husker jeg satt med henne i timesvis i stua midt i natta i noen uker. Jeg markerte at det var natt og gav ikke annen stimuli enn kroppskontakt. Gradvis gikk det seg til. Det var en del samsoving i starten da jeg personlig synes det koster meg minst ift amming. Gradvis sov hun bedre og bedre i egen seng, og også hun ble lagt på eget rom før 1 års dagen.

 

Begge to sover veldig fint i sengene sine, men det er klart at vi har hatt noen perioder. Mareritt, sykdom etc etc og da har de innimellom villet sove hos oss. Og selvfølgelig fått lov til det. Men etter noen netter har det gått over av seg selv. Hvorfor? Jeg tror at de har fått dekt sine behov.

 

Jeg opplever at det er mange som setter seg selv foran barna, særlig i spedbarnsperioden. Søvn og egentid er det alle prater om! Og løsningen virker å være rutiner, rutiner og rutiner. Faste rutiner. Stramme rutiner. Helt fra starten. Det har jeg ikke tro på! Spedbarnstiden er uhyre slitsom, men den går jo faktisk over. Jeg har tro på å la barnet regulere søvn og mat selv. Det er selvfølgelig individuelt hvor regelmessige barn er, men jeg tror at de aller, aller fleste etter hvert finner en god rytme og den tryggheten de trenger for å gradvis kunne sove selv i egen seng. I mens må man finne praktiske løsninger på ulike utfordringer slik som søvnmangel, sex etc. .

[studVest]

Jeg fikk aldri sove med mine foreldre, vi fikk omtrent ikke komme over dørterskelen til soverommet deres. I tillegg kan jeg ikke huske at de sa de var glad i meg.

Vi har aldri hatt et nært forhold, og jeg har slitt med depresjoner i ung, voksen alder, og jeg er en grunnleggende usikker og sjenert som person, selv om det ikke vises så godt lenger.

 

Mye som stemmer for meg. og som mor er jeg veldig varm og vil skape trygghet, og kommer ungen inn til oss på natta blir han der

 

Godt å høre at du har snudd de vonde erfaringene til noe positivt Mannen min vokste opp med en alkoholisert far som banket både han og mor. Han er veldig bevisst på hvordan han selv er som far, for å si det sånn.

Stooor klem til deg!

[studVest]

Jeg tenker at en må skille litt på spedbarn og småbarn i denne debatten. Selv er jeg overbevist om at et lite spedbarn har et svært stort behov for kroppskontakt, både natt og dag, for å bli trygg. Når jeg fikk nr 1 hadde jeg lest en haug med bøker og hørt på alt av gode og mindre gode råd fra foreldre, slekt og venner. Jeg ble da overbevist over at det var helt nødvendig med faste og gode rutiner helt fra starten av, særlig ift søvn og amming/mat. Det var derfor sprinkelseng på vårt rom, og puppen ble tilbudt med faste intervaller. Det vesle krapylet gråt og gråt og gråt døgnet rundt. Ikke ville hun sove, og i hvert fall ikke i sprinkelsengen. Kolikk ble vi fortalt. Med et sk kolikkbarn skjønte vi raskt at her gikk det ikke an å følge en oppskrift. Vi måtte bare være foreldre og følge instinktene våre. Derfor bar og bysset vi henne døgnet rundt. Pupp fikk hun når hun ville til tross for at svigermor sto med pekefingeren og messet om at hun ikke måtte bruke puppen som smokk. Gråt gjorde hun jo for så vidt uansett, men hun hadde i hvert fall trygghet i oss foreldre. Vi var der hele tiden. Og på slaget 3 mnd sluttet hun å gråte. Nettene ble gradvis bedre, med mindre og mindre nattamming og mer og mer tid i egen seng. Ved 8-9 mnd flyttet hun på eget rom. Ved 1 års alder var nattammingen over.

 

Med nr 2 leste jeg ikke en eneste bok og sa til meg selv at denne gangen skulle jeg stole på magefølelsen. Døgnrytmen var helt på trynet i starten og jeg husker jeg satt med henne i timesvis i stua midt i natta i noen uker. Jeg markerte at det var natt og gav ikke annen stimuli enn kroppskontakt. Gradvis gikk det seg til. Det var en del samsoving i starten da jeg personlig synes det koster meg minst ift amming. Gradvis sov hun bedre og bedre i egen seng, og også hun ble lagt på eget rom før 1 års dagen.

 

Begge to sover veldig fint i sengene sine, men det er klart at vi har hatt noen perioder. Mareritt, sykdom etc etc og da har de innimellom villet sove hos oss. Og selvfølgelig fått lov til det. Men etter noen netter har det gått over av seg selv. Hvorfor? Jeg tror at de har fått dekt sine behov.

 

Jeg opplever at det er mange som setter seg selv foran barna, særlig i spedbarnsperioden. Søvn og egentid er det alle prater om! Og løsningen virker å være rutiner, rutiner og rutiner. Faste rutiner. Stramme rutiner. Helt fra starten. Det har jeg ikke tro på! Spedbarnstiden er uhyre slitsom, men den går jo faktisk over. Jeg har tro på å la barnet regulere søvn og mat selv. Det er selvfølgelig individuelt hvor regelmessige barn er, men jeg tror at de aller, aller fleste etter hvert finner en god rytme og den tryggheten de trenger for å gradvis kunne sove selv i egen seng. I mens må man finne praktiske løsninger på ulike utfordringer slik som søvnmangel, sex etc. .

 

Instinkter er et sentralt stikkord, ja! Vi overøses med informasjon fra alle kanter, og da er det lett å bli litt satt ut

[☆☆☆]

Bebien søv i vogge ved sida av senga vår. Om morgonen hender det at ho søv saman med meg/oss ei lita stund, men både vi og ho søv dårlegare då. Det er snart på tide å tenke på eige rom, men enn så lenge har vi berre eitt soverom.

 

Eg trur på å stole på eigen fornuft. Om ein les signala til barnet ser ein kva det treng.

[Anonym bruker]

Samsoving i flere år med fravær av sexliv hos foreldrene gir heller ikke noe godt utgangspunkt for barnet, siden foreldre mest sannsynlig blir skilt eller finner en elsker. Jeg samsov med min mor til langt ut i tenårene (utenlandsk, vi hadde ikke annen plass ellers), siden hun ikke ville dele seng med min far og vi kun hadde to senger. Jeg har ikke noe spesielt nært forhold til min mor av den grunn. Mine barn har sovet på eget rom fra de var bittesmå, mest fordi jeg våkner av det minste lille lyd og hadde krepert av å aldri sove i mange år, samtidig som de har ØNSKET å ha eget rom fra de var 3-4 år, litt privatliv er godt. Har aldri nektet dem å komme i senga mi når de hadde mareritt eller behov for kos midt på natta, men altså hovedregelen var at de sov på egne rom. Nekter å tro at de er psykisk og fysisk handicappet av den grunn.

 

Spennende sexliv det der som er avhengig av sengen!!

[M+M+baby2012]

Sønnen min ruller ned fra sengen vår og legger seg kl 7 så vi vil ikke vekke han fra sprinkel sengen for og flytte han over til oss når vi legger oss. Men jeg får han til og sovne og koser masse så han er trygg og gir massasje og hud kontakt han er så blid og glad