Applaus til alenemødre!

[Lille- MO]

Jeg blir igrunnen litt provosert av sånne utsagn. Jeg synes det var vel så tøft å være i forhold, det å måtte inngå kompromisser ang alt, fra tvprogrammer til barneoppdragelse førte til at jeg mange ganger følte jeg mistet meg selv. Jeg synes ikke det er riktig å synes synd på alenemødre, da det faktisk kan være ganske oppløftende å vite at man klarer å oppfostre ett lite menneske helt på egenhånd. Det er igrunnen en følelse jeg unner alle å ha!

 

jeg blir litt provosert av det du skriver. jeg skulle gjerne måtte inngått kompromisser ang alt fra tv-program til barneoppdragelse, men siden kjøresten min ble drept mens jeg gikk gravid, så fikk jeg ikke muligheten til det.

og vet du hva? jeg synes faktisk litt synd på meg selv og sønnen min. vi mistet en som var min aller beste venn og som hadde vært den beste pappaen som min sønn kunne blitt kjent med.

og takk til deg hi som gir kompliment. jeg er stolt over å klare meg alene tross omstendighetene.

[M.I.A]

Hva er det med dere damer som takker for komplimentet?! Synes dere det er hyggelig å høre at det er synd i dere, og at å være alenemor er noe trasig man bare må prøve å klare? Det klarer jeg ikke å forstå!

[Anonym bruker]

Jeg har vært alene med lillegutt på 11 mnd i tre dager og er så trøtt. Kan ikke få mannen min hjem fort nok. (Han har vært på jobbreise) Med tre tøffe netter (flere oppvåkninger) og en liten som starter dagen kl 0515 så er jeg underernært på søvn. Jeg vil derfor bare si at dere som er alene med små barn har respekt fra meg. Hvordan klarer dere det? Søvn er jo en ting, men dere har jo eneansvar for alt. "Bukker for dere" : D

 

Tusen takk!

 

Har ofte tenkt på og irritert meg over mødre, som har en barnefar som stiller opp, når de klager på facebook og direkte til meg. Skjønner jo at hver person har sine grenser, men når de får litt hjelp hver dag og likevel kan klage så mye... Nei, da blir jeg provosert.

 

For jeg får ikke hjelp i hverdagen. Alt min datter skal spise, det lager jeg. Alt min datter roter, det rydder jeg. Alle klær som må vaskes, regninger å betale, aktiviteter, kjentfolk å besøke, levere/hente i barnehagen, jobbe, ta avgjørelser, tjene penger - alt dette gjør jeg alene, uten å klage. Hvordan kan da en frisk mor som er sammen med en frisk mann og sammen har de ett friskt barn klage så mye som enkelte gjør???

 

Provoserende.

[Anonym bruker]

Pga skiftjobbende mann har jeg nok barna alene mer enn den gjennomsnittlige alenemor som ofte har barnefri en dag i uka og annenhver helg. Synes det går helt strålende jeg, og er sjeleglad for at jeg slipper å sende barna bort annenhver helg, jul og ferie... DET synes jeg det står respekt av! Hadde grini hver gang tror jeg.

 

Ute etter å provosere?

 

Hadde jeg vært i din situasjon, og mine barn nesten ikke ser sin far, så ville det jo faktisk vært bedre å gjøre det slutt med barnefar så han kanskje blir mer opptatt av å se sine barn enn å jobbe.

 

Og hvorfor grine? De skal jo til sin far, som de (sannsynligvis/forhåpentligvis) forguder.

 

Så nei, det står ikke mye respekt ut fra valget ditt om å være sammen med barnefar når han knapt ser barna. Han hadde sikkert vært mer hjemme hadde ikke dere vært sammen lenger, og dermed hadde han sett barna mer. Barna ville vunnet.

 

Hilsen alenemor som gladelig "deler" mitt og barnefars barn med....tatatata... jepp, barnefar og hans familie. Fordi jeg VET at vår datter har godt med å bli kjent med farssiden av familien også.

[Anonym bruker]

Pga skiftjobbende mann har jeg nok barna alene mer enn den gjennomsnittlige alenemor som ofte har barnefri en dag i uka og annenhver helg. Synes det går helt strålende jeg, og er sjeleglad for at jeg slipper å sende barna bort annenhver helg, jul og ferie... DET synes jeg det står respekt av! Hadde grini hver gang tror jeg.

Ute etter å provosere? Hadde jeg vært i din situasjon, og mine barn nesten ikke ser sin far, så ville det jo faktisk vært bedre å gjøre det slutt med barnefar så han kanskje blir mer opptatt av å se sine barn enn å jobbe. Og hvorfor grine? De skal jo til sin far, som de (sannsynligvis/forhåpentligvis) forguder. Så nei, det står ikke mye respekt ut fra valget ditt om å være sammen med barnefar når han knapt ser barna. Han hadde sikkert vært mer hjemme hadde ikke dere vært sammen lenger, og dermed hadde han sett barna mer. Barna ville vunnet. Hilsen alenemor som gladelig "deler" mitt og barnefars barn med....tatatata... jepp, barnefar og hans familie. Fordi jeg VET at vår datter har godt med å bli kjent med farssiden av familien også.

Jøss, du må da være ekstremt vrang i vilja for å klare å bli provosert av innlegget mitt?

 

For det første: som så mange mødre, spesielt i helse- og omsorgsyrker, så er det mange menn som jobber skift; helger, kvelder og netter. Artig at du mer enn antyder at min mann er en dårlig far fordi han jobber og forsørger familien sin. Du vet ikke en dritt om hvor mye min mann ser sine barn, her tolker du helt fritt. Mannen min ser barna sine mye han. Takket være hans arbeidstider får barna våre korte dager i barnehagen og flere fridager, til tross for at vi begge jobber 100 %. Så kom ikke her å påstå at min mann er "mer opptatt av å jobbe enn å se sine egne barn".

 

Poenget mitt var at jeg, pga av hans arbeidstider, har barna veldig mye alene, på kvelder, netter og i helger. Og selv når mannen min ikke er på jobb, så er jeg jo fremdeles med barna. Og JA, jeg synes det går helt fint å ha barna så mye alene. Og JEG ville ha slitt mere med å ikke kunne se barna mine annenhvert helg, jul og ferie. Ikke fordi de da skulle vært hos faren sin, men fordi JEG ville ha savnet dem. Synd for deg hvis det er så voldsomt provoserende.

[Anonym bruker]

Pga skiftjobbende mann har jeg nok barna alene mer enn den gjennomsnittlige alenemor som ofte har barnefri en dag i uka og annenhver helg. Synes det går helt strålende jeg, og er sjeleglad for at jeg slipper å sende barna bort annenhver helg, jul og ferie... DET synes jeg det står respekt av! Hadde grini hver gang tror jeg.

Ute etter å provosere? Hadde jeg vært i din situasjon, og mine barn nesten ikke ser sin far, så ville det jo faktisk vært bedre å gjøre det slutt med barnefar så han kanskje blir mer opptatt av å se sine barn enn å jobbe. Og hvorfor grine? De skal jo til sin far, som de (sannsynligvis/forhåpentligvis) forguder. Så nei, det står ikke mye respekt ut fra valget ditt om å være sammen med barnefar når han knapt ser barna. Han hadde sikkert vært mer hjemme hadde ikke dere vært sammen lenger, og dermed hadde han sett barna mer. Barna ville vunnet. Hilsen alenemor som gladelig "deler" mitt og barnefars barn med....tatatata... jepp, barnefar og hans familie. Fordi jeg VET at vår datter har godt med å bli kjent med farssiden av familien også.

Jøss, du må da være ekstremt vrang i vilja for å klare å bli provosert av innlegget mitt? For det første: som så mange mødre, spesielt i helse- og omsorgsyrker, så er det mange menn som jobber skift; helger, kvelder og netter. Artig at du mer enn antyder at min mann er en dårlig far fordi han jobber og forsørger familien sin. Du vet ikke en dritt om hvor mye min mann ser sine barn, her tolker du helt fritt. Mannen min ser barna sine mye han. Takket være hans arbeidstider får barna våre korte dager i barnehagen og flere fridager, til tross for at vi begge jobber 100 %. Så kom ikke her å påstå at min mann er "mer opptatt av å jobbe enn å se sine egne barn". Poenget mitt var at jeg, pga av hans arbeidstider, har barna veldig mye alene, på kvelder, netter og i helger. Og selv når mannen min ikke er på jobb, så er jeg jo fremdeles med barna. Og JA, jeg synes det går helt fint å ha barna så mye alene. Og JEG ville ha slitt mere med å ikke kunne se barna mine annenhvert helg, jul og ferie. Ikke fordi de da skulle vært hos faren sin, men fordi JEG ville ha savnet dem. Synd for deg hvis det er så voldsomt provoserende.

 

Jeg siterer (dine egne ord): "Pga skiftjobbende mann har jeg nok barna alene mer enn den gjennomsnittlige alenemor som ofte har barnefri en dag i uka og annenhver helg."

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Takker og bukker, HI

 

Man vet aldri hvor sterk man egentlig er, før det å være sterk er det eneste valget man har

 

Jeg er alene med 4 barn, og kjenner utfordringene på kroppen hver dag. Men selv om det er hektisk og kaotisk til tider, så blir barna større og større for hver dag. Og da trøster jeg meg med at det slitsomme snart vil roe seg. Og vi koser oss masse sammen selv om jeg er sliten. Men jeg prøver å utnytte tiden de er hos faren til å hente meg inn og gjøre unna alt jeg ikke rekker når de er her.

Jeg vet det er et par her inne som bebreider meg fordi jeg faktisk nyter den ene barnefrie helgen jeg har annenhver uke, men det driter jeg i...

 

Alle mennesker, menn som kvinner, alene eller i forhold, alle har sine utfordringer og alle har en grense for hva de makter. Men man vokser med oppgaven. Og selv om det virker maktesløst å være alene med barna i starten så er det en vanesak. Man kommer inn i en rutine og hverdagen går enklere for seg

[Anonym bruker]

Pga skiftjobbende mann har jeg nok barna alene mer enn den gjennomsnittlige alenemor som ofte har barnefri en dag i uka og annenhver helg. Synes det går helt strålende jeg, og er sjeleglad for at jeg slipper å sende barna bort annenhver helg, jul og ferie... DET synes jeg det står respekt av! Hadde grini hver gang tror jeg.

Ute etter å provosere? Hadde jeg vært i din situasjon, og mine barn nesten ikke ser sin far, så ville det jo faktisk vært bedre å gjøre det slutt med barnefar så han kanskje blir mer opptatt av å se sine barn enn å jobbe. Og hvorfor grine? De skal jo til sin far, som de (sannsynligvis/forhåpentligvis) forguder. Så nei, det står ikke mye respekt ut fra valget ditt om å være sammen med barnefar når han knapt ser barna. Han hadde sikkert vært mer hjemme hadde ikke dere vært sammen lenger, og dermed hadde han sett barna mer. Barna ville vunnet. Hilsen alenemor som gladelig "deler" mitt og barnefars barn med....tatatata... jepp, barnefar og hans familie. Fordi jeg VET at vår datter har godt med å bli kjent med farssiden av familien også.

Jøss, du må da være ekstremt vrang i vilja for å klare å bli provosert av innlegget mitt? For det første: som så mange mødre, spesielt i helse- og omsorgsyrker, så er det mange menn som jobber skift; helger, kvelder og netter. Artig at du mer enn antyder at min mann er en dårlig far fordi han jobber og forsørger familien sin. Du vet ikke en dritt om hvor mye min mann ser sine barn, her tolker du helt fritt. Mannen min ser barna sine mye han. Takket være hans arbeidstider får barna våre korte dager i barnehagen og flere fridager, til tross for at vi begge jobber 100 %. Så kom ikke her å påstå at min mann er "mer opptatt av å jobbe enn å se sine egne barn". Poenget mitt var at jeg, pga av hans arbeidstider, har barna veldig mye alene, på kvelder, netter og i helger. Og selv når mannen min ikke er på jobb, så er jeg jo fremdeles med barna. Og JA, jeg synes det går helt fint å ha barna så mye alene. Og JEG ville ha slitt mere med å ikke kunne se barna mine annenhvert helg, jul og ferie. Ikke fordi de da skulle vært hos faren sin, men fordi JEG ville ha savnet dem. Synd for deg hvis det er så voldsomt provoserende.

 

Jeg siterer (dine egne ord): "Pga skiftjobbende mann har jeg nok barna alene mer enn den gjennomsnittlige alenemor som ofte har barnefri en dag i uka og annenhver helg."

Ja...? Og igjen: hvor leser du at far ikke ser barna sine?

Han kan se dem andre tider enn når jeg er hjemme vet du.

 

Når tror du skiftarbeidere mødre ser barna sine?

 

Ganske magisk å ville sverte en far fordi han jobber og forsørger familien sin egentlig

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Pga skiftjobbende mann har jeg nok barna alene mer enn den gjennomsnittlige alenemor som ofte har barnefri en dag i uka og annenhver helg. Synes det går helt strålende jeg, og er sjeleglad for at jeg slipper å sende barna bort annenhver helg, jul og ferie... DET synes jeg det står respekt av! Hadde grini hver gang tror jeg.

Ute etter å provosere? Hadde jeg vært i din situasjon, og mine barn nesten ikke ser sin far, så ville det jo faktisk vært bedre å gjøre det slutt med barnefar så han kanskje blir mer opptatt av å se sine barn enn å jobbe. Og hvorfor grine? De skal jo til sin far, som de (sannsynligvis/forhåpentligvis) forguder. Så nei, det står ikke mye respekt ut fra valget ditt om å være sammen med barnefar når han knapt ser barna. Han hadde sikkert vært mer hjemme hadde ikke dere vært sammen lenger, og dermed hadde han sett barna mer. Barna ville vunnet. Hilsen alenemor som gladelig "deler" mitt og barnefars barn med....tatatata... jepp, barnefar og hans familie. Fordi jeg VET at vår datter har godt med å bli kjent med farssiden av familien også.

Jøss, du må da være ekstremt vrang i vilja for å klare å bli provosert av innlegget mitt?

 

For det første: som så mange mødre, spesielt i helse- og omsorgsyrker, så er det mange menn som jobber skift; helger, kvelder og netter. Artig at du mer enn antyder at min mann er en dårlig far fordi han jobber og forsørger familien sin. Du vet ikke en dritt om hvor mye min mann ser sine barn, her tolker du helt fritt. Mannen min ser barna sine mye han. Takket være hans arbeidstider får barna våre korte dager i barnehagen og flere fridager, til tross for at vi begge jobber 100 %. Så kom ikke her å påstå at min mann er "mer opptatt av å jobbe enn å se sine egne barn".

 

Poenget mitt var at jeg, pga av hans arbeidstider, har barna veldig mye alene, på kvelder, netter og i helger. Og selv når mannen min ikke er på jobb, så er jeg jo fremdeles med barna. Og JA, jeg synes det går helt fint å ha barna så mye alene. Og JEG ville ha slitt mere med å ikke kunne se barna mine annenhvert helg, jul og ferie. Ikke fordi de da skulle vært hos faren sin, men fordi JEG ville ha savnet dem. Synd for deg hvis det er så voldsomt provoserende.

 

Du motsier deg selv. Først pappaen ser barna så sjeldent at du seriøst mener du er mer alene med barna enn en alenemor.

 

Så, pappaen ser de masse og de har korte bhg dager og han er me med de.

 

Dette var skryt til alenemødre ikle prøv å få symp du ved å provosere. For så å forsvare den mannen din som enten ser barna så lite at du praktisk talt er alenemor, eller den mannen som ser barna SÅ mye!

 

Bestem deg. Ja det var er provoserende innlegg

[Gjest Sommerfuggel i vinterland]

Pga skiftjobbende mann har jeg nok barna alene mer enn den gjennomsnittlige alenemor som ofte har barnefri en dag i uka og annenhver helg. Synes det går helt strålende jeg, og er sjeleglad for at jeg slipper å sende barna bort annenhver helg, jul og ferie... DET synes jeg det står respekt av! Hadde grini hver gang tror jeg.

Ute etter å provosere? Hadde jeg vært i din situasjon, og mine barn nesten ikke ser sin far, så ville det jo faktisk vært bedre å gjøre det slutt med barnefar så han kanskje blir mer opptatt av å se sine barn enn å jobbe. Og hvorfor grine? De skal jo til sin far, som de (sannsynligvis/forhåpentligvis) forguder. Så nei, det står ikke mye respekt ut fra valget ditt om å være sammen med barnefar når han knapt ser barna. Han hadde sikkert vært mer hjemme hadde ikke dere vært sammen lenger, og dermed hadde han sett barna mer. Barna ville vunnet. Hilsen alenemor som gladelig "deler" mitt og barnefars barn med....tatatata... jepp, barnefar og hans familie. Fordi jeg VET at vår datter har godt med å bli kjent med farssiden av familien også.

Jøss, du må da være ekstremt vrang i vilja for å klare å bli provosert av innlegget mitt? For det første: som så mange mødre, spesielt i helse- og omsorgsyrker, så er det mange menn som jobber skift; helger, kvelder og netter. Artig at du mer enn antyder at min mann er en dårlig far fordi han jobber og forsørger familien sin. Du vet ikke en dritt om hvor mye min mann ser sine barn, her tolker du helt fritt. Mannen min ser barna sine mye han. Takket være hans arbeidstider får barna våre korte dager i barnehagen og flere fridager, til tross for at vi begge jobber 100 %. Så kom ikke her å påstå at min mann er "mer opptatt av å jobbe enn å se sine egne barn". Poenget mitt var at jeg, pga av hans arbeidstider, har barna veldig mye alene, på kvelder, netter og i helger. Og selv når mannen min ikke er på jobb, så er jeg jo fremdeles med barna. Og JA, jeg synes det går helt fint å ha barna så mye alene. Og JEG ville ha slitt mere med å ikke kunne se barna mine annenhvert helg, jul og ferie. Ikke fordi de da skulle vært hos faren sin, men fordi JEG ville ha savnet dem. Synd for deg hvis det er så voldsomt provoserende.

Du motsier deg selv. Først pappaen ser barna så sjeldent at du seriøst mener du er mer alene med barna enn en alenemor. Så, pappaen ser de masse og de har korte bhg dager og han er me med de. Dette var skryt til alenemødre ikle prøv å få symp du ved å provosere. For så å forsvare den mannen din som enten ser barna så lite at du praktisk talt er alenemor, eller den mannen som ser barna Så mye! Bestem deg. Ja det var er provoserende innlegg

 

Enig med Juliea her, gitt..

 

Hva blir det? Er du praktisk talt alenemor (noe som tilsier at du er alene med barna UTEN at far er der). eller er far mye til stede? (som igjen tilsier at du ikke kan kalle deg alenemor?

[Anonym bruker]

Pga skiftjobbende mann har jeg nok barna alene mer enn den gjennomsnittlige alenemor som ofte har barnefri en dag i uka og annenhver helg. Synes det går helt strålende jeg, og er sjeleglad for at jeg slipper å sende barna bort annenhver helg, jul og ferie... DET synes jeg det står respekt av! Hadde grini hver gang tror jeg.

Ute etter å provosere? Hadde jeg vært i din situasjon, og mine barn nesten ikke ser sin far, så ville det jo faktisk vært bedre å gjøre det slutt med barnefar så han kanskje blir mer opptatt av å se sine barn enn å jobbe. Og hvorfor grine? De skal jo til sin far, som de (sannsynligvis/forhåpentligvis) forguder. Så nei, det står ikke mye respekt ut fra valget ditt om å være sammen med barnefar når han knapt ser barna. Han hadde sikkert vært mer hjemme hadde ikke dere vært sammen lenger, og dermed hadde han sett barna mer. Barna ville vunnet. Hilsen alenemor som gladelig "deler" mitt og barnefars barn med....tatatata... jepp, barnefar og hans familie. Fordi jeg VET at vår datter har godt med å bli kjent med farssiden av familien også.

Jøss, du må da være ekstremt vrang i vilja for å klare å bli provosert av innlegget mitt? For det første: som så mange mødre, spesielt i helse- og omsorgsyrker, så er det mange menn som jobber skift; helger, kvelder og netter. Artig at du mer enn antyder at min mann er en dårlig far fordi han jobber og forsørger familien sin. Du vet ikke en dritt om hvor mye min mann ser sine barn, her tolker du helt fritt. Mannen min ser barna sine mye han. Takket være hans arbeidstider får barna våre korte dager i barnehagen og flere fridager, til tross for at vi begge jobber 100 %. Så kom ikke her å påstå at min mann er "mer opptatt av å jobbe enn å se sine egne barn". Poenget mitt var at jeg, pga av hans arbeidstider, har barna veldig mye alene, på kvelder, netter og i helger. Og selv når mannen min ikke er på jobb, så er jeg jo fremdeles med barna. Og JA, jeg synes det går helt fint å ha barna så mye alene. Og JEG ville ha slitt mere med å ikke kunne se barna mine annenhvert helg, jul og ferie. Ikke fordi de da skulle vært hos faren sin, men fordi JEG ville ha savnet dem. Synd for deg hvis det er så voldsomt provoserende.

Du motsier deg selv. Først pappaen ser barna så sjeldent at du seriøst mener du er mer alene med barna enn en alenemor. Så, pappaen ser de masse og de har korte bhg dager og han er me med de. Dette var skryt til alenemødre ikle prøv å få symp du ved å provosere. For så å forsvare den mannen din som enten ser barna så lite at du praktisk talt er alenemor, eller den mannen som ser barna Så mye! Bestem deg. Ja det var er provoserende innlegg

 

Takk Juliea, du fikk virkelig sagt det. Hilsen jeg som svarte på den usikre alenemors/ikke alenemors innlegg.

[Anonym bruker]

Jeg vil heller være alene enn sammen med en mann som ikke bidrar.

[LilleBamBam+EnTil]

Hva er det med dere damer som takker for komplimentet?! Synes dere det er hyggelig å høre at det er synd i dere, og at å være alenemor er noe trasig man bare må prøve å klare? Det klarer jeg ikke å forstå!

 

Nei det handler ikke om å synes synd på, men om ros for at vi klarer det vi klarer. Tross betingelsene. Og det er godt å bli anerkjent i et samfunn som er preget av uheldige fordommer. Nå er jeg "ferdig" med alenemor-tilværelsen, og jeg har det som en drøm nå sammenlignet med tidligere.

[Gjest Heartbroken]

Det er spesielt èn ting jeg tenker må være et savn hos aleneforeldre - og det er å ha noen å dele gleden og stoltheten med.

 

Det å dele gleden over barnets første ord, første skritt, første løse tann eller første gang h*n lager middag er noe av det jeg setter størst pris på med å være to foreldre under samme tak.

 

Samme hvor dedikerte besteforeldre, tanter/onkler og steforeldrene er, er det vel ingen andre enn oss foreldre som er så hodestups stolte over ørsmå fremskritt hos barna våre?

 

Og så må jeg tilslutt si at jeg skjønner hva hun med skiftarbeider-mann mener. Han jobber mye skift, altså jobber han nok mye ettermiddag og helger - derfor er hun mye alene med barna etter hennes dagjobb. Det betyr ikke at mannen ikke ser barna, han er sikkert f.eks hjemme når barna skal på skole/barnehage og hjemme når de kommer hjem. Når han jobber på ukurante tider, har han også fri på ukurante tider - og er kanskje mer tilstedeværende i hverdagen enn de som jobber 7-15.....tenker jeg

[holahopp]

som alenemor var det verste året året jeg var i permisjon, det er ikke så lenge siden permisjon er slutt, men nå kan jeg begynne å nyte det.

 

Det som er vondt her, er det å sitte alene hver kveld og ikke ha noen å dele hva som har skjedd på jobb, med gutten min etcetc..

Så har det blitt litt rart og at nå ønsker jeg nesten ikke å ha besøk av venner lenger heller på kveldene...fra å være den mest sosiale personen i vennegjengen har jeg gått til å være en av de mest asosiale på kveldene vel å merke.

Tror dte er for jeg er så lei av å være hjemme at når jeg skal finne på noe så har jeg ikke lyst til å være hjemme...hehehe

 

Men det å ha han alene og ha all omsorg er ikke så tungt som å være ensom...

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Hva er det med dere damer som takker for komplimentet?! Synes dere det er hyggelig å høre at det er synd i dere, og at å være alenemor er noe trasig man bare må prøve å klare? Det klarer jeg ikke å forstå!

Nei det handler ikke om å synes synd på, men om ros for at vi klarer det vi klarer. Tross betingelsene. Og det er godt å bli anerkjent i et samfunn som er preget av uheldige fordommer. Nå er jeg "ferdig" med alenemor-tilværelsen, og jeg har det som en drøm nå sammenlignet med tidligere.

 

Signerer LilleBamBam

Hi sitt inlegg var iallefal ikke et stakakrs dere innlegg, men et KUDOS! Fliniser innlegg.

For alenemødre må være to foreldre, de må være pappa herjete og tøffinger som fjerner edderkopper og kaster avkom i luften. Så er vi jo mammaer. Alene om vask, rydding, trassalder. Henting levering er ikke et tema det er bare noe som må gjøres og det er kun en til å gjøre det.

 

Altså det å være alene med barn går så fint og det ikke vanskelig, men det kan være tungt innimellom og innimellom ensomt. For etter barnet sover er vi låst til leiligheten. Men jeg er ikke vant til noe annet tror det er en tøff overgang fra en familie emd to voksne til en familie med en.

 

rar denne tråden ble. Ikke engang denne kunne være utelukkende positiv skulle kveruleres litt her og gitt.. :/

[Anonym bruker]

Pga skiftjobbende mann har jeg nok barna alene mer enn den gjennomsnittlige alenemor som ofte har barnefri en dag i uka og annenhver helg. Synes det går helt strålende jeg, og er sjeleglad for at jeg slipper å sende barna bort annenhver helg, jul og ferie... DET synes jeg det står respekt av! Hadde grini hver gang tror jeg.

Ute etter å provosere? Hadde jeg vært i din situasjon, og mine barn nesten ikke ser sin far, så ville det jo faktisk vært bedre å gjøre det slutt med barnefar så han kanskje blir mer opptatt av å se sine barn enn å jobbe. Og hvorfor grine? De skal jo til sin far, som de (sannsynligvis/forhåpentligvis) forguder. Så nei, det står ikke mye respekt ut fra valget ditt om å være sammen med barnefar når han knapt ser barna. Han hadde sikkert vært mer hjemme hadde ikke dere vært sammen lenger, og dermed hadde han sett barna mer. Barna ville vunnet. Hilsen alenemor som gladelig "deler" mitt og barnefars barn med....tatatata... jepp, barnefar og hans familie. Fordi jeg VET at vår datter har godt med å bli kjent med farssiden av familien også.

Jøss, du må da være ekstremt vrang i vilja for å klare å bli provosert av innlegget mitt?

 

For det første: som så mange mødre, spesielt i helse- og omsorgsyrker, så er det mange menn som jobber skift; helger, kvelder og netter. Artig at du mer enn antyder at min mann er en dårlig far fordi han jobber og forsørger familien sin. Du vet ikke en dritt om hvor mye min mann ser sine barn, her tolker du helt fritt. Mannen min ser barna sine mye han. Takket være hans arbeidstider får barna våre korte dager i barnehagen og flere fridager, til tross for at vi begge jobber 100 %. Så kom ikke her å påstå at min mann er "mer opptatt av å jobbe enn å se sine egne barn".

 

Poenget mitt var at jeg, pga av hans arbeidstider, har barna veldig mye alene, på kvelder, netter og i helger. Og selv når mannen min ikke er på jobb, så er jeg jo fremdeles med barna. Og JA, jeg synes det går helt fint å ha barna så mye alene. Og JEG ville ha slitt mere med å ikke kunne se barna mine annenhvert helg, jul og ferie. Ikke fordi de da skulle vært hos faren sin, men fordi JEG ville ha savnet dem. Synd for deg hvis det er så voldsomt provoserende.

 

Du motsier deg selv. Først pappaen ser barna så sjeldent at du seriøst mener du er mer alene med barna enn en alenemor.

 

Så, pappaen ser de masse og de har korte bhg dager og han er me med de.

 

Dette var skryt til alenemødre ikle prøv å få symp du ved å provosere. For så å forsvare den mannen din som enten ser barna så lite at du praktisk talt er alenemor, eller den mannen som ser barna SÅ mye!

 

Bestem deg. Ja det var er provoserende innlegg

Det er litt artig at du, som i tide og utide er ute med fingeren din og kritiserer folk for ikke å klare å lese og forstå innlegg, så til de grader hopper uti det selv med rompa først.

 

Jeg har aldri påstått at min samboer ser barna sjeldent. Det er noe du og andre har funnet på helt av dere selv.

 

Det jeg HAR sagt, er at jeg har barna alene veldig mye, langt mer enn mine single venninner som har fri minimum annenhver helg og en dag eller to midt i uka. Det er gjerne sånn ser du, i familier der mor og far jobber til forskjellige tider. Så ja, jeg tør påstå at jeg er mer alene med barna enn mange alenemødre.

 

Og jeg synes det går helt fint. Så om det provoserer deg at jeg ikke deltar i nesegrus beundring over alenemødre på generelt grunnlag, kun fordi de har barna mye alene, så får ikke jeg gjort så mye med det.

 

Om det er noen trøst for deg så er jeg full av beundring ovenfor alle foreldre, mødre som fedre, single som i parforhold, som gjør det beste for barna sine. Om du føler deg truffet av den beskrivelsen, så er det kanskje ok, for da fikk du litt skryt i dag fordet?

 

For øvrig var jeg ikke ute etter sympati. Nok en ting du tolker fritt ut i fra egen ville fantasi. Som i de fleste andre tråder så kommer gjerne folk med egne erfaringer for å bringe litt nyanser inn. Men jeg forstår at det blir provoserende for deg som mente at denne tråden utelukkende skulle inneholde uforebeholden beundring.

 

Som nevnt tidligere synes jeg det går helt fint å i praksis være alenemor i lange perioder, og jeg er veldig glad for at jeg får se barna mine hver eneste dag, med eller uten far til stede. Hvordan du får det til å bli at jeg er ute etter sympati er ganske mystisk.

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Pga skiftjobbende mann har jeg nok barna alene mer enn den gjennomsnittlige alenemor som ofte har barnefri en dag i uka og annenhver helg. Synes det går helt strålende jeg, og er sjeleglad for at jeg slipper å sende barna bort annenhver helg, jul og ferie... DET synes jeg det står respekt av! Hadde grini hver gang tror jeg.

Ute etter å provosere? Hadde jeg vært i din situasjon, og mine barn nesten ikke ser sin far, så ville det jo faktisk vært bedre å gjøre det slutt med barnefar så han kanskje blir mer opptatt av å se sine barn enn å jobbe. Og hvorfor grine? De skal jo til sin far, som de (sannsynligvis/forhåpentligvis) forguder. Så nei, det står ikke mye respekt ut fra valget ditt om å være sammen med barnefar når han knapt ser barna. Han hadde sikkert vært mer hjemme hadde ikke dere vært sammen lenger, og dermed hadde han sett barna mer. Barna ville vunnet. Hilsen alenemor som gladelig "deler" mitt og barnefars barn med....tatatata... jepp, barnefar og hans familie. Fordi jeg VET at vår datter har godt med å bli kjent med farssiden av familien også.

Jøss, du må da være ekstremt vrang i vilja for å klare å bli provosert av innlegget mitt? For det første: som så mange mødre, spesielt i helse- og omsorgsyrker, så er det mange menn som jobber skift; helger, kvelder og netter. Artig at du mer enn antyder at min mann er en dårlig far fordi han jobber og forsørger familien sin. Du vet ikke en dritt om hvor mye min mann ser sine barn, her tolker du helt fritt. Mannen min ser barna sine mye han. Takket være hans arbeidstider får barna våre korte dager i barnehagen og flere fridager, til tross for at vi begge jobber 100 %. Så kom ikke her å påstå at min mann er "mer opptatt av å jobbe enn å se sine egne barn". Poenget mitt var at jeg, pga av hans arbeidstider, har barna veldig mye alene, på kvelder, netter og i helger. Og selv når mannen min ikke er på jobb, så er jeg jo fremdeles med barna. Og JA, jeg synes det går helt fint å ha barna så mye alene. Og JEG ville ha slitt mere med å ikke kunne se barna mine annenhvert helg, jul og ferie. Ikke fordi de da skulle vært hos faren sin, men fordi JEG ville ha savnet dem. Synd for deg hvis det er så voldsomt provoserende.

Du motsier deg selv. Først pappaen ser barna så sjeldent at du seriøst mener du er mer alene med barna enn en alenemor. Så, pappaen ser de masse og de har korte bhg dager og han er me med de. Dette var skryt til alenemødre ikle prøv å få symp du ved å provosere. For så å forsvare den mannen din som enten ser barna så lite at du praktisk talt er alenemor, eller den mannen som ser barna Så mye! Bestem deg. Ja det var er provoserende innlegg

Det er litt artig at du, som i tide og utide er ute med fingeren din og kritiserer folk for ikke å klare å lese og forstå innlegg, så til de grader hopper uti det selv med rompa først. Jeg har aldri påstått at min samboer ser barna sjeldent. Det er noe du og andre har funnet på helt av dere selv. Det jeg HAR sagt, er at jeg har barna alene veldig mye, langt mer enn mine single venninner som har fri minimum annenhver helg og en dag eller to midt i uka. Det er gjerne sånn ser du, i familier der mor og far jobber til forskjellige tider. Så ja, jeg tør påstå at jeg er mer alene med barna enn mange alenemødre. Og jeg synes det går helt fint. Så om det provoserer deg at jeg ikke deltar i nesegrus beundring over alenemødre på generelt grunnlag, kun fordi de har barna mye alene, så får ikke jeg gjort så mye med det. Om det er noen trøst for deg så er jeg full av beundring ovenfor alle foreldre, mødre som fedre, single som i parforhold, som gjør det beste for barna sine. Om du føler deg truffet av den beskrivelsen, så er det kanskje ok, for da fikk du litt skryt i dag fordet? For øvrig var jeg ikke ute etter sympati. Nok en ting du tolker fritt ut i fra egen ville fantasi. Som i de fleste andre tråder så kommer gjerne folk med egne erfaringer for å bringe litt nyanser inn. Men jeg forstår at det blir provoserende for deg som mente at denne tråden utelukkende skulle inneholde uforebeholden beundring. Som nevnt tidligere synes jeg det går helt fint å i praksis være alenemor i lange perioder, og jeg er veldig glad for at jeg får se barna mine hver eneste dag, med eller uten far til stede. Hvordan du får det til å bli at jeg er ute etter sympati er ganske mystisk.

 

tidenes comeback! hehe jaja det er samme for meg. Jeg syntes bare det du skrev var fryktelig poengløst og virket som et behov for å heve deg selv. Siden du som gift/ samboer hadde et behov for å påpeke at du er mer alene med barna dine enn en alenemor. Jeg var frem til august alene med datteren min 24/7 med unntak av en kveld i ny og ne i mnd kanskje. Så da er jeg imponert over at du i det hele tatt klarer å få skvist inn at mannen din ser barna. Imponerende timeplan dere har med så mange timer =)

 

Neida altså flott jeg kritiserer ikke det, men syntes det du skrev var rart. men skjønner det er ikke barna som aldri ser pappaen sin, det er du som aldri ser mannen din. Når han jobber er du med barn og vice versa. Så dere har et typisk 50/50% hjem altså, bare der mor og far bor sammen.

 

got it =)

[Anonym bruker]

Pga skiftjobbende mann har jeg nok barna alene mer enn den gjennomsnittlige alenemor som ofte har barnefri en dag i uka og annenhver helg. Synes det går helt strålende jeg, og er sjeleglad for at jeg slipper å sende barna bort annenhver helg, jul og ferie... DET synes jeg det står respekt av! Hadde grini hver gang tror jeg.

Ute etter å provosere? Hadde jeg vært i din situasjon, og mine barn nesten ikke ser sin far, så ville det jo faktisk vært bedre å gjøre det slutt med barnefar så han kanskje blir mer opptatt av å se sine barn enn å jobbe. Og hvorfor grine? De skal jo til sin far, som de (sannsynligvis/forhåpentligvis) forguder. Så nei, det står ikke mye respekt ut fra valget ditt om å være sammen med barnefar når han knapt ser barna. Han hadde sikkert vært mer hjemme hadde ikke dere vært sammen lenger, og dermed hadde han sett barna mer. Barna ville vunnet. Hilsen alenemor som gladelig "deler" mitt og barnefars barn med....tatatata... jepp, barnefar og hans familie. Fordi jeg VET at vår datter har godt med å bli kjent med farssiden av familien også.

Jøss, du må da være ekstremt vrang i vilja for å klare å bli provosert av innlegget mitt? For det første: som så mange mødre, spesielt i helse- og omsorgsyrker, så er det mange menn som jobber skift; helger, kvelder og netter. Artig at du mer enn antyder at min mann er en dårlig far fordi han jobber og forsørger familien sin. Du vet ikke en dritt om hvor mye min mann ser sine barn, her tolker du helt fritt. Mannen min ser barna sine mye han. Takket være hans arbeidstider får barna våre korte dager i barnehagen og flere fridager, til tross for at vi begge jobber 100 %. Så kom ikke her å påstå at min mann er "mer opptatt av å jobbe enn å se sine egne barn". Poenget mitt var at jeg, pga av hans arbeidstider, har barna veldig mye alene, på kvelder, netter og i helger. Og selv når mannen min ikke er på jobb, så er jeg jo fremdeles med barna. Og JA, jeg synes det går helt fint å ha barna så mye alene. Og JEG ville ha slitt mere med å ikke kunne se barna mine annenhvert helg, jul og ferie. Ikke fordi de da skulle vært hos faren sin, men fordi JEG ville ha savnet dem. Synd for deg hvis det er så voldsomt provoserende.

Du motsier deg selv. Først pappaen ser barna så sjeldent at du seriøst mener du er mer alene med barna enn en alenemor. Så, pappaen ser de masse og de har korte bhg dager og han er me med de. Dette var skryt til alenemødre ikle prøv å få symp du ved å provosere. For så å forsvare den mannen din som enten ser barna så lite at du praktisk talt er alenemor, eller den mannen som ser barna Så mye! Bestem deg. Ja det var er provoserende innlegg

Det er litt artig at du, som i tide og utide er ute med fingeren din og kritiserer folk for ikke å klare å lese og forstå innlegg, så til de grader hopper uti det selv med rompa først. Jeg har aldri påstått at min samboer ser barna sjeldent. Det er noe du og andre har funnet på helt av dere selv. Det jeg HAR sagt, er at jeg har barna alene veldig mye, langt mer enn mine single venninner som har fri minimum annenhver helg og en dag eller to midt i uka. Det er gjerne sånn ser du, i familier der mor og far jobber til forskjellige tider. Så ja, jeg tør påstå at jeg er mer alene med barna enn mange alenemødre. Og jeg synes det går helt fint. Så om det provoserer deg at jeg ikke deltar i nesegrus beundring over alenemødre på generelt grunnlag, kun fordi de har barna mye alene, så får ikke jeg gjort så mye med det. Om det er noen trøst for deg så er jeg full av beundring ovenfor alle foreldre, mødre som fedre, single som i parforhold, som gjør det beste for barna sine. Om du føler deg truffet av den beskrivelsen, så er det kanskje ok, for da fikk du litt skryt i dag fordet? For øvrig var jeg ikke ute etter sympati. Nok en ting du tolker fritt ut i fra egen ville fantasi. Som i de fleste andre tråder så kommer gjerne folk med egne erfaringer for å bringe litt nyanser inn. Men jeg forstår at det blir provoserende for deg som mente at denne tråden utelukkende skulle inneholde uforebeholden beundring. Som nevnt tidligere synes jeg det går helt fint å i praksis være alenemor i lange perioder, og jeg er veldig glad for at jeg får se barna mine hver eneste dag, med eller uten far til stede. Hvordan du får det til å bli at jeg er ute etter sympati er ganske mystisk.

 

tidenes comeback! hehe jaja det er samme for meg. Jeg syntes bare det du skrev var fryktelig poengløst og virket som et behov for å heve deg selv. Siden du som gift/ samboer hadde et behov for å påpeke at du er mer alene med barna dine enn en alenemor. Jeg var frem til august alene med datteren min 24/7 med unntak av en kveld i ny og ne i mnd kanskje. Så da er jeg imponert over at du i det hele tatt klarer å få skvist inn at mannen din ser barna. Imponerende timeplan dere har med så mange timer =)

 

Neida altså flott jeg kritiserer ikke det, men syntes det du skrev var rart. men skjønner det er ikke barna som aldri ser pappaen sin, det er du som aldri ser mannen din. Når han jobber er du med barn og vice versa. Så dere har et typisk 50/50% hjem altså, bare der mor og far bor sammen.

 

got it =)

Vel, jeg hadde altså ikke et behov for å hevde meg selv. Kanskje var innlegget mitt rart, men det er ikke nødvendig å trekke så mange rare slutninger ut av det av den grunn.

 

Og for å benekte enda en slutning du trekker ut av absolutt ingenting: jeg og mannen min"bor ikke bare sammen". Synes det er ganske frekt av deg å påstå det, litt sånn underforstått at forholdet vårt og hverdagen vår suger. Vi har et godt liv, som vi har valgt selv. Og med unntak av hver tredje uke så ser jeg mannen min nesten hver dag. Etter at barna har lagt seg. Og det går helt fint det også Er veldig mange som har det som oss. Tenk deg alle de som jobber skift i helse- og omsorg og andre yrket. Tenk alle de som har menn eller koner som er borte ukesvis på plattform eller på sjøen. Vi får det til vi også, uten at vi definerer forholdene våre til at vi "bare bor sammen".

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Pga skiftjobbende mann har jeg nok barna alene mer enn den gjennomsnittlige alenemor som ofte har barnefri en dag i uka og annenhver helg. Synes det går helt strålende jeg, og er sjeleglad for at jeg slipper å sende barna bort annenhver helg, jul og ferie... DET synes jeg det står respekt av! Hadde grini hver gang tror jeg.

Ute etter å provosere? Hadde jeg vært i din situasjon, og mine barn nesten ikke ser sin far, så ville det jo faktisk vært bedre å gjøre det slutt med barnefar så han kanskje blir mer opptatt av å se sine barn enn å jobbe. Og hvorfor grine? De skal jo til sin far, som de (sannsynligvis/forhåpentligvis) forguder. Så nei, det står ikke mye respekt ut fra valget ditt om å være sammen med barnefar når han knapt ser barna. Han hadde sikkert vært mer hjemme hadde ikke dere vært sammen lenger, og dermed hadde han sett barna mer. Barna ville vunnet. Hilsen alenemor som gladelig "deler" mitt og barnefars barn med....tatatata... jepp, barnefar og hans familie. Fordi jeg VET at vår datter har godt med å bli kjent med farssiden av familien også.

Jøss, du må da være ekstremt vrang i vilja for å klare å bli provosert av innlegget mitt? For det første: som så mange mødre, spesielt i helse- og omsorgsyrker, så er det mange menn som jobber skift; helger, kvelder og netter. Artig at du mer enn antyder at min mann er en dårlig far fordi han jobber og forsørger familien sin. Du vet ikke en dritt om hvor mye min mann ser sine barn, her tolker du helt fritt. Mannen min ser barna sine mye han. Takket være hans arbeidstider får barna våre korte dager i barnehagen og flere fridager, til tross for at vi begge jobber 100 %. Så kom ikke her å påstå at min mann er "mer opptatt av å jobbe enn å se sine egne barn". Poenget mitt var at jeg, pga av hans arbeidstider, har barna veldig mye alene, på kvelder, netter og i helger. Og selv når mannen min ikke er på jobb, så er jeg jo fremdeles med barna. Og JA, jeg synes det går helt fint å ha barna så mye alene. Og JEG ville ha slitt mere med å ikke kunne se barna mine annenhvert helg, jul og ferie. Ikke fordi de da skulle vært hos faren sin, men fordi JEG ville ha savnet dem. Synd for deg hvis det er så voldsomt provoserende.

Du motsier deg selv. Først pappaen ser barna så sjeldent at du seriøst mener du er mer alene med barna enn en alenemor. Så, pappaen ser de masse og de har korte bhg dager og han er me med de. Dette var skryt til alenemødre ikle prøv å få symp du ved å provosere. For så å forsvare den mannen din som enten ser barna så lite at du praktisk talt er alenemor, eller den mannen som ser barna Så mye! Bestem deg. Ja det var er provoserende innlegg

Det er litt artig at du, som i tide og utide er ute med fingeren din og kritiserer folk for ikke å klare å lese og forstå innlegg, så til de grader hopper uti det selv med rompa først. Jeg har aldri påstått at min samboer ser barna sjeldent. Det er noe du og andre har funnet på helt av dere selv. Det jeg HAR sagt, er at jeg har barna alene veldig mye, langt mer enn mine single venninner som har fri minimum annenhver helg og en dag eller to midt i uka. Det er gjerne sånn ser du, i familier der mor og far jobber til forskjellige tider. Så ja, jeg tør påstå at jeg er mer alene med barna enn mange alenemødre. Og jeg synes det går helt fint. Så om det provoserer deg at jeg ikke deltar i nesegrus beundring over alenemødre på generelt grunnlag, kun fordi de har barna mye alene, så får ikke jeg gjort så mye med det. Om det er noen trøst for deg så er jeg full av beundring ovenfor alle foreldre, mødre som fedre, single som i parforhold, som gjør det beste for barna sine. Om du føler deg truffet av den beskrivelsen, så er det kanskje ok, for da fikk du litt skryt i dag fordet? For øvrig var jeg ikke ute etter sympati. Nok en ting du tolker fritt ut i fra egen ville fantasi. Som i de fleste andre tråder så kommer gjerne folk med egne erfaringer for å bringe litt nyanser inn. Men jeg forstår at det blir provoserende for deg som mente at denne tråden utelukkende skulle inneholde uforebeholden beundring. Som nevnt tidligere synes jeg det går helt fint å i praksis være alenemor i lange perioder, og jeg er veldig glad for at jeg får se barna mine hver eneste dag, med eller uten far til stede. Hvordan du får det til å bli at jeg er ute etter sympati er ganske mystisk.

tidenes comeback! hehe jaja det er samme for meg. Jeg syntes bare det du skrev var fryktelig poengløst og virket som et behov for å heve deg selv. Siden du som gift/ samboer hadde et behov for å påpeke at du er mer alene med barna dine enn en alenemor. Jeg var frem til august alene med datteren min 24/7 med unntak av en kveld i ny og ne i mnd kanskje. Så da er jeg imponert over at du i det hele tatt klarer å få skvist inn at mannen din ser barna. Imponerende timeplan dere har med så mange timer =) Neida altså flott jeg kritiserer ikke det, men syntes det du skrev var rart. men skjønner det er ikke barna som aldri ser pappaen sin, det er du som aldri ser mannen din. Når han jobber er du med barn og vice versa. Så dere har et typisk 50/50% hjem altså, bare der mor og far bor sammen. got it =)

Vel, jeg hadde altså ikke et behov for å hevde meg selv. Kanskje var innlegget mitt rart, men det er ikke nødvendig å trekke så mange rare slutninger ut av det av den grunn. Og for å benekte enda en slutning du trekker ut av absolutt ingenting: jeg og mannen min"bor ikke bare sammen". Synes det er ganske frekt av deg å påstå det, litt sånn underforstått at forholdet vårt og hverdagen vår suger. Vi har et godt liv, som vi har valgt selv. Og med unntak av hver tredje uke så ser jeg mannen min nesten hver dag. Etter at barna har lagt seg. Og det går helt fint det også Er veldig mange som har det som oss. Tenk deg alle de som jobber skift i helse- og omsorg og andre yrket. Tenk alle de som har menn eller koner som er borte ukesvis på plattform eller på sjøen. Vi får det til vi også, uten at vi definerer forholdene våre til at vi "bare bor sammen".

 

Tror deg jeg, bare skjønner ikke hvordan han kan både se deg og barna så himla mye når du er mer alene med barna dine enn den gjennomsnitlige alenemor...

[Anonym bruker]

Jeg har vært alene med lillegutt på 11 mnd i tre dager og er så trøtt. Kan ikke få mannen min hjem fort nok. (Han har vært på jobbreise) Med tre tøffe netter (flere oppvåkninger) og en liten som starter dagen kl 0515 så er jeg underernært på søvn. Jeg vil derfor bare si at dere som er alene med små barn har respekt fra meg. Hvordan klarer dere det? Søvn er jo en ting, men dere har jo eneansvar for alt. "Bukker for dere" : D

 

100% enig! Stor aplaus til alle enslige mødre og fedre dær ute!

 

Har har mannen vært på elgjakt siden Tirsdags kveld, kommer hjem i morgen kveld. Er helt utkjørt! En gutt på 1,5 som er oooover alt og en gutt på 4 som også er over alt! puh!

Nå ser jeg hvor mye han egentlig gjør til daglig, selv om jeg til tider føler jeg gjør "alt". Man lærer seg å sette pris på de ja! Elsker mannen min, gleder meg til han kommer hjem til oss igjen! <3

[Anonym bruker]

Pga skiftjobbende mann har jeg nok barna alene mer enn den gjennomsnittlige alenemor som ofte har barnefri en dag i uka og annenhver helg. Synes det går helt strålende jeg, og er sjeleglad for at jeg slipper å sende barna bort annenhver helg, jul og ferie... DET synes jeg det står respekt av! Hadde grini hver gang tror jeg.

Ute etter å provosere? Hadde jeg vært i din situasjon, og mine barn nesten ikke ser sin far, så ville det jo faktisk vært bedre å gjøre det slutt med barnefar så han kanskje blir mer opptatt av å se sine barn enn å jobbe. Og hvorfor grine? De skal jo til sin far, som de (sannsynligvis/forhåpentligvis) forguder. Så nei, det står ikke mye respekt ut fra valget ditt om å være sammen med barnefar når han knapt ser barna. Han hadde sikkert vært mer hjemme hadde ikke dere vært sammen lenger, og dermed hadde han sett barna mer. Barna ville vunnet. Hilsen alenemor som gladelig "deler" mitt og barnefars barn med....tatatata... jepp, barnefar og hans familie. Fordi jeg VET at vår datter har godt med å bli kjent med farssiden av familien også.

Jøss, du må da være ekstremt vrang i vilja for å klare å bli provosert av innlegget mitt? For det første: som så mange mødre, spesielt i helse- og omsorgsyrker, så er det mange menn som jobber skift; helger, kvelder og netter. Artig at du mer enn antyder at min mann er en dårlig far fordi han jobber og forsørger familien sin. Du vet ikke en dritt om hvor mye min mann ser sine barn, her tolker du helt fritt. Mannen min ser barna sine mye han. Takket være hans arbeidstider får barna våre korte dager i barnehagen og flere fridager, til tross for at vi begge jobber 100 %. Så kom ikke her å påstå at min mann er "mer opptatt av å jobbe enn å se sine egne barn". Poenget mitt var at jeg, pga av hans arbeidstider, har barna veldig mye alene, på kvelder, netter og i helger. Og selv når mannen min ikke er på jobb, så er jeg jo fremdeles med barna. Og JA, jeg synes det går helt fint å ha barna så mye alene. Og JEG ville ha slitt mere med å ikke kunne se barna mine annenhvert helg, jul og ferie. Ikke fordi de da skulle vært hos faren sin, men fordi JEG ville ha savnet dem. Synd for deg hvis det er så voldsomt provoserende.

Du motsier deg selv. Først pappaen ser barna så sjeldent at du seriøst mener du er mer alene med barna enn en alenemor. Så, pappaen ser de masse og de har korte bhg dager og han er me med de. Dette var skryt til alenemødre ikle prøv å få symp du ved å provosere. For så å forsvare den mannen din som enten ser barna så lite at du praktisk talt er alenemor, eller den mannen som ser barna Så mye! Bestem deg. Ja det var er provoserende innlegg

Det er litt artig at du, som i tide og utide er ute med fingeren din og kritiserer folk for ikke å klare å lese og forstå innlegg, så til de grader hopper uti det selv med rompa først. Jeg har aldri påstått at min samboer ser barna sjeldent. Det er noe du og andre har funnet på helt av dere selv. Det jeg HAR sagt, er at jeg har barna alene veldig mye, langt mer enn mine single venninner som har fri minimum annenhver helg og en dag eller to midt i uka. Det er gjerne sånn ser du, i familier der mor og far jobber til forskjellige tider. Så ja, jeg tør påstå at jeg er mer alene med barna enn mange alenemødre. Og jeg synes det går helt fint. Så om det provoserer deg at jeg ikke deltar i nesegrus beundring over alenemødre på generelt grunnlag, kun fordi de har barna mye alene, så får ikke jeg gjort så mye med det. Om det er noen trøst for deg så er jeg full av beundring ovenfor alle foreldre, mødre som fedre, single som i parforhold, som gjør det beste for barna sine. Om du føler deg truffet av den beskrivelsen, så er det kanskje ok, for da fikk du litt skryt i dag fordet? For øvrig var jeg ikke ute etter sympati. Nok en ting du tolker fritt ut i fra egen ville fantasi. Som i de fleste andre tråder så kommer gjerne folk med egne erfaringer for å bringe litt nyanser inn. Men jeg forstår at det blir provoserende for deg som mente at denne tråden utelukkende skulle inneholde uforebeholden beundring. Som nevnt tidligere synes jeg det går helt fint å i praksis være alenemor i lange perioder, og jeg er veldig glad for at jeg får se barna mine hver eneste dag, med eller uten far til stede. Hvordan du får det til å bli at jeg er ute etter sympati er ganske mystisk.

tidenes comeback! hehe jaja det er samme for meg. Jeg syntes bare det du skrev var fryktelig poengløst og virket som et behov for å heve deg selv. Siden du som gift/ samboer hadde et behov for å påpeke at du er mer alene med barna dine enn en alenemor. Jeg var frem til august alene med datteren min 24/7 med unntak av en kveld i ny og ne i mnd kanskje. Så da er jeg imponert over at du i det hele tatt klarer å få skvist inn at mannen din ser barna. Imponerende timeplan dere har med så mange timer =) Neida altså flott jeg kritiserer ikke det, men syntes det du skrev var rart. men skjønner det er ikke barna som aldri ser pappaen sin, det er du som aldri ser mannen din. Når han jobber er du med barn og vice versa. Så dere har et typisk 50/50% hjem altså, bare der mor og far bor sammen. got it =)

Vel, jeg hadde altså ikke et behov for å hevde meg selv. Kanskje var innlegget mitt rart, men det er ikke nødvendig å trekke så mange rare slutninger ut av det av den grunn. Og for å benekte enda en slutning du trekker ut av absolutt ingenting: jeg og mannen min"bor ikke bare sammen". Synes det er ganske frekt av deg å påstå det, litt sånn underforstått at forholdet vårt og hverdagen vår suger. Vi har et godt liv, som vi har valgt selv. Og med unntak av hver tredje uke så ser jeg mannen min nesten hver dag. Etter at barna har lagt seg. Og det går helt fint det også Er veldig mange som har det som oss. Tenk deg alle de som jobber skift i helse- og omsorg og andre yrket. Tenk alle de som har menn eller koner som er borte ukesvis på plattform eller på sjøen. Vi får det til vi også, uten at vi definerer forholdene våre til at vi "bare bor sammen".

 

Tror deg jeg, bare skjønner ikke hvordan han kan både se deg og barna så himla mye når du er mer alene med barna dine enn den gjennomsnitlige alenemor...

Nå må du slutte å legge ord i munnen min og trekke ville slutninger altså.

 

Jeg har aldri sagt at han ser verken meg eller barna "så himla mye". Jeg har motsagt påstanden om at han "aldri ser barna sine", og påstanden om at vi i praksis "bare bor sammen".

 

Jeg gidder ikke å komme med detaljerte beskrivelser av hverdagene våre time for time eller legge ut skiftplan. Kort oppsummert: ofte har han barna 3-4 timer på dagtid mens jeg er på jobb (stort sett samme antall timer folk med dagjobb ser barna på kvelden). Med noen variasjoner. Noen uker ser han barna mer, andre mindre. Mange helger jobber han natt og sover derfor hele dagen lørdag og søndag, men tar dette igjen ved å ha barna hjemme på dagtid når han har fri i uka (og jeg er på jobb).

 

Totalt sett vil jeg tro han ser barna sine langt mer enn samværsfedre, langt mer enn fedre med dagjobb som jobber overtid, mer enn fedre som driver med fritidsaktiviteter etter jobb, og mindre enn hjemmeværende fedre eller fedre som er hjemme fra jobb kl. 1600 mandag til fredag. Sånn må det nesten bli hos oss.

 

Det fører altså til at jeg er mye alene med barna. I en ideell verden skulle vi gjerne vært hjemmeværende begge to eller jobbet redusert, men det går ikke nå. Og selv om noen her inne vil ha det til at mannen min er en slask som aldri ser barna sine, og jeg og mannen har et tomt forhold der vi kun bor sammen, så har i altså et fint liv. Ikke perfekt, men vi gjør det beste ut av den hverdagen vi har. Og vi har tre fine, veltilpassede barn som får mye tid med foreldrene sine.

[Gjest Juliea - kukløsklan]

Pga skiftjobbende mann har jeg nok barna alene mer enn den gjennomsnittlige alenemor som ofte har barnefri en dag i uka og annenhver helg. Synes det går helt strålende jeg, og er sjeleglad for at jeg slipper å sende barna bort annenhver helg, jul og ferie... DET synes jeg det står respekt av! Hadde grini hver gang tror jeg.

Ute etter å provosere? Hadde jeg vært i din situasjon, og mine barn nesten ikke ser sin far, så ville det jo faktisk vært bedre å gjøre det slutt med barnefar så han kanskje blir mer opptatt av å se sine barn enn å jobbe. Og hvorfor grine? De skal jo til sin far, som de (sannsynligvis/forhåpentligvis) forguder. Så nei, det står ikke mye respekt ut fra valget ditt om å være sammen med barnefar når han knapt ser barna. Han hadde sikkert vært mer hjemme hadde ikke dere vært sammen lenger, og dermed hadde han sett barna mer. Barna ville vunnet. Hilsen alenemor som gladelig "deler" mitt og barnefars barn med....tatatata... jepp, barnefar og hans familie. Fordi jeg VET at vår datter har godt med å bli kjent med farssiden av familien også.

Jøss, du må da være ekstremt vrang i vilja for å klare å bli provosert av innlegget mitt? For det første: som så mange mødre, spesielt i helse- og omsorgsyrker, så er det mange menn som jobber skift; helger, kvelder og netter. Artig at du mer enn antyder at min mann er en dårlig far fordi han jobber og forsørger familien sin. Du vet ikke en dritt om hvor mye min mann ser sine barn, her tolker du helt fritt. Mannen min ser barna sine mye han. Takket være hans arbeidstider får barna våre korte dager i barnehagen og flere fridager, til tross for at vi begge jobber 100 %. Så kom ikke her å påstå at min mann er "mer opptatt av å jobbe enn å se sine egne barn". Poenget mitt var at jeg, pga av hans arbeidstider, har barna veldig mye alene, på kvelder, netter og i helger. Og selv når mannen min ikke er på jobb, så er jeg jo fremdeles med barna. Og JA, jeg synes det går helt fint å ha barna så mye alene. Og JEG ville ha slitt mere med å ikke kunne se barna mine annenhvert helg, jul og ferie. Ikke fordi de da skulle vært hos faren sin, men fordi JEG ville ha savnet dem. Synd for deg hvis det er så voldsomt provoserende.

Du motsier deg selv. Først pappaen ser barna så sjeldent at du seriøst mener du er mer alene med barna enn en alenemor. Så, pappaen ser de masse og de har korte bhg dager og han er me med de. Dette var skryt til alenemødre ikle prøv å få symp du ved å provosere. For så å forsvare den mannen din som enten ser barna så lite at du praktisk talt er alenemor, eller den mannen som ser barna Så mye! Bestem deg. Ja det var er provoserende innlegg

Det er litt artig at du, som i tide og utide er ute med fingeren din og kritiserer folk for ikke å klare å lese og forstå innlegg, så til de grader hopper uti det selv med rompa først. Jeg har aldri påstått at min samboer ser barna sjeldent. Det er noe du og andre har funnet på helt av dere selv. Det jeg HAR sagt, er at jeg har barna alene veldig mye, langt mer enn mine single venninner som har fri minimum annenhver helg og en dag eller to midt i uka. Det er gjerne sånn ser du, i familier der mor og far jobber til forskjellige tider. Så ja, jeg tør påstå at jeg er mer alene med barna enn mange alenemødre. Og jeg synes det går helt fint. Så om det provoserer deg at jeg ikke deltar i nesegrus beundring over alenemødre på generelt grunnlag, kun fordi de har barna mye alene, så får ikke jeg gjort så mye med det. Om det er noen trøst for deg så er jeg full av beundring ovenfor alle foreldre, mødre som fedre, single som i parforhold, som gjør det beste for barna sine. Om du føler deg truffet av den beskrivelsen, så er det kanskje ok, for da fikk du litt skryt i dag fordet? For øvrig var jeg ikke ute etter sympati. Nok en ting du tolker fritt ut i fra egen ville fantasi. Som i de fleste andre tråder så kommer gjerne folk med egne erfaringer for å bringe litt nyanser inn. Men jeg forstår at det blir provoserende for deg som mente at denne tråden utelukkende skulle inneholde uforebeholden beundring. Som nevnt tidligere synes jeg det går helt fint å i praksis være alenemor i lange perioder, og jeg er veldig glad for at jeg får se barna mine hver eneste dag, med eller uten far til stede. Hvordan du får det til å bli at jeg er ute etter sympati er ganske mystisk.

tidenes comeback! hehe jaja det er samme for meg. Jeg syntes bare det du skrev var fryktelig poengløst og virket som et behov for å heve deg selv. Siden du som gift/ samboer hadde et behov for å påpeke at du er mer alene med barna dine enn en alenemor. Jeg var frem til august alene med datteren min 24/7 med unntak av en kveld i ny og ne i mnd kanskje. Så da er jeg imponert over at du i det hele tatt klarer å få skvist inn at mannen din ser barna. Imponerende timeplan dere har med så mange timer =) Neida altså flott jeg kritiserer ikke det, men syntes det du skrev var rart. men skjønner det er ikke barna som aldri ser pappaen sin, det er du som aldri ser mannen din. Når han jobber er du med barn og vice versa. Så dere har et typisk 50/50% hjem altså, bare der mor og far bor sammen. got it =)

Vel, jeg hadde altså ikke et behov for å hevde meg selv. Kanskje var innlegget mitt rart, men det er ikke nødvendig å trekke så mange rare slutninger ut av det av den grunn. Og for å benekte enda en slutning du trekker ut av absolutt ingenting: jeg og mannen min"bor ikke bare sammen". Synes det er ganske frekt av deg å påstå det, litt sånn underforstått at forholdet vårt og hverdagen vår suger. Vi har et godt liv, som vi har valgt selv. Og med unntak av hver tredje uke så ser jeg mannen min nesten hver dag. Etter at barna har lagt seg. Og det går helt fint det også Er veldig mange som har det som oss. Tenk deg alle de som jobber skift i helse- og omsorg og andre yrket. Tenk alle de som har menn eller koner som er borte ukesvis på plattform eller på sjøen. Vi får det til vi også, uten at vi definerer forholdene våre til at vi "bare bor sammen".

Tror deg jeg, bare skjønner ikke hvordan han kan både se deg og barna så himla mye når du er mer alene med barna dine enn den gjennomsnitlige alenemor...

Nå må du slutte å legge ord i munnen min og trekke ville slutninger altså. Jeg har aldri sagt at han ser verken meg eller barna "så himla mye". Jeg har motsagt påstanden om at han "aldri ser barna sine", og påstanden om at vi i praksis "bare bor sammen". Jeg gidder ikke å komme med detaljerte beskrivelser av hverdagene våre time for time eller legge ut skiftplan. Kort oppsummert: ofte har han barna 3-4 timer på dagtid mens jeg er på jobb (stort sett samme antall timer folk med dagjobb ser barna på kvelden). Med noen variasjoner. Noen uker ser han barna mer, andre mindre. Mange helger jobber han natt og sover derfor hele dagen lørdag og søndag, men tar dette igjen ved å ha barna hjemme på dagtid når han har fri i uka (og jeg er på jobb). Totalt sett vil jeg tro han ser barna sine langt mer enn samværsfedre, langt mer enn fedre med dagjobb som jobber overtid, mer enn fedre som driver med fritidsaktiviteter etter jobb, og mindre enn hjemmeværende fedre eller fedre som er hjemme fra jobb kl. 1600 mandag til fredag. Sånn må det nesten bli hos oss. Det fører altså til at jeg er mye alene med barna. I en ideell verden skulle vi gjerne vært hjemmeværende begge to eller jobbet redusert, men det går ikke nå. Og selv om noen her inne vil ha det til at mannen min er en slask som aldri ser barna sine, og jeg og mannen har et tomt forhold der vi kun bor sammen, så har i altså et fint liv. Ikke perfekt, men vi gjør det beste ut av den hverdagen vi har. Og vi har tre fine, veltilpassede barn som får mye tid med foreldrene sine.

 

Jeg tror dere har en flott løsning som fungerer for dere. men hang meg opp i at du som har en mann som ser barna såpass ofte og som selv jobber og ikke er med de 24/7 klarer å komme med utagnet om at du er mer alene med barna dine enn en alenemor i praksiss. For det stemmer jo selvsagt ikke!

[ღTyrkiskPepperღ]

Jeg blir igrunnen litt provosert av sånne utsagn. Jeg synes det var vel så tøft å være i forhold, det å måtte inngå kompromisser ang alt, fra tvprogrammer til barneoppdragelse førte til at jeg mange ganger følte jeg mistet meg selv. Jeg synes ikke det er riktig å synes synd på alenemødre, da det faktisk kan være ganske oppløftende å vite at man klarer å oppfostre ett lite menneske helt på egenhånd. Det er igrunnen en følelse jeg unner alle å ha!

 

jeg blir litt provosert av det du skriver. jeg skulle gjerne måtte inngått kompromisser ang alt fra tv-program til barneoppdragelse, men siden kjøresten min ble drept mens jeg gikk gravid, så fikk jeg ikke muligheten til det.

og vet du hva? jeg synes faktisk litt synd på meg selv og sønnen min. vi mistet en som var min aller beste venn og som hadde vært den beste pappaen som min sønn kunne blitt kjent med.

og takk til deg hi som gir kompliment. jeg er stolt over å klare meg alene tross omstendighetene.

Så trist å høre at du mistet din kjære og din sønn sin far:(

Og du burde virkelig være stolt, de fleste har en bf som har barna innimellom. Du virker som en sterk flott dame:)

*klem*

[Anonym bruker]

Pga skiftjobbende mann har jeg nok barna alene mer enn den gjennomsnittlige alenemor som ofte har barnefri en dag i uka og annenhver helg. Synes det går helt strålende jeg, og er sjeleglad for at jeg slipper å sende barna bort annenhver helg, jul og ferie... DET synes jeg det står respekt av! Hadde grini hver gang tror jeg.

Ute etter å provosere? Hadde jeg vært i din situasjon, og mine barn nesten ikke ser sin far, så ville det jo faktisk vært bedre å gjøre det slutt med barnefar så han kanskje blir mer opptatt av å se sine barn enn å jobbe. Og hvorfor grine? De skal jo til sin far, som de (sannsynligvis/forhåpentligvis) forguder. Så nei, det står ikke mye respekt ut fra valget ditt om å være sammen med barnefar når han knapt ser barna. Han hadde sikkert vært mer hjemme hadde ikke dere vært sammen lenger, og dermed hadde han sett barna mer. Barna ville vunnet. Hilsen alenemor som gladelig "deler" mitt og barnefars barn med....tatatata... jepp, barnefar og hans familie. Fordi jeg VET at vår datter har godt med å bli kjent med farssiden av familien også.

Jøss, du må da være ekstremt vrang i vilja for å klare å bli provosert av innlegget mitt? For det første: som så mange mødre, spesielt i helse- og omsorgsyrker, så er det mange menn som jobber skift; helger, kvelder og netter. Artig at du mer enn antyder at min mann er en dårlig far fordi han jobber og forsørger familien sin. Du vet ikke en dritt om hvor mye min mann ser sine barn, her tolker du helt fritt. Mannen min ser barna sine mye han. Takket være hans arbeidstider får barna våre korte dager i barnehagen og flere fridager, til tross for at vi begge jobber 100 %. Så kom ikke her å påstå at min mann er "mer opptatt av å jobbe enn å se sine egne barn". Poenget mitt var at jeg, pga av hans arbeidstider, har barna veldig mye alene, på kvelder, netter og i helger. Og selv når mannen min ikke er på jobb, så er jeg jo fremdeles med barna. Og JA, jeg synes det går helt fint å ha barna så mye alene. Og JEG ville ha slitt mere med å ikke kunne se barna mine annenhvert helg, jul og ferie. Ikke fordi de da skulle vært hos faren sin, men fordi JEG ville ha savnet dem. Synd for deg hvis det er så voldsomt provoserende.

Du motsier deg selv. Først pappaen ser barna så sjeldent at du seriøst mener du er mer alene med barna enn en alenemor. Så, pappaen ser de masse og de har korte bhg dager og han er me med de. Dette var skryt til alenemødre ikle prøv å få symp du ved å provosere. For så å forsvare den mannen din som enten ser barna så lite at du praktisk talt er alenemor, eller den mannen som ser barna Så mye! Bestem deg. Ja det var er provoserende innlegg

Det er litt artig at du, som i tide og utide er ute med fingeren din og kritiserer folk for ikke å klare å lese og forstå innlegg, så til de grader hopper uti det selv med rompa først. Jeg har aldri påstått at min samboer ser barna sjeldent. Det er noe du og andre har funnet på helt av dere selv. Det jeg HAR sagt, er at jeg har barna alene veldig mye, langt mer enn mine single venninner som har fri minimum annenhver helg og en dag eller to midt i uka. Det er gjerne sånn ser du, i familier der mor og far jobber til forskjellige tider. Så ja, jeg tør påstå at jeg er mer alene med barna enn mange alenemødre. Og jeg synes det går helt fint. Så om det provoserer deg at jeg ikke deltar i nesegrus beundring over alenemødre på generelt grunnlag, kun fordi de har barna mye alene, så får ikke jeg gjort så mye med det. Om det er noen trøst for deg så er jeg full av beundring ovenfor alle foreldre, mødre som fedre, single som i parforhold, som gjør det beste for barna sine. Om du føler deg truffet av den beskrivelsen, så er det kanskje ok, for da fikk du litt skryt i dag fordet? For øvrig var jeg ikke ute etter sympati. Nok en ting du tolker fritt ut i fra egen ville fantasi. Som i de fleste andre tråder så kommer gjerne folk med egne erfaringer for å bringe litt nyanser inn. Men jeg forstår at det blir provoserende for deg som mente at denne tråden utelukkende skulle inneholde uforebeholden beundring. Som nevnt tidligere synes jeg det går helt fint å i praksis være alenemor i lange perioder, og jeg er veldig glad for at jeg får se barna mine hver eneste dag, med eller uten far til stede. Hvordan du får det til å bli at jeg er ute etter sympati er ganske mystisk.

tidenes comeback! hehe jaja det er samme for meg. Jeg syntes bare det du skrev var fryktelig poengløst og virket som et behov for å heve deg selv. Siden du som gift/ samboer hadde et behov for å påpeke at du er mer alene med barna dine enn en alenemor. Jeg var frem til august alene med datteren min 24/7 med unntak av en kveld i ny og ne i mnd kanskje. Så da er jeg imponert over at du i det hele tatt klarer å få skvist inn at mannen din ser barna. Imponerende timeplan dere har med så mange timer =) Neida altså flott jeg kritiserer ikke det, men syntes det du skrev var rart. men skjønner det er ikke barna som aldri ser pappaen sin, det er du som aldri ser mannen din. Når han jobber er du med barn og vice versa. Så dere har et typisk 50/50% hjem altså, bare der mor og far bor sammen. got it =)

Vel, jeg hadde altså ikke et behov for å hevde meg selv. Kanskje var innlegget mitt rart, men det er ikke nødvendig å trekke så mange rare slutninger ut av det av den grunn. Og for å benekte enda en slutning du trekker ut av absolutt ingenting: jeg og mannen min"bor ikke bare sammen". Synes det er ganske frekt av deg å påstå det, litt sånn underforstått at forholdet vårt og hverdagen vår suger. Vi har et godt liv, som vi har valgt selv. Og med unntak av hver tredje uke så ser jeg mannen min nesten hver dag. Etter at barna har lagt seg. Og det går helt fint det også Er veldig mange som har det som oss. Tenk deg alle de som jobber skift i helse- og omsorg og andre yrket. Tenk alle de som har menn eller koner som er borte ukesvis på plattform eller på sjøen. Vi får det til vi også, uten at vi definerer forholdene våre til at vi "bare bor sammen".

Tror deg jeg, bare skjønner ikke hvordan han kan både se deg og barna så himla mye når du er mer alene med barna dine enn den gjennomsnitlige alenemor...

Nå må du slutte å legge ord i munnen min og trekke ville slutninger altså. Jeg har aldri sagt at han ser verken meg eller barna "så himla mye". Jeg har motsagt påstanden om at han "aldri ser barna sine", og påstanden om at vi i praksis "bare bor sammen". Jeg gidder ikke å komme med detaljerte beskrivelser av hverdagene våre time for time eller legge ut skiftplan. Kort oppsummert: ofte har han barna 3-4 timer på dagtid mens jeg er på jobb (stort sett samme antall timer folk med dagjobb ser barna på kvelden). Med noen variasjoner. Noen uker ser han barna mer, andre mindre. Mange helger jobber han natt og sover derfor hele dagen lørdag og søndag, men tar dette igjen ved å ha barna hjemme på dagtid når han har fri i uka (og jeg er på jobb). Totalt sett vil jeg tro han ser barna sine langt mer enn samværsfedre, langt mer enn fedre med dagjobb som jobber overtid, mer enn fedre som driver med fritidsaktiviteter etter jobb, og mindre enn hjemmeværende fedre eller fedre som er hjemme fra jobb kl. 1600 mandag til fredag. Sånn må det nesten bli hos oss. Det fører altså til at jeg er mye alene med barna. I en ideell verden skulle vi gjerne vært hjemmeværende begge to eller jobbet redusert, men det går ikke nå. Og selv om noen her inne vil ha det til at mannen min er en slask som aldri ser barna sine, og jeg og mannen har et tomt forhold der vi kun bor sammen, så har i altså et fint liv. Ikke perfekt, men vi gjør det beste ut av den hverdagen vi har. Og vi har tre fine, veltilpassede barn som får mye tid med foreldrene sine.

 

Jeg tror dere har en flott løsning som fungerer for dere. men hang meg opp i at du som har en mann som ser barna såpass ofte og som selv jobber og ikke er med de 24/7 klarer å komme med utagnet om at du er mer alene med barna dine enn en alenemor i praksiss. For det stemmer jo selvsagt ikke!

Hvordan kan du påstå at det ikke stemmer?

Det at mannen min er med barna på dagtid betyr jo nødvendigvis at jeg har dem alene etter jobb og i helger. Akkurat som alenemødre har barna alene etter at barna er hentet i barnehagen.

 

De fleste alenemødre med ekser som har samvær har barnefri minst to dager i uka. Det har ikke jeg.

 

Og IGJEN: jeg er ikke ute etter sympati pga dette. Noe av poenget i det første innlegget mitt var, at ut i fra min erfaring med å ha barna mine mye alene, så er det ikke alenetid med barna jeg ville ansett som et problem som alenemor. Heller det å se barna mine for lite.