Applaus til alenemødre!

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Pga skiftjobbende mann har jeg nok barna alene mer enn den gjennomsnittlige alenemor som ofte har barnefri en dag i uka og annenhver helg. Synes det går helt strålende jeg, og er sjeleglad for at jeg slipper å sende barna bort annenhver helg, jul og ferie... DET synes jeg det står respekt av! Hadde grini hver gang tror jeg.

Ute etter å provosere? Hadde jeg vært i din situasjon, og mine barn nesten ikke ser sin far, så ville det jo faktisk vært bedre å gjøre det slutt med barnefar så han kanskje blir mer opptatt av å se sine barn enn å jobbe. Og hvorfor grine? De skal jo til sin far, som de (sannsynligvis/forhåpentligvis) forguder. Så nei, det står ikke mye respekt ut fra valget ditt om å være sammen med barnefar når han knapt ser barna. Han hadde sikkert vært mer hjemme hadde ikke dere vært sammen lenger, og dermed hadde han sett barna mer. Barna ville vunnet. Hilsen alenemor som gladelig "deler" mitt og barnefars barn med....tatatata... jepp, barnefar og hans familie. Fordi jeg VET at vår datter har godt med å bli kjent med farssiden av familien også.

Jøss, du må da være ekstremt vrang i vilja for å klare å bli provosert av innlegget mitt? For det første: som så mange mødre, spesielt i helse- og omsorgsyrker, så er det mange menn som jobber skift; helger, kvelder og netter. Artig at du mer enn antyder at min mann er en dårlig far fordi han jobber og forsørger familien sin. Du vet ikke en dritt om hvor mye min mann ser sine barn, her tolker du helt fritt. Mannen min ser barna sine mye han. Takket være hans arbeidstider får barna våre korte dager i barnehagen og flere fridager, til tross for at vi begge jobber 100 %. Så kom ikke her å påstå at min mann er "mer opptatt av å jobbe enn å se sine egne barn". Poenget mitt var at jeg, pga av hans arbeidstider, har barna veldig mye alene, på kvelder, netter og i helger. Og selv når mannen min ikke er på jobb, så er jeg jo fremdeles med barna. Og JA, jeg synes det går helt fint å ha barna så mye alene. Og JEG ville ha slitt mere med å ikke kunne se barna mine annenhvert helg, jul og ferie. Ikke fordi de da skulle vært hos faren sin, men fordi JEG ville ha savnet dem. Synd for deg hvis det er så voldsomt provoserende.

Du motsier deg selv. Først pappaen ser barna så sjeldent at du seriøst mener du er mer alene med barna enn en alenemor. Så, pappaen ser de masse og de har korte bhg dager og han er me med de. Dette var skryt til alenemødre ikle prøv å få symp du ved å provosere. For så å forsvare den mannen din som enten ser barna så lite at du praktisk talt er alenemor, eller den mannen som ser barna Så mye! Bestem deg. Ja det var er provoserende innlegg

Det er litt artig at du, som i tide og utide er ute med fingeren din og kritiserer folk for ikke å klare å lese og forstå innlegg, så til de grader hopper uti det selv med rompa først. Jeg har aldri påstått at min samboer ser barna sjeldent. Det er noe du og andre har funnet på helt av dere selv. Det jeg HAR sagt, er at jeg har barna alene veldig mye, langt mer enn mine single venninner som har fri minimum annenhver helg og en dag eller to midt i uka. Det er gjerne sånn ser du, i familier der mor og far jobber til forskjellige tider. Så ja, jeg tør påstå at jeg er mer alene med barna enn mange alenemødre. Og jeg synes det går helt fint. Så om det provoserer deg at jeg ikke deltar i nesegrus beundring over alenemødre på generelt grunnlag, kun fordi de har barna mye alene, så får ikke jeg gjort så mye med det. Om det er noen trøst for deg så er jeg full av beundring ovenfor alle foreldre, mødre som fedre, single som i parforhold, som gjør det beste for barna sine. Om du føler deg truffet av den beskrivelsen, så er det kanskje ok, for da fikk du litt skryt i dag fordet? For øvrig var jeg ikke ute etter sympati. Nok en ting du tolker fritt ut i fra egen ville fantasi. Som i de fleste andre tråder så kommer gjerne folk med egne erfaringer for å bringe litt nyanser inn. Men jeg forstår at det blir provoserende for deg som mente at denne tråden utelukkende skulle inneholde uforebeholden beundring. Som nevnt tidligere synes jeg det går helt fint å i praksis være alenemor i lange perioder, og jeg er veldig glad for at jeg får se barna mine hver eneste dag, med eller uten far til stede. Hvordan du får det til å bli at jeg er ute etter sympati er ganske mystisk.

tidenes comeback! hehe jaja det er samme for meg. Jeg syntes bare det du skrev var fryktelig poengløst og virket som et behov for å heve deg selv. Siden du som gift/ samboer hadde et behov for å påpeke at du er mer alene med barna dine enn en alenemor. Jeg var frem til august alene med datteren min 24/7 med unntak av en kveld i ny og ne i mnd kanskje. Så da er jeg imponert over at du i det hele tatt klarer å få skvist inn at mannen din ser barna. Imponerende timeplan dere har med så mange timer =) Neida altså flott jeg kritiserer ikke det, men syntes det du skrev var rart. men skjønner det er ikke barna som aldri ser pappaen sin, det er du som aldri ser mannen din. Når han jobber er du med barn og vice versa. Så dere har et typisk 50/50% hjem altså, bare der mor og far bor sammen. got it =)

Vel, jeg hadde altså ikke et behov for å hevde meg selv. Kanskje var innlegget mitt rart, men det er ikke nødvendig å trekke så mange rare slutninger ut av det av den grunn. Og for å benekte enda en slutning du trekker ut av absolutt ingenting: jeg og mannen min"bor ikke bare sammen". Synes det er ganske frekt av deg å påstå det, litt sånn underforstått at forholdet vårt og hverdagen vår suger. Vi har et godt liv, som vi har valgt selv. Og med unntak av hver tredje uke så ser jeg mannen min nesten hver dag. Etter at barna har lagt seg. Og det går helt fint det også Er veldig mange som har det som oss. Tenk deg alle de som jobber skift i helse- og omsorg og andre yrket. Tenk alle de som har menn eller koner som er borte ukesvis på plattform eller på sjøen. Vi får det til vi også, uten at vi definerer forholdene våre til at vi "bare bor sammen".

Tror deg jeg, bare skjønner ikke hvordan han kan både se deg og barna så himla mye når du er mer alene med barna dine enn den gjennomsnitlige alenemor...

Nå må du slutte å legge ord i munnen min og trekke ville slutninger altså. Jeg har aldri sagt at han ser verken meg eller barna "så himla mye". Jeg har motsagt påstanden om at han "aldri ser barna sine", og påstanden om at vi i praksis "bare bor sammen". Jeg gidder ikke å komme med detaljerte beskrivelser av hverdagene våre time for time eller legge ut skiftplan. Kort oppsummert: ofte har han barna 3-4 timer på dagtid mens jeg er på jobb (stort sett samme antall timer folk med dagjobb ser barna på kvelden). Med noen variasjoner. Noen uker ser han barna mer, andre mindre. Mange helger jobber han natt og sover derfor hele dagen lørdag og søndag, men tar dette igjen ved å ha barna hjemme på dagtid når han har fri i uka (og jeg er på jobb). Totalt sett vil jeg tro han ser barna sine langt mer enn samværsfedre, langt mer enn fedre med dagjobb som jobber overtid, mer enn fedre som driver med fritidsaktiviteter etter jobb, og mindre enn hjemmeværende fedre eller fedre som er hjemme fra jobb kl. 1600 mandag til fredag. Sånn må det nesten bli hos oss. Det fører altså til at jeg er mye alene med barna. I en ideell verden skulle vi gjerne vært hjemmeværende begge to eller jobbet redusert, men det går ikke nå. Og selv om noen her inne vil ha det til at mannen min er en slask som aldri ser barna sine, og jeg og mannen har et tomt forhold der vi kun bor sammen, så har i altså et fint liv. Ikke perfekt, men vi gjør det beste ut av den hverdagen vi har. Og vi har tre fine, veltilpassede barn som får mye tid med foreldrene sine.

Jeg tror dere har en flott løsning som fungerer for dere. men hang meg opp i at du som har en mann som ser barna såpass ofte og som selv jobber og ikke er med de 24/7 klarer å komme med utagnet om at du er mer alene med barna dine enn en alenemor i praksiss. For det stemmer jo selvsagt ikke!

Hvordan kan du påstå at det ikke stemmer? Det at mannen min er med barna på dagtid betyr jo nødvendigvis at jeg har dem alene etter jobb og i helger. Akkurat som alenemødre har barna alene etter at barna er hentet i barnehagen. De fleste alenemødre med ekser som har samvær har barnefri minst to dager i uka. Det har ikke jeg. Og IGJEN: jeg er ikke ute etter sympati pga dette. Noe av poenget i det første innlegget mitt var, at ut i fra min erfaring med å ha barna mine mye alene, så er det ikke alenetid med barna jeg ville ansett som et problem som alenemor. Heller det å se barna mine for lite.

 

Jo det har du. du sier jo mannen din er hjemme med de når han er fri, og ser jo barne hver dag 3-4 timer.

 

Veldig få samværspappaer ser barna hver dag. Men herregud jeg driter i det.

 

GREIT du er mer alenemor enn alle andre alenemødre! Godt gift alenemor med en pappa som stiller opp for de og ser de som regel her dag, er med de hele dagen når han har fri.. Ja klart det du er MEGA alenemor! Søk stønader hos NAV tror du har krav på en del der ja... jeeeses

[Anonym bruker]

Pga skiftjobbende mann har jeg nok barna alene mer enn den gjennomsnittlige alenemor som ofte har barnefri en dag i uka og annenhver helg. Synes det går helt strålende jeg, og er sjeleglad for at jeg slipper å sende barna bort annenhver helg, jul og ferie... DET synes jeg det står respekt av! Hadde grini hver gang tror jeg.

Ute etter å provosere? Hadde jeg vært i din situasjon, og mine barn nesten ikke ser sin far, så ville det jo faktisk vært bedre å gjøre det slutt med barnefar så han kanskje blir mer opptatt av å se sine barn enn å jobbe. Og hvorfor grine? De skal jo til sin far, som de (sannsynligvis/forhåpentligvis) forguder. Så nei, det står ikke mye respekt ut fra valget ditt om å være sammen med barnefar når han knapt ser barna. Han hadde sikkert vært mer hjemme hadde ikke dere vært sammen lenger, og dermed hadde han sett barna mer. Barna ville vunnet. Hilsen alenemor som gladelig "deler" mitt og barnefars barn med....tatatata... jepp, barnefar og hans familie. Fordi jeg VET at vår datter har godt med å bli kjent med farssiden av familien også.

Jøss, du må da være ekstremt vrang i vilja for å klare å bli provosert av innlegget mitt? For det første: som så mange mødre, spesielt i helse- og omsorgsyrker, så er det mange menn som jobber skift; helger, kvelder og netter. Artig at du mer enn antyder at min mann er en dårlig far fordi han jobber og forsørger familien sin. Du vet ikke en dritt om hvor mye min mann ser sine barn, her tolker du helt fritt. Mannen min ser barna sine mye han. Takket være hans arbeidstider får barna våre korte dager i barnehagen og flere fridager, til tross for at vi begge jobber 100 %. Så kom ikke her å påstå at min mann er "mer opptatt av å jobbe enn å se sine egne barn". Poenget mitt var at jeg, pga av hans arbeidstider, har barna veldig mye alene, på kvelder, netter og i helger. Og selv når mannen min ikke er på jobb, så er jeg jo fremdeles med barna. Og JA, jeg synes det går helt fint å ha barna så mye alene. Og JEG ville ha slitt mere med å ikke kunne se barna mine annenhvert helg, jul og ferie. Ikke fordi de da skulle vært hos faren sin, men fordi JEG ville ha savnet dem. Synd for deg hvis det er så voldsomt provoserende.

Du motsier deg selv. Først pappaen ser barna så sjeldent at du seriøst mener du er mer alene med barna enn en alenemor. Så, pappaen ser de masse og de har korte bhg dager og han er me med de. Dette var skryt til alenemødre ikle prøv å få symp du ved å provosere. For så å forsvare den mannen din som enten ser barna så lite at du praktisk talt er alenemor, eller den mannen som ser barna Så mye! Bestem deg. Ja det var er provoserende innlegg

Det er litt artig at du, som i tide og utide er ute med fingeren din og kritiserer folk for ikke å klare å lese og forstå innlegg, så til de grader hopper uti det selv med rompa først. Jeg har aldri påstått at min samboer ser barna sjeldent. Det er noe du og andre har funnet på helt av dere selv. Det jeg HAR sagt, er at jeg har barna alene veldig mye, langt mer enn mine single venninner som har fri minimum annenhver helg og en dag eller to midt i uka. Det er gjerne sånn ser du, i familier der mor og far jobber til forskjellige tider. Så ja, jeg tør påstå at jeg er mer alene med barna enn mange alenemødre. Og jeg synes det går helt fint. Så om det provoserer deg at jeg ikke deltar i nesegrus beundring over alenemødre på generelt grunnlag, kun fordi de har barna mye alene, så får ikke jeg gjort så mye med det. Om det er noen trøst for deg så er jeg full av beundring ovenfor alle foreldre, mødre som fedre, single som i parforhold, som gjør det beste for barna sine. Om du føler deg truffet av den beskrivelsen, så er det kanskje ok, for da fikk du litt skryt i dag fordet? For øvrig var jeg ikke ute etter sympati. Nok en ting du tolker fritt ut i fra egen ville fantasi. Som i de fleste andre tråder så kommer gjerne folk med egne erfaringer for å bringe litt nyanser inn. Men jeg forstår at det blir provoserende for deg som mente at denne tråden utelukkende skulle inneholde uforebeholden beundring. Som nevnt tidligere synes jeg det går helt fint å i praksis være alenemor i lange perioder, og jeg er veldig glad for at jeg får se barna mine hver eneste dag, med eller uten far til stede. Hvordan du får det til å bli at jeg er ute etter sympati er ganske mystisk.

tidenes comeback! hehe jaja det er samme for meg. Jeg syntes bare det du skrev var fryktelig poengløst og virket som et behov for å heve deg selv. Siden du som gift/ samboer hadde et behov for å påpeke at du er mer alene med barna dine enn en alenemor. Jeg var frem til august alene med datteren min 24/7 med unntak av en kveld i ny og ne i mnd kanskje. Så da er jeg imponert over at du i det hele tatt klarer å få skvist inn at mannen din ser barna. Imponerende timeplan dere har med så mange timer =) Neida altså flott jeg kritiserer ikke det, men syntes det du skrev var rart. men skjønner det er ikke barna som aldri ser pappaen sin, det er du som aldri ser mannen din. Når han jobber er du med barn og vice versa. Så dere har et typisk 50/50% hjem altså, bare der mor og far bor sammen. got it =)

Vel, jeg hadde altså ikke et behov for å hevde meg selv. Kanskje var innlegget mitt rart, men det er ikke nødvendig å trekke så mange rare slutninger ut av det av den grunn. Og for å benekte enda en slutning du trekker ut av absolutt ingenting: jeg og mannen min"bor ikke bare sammen". Synes det er ganske frekt av deg å påstå det, litt sånn underforstått at forholdet vårt og hverdagen vår suger. Vi har et godt liv, som vi har valgt selv. Og med unntak av hver tredje uke så ser jeg mannen min nesten hver dag. Etter at barna har lagt seg. Og det går helt fint det også Er veldig mange som har det som oss. Tenk deg alle de som jobber skift i helse- og omsorg og andre yrket. Tenk alle de som har menn eller koner som er borte ukesvis på plattform eller på sjøen. Vi får det til vi også, uten at vi definerer forholdene våre til at vi "bare bor sammen".

Tror deg jeg, bare skjønner ikke hvordan han kan både se deg og barna så himla mye når du er mer alene med barna dine enn den gjennomsnitlige alenemor...

Nå må du slutte å legge ord i munnen min og trekke ville slutninger altså. Jeg har aldri sagt at han ser verken meg eller barna "så himla mye". Jeg har motsagt påstanden om at han "aldri ser barna sine", og påstanden om at vi i praksis "bare bor sammen". Jeg gidder ikke å komme med detaljerte beskrivelser av hverdagene våre time for time eller legge ut skiftplan. Kort oppsummert: ofte har han barna 3-4 timer på dagtid mens jeg er på jobb (stort sett samme antall timer folk med dagjobb ser barna på kvelden). Med noen variasjoner. Noen uker ser han barna mer, andre mindre. Mange helger jobber han natt og sover derfor hele dagen lørdag og søndag, men tar dette igjen ved å ha barna hjemme på dagtid når han har fri i uka (og jeg er på jobb). Totalt sett vil jeg tro han ser barna sine langt mer enn samværsfedre, langt mer enn fedre med dagjobb som jobber overtid, mer enn fedre som driver med fritidsaktiviteter etter jobb, og mindre enn hjemmeværende fedre eller fedre som er hjemme fra jobb kl. 1600 mandag til fredag. Sånn må det nesten bli hos oss. Det fører altså til at jeg er mye alene med barna. I en ideell verden skulle vi gjerne vært hjemmeværende begge to eller jobbet redusert, men det går ikke nå. Og selv om noen her inne vil ha det til at mannen min er en slask som aldri ser barna sine, og jeg og mannen har et tomt forhold der vi kun bor sammen, så har i altså et fint liv. Ikke perfekt, men vi gjør det beste ut av den hverdagen vi har. Og vi har tre fine, veltilpassede barn som får mye tid med foreldrene sine.

Jeg tror dere har en flott løsning som fungerer for dere. men hang meg opp i at du som har en mann som ser barna såpass ofte og som selv jobber og ikke er med de 24/7 klarer å komme med utagnet om at du er mer alene med barna dine enn en alenemor i praksiss. For det stemmer jo selvsagt ikke!

Hvordan kan du påstå at det ikke stemmer? Det at mannen min er med barna på dagtid betyr jo nødvendigvis at jeg har dem alene etter jobb og i helger. Akkurat som alenemødre har barna alene etter at barna er hentet i barnehagen. De fleste alenemødre med ekser som har samvær har barnefri minst to dager i uka. Det har ikke jeg. Og IGJEN: jeg er ikke ute etter sympati pga dette. Noe av poenget i det første innlegget mitt var, at ut i fra min erfaring med å ha barna mine mye alene, så er det ikke alenetid med barna jeg ville ansett som et problem som alenemor. Heller det å se barna mine for lite.

 

Jo det har du. du sier jo mannen din er hjemme med de når han er fri, og ser jo barne hver dag 3-4 timer.

 

Veldig få samværspappaer ser barna hver dag. Men herregud jeg driter i det.

 

GREIT du er mer alenemor enn alle andre alenemødre! Godt gift alenemor med en pappa som stiller opp for de og ser de som regel her dag, er med de hele dagen når han har fri.. Ja klart det du er MEGA alenemor! Søk stønader hos NAV tror du har krav på en del der ja... jeeeses

Nå er du jo bare usaklig.

Åpenbart at jeg har provosert deg noe voldsomt, når alt du har å komme med er usakligheter og påstander hentet fra ditt eget hode. (Du klarte det forresten i dette innlegget også. Jeg har aldri vært gift Og mannen min er aldri med barna "hele dagen"). Har heller aldri påstått at jeg er "mer alenemor enn alle andre alenemødre". Makan, hvor tar du det fra...

 

Som jeg har prøvd å få inn gjentatte ganger: at min mann har barna 3-4 timer på dagtid betyr vel ikke at jeg IKKE har dem alene ellers? Er ikke du alenemor fordi dattera di blir passet i barnehagen på dagtid? I praksis har vi det jo helt likt: vi har begge barna alene etter jobb og frem til de er i seng. Du har fri annenhver helg, jeg har dem hver helg, med eller uten far til stede. I praksis har vi sikkert barna like mye alene begge to. Derfor mener jeg at jg kan ha en mening om hvordan det er å være mye alene med barn.

 

Og jeg mener altså det er uproblematisk. Så kan du bli så provosert av det at du må ty til usakligheter og finne opp ting om meg og min familie så mye du gidder.

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Pga skiftjobbende mann har jeg nok barna alene mer enn den gjennomsnittlige alenemor som ofte har barnefri en dag i uka og annenhver helg. Synes det går helt strålende jeg, og er sjeleglad for at jeg slipper å sende barna bort annenhver helg, jul og ferie... DET synes jeg det står respekt av! Hadde grini hver gang tror jeg.

Ute etter å provosere? Hadde jeg vært i din situasjon, og mine barn nesten ikke ser sin far, så ville det jo faktisk vært bedre å gjøre det slutt med barnefar så han kanskje blir mer opptatt av å se sine barn enn å jobbe. Og hvorfor grine? De skal jo til sin far, som de (sannsynligvis/forhåpentligvis) forguder. Så nei, det står ikke mye respekt ut fra valget ditt om å være sammen med barnefar når han knapt ser barna. Han hadde sikkert vært mer hjemme hadde ikke dere vært sammen lenger, og dermed hadde han sett barna mer. Barna ville vunnet. Hilsen alenemor som gladelig "deler" mitt og barnefars barn med....tatatata... jepp, barnefar og hans familie. Fordi jeg VET at vår datter har godt med å bli kjent med farssiden av familien også.

Jøss, du må da være ekstremt vrang i vilja for å klare å bli provosert av innlegget mitt? For det første: som så mange mødre, spesielt i helse- og omsorgsyrker, så er det mange menn som jobber skift; helger, kvelder og netter. Artig at du mer enn antyder at min mann er en dårlig far fordi han jobber og forsørger familien sin. Du vet ikke en dritt om hvor mye min mann ser sine barn, her tolker du helt fritt. Mannen min ser barna sine mye han. Takket være hans arbeidstider får barna våre korte dager i barnehagen og flere fridager, til tross for at vi begge jobber 100 %. Så kom ikke her å påstå at min mann er "mer opptatt av å jobbe enn å se sine egne barn". Poenget mitt var at jeg, pga av hans arbeidstider, har barna veldig mye alene, på kvelder, netter og i helger. Og selv når mannen min ikke er på jobb, så er jeg jo fremdeles med barna. Og JA, jeg synes det går helt fint å ha barna så mye alene. Og JEG ville ha slitt mere med å ikke kunne se barna mine annenhvert helg, jul og ferie. Ikke fordi de da skulle vært hos faren sin, men fordi JEG ville ha savnet dem. Synd for deg hvis det er så voldsomt provoserende.

Du motsier deg selv. Først pappaen ser barna så sjeldent at du seriøst mener du er mer alene med barna enn en alenemor. Så, pappaen ser de masse og de har korte bhg dager og han er me med de. Dette var skryt til alenemødre ikle prøv å få symp du ved å provosere. For så å forsvare den mannen din som enten ser barna så lite at du praktisk talt er alenemor, eller den mannen som ser barna Så mye! Bestem deg. Ja det var er provoserende innlegg

Det er litt artig at du, som i tide og utide er ute med fingeren din og kritiserer folk for ikke å klare å lese og forstå innlegg, så til de grader hopper uti det selv med rompa først. Jeg har aldri påstått at min samboer ser barna sjeldent. Det er noe du og andre har funnet på helt av dere selv. Det jeg HAR sagt, er at jeg har barna alene veldig mye, langt mer enn mine single venninner som har fri minimum annenhver helg og en dag eller to midt i uka. Det er gjerne sånn ser du, i familier der mor og far jobber til forskjellige tider. Så ja, jeg tør påstå at jeg er mer alene med barna enn mange alenemødre. Og jeg synes det går helt fint. Så om det provoserer deg at jeg ikke deltar i nesegrus beundring over alenemødre på generelt grunnlag, kun fordi de har barna mye alene, så får ikke jeg gjort så mye med det. Om det er noen trøst for deg så er jeg full av beundring ovenfor alle foreldre, mødre som fedre, single som i parforhold, som gjør det beste for barna sine. Om du føler deg truffet av den beskrivelsen, så er det kanskje ok, for da fikk du litt skryt i dag fordet? For øvrig var jeg ikke ute etter sympati. Nok en ting du tolker fritt ut i fra egen ville fantasi. Som i de fleste andre tråder så kommer gjerne folk med egne erfaringer for å bringe litt nyanser inn. Men jeg forstår at det blir provoserende for deg som mente at denne tråden utelukkende skulle inneholde uforebeholden beundring. Som nevnt tidligere synes jeg det går helt fint å i praksis være alenemor i lange perioder, og jeg er veldig glad for at jeg får se barna mine hver eneste dag, med eller uten far til stede. Hvordan du får det til å bli at jeg er ute etter sympati er ganske mystisk.

tidenes comeback! hehe jaja det er samme for meg. Jeg syntes bare det du skrev var fryktelig poengløst og virket som et behov for å heve deg selv. Siden du som gift/ samboer hadde et behov for å påpeke at du er mer alene med barna dine enn en alenemor. Jeg var frem til august alene med datteren min 24/7 med unntak av en kveld i ny og ne i mnd kanskje. Så da er jeg imponert over at du i det hele tatt klarer å få skvist inn at mannen din ser barna. Imponerende timeplan dere har med så mange timer =) Neida altså flott jeg kritiserer ikke det, men syntes det du skrev var rart. men skjønner det er ikke barna som aldri ser pappaen sin, det er du som aldri ser mannen din. Når han jobber er du med barn og vice versa. Så dere har et typisk 50/50% hjem altså, bare der mor og far bor sammen. got it =)

Vel, jeg hadde altså ikke et behov for å hevde meg selv. Kanskje var innlegget mitt rart, men det er ikke nødvendig å trekke så mange rare slutninger ut av det av den grunn. Og for å benekte enda en slutning du trekker ut av absolutt ingenting: jeg og mannen min"bor ikke bare sammen". Synes det er ganske frekt av deg å påstå det, litt sånn underforstått at forholdet vårt og hverdagen vår suger. Vi har et godt liv, som vi har valgt selv. Og med unntak av hver tredje uke så ser jeg mannen min nesten hver dag. Etter at barna har lagt seg. Og det går helt fint det også Er veldig mange som har det som oss. Tenk deg alle de som jobber skift i helse- og omsorg og andre yrket. Tenk alle de som har menn eller koner som er borte ukesvis på plattform eller på sjøen. Vi får det til vi også, uten at vi definerer forholdene våre til at vi "bare bor sammen".

Tror deg jeg, bare skjønner ikke hvordan han kan både se deg og barna så himla mye når du er mer alene med barna dine enn den gjennomsnitlige alenemor...

Nå må du slutte å legge ord i munnen min og trekke ville slutninger altså. Jeg har aldri sagt at han ser verken meg eller barna "så himla mye". Jeg har motsagt påstanden om at han "aldri ser barna sine", og påstanden om at vi i praksis "bare bor sammen". Jeg gidder ikke å komme med detaljerte beskrivelser av hverdagene våre time for time eller legge ut skiftplan. Kort oppsummert: ofte har han barna 3-4 timer på dagtid mens jeg er på jobb (stort sett samme antall timer folk med dagjobb ser barna på kvelden). Med noen variasjoner. Noen uker ser han barna mer, andre mindre. Mange helger jobber han natt og sover derfor hele dagen lørdag og søndag, men tar dette igjen ved å ha barna hjemme på dagtid når han har fri i uka (og jeg er på jobb). Totalt sett vil jeg tro han ser barna sine langt mer enn samværsfedre, langt mer enn fedre med dagjobb som jobber overtid, mer enn fedre som driver med fritidsaktiviteter etter jobb, og mindre enn hjemmeværende fedre eller fedre som er hjemme fra jobb kl. 1600 mandag til fredag. Sånn må det nesten bli hos oss. Det fører altså til at jeg er mye alene med barna. I en ideell verden skulle vi gjerne vært hjemmeværende begge to eller jobbet redusert, men det går ikke nå. Og selv om noen her inne vil ha det til at mannen min er en slask som aldri ser barna sine, og jeg og mannen har et tomt forhold der vi kun bor sammen, så har i altså et fint liv. Ikke perfekt, men vi gjør det beste ut av den hverdagen vi har. Og vi har tre fine, veltilpassede barn som får mye tid med foreldrene sine.

Jeg tror dere har en flott løsning som fungerer for dere. men hang meg opp i at du som har en mann som ser barna såpass ofte og som selv jobber og ikke er med de 24/7 klarer å komme med utagnet om at du er mer alene med barna dine enn en alenemor i praksiss. For det stemmer jo selvsagt ikke!

Hvordan kan du påstå at det ikke stemmer? Det at mannen min er med barna på dagtid betyr jo nødvendigvis at jeg har dem alene etter jobb og i helger. Akkurat som alenemødre har barna alene etter at barna er hentet i barnehagen. De fleste alenemødre med ekser som har samvær har barnefri minst to dager i uka. Det har ikke jeg. Og IGJEN: jeg er ikke ute etter sympati pga dette. Noe av poenget i det første innlegget mitt var, at ut i fra min erfaring med å ha barna mine mye alene, så er det ikke alenetid med barna jeg ville ansett som et problem som alenemor. Heller det å se barna mine for lite.

Jo det har du. du sier jo mannen din er hjemme med de når han er fri, og ser jo barne hver dag 3-4 timer. Veldig få samværspappaer ser barna hver dag. Men herregud jeg driter i det. GREIT du er mer alenemor enn alle andre alenemødre! Godt gift alenemor med en pappa som stiller opp for de og ser de som regel her dag, er med de hele dagen når han har fri.. Ja klart det du er MEGA alenemor! Søk stønader hos NAV tror du har krav på en del der ja... jeeeses

Nå er du jo bare usaklig. åpenbart at jeg har provosert deg noe voldsomt, når alt du har å komme med er usakligheter og påstander hentet fra ditt eget hode. (Du klarte det forresten i dette innlegget også. Jeg har aldri vært gift Og mannen min er aldri med barna "hele dagen"). Har heller aldri påstått at jeg er "mer alenemor enn alle andre alenemødre". Makan, hvor tar du det fra... Som jeg har prøvd å få inn gjentatte ganger: at min mann har barna 3-4 timer på dagtid betyr vel ikke at jeg IKKE har dem alene ellers? Er ikke du alenemor fordi dattera di blir passet i barnehagen på dagtid? I praksis har vi det jo helt likt: vi har begge barna alene etter jobb og frem til de er i seng. Du har fri annenhver helg, jeg har dem hver helg, med eller uten far til stede. I praksis har vi sikkert barna like mye alene begge to. Derfor mener jeg at jg kan ha en mening om hvordan det er å være mye alene med barn. Og jeg mener altså det er uproblematisk. Så kan du bli så provosert av det at du må ty til usakligheter og finne opp ting om meg og min familie så mye du gidder.

 

Jeg skal ikke slenge meg med på kveruleringen dere imellom, men jeg skal bare komme med et lite innspill:

 

Det jeg tror at mange alenemødre, inkl. meg selv, savner er ikke mindre tid med barnet, men noen å dele hverdagsting med. Noen som er like interessert i barnet som en selv er, noen man kan snakke med hver dag om opp og nedturer, noen å gråte på skulderen til når trassen stormer som verst, noen som ler like høyt som en selv gjør når mini har sagt noe morsomt og en man kan snakke med om alle de store og små tingene som barnet gjør.

Venninner duger fint, men man må bare innse at de færreste venninner er like "sykelig" opptatt av ditt barn som du er

 

Det er iallfall det eneste jeg savner. Jeg elsker å ha barnet mitt og selv om jeg blir sliten så ville jeg ikke vært uten henne en eneste morgen, ettermiddag, kveld og helg. Men jeg savner noen å dele henne med, noen som elsker henne like mye som jeg gjør og noen som er like opptatt av henne som det jeg er.

 

Når det er sagt så er ikke dette en konkurranse i hvem som har det verst. Vi er alle mødre og det er ikke så aller verst bare det

 

(til sist: beklager den LANGT siteringen, men jeg får bare feilmelding når jeg prøver å kun sitere sistemann)

[Anonym bruker]

For å avslutte den frekt lange siteringen:

Det forstår jeg veldig godt Lykke Fryd. Det ER godt å ha noen å dele små og store ting med.

 

Alt har sine fordeler og ulemper. Når jeg blir sliten av barna, alt rotet, å måtte dra med to slitne og sure småttiser på storebrors altfor sene fotballtrening, å aldri få mer enn en halvtime ro på kvelden før en av unga vil opp igjen... så kan jeg misunne de alenemødre som har fri annenhver helg og kan få hodet over vannet igjen. Men jeg vet også at jeg aldri EGENTLIG ville ha byttet. For stort sett går det veldig fint Og ja, som du sier, det å være sammen med pappaen gjør at man har mange fordeler som alenemødre ikke har.

 

Akkurat som alt har sine fordeler og ulemper, så har vi alle våre egne fordeler og utfordringer

[Anonym bruker]

Jeg blir igrunnen litt provosert av sånne utsagn. Jeg synes det var vel så tøft å være i forhold, det å måtte inngå kompromisser ang alt, fra tvprogrammer til barneoppdragelse førte til at jeg mange ganger følte jeg mistet meg selv.

Jeg synes ikke det er riktig å synes synd på alenemødre, da det faktisk kan være ganske oppløftende å vite at man klarer å oppfostre ett lite menneske helt på egenhånd. Det er igrunnen en følelse jeg unner alle å ha!

 

Bla bla bla. Hvordan noen kunne vri innholdet fra mamma4livet negativt er for meg uforståelig

[Anonym bruker]

Juliea-kukløsklan og anonym som krangler med juliea, skjerp dere vær så snill.

 

Du kranglete anonym. Slutt å gnål så fælt da. Tråden var vel ment som en ros til aleneforeldre, og ikke en sytetråd for deg. Vær så snill og slutt med monstersiteringene, dere begge to ødelegger tråden fullstendig. helt utrolig at dette og var noe å krangle over.

[Anonym bruker]

For å avslutte den frekt lange siteringen:

Det forstår jeg veldig godt Lykke Fryd. Det ER godt å ha noen å dele små og store ting med.

 

Alt har sine fordeler og ulemper. Når jeg blir sliten av barna, alt rotet, å måtte dra med to slitne og sure småttiser på storebrors altfor sene fotballtrening, å aldri få mer enn en halvtime ro på kvelden før en av unga vil opp igjen... så kan jeg misunne de alenemødre som har fri annenhver helg og kan få hodet over vannet igjen. Men jeg vet også at jeg aldri EGENTLIG ville ha byttet. For stort sett går det veldig fint Og ja, som du sier, det å være sammen med pappaen gjør at man har mange fordeler som alenemødre ikke har.

 

Akkurat som alt har sine fordeler og ulemper, så har vi alle våre egne fordeler og utfordringer

 

Hvorfor går du utifra at alle alenemødre har fri annenhver helg og minst 1 kveld i uka.? Ikke alle har fedre som stiller opp, lever eller er tilstede av andre grunner