Hvorfor ikke barnet mitt ligger i egen seng på eget rom?

[Anonym bruker]

Nei her i huset sover vi i våre egne senger.... Jeg og sambo sover selvsagt sammen da, og skulle vi hatt en unge i senga til enhver tid tror jeg at jeg hadde gått på veggen.. Min største sov også i egen seng fra han var 2 uker og på eget rom fra 3 mnd. Min minste er nå 4 mnd og har akkurat kommet på eget rom, og min erfaring er at de sover mye bedre i egen seng. Mine har i alle fall sovet natta igjennom hver natt etter at de havnet i egen seng. Den store senga er mamma og pappa sin.. Eneste unntaket for samsoving for oss er hvis barnet er sykt og ikke finner roen.. Har venner som legger seg i sengen med barnet og ligger der til barnet sovner, slikt kunne ikke jeg tenkt meg å venne mine barn til. Nærkontakt og kos får de masse av på dagen og på kvelden, men når det er natta er det i egen seng, av med lyset og mor og far går ut av rommet. Aldri opplevd noen problemer med det..

 

Har aldri skjønt hvorfor man skal være så streng med så babyer? Hvorfor må man "sette baby på plass" med at mamma og pappa skal sove i egen seng og du, lille baby, skal sove på eget rom. Sånn ja. God natt!

[*KlaraKu*]

Huffda, hva kommer det til å bli av jenteungen her da,som har sovet i egen seng på eget rom siden ho var 4 dager gammel. Bare å ringe psykologen med en gang så får vi krysse alle fingra for at det blir et normalt oppegående menneske av ho en dag

[studVest]

Du trenger ikke rettferdiggjøre ditt eget valg for noen! Men personlighetsfortsyrrelser utvikles nok på grunnlag av mer avvisning fra omsorgspersoner enn tidvis fravær og manglende samsoving.

 

Selvfølgelig ikke, ble bare inspirert av den tråden fra i går.

 

Personlighetsforstyrrelse er en ganske vidtfavndende definisjon, bare så det er sagt. Men tror, i likehet med deg, at gode omsorgspersoner generelt veier opp for manglende samsoving. Det er imidlertid et tankekors at så mange i dagens samfunn lider av psykiske problemer...

[Anonym bruker]

Du trenger ikke rettferdiggjøre ditt eget valg for noen! Men personlighetsfortsyrrelser utvikles nok på grunnlag av mer avvisning fra omsorgspersoner enn tidvis fravær og manglende samsoving.

Selvfølgelig ikke, ble bare inspirert av den tråden fra i går. Personlighetsforstyrrelse er en ganske vidtfavndende definisjon, bare så det er sagt. Men tror, i likehet med deg, at gode omsorgspersoner generelt veier opp for manglende samsoving. Det er imidlertid et tankekors at så mange i dagens samfunn lider av psykiske problemer...

 

Folk led nok like mye av psykiske problemer før, bare at det var tabu og tiet ihjel.

[studVest]

Samsoving i flere år med fravær av sexliv hos foreldrene gir heller ikke noe godt utgangspunkt for barnet, siden foreldre mest sannsynlig blir skilt eller finner en elsker. Jeg samsov med min mor til langt ut i tenårene (utenlandsk, vi hadde ikke annen plass ellers), siden hun ikke ville dele seng med min far og vi kun hadde to senger. Jeg har ikke noe spesielt nært forhold til min mor av den grunn. Mine barn har sovet på eget rom fra de var bittesmå, mest fordi jeg våkner av det minste lille lyd og hadde krepert av å aldri sove i mange år, samtidig som de har ØNSKET å ha eget rom fra de var 3-4 år, litt privatliv er godt. Har aldri nektet dem å komme i senga mi når de hadde mareritt eller behov for kos midt på natta, men altså hovedregelen var at de sov på egne rom. Nekter å tro at de er psykisk og fysisk handicappet av den grunn.

Samsoving i flere år med fravær av sexliv hos foreldrene gir heller ikke noe godt utgangspunkt for barnet, siden foreldre mest sannsynlig blir skilt eller finner en elsker. Jeg samsov med min mor til langt ut i tenårene (utenlandsk, vi hadde ikke annen plass ellers), siden hun ikke ville dele seng med min far og vi kun hadde to senger. Jeg har ikke noe spesielt nært forhold til min mor av den grunn. Mine barn har sovet på eget rom fra de var bittesmå, mest fordi jeg våkner av det minste lille lyd og hadde krepert av å aldri sove i mange år, samtidig som de har ØNSKET å ha eget rom fra de var 3-4 år, litt privatliv er godt. Har aldri nektet dem å komme i senga mi når de hadde mareritt eller behov for kos midt på natta, men altså hovedregelen var at de sov på egne rom. Nekter å tro at de er psykisk og fysisk handicappet av den grunn.

Må bare nevne det ang fraværende sexliv... Går ann å ha sex i andre rom i huset enn på soverommet...bare for å informere.. Vi har i mange år bodd i leil med kun 1 soverom og måtte dele med junior.så vi måtte være kreative.. Nå som vi bor i en stØrre leil og junior har eget rom så er det nesten rart igjen å kunne ha sex på soverommet.. Var faktisk gØy å måtte bruke kreativiteten og "leke" sånn vi gjorde det fØr La ingen rom være urØrt

 

Vi har aldri hatt et så spenstig sexliv som etter at vi fikk barn! Nå prakitserers sex over hele huset fremfor "bare" i senge. Det skal vel også sies at etter at jeg sluttet på hormonspiral VET jeg hva det vil si å leve i et godt parforhold med masse sex! Sånn som vi hadde det fØr var ikke bra, med min manglende lyst og hans voksende irritasjon (og lem...) Sofaen er flittig brukt, godt ikke besØkende vet dette... Hehe!

 

Synes forØvrig det hØres veldig usunt ut å sove med mammaen sin til man er tenåring

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Du trenger ikke rettferdiggjøre ditt eget valg for noen! Men personlighetsfortsyrrelser utvikles nok på grunnlag av mer avvisning fra omsorgspersoner enn tidvis fravær og manglende samsoving.

Selvfølgelig ikke, ble bare inspirert av den tråden fra i går. Personlighetsforstyrrelse er en ganske vidtfavndende definisjon, bare så det er sagt. Men tror, i likehet med deg, at gode omsorgspersoner generelt veier opp for manglende samsoving. Det er imidlertid et tankekors at så mange i dagens samfunn lider av psykiske problemer...

 

Leste noe forskning ang. dette med økende psykiske problemer, angst og depresjon her for litt siden i et magasin fra univ. i Tromsø, Labyrint, der det sto om at psyken til menneske har stått stille i mange titusen år og klarer ikke å følge på den enorme utviklingen som har vært. Mindre sosialt samvær i dagens samfunn spiller også inn. Sto ganske mye om det.

 

Prøver å finne artikkelen om den ligger på nett. Skal komme tilbake med link om jeg finner den

 

Fant den: http://uit.no/ressurs/uit/mediebok/Labyrint0112/files/assets/downloads/publication.pdf

 

På side 46 og 47

Endret 2. oktober 2012 av Lykke Fryd ♥

[Anonym bruker]

Samsoving i flere år med fravær av sexliv hos foreldrene gir heller ikke noe godt utgangspunkt for barnet, siden foreldre mest sannsynlig blir skilt eller finner en elsker. Jeg samsov med min mor til langt ut i tenårene (utenlandsk, vi hadde ikke annen plass ellers), siden hun ikke ville dele seng med min far og vi kun hadde to senger. Jeg har ikke noe spesielt nært forhold til min mor av den grunn. Mine barn har sovet på eget rom fra de var bittesmå, mest fordi jeg våkner av det minste lille lyd og hadde krepert av å aldri sove i mange år, samtidig som de har ØNSKET å ha eget rom fra de var 3-4 år, litt privatliv er godt. Har aldri nektet dem å komme i senga mi når de hadde mareritt eller behov for kos midt på natta, men altså hovedregelen var at de sov på egne rom. Nekter å tro at de er psykisk og fysisk handicappet av den grunn.

Samsoving i flere år med fravær av sexliv hos foreldrene gir heller ikke noe godt utgangspunkt for barnet, siden foreldre mest sannsynlig blir skilt eller finner en elsker. Jeg samsov med min mor til langt ut i tenårene (utenlandsk, vi hadde ikke annen plass ellers), siden hun ikke ville dele seng med min far og vi kun hadde to senger. Jeg har ikke noe spesielt nært forhold til min mor av den grunn. Mine barn har sovet på eget rom fra de var bittesmå, mest fordi jeg våkner av det minste lille lyd og hadde krepert av å aldri sove i mange år, samtidig som de har ØNSKET å ha eget rom fra de var 3-4 år, litt privatliv er godt. Har aldri nektet dem å komme i senga mi når de hadde mareritt eller behov for kos midt på natta, men altså hovedregelen var at de sov på egne rom. Nekter å tro at de er psykisk og fysisk handicappet av den grunn.

Må bare nevne det ang fraværende sexliv... Går ann å ha sex i andre rom i huset enn på soverommet...bare for å informere.. Vi har i mange år bodd i leil med kun 1 soverom og måtte dele med junior.så vi måtte være kreative.. Nå som vi bor i en stØrre leil og junior har eget rom så er det nesten rart igjen å kunne ha sex på soverommet.. Var faktisk gØy å måtte bruke kreativiteten og "leke" sånn vi gjorde det fØr La ingen rom være urØrt

Vi har aldri hatt et så spenstig sexliv som etter at vi fikk barn! Nå prakitserers sex over hele huset fremfor "bare" i senge. Det skal vel også sies at etter at jeg sluttet på hormonspiral VET jeg hva det vil si å leve i et godt parforhold med masse sex! Sånn som vi hadde det fØr var ikke bra, med min manglende lyst og hans voksende irritasjon (og lem...) Sofaen er flittig brukt, godt ikke besØkende vet dette... Hehe! Synes forØvrig det hØres veldig usunt ut å sove med mammaen sin til man er tenåring

 

Men var ikke dere redde for å bli fersket på sofaen da? I tilfelle barna kom inn?

[studVest]

Samsoving her ville tatt knekken på oss begge. Både snupp og jeg trenger masse søvn for å være gode mennesker, om vi deler seng får vi ikke det. Da ingen sover og vi bli hakket dårligere mennesker. Hun har alltid sovet i egen seng. Og eget rom fra 11 uker. Hun er trygg og glad og jeg er våken f glad:)

 

Trenger også mye søvn! Vi sover sammen på dagen, og dessuten har vi king size-seng, så vi kan boltre oss på mye plass. Skal sies at jeg sleit litt den første tida før det gikk seg til, men beit tenna sammen...

[studVest]

Samsoving i flere år med fravær av sexliv hos foreldrene gir heller ikke noe godt utgangspunkt for barnet, siden foreldre mest sannsynlig blir skilt eller finner en elsker. Jeg samsov med min mor til langt ut i tenårene (utenlandsk, vi hadde ikke annen plass ellers), siden hun ikke ville dele seng med min far og vi kun hadde to senger. Jeg har ikke noe spesielt nært forhold til min mor av den grunn. Mine barn har sovet på eget rom fra de var bittesmå, mest fordi jeg våkner av det minste lille lyd og hadde krepert av å aldri sove i mange år, samtidig som de har ØNSKET å ha eget rom fra de var 3-4 år, litt privatliv er godt. Har aldri nektet dem å komme i senga mi når de hadde mareritt eller behov for kos midt på natta, men altså hovedregelen var at de sov på egne rom. Nekter å tro at de er psykisk og fysisk handicappet av den grunn.

Samsoving i flere år med fravær av sexliv hos foreldrene gir heller ikke noe godt utgangspunkt for barnet, siden foreldre mest sannsynlig blir skilt eller finner en elsker. Jeg samsov med min mor til langt ut i tenårene (utenlandsk, vi hadde ikke annen plass ellers), siden hun ikke ville dele seng med min far og vi kun hadde to senger. Jeg har ikke noe spesielt nært forhold til min mor av den grunn. Mine barn har sovet på eget rom fra de var bittesmå, mest fordi jeg våkner av det minste lille lyd og hadde krepert av å aldri sove i mange år, samtidig som de har ØNSKET å ha eget rom fra de var 3-4 år, litt privatliv er godt. Har aldri nektet dem å komme i senga mi når de hadde mareritt eller behov for kos midt på natta, men altså hovedregelen var at de sov på egne rom. Nekter å tro at de er psykisk og fysisk handicappet av den grunn.

Må bare nevne det ang fraværende sexliv... Går ann å ha sex i andre rom i huset enn på soverommet...bare for å informere.. Vi har i mange år bodd i leil med kun 1 soverom og måtte dele med junior.så vi måtte være kreative.. Nå som vi bor i en stØrre leil og junior har eget rom så er det nesten rart igjen å kunne ha sex på soverommet.. Var faktisk gØy å måtte bruke kreativiteten og "leke" sånn vi gjorde det fØr La ingen rom være urØrt

Vi har aldri hatt et så spenstig sexliv som etter at vi fikk barn! Nå prakitserers sex over hele huset fremfor "bare" i senge. Det skal vel også sies at etter at jeg sluttet på hormonspiral VET jeg hva det vil si å leve i et godt parforhold med masse sex! Sånn som vi hadde det fØr var ikke bra, med min manglende lyst og hans voksende irritasjon (og lem...) Sofaen er flittig brukt, godt ikke besØkende vet dette... Hehe! Synes forØvrig det hØres veldig usunt ut å sove med mammaen sin til man er tenåring

Men var ikke dere redde for å bli fersket på sofaen da? I tilfelle barna kom inn?

 

Har så små barn ennå, som hverken kan gå opp trappa eller komme seg ut av senga vår. Men når de vokser til blir det nok sex i senga igjen. De skal jo over i egen seng og på eget rom etterhvert (forhåpentligvis!) Savner å sove på armen til mannen, er mye kos i det.

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Samsoving her ville tatt knekken på oss begge. Både snupp og jeg trenger masse søvn for å være gode mennesker, om vi deler seng får vi ikke det. Da ingen sover og vi bli hakket dårligere mennesker. Hun har alltid sovet i egen seng. Og eget rom fra 11 uker. Hun er trygg og glad og jeg er våken f glad:)

Trenger også mye søvn! Vi sover sammen på dagen, og dessuten har vi king size-seng, så vi kan boltre oss på mye plass. Skal sies at jeg sleit litt den første tida før det gikk seg til, men beit tenna sammen...

 

Jeg sleit ikke første tiden og slapp å bite tennene sammen. Deilig =)

[studVest]

Du trenger ikke rettferdiggjøre ditt eget valg for noen! Men personlighetsfortsyrrelser utvikles nok på grunnlag av mer avvisning fra omsorgspersoner enn tidvis fravær og manglende samsoving.

Selvfølgelig ikke, ble bare inspirert av den tråden fra i går. Personlighetsforstyrrelse er en ganske vidtfavndende definisjon, bare så det er sagt. Men tror, i likehet med deg, at gode omsorgspersoner generelt veier opp for manglende samsoving. Det er imidlertid et tankekors at så mange i dagens samfunn lider av psykiske problemer...

Leste noe forskning ang. dette med økende psykiske problemer, angst og depresjon her for litt siden i et magasin fra univ. i Tromsø, Labyrint, der det sto om at psyken til menneske har stått stille i mange titusen år og klarer ikke å følge på den enorme utviklingen som har vært. Mindre sosialt samvær i dagens samfunn spiller også inn. Sto ganske mye om det. Prøver å finne artikkelen om den ligger på nett. Skal komme tilbake med link om jeg finner den Fant den: http://uit.no/ressurs/uit/mediebok/Labyrint0112/files/assets/downloads/publication.pdf På side 46 og 47

 

Nettopp! Psyken vår er lite forandret, vi er ganske så like sjimpansene på dette området! Bjørn Grinde tok også opp det med sosialt samvær etc.

[studVest]

Samsoving her ville tatt knekken på oss begge. Både snupp og jeg trenger masse søvn for å være gode mennesker, om vi deler seng får vi ikke det. Da ingen sover og vi bli hakket dårligere mennesker. Hun har alltid sovet i egen seng. Og eget rom fra 11 uker. Hun er trygg og glad og jeg er våken f glad:)

Trenger også mye søvn! Vi sover sammen på dagen, og dessuten har vi king size-seng, så vi kan boltre oss på mye plass. Skal sies at jeg sleit litt den første tida før det gikk seg til, men beit tenna sammen...

Jeg sleit ikke første tiden og slapp å bite tennene sammen. Deilig =)

 

Forsøkte å ha henne i egen seng, men da ble det bare verre for både henne og meg, så det var ikke et alternativ for oss. Gullet sover også på armen til mannen om natta, så sånn annenhver natt ligger jeg helt mutters alene på min side

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Samsoving her ville tatt knekken på oss begge. Både snupp og jeg trenger masse søvn for å være gode mennesker, om vi deler seng får vi ikke det. Da ingen sover og vi bli hakket dårligere mennesker. Hun har alltid sovet i egen seng. Og eget rom fra 11 uker. Hun er trygg og glad og jeg er våken f glad:)

Trenger også mye søvn! Vi sover sammen på dagen, og dessuten har vi king size-seng, så vi kan boltre oss på mye plass. Skal sies at jeg sleit litt den første tida før det gikk seg til, men beit tenna sammen...

Jeg sleit ikke første tiden og slapp å bite tennene sammen. Deilig =)

Forsøkte å ha henne i egen seng, men da ble det bare verre for både henne og meg, så det var ikke et alternativ for oss. Gullet sover også på armen til mannen om natta, så sånn annenhver natt ligger jeg helt mutters alene på min side

 

Nettopp. Alle babyer er foskjellige. Så derfor litt bastant hovedinnlegg.

Men flott dette funker for dere. Jeg tenkte det er lett å venne en liten en til å sove i egen seng kontra en 3 åring. Og da er det vel lett å bli usikker om 3 åringen plutselig må inn på både eget rom og seng.. hørt så mye skrekk historier der, så turte ikke ta den risken siden jeg er alene i tilegg.

 

Men hver sin baby..

[Gjest Heartbroken]

Tidene forandrer seg. Da jeg var baby skulle man ammes hver tredje time uansett. Om baby gråt i 2,5 t var det greit for hvis man ammet ofter fikk baby knip. Nå har man gått bort fra det pga tanken om at babyer krever mat når det trenger det.

 

På samme måte kan man se på hva som skjer i naturen når det gjelder samsoving. De små dyreungene ligger tett inntil mor når de er små for så å gradvis klare seg selv.

 

Jeg tror vi kan lære mye om trygghet og samspill ved å studere naturen litt. Dyr gjør det som faller naturlig da de hverken har Internett eller andre som forteller hva og hvordan man bør behandle barna sine.

 

De fleste barn jeg kjenner til som har samsovet slutter på eget initiativ rundt 3-5 års alderen.

[studVest]

Samsoving her ville tatt knekken på oss begge. Både snupp og jeg trenger masse søvn for å være gode mennesker, om vi deler seng får vi ikke det. Da ingen sover og vi bli hakket dårligere mennesker. Hun har alltid sovet i egen seng. Og eget rom fra 11 uker. Hun er trygg og glad og jeg er våken f glad:)

Trenger også mye søvn! Vi sover sammen på dagen, og dessuten har vi king size-seng, så vi kan boltre oss på mye plass. Skal sies at jeg sleit litt den første tida før det gikk seg til, men beit tenna sammen...

Jeg sleit ikke første tiden og slapp å bite tennene sammen. Deilig =)

Forsøkte å ha henne i egen seng, men da ble det bare verre for både henne og meg, så det var ikke et alternativ for oss. Gullet sover også på armen til mannen om natta, så sånn annenhver natt ligger jeg helt mutters alene på min side

Nettopp. Alle babyer er foskjellige. Så derfor litt bastant hovedinnlegg. Men flott dette funker for dere. Jeg tenkte det er lett å venne en liten en til å sove i egen seng kontra en 3 åring. Og da er det vel lett å bli usikker om 3 åringen plutselig må inn på både eget rom og seng.. hørt så mye skrekk historier der, så turte ikke ta den risken siden jeg er alene i tilegg. Men hver sin baby..

 

Prøver jo å bruke begrep som "tror" o.l. for å ikke virke for bastant, men kan sikkert blir flinkere! Dessverre er det veldig ofte slik at det ideelle ikke er gjennomførbart av ulik årsaker. Men da er andre faktorerer desto viktigere. At du er en kjærlig og god mor vil sikkert veie opp det biologene mener er nødvendig omsorg for spedbarn

[studVest]

Tidene forandrer seg. Da jeg var baby skulle man ammes hver tredje time uansett. Om baby gråt i 2,5 t var det greit for hvis man ammet ofter fikk baby knip. Nå har man gått bort fra det pga tanken om at babyer krever mat når det trenger det. På samme måte kan man se på hva som skjer i naturen når det gjelder samsoving. De små dyreungene ligger tett inntil mor når de er små for så å gradvis klare seg selv. Jeg tror vi kan lære mye om trygghet og samspill ved å studere naturen litt. Dyr gjør det som faller naturlig da de hverken har Internett eller andre som forteller hva og hvordan man bør behandle barna sine. De fleste barn jeg kjenner til som har samsovet slutter på eget initiativ rundt 3-5 års alderen.

 

Godt innspill det der med å se til naturen

 

Tror vi har distansert oss fra naturen i for stor grad, jeg. Konsekvensene er kanskje ikke så synlige der og da, så derfor fortsetter vi i samme tralten..

[Anonym bruker]

Tidene forandrer seg. Da jeg var baby skulle man ammes hver tredje time uansett. Om baby gråt i 2,5 t var det greit for hvis man ammet ofter fikk baby knip. Nå har man gått bort fra det pga tanken om at babyer krever mat når det trenger det. På samme måte kan man se på hva som skjer i naturen når det gjelder samsoving. De små dyreungene ligger tett inntil mor når de er små for så å gradvis klare seg selv. Jeg tror vi kan lære mye om trygghet og samspill ved å studere naturen litt. Dyr gjør det som faller naturlig da de hverken har Internett eller andre som forteller hva og hvordan man bør behandle barna sine. De fleste barn jeg kjenner til som har samsovet slutter på eget initiativ rundt 3-5 års alderen.

 

Dyr dreper også sitt eget avkom hvis de blir stresset. Dyrefedre forlater som regel mor og ungene etter at disse er født. eller allerede når befruktningen har skjedd. Slik at mor er nødt til å skaffe mat, bygge hi og ta vare på ungene sine alene. Og alt sammen er naturlig. Jeg tror ikke man bør sammenligne mennesker for mye med dyrene...

[Anonym bruker]

For noen så funker samsoving, og for andre funker det ikke. Det viktigste er ikke at babyen sover med foreldrene om natta, men at babyen gjevnt over hele dagen\døgnet får kroppskontakt og nærhet. Det må ikke nødvendigvis skje om natta i samme seng.

 

Vi turde aldri å samsove med førstemann og vegrer oss for å sove med andremann. Livredd for å rulle på barnet, eller at han skal havne nedi en gropp i madrassen. Pleier og å bli ganske varmt. På dagen derimot har vi masse kroppskontakt, de første ukene gjorde vi ikke annet enn å sitte med lite klær å gi han masse varme og trygghet. Om natten sov han i sprinkelseng på rommet vårt uten problemer.

 

 

Vi samsover i perioder der han er syk, eller lignende, men som regel så sover ingen av oss godt da. Allikavel er han en trygg og har det godt!

[Gjest Miryks]

Takk og lov så gjør vi det som vi føler funker og er best våre barn og oss, i stedet for å følge alt av anbefalinger fra "eksperter"....

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Samsoving her ville tatt knekken på oss begge. Både snupp og jeg trenger masse søvn for å være gode mennesker, om vi deler seng får vi ikke det. Da ingen sover og vi bli hakket dårligere mennesker. Hun har alltid sovet i egen seng. Og eget rom fra 11 uker. Hun er trygg og glad og jeg er våken f glad:)

Trenger også mye søvn! Vi sover sammen på dagen, og dessuten har vi king size-seng, så vi kan boltre oss på mye plass. Skal sies at jeg sleit litt den første tida før det gikk seg til, men beit tenna sammen...

Jeg sleit ikke første tiden og slapp å bite tennene sammen. Deilig =)

Forsøkte å ha henne i egen seng, men da ble det bare verre for både henne og meg, så det var ikke et alternativ for oss. Gullet sover også på armen til mannen om natta, så sånn annenhver natt ligger jeg helt mutters alene på min side

Nettopp. Alle babyer er foskjellige. Så derfor litt bastant hovedinnlegg. Men flott dette funker for dere. Jeg tenkte det er lett å venne en liten en til å sove i egen seng kontra en 3 åring. Og da er det vel lett å bli usikker om 3 åringen plutselig må inn på både eget rom og seng.. hørt så mye skrekk historier der, så turte ikke ta den risken siden jeg er alene i tilegg. Men hver sin baby..

Prøver jo å bruke begrep som "tror" o.l. for å ikke virke for bastant, men kan sikkert blir flinkere! Dessverre er det veldig ofte slik at det ideelle ikke er gjennomførbart av ulik årsaker. Men da er andre faktorerer desto viktigere. At du er en kjærlig og god mor vil sikkert veie opp det biologene mener er nødvendig omsorg for spedbarn

 

Sorry er litt sliten i dag har en ræva dag, så er vel litt på offensiven sorry for det..

 

Ja jeg føler hun får det hun trenger, vi koser alltid masse og jeg tar emg tid til henne. Vi er liksom knoll og tott her i heimen, gjør alt sammen. Lager mat, går på do (kunne godt hatt litt mer privatliv der, men) så sitter hun mye på fanget i gyngestolen og ser på menneskene som går forbi ute. Jeg hadde vært redd for å mose henne om vi delte seng. men jeg er kjærlig og elsker henne over alt og det viktigste i mitt liv er hennes trygghet =)

[studVest]

Samsoving her ville tatt knekken på oss begge. Både snupp og jeg trenger masse søvn for å være gode mennesker, om vi deler seng får vi ikke det. Da ingen sover og vi bli hakket dårligere mennesker. Hun har alltid sovet i egen seng. Og eget rom fra 11 uker. Hun er trygg og glad og jeg er våken f glad:)

Trenger også mye søvn! Vi sover sammen på dagen, og dessuten har vi king size-seng, så vi kan boltre oss på mye plass. Skal sies at jeg sleit litt den første tida før det gikk seg til, men beit tenna sammen...

Jeg sleit ikke første tiden og slapp å bite tennene sammen. Deilig =)

Forsøkte å ha henne i egen seng, men da ble det bare verre for både henne og meg, så det var ikke et alternativ for oss. Gullet sover også på armen til mannen om natta, så sånn annenhver natt ligger jeg helt mutters alene på min side

Nettopp. Alle babyer er foskjellige. Så derfor litt bastant hovedinnlegg. Men flott dette funker for dere. Jeg tenkte det er lett å venne en liten en til å sove i egen seng kontra en 3 åring. Og da er det vel lett å bli usikker om 3 åringen plutselig må inn på både eget rom og seng.. hørt så mye skrekk historier der, så turte ikke ta den risken siden jeg er alene i tilegg. Men hver sin baby..

Prøver jo å bruke begrep som "tror" o.l. for å ikke virke for bastant, men kan sikkert blir flinkere! Dessverre er det veldig ofte slik at det ideelle ikke er gjennomførbart av ulik årsaker. Men da er andre faktorerer desto viktigere. At du er en kjærlig og god mor vil sikkert veie opp det biologene mener er nødvendig omsorg for spedbarn

Sorry er litt sliten i dag har en ræva dag, så er vel litt på offensiven sorry for det.. Ja jeg føler hun får det hun trenger, vi koser alltid masse og jeg tar emg tid til henne. Vi er liksom knoll og tott her i heimen, gjør alt sammen. Lager mat, går på do (kunne godt hatt litt mer privatliv der, men) så sitter hun mye på fanget i gyngestolen og ser på menneskene som går forbi ute. Jeg hadde vært redd for å mose henne om vi delte seng. men jeg er kjærlig og elsker henne over alt og det viktigste i mitt liv er hennes trygghet =)

 

Synes det høres ut som om datteren din har det heeelt superdupert!

[Sli1]

Handler ikke om at man skal være streng med barna, det handler om å skape gode vaner fra de er små.. Å sove i seng med mamma og pappa til man er 1,2,3 år syns ikke jeg høres ut som en god vane..

[Anonym bruker]

Handler ikke om at man skal være streng med barna, det handler om å skape gode vaner fra de er små.. å sove i seng med mamma og pappa til man er 1,2,3 år syns ikke jeg høres ut som en god vane..

 

Hvorfor det? Så lenge foreldrene og barnet er med på det. Vi har gjort det, og ungene hadde egen seng og eget rom, men sov med oss på natta. Da de var rundt 3 har de selv ønsket å sove på eget rom. Synes det har vært fint for oss.

 

Andre velger annerledes, og jeg mener at så lenge ungene sovner fint i sin seng og virker trygge og avslappet, er det ingen problem med egen seng fra dag en. Men alle trenger ikke å gjøre alt likt for at noe skal være en god vane.

 

Uansett tror jeg det er mer skadelig med voksne som er avvisende og opptatt med sitt, uten å være til stede for barna på dagtid.

[Tigerpote]

Samsoving er ikke noe for meg. Jeg liker heller ikke å amme liggende, for da er det fort gjort at jeg sovner, og at babyen blir liggende på siden, helt inntil meg. Noe som ikke er en ideell sovestilling for ham. Han får heller ikke rapet.

 

Jeg har imidlertid alltid hatt babyen på mitt rom, største fikk eget rom da hun var drøye 2 år. Hun får sove/slumre i min seng fra morgenkvisten og når hun er syk, men ellers følger jeg henne tilbake til egen seng. Vi sover mye bedre alene begge to, og for min egen del er det bare i sengen at jeg kan være alene og få et pusterom. Jeg har behov for å være litt alene også.

[Anonym bruker]

Jeg fikk aldri sove med mine foreldre, vi fikk omtrent ikke komme over dørterskelen til soverommet deres. I tillegg kan jeg ikke huske at de sa de var glad i meg.

Vi har aldri hatt et nært forhold, og jeg har slitt med depresjoner i ung, voksen alder, og jeg er en grunnleggende usikker og sjenert som person, selv om det ikke vises så godt lenger.

 

Mye som stemmer for meg. og som mor er jeg veldig varm og vil skape trygghet, og kommer ungen inn til oss på natta blir han der